Gjensyn

en halv million, men så langt hadde regjeringen ikke turt å strekke seg. For tiden stiltes det store krav til kongen, minnet hoffsjefen om. «En mengde understøttelser utbetales, såvel til institutioner som til private –.» Senere innrømmet han at staten til gjengjeld hadde overtatt en rekke av kongens utgifter, til sammen 200 000 kroner.5 I realiteten var apanasjen «forøket med ½ million kroner».

I de første harde etterkrigsårene manglet det ikke på bønner om rojal veldedighet, og kongen bidro til å hjelpe nødstilte over hele landet. Det handlet om en eldgammel skikk, og foregikk ved at hoffbyråkratiet forhørte seg med lokale prester og lensmenn om henvendelsenes berettigelse. Hvis attesten var god, trådte kongen til. Kongen så, kongen hørte og kongen hjalp.

KRONPRINSHVERDAGEN

I fem år hadde Olav vært krigens mann. Nå ventet freden. Hva hadde krigen gjort med ham?

Den langtrukne eksilerfaringen hadde gitt ham opplevelser både av maktesløshet og tilfredsstillelse, av nederlag så vel som triumf.6 Han, hans far og regjeringen hadde levd på de alliertes nåde og kjent på frustrasjon. Samtidig hadde de vært trygge i sin sak, og etter hvert i sin tro på seier. Selv hadde han fått utfolde seg på nye måter, tettere på regjeringens arbeid, som yrkesmilitær, propagandist, som nær venn både av kong George VI og president Franklin D. Roosevelt. Men på det personlige planet hadde krigen i lange perioder holdt ham borte fra sine aller nærmeste, og slik bidratt til å skape avstand mellom ham og dem.

Til slutt var kampen kronet med seier. I motsetning til mange av dem han hadde arbeidet tettest med og kommet nærmest i disse årene, de fleste medlemmene av regjeringen Nygaardsvold, var det hans privilegium å kunne fortsette gjerningen. I motsetning til politikerne som vendte hjem, hadde hans og monarkiets autoritet blitt styrket. Etter å ha fylt en tydeligere rolle, særlig gjennom det siste krigsåret som forsvarssjef, måtte han likevel nøye seg med å returnere til kronprinsrollen, den vage. Nå ventet det rolige skaugumlivet og gamle representasjonsoppgaver, selv om han i årene som fulgte skulle holde fast ved det som profesjonelt hadde gitt ham størst glede og mening, nemlig forsvaret. Slik maktet krigeren å skape en grad av kontinuitet fra krigens år til fredens.

Han skal tilbake til den kongelige hverdagen, den gjennomregulerte, til pliktens vei. Herfra og ut skal hans liv bli et liv preget av rutiner, ritualer

26 | DEL I • KRONPRINSLIVET

og trivialiteter, av gjentakelse på gjentakelse. Og enda mer etter at han blir monark. Det er som om han skulle være på en eneste lang repetisjonsøvelse, fra dag til dag, måned til måned, årstid til årstid, år til år.

SELVFRAMSTILLING

Så langt hadde kronprinsen av Norge vært lite opptatt av å dokumentere sitt liv. Men i den forsinkede 25-årsboken for «Studentene fra 1921» går han et øyeblikk inn i det selvbiografiske.7 Etter først å ha etablert de helt sentrale fakta, griper han ordet: «– Jeg ble student på reallinjen ved Hallings skole, gikk inn på Krigsskolen og ble uteksaminert som nr. 4 i mitt kull og studerte deretter ved Balliol College, Oxford, hvor jeg 1926 bestod eksamen i sosialøkonomi, politisk økonomi og statsforfatningslære.»

Der ligger fundamentet. Siden utførte han som offiser «alminnelig forefallende tjeneste» i Hæren og Marinen, og det gikk jevnt oppover: «Etter 7 års tjeneste som premierløytnant avanserte jeg til kaptein 3/7 1931, til oberst og kommandør 14/2 1936 og til general og admiral 14/7 1939.» Ved siden av slike «mer alvorlige sysler», fikk han også, legger kronprinsen til, prøve seg i «atskillig slags sport og idrett og deltatt aktivt, særlig i skirenn og regattaseilas».

Særlig trekker jeg-fortelleren fram sitt første statsråd, myndighetsdagen og rollen som regent under farens utenlandsopphold. 1920- og 30-årene oppsummeres: «I årene fram til overfallet på Norge 9/4 1940 foretok jeg utstrakte reiser rundt om i landet og overtok flere av kongedømmets representative plikter både hjemme og ute.» I tillegg var han med kronprinsessen på stor rundreise i USA, der en rekke akademiske institusjoner gjorde ham til æresdoktor.

Han er i ferd med å forme sitt livs fortelling. Blant annet betoner han amerikareisens politiske betydning: «Under dette opphold ble grunnen lagt til det vennskap med president Franklin D. Roosevelt som kom til å være av betydning for Norge under den annen verdenskrig.»

Gjøremålene under krigen utgjør nesten halvparten av kronprinsens lille selvbiografi. Under felttoget i Norge fulgte han kongen og regjeringen, heter det. Her finnes ingen spor av dramatikken rundt avreisen: «7/6 1940 ble det besluttet å oppgi kampen i Norge, men fortsette den utenfor landets grenser. Jeg gikk samme dag med Kongen og regjeringen ombord på den britiske krysser ‘Devonshire’, som førte oss til England.» Det er liten tvil om livets stolteste øyeblikk: «Sommeren 1944 overtok jeg etter kgl. resolusjon av 30/6 s.å. stillingen som forsvarssjef, som sådan

KAPITTEL 1 • NYE BEGYNNELSER | 27

hadde jeg den øverste ledelse av alle norske styrker hjemme og ute og av det direkte samarbeid med vårt lands allierte.» Han forteller om hjemkomsten, og avslutter med adresseopplysninger: «Jeg bor på eiendommen Skaugum i Asker, som Kronprinsessen og jeg mottok som gave fra minister Fritz Wedel Jarlsberg kort etter vårt bryllup.»

Jubileumsboken, forklarte redaktør Rolf Werner Erichsen, var blitt forsinket på grunn av landssvikoppgjøret. Det hadde vært uenighet om hvordan de av kullingene som hadde sviktet, burde behandles. Bokkomitéen var kommet til at det klart måtte framgå hvilken offentlig virksomhet landssvikerne bedrev under okkupasjonen. Aller først hadde man for alle tilfellers skyld plassert en kongelig motstandsmann.

Landssvikoppgjøret gikk sin gang, innenfor og utenfor rettssalene. Nærmere 93 000 saker blir gjenstand for etterforskning i disse første etterkrigsårene, og til slutt blir om lag 46 000 personer straffedømt.8 I 25 tilfeller ender det med dødsstraff.

Snart leverte Granskningskommisjonen av 1945 de første delene av sin innstilling. De kongelige hadde grunn til å være fornøyd. I all hovedsak var det politikerne som fikk skylden for alt som gikk galt rundt 9. april 1940. I dagboken tillot Utenriksdepartementets Arne Ording seg en liten bemerkning etter å ha lest kommisjonens taktfulle beskrivelse av avskjeden fra Tromsø: «Under behandlingen av spørsmålet om hvorvidt kronprinsen skulle bli i Norge, nevnes ingenting om Ankers intriger.»9 Presset de kongeliges nære venn, Johan Anker, hadde lagt på kronprinsen, og Olavs ønske om å bli i landet, var som visket ut av historien.

GJENSYN

Det blir mange gjensyn dette første etterkrigsåret, med mennesker, men også med steder. Tidlig i februar 1946 er familien for første gang oppom Kongsseteren igjen. «Mange smaating var borte», noterer kongen.10

I påsken følger Sikkilsdalen. De tar med seg prinsene André og Michel av Bourbon, ekteparet Ragni og Nikolai Ramm Østgaard, henholdsvis

Første påskeferie på prinsehytta i Sikkilsdalen etter krigen. Kongefamilien ankommer Amundsens Hotell, Vinstra, 1946: kong Haakon, kronprins Olav, kronprinsesse Märtha, prins Harald og til venstre adjutant Nikolai Ramm Østgaard. (Foto: Ukjent, DKS)

28 | DEL I • KRONPRINSLIVET

hoffdame og overadjutant, prinsessenes venninne Elisabeth Løvenskiold samt venneparet Nils og Baby Ramm. 11 Det blir riktig festlig, i alle fall for de unge. «Du aner ikke hvor mye galt vi fant på å gjøre», rapporterer Løvenskiold til hennes og prinsessenes venn, Erling S. Lorentzen. 12 Heldigvis har de voksne ikke sagt noe. Prinsehytta var stort sett blitt latt i fred, selv om tyske soldater hadde moret seg med å skyte gjennom inngangsdøren, og det var merker etter jernhæler i gangen og på rommene.13 Soldatene hadde også rotet rundt i skuffer og skap, men kronprinsen er glad for at de ikke har tatt med seg mer. «Paa Ski» og «Sad i Solen», skriver kongen i sitt eget turreferat.14

Snart innfinner kronprins Olav seg i Sverige, for første gang siden det svært korte, ulovlige oppholdet på Flötningen ved krigens begynnelse. Det gjelder feiringen i Stockholm av svigerfar prins Carls 85-årsdag. «Gjensynet med de svenske slektninger ble hjertelig», meldes det på offisielt.15 Først om høsten følger et opphold hos storfamilien i Danmark.16

I slutten av mars blir det mer norsk-svensk hjertelighet da kronprinsparet holder middag for Märthas svenske yndlingsonkel, malerprinsen

KAPITTEL 1 • NYE BEGYNNELSER | 29