Orientalismen av Edward W. Said

Orientalismen

Edward W. Said

Orientalismen Vestlige oppfatninger av Orienten

Oversatt av Anne Aabakken

Edward W. Said Originalens tittel Orientalism. Western conceptions of the Orient Oversatt av Anne Aabakken Copyright: © Edward W. Said 1978, 1995, 2003 All rights reserved Denne boken ble først utgitt i 1994 på norsk av J.W. Cappelen Forlag As Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57965-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Christophel Fine Art/UIG via Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD (2003)

I

For ni år siden, våren 1994, skrev jeg et etterord til Orientalismen.

I et forsøk på å klargjøre hva jeg hadde sagt og ikke sagt, vektla jeg ikke bare de mange diskusjonene som har oppstått siden boken min utkom i 1978, men også hvordan et verk om fremstillinger av «Orienten» stadig blir forvrengt og feiltolket. At jeg i dag opplever dette mer ironisk enn irriterende, er et tegn på at jeg er blitt gammel, og at forventningene nødvendigvis blir lavere og den pedagiske gløden mindre sterk med fremskreden alder. Den nylige bortgangen til mine to viktigste intellektuelle, politiske og personlige mentorer, Eqbal Ahmad og Ibrahim Abu-Lughod (som var en av dem verket var dedisert til), har ført med seg sorg og savn, samt resignasjon og en slags ukuelig vilje til å fortsette. Det er overhodet ikke snakk om å være optimistisk, men snarere om å ha en fortsatt tro på den pågående og bokstavelig talt endeløse frigjørings- og opplysningsprosessen som etter min mening former og gir mål og mening til den intellektuelle profesjon.

Likevel forundrer det meg at Orientalismen stadig vekk diskuteres og oversettes over hele verden, til trettiseks språk. Takket være innsatsen til min gode venn og kollega, professor Gaby Peterberg, nå ved UCLA og tidligere ved Ben Gurion University i Israel, foreligger det en hebraisk utgave av boken, noe som har stimulert til stor debatt blant israelske lesere og studenter. Med støtte fra Australia har dessuten en vietnamesisk oversettelse sett dagens lys. Jeg håper det ikke er ubeskjedent å si at det virker som det har åpnet seg et indokinesisk intellektuelt rom for bokens påstander. Uansett gir det meg, som en forfatter som aldri hadde drømt om en slik heldig skjebne for sitt verk, stor glede å se at det jeg forsøkte å gjøre med boken min, ikke har dødd helt ut, særlig når det gjelder de mange ulike land i selve «Orienten».

Dette skyldes selvfølgelig delvis at Midtøsten, araberne og islam har fortsatt å nøre opp under store endringer, strider, kontroverser og, idet jeg skriver disse linjene, krig. Som jeg sa for mange år siden, er Orientalismen et produkt av omstendigheter som er fundamentalt, ja gjennomgripende, uhåndterlige. I mine memoarer På feil sted (1999 – norsk 2003) beskrev jeg de merkelige og motstridende verdener jeg vokste opp i, og ga både meg selv og mine lesere en detaljert redegjørelse for de omgivelsene jeg mener formet meg i Palestina, Egypt og Libanon. Men den boken var bare en svært personlig beretning som ikke omfatter mitt eget årelange politiske engasjement. Det begynte etter den arabisk-israelske krigen i 1967, en krig hvis vedvarende ettervirkninger (Israel har opprettholdt sin militære okkupasjon av de palestinske områdene og Golanhøyden) har gjort at kampen og de ideene som står på spill, det som var avgjørende for min generasjon av arabere og amerikanere, fremdeles gjør seg gjeldende. Likevel vil jeg igjen fastslå at det er mitt liv som universitetsakademiker som har muliggjort denne boken, og – for den del – mitt intellektuelle arbeid generelt. Til tross for alle sine stadig påpekte mangler og problemer, er amerikanske universiteter – og spesielt mitt universitet, Columbia – et av de få gjenværende steder i USA der refleksjon og studier finner sted på et nærmest utopisk vis. Siden jeg er utdannet og har virket som lærer i hovedsakelig europeiske og amerikanske humanistiske fag, som spesialist i moderne sammenlignende litteratur, har jeg aldri undervist i noe som omhandler Midtøsten. Universitetet og mitt pedagogiske arbeid med to generasjoner førsteklasses studenter og fortreffelige kolleger, har muliggjort den bevisst gjennomtenkte og analyserte granskingen denne boken inneholder, som tross sine presserende verdslige referanser, fremdeles er en bok om kultur, ideer, historie og makt, snarere enn midtøstenpolitikk tout court. Det var min tanke helt fra begynnelsen av, og står enda mye klarere for meg i dag.

Likevel er Orientalismen i høy grad en bok som er knyttet til samtidshistoriens voldsomme drivkrefter. I den legger jeg følgelig vekt på at verken betegnelsen Orienten eller begrepet Vesten har noen ontologisk stabilitet; begge er skapt av mennesker, dels ved å bekrefte, dels ved å identifisere Den andre. At disse rendyrkede fiksjonene lett kan manipuleres og er utsatt for organisert kollektiv opphisselse, har aldri vært tydeligere enn i vår tid, når mobiliseringen av frykt, hat, avsky og fornyet selvfølelse og arroganse – mye av det handler om islam og araberne på den ene side og «oss» vestlige på den andre – foregår i

II

III

svært stor skala. Første side i Orientalismen åpner med en beskrivelse fra 1975 av den libanesiske borgerkrigen som endte i 1990, men volden og den ufyselige blodsutgytelsen pågår fremdeles. Vi har opplevd at Oslo-avtalen mislyktes, vi har sett utbruddet av den andre intifadaen og de forferdelige lidelsene blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza, med israelske F-16 og Apachehelikoptere rutinemessig brukt mot vergeløse sivile som del av den kollektive avstraffelsen. Fenomenet selvmordsbombere har dukket opp med all sin grusomme ødeleggelse, selvfølgelig ingen mer sjokkerende og apokalyptisk enn hendelsene den 11. september og de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak. Idet jeg skriver disse linjene, er Storbritannia og USA i gang med sin ulovlige og ikke-sanksjonerte imperialistiske invasjon og okkupasjon av Irak, med utsikter til fysiske ødeleggelser, politisk uro og flere invasjoner, som er ulidelige å tenke på. Alt dette skal visstnok være del av en endeløs, uforsonlig og uopprettelig kollisjon mellom sivilisasjonene. Det tror nå allikevel ikke jeg.

Imidlertid skulle jeg ønske jeg kunne si at den generelle forståelsen av Midtøsten, araberne og islam har bedret seg noe i USA, men dessverre har den ikke det. Av flere årsaker virker det som om situasjonen i Europa er mye bedre. I USA har de skjerpede holdningene, vekten av fornedrende generaliseringer og triumferende klisjeer, dominansen av rå makt alliert med enfoldig forakt for annerledestenkende og «de andre», funnet et passende korrelat i plyndringen, herjingen og ødeleggelsen av Iraks biblioteker og museer. Det våre ledere og deres intellektuelle lakeier virker ute av stand til å forstå, er at historie ikke kan viskes ut som skrift på en tavle, slik at «vi» kan risse inn vår egen fremtid og innføre våre egne former for liv som disse mindreverdige folkene skal følge. Det er ganske vanlig å høre tjenestemenn på høyt nivå i Washington og andre steder snakke om å endre kartet over Midtøsten, som om eldgamle samfunn og myriader av folkeslag kan ristes som peanøtter i en boks. Men dette har ofte hendt med «Orienten», denne semimytiske konstruksjonen som siden Napoleons invasjon av Egypt mot slutten av 1700-tallet, talløse ganger er blitt skapt og omskapt av krefter som agerer med en hensiktsmessig form for kunnskap for å fastslå at dette er Orientens vesen, og vi må behandle den deretter. I prosessen er de utallige sedimentene i historien, som innbefatter utallige historier og et svimlende mangfold av folkeslag, språk, erfaringer og kulturer, alle sammen blitt skjøvet til side eller oversett, kastet på dynga sammen med skattene som ble fjernet fra Bagdads biblioteker og museer og knust til meningsløse

fragmenter. Mitt argument er at historien skapes av menn og kvinner på samme måte som den kan tilintetgjøres eller omskrives – alltid med forskjellige fortielser og utelatelser, alltid med påtvungne former og tolererte vansiringer, slik at «vårt» Østen, «vår» Orienten, blir «vårt» eie som vi kan lede.

Jeg burde nok en gang påpeke at vi ikke har noen «virkelig» Orienten å argumentere for. Imidlertid har jeg stor respekt for folkene i denne regionen og deres krefter og evner til å kjempe for sitt eget syn på hvem de er og hva de ønsker å bli. Det har vært et så massivt og kalkulert aggressivt angrep på arabernes og muslimenes samfunn i dag, for deres tilbakeståenhet, mangel på demokrati og opphevelse av kvinners rettigheter, at vi rett og slett glemmer at begreper som modernitet, opplysning og demokrati ikke på noen måte er enkle konsepter det er enighet om og som man enten finner eller ikke finner. Den ufattelige lettsindigheten til overflatiske politiske skribenter som snakker på utenrikspolitikkens vegne og som ikke har et empirisk begrep (eller noen som helst kunnskap) om det språket som virkelige mennesker faktisk snakker, har fabrikkert et goldt landskap der amerikansk makt kan skape en ersatz modell av «demokratiets» frie marked, uten å tvile et øyeblikk på at slike prosjekter ikke finnes utenfor Swifts Academy of Lagado.

Jeg vil også påstå at det er en forskjell mellom kunnskap om andre folk og andre tider som er et resultat av forståelse, medfølelse, grundige studier og analyser for deres egen skyld, og, på den annen side, kunnskap – om det kan kalles det – som er del av en generell kampanje for selvhevdelse, aggressivitet og regelrett krig. Det er tross alt en vesensforskjell på viljen til å forstå med sikte på sameksistens og humanistisk utvidelse av horisontene, og viljen til å dominere med sikte på kontroll og eksternt herredømme. Det må jo være en av historiens intellektuelle katastrofer at en imperialistisk krig tilberedt av en liten gruppe ikke-valgte amerikanske tjenestemenn (de er blitt kalt hønsehauker fordi ingen av dem noensinne har vært i det militære) ble ført mot et sønderknust diktatur i den tredje verden, helt og holdent basert på ideologiske motiver som handler om verdensdominans, sikkerhetskontroll og knapphet på ressurser. Disse motivene ble imidlertid kamuflert, påskyndet og argumentert for av orientalister som svek sitt kall som vitenskapsmenn. De med størst innflytelse på George W. Bushs Pentagon og nasjonale sikkerhetsråd, var menn som Bernard Lewis og Fouad Ajami, eksperter på den arabiske og islamske verden som hjalp de amerikanske haukene til å tenke på så

IV

V

absurde fenomener som at bare amerikansk makt kunne reversere den arabiske tenkemåten og århundregammelt islamsk forfall. I dag er bokhandlere i USA fulle av lurvete tirader med grelle overskrifter om islam og terror, om blottstilt islam, om den arabiske trussel og den muslimske fare, alle skrevet av politiske debattanter som gjør krav på kunnskap de og andre har fått av eksperter som skal ha trengt helt inn til kjernen av disse merkelige orientalske folkene der borte, de som har en sånt fryktelig horn i siden til «oss». Denne krigshissende ekspertisen har vært ledsaget av denne verdens CNN’er og Fox’er, pluss myriader av evangeliske og høyrevridde programledere i radio, pluss utallige tabloider og sågar konvensjonelle journalister, som alle har resirkulert de samme uverifiserbare fiksjonene og kolossale generaliseringene for å hisse «Amerika» opp mot den fremmede satan.

Selv med alle sine fryktelige mangler og sin avskyelige diktator (som delvis ble skapt av USAs politikk for tjue år siden), om Irak hadde vært verdens største eksportør av bananer eller appelsiner, ville det ganske sikkert ikke ha vært noen krig, intet hysteri over mystisk forsvunne masseødeleggelsesvåpen, ingen transport av en enorm hær, marine og luftvåpen 7000 miles for å ødelegge et land som knapt var kjent selv blant utdannede amerikanere, alt sammen i «frihetens» navn. Uten en velorganisert følelse av at disse folkene der borte ikke er som «oss» og ikke setter pris på «våre» verdier – selve kjernen i det tradisjonelle orientalistdogme slik jeg beskriver dets tilblivelse og utbredelse i denne boken – ville det ikke ha vært noen krig.

Fra nøyaktig det samme direktoratet av betalte profesjonelle vitenskapsmenn som ble hyret inn av de nederlandske erobrerne av Malaysia og Indonesia, den britiske hæren i India, Mesopotamia, Egypt og Vest-Afrika, den franske hæren i Indokina og Nord-Afrika, kom de amerikanske rådgiverne til Pentagon og Det hvite hus med de samme klisjeene, de samme fornedrende stereotypiene, den samme rettferdiggjøringen av makt og vold (når alt kommer til alt, synger koret, er makt det eneste språket de forstår) i dette tilfellet som i de foregående. Nå har disse menneskene fått selskap i Irak av en hel armé av private kontrahenter og ivrige entreprenører som vil få ansvaret for alt fra å skrive lærebøker og grunnloven til å omforme og privatisere irakisk politisk liv og landets oljeindustri. Hver eneste stormakt har i sin offisielle diskurs sagt at den ikke er som alle de andre, at omstendighetene er spesielle, at den er ute etter å opplyse, sivilisere, bringe orden og demokrati, og at den bruker makt som

siste utvei. Enda tristere er det at det bestandig finnes et helt kor av intellektuelle som er villige til å si beroligende ord om godhjertede og altruistiske stormakter, som om man ikke skulle tro på den ødeleggelse, elendighet og død som er skapt av den siste mission civilizatrice, og som man beviselig kan se med egne øyne.

Et spesifikt amerikansk bidrag til diskursen om stormakter, er den spesialiserte sjargongen til den politiske ekspertisen. Man trenger verken arabisk, persisk eller fransk for å dosere om hvorfor den demokratiske dominoeffekten er akkurat hva den arabiske verden trenger. Stridslystne og sørgelig uvitende politiske eksperter hvis verdenserfaring er begrenset til Ringveien, spyr ut bøker om «terrorisme» og liberalisme, om islamsk fundamentalisme og amerikansk utenrikspolitikk, eller om historiens endelikt, alt for å kappes om oppmerksomhet og innflytelse, helt uten hensyn til sannferdighet, refleksjon eller faktisk kunnskap. Det som betyr noe, er hvor effektivt og snarrådig det høres ut og hvem som vil ha sansen for det, så å si.

Det verste ved en sånn essensialisme er at menneskelig lidelse i all sin velde og smerte blir tryllet bort. Hukommelse blir, sammen den historiske fortid, utradert i det utbredte og foraktelige amerikanske uttrykket «you’re history».

Tjuefem år etter at den utkom, reiser Orientalismen igjen spørsmålet om hvorvidt moderne imperialisme noen gang endte, eller om den i Orienten har vedvart siden Napoleon gikk inn i Egypt for to hundre år siden. Arabere og muslimer er blitt fortalt at offerrollen og dvelingen ved imperialismens herjinger, bare er måter å unndra seg ansvar i nåtiden. Dere har mislyktes, dere har gjort feil, sier den moderne orientalisten. Også V.S. Naipauls bidrag til litteraturen er selvfølgelig at imperialismens ofre hulker videre mens det går den veien høna sparker med landet deres. Men hvilken overflatisk bedømmelse av imperialistisk inntrengen det er; så summarisk den reduserer den enorme forvrengningen imperiet innførte i livene til «mindreverdige» folk og «laverestående raser» i generasjoner; så lite ønske den har om å se i øynene de mange årene imperiet fortsetter å sette sitt preg på livene til f.eks. palestinere, kongolesere, algirere eller irakere! Med rette medgir vi at Holocaust har endret vår tids bevissthet for godt, så hvorfor innrømmer vi ikke den samme epistemologiske mutasjonen når det gjelder det imperialismen har gjort og det orientalismen fortsetter å gjøre? Tenk på den linjen som begynner med Napoleon, fortsetter med orientalismens fremvekst og overtakelsen av Nord-Afrika, går videre i lignende foretak i Vietnam,

VI

Egypt og Palestina, og gjennom hele det tyvende århundre, i kampen om oljen og strategisk kontroll i Gulfen, i Irak, Syria, Palestina og Afghanistan. Tenk så kontrapunktisk på fremveksten av antikolonialistisk nasjonalisme, gjennom den korte perioden med liberal uavhengighet til tidsalderen med militærkupp, opprør, borgerkrig, religiøs fanatisme, irrasjonell kamp og kompromissløs brutalitet mot den nyeste gjengen av «innfødte». Hver av disse fasene og tidsaldrene produserer sin egen forvrengte kunnskap om den andre, hver med sine forenklede forestillinger, sin egen stridslystne polemikk.

I Orientalismen er det min tanke å bruke humanistisk kritikk for å vise stridstemaene, og å introdusere en lengre sekvens med tanker og analyse for å erstatte de korte utbruddene av polemisk, tankestoppende raseri som holder oss fanget i merkelapper og en antagonistisk debatt hvis målsetning er en stridslysten kollektiv identitet, heller enn forståelse og intellektuell utveksling. Jeg har kalt det jeg forsøker å gjøre for «humanisme», et ord jeg envist fortsetter å bruke, tross at det foraktelig er blitt avfeid av sofistikerte postmoderne kritikere.

Med humanisme mener jeg først og fremst det å forsøke å fjerne Blakes forstandssmidde lenker for å kunne bli i stand til å bruke sin forstand historisk og rasjonelt i den hensikt å oppnå reflektert forståelse og ekte oppdagelse. Dessuten opprettholdes humanisme av en følelse av fellesskap med andre fortolkere og andre samfunn og perioder, og derfor finnes det strengt tatt ikke noe sånt som en isolert humanist.

Dette betyr at alle felt har en forbindelse til alle andre felt, og at ikke noe av det som foregår i vår verden noensinne har vært isolert og blottet for ytre påvirkning. Det nedslående er at jo mer en kritisk granskning av en kultur viser oss at dette er tilfellet, jo mindre innflytelse får tydeligvis dette synet, og jo mer terreng synes forenklede polariseringer som «islam versus Vesten» å vinne.

Jeg har lenge følt at de av oss som på grunn av omstendighetene faktisk lever det multikulturelle livet som fører med seg islam og Vesten, har et spesielt intellektuelt og moralsk ansvar for det vi gjør som vitenskapsmenn og intellektuelle. Jeg synes vitterlig at det påligger oss å komplisere og/eller ta fra hverandre de forenklede formuleringene og den abstrakte, men kraftfulle formen for tenkning som fører tankene bort fra konkret menneskelig historie og erfaring og inn i sfæren av ideologisk fiksjon, metafysisk konfrontasjon og kollektiv avsky. Det betyr ikke at vi ikke kan snakke om urett og lidelse, VII men at vi alltid må gjøre det i en kontekst som er tilstrekkelig plas-

sert i en historisk, kulturell og sosioøkonomisk virkelighet. Vår rolle er å utvide diskusjonsfeltet, ikke å sette grenser i overensstemmelse med den rådende autoritet. De siste trettifem årene har jeg brukt store deler av mitt liv som talsmann for det palestinske folkets rett til nasjonal selvbestemmelse, men jeg har hele tiden forsøkt å gjøre det med full oppmerksomhet rettet mot det jødiske folks virkelighet, den forfølgelse og det folkemord de har vært utsatt for. Det aller viktigste er at kampen for likhet i Palestina/Israel må rettes mot et humant mål, det vil si sameksistens, ikke ytterligere undertrykkelse og fornektelse. Det er ingen tilfeldighet at jeg indikerer at orientalisme og moderne antisemittisme har felles røtter. Derfor burde det være svært viktig for uavhengige intellektuelle alltid å sørge for modeller som er et alternativ til de nedsettende, forenklende og begrensende som er basert på den gjensidige fiendtlighet som så lenge har rådet i Midtøsten og andre steder.

La meg nå snakke om en annen alternativ modell som har vært ekstremt viktig for meg i mitt arbeid. Som humanist med litteratur som fagfelt, er jeg gammel nok til å ha fått min utdannelse innen sammenlignende litteratur for førti år siden, et studium hvis bærende ideer skriver seg fra Tyskland ved overgangen mellom 1700og 1800-tallet. Forut for det må jeg nevne det ytterst kreative bidraget fra Giambatta Vico, filosofen og filologen fra Napoli hvis ideer foregriper og infiltrerer den rekken av tyske tenkere jeg er i ferd med å nevne. De tilhører epoken til Herder og Wolf, senere fulgt av Goethe, Humboldt, Dilthey, Nietzsche, Gadamer og til slutt de store filologene i romanske språk, Erich Auerbach, Leo Spitzer og Ernst Robert Curtius, i det tyvende århundre. For unge mennesker i dag fremstår tanken på filologi som noe håpløst antikvarisk og nedstøvet, men filologi er faktisk den mest grunnleggende og kreative av de fortolkende humanistiske fag. For meg eksemplifiseres dette best ved Goethes interesse for islam generelt og Hafiz spesielt, en altoppslukende lidenskap som førte til diktverket West-Östlicher Diwan og påvirket Goethes senere ideer om Weltliteratur, studiet av all verdens litteratur som et symfonisk hele som teoretisk kunne forstås dithen at individualiteten i hver enkelt kunne bevares uten å miste helheten av syne.

Det er derfor temmelig ironisk å innse at idet dagens globaliserte verden trekkes sammen på noen av de beklagelige måtene jeg har skissert her, er vi muligens på vei mot nettopp den standariseringen og homogeniseringen som Goethes ideer var spesifikt formulert for VIII

IX

å unngå. I et essay publisert i 1951 med tittelen Philologie der Weltliteratur, påpeker Erich Auerbach akkurat dette poenget ved inngangen til etterkrigstiden, som også var begynnelsen på den kalde krigen.

Hans store verk Mimesis, utgitt i Bern i 1946, men skrevet mens Auerbach var i eksil i Istanbul under krigen, der han underviste i romanske språk, var ment å være et vitnesbyrd på mangfoldet og den konkrete realismen som er skildret i vestlig litteratur fra Homer til Virginia Woolf; men når man leser dette essayet fra 1951, merker man at for Auerbach var den flotte boken han skrev, en elegi over en periode da folk kunne tolke tekster filologisk, konkret, følsomt og intuitivt ved å bruke lærdom og utmerket mestring av flere språk for å understøtte den formen for forståelse som Goethe gjorde seg til talsmann for når det gjelder å forstå islamsk litteratur.

Sikker kunnskap i språk og historie var nødvendig, men aldri tilstrekkelig, slik en mekanisk innhenting av fakta heller ikke utgjør en adekvat metode for å forstå hva en forfatter som f.eks. Dante dreier seg om. Hovedkravet til den formen for filologisk forståelse Auerbach og hans forgjengere snakket om og forsøkte å praktisere, var å gå inn i en skreven tekst på en forståelsesfull og subjektiv måte ved å se den fra den tidens og forfatterens perspektiv (eingefüllen). Filologi, slik den ble brukt på Weltliteratur, innebar en dypt humanistisk ånd utstyrt med generøsitet og, om jeg må få si det, gjestfrihet, snarere enn fremmedgjøring og fiendtlighet mot en annen tid og kultur. På den måten gjør fortolkerens hode plass til en fremmed Annen. Og denne kreative måten å gi plass for verk som ellers er fremmedartede og fjerne, er det viktigste aspektet ved fortolkerens filologiske oppgave.

I Tyskland ble alt dette opplagt undergravd og ødelagt av nasjonalsosialismen. Etter krigen, bemerker Auerbach trist, begrenset standardiseringen av ideer og økende spesialisering av kunnskap gradvis mulighetene for den typen undersøkende og evig spørrende filologisk arbeid han hadde representert. Dessverre er det et enda mer deprimerende faktum at siden Auerbachs død i 1957, har både ideen om og praktiseringen av humanistisk forskning krympet i omfang og betydning. Bokkulturen basert på forskning i arkiver, samt de generelle prinsippene for tenkning som en gang opprettholdt humanisme som en historisk disiplin, er nesten helt borte. I stedet for å lese i ordets rette forstand, blir dagens studenter ofte distrahert av den fragmenterte kunnskapen som er tilgjengelig gjennom internett og massemedia.

Enda verre er det at utdannelse er truet av den nasjonalistiske og religiøse rettroenhet som ofte spres av massemedia idet de historieløst og sensasjonshungrig fokuserer på fjerne elektroniske kriger som gir seerne en følelse av kirurgisk presisjon, men som faktisk tilslører de forferdelige lidelsene og ødeleggelsene moderne, «ren» krigføring forårsaker. I demoniseringen av en ukjent fiende, der merkelappen «terrorist» er formålstjenlig for å holde folks opphisselse og sinne ved like, får mediebildene for mye oppmerksomhet og kan utnyttes i en tid med krise og usikkerhet av det slaget perioden etter 11. september har skapt. Som både araber og amerikaner må jeg få be leserne mine om ikke å undervurdere det forenklede verdensbildet som en elite i Pentagon, bestående av en forholdsvis liten gruppe sivile, har formulert for amerikansk politikk og hele den arabiske og islamske verden. Det er et bilde der terror, avskrekkende krigføring og unilateralt regimeskifte – støttet av det mest oppsvulmede militærbudsjett i historien – er hovedinnhold, og gjenstand for endeløse og utarmende debatter i medier som har gitt seg selv oppgaven med å produsere såkalte «eksperter» som godkjenner regjeringens hovedlinje.

Refleksjon, debatt, rasjonelle argumenter og moralske prinsipper basert på en sekulær oppfatning av at mennesker må skape sin egen historie, er blitt erstattet av abstrakte ideer som lovpriser amerikansk eller vestlig makeløshet, nedvurderer relevansen av kontekst og betrakter andre kulturer med hånlig forakt. Leseren vil kanskje si at jeg lager for mange brå overganger mellom humanistisk fortolkning på den ene siden og utenrikspolitikk på den andre, og at et moderne teknologisk samfunn, som sammen med enestående styrke har internett og F-16 kampfly, til sjuende og sist må styres av formidable eksperter i teknologisk politikk som Donald Rumsfeld og Richard Perle. Men det som i realiteten er gått tapt, er en følelse av menneskelivets ugjennomtrengelighet og gjensidige avhengighet, noe som ikke kan reduseres til en formulering eller avfeies som irrelevant. Selv krigsretorikken er ekstremt avhumanisert: «Vi rykker inn, fjerner Saddam, ødelegger hæren hans med rene, kirurgiske angrep, og alle kommer til å synes det er flott,» sa en kongresskvinne på nasjonalt fjernsyn. På meg virker det helt symptomatisk for den usikre tiden vi lever i at da visepresident Cheney den 26. august 2002 ga sin kompromissløse tale om den tvingende nødvendigheten av å angripe Irak, siterte han sin eneste Midtøsten-«ekspert» som støttet militær inngripen mot Irak, en arabisk akademiker som i kraft av å være betalt konsulent for massemedia hver kveld, fortsetter å gjenta

X

XI

hatet mot sitt eget folk og fraskrive seg sitt opphav. Et slikt trahison des clercs er et tegn på hvordan ekte humanisme kan degenereres til sjåvinisme og falsk patriotisme.

Dette er den ene siden av den globale debatten. I arabiske og muslimske land er situasjonen omtrent den samme. Roula Khalaf hevder i et glimrende essay i Fanacial Times (4.11.2002) at regionen nå lett griper til en antiamerikanisme som viser liten forståelse av hva for slags samfunn USA egentlig er. Siden regjeringene er forholdsvis maktesløse når det gjelder å påvirke den politikken USA fører mot dem, bruker de energien sin til å undertrykke og holde sin egen befolkning nede, noe som i sin tur fører til bitterhet, sinne og hjelpeløst raseri som ikke gjør noe for å åpne samfunn der sekulære ideer om menneskets historie og utvikling har måttet vike for mislykkethet og frustrasjon, samt for en islamisme som er bygget på utenatlæring, tilintetgjøringen av det som anses for å være den andre, konkurrerende former for sekulær viten, og en manglende evne til å analysere og utveksle ideer innenfor den moderne diskurs’ generelt uharmoniske verden. Den gradvise forsvinningen av den enestående tradisjonen med islamsk ijtihad – tolkende argumentasjon – har vært en av vår tids største kulturelle katastrofer, med det resultat at kritisk tenkning og individuelt strev med den modene verdens problemer, simpelthen har forsvunnet ut av syne. I stedet hersker rettroenhet og dogmer.

Dette betyr ikke at den kulturelle verden simpelthen har gått tilbake til på den ene side stridslysten nyorientalisme og på den annen side generell avvisning. Den nylig avholdte FN-konferansen i Johannesburg avdekket, tross alle sine begrensninger, et enormt område av felles global interesse. Det detaljerte arbeid i saker som angår miljø, hungersnød, gapet mellom i- og u-landene, helse og menneskerettigheter, tyder på at et nytt, kollektivt samhold som gir det ofte lettvinte begrepet «én verden» ny betydning, heldigvis er i anmarsj. Her må vi imidlertid innrømme at ingen på noen måte kan ha kjennskap til den enestående komplekse helheten i vår globaliserte verden, tross det faktum at verden, slik jeg innledningsvis sa, har en gjensidig avhengighet mellom ting som ikke etterlater noen egentlig mulighet for isolasjon.

For å avrunde, vil jeg insistere på at de fryktelig innsnevrende konfliktene som driver folk sammen under falske, samlende rubrikker som «Amerika», «Vesten» eller «islam», og finner opp kollektive identiteter på store antall individer som faktisk er ganske forskjellige,

ikke må få lov til å være så mektige som de er. De må motarbeides, og deres morderiske effektivitet må få vesentlig mindre innflytelse og mobiliseringskraft. Til vår disposisjon har vi fremdeles de rasjonelle fortolkningsevnene som er arven etter en humanistisk utdannelse, ikke i form av en sentimental respekt som tvinger oss til å vende tilbake til tradisjonelle verdier eller de klassiske studiene, men i form av en aktiv praktisering av verdslig, sekulær og rasjonell diskurs. Den sekulære verden er historiens verden slik den er skapt av mennesker.

Menneskelig handlemåte er underlagt gransking og analyse, med den oppgave å forstå for å kunne begripe, kritisere, påvirke og bedømme. Fremfor alt er ikke kritisk tenkning underlagt statsmakt eller kommandoer om å slutte seg til rekkene som marsjerer mot en eller annen vedtatt fiende. I stedet for den fabrikkerte kollisjonen mellom sivilisasjonene, må vi konsentrere oss om det sakte samarbeidet mellom kulturer som overlapper hverandre, låner fra hverandre og lever sammen på mye mer interessante måter enn noen forenklet og ikkeautentiske forståelsesmodell kan gi rom for. Men for et slikt videre perspektiv trenger vi tid og tålmodige og skeptiske spørsmål, underbygget av tro på fortolkningsfellesskap som er vanskelige å fastholde i en verden som krever øyeblikkelig handling og reaksjon.

Humanisme har fokus på menneskelig individualitet og subjektiv intuisjon, snarere enn på innlærte ideer og vedtatte autoriteter.

Tekster må leses som tekster som er produsert og lever videre i den historiske sfæren i alle varianter av det jeg har kalt verdslige måter.

Dette utelukker på ingen måte makt, siden det jeg tvert imot har forsøkt å vise i boken min, er den inntrengingen, den overlappingen av makt som sniker seg inn i det mest utilgjengelige studium.

Sist, og viktigst, er humanisme det eneste og, vil jeg påstå, endelige forsvar vi har mot den inhumane praksis og urettferdighet som vansirer menneskehetens historie. I dag er vi hjulpet av det utrolig oppmuntrende feltet cyberspace, åpent for alle brukere på en måte tidligere generasjoners diktatorer og rettroenhet bare kunne drømme om. De verdensomspennende protestene før krigen i Irak ville ikke ha vært mulige om det ikke hadde vært for at det eksisterte alternative samfunn over hele kloden, informert av alternative nyhetskilder og svært oppmerksomme på de miljømessige menneskerettighetene og frihetskjempende impulsene som binder oss sammen på denne vesle planeten. Det menneskelige og humanistiske ønsket om opplysning og frigjøring kan ikke så lett holdes tilbake, tross den sterke opposisjonen mot det fra denne verdens Rumsfelder, bin XII

Ladener, Sharoner og Busher. Jeg vil gjerne tro at Orientalismen har hatt en plass på den lange og ofte avbrutte veien mot menneskelig frihet.

E. W. S. New York Mai 2003

XIII