Ordføreren i Oslo

Stig Aasvik

Ordføreren i Oslo

Tidligere utgitt: Den elektriske elefanten, roman (2004) Costa Blanca, roman (2006) Indre anliggender, roman (2012) Lofotveggen, roman (2017) Årets døde, roman (2020)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66070-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg stokker om på ordene, setningene, livet: på hvem jeg har vært og på den jeg vil være. Jeg svømmer i en uavbrutt drøm, mørke former strømmer mot meg, som så mange andre misfornøyde mennesker gjennomstrømmes jeg av hvislende små øgler av ord, som så mange andre er jeg omringet av virvlende kvelende setninger, ubehandlet angst og usikkerhet, spørsmål som leder til nye spørsmål. Jeg er tørr i munnen. Jeg vet at jeg burde være positiv og vennlig, omgjengelig og imøtekommende, lun og morsom for å få meg en jobb. Likevel er det noe i meg som ikke vil være noe av dette. Noe i meg som vil være alt annet enn dette. Først nå, i en alder av 46 år, tør jeg å innrømme det: Jeg vil ikke være positiv. Jeg vil ikke være imøtekommende. Jeg vil ikke være optimistisk. Jeg vil ikke være den jeg burde være for å få meg en jobb. Nei, jeg insisterer på å være negativ, insisterer på å være meg selv. Følgelig vil jeg ikke ha noen jobb. I alle fall ingen vanlig jobb der jeg står opp om morgenen, rusler hjemmefra før det lysner, setter hjernen på vent, og finner veien hjem igjen når det er mørkt. Jeg kan ikke huske når det gikk opp for meg, om det var i går 5

eller i fjor eller for flere år siden. Jeg husker bare den befriende innsikten: at jeg ikke ville ha noen jobb. Når jeg nå likevel søker etter en jobb, er det fordi det følger visse forpliktelser med når man går på dagpenger fra Nav. Jeg er dessuten vant til å ha en jobb, vant til å tjene penger, bruke dem, bidra, i alle fall inntil jeg brått mistet jobben for halvannet år siden. Siden den gang har jeg, som en slags medfødt refleks, søkt etter en jobb. Jeg har mailet.

Jeg har ringt. Jeg har banket på dører. Jeg har stilt til intervju. Jeg har snakket meg varm, jeg har glødet, stått i brann. Jeg har vært dønn ærlig. Jeg har jugd. Jeg har blitt vippet av pinnen. Jeg har mistet tråden. Jeg har snakket uten at jeg har visst hva jeg snakket om. Jeg har latet som jeg har lyttet. Jeg har gitt faen. Gått hjem og lagt meg på sofaen. Og det er der jeg ligger nå. Glir inn og ut av meg selv, inn og ut av min bevissthet. Jeg har ligget på sofaen siden fredag, jeg har ikke spist, ikke lest, ikke sett på tv. Jeg tror jeg har sovet noen timer, døst, ellers har jeg ligget våken og stirret i taket. Jeg tror det er søndag, morgen, snart formiddag. I så fall er det fortsatt noen timer til resten av familien kommer hjem. Noe kleber seg mot ansiktet, mørket har valgt spindelvevets lette åndedrag, avtrykket finner sin form, strammer, gnurer seg inn i huden, blir en del av ansiktet, svømmer videre, i meg. På et eller annet tidspunkt, mellom fredag ettermiddag og nå, det kan også ha vært i fjor eller for snart tretti år siden, bestemte jeg meg for å avslutte det hele. Min del av det hele. Jeg vet at det ikke 6

er spesielt lurt av meg å skrive om dette, ikke spesielt elegant å takke for meg på denne måten. Jeg vakler mellom så mye. I dette spørsmålet står det akkurat nå mellom å slenge meg ut fra balkongen, henge meg, vasse ut og legge på svøm, tre en plastpose over hodet. Si god natt eller vi ses eller ingenting. Mens jeg har ventet på å gjennomføre, har jeg oppdaget to ting: utsettelsen og utsettelsens privilegier. Innimellom har jeg, på et vis, lært meg å klamre meg til utsettelsens privilegier. Klamre meg til min nyvunne frihet. Jeg som skal si god natt eller vi ses eller ingenting, jeg som skal dø, kan i mellomtida si hei hei, til og med smile og le. Sammen med andre eller alene. Av andre og av meg selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid gjentar ordet hei. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg må smile når jeg ser andre smile.

Usikkert, når noen gjør det, åpent og rått de få gangene det skjer. Det plager meg også at jeg ikke vet om dette dreier seg om et ordinært middelklassesammenbrudd eller om et mer alvorlig og komplekst sykdomstilfelle. Hvem er så denne fyren som skal dø? Han liker å drikke et kaldt glass melk før han går til sengs. Han går for øvrig tidlig til sengs og står tidlig opp. Han er likevel kronisk trøtt og uopplagt hele dagen. Han strekker på seg i situasjoner der han vil framstå som litt bedre enn han er. Han er ofte lei av å framstille seg som høy og mørk. Ofte lei av seg selv. Lei av alt. Han som skal dø, heter Stig. Han må gjerne forveksles med forfatteren av denne boka, navnet på omslaget og på kolofonsiden er mitt, han som heter Stig Aasvik, er 7

meg, eller jeg, og jeg står inne for alt Stig Aasvik, eller han, forfatteren, skriver; jeg står inne for alt bortsett fra det som eventuelt kan ende med juridisk forfølgelse; litterære debatter, smått som det kan være sammenlignet med rettsvesenet, eventuell dom, bot og fengsel, smått som det kan være sammenlignet med alt, har jeg heller ikke tid og overskudd til. En av grunnene til at jeg mangler energi og overskudd, at jeg voldsommere og mer alvorlig enn noen gang før dømmer meg selv til helvete, eller i alle fall temmelig nær, er at jeg er arbeidsledig. På andre året mottar jeg nå dagpenger fra Nav. Hadde det ikke vært fordi jeg har familie og gjeld, hadde jeg aldri gått til Nav da jeg uventa og brått mista jobben. I fjor var jeg på et fire ukers jobbsøkerkurs i regi av Nav, jeg taklet ikke å dele nederlaget mitt i et klasserom med tretti andre jobbsøkere, og jeg taklet heller ikke de inkompetente karriereveilederne, og tvangsmomentet som lå i bånn av dette håpløse jobbsøkerkurset (jeg ville ikke få utbetalt penger hvis jeg sa nei til å delta på kurset). Jeg stengte verden ute, der og da skrev jeg en rasende bok, der brodden først og fremst var rettet mot meg selv, men som også, på en nokså giftig måte, handlet om selve jobbsøkerkurset – uten at det hjalp et spøtt på humør eller situasjonen ellers.

Klokka tikker. Vinteren er her. Jeg har mindre enn et halvt år igjen på finne en ny jobb. En jobb jeg egentlig ikke vil ha. Til sommeren har jeg ikke lenger rett til dagpenger. For snart tre måneder siden, i fjor høst, gikk også dette faktum opp for min vei8

leder i Nav. På telefonen fortalte han at jeg måtte møte til et nytt jobbsøkerkurs, et oppfølgingskurs på til sammen tjuefire uker. Dette skulle foregå hos Din utvikling AS, de samme jævlene som arrangerte det første jobbsøkerkurset. Jeg skulle dermed tilbake til Helsfyr, de ufyselige lokalene, den fryktelige karrierebedriften, flokken med HR-folk som kombinerte motivasjonsfloskler med militær disiplin. Den indre samtalen med meg selv her jeg ligger på sofaen og vandrer rundt i hukommelsen, i innbilte og reelle minner, i egenregisserte framtidsscenarioer, rolige og behagelige, døsige og tidløse flighter, nokså kjedelige, men også mer eller mindre helvetesaktige, for eksempel der jeg våkner av at flyet jeg sitter i er i ferd med å styrte eller der jeg kvepper til i en overfylt hundegård eller der jeg klemmer meg oppetter veggen i en stappfull fengselscelle, kamphunder, selvfølgelig, utsultede og siklende beist, mine cellekamerater er uten tvil drapsmenn og voldtektsforbrytere, men det er også sånn at jeg, liggende på sofaen, i en dels våken, dels sovende og drømmende tilstand, på en av mine tidløse flighter, merker at bevisstheten leter etter noe eller noen, om bord, i gatevrimmelen, i universet av ansikter, i alt som virvler og griper inn i hverandre; mosaikkfølelsen, enten jeg sitter på flyet som er på vei til den sørlige halvkule, eller jeg sitter på bryggekanten og dingler med føttene over vannskorpa eller jeg befinner meg i vannet, motstrøms, i selvforaktens spinnville hjul. Noe sank i meg da det gikk opp for meg at jeg skulle på et nytt jobbsøkerkurs. Det forrige kurset var et 9

helvete, intet mindre, og det varte i fire uker. Dette nye kurset skulle vare i tjuefire uker. I et halvt år.

Jeg sank ned på nærmeste benk, jeg var på marsj gjennom Tøyenparken da jeg fikk telefonen og ble informert om kurset. Jeg brukte noen sekunder på å komme til hektene før jeg spurte veilederen om det fantes andre, lignende bedrifter, som tok imot jobbsøkere på vegne av Nav. Pussig at du nevner det, svarte min veileder i Nav, for du skulle opprinnelig til Funkweb. Navnet forstyrret meg såpass at jeg ikke fikk med meg resten av informasjonen. Men så vidt jeg oppfattet, et barnehagefølge tuslet forbi benken mens vi snakket, hadde Funkweb nettopp priset seg ut i en anbudsrunde som Nav hadde arrangert mellom de mange karrierebedriftene som har poppet opp på grunn av den økende arbeidsledigheten og Navs nye linje om å outsource tjenester. Jeg fikk telefonen på en fredag, og jeg skulle møte til kurs på mandag. Helga i mellom var ille. Jeg gruet meg som jeg aldri har gruet meg før. Jeg var nærtagende og oppfarende. Ble fysisk uvel. Tenkte det verste. Mandag morgen, i andre etasje i kurslokalet på Helsfyr, ble jeg tatt imot av en kvinne som kalte seg Mona. Hun var åpen og vennlig, ba meg om å følge etter henne. Hvor er de andre, spurte jeg da hun lukket døra etter meg. Det er bare deg, sa hun og smilte. Velkommen, vi skal tilbringe seks måneder sammen, fortsatte hun, så sant vi ikke finner en jobb til deg, da. Jeg kikket vantro rundt meg enda en gang. Utenfor vinduene hadde det begynte å regne. Jeg kan reise meg, det er bare noen skritt 10

til kjøkkenkrana, men jeg blir liggende. I natt, eller var det i går natt, drømte jeg at jeg banket på hos naboen for å spørre om et glass melk. Jeg har et fødselsmerke på venstre rompeball; jordmoras fingeravtrykk ligner på Cuba, øya. Et kjennetegn så godt som andre. Mitt fremste kjennetegn er likevel at jeg er en drømmer. En dagdrømmer. En lediggangens konge. I drømmen sto jeg på dørterskelen og ventet på at naboen skulle hente et glass melk til meg. Jeg møtte til første time på jobbsøkerkurs del 2 med klørne og piggene ute. Jeg var forberedt på å mure meg inne, ikke bidra, men så ble jeg møtt av en pen og voksen kvinne, en som smilte og sa at det bare skulle være oss to, at det skulle handle om personlig oppfølging, henne og meg. Den frynsete følelsen man kan få ved å reise til et nytt sted, sove i en ny seng, ligge med en kvinne som ikke er den kvinnen man pleier å ligge med, drømme en drøm man ikke har drømt før, ta på seg et par nye sko. Fra dørterskelen fikk jeg øye på sofaen til naboen min, eller Beate, som naboen av en eller annen grunn het i drømmen min, på den beige sofaen hennes lå det et brunt ullpledd, og flere fargerike puter; en del av meg gikk bort til sofaen mens resten av meg ble stående på dørterskelen; derfra, med tåballene på selve terskelen, kunne jeg se at jeg la meg på sofaen, krøllet meg sammen under ullteppet og der lå og sov i flere uker, muligens lenger – alt mens hun som eide sofaen, gjorde i stand et glass melk. Noe av det første Mona, min personlige karriereveileder, fortalte meg, var at jeg måtte 11

tenke positivt, trene og spise sunt. Hun gikk deretter gjennom ulike pusteteknikker og avslapningsøvelser. Jeg fulgte ikke så godt med, jeg var dels satt ut av innfallsvinklen og dels av det pene ansiktet hennes – noe som hver for seg og til sammen sendte tankene i alle andre retninger enn de burde.

Jeg mener likevel å huske at hun også snakket om hjernestukturer og de vanligste kildene til selvsabotasje, eller som hun sa, din indre sabotør som står i veien for deg selv, og som hver og en av oss har, men som også er en av de vanligste årsakene til at folk ikke kommer seg ut i jobb. Hun fortalte at hun ville gjennomgå en rekke teknikker for å tenke positivt med meg, og så gjentok hun at hovedfokuset ville være å lære meg å ta vare på meg selv, hjelpe meg selv, og for at jeg skulle kunne være mottakelig for dette, måtte hun hjelpe meg med det mest elementære: positiv tenkning, kosthold og trening. Hun ville derfor gjennomgå en rekke dietter med meg, alle gunstige for en som var ute etter en ny start, en ny jobb. Men før vi kom så langt, måtte jeg love henne at jeg skulle begynne å trene og holde meg unna melk, sukker, brød og rødt kjøtt. En av fordelene med å være arbeidsledig er at jeg får kontakt med meg selv. Mer kontakt enn jeg ville fått hvis jeg hadde leid ut hjernen min til en arbeidsgiver. Jeg kan ligge på sofaen og samtidig sitte på en benk i Tøyenparken, vende siktet innover og samtidig utover. Jeg kan, idet jeg ser inn i meg selv, samtidig se utover byen og et stykke ned Oslofjorden, forestille meg at jeg befinner meg i Hobart, på Tas12