Page 1


Marte Spurkland

PAPPAS RUNER


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-59639-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Illustrasjoner: Hvor ikke annet er oppgitt, er rettighetene til bildene hos Runearkivet ved Universitetet i Oslo. Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Rolf M. Aagaard/Aftenposten/Scanpix Forfatterportrett: Signe Fuglesteg Luksengard Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2019, Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1. Spydet som prøver å treffe. Diagnose. . . . . . . . . . 2. Fuþark. Våken operasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Naken dauding. Internetts brådyp. . . . . . . . . . . . 4. Yngre fuþark. Pappas kriger. . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Varinn og Vemod. Håpets hodelykt. . . . . . . . . . . 6. Blåtann. Stråling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Kongebrev. Kramper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Runer som tidsvitner. Der rodde Terje. . . . . . . . . 9. Billedsteinen hedrer dem. Fysisk frustrert. . . . . . 10. Europa til Norge. Stetson-lue.. . . . . . . . . . . . . . . . 11. Kulturkongen. Kramper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Hasteruner. Antabus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Den runekyndige mannen. Seksti førti. . . . . . . . . 14. Toskriftstid. Sympatisyk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Kirkeinnskrifter. Nekrose. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Selvgod, fryktsom høvding. Kramper. . . . . . . . . .

9 34 74 93 113 128 148 165 183 195 211 235 248 267 290 312


17. Stroðinn í rassinn. En femtedels sjanse for tre måneder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Kjærlighet på pinne. Stabilt er det vakreste ordet. 19. Ráð rétt rúnar. Slutten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder – etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Terje Spurkland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Faglig relevante utgivelser siden 2000 . . . . . . . . . . . .

325 337 366 411 415 429 431


Forord

Dette er ikke en fagbok i runologi. Selv om mye av teksten er skrevet av en fremragende runolog. Etter et langt liv i forskningens tjeneste ønsket pappa å skrive en bred og allmenn bok om runer. En fortelling om hvordan vi ble et skrivende folk. Og om hvordan vi brukte våre første skrifttegn. Da pappa ble syk, ble manuset hans et overlevelsesprosjekt – noe han og jeg kunne gjøre sammen, som tok oss bort fra mørket vi sto i. Planen var at vi skulle fullføre sammen. At han skulle være her når boka kom ut. Sånn sett er det en bok som kommer for sent. Jeg fikk pappas tillatelse til å utvide prosjektet. Denne boka handler også om en språkforsker som mister språket. Og en datter som mister pappaen sin. I ti måneder jobbet vi sammen. Ferdigstillingen måtte jeg gjøre uten ham. Jeg håper likevel at jeg har forstått og gjengitt ham riktig. 7


Jeg er hverken runolog eller medisiner, å ferdigstille boka hadde ikke vært mulig uten bistand fra de som er det. Som journalist har jeg mange ganger møtt pasienter og pårørende som er rammet av alvorlig sykdom. Jeg trodde nesten jeg visste hva det gikk ut på. Det gjorde jeg ikke. I denne teksten har jeg forsøkt å skildre min egen frykt, desperasjon og irrasjonalitet gjennom pappas sykdom. Men også kraften som ligger i det å ha et håp. Og: Kjærligheten. Pappas til runene. Min til ham. Vår som familie. Hans til livet.


1

Spydet som prøver å treffe. Diagnose. Desember Han sier: Kan du ikke starte med sommeren for fire år siden, da faren din fikk seg mobiltelefon? Vi sitter ved kjøkkenbordet. Mellom oss ligger en manusbunke. Det er litt under seks uker siden han fikk diagnosen. Pappa ville ikke ha mobiltelefon. Likte ikke synet av dem, lyden av dem, tanken på å skulle gå rundt med en digital dings som kunne gripe inn i dagen hans når som helst. Å skulle lære seg å manøvrere på det lille tastaturet. Jo mer mamma og jeg maste, jo steilere ble han. Du kan ikke være den eneste forskeren i Norge som det bare er mulig å treffe på kontortelefon, argumenterte mamma. Men det kunne han. En dag kommer du til å falle i fjellet, sa jeg. Du kommer til å tråkke utenfor en sti på et nordvestlandsfjell, og så ligger du der alene med brukket rygg eller ankel, på et sted så utilgjengelig at bare villsau passerer deg på bakken, og bare havørn ser deg fra lufta. Da må du kunne ringe oss. Da må vi kunne spore deg. Det blåste han av. Skulle ikke tråkke feil. Skulle ikke ha mobiltelefon. Men runestein ville han ha. En mannshøy stein med 9


runetegn ristet langs kanten og buktende drage i midten. Streker, prikker og mønstre som for de fleste ikke betyr så mye, men som for ham betydde nesten alt. Han hadde tenkt den kunne stå på utsiktsplassen nedenfor hytta vår på Eplehaugen. Med ryggen mot fjorden og fjellet, og bildesiden mot oss. Mamma protesterte. Det fikk være grenser for hvor sær han skulle gjøre seg, hvor stormannsgal han skulle bli. Han sier: Så kan du fortelle at jeg gikk til deg for å få støtte, og at du sa: Han må få runestein. Og moren din ble fortvilet. Men så tenkte hun seg om, og så sa hun: Du skal få runestein hvis du skaffer deg mobiltelefon. Kan du ikke starte der? Jeg nikker. Jo da. Klart jeg kan. Men det er ikke ved forhandlingene om en mobiltelefon og en runestein denne historien starter. En del av den starter på 100-tallet. En forblåst dag ved Hadrians mur, et sted i Nord-England, hvor en nordgermansk leiesoldat i den romerske hæren sto og kikket over skulderen til en kamerat som hadde fått brev hjemmefra, og det slo ham at et skriftspråk må være nyttig. Slik kan idéen om runene ha oppstått, det er et av de mulige scenarioene, sånn kan det ha vært. Et annet startpunkt er dette: øyeblikket hvor cellene i pappas hjerne begynner å dele seg på en ny og ukontrollert måte. Den dagen han selv merker de første symptomene på at noe er galt. Eller et av glimtene hvor jeg merker det, men ikke merker det fordi jeg ikke vil merke det. Det var særlig på avstand han hadde sett annerledes ut. Jeg husker at jeg kikket på ham gjennom en folkemengde 10


da kusinen min lanserte bok om immunforsvaret høsten 2017.1 Han satt på en barkrakk ti–femten meter fra scenen, jeg sto ved scenekanten, trippende og smånervøs, skulle intervjue professorkusinen om genene hun og jeg har felles, og om kroppens evige kamp for å overleve. Pappa hadde på seg den lange grågrønne frakken den kvelden, den som får ham til å likne en privatdetektiv. Han tok den av seg og la den over knærne, hilste til høyre og venstre, fikk øye på meg foran scenen og blunket til meg, et enkelt knepp med det ene øyet: Jeg ser deg, dette går bra. Og der på avstand slo tanken meg: Det er noe med ham. Noe som gjør ansiktet hans annerledes. Et drag jeg ikke har sett før, noe i blikket hans som ikke stemmer, umulig å sette fingeren på, men noe er det, noe som skurrer. På nært hold tok jeg meg i det. På nært hold var han mannen jeg kjenner: trygg, sterk, morsom. Selvsagt var det ikke noe. Selvsagt var det innbilning. Han begynte bare å bli eldre, aldring setter avtrykk i fjeset, verre var det ikke. Mamma hadde sagt det i flere måneder. Noe er galt. Pappa kom seg ikke helt tilbake i den formen han var i før ryggoperasjonen i fjor. Hele vinteren kjente han seg litt sliten. Så kom våren og pollenallergien, og plagene var annerledes denne gangen. Som om det lå noe langt nede i halsen og sperret for ordene hans. Utover høsten får han oftere grøt i halsen, noe som ikke lar seg harke og hoste opp. Han bestiller time hos fastlegen. Men noe alvorlig er det ikke, sa jeg når mamma bekymret seg. Pappa er i kjempeform til å nærme seg 70. To ganger i uka svømmer han 3000 meter i svømmehallen ved universitetet, han puster som en nise; for bare noen dager siden fortalte han meg at et par gutter i tjueårene som tre11


ner i samme hall, hadde skrytt av ham, for en lungekapasitet, hans strekk under vann var mye lengre enn deres. Så der ser du, sa jeg til mamma. Ingen som er alvorlig syk, har så mye kraft og styrke. I oktober reiser vi til Orknøyene, mamma, pappa, Lars og jeg, begge jentene. Det er en tur vi har planlagt lenge. Vi har to 70-årsdager å feire, mammas som har vært, og pappas som snart kommer, og det han ønsker seg mest, er at hele familien drar i vesterled. Vi skal se på runeinnskrifter og fortidsminner, pappa skal guide oss gjennom det orknøyske landskapet som han har blitt kjent med gjennom utallige ekspedisjoner med runologkolleger og studenter. Han vil plante noen runeminner i barnebarna, prøve å få dem til å skjønne noe av morfars entusiasme for de første skrifttegnene våre og historiene de forteller. Turens høydepunkt er Maeshowe. Et rundt gravkammer som ligger som en grønn øy ute på et langstrakt jorde. Det er fra neolittisk tid, ble bygget omkring 2800 før vår tidsregning. Inne i kammeret hvilte de døde i fred mens nesten fire tusenår passerte utenfor, og så, på 1100-tallet, brøt norske korsfarere seg inn og laget runegraffiti på veggene. Disse innskriftene er blant verdens mest spennende runetekster. Det er mange av dem, og de har alt: skryt og heltefortellinger, runekoder og fyllerør, bønneformularer og griseprat. I ettertid sier mamma at det var i Maeshowe hun ble helt sikker. Hun har hørt pappa snakke der før. Nå syns hun han famlet etter ordene, mistet tråden i fortellingene, ikke var helt seg selv. Jeg la ikke merke til det, eller ville ikke 12


legge merke til det. Jeg vet ikke. Hvor godt ser vi dem som står oss aller nærmest? Alt jeg så var mitt iboende bilde av pappa, selv om mannen foran meg var blitt en annen. Når jeg noen måneder senere ser på feriebilder fra året som har gått, er endringen påfallende. I juli sitter mamma og pappa på melkerampen nedenfor Eplehaugen, de har hvert sitt barnebarn på fanget, pappa har uttrykket jeg kjenner, sterk, leken, lur. På bildene fra Orknøyene i oktober oktober er ansiktet hans skjevt. Han har fått hovent hamsterkinn på venstre side. Det høyre øyet er mer åpent enn det venstre. Det er helt åpenbart noe med ham. Da vi kommer hjem fra Orknøyene, blir halsen hans enda litt tettere. Han begynner å grue seg til undervisningen på universitetet. Hører selv at diksjonen glipper innimellom, at ordene blir utydelige. Etter forelesning er han nærmest utslitt. Og bekymret. Tenk om studentene får det med seg. Fastlegen fant ikke noe galt i pappas svelg, og har henvist ham til øre-nese-halsspesialist. Heller ikke han finner noen forklaring. Tre uker før jul drar pappa til Ullevål sykehus for å ta CT av hodet. Får beskjed om at han må komme tilbake til MR-undersøkelse dagen etter. Sjuende desember er jeg på vei tilbake til kontoret sammen med to kolleger. Vi har vært på opptak til TVprogrammet jeg jobber i. Oslo er våt og slapsete. Det drypper fra triste, røde julehjerter da vi går gjennom Storgata. Så kommer en tekstmelding fra pappa. Nevrologen har funnet en svulst i hjernen hans. Den kan være ondartet.

13


Han sitter på kontoret sitt på Blindern da jeg får tak i ham. Stemmen i telefonen er rusten, men stødig. Nei, han skal ikke dra hjem. Han har oppgaver å rette, undervisning å planlegge. Vil møte mamma og venner til middag samme kveld som planlagt, gå på konserten de har avtalt å gå på. Vil holde på det normale. Dagen etter skal han tilbake til Ullevål for å få vite mer. Legen har sagt at mamma bør være med. Jeg legger på og går frem og tilbake gjennom Torggata et par ganger. Ringer Lars og stotrer og hulker. Vet at jeg ikke bør gå på nettet og skrive hjernesvulst i søkefeltet. Setter meg på en kaffebar, tar opp telefonen, skriver hjernesvulst i søkefeltet. Jeg leser om svulsttyper og prognoser og tenker på alle gangene jeg har hørt historier om folk som rammes av kreft – verste sort, ingenting å gjøre, forferdelig trist. Og hvordan medfølelsen min har hatt et stikk av tilfredshet. Det var ikke en av mine denne gangen heller. Ikke mine barn, min mann, mine foreldre. Nå kommer straffen. Lars og jeg skal se på kjøkkeninnredning denne ettermiddagen, skal velge fliser til gulv, fronter til skap og skuffer, plate til kjøkkenbenk. Jeg klarer ikke tenke på fliser, fronter og benkeplate. Likevel drar vi til kjøkkenbutikken. Det er mange timer mellom nå og i morgen, mange tanker som må stagges, så vi ser på utstillingskjøkkener, stryker hendene over glatte, kjølige overflater, prøver å mene noe om farger og materialer. På vei hjem sender jeg en melding til mamma, spør om jeg kan bli med dem på sykehuset. Så kan jeg selv høre hva legene sier, og få mulighet til å stille noen av alle spørsmålene som raser rundt i hodet. Sent på kvelden ringer hun tilbake. Det er greit, jeg kan bli med. 14

Profile for Cappelen Damm AS

Pappas runer  

I desember 2017 fikk Marte Spurklands far, den annerkjente runeforskeren Terje Spurkland, påvist en ondartet svulst i høyre frontallapp i hj...

Pappas runer  

I desember 2017 fikk Marte Spurklands far, den annerkjente runeforskeren Terje Spurkland, påvist en ondartet svulst i høyre frontallapp i hj...