Oppdrag Norge av Asta Busingye Lydersen

Page 1


Queendom MONICA IFEJILIKA, HANNAH WOZENE KVAM, ASTA BUSINGYE LYDERSEN, HADDY JATOU N’JIE OG ISABELL STERLING

Oppdrag Norge


© CAPPELEN DAMM AS, 2008 Forfatterne har fått støtte fra Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-28516-6 1. utgave, 1. opplag 2008 Omslagsdesign: Blæst Design Omslagsfoto: Lise Falch Annet billedmateriale tilhører forfatterne Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2008 Kapitteltitler er hentet fra 1. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 2. Nordahl Grieg «Til Ungdommen» 3. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 4. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 5. Arnulf Øverland «Du må ikke sove» 6. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 7. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 8. Arnulf Øverland «Du må ikke sove» 9. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 10. Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor 11. Litt fritt etter Johan Nordahl Brun «Bergenssangen» 12. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 13. Camilla Collett: «Intet er farligere for et menneske enn fienden i hans eget indre» 14. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» 15. Nordahl Grieg: «Til Ungdommen» Satt i Sabon 10,5/13 og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


You cannot carry out fundamental change without a certain amount of madness. In this case, it comes from nonconformity, the courage to turn your back on the old formulas, the courage to invent the future. Thomas Sankara President i Burkina Faso 1983–1987



Innhold

kapittel 1 Kringsatt av fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

kapittel 2 Gå inn i din tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

kapittel 3 Søk det og dyrk det . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51

kapittel 4 Øk det og styrk det . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

kapittel 5 Du må ikke tro at du bare har drømt . . . . . .

79

kapittel 6 Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen .

87

kapittel 7 Her er ditt vern mot vold . . . . . . . . . . . . . . . 101 kapittel 8 Bror, du har ennu meget å lære . . . . . . . . . . 111 kapittel 9 Gå mot det ukjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 kapittel 10 Du skal ikke tro at du er noe . . . . . . . . . . . . 135

7


kapittel 11 Mellem biergene syv skal du staae, og byde mannskap mot fienden opp . . . . . . . . . . . . . 147 kapittel 12 Du må ikke sove . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 kapittel 13 Intet er farligere for et menneske enn fienden i hans eget indre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 kapittel 14 Kast dine krefter inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 kapittel 15 Under en blodig storm, vi deg til strid . . . . . 209 epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225


KAPITTEL 1

Kringsatt av fiender



Regjeringskvartalet, torsdag 14. februar 2008: Manuela Myriam Henri Ramin-Osmundsen så ned i bordplaten. Hun var som alltid meget elegant antrukket, med diskré smykker og kremfarget dressjakke. Ansiktet var ubevegelig; ingen følelser syntes i de store mørke øynene. For andre gang på to år var hun hovedperson i en politisk skandale, men hun snakket med rolig, stø stemme, profesjonell til fingerspissene. Utålmodig kameraklikking og knitring i papir fra et samlet norsk pressekorps var det eneste som brøt stillheten da statsministeren med lett irritert mine, leste opp sin redegjørelse. Igjen og igjen svarte Ramin Osmundsen og hennes sjef på de samme spørsmålene. En drøy time senere var det over, og informasjonssjef Toffs takket for fremmøtet. Norges første svarte kvinnelige minister var historie. Hun fikk fire måneder i statsrådsstolen. Rett før sitt største karrierenederlag satt Manuela RaminOsmundsen på et toalettsete i regjeringsbygget og rotet febrilsk i vesken. Hun hadde lett i den samme vesken mange ganger før, så vel som i hele huset, på loftet, i kjelleren og på hytta – men kammen var og ble borte, slik den hadde vært i flere år. Det var ikke det at håret hennes trengte en oppstiver. Nei, det korte, krusete håret var som alltid velstelt og nyklipt. Men hun skulle så inderlig ønske at hun hadde den forseggjorte kammen som hun hadde fått av sin mor den dagen hun reiste hjemmefra og alltid hadde hatt med seg siden. Det var en gammel, sort afrokam laget av ibenholt som hadde tilhørt familien hen11


nes på Martinique i generasjoner. På håndtaket var det egyptiske hieroglyfer og intarsia i elfenben. Studerte man den nærmere, var det lett å se en stolt løvekvinne og et solsymbol. Som barn hadde Manuela sett mormoren gre håret med kammen ved spesielle anledninger, og den gamle damen voktet den som en skatt. Tradisjonen tro ble den overført fra kvinne til kvinne i hennes familie. Da den kom i Manuelas eie, gjorde hun som sin mormor – kjemmet håret møysommelig med kammen de gangene hun sto foran en stor utfordring – og fikk øyeblikkelig fornyet energi. Gudene skulle vite at Manuela kunne trengt den kammen i dag! Hun fikk tårer i øynene når hun tenkte på hvor skuffet hennes mormor ville blitt om hun hadde visst at kammen var på avveie i et kaldt og fremmed land – men i likhet med drømmejobben var og ble den borte. I dagene rundt hennes avgang ble hun kalt både løgner og sviker. Nettforaene flommet over av hissige, vantro og rasistiske kommentarer og fantasifulle forklaringsmodeller. Brakte hun med seg en annen ledelseskultur fra Frankrike? Hadde hun egentlig noen lojalitet til Norge og den norske stat? Var hun en Valla, en beinhard og kynisk maktperson, eller bare en fersk og uerfaren nybegynnerstatsråd? Uansett var fadesen et faktum, og alle visste konsekvensen: Ingen flere statsråder med innvandrerbakgrunn. Integreringen var brakt et tiår tilbake. Norge var ikke klart for denslags. Innvandrerne var verken mange nok eller kompetente nok. Tiden var ikke moden. For første gang på flere år var de fem medlemmene av Eldrerådet stumme. De satt som paralysert, og kunne ikke tro det de så og hørte. Hvilken skuffelse! Hvilken ydmykelse! Og hvilket tap – både for Norge og for Saken. Eldrerådet hadde tidligere hatt en rekke oppdrag, noen mer vellykkede enn andre. En seier var å få plassert en afrikaner i sjefsstolen i FN, og han fortsatte heldigvis å gjøre nytte for seg etter at han gikk av. En annen milepæl var å få en svart kvinne inn i Det hvite hus. Denne 12


kvinnen hadde gitt avkall på både mann og barn for å lykkes, men var kommet så tett på den amerikanske presidenten at hun endte opp med å tenke som en hvit mann. Den største utfordringen var imidlertid det såkalt egalitære Skandinavia. Eldrerådets tidligere delegat, den hardtslående og usentimentale innvandringsaktivisten Anette Thommessen, insisterte allerede på 80-tallet på at det var i nord det store mangfoldsslaget skulle stå. Tiden var kommet for en historisk snuoperasjon i verdens rikeste, kaldeste og kjedeligste land. Oppdrag Norge virket ved første øyekast som en utakknemlig oppgave. Et mer homogent samfunn fantes knapt, og befolkningen var ikke spesielt mottakelige for endring. Det var heller ingen opplagte kandidater til å gjennomføre planen – inntil Anette Thommessens lange, rødlakkerte pekefingernegl ledet Eldrerådets oppmerksomhet mot hovedflyplassen Fornebu, der den unge fru Osmundsen med visse anstrengelser passerte passkontrollen i 1991. Ikke bare var hun fransk, noe fransk-norske Anette Thommessen mente var en kvalifikasjon i seg selv, men den elegante afro-karibiske juristen var utdannet ved Sorbonne og Université de Paris med EU-rett som spesialfelt. Spydspissen i Oppdrag Norge var på plass, og Anette Thommessen kunne trekke seg tilbake. Allerede tidlig i den dramatiske februaruken 2008 forsto Eldrerådets leder Oprah Winfrey at hun måtte innkalle til et ekstraordinært møte, et krisemøte rett og slett. Åh, at en av deres viktigste utsendinger kunne mislykkes så skjebnesvangert! Hvem skulle trodd at nettopp denne kvinnen, proppfull av utdanning og sosiale forbindelser, kunne feile slik? Hennes imponerende nettverk var det Eldrerådet hadde sett på som hennes største fortrinn. Hun bodde på beste vest og pleiet sosial omgang med landets høyt utdannede og politisk bevisste elite, noe svært få innvandrere i Norge kan skryte av. Så viste det seg at det samme nettverket skulle bli hennes nemesis. Og det i et land hvor alle kjenner alle, der alle bruker alle – og er stolte av det. 13


Den nybakte statsråden var i ferd med å grave sin egen grav, og nå var det opp til Eldrerådet å redde stumpene. Oprah sendte det hemmelige kodenavnet «Ahmose» på sms til rådets fem medlemmer idet saken eksploderte i norske medier. Hun visste at hun måtte være tidlig ute med å gi beskjed, for Eldrerådet besto av meget travle mennesker. En avgått likestillingsminister i verdens rikeste, fredeligste og mest likestilte land var nå engang en bagatell i forhold til fattigdomsbekjempelse, miljøtrusler og amerikansk utenrikspolitikk, som disse rådsmedlemmene beskjeftiget seg med til daglig. Oprah bestemte seg for å bruke et sleipt triks. Selv den svarteste panter har en lys flekk. Som afroamerikansk kvinne visste Oprah at veien til Eldrerådets hjerter går gjennom magen. Afrikanere fra kontinentet og deres brødre og søstre i Karibia og USA har en svakhet for varm, fet og krydret mat i store mengder, og Oprahs trumfkort var at hun var en mester i å lage ekte amerikansk soul-food. Hun lokket derfor med søtpoteter, maisbrød, bønnestuing, spareribs og bestemor Hattie Mae’s spesialitet: Southern Fried Chicken Mississippi Style. Og vips: Fortere enn en 100-meter sprint med Florence Griffith-Joyner fikk alle rådets medlemmer på mirakuløst vis revet seg løs fra statsbesøk, gjesteforelesninger på Harvard, kongevisitter og foredrag for FNs klimapanel. Eldrerådet møttes som vanlig et sted mellom himmel og jord, i den parallelle verden der både levende og døde har adgang. Stedet er bare tilgjengelig for noen utvalgte; de med en spesiell plass i historien. De fleste vanlig dødelige aner ikke engang at det finnes, de ser det bare som et fjernt, blafrende lys der de suser forbi på sin vei videre. Fra dette hemmelige stedet kan Eldrerådet se både fortid og nåtid, og med visse anstrengelser også styre enkelte utvalgte medlemmer av menneskerasen mot en bedre fremtid. Det beste med stedet er imidlertid den fantastiske utsikten. Herfra kan Eldrerådet nyte synet av de mektige Victoriafallene i det sørlige Afrika og sel som plasker rundt i 14


det kalde, klare vannet utenfor Alaska. De kan se turister som yrer som små maur på den kinesiske mur, og et lysebrunt spedbarn som myser mot en hvit sykehusvegg i Damaskus. De gisper av Himalayas snøkledte topper, men også av den stinkende slummen i Mexico. Den utrolige utsikten har imidlertid også en annen bakside: For eksempel kan man komme til å se sin egen datter rulle seg i sengen med sin nyeste internettflamme. Private forhold ligger imidlertid ikke innenfor Eldrerådets ansvarsområde. Presis kl. 17.15 norsk tid den 14. februar 2008 var hele Eldrerådet samlet, og Oprah skar gjennom hilsing og småprat: – Hysj, nå begynner pressekonferansen. Fem hoder bøyde seg fremover for å kapre de saftigste matbitene – og få best mulig utsikt. Briller fant veien til nesetipper, noen myste konsentrert, mens en gammel, skjelvende hånd fant frem en kikkert. Eldrerådets medlemmer spiste så i dyp, vantro stillhet mens de spionerte på hele det norske pressekorpset som grillet statsministeren og hans falne barne- og likestillingsminister. Nå var det ingen tvil. Deres norske håp, deres stolthet, deres øyensten hadde mislykkes. De var tilbake til square one. Tradisjonen tilsa at det skulle være den ene, men at hun skulle omkranses av de fem. Ledeprinsippene var definert for tusenvis av år siden: Mot, opprør, sjenerøsitet, visdom og vennskap. Kunnskapen var blitt overbrakt fra generasjon til generasjon, fra kvinne til kvinne, fra mor til datter siden den egyptiske dronningen Hatshepsuts styre 1500 år før Kristus. Hennes rike var preget av blomstrende handel, arkitektur, kunst og vitenskap, men hennes etterkommer – stesønnen Thutmose den 3. – forsøkte å trekke et grått slør av glemsel over hennes minne. Statuer og minnesmerker av henne ble revet slik at Hatshepsuts dronningdømme nesten forsvant fra historien. Slik startet den evige kampen mellom gråhet og ensretting på den ene siden, og kreativitet og mangfold på den andre. 15


Før sin død hadde Hatshepsut valgt seks kvinner som ble innviet i rikets hemmeligheter og fikk i oppdrag å bringe ledeprinsippene ut i verden. Men bare én av dem var i besittelse av den magiske Ahmose-kammen, oppkalt etter Hatshepsuts kloke og modige mor. Kammens magi var så sterk at Eldrerådet kunne følge dens vei gjennom verdenshistorien ved å se på rikers vekst og fall. Ta for eksempel Trung-søstrene i Vietnam, som samlet en hær på 80 000 og nedkjempet den kinesiske invasjonen. Og Nri-riket i Nigeria! Midt under den transatlantiske slavehandelen var Nri-folket pasifister som tilbød et fristed for rømte slaver. Det ble sagt at om du trådte på Nri-land, så var du et fritt menneske. For ikke å glemme den 30 år gamle dronning Mary som ledet det siste slaveopprøret på den karibiske øya St. Croix i 1878. Opprøret tvang den danske kolonimakten til endelig å frigi sine afrikanske slaver. Hvor den nattsvarte afrokammen med de sirlig innrissede hieroglyfene hadde tatt veien etter St. Croix, var lenge uvisst. Det var ikke før den fransk-karibiske Manuela Ramin-Osmundsen dukket opp med kammen etter sin mor og mormor at Eldrerådet ble sikker i sin sak. Ahmose-kammen hadde inspirert opprør og frigjøringskamper over hele Karibia, helt til slaveriet bukket under. Slik havnet da kammen på Martinique og i Raminfamiliens hender. Hun var den ene utvalgte, den som skulle omkranses av fem. Idet pressekonferansen omsider gikk mot slutten, stirret fem par brune øyne vantro ned på det norske regjeringskvartalet. En svetteperle rant sakte ned en brun panne, og svarte nesebor vibrerte irritert. Underveis hørtes bare dype sukk. Etter den pinlige seansen var Eldrerådets medlemmer riktignok mette, men preget både av stiv nakke og av stundens alvor. De visste alle at det ikke var uten risiko å manøvrere en svart kvinne inn i sentrale posisjoner i det norske samfunnet. Læringskurven ble meget bratt. I tillegg var hun som første svarte statsråd i en 16


blendahvit norsk regjering symbol på en samfunnsutvikling som ikke alle i Norge var tilhengere av. Hun var et mål for både voldelige høyreekstremister og desperate asylsøkere. Eldrerådet på sin side mente at det var verdt prisen. De hadde ikke noe valg. Manuela Ramin-Osmundsen var den utvalgte. Nå var Ahmosekammen borte og Oppdrag Norge lagt i grus. Oprah brøt stillheten: – Brødre og søstre. Venner, kolleger og medsoldater. De siste dagene har vært en sann prøvelse. Vår betrodde agent har ikke klart å fullføre oppdraget. Hun var dessverre ikke best når det gjaldt. Idet kameraene ble slått på og hun sto der i rampelyset, sviktet nervene og hun husket ikke det vi har prøvd å lære henne. Men vi skal også ta en del av skylda for ikke fullt ut å ha forstått de norske spillereglene. Nå står vi igjen på bar bakke. Kan vi gjøre noe, Barack? – Yes, we can. – Kan hva da? – Vi kan skape en forandring. – Som hva da? – Vi må lage en ny plan. Alt er mulig. Oprah himlet med øynene. – Selvsagt må vi lage en plan, Barack! Og ja, alt er mulig, det vet da jeg som kom fra ingenting og nå er verdens mektigste svarte kvinne. Du har riktignok gudbenådede talegaver, men nå gjenstår det å se om du kan levere varene, bror! Obama tittet rundt seg for å få litt broderlig støtte, men Eldrerådets øvrige menn var indisponert. Bob Marley hadde gått ut for å «trekke litt frisk luft» som han sa, og Barack kunne så vidt skimte ham gjennom en sky av røyk. Nelson Mandela, gamle gode rynkete Madiba, hadde på sin side sovnet i sin faste gyngestol. Han så ut som den sjuende far i huset. Til slutt var det den kenyanske fredsprisvinneren fra 2004, Wangari Maathai, som tok affære: – Ja, som vanlig er det vi damene som må ta tak der dere gutta 17


bare prater! Oprah! Hva med de unge jentene vi sjekka ut for 15–20 år tilbake da vi lette etter de som skulle berede grunnen for Manuela og Oppdrag Norge, hvor har det blitt av dem? – What? Hvem er det du prater om? Oprah hadde hele sin oppmerksomhet vendt mot en gedigen amerikansk eplepai som hun holdt på å dele opp. – Søster, jeg snakker om de fem norsk-afrikanske jentene i Oslo. Oprah himlet med øynene og sukket tungt. – Åh, de har vi ikke sett på årevis. Jeg husker bare hun håpløse fra Grimstad. Damn, jeg hater skarre-r! – Oprah, du skal aldri skue en afrikaner på skarre-r-en. I forhold til fransk overklasseskarring er Grimstaddialekt som musikk i ørene på innvandrerskeptiske nordmenn. Dessuten haster det med å finne en erstatter til Oppdrag Norge. De fem er de eneste mulige kandidatene. – Wangari, ikke snakk til meg om tidspress! Det er kun to timer til sendinga mi og det er Valentines Day i dag. Jeg har Patti Labelle i studio og orker ikke deale med fem drama-queens til! Det er faktisk en grunn til at vi satsa på Manuela alene, og lot de fem seile sin egen sjø. – Jamen nå har det gått flere år, kanskje de har skjerpa seg nå? – Ya, man, rastafari! Bob kom inn igjen med et salig og fredfylt smil. – Robert Nesta Marley, nå er du på bærtur. Hvorfor tror du at de passer? Bob så grådig på kaka, han var fremdeles sulten fordi Oprah i sin iver etter å gi Eldrerådet et herremåltid hadde glemt at han, som alle ekte rastafarianere, var vegetarianer. Oprah viste med en skyldbetynget håndbevegelse at han kunne forsyne seg. Med munnen full av saftig eplepai smattet han: – Dere satsa for høyt, det var det jeg sa. Revolusjonen starter ikke i regjeringskvartalet, no, Babylon don't start no revolu18


tion! Revolusjonen foregår helt andre steder. Ya, man. You can fool some people some time, but you can't fool all the people all the time. Grassroots, man. Det er der det skjer.1 – Jasså, Bob. Hvor da, mener du? – One love, man, one heart. In de arts, in de music! On da stage! – Ja, det er lett for deg å si med den enorme musikalske arven du etterlater deg. Men vi finner ikke noen av det kaliberet i Norge, vennen min. Nelson Mandela var den eneste som ikke hadde sagt noe ennå. Alle hadde avskrevet ham der han duppet med halvåpen munn i gyngestolen. Etter å ha lyttet i stillhet, løftet han sakte på det lysebrune hodet med den korte, sølvfargede afroen. Han så alle inn i øynene etter tur, og sa rolig: – If you find no fish, you have to eat bread. La oss gå tilbake til der det hele startet.

1

Bob Marley snakker patois, en form for kreol, også kjent som patwa, afrojamaicansk, jamaicansk eller også «ugrammatisk engelsk». Rasta talk er utviklet herfra. «Babylon» er en betegnelse for undertrykkende systemer.



KAPITTEL 2

Gå inn i din tid



Grimstad 1986

I begynnelsen lå landet øde. Norge lå dysset ned i en hvit søvn av likegyldighet. Landet fløt over av melk og olje. Kvinnene hadde fått sine hardt tilkjempede rettigheter, og innvandrerne hadde ennå ikke begynt å mase om sine. De var få, underbetalte og overarbeidet. Alt var slik det alltid hadde vært i kongeriket Norge. I dette søvnige landet var det få som noen gang hadde tatt på en afrikaner, annet enn en og annen misjonær som hadde døpt hedninger i det svarteste Afrika. De få afrikanerne som fantes i Norge, dro seg fortvilt i afroen mens de banket på hos Freia sjokoladefabrikk og maste om dårlig betalte jobber på stotrende engelsk. Midt i Bibelbeltet på Sørlandet, kun en liten avstikker fra E18, klynget en rekke med hvitmalte trehus seg sammen slik de hadde gjort siden norsk skipsfarts storhetstid på 1600-tallet. Sommerbyen Grimstad var folketom denne hustrige novemberkvelden. Det eneste som brøt stillheten, var tonene til 80-tallshiten «Flashdance» som dundret ut av en ghettoblaster på et pikerom i Grosåsen byggefelt. «First, when there’s nothing, but a slow, glowing dream that your fear seems to hide, deep inside your mind All alone I have cried, silent tears full of pride In a world made of stone, made of steel … What a feeling!» Foran speilet ålte en høytidsstemt ungdom seg, iført svarte leggvarmere og lilla tights, mens hun med tårer i øynene beund23


ret sin firkantede Grace Jones-sveis. Vendepunktet var kommet, forandringens tidsalder da hun skulle reise seg etter tenåringsårhundrer i mørke og gå mot lyset. Asta Busingye Lydersen kjente langt inni sjelen at noe var i gjære. En lokal frisør fra Arendal hadde vært på kurs i London og lært seg å klippe afrohår – til tross for at kundegrunnlaget på Sørlandet var meget tynt. Men nå hadde han fått i alle fall en evig takknemlig kunde. Inntil denne livsomveltende opplevelsen hadde jenta blitt trukket til frisøren av sin mor, som i mangel av alternativer hadde plassert henne i frisørstolen til en gammel dame som angrep manken med skjelvende hender og formet det eneste hun trodde var mulig – bolleklipp. Det var en skjebne verre enn døden for en jente som allerede var belastet med tannregulering og tjukke briller – og som på høyden av 80-tallet drømte om en uoppnåelig hockeysveis. Etter år med bolleklipp kunne det bare gå oppover. Med moves fra «Dirty Dancing», «Flashdance», «Footloose» og «Fame» innøvd til fingerspissene kunne ingenting gå galt. Inspirert av Jennifer Beals’ svette, veltrente lår, Leroys bulende biceps og Patrick Swayzes intense blikk ble hun denne novemberkvelden løftet til uante høyder, der selv det å få en kjæreste med hockeysveis ikke lenger var uoppnåelig. Jazzballettens kick-ball-change førte henne på en vind av selvtillit inn på det lokale diskoteket Skyline. Derfra var veien kort til hennes første våte siklekyss i et telt på en holme i skjærgården, og til dansegruppa Shikasta – Sørlandets store stolthet. Moteshow på det lokale kjøpesenteret gjorde henne raskt til en VIP på diskotekene hun egentlig ikke var gammel nok til å frekventere. Men noe manglet. Til tross for at Asta hadde nådd et foreløpig høydepunkt i karrieren ved å bli filmanmelder i Grimstad Adressetidende, og benyttet anledningen til å se «Dirty Dancing» sju ganger, var det et tomrom i henne som selv ikke Patrick Swayze kunne fylle. Da hun la seg for kvelden, fremdeles iført leggvarmere, falt 24


hun for første gang på lenge i dyp søvn. Brått befant hun seg i et tåkelandskap, tilbake i den kjølige disen som omgir det vulkanske fjellet Mount Kenya, Afrikas nest høyeste fjell. Drømmen førte henne videre innover i tåken, langs bratte fjellsider, oppover steinete klipper og til slutt, andpusten, opp til kanten av fjellet. Der sto hun skjelvende og svimmel, på randen av avgrunnen, på nippet til å stupe ut i noe nytt og fryktinngytende. Hun visste ikke at hun ble betraktet. Hun visste ikke at hun en dag skulle bli en av fem utvalgte. Hun visste ikke at Eldrerådet hadde fulgt med på den strabasiøse ferden hennes fra fødselen i Skottland, til hun tok sine første vaklende skritt i sin fars land Uganda. De så skrekkslagne på da landet som ble kalt Afrikas perle, langsomt ble lagt i grus av den sjarmerende, men akk så brutale generalen Idi Amin, som kastet landets første president, diktatoren Obote, ut i eksil. Eldrerådet bet negler da hennes mor flyttet – flyktet – uten mannen, men med sine to barn, fra Amins terrorvelde tilbake til trygge, rolige Norge der Detektimen på NRK på fredagskvelden var det skumleste som fantes. Hun ble ømt observert da hun i stripete knesokker og dongeriskjørt begynte i første klasse på Flekkefjord Barneskole, en skoleflink og tilbaketrukket pike, som preget av stundens alvor tegnet sirlige tegninger av Jesus på vei inn i Jerusalem omgitt av viftende palmeblad. Eldrerådet klappet i hendene da hennes mor, etter fem tålmodige år i verdens navle Flekkefjord med sine 8000 innbyggere, fikk nok en NORAD-jobb og dro til millionbyen Nairobi med sine håpefulle små. De visste at hun var den rette da de så den ti år gamle jenta titte ut av jumbojeten på Jomo Kenyatta International Airport en varm februardag i 1980: Asta steg andektig ned flytrappen og proklamerte: «Mamma, nå er jeg på afrikansk jord.» Noen år senere var hun og familien vel tilbake i gamlelandet, med flytting til bedehusbyen Grimstad som første etappe. 25


Her kunne jenta velge mellom en rekke spennende miljøer; sossene med sine Ball-gensere, fluffy etasjeklipp og hvite perleøredobber; harryene med stramme svarte dongeribukser, Wunderbaum og heavy metal på full guffe i bilen; eller nerdene – de dølle, ukule, mislykkede, skoleflinke og kjedelige som ikke hørte hjemme noe sted. Det var helt klart blant de siste hun passet inn. Hun var ikke pen. Hun var ikke populær. Hun hadde overhodet ikke sjans på gutta. Hun snakket flytende engelsk, hadde venner med diplomatbakgrunn i Mexico, Kenya og USA. Hun hadde alenemor med internasjonal erfaring og barndom i Afrika, men – Gud forby – slikt snakker man ikke høyt om i Jantelandet Norge. Skulle hun overleve måtte hun holde kjeft, følge reglene, ikke stikke seg frem. Gjennom ungdomsåra i Grimstad lengtet Asta alltid tilbake til sin tapte ugandiske barndom, tilbake til det frodige og mektige Kenya, tilbake til den internasjonale skolen der alle var annerledes. Ofte var hun der i drømme. Hun kjente solen som stekte på pannen, kjente den pudderhvite sanden på Mombasas strender kile mellom tærne, hun hørte bønneropet fra den lokale moskeen og kjente smaken av seigt geitekjøtt stekt på bål en svart og varm natt. Nå sto hun skjelvende på stupet av Mount Kenya, halvveis i drømme, mens Eldrerådet vekslet på å sukke oppgitt og riste vantro på hodet av den forvirrede tenåringsjenta med det firkantede hodet.

___ Da Eldrerådet kom tilbake fra sin første tidsreise, var de fordypet i tanker. Det var lenge siden de hadde besøkt fortiden på denne måten, og minnene var mange. Barack Obama smilte for seg selv, mens hjertet dunket varmt i brystkassen etter tilbakeblikket på Kenya og hans afrikanske røtter. 80-tallet var for ham en god tid. Det var da hans samfunnsengasjement tok form, det var da han besøkte sine afrikanske slektninger og møtte sin 26


kone Michelle for første gang. Wangari Maathai smilte imidlertid ikke. Riktignok var hun oppvokst i den svalende skyggen av Mount Kenya, men hun hadde også sett hvordan overbefolkning, industrialisering og fattigdom hadde forvandlet det grønne, frodige landskapet i hennes barndoms høyland til et tørt landskap med uforutsigbare årstider. 80-tallet representerte for henne beinhard og bitter kamp. Som demokratiforkjemper og miljøaktivist ble hun på 80-tallet både fengslet og slått helsesløs, og opplevde den optimale ydmykelsen da hennes ektemann skilte seg fra henne fordi hun var «for sta, for sterk, for utdannet og for vanskelig å kontrollere». Nelson Mandela var den eneste som virkelig kunne forstå henne, følte hun. Han var jo fremdeles fange på Robben Island på den tiden, og visste hva det ville si å risikere livet for en sak. – Tenk at den naive ungjenta er en av de fem, Nelson! – Ja, det kan du si, Wangari. Men det er ikke mange å velge mellom i det gudsjammerlige landet, dessverre. Det finnes bare en håndfull afrikanere der oppi nord. Du vet de har jo ikke hatt verken slaveri, apartheid eller noen borgerrettssbevegelse der oppe. – Really? Wooooww! – Ja, Oprah. De fleste afrikanerne kom som arbeidsinnvandrere. De er flinke til å kjøre buss, vaske gulv og stå ved samlebåndet, men de har lite trening i revolusjonært arbeid. Dessuten har de nok med å få lønna til å strekke til så de får sendt penger til familien i hjemlandet, for ikke å snakke om at de må spare til flybillett så de kan hente seg en kone fra landsbyen. Nei, vi må satse på den yngre generasjonen. – Men i ungdomstida hadde hun jo bare så vidt oppdaget at hun var svart. For ikke å snakke om håret. Kanskje vi var for tidlig ute da vi plukket ut de fem deltakerne til oppdraget? – It’s about time, it’s about change, folkens. Det finnes ikke et hvitt Norge, det finnes ikke et svart Norge, det finnes bare ett Norge, Oprah. 27


– Cut the crap, Barack. En ting er klart: Denne jenta kan ikke ta over alene. Vi må lokalisere de fire andre. Wangari, du holdt dem under oppsikt noen år, hva skjer? – Åh, ikke mas på meg, jeg har akkurat flydd inn fra Amazonas hvor jeg var med på å plante 1000 trær. Jeg orker ikke tenke mer på Oppdrag Norge nå. Jeg har vondt i ryggen. – Du tenker vel ikke med ryggen, vel, Wangari! Jeg synes du har blitt så stor på det etter at du vant den der fredsprisen. – Åh, Oprah, jeg synes du har blitt så stor på det etter at du begynte å gi bort Mercedeser i showet ditt. – Damer, ikke kast bort tiden min. Husk at i Afrika så respekterer vi de eldre. Jeg er eldst og har dessuten tilbrakt årevis i fengsel på en øde øy. Etter at jeg skilte meg fra Winnie, har jeg mistet tålmodigheten med kranglete kvinnfolk. – Åh, unnskyld, Madiba, jeg beklager. Barack, gi meg en øl. Ingenting er som en kald Safari Beer etter en lang treplantingsdag med Erik Solheim. La oss fortsette der vi slapp – i fortiden.