Randhav

lei av leken og lot dem ligge. Jeg plukker opp blomsten, tar den med bort til huset og finner nøkkelen i en av støvlene som står ved ytterdøra. Allerede da jeg ringte for å fortelle at firmaet hvor jeg jobber som naturkonsulent var leid inn på et oppdrag for å kartlegge et landområde noen mil fra huset hennes, sa mor at hun sannsynligvis ville være i seng da jeg kom frem, men at hun kunne legge ut nøkkelen til meg før hun la seg. Jeg låser opp, går inn, og det føles som om tidene eksisterer parallelt: Jeg står i vindfanget, jeg er akkurat kommet hjem, og det kan like gjerne være når bror lever som når bror er død.

Inne i vindfanget kjenner jeg lukten av huset og tenker: Slik lukter jeg for andre. Jeg tråkker av meg skoene, setter fra meg sekken og går ut på kjøkkenet. Noen aviser ligger i en stabel ved siden av radioen på kjøkkenbordet.

Ved vasken står to ølbokser snudd opp ned. Jeg tar en av dem og setter den på kjøkkenbordet, stikker rødkløveren ned i åpningen. Jeg går ut i stuen og stanser, lytter for å høre om mor beveger seg oppe på soverommet i etasjen over. Jeg hører knirkene i tregulvet under føttene mine, bølgene, rolige mot berget nedenfor, en bil som rygger ut fra naboens oppkjørsel, en måke som hyler. Dørene til vinterhagen står åpne. Det er kjøligere der inne, jeg kjenner trekken mot huden, kulden står fra vinduene. Det ligger en lastebåt for anker ute i havgapet. Jeg løfter lampen som står i vinduskarmen og blåser støvet av lyspæren. Den lyser opp når jeg trykker på bryteren, et skjær farget rødt av lampeskjermen som jeg lar stå på over natten.