Page 1


Vargsundet


Olivier Truc

Vargsundet Oversatt av Egil Halmøy


Olivier Truc Originalens tittel: Le détroit du loup Oversatt av Egil Halmøy Opprinnelig utgave: © Olivier Truc, 2014 Published by agreement with Hedlund Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50237-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/12 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Enda en jævlig natt, hvorfor fortsetter jeg å skrive, som om de andre nettene er noe bedre. Får ikke puste. Pute over ansiktet. Dritt. Mareritt. Druknet igjen. Vil bare gjøre slutt på det. Som de andre nettene. Og så redningen, igjen, når jeg kommer ut til steinørkenen. Månelandskap, men frisk luft. Man må være ødelagt, sånn som meg, for å overleve her. Lufta, luft, rusa på ingenting, på oksygen, lungene, puste ut, puste inn, svimmel. Det er bedre. Og dere kan dra til helvete! Faen ta dere! Dra til helvete, det er mine netter, forstått? Jeg kan ta livet av meg, sprenge meg selv i lufta, og da får dere ikke tak i meg lenger! Lufta, luft, endelig luft. Nei, nei, jeg har gitt et løfte. Ikke ta livet av meg. Lovet. Løfte. Kjærtegn. Hvor er hun? Hvor er du? Det gjør så vondt, jeg er så redd. Hvorfor lovte jeg deg det?»


Sundet mellom fastlandet og Kvaløya, som forfatteren har valgt å kalle Vargsundet (Le détroit du Loup på fransk), heter i virkeligheten Kvalsundet. Vargsundet ligger i realiteten lenger sørvest, mellom fastlandet og øya Seiland.


KAPITTEL 1

Torsdag 22. april. Soloppgang kl. 03.31. Solnedgang kl. 21.15. 17 timer og 44 minutter med dagslys. Vargsundet, norsk Sameland, kl. 10.45. De fleste hadde vært usynlige i over en time. Noen hadde ligget i skjul mye lenger. De ventet tålmodig, strategisk plassert på begge sider av det fem hundre meter brede sundet. De som lå på post på Kvaløya, hadde vært på plass siden kvelden før. Fra sin plass høyt på himmelen hadde sola kastet sitt lys over skueplassen lenge allerede. Det var vanskelig å døse. Vanskelig å røre på seg uten å bli sett. Nå rundt midten av april slapp man ikke unna lyset selv midt på natten. Men natt var det ingen som snakket om ennå. De våket, ventet tålmodig på signalet. I en pram lå en brun skikkelse, like uforstyrrelig som de andre. Mennene lot seg ikke merke med insektene som svirret rundt dem. De brunbarkede fjesene røpte at de hadde tilbrakt mye tid på vidda. De blunket knapt; de ville få med seg hver minste bevegelse. Noen av dem røykte for å få tiden til å gå, men ikke uten å sjekke vindretningen først, selv om de var for langt unna til at lukten kunne avsløre dem. Andre drakk kaffe fra termos. De gomlet på skiver av tørket reinkjøtt, leste nyheter på mobiltelefonene sine, så på 9


videoer på YouTube, men bare med én øreplugg – det andre øret lyttet årvåkent. Erik Steggo lå i prammen sin og så på himmelen. Den unge mannen begynte å kjenne varmen – et tegn på at den snart kom til å bli plagsom. Temperaturen lå riktignok ikke på mer enn tre–fire grader, men han hadde på seg flere lag med klær som holdt ham varm. Bredden var fortsatt dekket av snø, selv om den hadde begynt å smelte. Også de flate fjellene var stort sett hvite. Når han vred litt på hodet, langsomt, kunne han se dem. Erik kjente igjen stiene han hadde gått så mange ganger. Han vurderte å ta av seg et lag med klær, men slo det fra seg og lot seg i stedet synke ned i en behagelig halvdøs. Lyden av det skvulpende vannet var nok til å svale ham ned, bruset fra bølgene nok til å holde ham våken. Prammen ventet på fastlandssiden, det vil si sørsiden. Offersteinen som kneiste på den andre siden av sundet, med spissen pekende mot himmelen, var utenfor Eriks synsfelt, men han så den for seg. Før i tiden hadde menn i mange generasjoner lagt offergaver ved denne steinen i forkant av operasjonen som Erik og hans menn snart skulle sette i gang. De visste hvilke farer som lurte. Og de visste hvordan de skulle unngå dem. Hvis skjebnen var nådig. Den unge mannen i båten hadde ikke hatt tid til å legge en offergave ved steinen. Han hadde bedt Juva ta seg av det. Juva hadde lovet ham å gjøre det. Et løfte var en viktig ting. Lyden nærmet seg. En gruppe rev seg løs fra de andre. Den kom mot ham. Erik krøp sammen i bunnen av prammen. Han hørte den urolige pusten noen titalls meter unna, lyden av fjæresteiner som klinket mot hverandre. Men nå kom ikke lenger lyden av pusten nærmere. Igjen var den rolig, fortsatt kraftig, men roligere. Erik hadde fått en støkk i seg, og kjente at han var svett. Han tok et dypt åndedrag. Han glemte den tunge pustingen og lot tankene vandre mot den spisse steinen og offergaven. 10


Erik trodde ikke helt på de greiene. Men han likte stemningen som hvilte over disse mystiske stedene. Det var bare Anneli som hadde greid å åpne øynene og sinnet hans for slike skjulte skjønnheter. Anneli. Det var også for hennes skyld – for deres skyld – at de måtte lykkes. Han prøvde å konsentrere seg igjen. Han kunne ikke sette seg opp for å se hva som foregikk, men den økende spenningen i lufta tydet på at øyeblikket nærmet seg. Like i nærheten hadde cirka fem hundre reinsdyr klynget seg sammen på steinene i fjæra. De spiste det de fant, lette etter tang som var proppfull av salt. Iblant løftet de hodet nervøst mot motsatt bredd, mot Kvaløya. Nordavinden fra Barentshavet førte med seg duften av gress fra den store øya som var det endelige målet for reisen. Gresset var ennå ikke så saftig som det kom til å bli i juni, men for denne flokken hadde det en uimotståelig tiltrekningskraft, etter et halvt år på en mager diett bestående av lav begravd dypt under snøen. Dyrene var urolige, utålmodige. For utålmodige. Simlene kalvet ikke før de hadde kommet seg over sundet. Igjen kom det til å oppstå gnisninger med bybefolkningen, som det gjorde hvert eneste år. Men lederreinene visste hva som ventet dem på den andre siden. Juvas hvite rein var den mest erfarne av dem. Det var sannsynligvis den som kom til å sette det hele i gang. Var det et tegn på at den begynte å bli gammel, det at den dro med seg denne fortroppen flere uker for tidlig? Men det skulle sies at beiteforholdene langs flyttleia hadde vært dårlige, noe som hadde tvunget den hvite reinen og de andre stadig videre. Instinktivt merket de at noe var i gjære. Og reingjeterne måtte bare følge etter. Slik var loven på vidda, de øde høyslettene i Sameland. Erik kunne merke den urolige stemningen blant reinsdyrene uten å se dem. Den uregelmessige pusten deres slo mot trommehinnene hans. Gjenlyden av klovene som gled på de våte steinene, ga ham mer informasjon enn noe annet. Selv om han ikke så annet enn himmel, kunne Erik 11


levende se for seg de andre mennene, én etter én, der de lå i skjul. Han så for seg hvordan de skjulte sin nervøsitet bak en hard maske. I likhet med ham visste de at ingenting måtte gå galt. Det hadde de ikke råd til. Ikke nå. Én bevegelse, og en hel dags arbeid gikk rett i vasken. I beste fall. I verste fall … nei, det turte han ikke tenke på engang. Han lot tankene vandre igjen. Når han ble liggende slik på ryggen ganske lenge, pleide Erik ofte å fundere på hva som ville skje hvis han kom ut for en ulykke og ble lam. Han tenkte tilbake på sin ville barndom, da han ofte hadde funnet på rampestreker sammen med gjengen. Da han var liten, tenkte han aldri over slike ting. Men han visste hvor disse tankene kom fra. De kom fra onkelen hans, som hadde blitt lam etter en snøscooterulykke en kveld da han hadde blitt nødt til å dra ut midt på vinteren for å finne noen reinsdyr som hadde forvillet seg ut på feil beitemarker. En hverdagslig hendelse på vidda, men det hadde likevel gjort inntrykk på Erik, for det var denne onkelen han kunne takke for at han hadde så fullkommen kontroll over snøscooteren. En onkel han hadde et kameratslig forhold til, og som også hadde lært ham å røyke som en ekte reingjeter, med sigaretten skjult i hånden. Men nå var Erik en voksen mann på tjueen år. Han hadde truffet Anneli, og det hadde roet ham ned. Dette hadde kommet overraskende på kameratene, som hadde forblitt like uregjerlige. På ham selv også. Med denne solstrålen ved sin side hadde han blitt fortere voksen. Like skjellsettende hadde det vært å drikke for første gang. Og opprivende. Det var sånn han følte seg etterpå. Opprevet. Kvalm. Skamfull. Etter det hadde han ikke rørt alkohol. Og etter å ha møtt Anneli greide han ikke å leve uten henne. For ham var det enten eller – det fantes ingen mellomting. Annelis ord hadde like avgjørende virkning på ham. All skjønnhet i verden strømmet inn i ham når hun snakket. 12


Det virket som om ordene hun uttalte kom ut av en sky. De var like rene og hvite, like myke og bomullsaktige. Ofte gjentok han for seg selv ting som den unge jenta hadde sagt. Og da måtte han smile av sin egen klossethet. Fra hans munn strømmet ordene ut på rekke og rad, disiplinerte og ordentlige, men uten saft og kraft. Fra Annelis tunge fløy de samme ordene til værs og trollbandt folks sinn, dro dem inn i sin dans. Folk stoppet for å lytte til det hun sa. Gudene skulle vite at hun var vakker. Men det var ordene hennes som bergtok ham. Plutselig glemte han Anneli. Han merket at nå var det i gang. Den hvite reinen hadde bestemt seg. Dyret med det imponerende geviret hadde nettopp kastet seg ut i vannet, og hvis alt gikk etter planen, ville de andre følge etter. Det ville ta litt tid, men reinsdyrene kom ikke til å nøle lenge, ikke engang de yngste. De hule hårene i pelsen gjorde det lettere å flyte. Da lyden av rullende steiner begynte å bli svakere, løftet Erik omsider hodet forsiktig for å se hvordan operasjonen forløp. Nå kunne ikke dyrene se ham lenger; de hadde all sin oppmerksomhet rettet mot motsatt bredd, som de svømte mot i en lang rekke som minnet om en pilspiss. Rundt dem var alt stille og rolig. Reingjeterne lå fortsatt i skjul. I det fjerne så Erik broen som forbandt Kvaløya med fastlandet. Han strakte enda litt mer hals og fikk øye på den spisse steinen der Juva hadde lagt offergaven. Kjente han Juva rett, hadde han ikke lagt igjen mer enn et kronestykke. Fremdeles var mennene usynlige på begge sider av sundet. Men plutselig fornemmet Erik en uro i reinflokken. Noe var galt. Han rettet seg litt mer opp. Brystet snørte seg sammen da han rettet blikket mot den andre bredden. Han trodde ikke sine egne øyne. 13


Et kort øyeblikk sa han til seg selv at det ikke kunne være sant. Men han innså fort hva som var i ferd med å skje, og kastet seg mot akterenden av båten for å starte motoren. Nå ga han blaffen i om reinsdyrene så ham. I stedet for å fortsette mot motsatt bredd hadde lederreinene begynt å svømme i ring, midt i sundet. En dødelig ring. Jo flere dyr som sluttet seg til ringen, jo kraftigere ble virvelstrømmen de forårsaket. Og desto større var faren for at de ble sugd ned i den og druknet. På begge sider av sundet dukket reingjeterne fram fra skjulestedene sine. Andre båter var også på vei nå. Men Erik var nærmest, og han visste at det var han som måtte kjøre inn i helvetesringen for å spre dyrene og stanse malstrømmen. Vannet pisket ham i ansiktet. Han så allerede at noen av de spinkle ungdyrene kjempet desperat for å unngå å drukne. De var i ferd med å bli dratt inn mot midten av virvelstrømmen og forsvinne ned i dypet. Erik saktnet bare så vidt farten da han nærmet seg den kompakte klyngen av vettskremte reinsdyr; det gjaldt for enhver pris å bryte ringen og spre dyrene. Han måtte holde seg fast fordi vannet var så opprørt, i et hvitaktig skum som gikk i ett med fråden fra reinsdyrkjeftene. Erik kjørte videre mens han skrek. Han dunket borti ripa når de stadig voldsommere bølgene røsket i prammen. Innimellom møtte han de skrekkslagne blikkene til reinsdyrene som båten kjørte inn i. Gjeteren fikk øye på den hvite reinen til Juva. Den virket sliten etter å ha kjempet så lenge med strømmen. Andre dyr dukket under, hese i pusten. Båten gynget voldsomt, men Erik så at noen av reinsdyrene var på vei bort. En del av flokken hadde snudd og begynt å svømme tilbake. Han gled og slo seg mot ripa. Han kjente at han blødde. I to sekunder var han groggy, mens båten vippet faretruende. Det føltes som om han var midt i en storm, selv om vannet var stille bare tjue–tretti meter unna, og himmelen nesten helt skyfri. 14


Erik prøvde å reise seg, motoren hadde stoppet, han startet den igjen mens han tørket vekk blodet som rant ned i øynene, han hørte ropene fra reingjeterne på bredden, han så at de som var på vei mot ham i båt gjorde tegn til ham, reinsdyrene rallet, støtte mot prammen, lammet av skrekk, gevirene brakk når de smalt inn i hverandre, bølgene slo mot skroget, båten tok inn vann, Erik befant seg nå nesten midt i den virvlende ringen. To reinsdyr som ble dratt av gårde med strømmen, frontkolliderte med prammen, og gevirene viklet seg inn i tauene som hang ned fra ripa. De kastet rasende med hodet for å frigjøre seg fra dem. Erik mistet balansen. Like før han ble slukt av de frådende vannmassene for godt, falt blikket hans på en hvit, bomullsaktig sky.


KAPITTEL 2

Hammerfest, kl. 16.35. Fornøyd vendte Nils Sormi ansiktet mot solstrålene. Han satt der som en pasja på tronen sin, omgitt av det sedvanlige hoffet av dykkere og andre folk. Noen av dem kom bort til ham og dunket ham i skulderen. Noen dager tidligere hadde Nils kjøpt en komplett bardisk til uteserveringen på den hippe puben der han likte å gå for å slappe av. Og bli sett. Han hadde fått den fraktet opp dit med helikopter. Puben Black Aurora hadde bare vært der i noen få år. Den kneiste på toppen av fjellsiden som raget over Hammerfest, på vestkysten av Kvaløya. Baren hadde utsikt mot vekselvis glitrende hav og snødekte fjelltopper, og nedenunder, ved foten av fjellet, så man Hammerfest sentrum og havna. Derfra fulgte kystveien bukta ut til en liten halvøy, der man kunne skimte lagerbygninger og oljedepoter. Mesteparten av bykjernen var stuet sammen på et par hundre meter bredt bånd som buktet seg langs kysten, inneklemt mellom havet og fjellet. Hammerfest ble fullstendig tilintetgjort av tyskerne da de trakk seg tilbake ved slutten av andre verdenskrig, og var derfor ingen slående vakker by – langt ifra. Men beliggenheten, ved Europas nordlige yttergrenser, vendt mot Arktis og dets ukjente horisonter, ga byen en aura av mystikk og eventyr som var enda mer tiltrekkende. På den andre siden av bukta, mot horisonten, fortsatte veien et lite stykke før den dukket ned under jorda, for så 16


å dukke opp igjen på Melkøya, der det var bygd anlegg for prosessering av gass fra Snøhvitfeltet. Merkelig idé, å kalle et gassfelt for Snøhvit. De to faklene spydde samvittighetsfullt sine gylne flammer mot himmelen – like gylne som den fremtiden de bar bud om. Nils lukket øynene. Han kjente Elenors hånd kjærtegne ham diskré under pleddet han hadde lagt over fanget. En skygge gikk forbi og stilte seg opp foran ham. «Nils … denne bardisken, asså … du er faen meg sprø. Det er så fett! Det er bare du som kan finne på noe sånt.» «Kan du flytte deg, du skygger for sola», svarte Nils og viftet ham vekk med hånden. Spyttslikkeren gikk vekk og slapp seg ned i en fluktstol med en boks Mack-øl i neven, fremdeles like stum av beundring. Det var kjølig i lufta, men nå på tampen av vinteren var et par plussgrader og noen solstråler nok til å skape vårstemning. Han snudde seg mot Elenor, sin svenske kjæreste. Han la hånden sin over hennes for å stoppe kjærtegnene. Elenor, den gullbelagte sexbomba hans. De andre gutta var grønne av misunnelse. Med en sånn dame hadde han tingene på stell. Dykker i oljeindustrien, i Norge – da var du et mannfolk, selv om nordmenn ble sett på som provinsielle i Sverige. En ny skygge nærmet seg. «Nå? Hvor mange fridager har du denne gangen?» «Begynner å jobbe igjen i morgen.» «Hvor skal du?» «Dit jeg får beskjed om å dra.» «På en plattform?» Nils tok seg tid til å ta av seg solbrillene og dro den andre hånden sakte gjennom den svarte piggsveisen. Elenor hadde tatt hånden fram fra under pleddet og strøk nå kjæresten over brystet, full av beundring og sitrende av fryd, som alltid når han snakket om jobben sin og på den måten gjorde det tydelig hvor triste liv de andre levde. Dama var ikke riktig navla. Sånne machotyper var mangelvare i Stockholm. Arrogansen hans gjorde henne mo i knærne. Nils så på skyggen. 17


«Hvordan det? Tror du at du duger til å være dykkermakkeren min?» Fyren gikk. Elenor kløp Nils i brystvorten gjennom skjorta. Hun nøt forestillingen. Når Nils og dykkergjengen hans kom hit, samlet det seg alltid en haug med unge mennesker av begge kjønn som ville henge med dem. Noen av dykkerne satt for seg selv. De hadde nettopp kommet tilbake fra et jævlig oppdrag – det kunne man se på de anspente ansiktene. Og på måten de drakk på. Sånn var det alltid de første fridagene. Nils kjente at det vibrerte i lomma, og dro fram mobilen. Det var Leif Moe, en av dykkelederne i firmaet Arctic Diving. Elenor reiste seg med en hoftebevegelse som uttrykte misbilligelse, og begynte å danse alene, utfordrende. Nils så at de andre karene ikke greide å ta øynene fra henne, men da han reiste seg langsomt, så de en annen vei. Han ignorerte Elenor, som la armene rundt halsen på ham og kysset ham, og fortsatte mot parkeringsplassen for å snakke uforstyrret. «Politiet ringte. De trenger en dykker til å hente opp en fyr som har druknet. Vi sa ikke nei.» «Ja vel?» «Det skylder vi dem, etter alle gangene vi har bedt dem se gjennom fingrene med de dumme tingene dere har gjort.» «Dere er faen meg en pest og en plage. Jeg er på Black Aurora nå, sammen med dama.» «Det er bare du som både er ledig og dykkeklar. De andre er enten ute på oppdrag eller har akkurat kommet tilbake.» «Helvete! Hva får jeg betalt for driten?» «Vi kommer og henter deg. Bli hvor du er.» Nils la på. Han begynte uansett å bli lei av dette. Han strakte på seg, kastet enda et blikk på det praktfulle landskapet som bredte seg ut under ham. Fremdeles snøhvite fjell sperret utsikten til horisonten. På uteterrassen hadde det samlet seg flere menn for å smugkikke på Elenor, som løftet et glass i været mens hun danset med vuggende hoftebevegelser. «Jeg må dra.» 18


«Å nei! Nå som det akkurat begynte å bli morsomt her!» «Det kan ikke vente. Du kan bli igjen hvis du vil. Her, ta nøklene.» «Kødder du, eller! Her har jeg reist helt fra Stockholm bare for din skyld, og så bare stikker du! Og lar meg være alene igjen langt uti gokk! Er det mulig?» Hun satte opp furtefjeset, type «bitch». Med armene i kors, slik at puppene kom bedre til sin rett, til stor glede for de andre, slapp Elenor en ny haglskur av anklager over ham. Men snart ble stemmen hennes overdøvet av larmen fra et helikopter som landet på parkeringsplassen til Black Aurora, foran øynene på måpende gjester – hvis vi ser bort fra dykkerne. Nils la en finger over leppene til Elenor. Hun svarte med et drepende blikk, men da hun grep hånden hans, så hun allerede litt mindre sint ut. Og da Nils steg om bord i Super Puma-en, så han stoltheten lyse i øynene hennes. Helikopteret brukte ikke lang tid på nå sørenden av øya. Da Nils kom ned til bredden av Vargsundet, gjorde han seg ferdig med å justere dykkerflaskene, før han løftet blikket mot de samiske reingjeterne, som holdt seg på avstand, mørke i blikket. Flere reinkadavre hadde allerede blitt hentet opp fra vannet. Sola hadde nettopp stått opp, så han kom ikke til å mangle lys. Nils bestemte seg for ikke å vente på politiet. En reindriftsutøver som så forstemt ut, pekte ut stedet der gjeteren hadde forsvunnet. Strømmen var ikke spesielt sterk. Det tok Nils mindre enn en time å finne liket av reingjeteren. Etter mye strev fikk han brakt ham til den andre bredden. Han tok av seg dykkerflaskene. På motsatt side av sundet sto reingjeterne nå og diskuterte med politifolkene, som omsider hadde kommet. Da de fikk øye på Nils, satte de seg inn i bilene for å kjøre over til hans side, over broen. Nils snudde liket av reingjeteren over på ryggen. Det vrengte seg i ham. Bilene nærmet seg, med politiet i spissen. Dykkeren tok et par skritt til siden og kastet opp. 19


Ingen hadde advart ham. Erik. Mannen han nettopp hadde hentet opp fra vannet, var barndomsvennen hans. Han sparket til en stein, hardt. Hva faen var det de tenkte på? Han tørket seg rundt munnen med ermet på dykkerdrakten og gikk tilbake til liket, fremdeles kvalm. Ingen hadde sett ham. Han så på Erik, visste ikke hva han skulle gjøre. Altfor mange bilder i hodet. Nå kom politifolkene, fulgt av en gruppe reindriftssamer. En av dem skjelte ut politibetjentene. Han var full. De andre brydde seg ikke. Fylliken klandret politibetjentene for at de ikke hadde vært til stede da reinsdyrene krysset sundet. Nils dro kjensel på politimannen i marineblå uniform. Han hadde med seg en ung kvinnelig kollega, blondine, ganske søt. Nango, den grisen, hadde sikkert prøvd seg på henne, sa han til seg selv. Nils tok seg ikke bryet med å smile. «Takk, Nils», sa Klemet Nango og gikk bort til liket. «Hva er det som har skjedd?» spurte dykkeren. Samene samlet seg rundt dem. I det fjerne hørte man ambulansen som var på vei. En reingjeter som også hadde kjent drukningsofferet lenge, tok et skritt fram. Juva Sikku. Han beskrev hvordan ulykken hadde skjedd. «Den hvite reinen min druknet også», sa han. «Hvordan skal jeg klare meg uten den?» Det ga Nils faen i. Den unge politikvinnen virket sjokkert over at Juva Sikku bare var opptatt av reinsdyret sitt. «Synes du dette er rett tid og sted?» Sikku så uanfektet på henne. «Vet du hva en lederrein er?» Han spyttet i bakken og gikk. Litt lenger unna sto den fulle samen og gestikulerte foran Klemet. «For en gjeng med udugelige politifolk, kommer alltid når det er for sent. Reinpolitiet! Ingenting greier dere! Det eneste dere duger til, er å kontrollere snøscooterne. Dere burde ha vært her! Det er dere som har drept ham! Dere, hører du?» 20


Klemet begynte å miste tålmodigheten. Nils snudde seg mot politikvinnen. «Har du jobbet lenge sammen med ham?» «Nina Nansen», sa hun og rakte ham hånden. «Det er ikke så lenge siden jeg begynte i patrulje P9. Eller i politiet i det hele tatt. Det er den første jobben min etter at jeg gikk ut av Politihøgskolen.» Nils bare nikket. «Det er forferdelig, det som har skjedd med reingjeteren», fortsatte politikvinnen. «Jeg visste ikke at det kunne være så farlig.» «Hvis du vil oppleve ordentlig fare, er det bare å bli med og dykke over en oljebrønn.» Nina sendte ham et olmt blikk, og han så at hun måtte ta seg sammen for ikke å svare igjen. Men hun holdt munn. Tydelig såret. Det ga han faen i. Det var ikke mange som visste hvordan de skulle forholde seg til sånne som ham, sånne som risikerte livet nesten daglig. Så mange idioter det fantes. «Jeg må gå nå. Folk venter på meg.» Han kastet et blikk på liket av Erik, som ambulansepersonellet var i ferd med å bære bort. Klemet sto og snakket med reindriftsutøverne, med ryggen til den ustø mannen som fremdeles skjelte ham ut. Nils plukket opp dykkerutstyret sitt og bar det med seg opp i helikopteret. Rotoren satte seg i bevegelse. Klemet gikk bort til ham, fremdeles med den skrikende samen i hælene, men skjellsordene druknet i larmen fra rotorbladene. «Trives du fortsatt i politiet?» ropte Nils til ham i en ondskapsfull tone. Klemet så lenge på ham mens han festet sikkerhetsbeltet. Så pekte han på dykkerdrakten. «Ser ut som spy, det der!» ropte Klemet tilbake. «Lukter sånn også.» Helikopteret lettet. Klemet gikk sin vei, med Nils’ blikk plantet i ryggen.


KAPITTEL 3

Vargsunddalen, kl. 21.20. «Du har definitivt forbedringspotensial», sa Nina og så på skjermen på det lille kameraet. «Jeg skal vise deg hvordan du bruker bildestabilisatoren.» Klemet så mutt ut der han satt bak rattet på pickupen til reinpolitiets patrulje P9. Nina forsto det sånn at episoden ved Vargsundet hadde irritert ham ikke så rent lite. At klokka var mye, gjorde ikke saken bedre. Ikke Klemets innesluttede personlighet heller. «Han fylliken, altså. Jeg lover deg, det var like før jeg dro fram håndjernene.» «Ja, fy søren, det hadde han virkelig fortjent.» Klemet kunne ikke se det lille smilet hennes. Men hun visste at både Klemet og flere andre kolleger hadde ubehagelige minner fra sin tid på små lensmannskontorer i Finnmark, der man, noen ganger alene, måtte gripe inn i fyllekonflikter som ofte endte med vold. Å få jobb i reinpolitiet innebar for dem en pause i en yrkeskarriere preget av kontinuerlig press. For enkelte av dem gikk veien via et nervesammenbrudd. «La du merke til den store spisse steinen like ved sundet? Det lå noen slags offergaver der. Har aldri sett noe sånt før.» Hun snudde seg mot Klemet, som ikke ga slipp på det gretne ansiktsuttrykket sitt. Det kom til å gå over. Sola hadde nettopp gått ned, og det var fortsatt lyst. På denne tiden av året kjente kroppen ofte ikke behovet for å stoppe før det var for sent, og trøttheten hopet seg opp. Men Nina klaget ikke. Hun opplevde for første gang et 22


fenomen som var ukjent i Sør-Norge, der hun hadde vokst opp. Foreløpig så hun bare de gode sidene av det. Klemet bråbremset. På nedsiden av veien fikk Nina øye på en liten campingbil. Hun snudde seg og så spørrende på kollegaen. «Rutinekontroll. De har parkert for nær veien. Det kan være farlig.» Klemet var tydeligvis i det pedantiske hjørnet. Og ikke særlig snakkesalig. Etter at hun flyttet opp hit fra Sør-Norge noen måneder tidligere, hadde Nina hatt rikelig anledning til å lære kollegaen å kjenne når de var på patrulje og levde tett på hverandre mange dager i strekk. La ham bare holde på, sa Nina til seg selv, så roer han seg kanskje ned. Klemet banket på vinduet til campingbilen. Et bart hode med tynt, kort hår kom til syne. Mannen hadde et brunbarket, sporty ansikt, pen, kraftig hake, et rødt mønstret skjerf rundt halsen og et overrasket uttrykk i ansiktet. «Få se papirene dine.» Mannen fikk forklart at han var tysk og ikke snakket norsk. Han prøvde på engelsk, men det var Klemet dårlig i, og Nina fornemmet at situasjonen fort kunne gjøre ham enda mer grinete. Hun gikk bort til dem for å tjene som tolk. Klemet viste seg litt overivrig i tjenesten og gjennomsøkte campingbilen mens Nina så på papirene. «Kom og ta en titt på dette, Nina. Og kom ikke og si etterpå at jeg ikke har teft.» Bak i bilen lå det en mann iført turdress. Klemet ristet i ham. Enda en tysker. Denne var i ferd med å sove ut rusen. I den lille vasken lå det en konjakkflaske. De var tydeligvis raske med å tilpasse seg den lokale skikken med karsk. Fra bagasjerommet dro Klemet opp et reinsdyrgevir. Og under en benk fant han til og med et trafikkskilt med bilde av et reinsdyr inni en rød trekant. Tyskerne var glade i slike suvenirer. «Nina, forelegg.» Sjåføren prøvde å forklare. De var turister, og trafikkskiltet var det noen som hadde solgt dem, de hadde ikke tatt 23


det selv. Når det gjaldt geviret, hadde de kjøpt det også, av en same like ved en parkeringsplass. For øvrig var de ikke klar over at det var forbudt å parkere der. Nina nøyde seg med å oversette, for det ante henne at hvis hun sa sin mening, kom Klemet til å surmule resten av uka. Han fylte ut forelegget og ga dem en gjenpart. Sjåføren protesterte ikke. Det virket som om han ville bli ferdig med saken så fort som mulig. Eller kanskje han tenkte at boten aldri kom til å nå fram til ham i Tyskland. Etter å ha forsikret seg om at tyskerne flyttet bilen, kjørte de videre. Den ubehagelige delen av jobben gjensto. Kanskje det var forklaringen på Klemets humør? De måtte underrette den unge kona til Erik. Leiren hennes lå ikke langt unna, i nærheten av resten av reinflokken, langs flyttleia. Men først måtte politibetjentene hente snøscooterne som sto parkert ved hytta på Skaidi, som var basen deres på denne tiden av året. De kjørte fremdeles langs Repparfjord da Klemet stoppet på nytt. Denne gangen var det en tvilsomt utseende varebil som sto på en parkeringsplass. «Hva er galt denne gangen, da?» «Gammel bil. Må sjekke at den har bestått EUkontrollen. Livsfarlige, sånne gamle skranglekjerrer.» Like snakkesalig som alltid. Det satt ingen i forsetet. Klemet og Nina bøyde seg fram for å se bedre. På dashbordet på passasjersiden var det klistret opp post-it-lapper i alle farger. I bakspeilet hang det en liten utskåret rype med brukket nebb og en vimpel som det sto Alta IF på. Klemet banket på sidedøren. Etter en stund ble døren skjøvet opp av en mann med søvnige øyne. Overkroppen stakk ut av en sovepose. Bak ham så de en annen skikkelse røre på seg, også den omsluttet av en sovepose. De to mennene fortalte at de var teknikere og jobbet i Hammerfest. De bodde ikke i brakkene på Melkøya, men i et av de flytende hotellene man hadde leid for å huse arbeiderne som bygde det nye raffineriet. Den ene var norsk, viste det seg, den andre polakk. Sistnevnte sa noen ord 24


på polsk som kameraten hans oversatte. Polakken snakket ikke norsk, og engelsken hans var ikke stort bedre. De to mennene beklaget at de ikke hadde papirer på seg, men tilbød seg å stikke innom politistasjonen i Hammerfest så snart de fikk anledning; de ville for all del ikke skape problemer. Polakken satt sammensunket innerst i varebilen. Men verken han eller nordmannen så ut til å ha drukket. Mens Klemet hørte på det de sa, så han seg rundt i bilen. Han så ikke noe mistenkelig. «Ingen papirer – da må jeg skrive ut en bot til dere», brummet Klemet. Han fylte ut skjemaet, ga dem en gjenpart og minnet dem på at de måtte dra innom politistasjonen i Hammerfest med papirene sine. Så lukket han døra. «Det er viktig med rutinekontroller. Veldig viktig. Tenk på hytteinnbrudd, folk som slår seg ned i tomme hus, og så videre.» Nina fikk følelsen av at det var seg selv han prøvde å overbevise. Da de hadde satt seg inn i bilen, snudde hun seg mot ham. «Har du tenkt å kontrollere alle vi møter i kveld, eller? Bare fordi en gammel alkoholisert same har fornærmet deg? Du har vel ikke glemt at vi må underrette kona til Erik?» Klemet sendte henne et stygt blikk. Så tok han de to bøtene, og med aggressive bevegelser rev han dem i bitte små biter, som han slengte bak i pickupen. «Sånn. Kan vi fortsette nå?» Han startet bilen uten å vente på svar og kjørte i taushet helt til de var framme ved reinpolitiets hytte på Skaidi. Det var en elendig vår. Men våren var alltid elendig her oppe i nord. Snøen klorte seg fast helt til april–mai, avhengig av hvor mye sol det var, men tøværet skapte problemer for snøscooterferdselen. I elvene og på innsjøene begynte isen å bli dårlig. Når snøen som hadde hopet seg opp gjennom et halvt år begynte å smelte, ble landsdelen forvandlet til en eneste stor sølepytt. Man måtte vente til juni før det 25


ble grønt, og før man turte å snakke om sommer. Våren var bare en forlengelse av vinteren. En slags dårligere utgave av den. Mindre kald også. Denne kvelden var temperaturen oppe i fem minusgrader. Etter å ha hentet snøscooterne ved hytta på Skaidi satte Klemet og Nina kursen mot leiren til Steggo-siidaen. Nina holdt seg bak Klemet og stolte på at han styrte unna områder med utrygg is. Det tok dem en time å nå fram til teltene, som var satt opp på en lyngkledd flate der snøen hadde smeltet bort. De kjørte de siste hundre meterne på en blanding av snø og vegetasjon før de slo av motorene. Klemet utsatte det ubehagelige øyeblikket, samtalen med Eriks familie. Han betraktet dem på avstand. Nyheten hadde sannsynligvis nådd dem allerede, selv om det var dårlig telefondekning på denne siden av fjellet. Da samene fikk øye på Klemet og Nina, stimlet de sammen. For det meste kvinner og barn. Mennene var langt unna, hos reinsdyrene. Vårflyttingen mot nord hadde allerede vært i gang en god stund. Men denne flokken var uvanlig tidlig ute, kunne Klemet fortelle. Den delen av reinflokken som hadde prøvd å krysse sundet, var nå, etter den dramatiske morgenen, delt i to grupper – én på hver side. Nå var det bilveier i nærheten, ikke minst den trafikkerte veien som gikk til Hammerfest, og dyrene trengte derfor økt tilsyn. En gruppe eldre samer ble sittende foran et av teltene. Nina greide ikke å se hva de holdt på med. De hilste på hverandre med alvorlige miner. Et dødsfall blant reingjeterne var alltid en tragedie, og ikke minst når det dreide seg om en så ung mann. Det var stadig færre unge samer som ville og kunne begynne med reindrift. Klemet gruet seg fælt. Familien hans hadde blitt tvunget til å slutte med reindrift fra og med bestefarens generasjon, og han hadde et ambivalent forhold til dette miljøet. Det hadde Nina forstått under etterforskningen av Mattis’ død noen måneder tidligere. Mange av dem som drev med rein i mindre skala, måtte bøye seg for loven om den sterkestes rett. 26


En middelaldrende dame kom bort til dem. Foruten det samiske hodeplagget var hun kledd i boblebukser og en mørkeblå parkas som var litt for trang for henne. Hun hadde en energisk utstråling som lyste opp ansiktet. «Hvorfor var dere ikke der?» spurte hun rett på sak. Den samme anklagen som den fulle samen hadde kommet med. «Tror du virkelig det hadde gjort noen særlig forskjell?» svarte Klemet oppgitt. «Ja, hvorfor ikke? Det er din jobb å vite at konfliktene mellom reindriftsutøverne er i ferd med å blusse opp igjen. Vet du ikke at det er et kappløp om å sikre seg de beste beitene langs flyttleia?» «Selvfølgelig vet jeg det», svarte Klemet. «Men det er ikke noe nytt i det. Og jeg ser ikke helt hva det har med Eriks død å gjøre.» Ut fra reaksjonene til enkelte av kvinnene skjønte Nina at ikke alle var informert om drukningsulykken. En av dem, en gammel kvinne som var kledd i samenes tradisjonelle drakt, klamret seg til Susanns arm og stilte henne spørsmål på samisk med bekymret mine. Susann svarte henne med et flammende blikk. Erik var nevøen hennes. «Kjente du Erik?» ville Susann vite. «Ikke egentlig», svarte Klemet. «Det er iallfall lenge siden sist jeg så ham. Han er egentlig ikke i mitt patruljeområde.» «Erik var vår siidas store håp. Han hadde tatt seg bryet med å utdanne seg på landbruksuniversitetet i Umeå, og på den samiske høgskolen i Kautokeino. Jeg kjente ikke mange som ham.» «Hva er det du prøver å fortelle meg?» «Jeg vet ikke, Klemet, jeg vet ikke», sa hun og begynte å gråte. Den gamle kvinnen hang fortsatt i armen hennes. Klemet nikket. «Har Anneli fått beskjed?» Susann ristet på hodet. «Hun passer flokken som ble igjen i bunnen av dalen. Følg åskammen bortover. Og bruk beina, så dere ikke 27


skremmer dyrene. Det tar dere en halvtime, dere finner lavvoen hennes på toppen. Derfra holder hun øye med dyrene nede i dalen.» Noen av simlene var klare til å kalve. Det var for tidlig. Vanligvis fikk de ikke unger før de var framme på Kvaløya, etter å ha krysset sundet, fra cirka midten av mai og en drøy måned utover, noen ganger helt til begynnelsen av juli. «Kalvene greier ikke å svømme over sundet», sa Susann bekymret. «Vi får se hvordan vi gjør det. Vi blir kanskje nødt til å bruke båten til Reindriftsforvaltningen.» Klemet og Nina begynte å gå mot åskammen. De passerte lavvoen der det satt fem gamle menn rundt et bål. De sang eller nynnet. En av dem så forstyrret ut. De andre så heller ikke ut til å være i storform. Gamle menn som sammen opplevde de siste restene av dette nomadelivet ingen levde lenger bortsett fra under reinflyttingen. Mekaniseringen av reindriften, som startet på 1960-tallet, hadde markert slutten på den gamle levemåten. Nina fikk frysninger da hun hørte dem synge. Det var ikke egentlig en joik, samenes tradisjonelle sang, men det hadde den samme besettende klangen og kunne også minne litt om en salme. Samen med det forstyrrede blikket skjøv en bølget hårlokk til side. Han sang ikke. Nina gikk forbi ham uten å stanse, men også uten å ta blikket fra ham, helt til de nådde åskammen. Det var tungt å gå i den løse snøen, men de hadde ingen problemer med å finne Anneli. Den unge kvinnen passet dyrene alene. «Hun er jo nesten blondere enn meg», registrerte Nina overrasket. Hun hadde langt, stritt hår ned til skuldrene, fyldige lepper og vakre kinnben. Vinden pisket mot tinningene. Hun sto på en stor stein med utsikt over en dal som var overstrødd med fjellbjørk. Hun virket en smule overrasket over å se Klemet og Nina, men samtidig visste hun at reinpolitiet alltid kom for å forhøre seg når reinflokkene var forsinket eller for tidlig ute i flyttsesongene. De gjorde det for å forebygge konflikter blant reindriftsut28


øverne om retten til beiteområdene. Anneli vinket til dem, tilsynelatende i godt humør. Da de var kommet nær nok, hvisket hun til dem, tydelig oppglødd, og signaliserte at de skulle komme helt bort til steinen. «Se der, en simle er i ferd med å kalve.» Det var fortsatt lyst nok til at man så godt. Nina grep kikkerten og ble vitne til det store øyeblikket. Klemet holdt seg i bakgrunnen. Nina måtte ta seg av å overbringe den unge kvinnen det triste budskapet. «Viddas pust kaller de unge reinsdyrene til livet», hvisket Anneli. Nina sto rett ved siden av henne. Politikvinnen så den nyfødte kalven riste på seg, klossete på sine tynne ben. Hun kjente pusten fra den unge kvinnen i øret. «Forfedrenes kraft strømmer allerede gjennom dem. Ser du hvordan de instinktivt finner moren sin, og hvordan moren instinktivt bekymrer seg allerede? Visste du at en mor som blir skremt forlater ungen sin? Stillheten er det første beskyttende sløret hun innhyller dem i. All livets magi utspiller seg i dette øyeblikket.» Myke og rene, tenkte Nina, beveget av Annelis ord. Det gjorde bare situasjonen enda mer ulidelig. Hun snudde seg mot Klemet, som prøvde å gjemme seg i skyggen. Han nikket til henne. Nina tok forsiktig Annelis hånd og fortalte henne hva som hadde skjedd.


KAPITTEL 4

Fredag 23. april. Soloppgang kl. 03.26. Solnedgang kl. 21.20. 17 timer og 54 minutter med dagslys. Barentshavet, kl. 10.55. Gjennom koøyet i kontrollrommet så Leif Moe bølgene. Fem–seks meter, maks. Ikke i nærheten av å kunne kalles storm. Arctic Divings dykkerfartøy var uansett stabilisert. De to dykkerne han hadde der nede, merket neppe noe særlig til bølgene på overflaten. «Dybde førti meter.» Fra dykkerklokken som sank ned i Barentshavet, og som hadde forbindelse til fartøyet via en multifunksjonell kabel, rapporterte beredskapsdykkeren Tom Paulsen dybden for hver tiende meter. Som vanlig hadde de først brukt godt og vel tjue minutter på å gjennomgå sjekklisten: prøve maskene, spakene, trykkmålerne, koblingene – alt måtte sjekkes. Reglene hadde blitt et mareritt på den norske kontinentalsokkelen. Denne gangen skulle de heldigvis ikke dykke så dypt at det var nødvendig å bruke gassblanding – det ville ha krevd en drøss med ekstra ting å sjekke. Men okei, så lenge kunden betaler for dette også, gir vi faen, tenkte Leif Moe. Problemet var bare at klienten, eller klientene, presset dem stadig mer. De måtte hele tiden jobbe fortere. Arctic Diving hadde mistet en viktig kontrakt måneden 30


før og kunne ikke tillate seg å miste enda en nå som firmaet hadde investert i et nytt trykkammer. Dykkerklokken hadde snart nådd riktig dybde. Å bruke dykkerklokke til en dybde på femti meter var kanskje litt vel råflott, men det var en fin anledning til å teste ut nytt utstyr. Oppdraget gikk ut på å rydde opp etter en prøveboring. En fjernstyrt ubåt kunne sikkert gjort jobben, men de fryktet komplikasjoner. Det var iallfall den forklaringen de hadde gitt kunden – heller det enn å innrømme at begge ubåtene var til reparasjon. En ny sjanse for Nils Sormi til å vise seg fram. Han skulle gjøre seg klar i dykkerklokken mens makkeren Paulsen sjekket ham. Selv om Leif Moe ikke likte Sormi, måtte han innrømme at han og Paulsen utgjorde et formidabelt dykkerpar, som fungerte som tvillinger så snart de var under vann. På land også. «Dybde femti meter.» De var framme. Dykkerklokken ble satt under trykk. De to dykkerne kom snart til å føle seg groggy. Men de hadde ikke mye tid på seg. Hvert minutt telte, med tanke på hva teknologien som ble brukt under slike dykk kostet. Leif Moe holdt øye med kontrollskjermene. På grunn av trykkøkningen i dykkerklokken burde slusen ha åpnet seg. «We got the door.» Døra var åpen. Kom igjen, småen, ut med deg, tenkte Leif Moe. Vannet er da ikke så kaldt. Rundt tre grader, bare så vidt kaldere enn i Nordsjøen. Okei da, litt kaldt kanskje. Men kom igjen nå, før kunden begynner å mase. Og ganske riktig: På en annen radiofrekvens lurte kunden, Future Oil, på hvordan det gikk. Der de satt trygt og godt i varmen, i Hammerfest. «Arctic Diving, hvor langt har dere kommet?» Det var stemmen til Henning Birge i Future Oil. 31


«Dykkeren er på vei ut i vannet.» «Dere er bare så vidt i rute. Det er fare for at dere ikke greier å holde skjemaet.» «Alt er under kontroll nå. Over.» Fra dykkerklokken fortsatte Tom Paulsen å rapportere. «Diver leaving the bell.» Kom igjen, ut med deg nå, sånn ja, Nilsemann, vis gutta i Future Oil hvem som er best, sånn at de har grunn til å vise deg fram overalt etterpå, på festene sine. Nils Sormi var trolig i ferd med å dra i navlestrengen sin. Gjennom den gikk slangene som livet hans hang i: varmt vann, kommunikasjonen med dykkerklokken og ikke minst lufta som gjorde det mulig for ham å puste. De lå ikke så veldig dypt, og Nils måtte dykke enda noen meter ned. Men det var mørkt nede på bunnen – den skulle renses for alt materiell som hadde blitt liggende igjen etter en prøveboring, restene av brønnhodet, slik at det ikke skulle ødelegge fiskegarnene. Det trengtes flere dykk for å bli ferdig, hvis ikke ubåtene ble reparert litt faderlig fort – begge ubåtene i ustand på én gang, det pleide aldri å skje, helvete – men Nils måtte gjøre mesteparten av jobben nå. Og han var rett mann for jobben. En mann som likte å ta risker, som ikke ble redd, som alltid var villig til å gjøre det lille ekstra som skilte ham fra de andre. I hans yrke kunne dette lille ekstra naturligvis bety døden. Men Nils var ikke dum. Og makkeren hans var mer verdt enn alle forsikringer i verden. For Tom Paulsen gikk sikkerheten foran alt, koste hva det koste ville, og uansett hva kundene måtte mene. Men selv kundene respekterte det, iallfall de fleste av dem. Om Nils Sormi hadde det lille ekstra, hadde Tom Paulsen det lille for lite, det som andre kaller forsiktighetsprinsippet. En kombinasjon som gjorde dem uslåelige. «Give the diver more slack.» Gi dykkeren mer line. Han burde være framme nå, eller nesten. «Arctic Diving, har dere funnet fram?» 32


Neimen, der våknet visst fyren fra Future Oil igjen. «Dykkeren er på plass.» «Hvem har du der nede?» «Nils Sormi ute. Tom Paulsen inni klokka.» «Ok, lille Sormi, det er bra. Men kjapp dere likevel.» «Over.» Rasshøl, tenkte Leif Moe. «Lille Sormi» meg her og «lille Sormi» meg der. Alt handlet om ham. Det var ganske enkelt: Nils Sormi var selskapets utstillingsfigur. Og oljefolkene elsket også at Arctic Divings stjernedykker var same. Den eneste, riktignok, men til gjengjeld den store stjerna. Han var alibiet deres, «den gode samen», beviset på at oljeselskapene var åpne for urbefolkningen, og at de lot dem ta del i den lokale utviklingen. Den tjukke teksaneren fra South Petroleum skrøt ham opp i skyene – skulle nesten tro han hadde adoptert ham. Og han var ikke den eneste. Langt ifra. De hadde sitt eget kallenavn på Nils Sormi: PK – politisk korrekt. De dro alltid PK ut av ermet når det var nødvendig å roe ned lokalpolitikere eller imponere journalister. Og den selvhøytidelige gjøken var ikke klar over det engang. Leif Moe hørte Paulsens stemme fra dykkerklokken, henvendt til Sormi. «Dropp det der, Nils. Du har ikke tid, og det er for risikabelt. Det er ikke i tråd med prosedyrene.» «Dykkerklokke, hva er det som foregår?» spurte Leif Moe. «Den delen som vi skal hente opp, er knekt, og vi greier ikke å feste den sånn som vi hadde tenkt. Vi blir nødt til å grave ut bunnen under den og surre kabler rundt den. Det kan ta et par dager, minst.» «To dager! Helvete!» «Nils vil ikke vente. Han sier at han kan sveise delen fast til kabelen. Personlig er jeg imot det. Han har ikke alt utstyret han trenger.» «Okei, jeg formidler det videre.» Da dykkelederen forklarte situasjonen for kunden, Future Oil, var svaret akkurat som forventet. 33


«Kødder du med meg, eller? Vet du hvor mye det koster meg, all den ekstra tiden dere bruker? På dekomprimering og prating? Si til Sormi at han må se å få ræva i gir.» «Det kan være farlig å gå for fort fram, og du hørte jo hva jeg sa: Han har ikke det nødvendige utstyret.» «Tror du vi betaler ham for å leke dykkerinstruktør i Syden? Over.» Minuttene gikk, urovekkende fort. Leif Moe fulgte med på avstand, fra det lille rommet i dykkerfartøyet, men det eneste han kunne gjøre, var å sjekke målerne. I dykkerklokken begynte nok den innestengte atmosfæren å føles kvelende for Tom Paulsen. Mens Nils Sormi trolig begynte å bli nummen av kulde, til tross for dykkerdrakten. Han hørte at Paulsen irettesatte makkeren sin, som tydeligvis bare fulgte sitt eget hode. De hadde uansett gått over tiden de hadde satt av til oppdraget. Leif Moe forsto at Sormi hadde begynt å sveise kabelen fast til gjenstanden som skulle heises opp – fort og gæli, og stikk i strid med alle råd. Improvisasjon og kjekkaseri, helt i tråd med måten ting ble gjort på av dykkerne som jobbet for oljeindustrien på 1970-tallet, i de første famlende årene. Moe måtte likevel innrømme at Sormi var litt tøff. Den lille samen var dyktig. Han var kanskje arrogant og pretensiøs, men han var jævlig god. Et rop fra Paulsen fikk Moe til å rykke til. «Kom inn igjen med en gang, Nils, du er i fare!» «Paulsen, hva faen er det som skjer?» «Problemer med navlestrengen. Tilførselen av varmt vann og luft er redusert med … en tredjedel.» «Hvor lang tid har han på seg?» «Tre minutter.» «Hvor langt unna er han dykkerklokka?» «Mindre enn det. Men han sier at han snart er ferdig med sveisingen.» «Se å få ham inn for satan i helvete!» «Oppfattet. Over.» Paulsen skulle være klar til å reagere øyeblikkelig. Det 34


hørte med til jobben som beredskapsdykker. Han behøvde bare å ta på seg masken – det var gjort på et blunk. Paulsen ville også ha vært parat til å dra ut og redde kompisen uten maske. Moe hadde blikket naglet til skjermene, og til stoppeklokka han hadde startet i refleks. «Arctic Diving, hvor lenge har dere egentlig tenkt å sitte der på ræva?!» Leif Moe brøt forbindelsen med Hammerfest. Så fikk han heller tåle litt kjeft etterpå. De tre minuttene hadde gått. Det var helt stille, hvis man så bort fra en svak skurring fra radioen. Utenfor slo bølgene mot skroget, uten at det merktes. Gjennom et annet vindu fikk han øye på den mobile plattformen, som heller ikke lot seg påvirke av uværet. «Divers back in the bell.» Han trakk et lettelsens sukk. Og grep mikrofonen igjen. «Rapport.» Det gikk to lange minutter. «Nils er nede for telling, han var bevisstløs da jeg fant ham. Han puster, men han har rukket å bli sterkt nedkjølt. Du kan berolige Future Oil. Han rakk å sveise ferdig. Det er klart til å bli heist opp. Over.» Leif ristet på hodet. «Start oppheising og dekompresjon. Over.»


KAPITTEL 5

Høydedragene over Vargsundet, kl. 13.45. Klemet Nango og Nina Nansen hadde overnattet i hytta på Skaidi. På nettsidene til lokalavisene gikk det hett for seg i kommentarfeltene under nyhetene om ulykken som hadde kostet Erik Steggo livet. Mange uttrykte sin medfølelse, men det var også bitre opportunister som aldri lot en anledning gå fra seg til å utøse sin galle. «Hvis det hadde vært reinsdyrforbud på Kvaløya, ville denne ulykken aldri ha skjedd.» «Innbyggerne i Hammerfest er møkka lei av disse dyrene.» Samme gamle maset, tenkte Klemet. Problemene med reinsdyr som trakk inn i byen om sommeren, hadde forpestet forholdet mellom de ulike befolkningsgruppene i årevis. Selv ordføreren i Hammerfest bidro til dette ved å legge ut bilder på Facebook av reinsdyr han hadde støtt på i byen sin. Nina og Klemet kjørte tilbake til høydedragene over Vargsundet. Det var ikke første gang at reinsdyr hadde druknet på vei til eller fra sommerbeite. De mange reinflokkene som hadde tilbrakt vinteren i indre Finnmark, mellom Kautokeino og Karasjok, vendte hver vår tilbake til sommerbeitene på kysten i nord, noen ganger på øyene. Noen svømte over, mens andre ble fraktet over med landgangsfartøy som Reindriftsforvaltningen chartret. Om høsten ble den samme flyttingen gjennomført motsatt vei. Det var ren rutine. Men Klemet hadde aldri hørt om at en reingjeter hadde omkommet på denne måten. 36


Susanns ord gikk inn på ham, selv om hun tok feil. Det ville ikke ha gjort noe fra eller til om de hadde vært til stede. Gjenskinnet fra sjøen blendet ham. Han tok på seg solbrillene. Alle de druknede reinsdyrene hadde blitt fisket opp av vannet. Cirka tretti dyr i alt. Resten av flokken hadde kommet seg over uten problemer noen timer tidligere. De andre, de som fortsatt var hos Anneli, skulle krysse sundet senere. Nina rev ham ut av tankene. Hun var rett på sak, som vanlig. «Hva er det med deg og Nils, egentlig?» Klemet så på henne uten å svare. Ofte funket det. Men ikke denne gangen. Ikke med henne. «Du trenger ikke tro at jeg har problemer med alle reindriftsutøverne i området.» Klemet stirret ut over Vargsundet. «Men du ser jo hvordan han er.» Nå var det Ninas tur til å bli taus en stund. Det virket som om hun også var oppslukt av sundet. På den andre siden glitret det i den fortsatt snødekte fjellsiden. Reinsdyrene var sikkert langt inne på Kvaløya nå, noen på vei ned mot byen, andre på vei mot det ubebodde platået i høyden. «Ja», sa hun omsider. «Ja, jeg vet det. Ufordragelig. Og uimotståelig.» «Hva mener du?» For en gangs skyld var det Nina som ikke svarte. Klemets mobil ringte mens patrulje P9 var på vei tilbake til dalen. «Spor? Hva slags spor?» En reintyverisak. «Så får vi i det minste noe annet å tenke på», sa Nina da han hadde lagt på. De møtte reineieren som hadde meldt fra om tyveriet, på en parkeringsplass ved veien som gikk langs Repparfjorden. Til avtalt tid. En punktlighet som var litt av en pre37


stasjon i denne enorme og folketomme landsdelen der man «kom når man kom». Tyven hadde ikke akkurat gjort seg umak. Åstedet lå knapt femten meter fra veien, på fjellsiden, i ganske åpent terreng. Det var overraskende risikabelt, for på denne tiden av året ble det ikke mørkt, selv om natten. Reineieren dro igjen nesten med en gang. Under vårflyttingen kunne de ikke være lenge borte fra flokken. Dyret hadde blitt partert på stedet. Enda et moment som vitnet om at tyven hadde tatt en uvanlig stor sjanse. De fleste reintyverier skjedde om høsten. Da var reinsdyrene friske og velfødde igjen etter å ha spist gresset ved kysten, og kjøttet derfor mye bedre. I tillegg gjorde mørket det mulig å stjele dyr uten altfor stor risiko. Klemet og Nina tok på seg blå plasthansker før de snudde skinnet og det avskårne hodet, der geviret manglet. Men ikke ørene. Nina sa det først: «Hvis ørene er på plass, betyr det at tyven ikke er herfra. Hadde han vært det, ville han ha visst at den beste måten å få en reintyverisak henlagt på, er å skjære av ørene på dyret. Eller hva?» Klemet fant det ikke nødvendig å svare. Nina var ikke lenger en fersking i reinpolitiet. Hun hadde allerede tilegnet seg det grunnleggende. Ingen ører, ingen merker. Ingen merker, ingen eier. Ingen eier, ingen anmeldelse. Ingen anmeldelse, henlagt sak. Det var den ubønnhørlige logikken i politietterforskningen i Sameland. Man måtte bare vite det. Hvert reinsdyr var merket i begge ører, slik at man med sikkerhet kunne identifisere eieren. Politiet hadde en bok med oversikt over de mange hundre merkene som var i bruk i regionen. Klemet og Nina så på hverandre – de tenkte det samme. De gikk tilbake til pickupen og begynte å plukke opp bitene av de istykkerrevne bøtene som lå strødd utover baksetet.

Profile for Cappelen Damm AS

Oliver Truc Vargsundet  

Det er vår i det høye nord, og det evige, nådeløse lyset lar ingen slippe unna. Ved Barentshavets kyst ligger fremtidens arktiske Dubai, Ham...

Oliver Truc Vargsundet  

Det er vår i det høye nord, og det evige, nådeløse lyset lar ingen slippe unna. Ved Barentshavets kyst ligger fremtidens arktiske Dubai, Ham...