Norske edelstener av Emil B. Lund

sjonen, møtte henne utenfor Jefferson House like etter klokken halv tolv. De hadde snakket om en artikkel de arbeidet med angående bevisførsel i amerikansk rettspraksis, men Peter hadde hatt dårlig tid og de avtalte å treffes dagen etter. Etter det Miss Fields visste hadde Sara krysset universitetsområdet og gått hjem den vanlige veien, forbi John F. Kennedy School of Government og nedover JFK Street. Rundt midnatt hadde naboen i etasjen under truffet Sara i trappen. Han var den siste som så henne. Sara Pakowski ble syvogtyve år.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om dem alle sammen: Laura Bentley i Chicago. Camilla Bergström i Stockholm. Christian DeCano i Rio. Thomas Pran i Oslo. Natalie Blake i Manchester. Listen fortsetter og fortsetter og fornyes kontinuerlig, men jeg vet ingenting om dem. Jeg vet ingenting om deres liv, ingenting om deres tanker, ingenting om deres sorger eller gleder, om deres seire eller tap, om deres tragedie eller komedie. Så hva er poenget? Hva skal det tjene? Kanskje det er frykten for å bli glemt? Antagelig kun for min egen forlystelse. Jeg er kun interessert i unge mennesker. Aller helst kvinner. Ambisiøse, attraktive, vellykkete kvinner under 30 år. Kvinner som Sara. Deres ensomhet er det vakreste jeg vet. Ikke fordi deres forfall er vesensforskjellig fra mannens, men det er mer tragisk fordi det er feminint, som gjør det mer desperat, mer dramatisk, og derfor vakrere. En ung kvinne ubevegelig på gulvet, ødelagt av alkohol og piller. Hun ligger halvveis på magen med det ene benet trukket opp. Nattkjolen har lagt seg høyt på låret. Du kan se hele benet, helt opp til hoften. Alle 17