På Leopard Rock by Cappelen Damm AS

Wilbur Smith

På Leopard Rock Oversatt av Henning Kolstad

Wilbur Smith Originalens tittel: On Leopard Rock Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Orion Mintaka (UK) Ltd. 2018 Originally published in the English language as On Leopard Rock by Bonnier Zaffre, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60546-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Chris Stanford Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2019 Satt i 10/12 Sabon og trykt på 70 g Holmen Book 1,8. Side 229, sitat fra Stormen av William Shakespeare, oversettelse André Bjerke, Aschehoug Forlag, Ebok-utgave, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken er til deg, NisoJon, som et udødelig tegn på min evige kjærlighet. Din mann Wilbur

«Det er ikke noe som heter trolldom, men det er noe som heter kunnskap om naturens skjulte eiendommeligheter.» H. Rider Haggard, She

Wilbur Smith er et globalt fenomen: en berømt forfatter med en etablert leserskare oppbygd gjennom femtifem års skriving, med salg av over 130 millioner bøker over hele verden. Wilbur er født i Sentral-Afrika i 1933, og han ble heltidsforfatter i 1964 etter Ung manns land (When the Lion Feeds).

innhold

1 SKUMRING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 LØVER I NATTEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 BARNETS LIV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 GUTTENS LIV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 STUDENTENS LIV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 LIVET I UNDERVERDENEN . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 LOVENS TÅPELIGE UTSLAG . . . . . . . . . . . . . . . .

8 LIVET TIL SJØS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 LIVET I DET HØYE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

10 HOLLYWOOD-LIVET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

11 LIVET SOM HELT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143

12 JAKTLIVET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

155

13 LIVET I AFRIKA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

14 LIVET I ØRKENEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

15 LIVET I AMERIKA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

203

16 LIVET UNDER VANN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

17 FORFATTERLIVET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

239

«MONARKEN AV ILUNGU» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

255

«FJELLET» . . . . . . . . . . . . . . .

259

TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

STIKKORDREGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

281

BONUSNOVELLEN

SKUMRING Afrika er eldgammelt, enormt, monumentalt, et dødens og fornyelsens rike. Vi forestiller oss kanskje at mennesket er den dominerende arten, men på disse evigvarende slettene, under en blå himmel sløret av hetedis, spiller vi liten rolle for livets rytme. Her får vi oppleve frihet, en forløsning av ånden, men bare hvis vi til gjengjeld viser respekt, lojalitet og ydmykhet. Når solen står på sitt høyeste midt på dagen, trekker min kone og jeg inn i skyggen. Jeg lener ryggen mot et tre og holder meg så urørlig jeg kan for å spare energi. Jeg tar en vannslurk. Gresset er skarpt og tørt, forgylt av støv, og jeg hører det langsomme surret av liv i lufta, i buskene, i bakken, et mekanisk brus som minner om blodets strømming i takt med hjerteslagene. Villmarka er vakker som kjærlighet og uforsonlig som kjærlighetssorg. Jeg snur meg mot kona, og hun ser på meg med et smil, men av og til rommer blikket medlidenhet med denne stakkars mannen som ikke kan motstå den evige vandringen hvor han streber manisk etter noe han ikke kan definere, noe som nok aldri blir oppnåelig for ham. Hva slags mann har hun egentlig knyttet seg til? Hva er det hun har gitt seg ut på? For en uke siden satt hun sammen med meg i et primitivt kamuflasjeskur av gress og så ut gjennom kikkespalten langs en smal tunnel som våpenbærerne hadde ryddet i det tette krattet, for selv den minste kvist kan avbøye et prosjektil som går ni hundre meter i sekundet. Tunnelen var skrittet opp til akkurat femtifem meter slik at våpenet kunne siktes inn med millimeterpresisjon. 13

Geværet lå støttet i en greinkløft foran meg, jeg behøvde bare løfte det noen centimeter for å være klar til å sikte og skyte. Det var en .416 Rigby, jeg hadde fått den av kona på vår tiende bryllupsdag. Før vi dro fra leiren hadde vi dusjet med uparfymert såpe, da ville ikke de store kattene så lett få ferten av oss. Ellers kan de være oss på tre kilometers hold medvinds. Vi hadde lagt ut et hunnbøffelkadaver som åte, og stanken fant veien inn i kamuflasjeskuret der vi satt under den fremherskende vinden. Jeg hadde valgt en hunnbøffel som var langt forbi sin mest fruktbare alder og tilhørte en flokk på flere hundre av de svarte muskelbuntene. Et skudd nederst i skulderen og gjennom hjertet drepte henne så momentant at hun var død før hun traff bakken. Smellet fra den grove børsa hadde gjallet over sletta og skremt flokken til alle kanter mens blodet fra skuddsåret fosset ut i grelt solskinn, og hunnbøffelens dype dødsraut ga meg som vanlig det reneste elektriske støt av sorgblandet fryd. Sporfinnerne hadde skåret opp kadaveret og heist det opp i et tre. Det hang akkurat så høyt at en løve kunne reise seg på bakbeina og ete av det, men ikke rive med seg hele skrotten. Det varte ikke lenge før spyfluene slo ned som glinsende lagerkuler på en sterk magnet og satte fart i forråtnelsen. Dødslukt bærer sin egen form for urfrykt, og mens vi ventet på at de store kattene skulle reagere på åtet, dalte solen sakte mot horisonten og badet bushen i et rødgult skjær med dype, skjønnhetsmettede toner. Skumringen lokket frem fugler som kjempet om territoriet og gjorde høymælte krav på sin rett, papegøyene sveipet rundt som regnbuesplinter. Et par honningsugere virket ivrige og småskrullete i sin glansfulle fjærdrakt der de skvatt rundt og supte nektar. Plutselig lå det spenning i lufta. Et dyr labbet inn i skuddfeltet under bøffelkadaveret. Jeg løftet børsa og løsnet sikringen forsiktig mens jeg anstrengte øynene for å se hva som 14

skulle til å forsyne seg av åtet. Solens siste stråler falt på gyllen pels, de avslørte en gulhvit hals og myke ører med svart spiss, og pupillene i et par gule, konstant årvåkne øyne liknet svarte, kalde dolker der de stirret langs tunnelen og rett på ansiktet mitt bak riflesiktet. Det var en stor katt. Smekker, smidig, majestetisk. Flottere vilt finnes ikke. Det er i slike stunder jeg tenker på de morderiske beregningene som foregår i løvens hjerne mens den vurderer faren eller muligheten den står overfor. Mennesket har overtaket, men ikke alltid. For å bruke Hemingways ord: Et trykk på avtrekkeren, som en siste vridning av sardinboksåpneren, så ville det være over. Jeg la siktekornet på løvens skalle. Den hadde ingen manke, det var en løvinne. Jeg ville ikke skyte. Hun var for dyrebar som livgiver, og dessuten vanker det store bøter for å jakte på hunner, det kan til og med ende med fengsel. Lovlig safarijakt administreres godt, det er et av de mest effektive virkemidlene i Afrikas naturvern, og jeg har mine egne prinsipper som jeg aldri fraviker. Er du lojal mot landet, tar det deg i sin favn. Dreper du vilkårlig, ender sjelen i helvete. Løvinnen reiste seg på bakbeina og begynte å flenge løs bøffelkjøtt i vill, brutal sult. Vi satt der som stumme tilskuere, kona og jeg, vi så rå kraft utfolde seg, noe som alltid gir meg gysninger. Den ene dagen etter den andre kom vi tilbake og gjentok vaktholdet i kamuflasjeskuret, men den digre hannløven viste seg aldri. Kanskje han hadde gjennomskuet lureriet vårt, kanskje han ikke ville kaste inn håndkleet og la seg felle, men herje videre til sine dagers ende? I morges hadde vi sett kudu og rørbukk på gresslettene i skogen. På sandbakken langs stien var det spor etter dyra som hadde krysset i løpet av natten. Knehøye elefantruker dampet fortsatt i den kjølige morgenlufta. De stammet fra en gammel elefant som snart ikke hadde tenner igjen, for møkka var full av nesten intakte kvister og blader. Han kunne ikke tygge maten. De runde fotavtrykkene i støvet var store som hjulkapsler. Den jevne flaten vitnet om fotså15

ler blankslitt som gamle bildekk. Denne elefanten var stor og gammel. Og nær. Vi klatret opp på kopjen og nådde toppen akkurat da solen brøt frem bak skogen, og rundt oss skimret terrenget i strålende dagslys mens nytt liv viste seg i friske farger. Sporfinneren pekte mot et skogholt kanskje tre kilometer unna. Det var noe grått der, umulig å skjelne fra en bergknaus før det rørte seg. Da bega vi oss nedover kopjeskråningen og ut på den gylne gressletten. Vi fulgte sporet over svampaktig mark og så hvor elefanten hadde revet greiner og bark av trærne mens han beitet. Nå tenkte jeg på elefanten mens jeg tok en liten hvil med ryggen mot treet, anklene krysset og geværet i fanget. En elefantokse på denne størrelsen kunne ha støttenner som veide opptil førti–femti kilo hver. I likhet med mennesker, som enten er høyre- eller venstrehendt, har elefanter en dominant støttann. Det innebærer at den ene tannen kan være kortere enn den andre, eller for den saks skyld brukket. I bestefars tid var elfenbenet alltid det jegerne strebet etter, og jo flottere elefantene var, desto sterkere ble begjæret etter det trofeet. Men på den annen side visste jeg at selve jakten var hele poenget. Når dyret først var felt, var det bare dødt kjøtt. Alle menn har jaktimpulsen i sjelen; noen undertrykker den, andre skjuler den i underlig atferd som er vanskelig å bli klok på, atter andre setter i gang kriger. Jeg velger å sette meg nye mål hele tiden, aldri dvele ved fortiden, og jakt er noe jeg alltid har holdt på med. Og skriving. Jeg legger hjerte og sjel i hver eneste bok jeg skriver. Jeg var åtte da jeg fikk mitt første gevær av far, Herbert Smith. Det var en .22 Remington salongrifle. Kort etter skjøt jeg mitt første dyr, og far smurte byttets blod rituelt i ansiktet mitt. Jeg var en ny jeger, blodet markerte min gryende manndom. Jeg nektet å bade i flere dager etterpå. Det var skåret 122 hakk i geværet, ett for hvert dyr det hadde felt. «Nå er det ditt, Wilbur,» sa far, «men visse regler hører med. Hederlighetens rammer. Du skyter på en trygg 16

måte. Du skyter rent og presist. Du skyter bare det du skal spise.» Remingtonen hadde tilhørt far, og tidligere bestefar, Courtney James Smith. Bestefar Courtney hadde jobbet med oksekjerrer under gullrushet i Witwatersrand mot slutten av 1880-tallet, og før det hadde han ledet et maskingeværlag i zulukrigen og meid ned fienden med 600 skudd i minuttet. Han var en hardhaus, full av barske holdninger og selvforherligende skrøner. Jakt lå i blodet hans. Jeg hadde sittet på fanget til bestefar og hørt historier om de store elefantjaktene han hadde gjennomført for sportens skyld og for å holde familien forsynt med kjøtt. «Du jakter ikke på en elefant med børsa, du feller den med beina,» sa han. Han forfulgte elefantene til fots, det fantes ingen terrengvogner tidlig på 1900-tallet. Han jaktet alltid med renlinjet forsiktighet og felte de gamle oksene før de overhodet merket at de hadde noen etter seg. På den tiden nøt storviltjegeren høy anseelse. Bestefars helter var menn som Karamojo Bell, en skotsk eventyrer som opererte i Øst-Afrika og var kjent som en av tidenes mest fremgangsrike elfenbensjegere. Han var også kjent for å ha perfeksjonert det vanskelige parallellskuddet fra bak elefanten, det såkalte Bell-skuddet, som drepte momentant. En annen av bestefars helter var Frederick Selous, en oppdagelsesreisende, jeger og naturverner som gjennom sine virkelighetsbragder inspirerte H. Rider Haggards fiktive skikkelse Allan Quatermain. Mellom 1874 og 1876 skjøt Selous syttiåtte elefanter med en kortløpet muskett som skjøt 113 grams kuler. Han var en attenhundretallets Indiana Jones-type, en dannet herremann med en vill, uregjerlig åre i seg. Den tiden er forbi, på samme måte som far og bestefar har gått bort. Tidens ånd har endret seg, og vi har en annen type helter nå – medieskikkelser, kjendiser, mindre virkelighetsnære folk enn tidligere tiders guder. Jeg hviler, jeg drømmer, og bestefar lever i fantasien. Jeg hører stemmen hans: 17

«Solsteiken var ikke lenger så heit som den hadde vært midt på dagen, så vi gjenopptok jakten. Den fremste sporfinneren så hvor gresset hadde vært uroet, og de små merkene der elefantføttene hadde skrapt lav av steinene. I en slukt mellom to høyder lå brakkvann som luktet vondt, men oksen hadde drukket av det og lagt ei gul ruke. Et stykke senere hadde han spist frukt fra en klynge marulatrær, og det sies at elefantene blir fulle og gærne av den frukten hvis den har ligget og gjæret på bakken. Ja, Wilbur, en elefantokse må ete over et tonn planter hver dag, den er nødt til å stoppe for å få i seg næring. Da er den på sitt mest sårbare. Den har dårlig syn, og med øynene langt bak på hodet blir sikten forover begrenset, mens de kolossale ørene kan ødelegge sikten bakover. Men hørselen er skarp, og oksen kan merke bevegelser med uhyggelig presisjon. Vi hørte romling som minnet om en malende katt, men kraftigere, den runget over sletta. Det var lyden av en rolig elefant som åt tilfreds. Vi gikk videre inn i bushen, og plutselig brakte det i kvistverk som brast og greiner som ble revet av trærne, og der sto han og viftet svakt med de enorme ørene, og jeg så øyet hans, grått av elde og med strømmende tårer, som om han merket at han var i forfall og at livet gikk mot slutten. Det var noe sorgtungt over situasjonen, en bølge av melankoli som slo inn over oss og smadret all besluttsomhet. De kolossale støttennene var en tung bør, mer slitsomme å løfte for hver dag som gikk. Hvert skritt gjorde vondt i de gamle leddene, og om han var i sitt syttiende år, var det sjette jekselsettet så nedslitt at han var dømt til å sulte langsomt i hjel, for han kunne ikke få i seg annet enn mykt gress og frukt, og det var ikke nok til å holde liv i ham på sikt. Huden hang i pløser med dype kløfter mellom. Likevel var han trassig, sta, bestemt. Et hjerneskudd ville drepe elefantoksen momentant. Jeg løftet rifla og stolte på erfaringen og instinktet. Jeg pustet dypt inn, men klarte ikke å roe pulsen. 18

Den gamle elefantoksen i børsesiktet, bare tjue meter unna, nærmet seg livets slutt. Likevel sto han stolt blant trærne og beitet av hjemtraktenes gress. De grove kurvene markerte kolossens bastante nærvær og naturens mystiske vilje. For ikke så mange år siden ville jeg allerede dratt tankeløst i avtrekkeren, men nå som jeg selv var i støvets år, følte jeg en sympati for elefantoksen, den stoiske sliteren som aldri ville gi opp. Jeg måtte ta beslutningen raskt, ellers kunne oksen merke meg og angripe. Mens dagen gled det siste stykket inn mot kveldens tussmørke, senket stillheten seg over skogen som om hele fuglelivet stoppet opp før en avskjed, og jeg senket geværet, rygget noen skritt og trakk meg vekk så umerkelig jeg kunne.»