38
Påta l e r e t t
med hjemmel i straffeprosessloven, dels som instruks). Noe stort behov for forvaltningslovens regler ved siden av disse har det i praksis ikke vært. På ett punkt er det likevel en stor forskjell på forvaltningsretten og påtale retten; kravet til begrunnelse for avgjørelsene. Påtalemyndighet har etter loven ingen generell plikt til å begrunne sine påtaleavgjørelser.54 I underretningen som påtalemyndigheten plikter å gi etter bl.a. påt.instr. § 17-2, § 17-3 (henleggelser), brukes ofte helt standardiserte formuleringer, f.eks. at straffesaken er henlagt etter bevisets stilling. Men etter omstendighetene kan «god forvaltningsskikk» likevel kreve en nærmere begrunnelse også for påtaleavgjørelser.55 I praksis blir en rekke påtaleavgjørelser, pga. sakens karakter eller etter instruks, begrunnet langt utover hva loven krever, særlig henleggelsesbeslutninger hvor det har størst betydning for klageretten.56 Ved klage til overordnet påtalemyndighet, gis det normalt alltid en begrunnelse for klage instansens avgjørelse.57 Spørsmålet om ytterligere begrunnelsesplikt er vurdert flere ganger, bl.a. under forarbeidene til strl. 2005, hvor et forslag om at påtalemyndigheten skulle pålegges å begrunne sin vurdering av allmenne hensyn (jf. strpl. § 62a andre ledd), ikke ble fulgt.58 Påtalepraksis, utfordringer med utforming av pliktens innhold og omfang, og en bekymring for at en begrunnelsesplikt vil medføre en uforholdsmessig arbeidsbyrde, har så langt vært avgjørende for ikke å gi slike regler.59 Selv om forvaltningsloven og den alminnelige ulovfestede forvaltningsretten ikke er direkte anvendelig, er disse rettskildene av betydning i påtaleretten. En rekke rettslige spørsmål knyttet til saksbehandlingen er felles for forvaltnings- og straffeprosessen. Noen løsninger er også felles, og tradisjonelle forvaltningsrettslige begreper som «myndighetsmisbruk», «utenforliggende hensyn» mv. er i noen grad anvendelige også på påtaleavgjørelsene. Som vi skal se i kap. 7, har henvisninger til de alminnelige forvaltningsrettslige 54
Se oversikten i Hov II s. 834–836. Unntak finnes i riksadvokatens direktiv, bl.a. om «kort begrunnelse» for å avvise klager etter strpl. § 59a, jf. R nr. 4/2002 Ny omgjøringsfrist etter straffeprosessloven § 75 mv., pkt. IV g) og for avgjørelser av Spesialenheten for politisaker, se R nr. 3/2006 Etterforsking av saker mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten – spesialenheten for politisaker, pkt. VII. 55 Se Somb 2017-2264 (uttalelse 12. september 2018), hvor Sivilombudsmannen med referanse til god forvaltningskikk mente at riksadvokaten burde gitt en nærmere begrunnelse for det rettslige og faktiske grunnlaget for å avvise en klage fra pårørende etter en dødsulykke. 56 Se riksadvokatens retningslinjer av 8. november 2013 Politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker, pkt. 4 om begrunnelser ved henleggelser av voldtektssaker og innholdet i slike. 57 Slik også R nr. 2/2015 Ny straffelov pkt. VIII/1.1, hvor det forutsettes at denne praksisen videreføres. 58 Delutredning VII 2002 s. 187-188 (med henvisning til et forslag fra Advokatforeningen) og prp. 90 s. 63 andre spalte og på s. 487. 59 Se Innstilling 1969 s. 175 og Ot.prp. nr. 53 (1995–1996) Om lov om endringer i straffeprosessloven (klagerett over påtalevedtak m.v) s. 10–11. I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov foreslås det det i realiteten ingen endring, se på s. 361 og s. 634 (utk. til § 28-2 andre ledd).
100983 GRMAT Paatalerett 190201.indb 38
11/07/2019 10:02