Den tikkende kvinnen
Peter Swanson
Den tikkende kvinnen Oversatt av Kari Engen, medlem MNO
Peter Swanson Originalens tittel: The Girl with a clock for a heart Oversatt av Kari Engen Copyright © 2014 by Peter Swanson. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-48836-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Gabe Palmer/Alamy Stock Photo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Charlene Og til kjærlig minne om min morfar, Arthur Gladstone Ellis (1916–2012), verdens snilleste menneske og en utmerket skribent.
Prolog
Det var blitt tussmørkt, men da han svingte inn den hullete oppkjørselen, kunne han skjelne det gule sperrebåndet som fortsatt strakte seg rundt eiendommen. George parkerte Saaben, men lot motoren gå. Han prøvde la være å tenke på den forrige gangen han hadde vært ved dette nesten bortgjemte huset i en blindvei i New Essex. Sperrebåndet var strukket rundt det i en vid sirkel, fra furutre til furutre, og ytterdøren var dekket med rød og hvit teip i form av en X. Han skrudde av motoren. Klimaanlegget holdt opp å blåse, og George kjente straks hvor kvelende varmt det var. Solen sto lavt på himmelen, og de tette furukronene gjorde at det virket enda mørkere. Han gikk ut av bilen. Den fuktige luften luktet hav, og han hørte måkeskrik i det fjerne. Husets mørkebrune farge gikk nesten i ett med skogen rundt. De høye vinduene var like mørke som den beisede kledningen. Han dukket inn under det gule båndet, som var merket med POLITI, ADGANG FORBUDT, og fortsatte rundt til baksiden av huset. Han håpet å ta seg inn gjennom glassdørene på den forfalne terrassen. Hvis de viste seg å være låst, fikk han kaste en stein gjennom ruten. Straks han var inne, skulle han raskest mulig lete gjennom huset etter bevis som politiet kunne ha oversett. Også skyvedørene var klistret over med polititeip, men de var ikke låst. Han gikk inn i det kjølige huset, sikker på at frykten skulle overmanne ham, men kjente 7
i stedet en nesten surrealistisk ro, som om han drømte i våken tilstand. Jeg vet hva jeg leter etter, når jeg finner det. Det var tydelig at politiet hadde lett grundig gjennom huset. På flere av overflatene var det utviskede spor etter fingeravtrykkspulver. Brukerutstyret som hadde ligget på sofabordet, var borte. Han beveget seg mot det store soverommet på østsiden av huset. Han hadde ikke vært der inne før, og han åpnet døren forberedt på å bli møtt av kaos. I stedet fikk han se et ganske ryddig, lavloftet rom med en dobbeltseng redd opp med blomstrete sengetøy. Rett overfor sengen sto det to små kommoder, begge med en glassplate på toppen. Under det støvete glasset var det festet falmede polaroidbilder. Bursdagsfester. Eksamensfeiringer. Han åpnet skuffene, men fant ingenting. Det eneste som lå der, var noen gamle klesplagg, hårbørster og uåpnede parfymeesker, og ved alt klebet en støvete blomsteraktig lukt av møllkuler. En teppebelagt trapp førte ned til underetasjen. Da han passerte avsatsen ved ytterdøren, anstrengte han seg for å holde bildene på avstand. Men han stirret likevel ekstra lenge på stedet der kroppen hadde sunket sammen, og der huden hadde antatt en farge som levende hud ikke har. I bunnen av trappen svingte han til venstre inn i et stort innredet kjellerrom som luktet innestengt og var uten vinduer. Han prøvde lysbryterne på veggen, men strømmen var skrudd av. Han tok den lille lommelykten opp av baklommen og lyste rundt seg med den tynne, svake strålen. I midten av rommet sto det et nydelig gammelt biljardbord kledd med rød filt i stedet for grønn og kulene spredt tilfeldig utover duken. I det borteste hjørnet var det en bar med flere barkrakker og et stort speil med logoen til GEORGE DICKEL TENNESSEE WHISKEY inngravert. Under speilet var det en tom hylle der 8
han forestilte seg at det en gang hadde stått et utvalg av brennevinsflasker, flasker som for lengst var tømt og kastet. Jeg vet hva jeg leter etter, når jeg finner det. Han gikk opp trappen igjen og kikket gjennom de to mindre soverommene, prøvde å finne spor etter de siste beboerne, men uten hell. Politiet hadde uten tvil gjort det samme og tatt beslag i alt de mente kunne ha betydning som eventuelt bevis, men han hadde vært nødt til å dra dit og se etter selv. Han visste at han kom til å finne noe. Han var sikker på at hun hadde etterlatt seg noe. Han fant det i bokhyllen i stuen, i øyehøyde, midt på en vegg kledd med bøker. Det var en hvit innbundet bok med et gjennomsiktig plastomslag, som om den en gang hadde tilhørt et bibliotek. Den skilte seg ut blant de andre bøkene som for det meste besto av faglitteratur. Båtmanualer. Reiseguider. Et gammelt barneleksikon. Det lille som fantes der av skjønnlitteratur, var stort sett lettleste pocketbøker. High-tech-thrillere. Michael Crichton. Tom Clancy. Han rørte ved bokryggen. Tittelen og forfatterens navn var skrevet med elegant rød skrift. Rebecca. Av Daphne du Maurier. Det var yndlingsboken hennes, favoritten framfor noen. Hun hadde gitt ham et eksemplar det året de traff hverandre. Det første året på universitetet. I de kalde desemberkveldene hadde hun lest deler av den høyt for ham på studenthybelen sin. Noen avsnitt kunne han fortsatt utenat. Han tok ut boken og strøk en finger over arkenes ujevne kant. Den åpnet seg på side seks. To setninger var rammet inn med sirlig tegnede streker. Han husket at det var den måten hun markerte tekst på. Ingen merketusj. Ingen understrekinger. Bare presise konturer rundt ord, setninger og avsnitt. George leste ikke de avmerkede ordene med en gang; 9
boken hadde ikke åpnet seg tilfeldig, men fordi det var stukket et postkort mellom sidene. Baksiden av kortet var litt gulnet. Det sto ingenting skrevet på det. Han snudde kortet og betraktet fargebildet av en Maya-ruin som med havet i bakgrunnen tronet standhaftig på en krattbevokst klippe. Postkortet var gammelt, med et hav som var for blått, og gress som var for grønt. Han snudde kortet igjen og leste stedsbeskrivelsen: «Mayaruinene i Tulum. Quintana Roo. Mexico.»
Kapittel 1
En fredag ettermiddag klokka fem over fem gikk George rett fra jobb og til Jack Crow’s Tavern. Hetebølgen lå klam og dirrende over Boston. Han hadde brukt de siste tre timene på først å lese grundig gjennom en kontraktsfornyelse med en illustratør og deretter stirre sløvt ut gjennom vinduet på den blekblåe himmelen. Han mislikte sensommer på samme måte som andre av byens innbyggere mislikte de lange New England-vintrene. De traurige trærne, de gulnede parkene og de lange fuktige nettene fikk ham til å lengte etter kjølig høstvær, etter frisk luft som ikke fikk huden til å klistre seg til klærne og kroppen til å føle seg sliten. Han gikk de seks kvartalene til Jack Crow’s så langsomt han kunne, i håp om å holde skjorten relativt fri for svette. Bilene stampet seg fram gjennom Back Bays smale gater på vei bort fra byens skitt. De fleste som bodde i akkurat dette området, tok kveldens første drink på en bar i Wellfleet, Edgartown eller Kennebunkport, eller et av de andre kyststedene som lå i overkommelig kjøreavstand fra byen. George var fornøyd med Jack Crow’s, der drinkene var gjennomsnittlige, men der airconditionanlegget, som ble betjent av en utvandret franskkanadier, alltid holdt kjølelagertemperatur. Han var dessuten fornøyd med at han skulle møte Irene. Det var over to uker siden sist de hadde sett hverandre, i et cocktailselskap hos en felles venn. De hadde nesten ikke snakket sammen, og da George gikk før henne, hadde hun sendt ham et påtatt sint blikk. Det 11
hadde fått ham til å lure på om av-og-på-forholdet deres hadde nådd et av sine stadig tilbakevendende kriser. Han hadde kjent Irene i femten år, og hadde truffet henne i tidsskriftet der han fortsatt var ansatt. Hun hadde vært redaktør, han hadde jobbet med kundefordringer. Å ta seg av regnskapet i et kjent litteraturtidsskrift lot til å være den perfekte jobben for en mann med sans for litteratur, men uten litterært talent. I dag var George daglig leder på det som var et synkende skip, mens Irene hadde jobbet seg opp i Boston Globes stadig ekspanderende nettredaksjon. I to år hadde de vært et perfekt par. Men de to årene var blitt etterfulgt av tretten år med minskende utbytte, med gjensidige beskyldninger, et og annet sidesprang, og et forventningsnivå som hele tiden ble lavere. Og selv om de for lengst hadde oppgitt forestillingen om at de var et alminnelig par med en alminnelig skjebne, møttes de fortsatt på stambaren sin, fortalte hverandre fortsatt alt, lå fortsatt sammen en gang iblant, og var mot all odds blitt hverandres bestevenner. Ikke desto mindre var det av og til behov for å avklare status, for å ha en samtale. George følte ikke for det akkurat i kveld. Det hadde ingenting med Irene å gjøre; følelsene hans for henne hadde på mange måter vært konstante de siste ti årene. Det hadde mer å gjøre med livet i sin alminnelighet. Nå som han nærmet seg førti, virket det som om verden langsomt var blitt tappet for farge. Han var over den alderen da han med rimelighet kunne forvente seg å bli hodekulls forelsket og stifte familie, ta verden med storm eller oppleve noe overraskende som var i stand til å løfte ham ut av den daglige tralten. Han ville aldri gitt uttrykk for disse tankene til noen – han hadde tross alt en sikker jobb, bodde i en hyggelig by og hadde alt håret i behold – men dagene hans var for det meste hyllet inn i en tåke av likegyldighet. Og selv om han ikke hadde begynt å stoppe opp foran begravelsesbyråer, føltes det som om 12
det var mange år siden han hadde hatt noe å se fram til. Han var ikke interessert i nye venner eller nye forhold. På jobben hadde lønnen hans økt, men entusiasmen for arbeidsoppgavene hadde kjølnet. Tidligere hadde hvert nytt nummer fylt ham med stolthet og tilfredsstillelse. Nå var det sjelden han leste en eneste artikkel. Da han nærmet seg kafeen, spurte han seg selv hva slags humør Irene kom til å være i. Han ville garantert få høre om den fraskilte redaktørkollegaen hennes som hadde bedt henne ut flere ganger den sommeren. Tenk om hun takket ja, tenk om de fant hverandre og George omsider ble skjøvet helt ut i kulden? Han gjorde sitt beste for å føle noe, men tok seg i stedet i å lure på hva han skulle gjøre med all den ekstra tiden. Hvordan skulle han fylle den? Og hvem skulle han fylle den sammen med? Han dyttet opp de mattslipte glassdørene til Jack Crow’s og fortsatte bort til det faste bordet deres. Først i ettertid skjønte han at han måtte ha gått rett forbi Liana Decter der hun satt ved enden av bardisken. Hadde det vært en annen, litt kjøligere kveld, eller en kveld han var litt mindre nedtrykt over sin lodd i livet, ville han kanskje gransket de få gjestene som befant seg på stamstedet hans en fredag kveld. En gang i tiden kunne det til og med tenkes at han ville ha stoppet opp ved synet av en veldreid kvinne med blek hud som satt alene i en bar, i den tro at det var Liana. I tjue år hadde han både drømt om og fryktet tanken på å treffe henne igjen. Han hadde sett variasjoner av henne over hele verden: håret hennes på en flyvertinne, den frodige kroppen på en Capestrand, stemmen hennes i et nattlig jazzprogram. I et halvt år hadde han vært overbevist om at hun var blitt en pornostjerne ved navn Jean Harlot. Han var til og med gått så langt som til å undersøke skuespillerens virkelig identitet; hun viste seg å være en prestedatter fra North Dakota og het Carli Swenson. 13
George satte seg ved bordet, bestilte en whiskycocktail av Trudy og tok dagens utgave av Boston Globe opp av den velbrukte skulderbagen. Han hadde spart kryssordet nettopp til dette øyeblikket. Irene kom, men ikke før klokka seks. Han nippet til drinken og løste kryssordet, før han motvillig fortsatte med sudokuen og til og med bokstavgåten innen han hørte de velkjente skrittene hennes bak seg. «Er det greit at vi bytter plass?» sa Irene i stedet for å hilse. Jack Crow’s hadde bare én tv, uvanlig til Bostonbar å være, og Irene, som var en enda større og mer lojal Red Sox-fan enn George var, ville se den best mulig. George skjøv seg ut fra benken, kysset Irene i munnviken (hun luktet Clinique og peppermyntepastiller) og satte seg på den andre siden av bordet, der han hadde utsikt til bardisken og de høye vinduene. Det var fortsatt lyst ute, og en rosa stripe av sol kunne så vidt skimtes over de rødbrune murhusene på motsatt side av gaten. Solen som skinte mot ruten, gjorde at George plutselig fikk øye på kvinnen som satt alene ved baren. Hun drakk et glass rødvin og leste en pocketbok, og en kriblende følelse i mellomgulvet fortalte ham at hun lignet på Liana. Lignet slående. Men denne kriblingen hadde han kjent mange ganger før. Han snudde seg mot Irene, som studerte tavlen med dagens meny og utvalget av øl bak bardisken. Det korte lyse håret var strøket bort fra pannen og krøllet seg bak ørene, og hun var som vanlig upåvirket av varmen. Brillene hennes hadde rosa innfatning. Hadde de alltid hatt det? Etter at hun hadde bestilt en Allagash White, fikk han høre siste nytt i føljetongen om den fraskilte redaktøren. George merket seg lettet at tonefallet hennes var skravlete og forsonlig. Historiene om redaktøren minnet om humoristiske anekdoter, selv om han også oppfattet en undertone av kritikk rettet mot ham selv. Denne redak14
tøren var kanskje en litt overvektig mikrobryggeramatør med håret i hestehale, men han kunne i det minste tilby en framtid som besto av noe mer enn drinker og latter og den høyst sporadiske sexen som var det eneste George bidro med. Han lyttet og drakk, men blikket hans var festet på kvinnen ved baren. Han ventet på en bevegelse eller en detalj som skulle slå hull på illusjonen om at det faktisk var Liana Decter han satt og så på, ikke en spøkelsesversjon av henne eller en dobbeltgjenger. Hvis det var Liana, hadde hun forandret seg. Ikke på en iøynefallende måte, som å legge på seg femti kilo eller klippe av seg alt håret, men hun så likevel annerledes ut, på en positiv måte, som om den sjeldne skjønnheten hun alltid hadde hatt i seg, omsider var kommet til syne. Hun hadde kvittet seg med valpefettet fra universitetet, kinnbeina var mer framtredende og håret mørkere blondt enn George husket. Jo mer han stirret, desto mer overbevist ble han om at det var henne. «Du vet at jeg ikke er den sjalu typen,» sa Irene. «Men hvem er det du stirrer sånn på?» Hun strakte hals mot barområdet, som raskt var i ferd med å fylle seg. «En jente jeg studerte på universitetet med, tror jeg. Jeg er ikke helt sikker.» «Gå bort og spør, da. Det gjør ikke meg noe.» «Nei, det går bra. Jeg kjente henne bare så vidt,» løy George, og noe ved løgnen sendte et lett gys av uro nedover ryggen hans. De bestilte mer å drikke. «Han høres ut som en dust,» sa George. «Hva?» «Den fraskilte beileren din.» «Å, så du bryr deg likevel.» Hun reiste seg for å gå på toalettet, og George fikk en mulighet til å se ordentlig på Liana. Hun satt delvis skjult bak to unge forretningsmenn som var opptatt med å ta av seg jakken og løsne 15
på slipset, men han studerte henne innimellom bevegelsene deres. Hun hadde på seg en hvit bluse, og håret, som var litt kortere enn det hadde vært på universitetet, hang ned på den ene siden av ansiktet og var strøket bak øret på den andre. Hun bar ingen smykker, og det var også noe han husket om henne. Huden på halsen var uanstendig kremhvit, og området ved brystbeinet var rødmarmorert. Hun hadde lagt fra seg boken, og etter blikkene hun kastet gjennom lokalet å dømme, virket det som om hun så etter noen. George ventet på at hun skulle reise seg; før han så henne bevege seg, kunne han ikke være sikker. Som om tankene hans hadde fått det til å skje, gled hun ned fra barkrakken, noe som et lite øyeblikk fikk skjørtet hennes til å gli opp til midt på låret. Så fort hun satte føttene i gulvet og begynte å gå i hans retning, var det ikke lenger noen tvil. Det måtte være Liana, som han ikke hadde sett siden det første året deres på Mather College for snart tjue år siden. Måten hun gikk på var ikke til å ta feil av, med de langsomt vuggende hoftene og hodet som kneiste på den ranke nakken som om hun forsøkte å se opp over omgivelsene. George gjemte ansiktet bak en meny og stirret på de meningsløse ordene. Hjertet hamret i brystet. Til tross for airconditionanlegget kjente han håndflatene bli fuktige. Liana gikk forbi ham akkurat idet Irene satte seg igjen. «Der er venninnen din. Du ville ikke si hei?» «Jeg er fortsatt ikke sikker på at det er henne,» sa George, mens han lurte på om Irene kunne høre den tørre panikken i stemmen hans. «Har du tid til et glass til?» spurte hun. Hun hadde lagt på mer leppestift mens hun var på toalettet. «Ja visst,» sa George. «Men la oss gå et annet sted. Vi kan jo spasere litt mens det fortsatt er lyst.» Irene vinket på servitøren, og George tok etter lommeboken. «Det er min tur,» sa hun og gravde fram et kre16
dittkort fra den bunnløse vesken. Mens Irene var opptatt med å betale, kom Liana forbi igjen. Denne gangen kunne han se på henne bakfra, iaktta den velkjente gangen. Kroppen hennes var også blitt mer harmonisk. Da de kjente hverandre på universitetet, hadde hun vært idealkvinnen hans, men hun så om mulig enda bedre ut nå: Lange velformede bein og overdrevne former, en sånn kropp som bare de riktige genene, og ikke trening, kan gi deg. Baksiden av armene hennes var melkehvite. George hadde forestilt seg dette øyeblikket mange ganger, men av en eller annen grunn aldri sett for seg hva det skulle ende med. Liana var ikke bare en ekskjæreste som for lenge siden hadde knust hjertet hans, hun var også, så vidt han visste, fortsatt ettersøkt av politiet for ugjerninger som hadde mer til felles med dem i greske tragedier enn ungdommelige feiltrinn. Hun hadde uten tvil tatt livet av ett menneske og høyst sannsynlig ett til. George kjente at det moralske ansvaret veide like tungt på ham som ubesluttsomheten. «Kommer du?» Irene reiste seg, og George gjorde det samme, fulgte etter de raske, effektive skrittene hennes over det malte tregulvet. Nina Simones «Sinnerman» dundret fra høyttalerne. De fortsatte ut gjennom døren, der den fuktige kvelden hilste dem med en vegg av lummer, klam luft. «Hvor går vi?» spurte Irene. George ble stående. «Jeg vet ikke helt.» «Ok,» sa Irene, og da George ikke gjorde mine til å røre seg, tilføyde hun: «Nei, vi kan jo bare bli stående her ute i regnskogen.» «Jeg beklager, men jeg føler meg plutselig ikke i form. Kanskje jeg bare går hjem til meg selv.» «Er det den kvinnen i baren?» Irene strakte hals for å se inn gjennom det matte glasset i ytterdøren. «Det var ikke hun hva-hun-nå-heter, vel? Den gærne jenta fra Mather?» 17
«Herregud, nei,» løy George. «Jeg tror rett og slett jeg skal ta kvelden.» George gikk hjemover. Det hadde blåst opp, og vinden laget en plystrende lyd i Beacon Hills smale gater. Avkjølende var den ikke, men han slo likevel ut med armene og kjente hvordan svetten fordampet på huden. Da George var framme ved leiligheten, satte han seg ute på trappen. Det var bare et par kvartaler å gå tilbake til baren. Han kunne ta en drink med Liana, finne ut hva som hadde ført henne til Boston. Han hadde ventet så lenge på å se henne igjen, forestilt seg øyeblikket så ofte, at nå som hun faktisk var her, følte han seg som en skuespiller i en skrekkfilm som står med hånden på låvedøren og er i ferd med å få en øks i hodet. Han var redd, og for første gang på mange år kjente han suget etter en røyk. Var hun kommet til Jack Crow’s for å se etter ham? Og i så fall, hvorfor? Hadde det vært en nesten hvilken som helst annen kveld, ville George ha låst seg inn i leiligheten, gitt Nora mat og gått til sengs. Men noe ved det trykkende i akkurat den augustdagen, kombinert med synet av Liana på stamstedet hans, fikk ham til å føle at noe var i ferd med å skje, og det var alt han trengte. Godt eller dårlig, noe kom til å skje. Han ventet lenge nok til at han begynte å tro at hun måtte ha gått. Hvor lenge kunne hun egentlig bli sittende der alene med rødvinsglasset sitt? Så bestemte han seg for å gå tilbake. Hvis hun var borte, var det ikke meningen at han skulle treffe henne igjen. Hvis hun fortsatt var der, skulle han si hei. På vei tilbake virket det som om vinden som presset mot ryggen hans, var både varmere og sterkere. Utenfor døren til Jack Crow’s nølte han ikke – han skjøv den opp, og i samme øyeblikk som han kom inn, snudde Liana seg på plassen sin ved baren og så på ham. Han så av måten øynene hennes lyste litt opp på, at hun kjente 18
ham igjen. Hun hadde aldri vært glad i overdrevne fakter. «Det er altså deg,» sa han. «Det stemmer. Hei, George.» Hun sa det med samme jevne intonasjon som han husket, og like henslengt som om de hadde snakket med hverandre tidligere på dagen. «Jeg så deg derfra.» George nikket innover i lokalet. «Først var jeg ikke sikker på at det var deg. Du har forandret deg litt, men så, da jeg gikk forbi deg, ble jeg ganske sikker. Jeg kom et stykke bort i gaten, så snudde jeg igjen.» «Det er jeg glad for,» sa hun. Ordene hennes, som ble uttalt med en tydelig pause imellom, ble avsluttet med en liten klikkelyd. «Jeg kom faktisk hit … til dette stedet … for å se etter deg. Jeg vet at du bor i nærheten.» «Å.» «Jeg er glad du fikk øye på meg først. Jeg vet ikke om jeg ville hatt mot til å gå bort til deg. Jeg vet hva du må mene om meg.» «Da vet du mer enn meg. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg føler når det gjelder deg.» «Jeg mener om det som skjedde.» Hun hadde ikke forandret stilling siden han kom inn i lokalet, men den ene pekefingeren hennes trommet mot disken i takt med musikken. «Det, ja,» sa George som om han måtte lete i hukommelsen for å forstå hva hun siktet til. «Det, ja,» gjentok hun, og de lo begge to. Liana snudde seg for å se mer direkte på ham. «Bør jeg være bekymret?» «Bekymret?» «For borgerarrest? Eller at du kaster en drink i ansiktet mitt?» Hun hadde fått fine smilerynker ved de blekblå øynene. Noe nytt. «Politiet er allerede på vei. Jeg driver bare og oppholder deg så lenge.» George fortsatte å smile, men det føl19
tes unaturlig. «En spøk,» tilføyde han da Liana ikke sa noe med en gang. «Jeg skjønte det. Vil du sette deg? Har du tid til å ta en drink?» «Egentlig … har jeg en avtale, om kort tid.» Løgnen gled uanstrengt ut av ham. Å være så nær henne, kjenne lukten av huden hennes, gjorde ham plutselig omtåkete, og han følte en nesten dyrisk trang til å flykte. «Å,» sa Liana fort. «Ok. Men det er noe jeg må spørre deg om. Jeg må be deg om en tjeneste.» «Ja vel.» «Kan vi møtes et sted? I morgen, kanskje?» «Bor du her?» «Nei, jeg er bare i byen for å … jeg er egentlig på besøk hos en venninne … det er komplisert. Jeg vil gjerne snakke med deg. Hvis du ikke vil, skjønner jeg selvsagt det. Jeg tok bare en sjanse, og jeg forstår –» «Ok,» svarte George og sa til seg selv at han kunne ombestemme seg senere. «Ok, ja, du vil snakke med meg?» «Ja, vi kan godt møtes mens du er i byen. Jeg lover at jeg ikke skal ringe til politiet. Jeg vil bare vite hvordan det er med deg.» «Tusen takk. Det setter jeg pris på.» Hun trakk pusten dypt inn gjennom nesen, og brystkassen utvidet seg. Selv over musikken fra jukeboksen kunne George høre knitringen av det glatte hvite blusestoffet mot huden hennes. «Hvordan visste du at jeg bodde her?» «Jeg sporet deg opp. På nettet. Det var ikke så vanskelig.» «Jeg regner ikke med at du fortsatt heter Liana?» «Noen kaller meg det. Ikke mange. Nå kjenner de fleste meg som Jane.» «Har du en mobiltelefon? Skal jeg ringe deg?» «Nei, det har jeg ikke. Har aldri hatt mobiltelefon. Kan vi møtes igjen her? I morgen? Klokka tolv?» George 20
la merke til øynenes stjålne bevegelser, hvordan de gransket ansiktet hans, prøvde å lese ham. Enten det, eller så lette hun etter hva som var kjent, og hva som hadde forandret seg. Georges hår var blitt grått i tinningene, pannen hadde fått rynker, og linjene rundt munnen var blitt dypere. Men han var fortsatt i relativt god form, fortsatt kjekk på en litt sliten, bedrøvet måte. «Det går bra,» sa han. «Vi kan møtes her. De serverer lunsj.» «Du høres ikke sikker ut.» «Jeg er ikke sikker, men jeg er heller ikke usikker.» «Jeg ville ikke ha spurt hvis det ikke var viktig.» «Ok,» sa George, og igjen tenkte han at han kunne ombestemme seg, at det å si ja bare var å utsette en beslutning. Senere skulle han tenke at han på andre tidspunkter i livet ganske enkelt ville ha sagt til Liana at de nok ikke burde treffes. Han var ikke ute etter rettferdighet, og hadde heller ikke noe stort behov for en avslutning, og av den grunn tvilte han på at han ville ha varslet politiet. Vanskelighetene hun hadde rotet seg inn i, lå mange år tilbake i tid. Det var ille nok at hun sannsynligvis hadde vært på rømmen helt siden den gangen, og at hun måtte fortsette å rømme resten av livet. Selvsagt hadde hun ingen mobiltelefon. Og selvsagt ville hun at de skulle møtes et offentlig sted, på en bar i et gatekryss i en travel del av Boston, et sted hun raskt kunne forsvinne fra. «Ok, jeg kommer, » sa George. Hun smilte. «Jeg skal være der. Klokka tolv.» «Da er jeg også der.»
Kapittel 2
De hadde truffet hverandre den første kvelden på universitetet. Georges fadder, som het Charlie Singh og var en hengslete, nervøs andreårsstudent, hadde tatt med flere av de nye studentene sine på et ølparty i McAvoy. George hadde fulgt etter Charlie opp en trapp der folk sto som sild i tønne, til et kvelende varmt loftslokale med vindusbenker og slitte tregulv. Han bestilte en surøl og tørrpratet med Mark Schumacher, som også var fersk student og bodde på samme studenthus som ham. Da Mark forsvant, ble George sittende igjen alene sammen med bare sisteårsstudenter som alle så like godt ut, og som virket som om de bare var opptatt av å få hverandre til å le høyest mulig. Han ble enig med seg selv om at han skulle ta én øl til, og så kunne han gå. Han så seg ut en rute til den selvbetjente øltønna på den andre siden av rommet og banet seg vei gjennom flanell og kaki. En jente kom ham i forkjøpet akkurat idet han strakte hånden mot spaken. Hun trykket den ned, men det kom bare skum og luft ned i plastbegeret med leppestiftmerker på. «Det er tomt,» sa hun. Hun hadde glatt mørkeblondt hår som stoppet rett nedenfor kjevelinjen, og veldig blå øyne som satt langt fra hverandre i et hjerteformet ansiktet. Øynenes plassering gjorde at hun så litt sløv ut, men George syntes hun var den peneste jenta han hadde sett på skolen så langt. «Er du helt sikker?» «Jeg vet ikke,» sa hun med en aksent som fortalte ham 22
at hun ikke var fra New England. «Jeg har egentlig aldri tappet øl før. Har du?» Det hadde han ikke, men han tok et skritt fram og tok fra henne begeret. «Jeg tror du må pumpe den. Jeg er ikke helt sikker selv, men jeg har sett hvordan det gjøres.» «Er du også førsteårsstudent?» «Ja,» sa han idet en stråle av øl forsvant delvis ned i begeret og delvis over håndleddet hans og ned i ermet. De var sammen resten av kvelden; røkte sigarettene hennes ved et åpent vindu og utforsket campus senere. De kysset hverandre under buegangen som førte fra kapellet over til administrasjonsbygningen. George fortalte henne at faren hans – som var sønn av en bonde – hadde funnet opp et mekanisert system for slakt av fjærkre og hadde tjent mer penger på ett salg enn besteforeldrene hans hadde gjort i løpet av et helt liv på gården. Hun fortalte at faren hennes jobbet som advokat i en småby og spesialiserte seg på personskadeerstatninger, og da George stakk hånden inn under blusen hennes, la hun til at hun hadde vokst opp sør for MasonDixon-linjen, og at hun ikke hadde til hensikt å ha tilfeldig sex bare fordi hun hadde begynt på et universitet i New England. Måten hun sa det på var nøktern, ikke fordømmende, og den nesten-naive åpenheten, pluss den kortvarige kontakten med det fyldige brystet under en tynn silkebehå, var alt som skulle til for at George ble hodestups forelsket. Han fulgte henne til studenthuset hennes og halvveis løp gjennom campus for å legge seg i den fortsatt ukjente sengen med orienteringshåndboken for nye studenter. Han fant navnet og adressen hennes, men bildet manglet. Han stirret på navnet og det hvite feltet der bildet skulle ha vært. Han følte at han aldri hadde møtt noen som henne før. I motsetning til Georges familie, der folk enten var tilknappet eller påståelige, hadde hun virket 23
helt åpen, som om ordene hun uttalte var akkurat det hun tenkte. Da de traff hverandre ved ølfatet, hadde hun sett på George på en måte som var utfordrende og likevel helt uskyldig. Hun så på ham som om hun nettopp var født inn i verden. Det var noe nesten uhyggelig ved det. Så husket han den grådige måten hun hadde kysset ham på, hvordan hun presset munnen mot hans, måten tungene møttes på, og hånden hun holdt mot nakken hans. Georges romkamerat, som han så vidt hadde truffet, snorket høyt fra den andre siden av rommet. George tok på seg selv utenpå boksershortsen og kom nesten umiddelbart. Da han våknet neste dag, tenkte han ikke på den nye friheten sin eller på universitetet eller på forelesningene som snart skulle begynne. Det eneste han klarte å tenke på var Liana. Bakfull, men oppspilt fant han seg et bord i universitetets spisesal, og der satt han alene og ventet i tre timer. Hun dukket ikke opp før klokka var elleve, sammen med en annen jente, og gikk rett bort til buffeen med frokostblandinger. Håret hennes var fortsatt fuktig fra dusjen, og hun hadde på seg et par ettersittende kakibukser med en hvit bomullsgenser til. George ble tørr i munnen da han så henne. Han hentet seg kaffe, i den tro at det ville se mer sofistikert ut enn grapefruktjuicen han hadde drukket, og lot som om han tilfeldigvis fikk øye på henne idet hun fylte skålen sin med Froot Loops. «Hei, igjen,» sa han og gjorde sitt beste for å få stemmen til å høres søvnig og uinteressert ut. Hun presenterte ham for romvenninnen Emily, som hadde gått på privatskole i Philadelphia og var kledd i en falmet Izod-trøye og tennisskjørt, og spurte om han ville sette seg sammen med dem. Emily spiste bare halvparten av frokosten sin før hun reiste seg for å gå, enten av finfølelse eller hovmod. Liana og George så på hverandre. Hun var, oppdaget han, enda mer skremmende pen på dagtid enn hun hadde vært kvelden før. I det 24
avslørende dagslyset inne i den store spisesalen så huden hennes nyskrubbet og poreløs ut, og øynene var gjennomskinnelig blå med grågrønne spetter. «Jeg har ventet i tre timer,» innrømte George, «bare på å få se deg.» Han trodde hun skulle le, men det eneste hun sa var: «Det er jeg glad for.» «Jeg har spist mye frokostblanding.» «Jeg ville ha vært her tidligere, men Emily ba meg om å vente på henne, og hun brukte en time på å kle på seg. Jeg tror ikke jeg kommer til å like henne så godt.» De var sammen i de tre månedene som fulgte, og selv om begge gjorde oppriktige forsøk på inngå andre vennskap, tilbringe i det minste litt tid fra hverandre, fant de stort sett sammen igjen mot slutten av kvelden, selv om det bare var for å stå og kysse hverandre i de kalde svarte skyggene fra universitetskapellet, som lå midt mellom studenthusene deres. Hun holdt fast ved det hun hadde sagt om sex – det var ikke snakk om å gå for fort fram på det området – men hun lot ham stadig få komme litt lenger. Disse innrømmelsene førte til at de en sen novemberkveld, da Kevin var borte for natten, befant seg nakne og nervøse i Georges enkeltseng. «Greit,» sa hun, og han fomlet med et kondom han hadde hatt siden han gikk i første klasse på videregående. Med én hånd mot hoften hennes og den andre under det ene låret trengte han langsomt inn i henne. Hun løftet underlivet mot hans, la hodet bakover og bet seg i den fyldige underleppen. Det var synet av det, mer enn følelsen av hoftene som beveget seg under ham, som gjorde at George kom nesten umiddelbart. Han ba skamfull om unnskyldning, og hun lo, før hun kysset ham lenge. Hun sa at det var første gang for henne, men det kom heldigvis ikke noe blod. Senere den måneden, da Emily, som var tidlig ferdig med eksamen, hadde reist hjem til Pennsylvania, fikk George og Liana en uke sammen på rommet hennes. Hele østkysten var rammet av 25
en snøstorm som var så kraftig at halvparten av skolens eksamener måtte utsettes. George og Liana leste, kjederøkte Camel Light, forlot rommet bare for å spise, og hadde sex. De prøvde ut alt av stillinger, og fant måter som fikk George til å holde ut lenger på og Liana til å komme. Hver dag var som en oppdagelse av et helt nytt og ukjent land. Det var så intenst at George kjente et nesten uutholdelig vemod. Han hadde lest nok bøker til å vite at ung kjærlighet er noe man opplever bare én gang, og han ønsket at det aldri skulle ta slutt eller forsvinne. Og han fikk rett: Den uken de tilbrakte i Lianas smale, ubekvemme enkeltseng, hadde brent seg fast i hukommelsen hans. Han hadde lett etter den, eller noe tilsvarende, hele tiden siden. De tok sine eksamener, og isen fra uværet som midlertidig hadde lukket verden inne i skallet sitt, smeltet til slaps og søle. To dager før jul sa de ha det til hverandre før begge reiste hjem til sine respektive delstater, Liana med bil og George med tog. Liana hadde gitt George telefonnummeret til foreldrene sine i Florida, men hun bønnfalt ham om å la være å ringe. «Sjansen for at jeg faktisk er der, er minimal til null,» hadde hun sagt. «Jeg mener det, ikke gjør det. Hvis de får snusen i at en gutt fra universitetet ringer til meg, kommer jeg til å måtte svare på tusen spørsmål. Og så sender de meg tilbake hit med kyskhetsbelte.» «Mener du det?» «Ja,» svarte hun med den utpregede sørstatsaksenten sin, en aksent som aldri hadde passet til bildet hans av en Florida-jente. Han så for seg surfere og kabrioleter, men hun sa at ungdommene i hjembyen hennes Sweetgum – altså de hvite, ikke meksikanerne og de svarte – hørte på country og kjørte pickup. «Du kan ringe meg,» hadde George sagt og skrevet ned nummeret til foreldrene sine. 26
«Det skal jeg.» Men hun gjorde ikke det. Og da han reiste tilbake til Mather College i januar, fikk han høre hva som var skjedd. Hun kom ikke tilbake til Connecticut. Mens hun var hjemme i Florida, hadde hun tatt sitt eget liv.