Page 1


Henri Charrière

Papillon Oversatt av Axel Amlie


Henri Charrière Originalens tittel: Papillon Oversatt av Axel Amlie Copyright © Editions Robert Laffont, S.A., Paris, 1969 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59933-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 1971 på norsk av J.W. Cappelens Forlag AS. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.dreamstime.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Forord 7 1. hefte Fornedrelsens vei 11 2. hefte Reisen til Guyana 43 3. hefte Den første flukten 77 4. hefte Den første flukten (forts.) 125 5. hefte Tilbake til sivilisasjonen 202 6. hefte Frelsens øyer 278 7. hefte Frelsens øyer 348 8. hefte Tilbake til Royale 394 9. hefte Saint-Joseph 432 10. hefte Djeveløya 464 11. hefte Farvel til straffekolonien 524 12. hefte Georgetown 530 13. hefte Venezuela 577


FORORD

Denne boken ville neppe blitt skrevet hvis ikke avisene i Caracas i juli 1967 – et år etter det ødeleggende jordskjelvet – hadde fortalt historien om Albertine Sarrazin, og hvis ikke disse avisene var kommet en yngre herre på seksti for øye. Hun var nettopp død, denne vesle sorte diamanten med det gnistrende humøret og det ukuelige livsmotet – hun som hadde gjort seg verdensberømt ved å skrive tre bøker i løpet av ett år, deriblant to om sine fengselsopphold og sine rømninger. Mannen som på denne måten fikk høre om henne, het Henri Charrière, og han hadde vært langt nede. Helt nede i straffekolonien i Cayenne, for å være nøyaktig, hvor han var havnet i 1933, og hvor det var meningen at han skulle bli til sin død, ikke på grunn av sine forbrytelser – for forbryter var han – men på grunn av et drap han ikke hadde begått. Henri Charrière, eller «Papillon» – «Sommerfuglen» – som han på den tiden ble kalt blant kolleger, er født i 1906 i departementet Ardèche i Frankrike som sønn av en skolelærer. I dag er han borger av Venezuela, fordi folket der har lagt større vekt på hans åpne blikk og ærlige tale enn på rullebladet hans, og fordi en mann som i tretten år har bevart viljen til å rømme og kjempe seg vekk fra fengselshelvetet, fortjener en fremtid som er bedre enn hans fortid. I juli 1967 går altså Henri Charrière til den franske bokhandelen i Caracas og kjøper L’Astragale («Ankelknoken»). På omslaget kan han lese: 123. tusen. Han gjør det – leser, altså – og resonnerer ganske enkelt som så: «Utmerket, men hvis denne jenta med sin brukne ankel har kravlet 7


fra gjemmested til gjemmested for å ende i 123 000, så må jeg, som har vært jaget i tretti år, kunne selge tre ganger så mange.» Resonnementet virker logisk, men er ikke desto mindre ytterst risikabelt – det viser ikke minst alle de håpløse manuskriptene som er havnet på forlagskonsulentenes bord som følge av Albertines suksess. For selv ikke de mest ramsalte eventyr, de mest tragiske lidelser og den groveste urett blir nødvendigvis en god bok. Man må også kunne skrive. Man må ha fått den ufortjente gave som får leseren til å se, føle og oppleve det forfatteren skildrer, som om han selv hadde vært med på det. Og på dette punktet har Charrière vært heldig. Det har aldri falt ham inn å notere det han har opplevd. Han er en handlingens mann, som trives best i livets hete – et stormvær av en mann med et blink i øyet og sydfranskmannens varme og litt ru tonefall, som man kan lytte til i time etter time, for han forteller som ingen annen, eller rettere sagt, han forteller som en av de store berettere. Men så skjer miraklet. Enda han er blottet for litterær dannelse og litterære ambisjoner («Jeg har rablet ned mine opplevelser,» skrev han til meg. «Få en eller annen som kan det, til å skrive dem.»). Men han skriver slik at man syns man hører ham: man ser, man føler, man lever med i det han forteller. Vil det seg så uheldig at du akkurat er kommet nederst på siden når han er i ferd med å fortelle at han har tenkt seg på do (et sentralt sted med mange funksjoner i fangekolonien), så er du nødt til å bla om, fordi det ikke er han, men du selv, som skal dit. Tre dager etter at han er ferdig med L’Astragale fyller han selv de to første skrivebøkene sine – vanlige kladdehefter med spiralrygg, slike som skolebarna bruker. Han gir seg så vidt tid til å høre hva et par av hans bekjente mener om dette nye eventyret, som for ham kanskje er det rareste av dem alle, før han tar fatt på resten i begynnelsen av 1968 og skriver ut alle de tretten kladdeheftene i løpet av to måneder. Akkurat som Albertine sender han meg manuskriptet i posten, og jeg får det i hende i september. Tre uker senere er Charrière i Paris. Det var jeg som hadde lansert Albertine, 8


sammen med Jean-Jacques Pauvert, og nå betror Charrière meg sin bok. Han har skrevet den med en penn som ennå er rødglødende av minner, og deretter fått en rekke vekslende og ikke alltid særlig franske, men alltid hengivne, venninner til å renskrive manuskriptet på maskin. Selv har jeg praktisk talt ikke rørt det. Jeg har rettet litt på tegnsettingen, erstattet en del altfor spanskpåvirkede vendinger med mer forståelige franske ditto og i det hele tatt ryddet opp i de tvetydigheter og meningsløsheter som ikke er til å unngå når man bor i Caracas og daglig må uttrykke seg på tre-fire språk som man bare har lært gjennom øret – men det er også alt. At boken i det store og hele er autentisk, innestår jeg for. Charrière har vært i Paris to ganger, og ved begge anledninger snakket vi flere dager, og et par netter, til ende. Selvsagt fins det detaljer som er blitt noe forandret når de tretti år senere er blitt rekonstruert etter hukommelsen. Men de har liten betydning. Når det gjelder hovedinnholdet, behøver man bare å studere professor Devèze’s bok, Cayenne (Julliard, 1965) for å innse at Charrière ikke har overdrevet, hverken når det gjelder fengselslivets fakta eller dets umenneskelighet. Tvert imot. Av prinsipielle grunner har vi gitt både Charrières medfanger, deres voktere og representantene for fengselsledelsen oppdiktede navn. Hensikten med boken er ikke å angripe personer, men å forevige visse typer og et visst miljø. Det samme gjelder tidsangivelsene – enkelte datoer er korrekte, andre skal bare gi en antydning om kronologien. Det klarer seg. Charrière opptrer ikke som historiker. Han vil bare fortelle hva han selv har følt på kroppen. Hensynsløst og med overbevisningens glød skildrer han i sin fantastiske odyssé hva man kan komme ut for når man ikke vil godta alle de overdrivelser og alle de misbruk som får plass mellom samfunnets prinsipielt legitime forsvarstiltak mot bandittveldet og deres praktiske håndhevelse i form av en terror som ikke er en sivilisert nasjon verdig. Jean-Pierre Castelnau


FØRSTE HEFTE

FORNEDRELSENS VEI Dommen Det var en real smekk jeg fikk. Det tok meg tretten år å komme til hektene igjen. Det var faktisk en blåveis av de sjeldne, men så var de da også mange om å slå. Det er den 26. oktober 1931. Klokken åtte i dag morges hentet de meg i cellen hvor jeg har holdt til det siste året, i Conciergeriefengselet. Jeg er nybarbert og pent kledd. Dressen er skreddersydd, og jeg ser svært så elegant ut. Hvit skjorte, lyseblå tverrligger. Den setter likesom prikken over i’en. Jeg er tjuefem år gammel og ser ut som om jeg var tjue. Konstablene lar seg imponere litt av antrekket og behandler meg høflig. De lar meg til og med slippe håndjernene. Alle seks – dvs. fem konstabler og jeg – deler et par trebenker i en kald og ødslig sal. Utenfor er været grått. Døren rett overfor oss fører sikkert inn i rettslokalet, for vi befinner oss i Justispalasset i Paris. Om noen øyeblikk vil jeg bli beskyldt for drap. Forsvareren min, advokat Raymond Hubert, har vært ute og hilst på meg. «Det foreligger ikke det ringeste bevis. Jeg er sikker på at vi blir frikjent.» Som om den gode Hubert også skulle opptre som tiltalt og dele min straff hvis dommen ble fellende. En rettsbetjent åpner døren og vinker oss inn. Han slår opp begge dørfløyene, og inn skrider jeg i den digre salen med to konstabler foran meg og to bak, og med overkonstabelen ved min side. I anledning av blåveisen jeg skal få, har de kledd rommet i blodrødt: gulvteppet, gardinene foran de høye vinduene, ja selv kappene til dommerne som skal avgjøre min skjebne. 11


– Mine herrer, reis dere for Retten! Gjennom en dør på høyre hånd kommer seks mann i gåsemarsj. Rettens formann, pluss fem meddommere, alle med kalott på hodet. Overdommeren stiller seg bak stolen i midten, de andre tar plass på begge sider av ham. Det er knugende stille i salen, hvor alle er blitt stående, også jeg. Så setter retten seg, og det samme gjør vi. Dommeren er tykk og rød i kinnene, men han ser streng ut og stirrer meg rett inn i øynene uten å vise spor av følelser. Han heter Bevin. Han kommer senere til å styre forhandlingene på en helt eksemplarisk og upartisk måte, og alle skjønner at han, som den erfarne yrkesmann han er, ikke er særlig overbevist om at politifolkene og vitnene deres snakker sant. Jeg har ingenting å bebreide ham for blåveisen. Han er bare den som serverer den. Den offentlige anklager heter Pradel. Han er statsadvokat, og som sådan meget fryktet blant juristene. Han nyter den dystre ære å betraktes som hovedleverandør til giljotinen og tukthusene i Frankrike og dets kolonier. Pradel representerer samfunnet, det offentlige. Det er ikke noe menneskelig over ham. Han holder fru Justitias vekt og gjør sitt beste for at den skal tippe i hans favør. Han har øyne som en gribb, der han senker øyenlokkene litt og glor stivt på meg fra sin høye stade. Han har ikke bare fordelen av å stå på et slags kateter, han er dessuten en lang jævel på minst én åtti, og han ser ut som om han er stolt av det. Han beholder den røde kappen på, men legger kalotten foran seg på pulten. Han støtter seg på hendene, som er store som luffer. En gullring viser at han er gift, og dessuten har han en ring på lillefingeren – en blankpusset signetring. Han bøyer seg litt fremover for å kunne se enda mer ned på meg. Jeg syns nesten jeg hører hva han tenker: «Hvis du innbiller deg at du skal slippe unna meg, tar du feil, far! Hendene mine ser kanskje ikke ut som rovfuglklør, men klørne har jeg i sjelen, og de skal nok vite å rive deg i stykker. Når forsvarerne er så redde for meg, og når mine egne betrakter meg som en god statsadvokat, så er det fordi jeg aldri lar byttet slippe unna. Jeg har ikke noe med om du er skyldig eller ikke. Jeg 12


skal bare bruke alt som taler mot deg: bohémtilværelsen på Montmartre, vitnene som politiet har greid å skaffe, og politifolkenes egne vitnemål. All den møkken som etterforskerne har gravd frem skal nok gjøre deg såpass illeluktende at juryen foretrekker å fjerne deg fra samfunnet.» Det er som om jeg hører stemmen hans, hvis jeg ikke drømmer, da. Han gjør virkelig inntrykk på meg, denne menneskeeteren: «Prøv ikke å gjøre motstand, unge mann. Prøv ikke å forsvare deg. Jeg skal vise deg fornedrelsens vei. Du regner ikke med juryen, håper jeg? Ikke la deg lure. De tolv fyrene der vet ingenting om livet. Bare se på dem, der de sitter på rad og rekke. Tolv ostebønder fra landsbygden, importert til Paris for anledningen. Småborgere, pensjonister, kjøpmenn. Ja, jeg behøver jo ikke å beskrive dem for deg. Du innbiller deg vel ikke at de vil ha noen forståelse for dine tjuefem år og for det livet du lever på Montmartre? Når de hører ordene Pigalle og Place Blanche, tenker de straks på Helvete, og alle som er oppe om natten, er samfunnsfiender. Alle sammen er veldig kry over at de er utpekt til å være lagrettemenn i hovedstaden. Dessuten lider de av sin egen trangsynte borgerlighet … Og her kommer du, en pen ung mann. Du tror vel ikke at jeg vil sjenere meg for å fremstille deg som en riktig Don Juan fra Montmartres natt-verden? Du får juryen mot deg fra første stund. Du er altfor velkledd. Du burde ha tatt på deg noe sjoflere. En taktisk bommert, min venn. Ser du ikke hvor misunnelige de er på deg for den dressen? Selv kjøper de konfeksjon på Samaritaine og har aldri eid noe skreddersydd, ikke engang i drømme.» Klokken er ti, og forhandlingene kan begynne. Mot meg har jeg seks magistrater, når jeg regner med anklageren – en aggressiv anklager, som vil bruke all sin hemmelige innflytelse og all sin intelligens på å overbevise disse tolv stakkarene om at jeg ikke bare er skyldig, men at dommen må lyde på livsvarig straffarbeid, eller kanskje giljotinen. Mannen jeg skal ha drept, var hallik og tyster på Montmartre. Det fins ikke bevis, men politiet, som kan vente forfremmelse hver gang de finner en skyldig, hevder at det er jeg som 13


er gjerningsmannen. I mangel av bevis, viser de til «fortrolige opplysninger» som ikke levner noen tvil. De har et vitne også, en kar som heter Polein – en grammofonplate innspilt på hovedstasjonen på Quai des Orfèvres. Han blir påtalemyndighetens viktigste trumf. Jeg kan bare si at jeg ikke aner fyren, og dommeren spør meg – rolig og upartisk: «De hevder altså at vitnet lyver. Godt. Men hvorfor skulle han lyve?» – Herr dommer, når jeg har ligget søvnløs siden jeg ble arrestert, er det ikke fordi jeg har dårlig samvittighet, for det var ikke jeg som drepte Roland le Petit. Det er nettopp fordi jeg har ligget og spekulert på hvorfor dette vitnet har gjort alt for å skade meg, og hvorfor han har hjulpet etterforskerne hver gang de har vært i beit for argumenter. Jeg er kommet til at politiet har noe på ham, herr dommer, og at de har gjort en handel med ham: vi glemmer dette her hvis du vitner mot Papillon. Jeg var nok nærmere sannheten enn jeg visste. Polein, som i retten ble presentert som en ærlig mann med rent rulleblad, ble tatt for kokainsmugling og dømt et par år senere. Forsvareren min gjør sitt beste, men han er ikke på høyde med statsadvokaten. Han blir assistert av en annen advokat, Bouffay, som i grunnen er den eneste som et øyeblikk får påtalemyndighetens påstand til å vakle, fylt som han er av hellig indignasjon. Men det varer ikke så lenge, dessverre, før Pradel på ny har overtaket. Han sjenerer seg ikke engang for å smigre juryen, som holder på å sprekke av stolthet over at denne mektige juristen behandler dem som likemenn. Klokken elleve om kvelden er spillet slutt. Forsvarerne er sjakkmatt. Og, jeg som er uskyldig, jeg blir dømt. Det franske samfunn, representert ved statsadvokat Pradel, har eliminert en tjuefemåring for livet. Ikke noe knussel! Den stive porsjonen blir servert av dommer Bevin. Med sin klangløse stemme sier han: – Vil tiltalte reise seg? Jeg reiser meg. Det er helt stille i salen. Folk holder pusten, og hjertet mitt slår en tanke raskere. Juryen ser på meg og senker blikkene, som om de skammet seg. – Lagretten har svart «skyldig» på alle tiltalepunkter uten 14


ett, nemlig det som gikk ut på overlegg. De dømmes til straffarbeid på livstid. Har De noen bemerkninger? Jeg har ikke fortrukket en mine. Jeg er helt rolig, men hendene mine klemmer litt hardere om kanten av tiltaleboksen. – Ja takk, herr dommer, jeg ønsker å gjenta at jeg er uskyldig, og at jeg er offer for politiets manipulasjoner. De fine fruene som har skaffet seg fribilletter til forestillingen, begynner å mumle fra plassene sine bak retten. Uten å heve stemmen, sier jeg: – Og dere bør bare tie stille, mine damer, dere som er kommet hit for å vise frem perlekjedene deres og skaffe dere litt sykelig spenning. Komedien er slutt, politiet har atter funnet løsningen på en drapssak, og rettferdigheten har talt. Så nå kan dere være fornøyde. – Før tiltalte ut, sier dommeren. Før jeg er ute av døren, hører jeg en stemme som roper etter meg: «Ikke vær lei deg – jeg skal komme etter!» Det er min tapre lille Nénette som vil fortelle hvor glad hun er i meg. Karene i gjengen gir sitt bifall til kjenne. De vet hva de vet om dette drapet og vil vise at de setter pris på at jeg ikke har forsøkt å kjøpe meg fri ved å angi noen. Vi kommer ut i forværelset igjen, og nå setter konstablene håndjern på meg. En av dem lenker til og med det høyre håndleddet mitt til sitt venstre. Ingen av oss sier noe. Jeg ber om en røyk. Overkonstabelen gir meg en og tenner den for meg. Hver gang jeg tar den ut av munnen og putter den dit igjen, må vokteren løfte og senke armen i takt. Jeg står stille mens jeg røker tre fjerdedeler av sigaretten. Fremdeles ikke et ord fra noen. Til slutt er det jeg som bryter stillheten. Jeg ser på overkonstabelen og sier: «Fremad marsj.» Jeg har et dusin konstabler etter meg nedover trappene. Så kommer vi ut på gårdsplassen hvor Svarte-Marja venter. Den har plass til ti av oss. Overbetjenten sier: «Til Conciergeriet.»

15


Conciergeriet Vi kommer frem til slottet som ble Marie-Antoinettes siste residens. Konstablene overlater meg til en sjefsvokter som kvitterer for meg på et papir. De går sin vei uten å si noe, men til min store overraskelse ryster overkonstabelen begge de lenkede hendene mine til adjø. Sjefsvokteren spør: – Hvor mye fikk du? – Livsvarig. – Tuller du? Han ser på konstablene og skjønner at det er alvor. Denne femtiåringen har opplevd litt av hvert og kjenner saken min. Han gir meg et trøstens ord: – De svina må være sprø! Han tar forsiktig av meg håndjernene og er vennlig nok til selv å følge meg til den polstrede cellen som er spesielt beregnet på dødsdømte, sinnssyke eller farlige fanger og på slike som har fått straffarbeid. – Mist ikke motet, Papillon, sier han idet han lukker døren. Jeg skal sende over en del av tingene dine og den maten du har igjen i den andre cellen. Opp med haken! – Takk skal du ha, sjef. Jeg har ikke tenkt å gi meg, og jeg håper at de skal få denne livstiden sin i vrangstrupen. Noen minutter senere hører jeg at noen skraper på døren. «Hvem er det?» En stemme svarer: «Ingenting. Jeg skal bare henge opp et skilt.» – Hva står det på det? – «Livsvarig straffarbeid – må overvåkes nøye.» Jeg sier til meg selv: de må være gærne. Det steinraset jeg har fått i hodet har nok gitt meg et sjokk, men de tror vel ikke at jeg er blitt så tufs at jeg vil ta livet av meg? Jeg er ingen feiging, og jeg har ikke tenkt å bli det. Jeg skal slåss så lenge jeg orker. Fra og med i morgen. Mens jeg drikker kaffen min neste morgen, spør jeg meg selv: skal jeg anke dommen? Har det noen hensikt? Blir sjansene større for en annen rett? Er det ikke bare å spille en masse 16


tid? Et år, kanskje halvannet, og hva oppnår jeg? I beste fall tjue år i stedet for livsvarig. Ettersom jeg har tenkt å rømme i alle tilfelle, spiller straffens lengde liten rolle. Jeg må tenke på stakkaren som spør dommeren: Herr dommer, hvor lenge varer livsvarig straffarbeid i Frankrike? Jeg rusler litt omkring i cellen. Jeg har skrevet til kona for å trøste henne og likeså til søsteren min, som har gjort sitt beste for å forsvare meg, helt alene. Det er slutt, teppet er falt. Mine nærmeste har det sikkert vondere enn jeg. Far, stakkar, han syns nok han har fått et tungt kors å bære, der nede i hjembygden. Jeg rykker til. Men jeg er jo uskyldig! Javisst, men hvem vil tro det? Jeg formaner meg selv: La aldri noen høre at du er uskyldig, du blir bare ledd ut. Å betale livstid for en hallik, det er ille nok, om du ikke dessuten skal påstå at det var en annen som gjorde det. Til å le seg ihjel av. Best å holde kjeft. Mens jeg satt i varetekt, først i Santé-fengselet og siden i Conciergeriet, falt det meg ikke et øyeblikk inn at dommen kunne bli så hard. Aldri har jeg tenkt på å undersøke hva «fornedrelsens vei» egentlig innebar. Nåvel. Det første jeg må gjøre, er å få kontakt med fanger som har fått sin dom før meg og som eventuelt kan tenke seg å rømme sammen med meg. Jeg vet om en kar fra Marseille, Dega. Jeg treffer ham sikkert hos frisøren. Han går dit for å la seg barbere hver dag. Jeg ber om det samme. Og ganske riktig, der står han med nesen mot veggen. Jeg får øye på ham akkurat idet han lar en annen snike seg foran i køen slik at han får lenger å vente. Jeg stiller meg rett ved siden av ham etter å ha dyttet en annen kar til side. Kjapt hvisker jeg: – Morn, Dega, åssen går det? – Det rusler og går, Papi. Jeg fikk femten år. Og du? Jeg hørte at de smurte tjukt på. – Ja, jeg fikk livsvarig. – Anker du? – Nei. Hovedsaken er å spise skikkelig og drive gymnastikk. 17


Hold deg i form, Dega, vi får sikkert bruk for musklene. Har du gryn? – Ja, jeg har ti tusen i engelske pund.1 – Jøss! – Et godt råd: skaff deg gryn så fort du kan. Advokaten din, hvem er det? Hubert? Han er en tosk. Du får aldri ham til å smugle inn safen. La kona di fylle safen og gå til Dante med den. Si at hun skal gi den til Rike-Dominique. Da garanterer jeg at den kommer frem. – Hold kjeft – vokteren glor på oss. – Jaså, man lurer seg til en liten prat? – Ikke noe alvorlig, svarer Dega. – Han sier at han er syk. – Hva feiler det ham, da? Har han spist for mye av lagmannsretten? Den dumme spaden av en vokter ler høyt av sin egen vits. Sånn er livet. Dette er «fornedrelsens vei». Jeg er allerede på den veien. Man får krampelatter på bekostning av en tjuefemåring som skal sitte fengslet resten av livet. Jeg fikk safen. Det er et lite aluminiumsrør som man har polert så glatt som det går an. Det kan skrus fra hverandre på midten, og det inneholder seks tusen seks hundre francs i nye sedler. Jeg kysser det med andakt når jeg endelig har det i min hånd, dette seks centimeter lange, tommelfingertykke røret. Jeg overdriver ikke – jeg kysser det før jeg putter det i anus. Jeg trekker pusten dypt for å få det høyt opp i endetarmen. Det er pengeskapet mitt. Man kan kle av meg, kommandere meg til å sprike med bena, hoste og stå tvekroket, men aldri vil man få greie på om jeg har stukket unna noe. Det sitter høyt oppe i tarmen. Det er blitt en del av meg selv. Jeg går omkring med livet og friheten inne i meg. Og hevnen. For jeg har tenkt å hevne meg. Jeg tenker ikke på stort annet. Ute er det blitt mørkt. Jeg er alene i cellen. En sterk lampe i taket tillater vokteren å se meg gjennom et lite hull i døren. Lyset blender meg. Jeg legger lommetørkleet dobbelt over øynene, for det lyset gjør virkelig vondt. Jeg ligger på en madrass

110

18

000 francs i 1932, ca. 7000 kroner i 1971.


på en jernseng, uten noen pute under hodet, og gjennomlever hele rettssaken en gang til i minste detalj. For at den som leser dette skal begripe fortsettelsen og skjønne hva det er som skal holde meg oppe under den lange kampen, blir jeg nødt til å bli litt omstendelig. Jeg må fortelle alt som falt meg inn, alt jeg faktisk opplevde inne i meg i løpet av disse første dagene mens jeg var levende begravet. Hva skal jeg gjøre når jeg vel har greid å rømme? For nå som jeg har safen, tviler jeg ikke et øyeblikk på at flukten vil lykkes. Først må jeg komme meg fortest mulig tilbake til Paris. Den første jeg skal kverke er den fordømte løgnhalsen, Polein. Og så de to politisvina som hadde saken. Men to er for lite. Jeg må kverke alle politisvina. Iallfall flest mulig. Nå har jeg det! Så snart jeg er fri, drar jeg til Paris. I en koffert putter jeg så mye sprengstoff jeg greier å få plass til. Ti, femten, tjue kilo. Jeg forsøker å beregne hvor mye jeg trenger for å ta livet av riktig mange. Dynamitt? Nei, chedditt er bedre. Eller hvorfor ikke nitroglyserin? Jeg får spørre folk som har greie på det. Det fins sikkert slike der jeg kommer. Purken kan iallfall være hellig forvisset om at jeg skal beregne godt mål! Jeg ligger fremdeles med lommetørkleet over de lukkede øynene. Jeg ser for meg den uskyldig utseende kofferten som er så full av død og fordervelse, og jeg ser vekkerklokken, som er nøyaktig innstilt. For det må smelle akkurat klokken ti om morgenen i rapportrommet i annen etasje på hovedstasjonen i nr. 36, Quai des Orfèvres. Da er salen full av minst hundre og femti purker som er kommet for å få sine ordrer for dagen og høre rapporten. Hvor mange trinn blir det å gå opp? Det gjelder å ikke forregne seg. Det hele må times nøyaktig slik at kofferten eksploderer i det samme den kommer til bestemmelsesstedet. Og hvem skal bære den opp fra gaten? Jeg får være litt frekk. Jeg tar en drosje til hovedstasjonen, og med stemmen full av autoritet sier jeg til de to konstablene som står vakt i porten: «Bring denne kofferten opp til rapportrommet. Jeg kommer etter. Hils fullmektig Dupont og si at det er inspektør Dubois som har sendt dere og at jeg er på vei opp.» 19


Men kommer de til å lystre? Tenk om jeg tilfeldigvis støter på de to eneste intelligente i denne saueflokken? Da blir det fiasko. Jeg må finne på noe annet. Jeg grubler og grubler. Det er utenkelig at jeg ikke skal kunne finne en metode som er hundre prosent sikker. Jeg kommer meg på bena og tar en slurk vann. Jeg får vondt i hodet av å tenke så mye. Jeg legger meg igjen – uten bind for øynene denne gang. Minuttene sleper seg av gårde. Dette helvetes lyset! Faen og atter faen! Jeg dypper lommetørkleet i vann og legger det på plass igjen. Det er deilig og kjølig, og tyngden av vannet gjør at lommetørkleet legger seg tettere over øynene. Det må jeg huske til en annen gang. Disse lange timene, hvor jeg planlegger hevnen, er så intense at jeg ser meg selv i aksjon som om jeg allerede var i ferd med å utføre mitt forsett. Hver natt, og ofte om dagen også, farter jeg omkring i Paris og er fri og frank. Ikke snakk om annet – jeg skal rømme og komme tilbake til Paris. Og jeg skal presentere regningen, først til Polein, og så til purken. Men hva med jurymedlemmene? Skal de toskene få lov til å leve videre i fred og ro? De er vel reist hjem til landsbyene sine nå, storfornøyde med seg selv etter å ha gjort sin plikt med stor P. De gjør seg viktige og holder på å sprekke av stolthet når de møter naboene eller setter seg til kveldsbordet med kona, som har glemt å gre håret mens hun har holdt suppen varm. Altså. Hva skal jeg gjøre med juryen? Ingenting. De er for dumme. De er ikke kvalifisert til å dømme. En pensjonert lensmannsbetjent eller en toller oppfører seg nødvendigvis som en lensmannsbetjent eller en toller. Og en som har melkebutikk, oppfører seg deretter. De har ikke gjort annet enn å slutte seg til statsadvokatens uttalelser, og han har ikke hatt noen vanskeligheter med å få dem dit han ville. De er ikke ansvarlige for hva de har gjort. Følgelig tar jeg avgjørelsen her og nå: jeg skal ikke gjøre dem noe. Mens jeg sitter her og beskriver hva jeg tenkte for alle disse årene siden og merker hvor skremmende klart bildene står for meg fremdeles, skjønner jeg hvordan den absolutte stillheten og den like absolutte ensomheten kan få en ung mann til å 20


innbille seg at han lever et helt annet liv, allerede før han er blitt helt gal. Denne fantasitilværelsen er så virkelighetstro og påtrengende at fangen faktisk blir to forskjellige mennesker. Han flyr ut av cellen og streifer omkring etter eget forgodtbefinnende. Han besøker huset hvor han bodde som liten, han ser far og mor og søsken og opplever alle de viktigste etappene i livet sitt om igjen. Og aller tydeligst ser han luftslottene han bygger i sin frodige fantasi. Dobbeltmenneske som han er, opplever han innbilningene sine så intenst at drøm og virkelighet går fullstendig i ett for ham. Trettiseks år er gått, men jeg behøver ikke å anstrenge hukommelsen for å kunne skrive ned hva jeg tenkte i løpet av disse dagene. Nei vel, jeg skal ikke gjøre jurymedlemmene noe; Men statsadvokaten, da? Oho! det er noe helt annet. Han skal ikke dø i synden. Og oppskriften på den behandlingen han skal få, har jeg fra Alexandre Dumas. Jeg skal gjøre akkurat slik de gjorde det i Greven av Monte Cristo: putte fyren i en kjeller og la ham sulte ihjel. For statsadvokaten, han er ansvarlig for sine handlinger. Den rødkledde gribben har alt som skal til for at jeg skal la ham lide den grusomste død. Nemlig. Når jeg er ferdig med Polein og politiet, skal jeg utelukkende ofre meg for denne åtselfuglen. Jeg leier en villa. Den må ha en dyp kjeller med tykke murer og ekstra solid dør. Hvis døren ikke er tung nok, skal jeg selv polstre den med en madrass og dytte igjen sprekkene med stry. Så snart jeg har fikset villaen, skal jeg finne ut hvor statsadvokaten bor og kidnappe ham. På forhånd har jeg murt fast noen jernringer i kjellerveggen, så det er bare å lenke ham til dem med det samme jeg har fått ham i hus. Og så, vel bekomme! Jeg har ham rett foran meg. Mens jeg lukker øynene, ser jeg ham skarpt og tydelig for meg. Jeg ser på ham på akkurat samme måte som han så på meg under rettergangen. Situasjonen er så klar og levende at jeg merker pusten hans i fjeset, for jeg har ham på kloss hold. Det er ikke langt fra at ansiktene våre berører hverandre. Han myser med rovfugløynene og ser redd ut, blendet som han blir av den sterke lykten jeg retter mot ham. Svettedråpene 21


renner nedover det rødsprengte trynet hans. Jeg hører mine egne spørsmål og lytter til svarene. Jeg nyter dette øyeblikket. – Husker du meg, din drittstøvel? Husker du Papillon, som du ikke tok fem øre for å sende til straffekolonien på livstid? Syns du det var umaken verdt å slite i så mange år for å skaffe deg en fin utdannelse? Du har tilbrakt netter over romerretten og all verdens lovsamlinger. Du har lært latin og gresk og ofret år av din ungdom på å bli en stor taler. Og hvorfor, om jeg tør spørre? For å gjøre samfunnet litt mer rettferdig? For å få folk til å skjønne at fred er det viktigste i verden? For å preke en ny og vidunderlig religionsfilosofi? Eller ville du bruke de fine universitetseksamenene dine til å påvirke andre, slik at de ble litt mindre onde? Nå, hva sier du? Har du brukt lærdommen din til å redde mennesker eller til å dytte dem ned i skitten? Du har bare hatt en eneste ting i hodet, far! Å klatre høyere og høyere. Å komme deg enda et par trinn oppover i det ekle yrket ditt. Den største ære du kan tenke deg, det er å være flinkere enn alle andre når det gjelder å fylle straffekoloniene og holde bøddelen og giljotinen i sving. Hvis sjefsbøddel Deibler var noe til kar og visste hva takknemlighet var, burde han sende deg en kasse champagne hver jul. For er det ikke du, ditt svin, som har gitt ham gleden av å kappe fem-seks hoder i år også? Men nå er det du som sitter i saksen, lenket til muren og uten en sjanse til å komme løs. Jeg husker det triumferende smilet ditt da du var ferdig med prosedyren og dommen ble lest opp. Det er som om det var i går, enda det er mange år siden. Hvor mange? Ti? Tjue? Hva er det jeg sier? Ti, tjue år? Hvorfor det? Kjenn på musklene dine, Papillon! Du er ung og sterk, og du har seks tusen sekshundre francs i bukhulen. To år, la gå. To år skal jeg spandere av livstiden, men heller ikke mer, det lover jeg meg selv. Ta det med ro nå, Papillon. Du begynner å snakke over deg. Denne cellen, denne stillheten gjør deg visst litt sprø. Ikke har jeg noe å røke på heller. Den siste sigaretten strøk med i går. Jeg får heller gå meg en tur. Det er jo strengt tatt ikke nødvendig å ligge med lukkede øyne og et lommetørkle over 22


ansiktet for å se inn i fremtiden. Sånn, ja. Jeg kommer meg på bena. Cellen er fire meter lang fra døren til den motsatte veggen – fem små skritt. Jeg begynner å spasere med hendene på ryggen. Og samtalen fortsetter: – All right. Som sagt, jeg husker det triumferende gliset ditt. Jeg husker det svært så tydelig. Og det gliset, det skal jeg forvandle til en krampaktig geip. Du har en stor fordel som jeg ikke hadde: jeg kunne ikke skrike, men det kan du. Bare skrik så mye du vil og så lenge du vil. Hva jeg har tenkt å gjøre med deg? Det jeg lærte av gamle Dumas? Å, nei – det er ikke nok. Først skal jeg stikke øynene ut på deg. Aha! Du ser ut til å triumfere fremdeles. Du tenker vel som så at hvis jeg stikker øynene ut på deg, så slipper du å se meg. Og jeg for min del får ikke fornøyelsen av å se i pupillene dine hva du føler. Du har rett. Jeg skal ikke blinde deg. Ikke med det samme, iallfall. Senere, kanskje. Jeg skal skjære tungen ut på deg – den jævlige, hvasse tungen din. Den er som en kniv – nei, forresten, den er hvassere enn en kniv. Som et barberblad er den. Og som en annen hallik har du prostituert den for å komme deg frem her i livet. Den samme tungen som hvisker ømme ord til kona og barna dine og til henne som du har på si’. Tull. Du har ikke noen elskerinne. Har du noe, så er det en elsker. En slapp og passiv homo, det er akkurat hva du er. Jo, jeg skal begynne med å skjære tungen av deg, for nest etter hjernen er det den som utfører henrettelsene. Du er så flink til å slenge kjeft at du har fått juryen til å svare «skyldig». Med den smidige tungen din har du greid å få politifolkene til å se ut som normale, pliktoppfyllende mennesker. Med den har du fått juryen til å tro på alt det sprøytet det såkalte vitnet hadde å fortelle. Takket være tungen din har du overbevist de tolv ostebøndene om at jeg er den farligste mannen i Paris. Hadde du ikke hatt en tunge som var så falsk og smart og velegnet til å fordreie både mennesker og kjensgjerninger, satt jeg fremdeles på fortauskaféen på Place Blanche, og aldri hadde jeg behøvd å rikke meg derfra. Så du skjønner nok at den tungen din må vi gjøre noe med. Men hva slags redskap skal vi bruke? Jeg går og går. Jeg blir helt svimmel, men han er der frem23


deles, helt til lyset plutselig blir slukket. I stedet skimter jeg en svak grålysning gjennom vinduslemmen. Hva for noe? Er det allerede morgen? Har jeg brukt hele natten på å hevne meg? Det har vært noen herlige timer. Hele den lange natten er gått som en røyk. Jeg setter meg på briksen og lytter. Ikke en lyd. Den mest fullstendige stillhet. Bare et lite klikk borte fra døren nå og da. Det er vokteren som kommer luskende i tøfler for ikke å bli hørt og skyver opp den lille jernplaten over hullet som tillater ham å se meg uten at jeg kan se ham. Maskineriet som Den franske republikk har konstruert er kommet til sin annen arbeidsoperasjon. Det fungerer utmerket. I første etappe sørget det for å eliminere en fyr som kunne bli ubehagelig. Men det er ikke nok. Fyren må ikke stryke med for fort, han må ikke slippe unna ved å ta livet av seg. Man har bruk for ham. Hva skulle Fengselsvesenet ta seg til hvis det ikke fantes fanger? Det skulle ta seg nydelig ut! Altså må vi passe på ham. Han skal deporteres til en straffekoloni, hvor det fins andre statstjenestemenn som må ha noe å gjøre til livets opphold. Jeg hører et nytt klikk fra døren og kan ikke la være å flire. Ta det med ro, din dust, jeg skal ikke stikke av. Ikke på den måten du tror, iallfall. Ikke noe selvmord her. Jeg vil ikke noe heller enn å holde meg så frisk som mulig og komme meg av gårde så snart som mulig til Fransk Guyana, ettersom Vårherre har gjort dere så inderlig tåpelige at dere vil sende meg dit. Jeg vet godt at kollegene dine – ja, det er deg jeg snakker til, min kjære klikkemaker av en vokter – at kollegene dine ikke er Guds beste barn. Du er en snill gammel nisse sammenliknet med vokterne der borte. Det har jeg visst lenge, for da Napoleon hadde funnet på dette med straffekolonier og ble spurt: «Men hvem skal passe på bandittene?», svarte han «Noen enda verre banditter». Og senere har jeg kunnet konstatere at han har sine ord i behold. Klikk-klakk – en luke på tjue ganger tjue centimeter åpner seg midt på celledøren. Inn kommer kaffen og et tre kvart kilos brød. Ettersom jeg nå har fått min dom, må jeg unnvære 24


restauranten, men mot betaling kan jeg fremdeles få sigaretter og litt å knaske på fra en beskjeden kantine. Om noen dager blir det slutt på det også. Conciergeriet er forværelset til tukthuset. Jeg inhalerer begjærlig en Lucky Strike til 6,60 francs pakken. Jeg har kjøpt to på en gang. Jeg kan like godt bruke opp de pengene jeg hadde med meg offisielt, for de kommer allikevel til å ta dem fra meg for å betale saksomkostningene. I brødet finner jeg en papirlapp med en beskjed fra Dega. «Be om å bli sendt til avlusing. Du finner tre lus i fyrstikkesken.» Jeg finner fyrstikkesken også. Lusene er fete og i full vigør. Jeg skjønner hva han mener. Jeg skal vise vokteren dem, og i morgen sender han meg med alt mitt pikk og pakk, madrassen iberegnet, til gasskammeret hvor de avliver alskens skadedyr, bortsett fra oss, naturligvis. Ganske riktig, dagen etter møter jeg Dega i gasskammeret. Det er aldri noen voktere der. Vi er alene. – Takk skal du ha, Dega. Jeg har fått safen. – Den sjenerer deg ikke? – Nei. – Vask den godt før du putter den på plass igjen når du har vært på dass. – Det skal jeg gjøre. Jeg tror den er tett, for sedlene er helt uskadd, enda jeg har gått med den i en hel uke. – Da er den sikkert i orden. – Hva har du tenkt å gjøre, Dega? – Jeg skal spille sinnssyk. Jeg har ikke lyst til å dra utenlands. Her i Frankrike blir jeg ikke sittende mer enn i åtte-ti år. Jeg har visse forbindelser, så jeg får sikkert ettergitt fem år, minst. – Hvor gammel er du? – Førtito. – Du må være gæern. Selv om du bare sitter i ti av de femten årene, blir du jo eldgammel før du kommer ut. Er du redd for straffekolonien? – Ja, jeg må tilstå det, og jeg skammer meg ikke over det. Det er ille der borte i Guyana, ser du. Åtti prosent av belegget stryker med hvert år. Den ene transporten avløser den andre, og det er attenhundre, kanskje to tusen mann i hver transport. 25


Hvis du ikke blir spedalsk, får du gulfeber eller dysenteri og stryker med av dét, eller også får du tub eller malaria. Og skulle du greie å overleve alt det der, risikerer du at en eller annen tar livet av deg for å få tak i safen din, eller også blir du skutt under fluktforsøk. Det er ikke meningen å ta motet fra deg, men jeg kjenner folk som er kommet tilbake etter å ha sonet kortere straffer der borte – fem eller sju år – og jeg vet hva jeg snakker om. Det er bare filler igjen av dem. De ligger på sykehuset i ni av årets tolv måneder, og når det gjelder dette med å stikke av, er det ikke så lett som folk innbiller seg. – Du har kanskje rett, Dega, men jeg kjenner meg selv, og jeg vet at jeg ikke kommer til å bli gammel der borte. Jeg er sjømann, og det skal ikke vare lenge før jeg stikker. Hvordan tror du du kommer til å se ut etter ti år på tukthuset? Hvis du nå får ettergitt de fem årene, og det er slett ikke sikkert. Tror du at du klarer ti år i enecelle uten å bli sinnssyk på ordentlig? Jeg ser bare på meg selv, der jeg sitter uten et menneske å snakke med, uten noe å lese på, uten å komme ut. Det er bare tjuefire timer i døgnet, men det er sekshundre minutter i hver, ikke seksti. Og selv om du ganger med sekshundre, tar du antagelig ikke hardt nok i. – Kanskje ikke. Men du er ung. Jeg er førtito. – Men ærlig talt, hva er det egentlig du er mest redd for? Det skulle ikke tilfeldigvis være de andre fangene? – Ærlig talt, jo. Alle vet jo at jeg er millionær, og hvis gutta først innbiller seg at jeg har fått med meg femti eller hundre tusen, varer det ikke lenge før de forsøker å fikse meg. – Skal vi gjøre en avtale? Du lover å droppe det der med å spille sinnssyk, og til gjengjeld lover jeg å holde meg i nærheten av deg bestandig. Vi kan hjelpe hverandre. Jeg er ganske sterk og kjapp, jeg lærte å slåss da jeg var en neve stor, og jeg kan svinge kniven så godt som noen. Du behøver ikke å være redd for de andre. Vi kommer ikke bare til å bli respektert, de kommer til å være livredde for oss. Og vi kan klare oss selv når det blir aktuelt å stikke av. Du har penger, jeg har penger. Jeg kan lese et kompass og jeg kan seile. Hva mer kan du forlange? 26


Han ser meg rett i øynene. Så kysser vi hverandre på begge kinnene. Avtalen er underskrevet. I neste øyeblikk går døren opp. Han forsvinner til sin kant med tingene sine og jeg til min. Cellene våre ligger ikke så svært langt fra hverandre, og fra tid til annen kan vi treffes hos barbereren, på sykestuen eller i kapellet om søndagen. Dega ble innblandet i historien med de falske forsvarsobligasjonene. Fyren som laget dem, brukte en meget original fremgangsmåte. Han blekte ekte 500 francs-obligasjoner og trykte nydelig ettergjorte verdier på 10 000 på det samme papiret. Ettersom papirkvaliteten og vannmerkene var i orden, hadde hverken bankene eller forretningene noen betenkeligheter ved å ta imot dem. Det gikk fint i flere år, og politiets finansavdeling var på fortvilelsens rand. Men så en dag ble en viss Brioulet tatt på fersk gjerning. På den tiden satt Louis Dega i fred og ro som eier av en bar i Marseille – en bar som var blitt et slags hovedkvarter for forbrytermiljøet langs Middelhavskysten og som også hadde et internasjonalt anstrøk, ettersom alle de virkelig store og verdensomseilende bandittene pleide å treffes der. Dega var millionær allerede i 1929. En kveld kommer en pen og velkledd ung dame og stiller seg ved bardisken. Hun spør etter Louis Dega. – Det er meg, frue, hva gjelder det? Vi går inn i bakværelset. – Jeg er fru Brioulet. Mannen min sitter inne i Paris. Han ble tatt mens han solgte falske obligasjoner. Jeg har fått snakke med ham i fengselet. Han oppga denne adressen og sa at jeg skulle be Dem om tjue tusen til advokaten. Dega er en av de virkelig store pampene i Frankrikes underverden, og han blir redd når han skjønner at denne damen vet hvilken rolle han har spilt i affæren med de falske obligasjonene. I forskrekkelsen gir han henne det dummeste av alle mulige svar. – Madame, jeg kjenner overhodet ikke mannen Deres, sier han. – Og hvis De trenger penger, kan De jo bare trekke litt på gaten. De kommer til å tjene mer enn nok, ung og smukk som De er. 27


Kvinnemennesket blir høylig oppbrakt og løper gråtende sin vei. Hun forteller det hele til mannen, og Brioulet blir så sint at han forteller alt han vet til forhørsdommeren dagen etter. Han anklager Dega for å være leverandøren som skaffet ham de falske sedlene, og en gjeng av Frankrikes dyktigste detektiver gir seg til å skygge Dega. En måned senere blir han, falskneren, mannen som laget klisjeene, og elleve andre medskyldige arrestert samtidig på forskjellige steder og puttet i kasjotten. De ble stilt for lagmannsretten i Paris, og saken tok fjorten dager. Hver av de tiltalte ble forsvart av en toppjurist. Brioulet tok ikke tilståelsen tilbake, og for skarve tjue tusen francs og en sleivete bemerkning var nå den største gangsteren i Frankrike ruinert og i ferd med å sone femten års straffarbeid. Han var allerede blitt ti år eldre. Og med denne karen hadde jeg nå inngått en avtale på liv og død. Forsvareren min, advokat Hubert, har vært på besøk. Det var ikke mye futt i ham, og jeg bebreider ham det ikke. … Ett, to, tre, fire, fem, helt om. Ett, to, tre, fire, fem, helt om. I flere timer har jeg vandret slik mellom vindusveggen og celledøren. Jeg røker, jeg føler at hjernen fungerer fint. Jeg er rolig og parat til å tåle hva som helst. Jeg lover meg selv å glemme hevnplanene for en stund. La oss forlate statsadvokaten der hvor vi sist så ham, lenket til ringene i murveggen mens jeg fremdeles ikke har tatt noen beslutning om hvordan han skal krepere. Plutselig trenger et skrik inn til meg gjennom celledøren – et uhyggelig, fortvilet skrik høyt oppe i diskanten. Hva er det som står på? Det lyder som om noen blir torturert. Men dette er da ingen politistasjon? Jeg har ingen mulighet til å få greie på hva det kan være. De gjør inntrykk på meg, disse skrikene i natten. De må være kraftige også, for å kunne trenge gjennom den polstrede døren. En som er blitt gal, kanskje. Det er lett nok å bli gal i disse cellene hvor du føler deg helt isolert. Jeg snakker høyt med meg selv, kommer med spørsmål til meg selv: «Hva har du med dette å gjøre? Tenk på deg selv i stedet. På deg selv og den nye kompanjongen din, Dega.» Jeg bøyer meg, strekker meg igjen og drar til meg selv i brystet. Det gjør liddelig vondt, altså er jeg i fin form. Armmusklene fungerer 28


som de skal. Hvordan er det med bena? Du har grunn til å gratulere dem. Nå har du marsjert uavbrutt i seksten timer, og du er ikke det minste trett. Det var kineserne som fant på dette med dråpen som treffer deg på issen. Franskmennene har oppfunnet stillheten i stedet. De fjerner alle muligheter til tidtrøyte. Du får hverken bøker, papir eller blyant. Gittervinduet er sperret med lemmer. Bare gjennom noen små hull siver lyset inn. Skriket har gjort meg urolig. Jeg går omkring som en løve i bur. Jeg føler meg sveket av alle, levende begravet, bokstavelig talt. Jeg er virkelig alene. Det eneste som noensinne vil komme inn til meg, er et skrik. Døren blir låst opp. En gammel prest kommer inn. Du er ikke lenger alene. Det står en prest i døren. – God aften, min sønn. Jeg skulle ha kommet før, men jeg har vært på ferie. Hvordan står det til? Gubben kommer uten videre helt inn og setter seg uten dikkedarer på briksen. – Hvor kommer du fra? – Fra Ardèche. – Har du foreldre i live? – Mor døde da jeg var elleve. Far var veldig glad i meg. – Hva var han for noe? – Folkeskolelærer. – Lever han? – Ja. – Hvorfor sier du da at han var glad i deg? – Han er ikke død, men det er jeg. – Sånt må du ikke si. Hva har du gjort? Som i et lynglimt slår det, meg hvor tåpelig det ville være å si at jeg er uskyldig, og jeg svarer fort: – Politiet påstår at jeg har drept en kar, så det må vel være sant. – En kjøpmann? – Nei, en hallik. – Og for et sånt internt oppgjør dømmer de deg til livsvarig straffarbeid? Nå begriper jeg ingenting. Var det overlagt? – Nei. 29


– Det er ikke til å tro, min sønn. Hva kan jeg gjøre for deg? Skal vi be sammen? – De må unnskylde, Monsieur le Curé, men jeg har aldri fått noen religionsundervisning. Jeg har ikke lært å be. – Det gjør ikke noe. Jeg skal be for deg. Gud elsker alle sine barn, enten de er døpt eller ikke. Du behøver bare å gjenta det jeg sier. Vil du det? Øynene hans er så milde, og hele det runde ansiktet lyser av en slik godhet at jeg synes det er leit å skuffe ham. Han har lagt seg på kne, og jeg gjør det samme. «Fader vår, du som er i himmelen …» Jeg får tårer i øynene. Han legger merke til det, og med en tykk liten pølse av en finger tørker han en stor tåre av kinnet mitt og fører den til sine lepper. – Disse tårene er den største belønning Gud kunne gi meg i dag, og han har gjort det gjennom deg. Takk. Han reiser seg og kysser meg på pannen. Vi setter oss ved siden av hverandre på briksen. – Er det lenge siden du gråt sist? – Fjorten år. – Hvorfor akkurat fjorten år? – Den dagen mor døde. Han tar min hånd i sin og sier: – Du må tilgi dem som har gjort deg så mye vondt. Jeg rykker hånden til meg, og ubevisst gjør jeg et sprang helt ut til midten av cellen. – Å nei, aldri i livet. Jeg kommer aldri til å tilgi. Skal jeg si Dem noe, fader? Hver dag, hver natt, hver time, hvert minutt spekulerer jeg på hvordan jeg skal få tatt livet av alle dem som har sendt meg hit. – Det sier du, og du tror det kanskje. Du er ung, meget ung. Med alderen kommer du til å gi avkall på straffen og hevnen. I dag, trettifire år senere, gir jeg ham rett. – Hva kan jeg gjøre for deg? gjentar han. – Noe som er mot loven. – Hva da? – Si til Dega, som sitter i celle 37, at han skal la advokaten sin søke om overføring til sentralfengselet i Caen, slik jeg har gjort det i dag. Vi må snarest mulig komme oss vekk herfra 30


og over til et av de fengslene hvor de forbereder neste transport til Guyana. For hvis vi ikke kommer med første båt, må vi vente to år på neste, og i de to årene må vi fortsette å sitte i enecelle. Og når De har snakket med ham, må De komme tilbake hit, fader. – Hvorfor? – De kan jo si at De har glemt bønneboken Deres. Jeg venter på svaret. – Hvorfor haster det slik med å komme til et så forferdelig sted som straffekolonien? Jeg ser på denne Herrens handelsreisende og blir sikker på at han ikke kommer til å forråde meg. – For å kunne rømme desto tidligere, fader. – Gud vil hjelpe deg, min sønn, så du kan begynne et nytt liv, det føler jeg på meg. Jeg ser i øynene dine at du er en bra gutt og at din sjel ikke har tatt skade. Jeg skal gå til nr. 37. Vent på svaret. Han er snart tilbake. Dega har erklært seg enig. Presten lar meg beholde bønneboken over natten. I dag har jeg virkelig sett en solstråle. Den har gjort hele cellen lysere. Takket være denne gode Guds tjener. Hvis det nå fins en Gud, hvordan kan han tillate at det bor så forskjellige mennesker på jorden? Statsadvokaten, purken, Polein på den ene siden, og så denne fengselspresten på den andre? Hans besøk har gjort meg godt, og det har dessuten vært nyttig. Resultatet av søknadene lar ikke vente lenge på seg. Allerede en uke senere står sju mann av oss oppstilt i korridoren klokken fire om morgenen. Vokterne er også møtt mannsterkt frem. – Av med klærne! Vi kler av oss langsomt. Det er kaldt. Jeg har gåsehud. – La klærne ligge foran dere. Helt om, et skritt fremover. Hver av oss står foran en annen klesbylt. – Kle på dere! I stedet for den fine linskjorten får jeg på meg en stiv skjorte av grovt lerret, og den skreddersydde dressen min blir erstattet av en vadmelsbukse med tilhørende busserull. Skoene mine 31


forsvinner, og i stedet må jeg stikke føttene i et par tresko. Helt til i dag har man tross alt sett noenlunde normal ut. Jeg stirrer på de andre seks. Fytterakkern! Alt som heter personlighet er borte vekk. På to minutter er vi blitt forvandlet til straffarbeidere. – Høyre om, på geledd, fremad marsj! Eskortert av et snes voktere kommer vi ned i gården. Transportbilen venter, og vi blir puttet inn i hvert vårt trange skap. Og så er vi på vei til Beaulieu, som fengselet i Caen så vakkert heter.

Sentralfengselet i Caen Straks etter ankomsten blir vi ført inn til direktøren. Han troner bak et skrivebord i empire på et meterhøyt podium. – Gi akt! Direktøren vil tale til dere. – Mine herrer domfelte, dere er innsatt her i påvente av skipsleilighet til straffekolonien. Dette er et strengt tukthus. Absolutt taleforbud, ingen besøk, ingen brev. Den som ikke bøyer seg, skal vi knekke. Det fins to utganger herfra: én til straffekolonien, hvis dere oppfører dere skikkelig, den andre til kirkegården. Den minste forseelse vil bli straffet med seksti dager i kjelleren på vann og brød. Ingen har hittil overlevd mer enn én omgang av den behandlingen. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener. Så henvender han seg til Gærne-Pierrot, som er blitt utlevert fra Spania. – Hva var Deres yrke? – Tyrefekter, herr direktør. Svaret gjør direktøren rasende, og han roper: – Få den fyren vekk – øyeblikkelig! På et blunk er tyrefekteren slått i gulvet av fire-fem voktere med køller, og båret ut. Vi hører hvordan han gauler: «Helvetes rompejegere! Fem mot én, og så med køller, attpåtil! Drittsekker!» Så kommer det et stønn, som fra et døende dyr, og deretter ingenting. Bare lyden av noe som blir slept bortover gulvet. Den som ikke har forstått etter dette opptrinnet, kommer 32


aldri til å begripe noe som helst. Dega står kloss inn til meg. Han leer på en finger, bare én, og tar på buksebenet mitt. Jeg vet hva han mener: «Hold hodet kaldt hvis du vil komme levende frem til Guyana.» Ti minutter senere er vi alle vel forvart i hver vår celle i straffefløyen, bortsett fra Pierrot, som er havnet i et ubeskrivelig hull i kjelleren. Til alt hell får Dega cellen ved siden av min. Men først har vi stiftet bekjentskap med et rødhåret monstrum på minst 1,90. Han har bare ett øye, men til gjengjeld har han en splinterny oksepisk i høyre hånd. Det er oppsynsmannen, eller «kapo’en» som vi ville si i dag: en fange som har påtatt seg jobben som bøddel og torturist og i det hele tatt som håndlanger for vokterne. Han sparer vokterne for slitet med å piske og denge fangene, og hvis en fange skulle stryke med under behandlingen, er det ikke Direksjonen som er ansvarlig for dødsfallet. Senere, da jeg var innom sykestuen, fikk jeg høre livshistorien til dette dyret i menneskeskikkelse og kunne bare gratulere direktøren med å ha funnet en så velegnet bøddel. Fyren var egentlig steinbryter av profesjon og hørte hjemme i en av småbyene i Nord-Frankrike. En dag besluttet han å ta livet av seg selv og kona ved hjelp av en temmelig kraftig dynamittpatron. Kona er allerede sovnet når han går til sengs i tredje etasje i den sju etasjers leiegården de bor i. Han tenner en sigarett, og med den setter han fyr på lunten mens han holder dynamittpatronen i venstre hånd mellom hodet til kona og sitt eget. Det blir et forskrekkelig smell og kona blir så pulverisert at det bare er å skrape henne opp med teskje etterpå. Store deler av huset styrter sammen, tre unger blir knust under murbrokkene, og likeså en gammel dame på sytti. Resten av leieboerne er mer eller mindre hardt skadet. Fyren selv – Tribouillard, som han heter – mister hele venstre hånd, så nær som lillefingeren og halvparten av tommelen, og dessuten mister han det venstre øret og det venstre øyet og får så store hodeskader at han må trepaneres. Siden han ble dømt har han vært oppsynsmann i straffefløyen. Og denne halvgærningen har frie hender overfor alle de stakkarene som havner på hans område. 33


Ett, to, tre, fire, fem, helt om … ett, to, tre, fire, fem, helt om … Den evige vandringen mellom veggen og døren tar til på ny. Det er forbudt å innta horisontalen om dagen. Klokken fem om morgenen blir vi vekket av en gjennomtrengende fløyte. Da må vi stå opp, re sengen, vaske oss og begynne å gå frem og tilbake i cellen, hvis vi da ikke foretrekker å sitte på en krakk som er lenket til veggen. Toppen av raffinement er at briksen skal slås opp mot veggen, og der blir den hengende. Fangen kan ikke legge seg ned, og det er lettere å holde øye med hva han foretar seg. Ett, to, tre, fire, fem … Jeg marsjerer fjorten timer i strekk. For å venne deg til disse bevegelsene, slik at de blir helt automatiske, må du lære å bøye hodet og holde hendene på ryggen, og du må passe på at du hverken går for fort eller for langsomt. Skrittene må være nøyaktig like lange, og i den ene enden av cellen må du gjøre helomvending på venstre fot og i den andre på høyre. Ett, to, tre, fire, fem … Det er bedre lys i cellene her enn i Conciergeriet, og du hører et og annet utenfra – dels fra selve straffefløyen, dels enkelte lyder fra landsbygden omkring fengselet. Om natten hører vi bøndene plystre og synge når de kommer hjem etter et godt glass cidre på vertshuset eller hos naboen. Jeg får en julepresang. Gjennom en sprekk i vinduslemmen får jeg et glimt av noen snedekkede jorder og noen høye, sorte trær som månen lyser på. Et typisk julekort. Vinden har fått trærne til å ryste sneen av seg, slik at de trer bedre frem. De står der som store, mørke flekker mot alt det andre. Det er jul i hele verden, til og med i enkelte deler av fengselet. For oss som bare er på gjennomreise, har direksjonen riktig lagt seg i selen: vi har fått rett til å kjøpe to stenger sjokolade. Og jeg mener to stenger, ikke to plater. Disse to sjokoladebitene av merket Aiguebelle representerte for meg julen 1931. Ett, to, tre, fire, fem … Rettferdigheten har forvandlet meg til en pendel. Turen frem og tilbake over cellegulvet er blitt min bane i rommet. Det hele er matematisk utregnet. Ingenting – bokstavelig talt ingenting skal finnes i cellen. Fangen 34


må ikke for noen pris få anledning til adspredelse. Hvis noen hadde grepet meg i å se ut gjennom sprekken i vinduslemmen, ville jeg blitt strengt straffet. Og i grunnen har de vel rett. Er jeg ikke i deres øyne en levende død? Med hvilken rett tillater jeg meg å nyte naturen? En sommerfugl kommer flygende. Den er lyseblå med en smal, sort stripe. Like i nærheten brummer en bi mot ruten. Hva har disse skapningene her å gjøre? Vintersolen må ha drevet dem fra forstanden, hvis de da ikke fryser og vil inn i fengselet for å varme seg. En sommerfugl som er ute om vinteren er en som er vekket fra de døde. Hvordan har den greid å overleve? Og denne bien, hvorfor har den forlatt kuben? De aner heldigvis ikke hvor dumdristig det er av dem å våge seg hit inn. Godt at oppsynsmannen ikke har vinger, ellers var det snart ute med dem. Denne Tribouillard er en forferdelig sadist, og det aner meg at vi kommer til å tørne sammen. Og jeg tar dessverre ikke feil. Dagen etter møtet med de to koselige insektene melder jeg meg syk. Jeg orker ikke dette lenger. Jeg blir kvalt av ensomhet. Jeg må se et ansikt og høre en stemme, selv om den er aldri så ubehagelig. Jeg må ha noe å høre på. Uten en tråd på kroppen står jeg med nesen mot veggen i den iskalde korridoren som nest-siste mann i en rekke på åtte som venter på tur hos legen. Jeg ville treffe mennesker – og jeg skal hilse og si at jeg har greid det! Oppsynsmannen kniper meg i å hviske noen ord til «Julot med Hammeren». Den rødhårete villmannen reagerer voldsomt. Han gir meg et knyttneveslag i bakhodet så jeg nesten svimer av, og totalt uforberedt som jeg er, slår jeg nesen i veggen så blodet spruter. Jeg kommer meg på bena igjen – for jeg gikk selvfølgelig overende – og jeg tar meg sammen og forsøker å skjønne hva som er hendt. Jeg antyder en protest, og den svære bøllen har tydeligvis bare ventet på noe slikt: han sender meg i gulvet igjen med et spark i underlivet og begynner å delje løs med pisken. Dette blir for mye for Julot. Han flyr på ham, og det blir et fryktelig slagsmål, men det er tydelig at oppsynsmannen har overtaket, så de andre vokterne nøyer seg med å være tilskuere. Ingen bryr seg om meg, og jeg kommer meg 35


på bena igjen og ser meg om etter et våpen. Plutselig får jeg øye på doktoren, som strekker seg i stolen sin og forsøker å se hva som foregår her ute i korridoren, og samtidig ser jeg at lokket løfter seg på en stor gryte som står og koker. Gryten er i emaljert støpejern og står på ovnen inne på legekontoret. Dampen skal vel rense luften, skulle jeg tro. Kvikt som et lyn griper jeg gryten i hankene. Jeg brenner fingrene, men slipper ikke taket, og i ett sveip hiver jeg det kokende vannet rett i fleisen på oppsynsmannen. Han har vært for opptatt av Julot til å legge merke til meg. Et nifst brøl presser seg ut av halsen på utysket. Jeg har siktet godt. Han ligger og vrir seg på gulvet og strever for å vrenge av seg de tre genserne han går med. Når han endelig får av seg den siste, følger huden med. Genseren er trang i halsen, og idet han vrenger den over hodet, river han med seg huden på brystet, den ene siden av halsen og hele det ene kinnet. Hudfillene sitter klistret til ullen. Det brukbare øyet hans er forbrent, så han er helt blind. Omsider kommer han seg på bena. Han er fæl å se på. Det nakne kjøttet glinser blodrødt. Julot nytter høvet til å gi ham et spark i pungen så han går overende igjen og begynner å spy og sikle. Han har fått nok. Men vi kommer neppe til å dø i synden. De to vokterne som har sett det hele, tør ikke gå løs på oss, men setter i gang alarmen for å tilkalle forsterkninger. Kollegene strømmer til fra alle kanter, og kølleslagene hagler over oss. Jeg er heldig nok til å svime av temmelig fort, så jeg merker ikke slagene. Jeg våkner splitter naken to etasjer nedenunder i en celle som er full av vann. Langsomt kommer jeg til hektene. Hendene mine føler seg frem over kroppen for å undersøke hvor mye som er ødelagt. Jeg har minst tolv-femten kuler i hodet. Hva er klokken? Det er ikke godt å vite. Her nede i mørket går dag og natt i ett. Jeg hører at noen dunker i veggen langt borte. Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk. Det er «telefonen» – kallesignalet. Jeg må svare med to slag i veggen hvis jeg vil ta imot samtalen. Men hva skal jeg slå med? I mørket ser jeg ingenting som kan brukes. Med nevene nytter det ikke – ly36


den bærer ikke langt nok. Jeg famler meg bortover mot den siden hvor jeg antar at døren befinner seg, ettersom det ikke er fullt så mørkt der. Plutselig støter jeg mot noen jernstenger som jeg ikke har lagt merke til. Jeg tar meg for med hendene og skjønner at døren er over én meter unna, og at disse sprinklene er der for at jeg ikke skal komme bort til den. På den måten behøver man ikke å være redd for å gå inn til en farlig fange, for han sitter i bur. Man kan snakke til ham, sprøyte vann på ham, slenge maten inn til ham og skjelle ham ut uten å risikere noe. Det er enda en trøst at man ikke kan slå ham uten å utsette seg for fare. For å kunne slå, må man først åpne buret. Dunkene i veggen kommer igjen med jevne mellomrom. Hvem er det som prøver å få tak i meg? Han fortjener et svar, for han tar en farlig sjanse. Gud nåde ham om de kniper ham. Foten min kommer borti noe rundt og hardt. Jeg bøyer meg og finner en treskje. Kjapt griper jeg den og gjør meg klar til å svare. Med øret mot veggen står jeg og venter. Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, stopp, dunk, dunk. Jeg skynder meg å svare: dunk, dunk, hvilket betyr så mye som at jeg er klar til å ta imot. Dunkingen begynner igjen: dunk, dunk, dunk … Bokstavene i alfabetet passerer revy … a b c d e f g h i j k l m n o p – stopp. Altså bokstaven p. Jeg svarer med et kraftig dunk og forteller at jeg har oppfattet p’en. Så følger en a, en ny p, en i, osv. Han sier: «Papi, åssen går det? Du fikk en hard medfart, og jeg har brukket en arm.» Det er Julot. Vi bruker telefonen i over to timer uten å bry oss om at noen kan overraske oss. Det er som om vi lider av en ubendig pratekløe. Jeg kan fortelle ham at ingenting er brukket på meg. Hodet er som en eneste stor kul, men jeg blør ikke noe sted. Han sier at han så hvordan de dro meg ned trappen etter bena så hodet hoppet fra det ene trinnet til det neste. Selv har han vært ved bevissthet hele tiden. Han regner med at Tribouillard er alvorlig forbrent og at sårene er dype, takket være ullgenserne. Han kommer nok ikke på jobben med det første. Tre kjappe slag flere ganger etter hverandre forteller meg 37


at noe er i gjære. Jeg avbryter samtalen. Og ganske riktig, et øyeblikk etter går døren opp og en stemme brøler: – Inn til veggen med deg, din slyngel! Helt inn til veggen, og i gi akt! Det er den nye oppsynsmannen, skjønner jeg. – Jeg heter Batton (bâton = stokk), og som du ser gjør jeg rett og skjel for navnet. Han løfter en svær marinelanterne som lyser opp cellen og den nakne kroppen min. – Her har du fillene dine. Nei – hold deg der borte! Og her har du vann og brød. Du får bare 450 gram, så du bør ikke spise alt på en gang, for du får ikke mer før om tjuefire timer. Han brøler som en villmann, men når han løfter lykten så jeg kan se ansiktet hans, ser jeg at han smiler og slett ikke ser farlig ut. Han legger en finger på munnen og peker på det han har lagt fra seg. Det står vel en vokter ute i gangen. Han vil fortelle meg at han ikke er en fiende. Det stemmer. Inne i brødet finner jeg et stort stykke kokt kjøtt, og i bukselommen – o salighet! – en pakke sigaretter og et fyrtøy med litt knusk i. Her i huset er slike gaver verd en million. Jeg oppdager at det som ser ut som en skjorte i virkeligheten er to, og i buksen skjuler det seg et par ankellange ullunderbukser. Jeg kommer ikke til å glemme denne Batton så snart. Det hele må vel oppfattes som en takk for at jeg har eliminert Tribouillard. Hittil har Batton bare vært hans assistent. Takket være meg er han nå rykket opp til den misunnelsesverdige stillingen som oppsynsmann. Det er jeg som har sørget for forfremmelsen, og han har vist meg sin takknemlighet. Den som vil finne ut hvor bankesignalene kommer fra, må være tålmodig som en indianer, og ettersom vokterne er altfor dovne, er det i praksis bare oppsynsmannen som er farlig. Nå når vi vet at vi har Batton på vår side, fører Julot og jeg lange samtaler. Telegrammene går frem og tilbake mellom oss fra morgen til kveld. Det er han som forteller meg at avreisedagen nærmer seg. Om tre-fire måneder går båten. Etter to døgn i kjelleren blir vi hentet og eskortert til direk38


tørens kontor av to voktere hver. Rett overfor inngangsdøren sitter tre personer bak et langt bord. Det ser ut som en slags domstol. Direktøren selv leder forhandlingene. Ved siden av seg har han underdirektøren og sjefen for vokterne. – Aha! Der har vi dere. Hva har så dere å si? Julot er blek. Han er hoven rundt øynene og har sikkert feber. Det tre dager gamle bruddet må gjøre svinaktig vondt. Julot svarer lavmælt: – Armen min er brukket. – De har selv sørget for at man ble nødt til å brekke den. Det vil lære Dem at man ikke skal gå løs på folk. Doktoren får se på den når han kommer, om en ukes tid, håper jeg. I ventetiden vil kanskje smertene gjøre sin nytte, få Dem til å tenke Dem om. De regner forhåpentlig ikke med at jeg skal tilkalle en lege ekstra bare av hensyn til et individ av Deres kaliber? De får vente på fengselslegen. Han vil nok ta seg av Dem når han får tid. I mellomtiden dømmer jeg dere begge til vann og brød i kjelleren inntil videre. Vi ser på hverandre, Julot og jeg. «Denne velkledde herremannen jonglerer nokså lettvint med menneskeliv,» sier blikket hans. Jeg vender på ny blikket mot direktøren. Han tror visst at jeg ønsker å si noe. – De setter kanskje ikke pris på avgjørelsen? Har De noe å utsette på den? – Ikke det ringeste, herr direktør, svarer jeg. – Jeg fikk bare sånn lyst til å spytte Dem i ansiktet, men jeg skal ikke gjøre det, for spyttet mitt er for godt til å bli griset til på den måten. Han blir så forbløffet at han rødmer, og det tar litt tid før det går opp for ham hva jeg egentlig har sagt. Men sjefen for vokterne er raskere i begripelsen og roper til folkene sine: – Før ham ut og ta dere godt av ham. Jeg regner med at han kommer krypende og ber om unnskyldning om en times tid. Vi skal nok dressere ham. Han skal få slikke skoene mine rene med tungen, både ovenpå og under. Legg ikke fingrene imellom. Jeg overlater ham til dere. To voktere vrir den høyre armen min bak på ryggen, og to 39


andre den venstre. Jeg ligger nesegrus på gulvet med hendene helt oppe ved skulderbladene. De setter på meg et par håndjern med påmontert tommeskrue, som klemmer venstre pekefinger fast til høyre tommel. Voktersjefen tar meg i håret og haler meg opp som om jeg var et dyr. Det er ingen grunn til å fortelle hva de gjorde med meg. Det får være nok å si at jeg beholdt håndjernene i elleve dager. At jeg overlevde, kan jeg takke Batton for. Hver dag slengte han det reglementerte brødet inn i cellen til meg, men med hendene bak på ryggen kunne jeg ikke spise det. Ikke engang når jeg klemte det fast mot gitteret med ansiktet, greide jeg å bite i det. Men i tillegg slengte Batton også inn brødbiter som ikke var større enn at jeg kunne få dem inn i munnen, og han sørget for at jeg fikk nok av slike til å holde meg i live. Først skrapte jeg dem sammen med foten til jeg hadde en liten haug. Så la jeg meg på magen og åt som en bikkje. Jeg tygget hver eneste munnfull grundig så intet skulle gå til spille. Da de tok av meg håndjernene den tolvte dagen, hadde stålet skåret seg inn i huden, og på sine steder var det helt dekket av oppsvulmet kjøtt. Voktersjefen ble redd, særlig da jeg besvimte av smerte. De fikk meg noenlunde klar igjen og slepte meg til sykestuen, hvor sårene ble renset med vannstoffsuperoksyd. Sykepleieren insisterte på at jeg skulle ha en sprøyte mot stivkrampe. Armene var helt stivnet, og det var ikke mulig å få dem i normal stilling igjen. Først etter en halv times massasje med kamferolje greide jeg å få dem til å henge rett ned langs kroppen. Så bærer det ned i kjelleren igjen, og når voktersjefen får øye på de elleve brødene som ligger der, like hele, sier han: – Nå får du legge i deg. Det er forresten pussig, du har ikke magret noe større på disse elleve dagene, enda du ikke har spist noe … – Jeg har drukket mye vann. – Så? Jaja, da skjønner jeg det bedre. Spis ordentlig så du kommer til krefter igjen nå. Så går han sin vei. Stakkars tosk. Han tror at jeg ikke har spist på disse elleve 40


dagene og at jeg kommer til å dø hvis jeg nå plutselig setter til livs en hel masse brød. Men den fornøyelsen unner jeg ham ikke. Utpå kvelden kommer Batton med rulletobakk og papir. Jeg røker av hjertens lyst og blåser røken ut gjennom åpningen til varmluftsystemet, som naturligvis ikke fungerer. Det er iallfall en fordel. Senere telegraferer jeg til Julot. Han tror også at jeg har sultet i elleve dager og råder meg til å spise forsiktig. Jeg tør ikke fortelle ham sammenhengen. En eller annen angiver kunne snappe opp budskapet. Armen hans er gipset nå, han er ved godt mot og er glad for at jeg har greid påkjenningen. Avreisedagen nærmer seg stadig, kan han fortelle. Sykepleieren har latt ham forstå at vaksinen som fangene skal ha før de drar, er ankommet. Som regel kommer den en måned før avreisen skal finne sted. Men så blir Julot uforsiktig og spør om jeg har berget safen. Jo, jeg har berget den. Men hva jeg har gjennomgått i den anledning, kan ikke beskrives. Jeg har de fæleste sår i anus. Tre dager senere slipper vi ut av kjelleren. Hva er det som står på? Vi får alle tiders dusj med såpe og varmt vann. Jeg begynner å kvikne til igjen. Julot ler av full hals som en unge, og Pierrot skinner av livsglede. På veien opp aner vi fremdeles ikke hva som er i gjære. Barbereren nektet å svare da jeg mumlet: «Hva er det som foregår?» En ukjent kar som ser temmelig medtatt ut, har et forslag: – Jeg tror vi har fått amnesti for kjellerstraffen. De er kanskje redde for inspeksjon. Hovedsaken er at vi er i live. Vi blir satt i vanlig celle igjen. Klokken tolv middag får jeg min første tallerken varm suppe på førtitre dager. I suppen flyter en treflis, og på den leser jeg: «Avgang om åtte dager. I morgen vaksinering.» Hvem kommer denne beskjeden fra? Det fikk jeg aldri greie på. Antagelig var det en av de «fastboende» som ville si fra. Han visste at hvis bare én av oss fikk beskjed, ville den gå videre til de andre. At det var jeg som fikk den først, var sikkert bare slump. Jeg skynder meg å telegrafere til Julot: «Bring det videre.» 41


Hele natten hører jeg telegrafen. Selv gir jeg meg etter å ha fått budskapet vel av gårde. Jeg har det for godt, der jeg ligger på briksen. Jeg vil ikke ha mer tull akkurat nå. Jeg lengter ikke tilbake til kjelleren, og slett ikke i dag.


ANNET HEFTE

REISEN TIL GUYANA Saint-Martin-de-Ré Om kvelden kommer Batton med tre sigaretter og et stykke papir, hvor jeg leser følgende: «Papillon, jeg vet at du ikke reiser din vei som min uvenn. Jeg er oppsynsmann, men jeg prøver å plage gutta minst mulig. Jeg har tatt jobben fordi jeg har ni unger og gjerne vil bli benådet så fort som mulig. Jeg skal forsøke å greie det uten å gjøre for mye skade. Adjø, og lykke til. Dere drar i overmorgen.» Dagen etter blir vi stilt opp i grupper på tretti i straffefløyens korridor. Sykepleiere fra Caen vaksinerer oss mot de forskjellige tropesykdommer. Vi får tre sprøyter og to liter melk. Dega står ved siden av meg i køen. Han ser tankefull ut. Ingen tar noe hensyn til snakkeforbudet, for vi vet at de ikke kan sette oss i kjelleren like etter vaksinasjonen. Vi prater lavt sammen uten å bry oss om vokterne, som ikke tør si noe på grunn av alle sykepleierne fra byen. Dega spør: – Tror du de har biler nok til å frakte alle på én gang? – Det tviler jeg på. – Det er et godt stykke til Sant-Martin-de-Ré, og hvis de bare får med seg seksti pr. dag, kommer det til å ta ti dager, for det er nesten sekshundre som skal av gårde bare herfra. – Hovedsaken er at vi blir vaksinert. Det betyr at vi står på listen. Vi er snart i Guyana, Dega. Opp med haken, snart begynner neste etappe. Du får stole på meg, som jeg stoler på deg. Han ser på meg med øyne som glitrer av tilfredshet og legger hånden på armen min. – I liv og død, Papi. 43


Om transporten til utskipningshavnen er det ikke mye å fortelle, bortsett fra at vi holdt på å bli kvalt i de små enecellene som disse bilene består av. Vokterne nektet plent å skaffe oss luft og ville ikke engang åpne skapdørene på gløtt. Da vi kom til Saint-Rochelle var to av karene døde av mangel på surstoff. Kaien – for Saint-Martin-de-Ré ligger på en øy, og vi måtte ferges over – kaien, altså, var full av skuelystne, og de fikk være med på å oppdage stakkarene som var strøket med. De viste oss forresten ingen uvilje. Ettersom eskorten hadde ordre om å avlevere oss på festningen, levende eller døde, fikk vi med oss likene ombord på fergen. Overfarten tok ikke lange stunden, men vi fikk da tid til å puste inn en masse frisk sjøluft. – Det minner meg om at fuglene kan fly, sier jeg til Dega. Han smiler. Og Julot, som står like ved siden av oss, istemmer: – Fuglene kan fly, ja. Vi er på vei dit hvor jeg rømte for fem år siden. Men som en annen idiot lot jeg meg huke akkurat idet jeg skulle til å kverke heleren som vitnet mot meg under rettssaken for ti år siden. La oss prøve å holde sammen, for i Saint-Martin pleier de å sette ti og ti mann i samme celle, sånn rent på slump. Julot tok nok feil der, dessverre. Straks vi er fremme, blir han og to andre ropt opp og skilt fra oss andre. Alle tre er tidligere rømlinger som er på vei til Guyana for annen gang. Vi andre blir delt inn i grupper på ti mann i hver celle, og det er som å sitte på et venteværelse. Vi har lov til å snakke og røke, og vi får mat nok. Det er safen som er mest utsatt i denne perioden. Rett som det er henter de deg uten varsel, du må kle av deg til skinnet, og så undersøker de først alle mulige gjemmesteder på kroppen din, fra issen til fotsålen, og deretter finkjemmer de tøyet ditt. «Du kan kle på deg igjen!» Og så er det bare å gå tilbake til cellen igjen. Cellen, spisesalen, luftegården, hvor vi marsjerer på geledd i timevis … Ett, to, ett, to! … Vi marsjerer i grupper på hundreogfemti mann. Det blir en lang, lang rekke og en masse klaprende tresko. I geleddet er det absolutt forbudt å snakke sammen. Så kommer kommandoen: «Tre … av!» Vi setter 44


oss på bakken, og det danner seg snart grupper etter de forskjelliges sosiale status. Høyest rangerer de som virkelig hører hjemme i gangstermiljøet. Der spiller det liten rolle hvor i landet du hører hjemme. Du finner korsikanere, karer fra Toulouse og Marseille, Bretagne og Paris. Du finner til og med en kar fra Ardèche, nemlig meg. Og som en kompliment til Ardèche kan jeg fortelle at landsdelen bare har to representanter i denne transporten: en skogvokter som har tatt livet av sin kone, samt undertegnede. Det bor stort sett bra folk i Ardèche. De andre gruppene danner seg litt mer på slump, for det er langt flere amatører som skal til Guyana enn virkelige profesjonister. Det heter seg at vi er til observasjon i denne tiden, og observert blir vi fra alle bauger og kanter. Jeg sitter og soler meg en ettermiddag når jeg ser en kar nærme seg. Han er liten og mager og går med briller. Jeg forsøker å plasere ham, men det er ikke så lett med de uniformene vi går i. – Er det du som heter Papillon? Han snakker med tjukk korsikansk aksent. – Det stemmer. Ville du meg noe? – Bli med på dass, sier han og går sin vei. – Det der er en korsikansk amatør, sier Dega. – Sikkert en banditt fra fjellene. Hva tror du han vil? – Det får jeg snart greie på. Toalettene er plasert midt i gården, og der later jeg som om jeg pisser. Den fremmede stiller seg ved siden av meg og later som det samme. Uten å se på meg sier han: – Jeg er svogeren til Pascal Matra. Da han besøkte meg i fengselet, sa han at hvis jeg trengte hjelp, skulle jeg gå til deg og hilse fra ham. – Pascal er min venn. Hva gjelder det? – Jeg greier ikke å gå med safen lenger. Jeg har fått dysenteri. Jeg aner ikke hvem jeg kan stole på, og jeg er redd for at noen skal rappe den eller at vokterne skal finne den. Kan du ikke være så snill å gjemme den for meg i noen dager? Han viser meg en safe som er mye større enn min. Jeg er redd for at det kan være en felle. Kanskje spør han bare for å få greie på om jeg går med en safe selv. Hvis jeg svarer at 45


jeg ikke vet om jeg har plass til to, behøver han ikke å være i tvil om dét. Ganske kaldt spør jeg: – Hvor mye er det i den? – Tjuefem tusen. Uten et ord tar jeg safen, som forresten er omhyggelig rengjort, og putter den i enden mens jeg spør meg selv om det virkelig går an å få inn to stykker. Det får stå sin prøve. Jeg reiser meg og heiser opp buksene igjen. Alt i orden. Jeg merker ikke det minste ubehag. – Jeg heter Ignace Galgani, sier han idet han går sin vei. – Takk skal du ha, Papillon. Jeg går tilbake til Dega og forteller ham hele historien. – Den plager deg ikke? – Nei. – Da snakker vi ikke mer om den. Vi gjør vårt beste for å komme i forbindelse med de tidligere rømlingene, særlig Julot eller én som kalles «le Guittou». Vi tørster etter informasjon om hvordan det er der borte, hvordan man blir behandlet, hvordan man greier å treffe en kamerat uten at vokterne ser det, og så videre. Tilfellet fikser det slik at vi dumper borti en riktig snåling, noe helt for seg selv. Nemlig en korsikaner som er født i straffekolonien. Faren hans var vokter der borte og hadde funnet seg en kvinne på øyene. Han var født på Ile Royale, som den ene av øyene heter. De to andre er henholdsvis Ile Saint-Joseph og Ile du Diable, Djeveløya. Og nå, ved en skjebnens ironi, vendte han tilbake til sitt fødested, ikke som sønn av sin far, men som fange. Han har fått tolv års straffarbeid for innbrudd. Han er bare nitten, og har et åpent ansikt med klare, ærlige øyne. Dega og jeg innser straks at han er det vi pleier å kalle et ulykkestilfelle. Han har bare fått et glimt av underverdenen, men han kan gjøre god nytte for seg ved å fortelle alt han vet om det vi har i vente. Og han forteller om livet på øyene, hvor han har bodd i fjorten år. Han kan for eksempel fortelle oss at den som flasket ham opp som liten var en fange, en av de store gutta på den tiden, en hardhaus som var blitt tatt etter en knivduell på Montmartre hvor man kjempet om den berømte «Casque d’Or» – piken med gullhåret. 46


Han gir oss mange gode råd. Vi må rømme fra fastlandet, for fra øyene nytter det ikke. Det er viktig at man ikke blir registrert som farlig, for har man først fått det ordet på seg, blir man sendt til øyene for kortere eller lengre tid med det samme man ankommer til Saint-Laurent-du-Maroni, som havnebyen heter. Som regel blir under fem prosent av fangene internert på øyene. Resten blir på fastlandet. Øyene har et sunnere klima, mens fastlandet tvert imot er et helvete som langsomt suger kraften ut av en stakkar takket være en bråte med sykdommer, for ikke å snakke om hvor lett det er å omkomme der, med eller uten hjelp fra medfangene. Jeg deler Degas håp om at vi ikke blir internert på øyene. Men jeg begynner å bli engstelig. Tenk om jeg allerede er registrert som farlig? Med min livstidsdom og historiene med Tribouillard og direktøren sitter jeg fint i det! En dag hører vi et rykte: unngå sykestuen for enhver pris! De som er for syke eller for svake til å tåle reisen, blir avlivet med en sprøyte! Det er sikkert bare tull. Ganske riktig, en viss Francis le Passe fra Paris kan bekrefte at det er løgn. Det har riktignok forekommet et forgiftningstilfelle der, men broren hans, som jobber på sykestuen, har forklart hva som hendte. Avdøde var spesialist på pengeskap og hadde etter sigende plyndret den tyske ambassaden i Lausanne eller Genève under første verdenskrig etter oppdrag fra den franske etterretningstjenesten. Han hadde fått tak i viktige dokumenter og gitt dem til de franske agentene. Politiet hadde tilbudt ham jobben mens han sonet fem års fengsel, og til takk slapp de ham fri. Siden 1920 hadde han kunnet nøye seg med et kup eller to i året, og han ble aldri tatt. Det vil si: hver gang han ble tatt, truet han med å fortelle om sin forbindelse med Etterretningstjenesten, som straks skyndte seg å intervenere. Men denne gangen var det gått galt. Han hadde fått tjue år og skulle reise sammen med oss. I håp om å slippe unna hadde han simulert syk og lagt seg inn på sykestuen. Og der hadde, ifølge broren til Francis le Passe, historien endt med en blåsyretablett. Hverken pengeskapene eller Etterretningstjenesten hadde noe å frykte lenger. 47


Men det går så mange historier her ute i luftegården. Noen er sanne, andre er bare oppspinn. Men høre på dem bør man jo. Det korter tiden. Hver gang jeg må på do, enten inne i cellen eller ute i gården, må Dega slå følge på grunn av safene. Han stiller seg foran meg og hindrer eventuelle nysgjerrige i å se noe. Det kan være vrient nok med én safe, men jeg har fremdeles mine to, for Galgani blir bare dårligere. Og her må jeg nevne et mysterium: den safen jeg putter inn sist, kommer alltid ut sist, og omvendt. Hvordan de greier å bytte plass inne i meg, begriper jeg ikke, men faktum er at de gjør det. I går forsøkte de å ta livet av Clousiot mens han satt hos barbereren. To knivstikk like ved hjertet. Et rent mirakel at han lever. En av kameratene hans har fortalt meg historien. Den er ganske artig, og kanskje skal jeg fortelle den videre en dag. Drapsforsøket var et indre oppgjør. Fyren som ikke var flink nok med kniven, døde seks år senere i Cayenne. Han hadde fått kaliumbikromat i bønnene og fikk en meget smertefull endelikt. Sykepleieren som assisterte legen under obduksjonen, viste oss et desimeterlangt stykke av tarmen. Det var sytten hull i den. To måneder senere ble morderen funnet kvalt i sengen, hvor han lå syk. Gjerningsmannen ble aldri funnet. Nå har vi tilbrakt tolv døgn i Saint-Martin-de-Ré. Festningen er stappfull. Dag og natt patruljerer vakten langs vollgangene. To brødre røk i tottene på hverandre i dusjen. De sloss som bikkjer, og en av dem er blitt flyttet til vår celle. Han heter André Baillard. Han kan ikke straffes, forteller han, ettersom det er fengselsdireksjonens egen feil: vokterne har fått streng ordre om at de to brødrene ikke under noen omstendighet må treffes. Og når man har hørt historien om dem, skjønner man grunnen. André hadde myrdet en rik gammel dame, og hans bror, Emile, skjulte byttet. Men så blir Emile tatt for et innbrudd og får tre år. En dag blir han forbannet på André, som ikke har sendt ham penger til røyk, og forteller cellekameratene at han nok skal vite å hevne seg på broren: det var André som slo i 48


hjel gamla, men det er han, Emile, som vet hvor pengene hennes er, og når han slipper ut, skal ikke broren få en rød øre. En av de andre fangene skynder seg å sladre til fengselsdirektøren, og dermed begynner det å hende saker og ting. André blir arrestert, og begge brødrene blir dømt til døden. Mens de venter på at dommen skal fullbyrdes, bor de vegg i vegg i hver sin dødscelle i Santé-fengselet i Paris. Begge søker benådning. Emile får sin innvilget etter førtitre dager, mens Andrés blir avslått. Av rent menneskelige hensyn overfor André lar man imidlertid Emile bli sittende i dødscellen, og brødrene fortsetter å spasere etter hverandre med lenkede føtter på sine daglige turer i luftegården. Klokken halv fem om morgenen den førtisjette dagen åpnes døren til Andres celle, og der står de alle sammen: direktøren, rettsskriveren og statsadvokaten, som har forlangt lovens strengeste straff. Henrettelsens time er kommet. Men akkurat idet direktøren gjør seg klar til å holde avskjedstalen, kommer Andrés forsvarer løpende, fulgt av en annen kar, som leverer et stykke papir til direktøren. Alle herrene trekker ut i korridoren. André står der med en hals som er så sammensnørt at han ikke greier å svelge spyttet. Dette kan ikke være sant. Det har hittil ikke hendt at en henrettelse er blitt avblåst når den først er satt i gang. Men jo da – det er sant. Først dagen etter – etter mange timer i angst og uvisshet – får André høre om Gorguloffs attentat mot president Doumer. Doumer døde ikke øyeblikkelig, og hele natten hadde Andrés forsvarer stått vakt utenfor sykehuset. Han hadde gjort justisministeren oppmerksom på at hvis presidenten døde før det lovbestemte tidspunktet for henrettelser var inne (mellom halv fem og fem om morgenen), ville han forlange den utsatt fordi landet ikke lenger hadde noen høyeste ansvarlig myndighet. Doumer døde to minutter over fire. Advokaten meldte seg straks i justisministerens kanselli og tok så en drosje til fengselet sammen med budet som hadde med seg utsettelsesordren, men han kom tre minutter for sent til å hindre at de åpnet celledøren hos André. Nå ble dødsstraffen omgjort til livsvarig straffarbeid for begge brødrene. Samme dag som den nye presidenten skulle velges, bega nemlig advokaten seg til Versailles, og så 49


snart Albert Lebruns seier var et faktum, overrakte han ham benådningsansøkningen for André. Ingen president har noensinne nektet å innvilge den første benådningen han blir bedt om. «Så Lebrun underskrev, han,» sa Albert, «og her ser dere meg, sprell levende og full av pepp på vei til Guyana.» Jeg betrakter denne fyren som på et hengende hår har unnsluppet giljotinen og tenker at det jeg har gjennomgått – og det er ikke lite – tross alt er en bagatell sammenliknet med det helvetet han har hatt. Ikke desto mindre unngikk jeg å være for mye sammen med ham. Jeg ble kvalm når jeg tenkte på at han hadde myrdet en gammel dame for å få tak i pengene hennes. Han hadde forresten hellet med seg, ettersom han senere greide å ta livet av broren mens de begge var internert på Saint-Joseph-øya. Flere av fangene så hvordan det gikk til. Emile sto og fisket med stang fra et svaberg og tenkte ikke på annet. Brenningene overdøvet all annen lyd. André snek seg innpå broren med en tre meter lang bambusstang i neven, og med et eneste støt i ryggen fikk han broren til å miste balansen. Det krydde av haier nedenfor klippene, og det varte ikke lenge før Emile var blitt middagsmat. Da han ikke dukket opp ved oppropet om kvelden, ble han meldt savnet under fluktforsøk, og siden var det ingen som snakket mer om ham. Bare et halvt dusin fanger som sanket kokosnøtter på toppen av øya, hadde vært vitner til hendelsen. Det varte naturligvis ikke lenge før alle karene visste det, men vokterne hørte ingenting, og André Baillard ble aldri trukket til ansvar. Tvert imot – han fikk lov til å flytte inn til fastlandet på grunn av god oppførsel, og i havnebyen Saint-Laurent-duMaroni nøt han en meget privilegert tilværelse. Blant annet hadde han egen celle. Etter en krangel med en medfange inviterte han listelig motparten hjem til seg i cellen, hvor han drepte ham med et knivstikk i hjertet. Han påsto at han hadde handlet i selvforsvar og ble frikjent. Og da straffekolonien ble nedlagt, ble han benådet og løslatt – fremdeles på grunn av sin gode oppførsel. Saint-Martin-de-Ré er smekkfull av fanger. De kan deles i to forskjellige kategorier: 800–1000 straffarbeidere og 900 50


som bare er forvist. For å få straffarbeid må man ha gjort noe alvorlig, eller iallfall være dømt for det. Minstestraffen er sju års straffarbeid – derfra går det trinnvis oppover til livsvarig. En dødsdømt som benådes, får automatisk livsvarig. Forvisning er noe annet. Har du fra tre til sju dommer på deg, er du moden for forvisning. Det dreier seg riktignok om uforbederlige tjuveknekter, og en kan forstå at samfunnet må forsvare seg, men det er likevel en skam at et sivilisert folk skal behøve å ty til en slik straff. Ofte er det klønete småtyver – klønete må de jo være for å bli tatt så ofte – som blir dømt til forvisning. På min tid var det i praksis det samme som livsvarig, enda disse stakkarene sjelden hadde greid å stjele så mye som ti tusen francs i løpet av hele sin karriere. Slikt er nonsens i et kultursamfunn. Man har ikke rett til å hevne seg på folk eller kvitte seg med dem bare fordi de lager trøbbel for samfunnet. Man burde behandle dem i stedet for å straffe dem på en så umenneskelig måte. I sytten dager har vi vært i Saint-Martin-de-Ré. Vi har fått vite navnet på båten som skal bringe oss til kolonien: La Martinière. Ett tusen åtte hundre og sytti mann skal den ha med seg. De åtte, ni hundre straffarbeiderne er samlet på festningsplassen. I en time har vi stått oppstilt i rekker på ti i en stor firkant som fyller nesten hele plassen. En port blir åpnet, og vi ser noen karer i en annen slags uniform enn den vokterne bruker. Den er lyseblå og har et mer militært snitt, og kvaliteten er bedre. Men de likner hverken gendarmer eller soldater. Alle har revolver i et bredt belte om livet. Vi ser skjeftet som stikker opp av hylsteret. Det kan vel være omkring åtti stykker av dem. Noen bærer offisersdistinksjoner. Alle er solbrente, og alderen er høyst forskjellig, fra tretti til femti. De eldste virker mer gemenslige enn de yngre, som bryster seg og forsøker å gjøre seg staute og viktige. Sammen med offiserene kommer direktøren for Saint-Martin-de-Ré, en oberst i gendarmeriet, tre–fire leger i tropeuniform og to prester i hvite kjoler. Obersten setter en ropert for munnen. Vi venter å høre et «gi akt!», men det blir det ikke noe av. I stedet roper han: – Hør nøye etter, alle sammen! Fra og med nå er det feng51


selsstyret i Fransk Guyana som har ansvaret for dere, det vil si at dere vil bli administrert fra hovedkvarteret i Cayenne. Major Barrot, jeg avleverer herved disse åttehundre og seksten fangene. De vil finne navnene på denne listen. Vær så vennlig å kontrollere at alle er til stede. Oppropet begynner øyeblikkelig: «N.N.? Ja». «X.Y.? Ja». Og så videre. Det tar to timer, og alt er i orden. Så ser vi på mens de to etatene utveksler underskrifter på et lite bord som er brakt ut for anledningen. Major Barrot har like mange snorer som obersten, men de er forgylte, og ikke av sølv som i gendarmeriet. Han overtar roperten: – Mine herrer transporterte – det er denne betegnelsen vi kommer til å bruke på dere heretter: transporterte, fulgt av navnet eller det nummeret dere nå vil få. Fra nå av sorterer dere under straffekoloniens spesielle lover og reglementer og under de interne domstoler som vil ta seg av dere hvis det blir nødvendig. Disse domstolene kan dømme dere for alle forseelser dere måtte begå i kolonien, og straffemulighetene går fra vanlig arrest til dødsstraff. Naturligvis vil eventuelle fengselsstraffer bli å sone i våre egne etablissementer. De funksjonærene dere ser, kalles oppsynsmenn. Når dere snakker til dem, skal dere bruke tiltaleformen «Herr oppsynsmann». Etter aftens vil hver av dere få utlevert en sjømannssekk med koloniens fangedrakt. Alt annet skal vi sørge for – dere trenger ikke andre effekter. I morgen vil dere bli brakt ombord i La Martinière. Vi skal foreta en lang reise sammen. Dere behøver ikke å være bedrøvet ved avreisen. Dere får det bedre i kolonien enn i et tukthus her i Frankrike. Dere kan snakke, spille, synge og røke, og dere behøver ikke å være redde for å bli brutalt behandlet hvis dere oppfører dere skikkelig. Jeg vil be dere om å vente til dere er fremme med å gjøre opp eventuelle uoverensstemmelser dere imellom. På sjøen må vi forlange streng disiplin. Jeg håper dere har forstått. Er det noen som ikke føler seg i form til å klare reisen, bør de melde seg i sykestuen, hvor de vil bli undersøkt av de to sanitetskapteinene som skal følge transporten. Jeg ønsker dere en god reise. Høytideligheten er over. – Nå, Dega – hva syns du? 52


– Jeg blir mer og mer overbevist om at det først og fremst er de andre fangene vi har grunn til å være redde for. Du hørte hva han sa: «Vent til dere er fremme med å gjøre opp …» Du kan jo selv tenke deg hvor mye mord og overfall de har der borte. – Ta det rolig. Jeg skal passe på deg. Jeg får tak i Francis la Passe. – Denne broren din, er han sykepleier fremdeles? – Ja, han er ikke straffange – bare forvist. – Forsøk å komme i kontakt med ham fortest mulig og be ham om en lansett. Hvis han vil ha betaling, skal han få det. Et par timer senere er jeg eier av en operasjonskniv med solid stålskaft. Litt stor er den, men jøss for et våpen! Jeg har slått meg ned i nærheten av toalettene midt på plassen og har sendt bud etter Galgani for å få gitt ham tilbake safen hans, men han er visst vanskelig å finne i denne urolige møljen av åtte hundre mann, spredt ut over hele den digre plassen. Hverken Julot, le Guittou eller Suzini har vist seg siden vi kom. Fordelen ved å være mange sammen er at man lever, prater og føler seg som medlem av et samfunn, hvis man da kan kalle slikt et samfunn. Man er så opptatt av å snakke, lytte og foreta seg ting at man ikke får tid til å tenke. Jeg merker allerede hvordan fortiden blekner og forsvinner i skyggen av dagen i dag. Når du vel er fremme i kolonien, tenker jeg, har du sikkert glemt hvem du er, hvorfor og hvordan du er havnet der. Det eneste som opptar deg da, er tanken på flukt. Nå ja, der tok jeg litt feil. Det du først og fremst må være opptatt av, er å holde deg i live. Hvor er det blitt av politifolkene, jurymedlemmene, dommerne, kona, far og alle vennene mine? Jo da, de lever alle sammen og har hver sin, spesielle plass i hjertet mitt, men reisefeberen og spenningen og alle disse nye bekjentskapene gjør at de likesom ikke er så viktige lenger. Det er forresten bare et forbigående inntrykk. Så snart det passer meg, så snart jeg trekker frem den skuffen hvor jeg har puttet dem, blir de levende igjen med det samme. Der har vi Galgani. De må vise ham veien helt bort til meg, for selv med de tykke brillene er han nesten blind. Men han 53


ser ut til å ha kommet seg. Uten et ord trykker han hånden min. Jeg sier: – Jeg vil helst at du tar tilbake safen din nå. Du er frisk nok til å gå med den selv uten å miste den. Jeg vil nødig ha ansvaret for den på sjøen, og dessuten vet vi ikke om vi kommer til å havne i nærheten av hverandre når vi kommer frem. Det er ikke sikkert vi ser hverandre igjen i det hele tatt. Altså er det best at du tar den selv. Han ser på meg og ser helt ulykkelig ut. – Kom nå, så går vi dit inn og greier opp. – Nei, jeg vil ikke, sier han. – Du kan beholde den. Jeg gir deg den. – Men hvorfor det? – Jeg har ikke lyst til å bli myrdet for de pengenes skyld. Da vil jeg heller leve uten penger. Og ettersom det ikke er noen grunn til at du skal risikere livet for å passe på noe som ikke er ditt, så gir jeg deg safen. Skal du først risikere noe, skal du iallfall ha personlig interesse av det. – Du er en reddhare, Galgani. Er du blitt truet? Er det noen som har funnet ut at du har penger? – Ja, jeg har hele tiden tre arabere etter meg. Det er derfor jeg ikke har forsøkt å treffe deg. Jeg ville ikke vise dem at vi har noe med hverandre å gjøre. Jeg kan ikke gå på dass – hverken om dagen eller om natten – uten at en av de degosene kliner seg innpå meg. Jeg har passet på å vise helt tydelig at jeg ikke har noen bagasje, men de fortsetter å spionere likevel. De regner med at det er en annen som har safen min, men de vet ikke hvem, så de følger etter meg hele tiden for å se når jeg får den igjen. Jeg studerer Galgani og ser at han er bokstavelig talt terrorisert. – Hvor er det de pleier å holde til? spør jeg. – Borte ved kjøkkenet og vaskeriet. – Ålreit – bli her. Jeg kommer straks tilbake. Nei, forresten, du kan bli med. Sammen går vi bortover mot den delen av plassen hvor araberne holder til. Jeg har tatt operasjonskniven ut av luen og holder den med bladet gjemt oppe i ermet og skaftet i hån54


den. Ganske riktig – der ser jeg dem. Det er forresten fire av dem: de tre araberne og en korsikaner som heter Girando. Jeg skjønner straks sammenhengen. Girando, som ikke blir riktig akseptert at de profesjonelle, har gitt de tre araberne et tips. Han vet sikkert at Galgani er svogeren til Pascal Matra og at det er utenkelig at han ikke har en safe et steds. – Morn, Mokrane, åssen går det? – Ikke så verst, Papillon. Og du? – Dårlig, kamerat, riktig dårlig. Jeg kommer for å fortelle dere at Galgani er en venn av meg. Skulle det hende ham noe, er det du som kreperer først, Girando, og etterpå kommer turen til dere tre. Dere kan ta det som dere vil. Mokrane kommer seg på bena. Han er like høy som jeg – omtrent én syttifire – og like bred. Utfordringen har hisset ham opp, men idet han gjør tegn til å begynne fiendtlighetene, viser jeg ham den blinkende nye kniven, som jeg nå holder i neven, klar til bruk. – Rører du deg, spretter jeg deg opp. Han er synlig desorientert over å se meg bevæpnet her hvor vi blir kroppsvisitert i ett kjør, og både min truende holdning og lengden på det hvasse bladet gjør inntrykk på ham. – Jeg reiste meg ikke for å slåss, men for å diskutere. Jeg vet godt at han lyver, men jeg har interesse av å la ham beholde ansiktet overfor de andre, så jeg gir ham en elegant sjanse til å ro seg i land. – Nå vel, ettersom du ville diskutere … – Jeg ante ikke at Galgani var en venn av deg. Jeg trodde han var en amatør. Du skjønner sikkert at vi er blakke og at vi er nødt til å skaffe oss gryn hvis vi skal greie å stikke. – Det er greit nok, Mokrane. Du har full rett til å sørge for dine egne interesser. Men nå vet du at akkurat der er det stopp. Du får se deg om etter noe annet. Han rekker meg hånden, og jeg trykker den. Puh! Jeg er glad for at det gikk som det gikk, for hvis jeg hadde måttet sprette ham opp, ville jeg ikke fått reise i morgen. Først senere skal det gå opp for meg at jeg har gjort en tabbe. Galgani blir med tilbake. Jeg sier: «Ikke fortell dette til noen. Jeg har ikke lyst til å få kjeft 55


av Dega.» Jeg prøver å overtale Galgani til å overta safen nå, men han svarer: «I morgen, før vi drar.» Men neste morgen gjemmer han seg så godt at jeg må innskipe meg med to safer innabords. Denne natten før avreisen er det ingen som snakker i cellen. Alle elleve tenker vel på at det er vår siste natt på hjemlandets jord. Alle er nok litt vemodig stemt ved tanken på å forlate Frankrike for alltid for å møte en ukjent skjebne og et ukjent fengselssystem i et ukjent land. Også Dega er taus. Han sitter ved siden av meg like ved sprinkeldøren som slipper inn litt frisk luft fra korridoren. Jeg føler meg helt forvirret. Vi har fått så mange motstridende opplysninger om det som venter oss at jeg ikke vet om jeg bør være glad eller fortvilet. Karene i cellen tilhører alle de profesjonelles miljø, bortsett fra den vesle korsikaneren som er født i straffekolonien. Alle sitter som formløse klumper. Øyeblikkets alvor har gjort dem nærmest stumme. Sigarettrøken siver som en sky utover mot trekken i korridoren, og hvis man vil unngå at den stikker en i øynene, må man sitte på gulvet under den. Ingen av oss sover, bortsett fra André Baillard, og det er ikke så rart, ettersom han jo egentlig har vært død. For ham er alt annet det rene himmelrike. Jeg ser livet mitt passere revy i hurtig kino: Barndommen i et kjærlig familiemiljø, blant dannede, veloppdragne og fintfølende mennesker. Blomstene på engen, pludringen fra bekken, den gode smaken av nøtter, ferskener og plommer, som vi hadde slike mengder av i hagen. Duften fra mimosebusken som blomstret foran porten hver vår. Huset vårt, slik det så ut utenfra. Rommene med mine nærmeste, enhver opptatt med sitt. Alt dette farer raskt forbi mitt indre øye. Stumfilmen blir til lydfilm: jeg hører stemmen til min stakkars mor, som var så glad i meg, og så fars, som alltid var så myk og vennlig, og så bjeffene fra hunden vår, Clara, som vil ha meg ut i hagen for å leke, og guttene og jentene som var mine kamerater i de lykkeligste årene av mitt liv. Denne filmen, som ruller forbi uten at jeg har bedt om det, projisert av en laterna magica som underbevisstheten har tent mot min vilje, fyller natten med en 56


sår ømhet mens jeg venter på å gjøre det store spranget inn i en fremtid jeg ikke vet noe om. Det kan være på tide å gjøre opp status. La oss nå se – jeg er tjueseks, jeg er sunn og frisk, inne i meg bærer jeg seks tusen seks hundre francs som er mine egne og tjuefem tusen som tilhører Galgani. Dega, som sitter ved siden av meg, har ti tusen. Jeg tror nok at jeg kan regne med å kunne disponere førti tusen, for hvis Galgani ikke greier å forsvare pengene sine her, greier han det enda mindre ombord i båten og i Guyana. Han er forresten klar over det selv. Det er derfor han ikke har villet hente safen sin. Altså kan jeg gjøre regning med de pengene, naturligvis mot å la Galgani få være med når jeg stikker. Det er hans penger, så han skal også ha glede av dem. Jeg skal bruke dem til hans eget beste, men også jeg vil få nytte av dem. Førti tusen francs er mange penger. Jeg kommer til å kunne kjøpe meg forbundsfeller: medfanger, løslatte fanger og voktere. Balansen er klart positiv. Så snart jeg kommer frem, må jeg stikke av sammen med Dega og Galgani, annet må jeg overhodet ikke la meg distrahere av. Jeg føler på operasjonskniven og gleder meg over å kjenne det kjølige stålet i neven. Det gir selvtillit å ha med seg et så farlig våpen. Det har vist sin effektivitet i opptrinnet med araberne. Ved tretiden om natten kommer noen av de «fastboende» fangene med elleve fullstappede sjømannssekker av grov seilduk, som de stiller på rad og rekke utenfor sprinkeldøren. Hver sekk er merket med en stor etikett. En av dem henger og dingler innenfor sprinklene, og jeg leser: C …, Pierre, tretti år, høyde én syttitre, størrelse førtito, skonummer førtien, fangenummer X … Denne Pierre G …, det er Gærne-Pierrot, en kar fra Bordeaux som har fått tjue års straffarbeid for drap i Paris. Det er en bra kar, en ekte profesjonist med profesjonistens æresbegreper. Jeg kjenner ham godt. Etiketten viser hvor grundig og velorganisert den er, denne administrasjonstjenesten som har ansvaret for straffekolonien. Dette er bedre enn på moen, hvor effektene blir utlevert på øyemål. Her er alle opplysninger notert, og alle får følgelig tøy som passer. Gjennom snøringen i den ene enden av sekken ser jeg at fangedrakten 57


er hvit med langsgående røde striper. I det kostymet risikerer man neppe å gå ubemerket forbi. Med en viljeanstrengelse forsøker jeg å få hjernen til å mane frem bildene fra rettssalen: juryen, statsadvokaten, og så videre. Men hjernen nekter kategorisk å lystre, og jeg ser bare helt alminnelige bilder fra virkeligheten. Det går opp for meg at for å oppleve scenene fra Conciergiet eller Beaulieu like intenst som jeg opplevde dem dengang, må man være alene, helt alene. Jeg føler en slags lettelse ved å kunne konstatere dette. Jeg skjønner at den kollektivtilværelsen som venter, kommer til å tvinge frem andre behov, andre reaksjoner og andre planer. Gærne-Pierrot kommer bort til sprinkeldøren og hilser: – Står til, Papi? – Takk, det samme? – Å, du vet jeg har alltid hatt lyst til å komme til Amerika, men jeg er litt av en spiller, derfor har jeg aldri greid å spare nok til reisen. Snilt av purken å gi meg dette cruiset gratis, ikke sant? Jamen er vi heldige, Papillon, eller hva sier du? Han prater helt naturlig og forsøker ikke å kjekke seg. Man merker at selvsikkerheten ikke er påtatt. – Jeg tror faktisk at denne gratisturen har sine fordeler, Papi. Jeg vil heller være i en straffekoloni enn å sitte innesperret i Frankrike i femten år. – Det spørs vel hvordan det ender, Pierrot. Men det er naturligvis bedre å bli spedalsk eller å få gul feber og dø av det enn å bli langsomt sinnssyk i cellen eller å krepere etter mange års lidelser i et fransk fengsel. – Det mener jeg også. – Se på denne etiketten, Pierrot, den er din. Han bøyer seg og ser nøye på den for å kunne stave seg frem. – Jeg kan nesten ikke vente med å få på meg dressen. Jeg har lyst til å åpne sekken og kle meg om. Det er sikkert ingen som sier noe. Det er jo jeg som skal ha disse tingene i alle tilfelle. – Det er ikke noen vits i det. Vent til vi får beskjed. Jeg vil nødig ha bråk akkurat nå. Jeg trenger ro og fred. 58


Han forstår og går tilbake til plassen sin. Louis Dega ser på meg og sier: – Dette er siste natten, småen. I morgen reiser vi fra dette deilige landet. – Landet er bra nok, men rettferdigheten her er ikke så deilig, akkurat. Kanskje kommer vi til et land som er like pent, og hvor de oppfører seg litt mer menneskelig mot folk som har forbrutt seg. Jeg var nærmere sannheten enn jeg ante. Fremtiden skulle gi meg rett. På ny ble det stille i cellen.

Reisen til kolonien Klokken seks går reveljen. De fastboende fangene kommer med kaffe, og deretter får vi besøk av fire oppsynsmenn. De er kledd i hvitt i dag, men revolveren dingler stadig i beltet. De har forgylte knapper på de flekkfrie uniforms jakkene. Den ene av dem har tre forgylte vinkler på det venstre ermet, men ingenting på skulderen. – Dere skal nå gå ut i korridoren to og to om gangen. Der finner dere de sekkene som er deres. Navnet står på etiketten. Ta sekken og still dere med ryggen mot veggen lenger nede i korridoren med sekken foran dere på gulvet. Det går nesten tjue minutter før alle står oppstilt bak sekkene sine. – Kle av dere, lag en bylt av de gamle klærne og knytt dem sammen med ermene på busserullen … Bra. Du, der borte, du kan samle sammen byltene og stable dem inne i cellen … Kle på dere: underbuksen, undertrøyen, uniformsbuksen og uniformsjakken, sokker og sko … Er alle påkledd? – Javel, herr oppsynsmann. – Godt. I sekken finner dere også en utenpå-busserull av ull. Den kan dere ta ut og ha for hånden hvis det regner eller blir for kaldt. Ta sekken på venstre skulder … På geledd to og to, marsj! Han med vinklene går foran, og med en vokter på hver side og den fjerde som baktropp marsjerer vi ut i gården. I løpet av ikke fullt to timer står åtte hundre og ti straffanger på linje. 59


Førti mann blir ropt opp, deriblant jeg og Dega, og dessuten de tre tidligere rømlingene: Julot, le Guittou og Suzini. Disse førti blir stilt opp ti og ti. På hver side av hvert geledd i denne kolonnen går en oppsynsmann. Vi får hverken fotlenker eller håndjern på oss, men ti gendarmer marsjerer baklengs foran oss med rifler i nevene. Slik går de hele veien, idet hver av dem blir loset av en kollega som går forlengs og holder ham i bandolæret. Den store festningsporten blir åpnet, og kolonnen begynner å sette seg i bevegelse. Etterhvert som vi tyter ut av porten, slutter stadig nye gendarmer seg til kolonnen og følger den på et par meters avstand med skarpladde børser eller maskinpistoler. De holder de skuelystne på avstand, for det er ikke måte på hvor mange som har tatt oppstilling for å se de farlige forbryterne dra. Omtrent halvveis hører jeg en som plystrer mellom tennene fra et vindu. Jeg ser opp, og der står min kone, Nénette, i et vindu sammen med min venn, Antoine D … I vinduet ved siden av ser jeg Degas kone, Paula, og hans venn Antoine Giletti. Dega har også sett dem, og vi holder blikket festet på dem så lenge vi kan mens vi marsjerer forbi. Det blir siste gang jeg får se min kone, og likeså Antoine, som omkom under et bombeangrep på Marseille. Ingen sier noe, stillheten er absolutt. Hverken fanger, oppsynsmenn, gendarmer eller tilskuere forstyrrer dette øyeblikket, som virkelig er gripende. Alle er klar over at dette er atten hundre menn som for alltid skal avskjæres fra et normalt liv. Vi går ombord. Vi som tilhører de første førti, blir vist ned i rommet og plassert i et bur av tykke jernstenger. På en papplate leser jeg: «Rom nr. 1 – 40 mann. Kategori Særlig vanskelig. Stadig og strengt oppsyn.» Hver av oss får utlevert en sammenrullet køye. Overalt fins det massevis av ringer til å henge opp køyene i. En eller annen gir meg et kyss på kinnet. Det er Julot. Han har vært med på dette en gang før, for ti år siden. Han vet hva han skal gjøre. – Skynd deg hitover. Heng sekken din i den ringen du vil ha til køyen. Her er vi i nærheten av to ventiler. De er stengt nå, men de blir åpnet når vi har lagt fra land, og vi får mer frisk luft enn noe annet sted. 60

Papillon av Henri Charriere  

Et fransk forlag fikk i 1968 tilsendt en pakke med tretten tettskrevne kladdehefter: «Her er fortellingen om mine eventyr.» Avsenderen var H...

Papillon av Henri Charriere  

Et fransk forlag fikk i 1968 tilsendt en pakke med tretten tettskrevne kladdehefter: «Her er fortellingen om mine eventyr.» Avsenderen var H...