Vanskelig gjest

folk». Statsministerens «meget hengivne Olav» ønsker gledelig jul og alt godt for det nye.

Å BØYE SEG

Kronprinsen forblir Forsvarets mann. Det innebærer et kontinuerlig engasjement, i stort og mindre. En talende episode finner sted i januar 1948.77 Da informerer den myndige Jens Chr. Hauge, Milorgs tidligere leder, nå forsvarsminister, konge og kronprins om at det er innført et nytt uniformsreglement. Viktigst er det at Forsvarets personell ikke lenger skal ha norsk flagg på ermet. I statsråd gir de kongelige uttrykk for at slike endringer ikke kan utføres uten deres godkjennelse. Særlig kronprinsen er tydelig uenig i at nasjonalitetsmerket fjernes.

Den rojale irettesettelsen av statsråden tilhører sjeldenhetene, og denne statsråden akter ikke å gi etter for kongelig synsing. Hauge får utarbeidet en juridisk betenkning som viser at Forsvarsdepartementet helt siden 1912 har hatt myndighet til å foreta slike endringer i militære antrekk. Hauge legger sakens realiteter fram for de kongelige, og gjør det klart at han har valgt å gå nøye til verks fordi kronprinsen hadde gjort gjeldende «en rettsoppfatning som ikke var holdbar». Olav innrømmer å ha tatt feil, men da kronprins og forsvarsminister sommeren 1949 er på befaring på Milorgs Bjørn West-base i Nordhordland, er han den eneste som fremdeles bærer norsk flagg på ermet.

Noen år senere var Jens Chr. Hauge uheldig under et besøk i kommandantboligen i Stavern.78 Han slo hodet kraftig i en dørkarm. Da det ble meldt i Stortinget at forsvarsministeren hadde fått sykdomsforfall på grunn av hjernerystelse, uttalte Carl Joachim Hambro at dette var noe man hadde hatt mistanke om lenge. Stortinget skal ha moret seg, selv om noen mente at odelstingspresidenten hadde gått over streken. Da Hauge kom tilbake til statsråd etter sykehusoppholdet, skal kronprins Olav med glimt i øyet ha påpekt: «Der ser De, forsvarsminister, det lønner seg å bøye seg av og til.»

Kronprinsen skulle aldri gi slipp på uniformsengasjementet. Også etter Hauges tid ville Olav ha et ord med i laget. Men som konge synes han å ha øvet påvirkning på reglementet via militær tjenestevei, ikke politisk.

Etter krigen hadde Norge lagt seg på en forsiktig brobyggingspolitikk. Man var fra først av påpasselig med å beholde det gode forholdet til Sovjetunionen, selv om man nøt godt av amerikanernes storstilte Mars-

44 | DEL I • KRONPRINSLIVET

hall-plan, det europeiske gjenreisningsprogrammet i amerikansk regi. Noen ville dessuten holde liv i tanken om et nordisk samarbeid, selv om nasjonen sto i størst gjeld til Storbritannia og USA.

Så går det ikke lenger. I midten av mars 1948 godtar Norge at Marshalllandene oppretter en ny organisasjon, OEEC, Organisasjonen for europeisk samarbeid, senere OECD.79 Allerede i april tar utenriksminister Halvard Lange og regjeringen til orde for en tydelig vestorientert politikk. Det blir forhandlet med svenskene om et tettere nordisk forsvarssamarbeid denne våren, men i motsetning til broderfolket har nordmennene lagt nøytralitetspolitikken bak seg. Naboene i nord finner ikke sammen.

UENDELIG VAKKERT

I april skriver Olav til den britiske kongen for å gratulere med sølvbryllupet.80 Det virker ikke så lenge siden Bertie og hans Elizabeth giftet seg, mener fetteren. Det må være fint å kunne feire en slik anledning når man «i sannhet kan føle at man har tilbrakt 25 lykkelige år sammen». Og det til tross for alle vansker og engstelser som de har delt med en slik ro og åpenbar kjærlighet.

Hva gjelder nærmeste framtid, føler kronprinsen seg litt tryggere enn for bare få uker siden. Valget i Italia burde ha en «stabiliserende innflytelse» på utviklingen. Kanskje er det snakk om et vendepunkt. Da har kristendemokratene, etter en knallhard og ufin valgkamp, slått kommunistene i det første italienske valget etter krigen. Han føler seg overbevist, forteller Olav fetteren, om at ingen egentlig ønsker å utløse en krig. Det er bare det at man så mange steder kan komme til å foreta «forhastede handlinger» som igjen kan føre til større konflikter. Nå ser han først og fremst fram til Winston Churchills kommende oslobesøk, samt til prinsesse Astrids konfirmasjon 9. mai.

Astrid, den eneste av kronprinsbarna født på Oslo slott, trådte «enkel og rank» fram foran Eivind Berggrav, rapporterte Aftenposten fra konfirmasjonen.81 Slottskapellet var «vakkert, uendelig vakkert». Den sjeldne blomsterskruden og de skjønne tonene som «vibrerte gjennom luften», hadde gjort dagen uforglemmelig.

Etter høytideligheten tar kongefamilien imot gjestene i Den røde sal, og klokken 13.30 er det lunsj for kongefamilien med kongelige gjester, hoff og stab. Under middagen om kvelden var gjestene, ifølge adjutantdagboken, begrenset til de kongelige familier og «diplomatiske representanter

for Prinsessens fadderes land».82 Ambassadør Laurence Collier, som har æren av å representere prinsessens britiske faddere, sender straks rapport hjem til Storbritannia.83 En norsk konfirmasjon er et slags overgangsritual, forklarer han. Ikke minst må man debutere som taler, og deretter risikerer man å måtte holde taler også ved andre formelle anledninger. Astrid har klart seg godt, og framsto som «atskillig mer samlet» enn søsteren. Hun burde være godt egnet til å holde en «høy stilling i det offentlige liv».

VANSKELIG GJEST

Bare fire dager etter prinsessens konfirmasjon dukker den levende legenden Winston Churchill opp. Allerede to år tidligere hadde det vært meningen at eks-statsministeren skulle komme på norgesbesøk, på kongens initiativ, men politisk var det blitt vanskeligheter. Av hensyn til Norges forhold til Sovjetunionen hadde regjeringen søkt å unngå den konfliktglade krigshelten. Ikke alle ved Slottet hadde vært fornøyd. I dagboken karakteriserte hoffsjefen det siden som «den daværende regjerings usselhet».84 Den politiske svakheten bunnet i «det knefald det norske arbeiderparti i sin råttenskap har gjort likeoverfor den russiske bolsjevisme for få år siden», utdypet Peter Frederik Broch. 85 Formodentlig

46 | DEL I • KRONPRINSLIVET

hadde hoffsjefen glemt at kongen selv hadde støttet tanken om utsettelse, og at Churchill hadde uttrykt forståelse for beslutningen.86

Kong Haakon har uansett grudd seg en smule. Churchill er kjent for å plages av dårlig humør, og mangler enhver evne til å skjule det.87

Gatene er fulle av folk. Broch mener det ikke har vært så mange på beina siden kongefamiliens hjemkomst sommeren 1945.88 Under middagen ender den aldrende norskekongen opp med å framføre en heller selsom tale. Den skjer uten manuskript, men med godt hørbar suffli. Suffløsen er hans seks år yngre søster, prinsesse Ingeborg, som sitter ved siden av ham med manuskriptet i hånden og assisterer «med hviskende stemme». Komikken er uunngåelig.

I sin atskillig mer suverene respons reflekterer Churchill over eget hell da han i mai 1940 ble statsminister til tross for den skandaløse kampanjen i Norge. «Du kan gjøre en dum ting, og den redder livet ditt», påpeker han, ærlig nok.89

Offisielt blir besøket vellykket. Og Churchill får lagt igjen tydelige råd til statsminister Gerhardsen og forsvarsminister Hauge. Norge må velge Vestunionen framfor et nordisk forsvarssamarbeid.90 Nå gjelder det å stole på amerikanerne.

Den gamle grinebiteren viser seg å være en «likeså elskverdig som vanskelig gjest», lyder den norske hoffsjefens oppsummering.91 «Make til kjør har jeg ikke oplevet», hadde en lakei med 40 års fartstid ved Slottet uttalt. Mye heller da en konge på besøk. Märtha betrodde seg om at Churchill var «det vanskeligste menneske» hun noen gang hadde snakket med.92 Det var nesten umulig å få ham interessert i andre temaer enn ham selv.

Winston og Clementine Churchill på oslobesøk, 1948. (Foto: Ukjent, DKS)

KAPITTEL 1 • NYE BEGYNNELSER | 47