Paulo Coelho Veronika vil dø

trist og bitter og deprimert at hun tok livet av seg. Hun hadde tilbrakt mang en hyggelig ettermiddag med å rusle gjennom Ljubljanas gater, eller stå ved vinduet i rommet sitt i klosteret og se ut på snøen som dalte ned over den lille plassen med statuen av dikteren. En gang hadde hun svevet på skyer i nesten en måned fordi en ukjent mann hadde gitt henne en blomst nettopp der på plassen.

Etter sin egen mening var hun et helt normalt menneske. Beslutningen om å dø hadde hun tatt av to meget enkle grunner, og hun var sikker på at dersom hun gjorde rede for dem i et avskjedsbrev, ville mange være enige med henne.

For det første var alt i livet hennes ensformig, og når ungdommen først var forbi, kom forfallet. Alderen som nådeløst satte sine spor, sykdommene som kom og vennene som ble borte. Det var altså ikke noe å vinne på å leve videre, tvert imot, det økte bare mulighetene for å ha det vondt.

Den andre grunnen var mer filosofisk. Veronika leste aviser og så på TV, hun fulgte med i det som skjedde rundt om i verden. Alt gikk på skjeve, og det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Derfor følte hun seg totalt unyttig.

Snart skulle hun imidlertid gjøre sitt livs siste erfaring, og den skulle bli helt annerledes: døden. Hun skrev brevet til tidsskriftet, og la det til side. Nå ville hun konsentrere seg om viktigere ting som passet bedre til den stunden hun var i ferd med å oppleve, nemlig hennes siste.

15