Revolusjonen i 1830
Frankrike 1815–30 Etter Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815 ble Ludvig 18., som tidligere nevnt, gjeninnsatt som konge i Frankrike. Frankrike var nå et konstitusjonelt kongedømme, og Ludvig 18. måtte ta hensyn til borgerskapet. På den andre siden krevde høygeistligheten og den hjemvendte emigrantadelen som hadde flyktet under revolusjonen, tilbake sine maktposisjoner fra før 1789. Nasjonalforsamlingen i Frankrike hadde to kammer. Medlemmene av det øverste kammeret var utnevnt av kongen. Det andre kammeret var «folkevalgt», men bare de rikeste hadde stemmerett, og om lag halvparten av de «folkevalgte» var adelsmenn. Etter Ludvig 18.s død ble broren Karl 10. (1757–1836) konge. Under hans styre fikk emigrantadelen igjennom viktige krav, blant annet erstatning for jord som ble tatt fra dem under revolusjonen. Det vokste fram en liberal opposisjon under Karl 10.s styre. De liberale hadde tilslutning fra borgerskapet og en del offiserer i hæren. Ved valget i 1830 fikk den liberale opposisjonen flertall i det folkevalgte kammeret i nasjonalforsamlingen. Kongen reagerte med å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg, samtidig ble stemmeretten innskrenket. Ved neste valg fikk opposisjonen enda større oppslutning, og Karl 10. la planer om statskupp. Julirevolusjonen 1830 Karl 10. forsøkte å hindre opposisjonen i å få makt ved å nekte det nyvalgte kammeret å komme sammen, utvide sensuren og innskrenke stemmeretten ytterligere. Protestene mot kongens politikk kom klart til uttrykk gjennom blant annet plakater som journalistene i Paris-avisene lot trykke. Reaksjonen var opptøyer og barrikader i gatene. Det var republikanere, studenter og arbeidere som kjempet på barrikadene, men den liberale opposisjonen sluttet opp om revolusjonen. Det var også den liberale opposisjonen som gikk av med seieren. De tvang Karl 10. til å si fra seg tronen og utnevnte hertugen av Orléans, Ludvig Filip (1773–1850), til konge. Resultater av julirevolusjonen Ludvig Filips kongedømme ble karakterisert som den gylne middelvei mellom adelsvelde og demokrati. Stemmeretten ble igjen utvidet, men bare hver 35. franske mann hadde stemmerett etter utvidelsen. Adelens makt ble redusert da de mistet mange av plassene i det folkevalgte kammeret. Revolusjonen spredte seg til de tyske statene, Spania, Italia, Polen og Nederlandene. I Polen, Italia og de tyske statene intervenerte Russland og
47
Opplysningstid og revolusjoner på 1700- og 1800-tallet
Nyere historie.indb 47
12-04-10 14:39:45