Spleiset
Neal Shusterman
Spleiset Bok 2 i Livsloven
Oversatt av Morten Hansen, MNO
Neal Shusterman Originalens tittel: Unwholly Oversatt av Morten Hansen Norwegian language copyright © 2016 by Cappelen Damm Original English copyright © 2007 by Neal Shusterman Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers, an imprint of Simon & Shuster Children's Publishing Division All rights reserved. No part of this book may be reproduced or transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical, including photocopying or by any information storage and retrieval system, without permission in writing by the Publisher. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44584-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Charlotte Ruth Shusterman Glad i deg, mamma
TAKK
Jeg hadde aldri drømt om at Livsloven skulle bli en hel serie, men jeg klarte rett og slett ikke å gi slipp på den underlige verdenen som denne serien skildrer. Jeg står stadig i takknemlighetsgjeld til David Gale, Navah Wolfe, Justin Chanda, Anne Zafian og alle i Simon & Schusters redaksjon. I tillegg vil jeg takke Paul Crichton og Lydia Finn for å ha organisert PR- og bokturneer, Michelle Fadlalla og Venessa Williams for deres innsats i forbindelse med skole- og bibliotekkonferanser, Katrina Groover i redaksjonsledelsen, Chava Wolin i produksjonsavdelingen og Chloë Foglia i designavdelingen. Jeg må takke barna mine for deres uendelige tålmodighet når pappa forsvinner langt inn i hodet sitt, og Marcia Blanco, min ekstraordinære assistent, som hjelper meg å beholde forstanden og på mystisk vis sørger for at jeg ikke mister oversikten! Tusen takk til Wendy Doyle og Heidi Stoll for deres utrettelige arbeid med Shustermania-nyhetsbrevet. Nok et nikk til Wendy, og til min sønn Jarrod, for at de transkriberer mine historiebruddstykker når jeg er i min digitale diktatfase. Takk til kritikergruppen min, Fictionaires, for å ha bidratt med innspill til arbeidet mitt – særlig Michelle Knowlden for vårt glimrende samarbeid om novellen «UnStrung», og min «storesøster» Patricia for at hun tar meg imot når jeg McFaller. 7
Jeg står i gjeld til de utallige lærerne der ute som finner forskjellige måter å bruke bøkene mine på i klasserommet, og alle fans som forteller meg hvordan bøkene mine påvirker livet deres – fans som Veronica Knysh, som sendte meg en mail som rørte meg til tårer og fikk meg til å huske hvorfor jeg er forfatter. Takk til Andrea Brown, Trevor Engelson, Shep Rosenman, Lee Rosenbaum, Steve Fisher og Debbie Deuble-Hill: «folka mine», som det heter, som styrer karrieren min med kollektivt opplyst hånd (og hindrer meg i å kjøre den rett i veggen). Jeg må også rette en takk til Marc Benardout, Catherine Kimmel, Julian Stone og Charlotte Stout. Deres urokkelige tro på Splintret og Spleiset vil utvilsomt resultere i en utrolig film! Og til slutt vil jeg takke foreldrene mine, Milton og Charlotte Shusterman, for at de alltid er der, selv når de ikke kan være det.
del 1
Krenkelser Den eneste måten å håndtere en ufri verden på er å bli så fullstendig fri at selve din eksistens er et opprør. – albert camus
1 – STARKEY Da de kommer for å hente ham, er han midt i en kamp mot et mareritt. En stor oversvømmelse holder på å sluke verden, og midt i dette kaoset er han i ferd med å bli lemlestet av en bjørn. Han er mer irritert enn redd. Som om oversvømmelsen ikke er nok, må den dype, mørke underbevisstheten hans sende en sint grizzlybjørn for å rive ham i filler også. Så blir han dratt etter føttene ut av dødens gap og undergangen i vannmassene. «Stå opp! Nå! Kom igjen!» Han åpner øynene i et sterkt opplyst soverom hvor det burde ha vært mørkt. To betjenter fra Ungpol griper ham hardhendt i armene og hindrer ham i å gjøre motstand lenge før han blir våken nok til å prøve. «Nei! Slutt! Hva er dette?» Håndjern. Først høyre håndledd, så venstre. «Opp på beina!» De rykker ham opp på beina som om han stritter imot – noe han også ville ha gjort hvis han hadde vært mer våken. «La meg være i fred! Hva er det som foregår?» Men på et øyeblikk er han våken nok til å skjønne nøyaktig hva som foregår. Det er en kidnapping. Bare at man 11
ikke kan kalle det en kidnapping når overføringspapirene er underskrevet i tre eksemplarer. «Bekreft muntlig at du er Mason Michael Starkey.» Det er to betjenter. Den ene er kort og muskuløs, den andre høy og muskuløs. Antakelig tidligere militærbøffer som har fått jobb som innhentere i Ungpol. Det krever en egen hjerteløshet å jobbe i Ungpol, men for å spesialisere seg som innhenter må man antakelig mangle sjel også. Det at han blir hentet for å sendes til fragmentering, gjør Starkey både sjokkert og livredd, men han nekter å vise det, for han vet at Ungpols innhentere nyter andres frykt. Den korte, som tydeligvis er talerøret i denne duoen, stirrer olmt på ham og gjentar: «Bekreft muntlig at du er Mason Michael Starkey!» «Og hvorfor skulle jeg det?» «Gutt,» sier den andre innhenteren, «dette kan gjøres enkelt, eller det kan gjøres vanskelig, men det kommer til å skje, enten det blir på den ene eller andre måten.» Den andre politimannen snakker i en mildere tone, med et par lepper som åpenbart ikke er hans. Faktisk ser de ut som de stammer fra en jente. «Opplegget er ikke så komplisert, så bare gjør som vi sier.» Han snakker som om Starkey burde ha visst at de kom, men hvilken fragger vet noensinne sånt? Alle fraggere tror innerst inne at det ikke vil skje med dem – at uansett hvor anstrengt situasjonen måtte være, vil foreldrene deres være for smarte til å falle for nettannonsene, TV-reklamene og plakatene som har slagord som «Fragmentering: den fornuftige løsningen». Men hvem prøver han å lure? Selv uten den konstante propagandaen i mediene har Starkey vært en potensiell fragmenteringskandidat siden noen plasserte ham 12
utenfor døra til foreldrene. Kanskje han burde være overrasket over at de har ventet så lenge. Nå kommer Talerøret langt innenfor intimsonen hans. «For siste gang, bekreft muntlig at du er –» «Ja da, ja da, Mason Michael Starkey. Flytt deg litt nå, ånden din stinker.» Nå som Starkeys identitet er bekreftet, finner Femiflabben frem et skjema i tre eksemplarer: hvitt, gult og rosa. «Det er sånn dere gjør det, altså?» spør Starkey og begynner å skjelve i stemmen. «Dere arresterer meg? For hvilken forbrytelse? Å være seksten? Eller kanskje bare det at jeg i det hele tatt eksisterer?» «Hold-munn-ellers-bedøver-vi-deg,» sier Talerøret, som om det er ett ord. En del av Starkey vil gjerne bli bedøvet: bare sovne og – hvis han er heldig – aldri våkne igjen. Da vil han bli spart for den totale ydmykelsen det er å bli revet bort fra livet sitt midt på natten. Men nei, han vil se ansiktet til foreldrene sine. Eller rettere sagt: Han vil at de skal se ansiktet hans, og hvis han blir bedøvet, slipper de for lett unna. Da behøver de ikke å se ham inn i øynene. Femiflabben holder fragmenteringsordren foran ham og begynner å lese den beryktede paragraf 9, «Negasjonsklausulen». «Mason Michael Starkey, ved å underskrive denne ordren har dine foreldre og/eller verger retroaktivt avsluttet din eksistensperiode tilbakedatert til seks dager etter unnfangelsen, noe som betyr at du er skyldig i brudd på eksistenskodeks 390. I lys av dette blir du herved overlatt til Californias Ungdomsmyndighet for summarisk oppdeling, også kjent som fragmentering.» 13
«Bla, bla, bla.» «Alle rettigheter du som borger tidligere er blitt innvilget av fylket, delstaten eller de føderale myndighetene, er nå offisielt og permanent opphevet.» Han bretter sammen fragmenteringsordren og stikker den i lomma. «Gratulerer, Mr. Starkey,» sier Talerøret. «Du eksisterer ikke lenger.» «Hvorfor snakker dere til meg da?» «Det kommer vi ikke til å gjøre så mye lenger.» De drar ham mot døra. «Kan jeg i det minste få ta på meg sko?» De lar ham hente skoene sine, men er på vakt hele tiden. Starkey tar seg god tid til å knytte skoene. Så fører de ham ut av rommet hans og ned trappen. Ungpol-betjentene har tunge støvler som gir treverket i trinnene hard medfart. Til sammen høres de tre ut som en flokk med kyr da de går ned. Foreldrene hans venter i foajeen. Klokka er tre på natten, men likevel er de fullt påkledd. De har vært våkne hele natten og ventet på dette. Starkey ser smerte i ansiktene deres, eller kanskje det er lettelse, det er vanskelig å si. Han herder seg og skjuler følelsene sine bak et falskt smil. «Hei, mamma! Hei, pappa!» sier han muntert. «Gjett hva som nettopp har skjedd med meg? Dere får gjette tjue ganger!» Faren trekker pusten dypt og gjør seg klar til å fremføre Den store fragmenteringstalen som alle foreldre har klar til sitt trassige barn. Selv om de aldri bruker den, har de den uansett i beredskap, repeterer ordene i hodet mens de har lunsjpause eller sitter i kø, eller mens de hører på en tosk av en sjef som babler om prispunkter og distribusjon eller hva det nå er for noe sprøyt folk i kontorbygg har møter om. 14
Hva var det statistikken sa igjen? Starkey hadde sett det på nyhetene en gang. Hvert år tenker én av ti foreldre på fragmentering. Av disse vurderer én av ti det alvorlig, og av dem igjen er det én av tjue som faktisk gjennomfører det – og tallene dobler seg for hvert ekstra barn en familie får. Hvis man analyserer disse snacksy tallene, betyr det at hver to tusende ungdom mellom tretten og atten år vil bli fragmentert hvert år. Bedre odds enn i lotto – og disse tallene tar ikke engang hensyn til ungdom på statlige barnehjem. Faren hans holder seg på avstand da han begynner på talen sin. «Mason, forstår du ikke at du ikke har gitt oss noe valg?» Ungpol-betjentene holder ham fast ved foten av trappen, men de gjør ikke mine til å ta ham med ut. De vet at de må tillate foreldrene dette overgangsritualet, det verbale sparket ut gjennom døra. «Slagsmålene, narkotikaen, biltyveriet – og nå er du blitt utvist fra enda en skole. Hva blir det neste, Mason?» «Nei, jeg vet ikke, pappa. Det er så mange dårlige valg jeg kan ta.» «Ikke nå lenger. Vi er så glad i deg at vi vil gjøre slutt på de dårlige valgene dine før de gjør slutt på deg.» Det får ham bare til å le høyt. Og så lyder det en stemme oppe i trappen. «Nei! Dere kan ikke gjøre dette!» Søsteren hans, Jenna – foreldrenes biologiske datter – står øverst i trappen i en teddybjørnpyjamas som hun med sine tretten år virker for gammel for. «Gå og legg deg igjen, Jenna,» sier moren. «Dere sender ham til fragmentering bare fordi han ble storket, det er urettferdig! Og like før jul også! Tenk om 15
jeg hadde blitt storket? Ville dere ha fått meg fragmentert også?» «Vi skal ikke ha denne samtalen nå!» roper faren, mens moren begynner å gråte. «Gå og legg deg igjen!» Men det gjør hun ikke. Hun legger armene i kors og setter seg trassig øverst i trappen for å se på alt sammen. Bra for henne. Morens tårer er ekte, men han er usikker på om hun gråter for ham eller for resten av familien. «Alt du har gjort, alle sa at det var et rop om hjelp,» sier hun. «Så hvorfor lot du oss ikke hjelpe deg?» Han har lyst til å skrike. Hvordan i all verden skal han kunne forklare det for dem hvis de ikke skjønner det? De vet ikke hvordan det er å leve i seksten år og vite at du ikke var ønsket, en baby av ukjent etnisk opprinnelse, storket utenfør døra til et ektepar som var så siena-bleke at de kunne ha vært vampyrer. Eller hvordan det er fremdeles å huske den dagen da du var tre år gammel og moren din, full av smertestillende etter at søsteren din ble født ved keisersnitt, tok deg med til en brannstasjon og tryglet dem om å overta deg og gjøre deg til statens myndling. Eller hva med å vite hver jul at gaven du får, ikke er gitt fra hjertet, men en pliktøvelse? Og at bursdagen din ikke engang er den virkelige bursdagen din, siden de ikke kan fastslå når du ble født, bare hvilken dag du ble lagt på en dørmatte med påskriften «Velkommen», som en nybakt mor tok litt for bokstavelig? Og hva med ertingen fra de andre på skolen? I fjerde klasse ble Masons foreldre kalt inn til rektor. Mason hadde dyttet en gutt ned fra den øverste plattformen i klatreapparatet. Gutten hadde fått hjernerystelse og brukket armen. 16
«Hvorfor, Mason?» hadde foreldrene spurt mens de satt der hos rektor. «Hvorfor gjorde du det?» Han fortalte dem at de andre ungene kalte ham «Storky» istedenfor Starkey, og at det var denne gutten som hadde startet det. Naivt nok trodde han at foreldrene ville forsvare ham, men de bare avfeide det som om det ikke spilte noen rolle. «Gutten kunne ha blitt drept,» hadde faren sagt irettesettende. «Og hvorfor det? På grunn av ord? Ord kan ikke skade deg.» Noe som er en av de største og verste løgnene som voksne kan fortelle et barn her i verden. For ord gjør mer vondt enn noen fysisk smerte. Han skulle gladelig ha tatt hjernerystelse og brukket arm hvis han aldri mer behøvde å bli utpekt som et storket barn. Enden på visa var at han ble sendt til en annen skole og pålagt obligatoriske rådgivningstimer. «Tenk over hva du har gjort,» hadde den gamle rektoren hans sagt til ham. Og som en pliktoppfyllende gutt gjorde han som han fikk beskjed om. Han tenkte lenge og vel over det og kom frem til at han burde ha funnet en høyere plattform i klatrestativet. Så hvordan skal du kunne forklare noe sånt? Hvordan forklarer du et helt liv fullt av urettferdighet i løpet av den tiden Ungpol bruker på å dytte deg ut gjennom døra? Svaret er enkelt: Du prøver ikke engang. «Jeg er lei for det, Mason,» sier faren. Nå har han også tårer i øynene. «Men det er best for alle på denne måten. Også for deg.» Starkey vet at han aldri vil kunne få foreldrene til å forstå det, men om ikke annet vil han i hvert fall ha siste ord. «Du mamma, forresten … Når pappa jobber overtid på 17
kontoret, er det egentlig ikke overtid. Han er sammen med venninna di, Nancy.» Men før han rekker å nyte foreldrenes sjokkerte ansiktsuttrykk, slår det ham at denne hemmelige kunnskapen kunne ha vært et pressmiddel. Hvis han hadde fortalt faren hva han visste, kunne det ha vært en bombesikker beskyttelse mot fragmentering! Hvordan kunne han ha vært så dum å ikke tenke på det da det virkelig betydde noe? Så dermed kan han ikke engang nyte sin bitre lille seier idet Ungpol-betjentene dytter ham ut i en kald desembernatt. ANNONSE Har du en vanskelig tenåring? Finner ikke han eller hun seg til rette? Tiltaksløs og sint? Har han eller hun det med å utvise impulsiv og iblant farlig oppførsel? Virker det som om tenåringen din ikke føler seg vel i sitt eget skinn? Det kan være noe mer enn vanlig tenåringsopprør. Barnet ditt kan ha biosystemisk disunifikasjonslidelse, eller BDL. Men nå finnes det håp! Haven høstetjenester driver femstjerners ungdomsleirer rundt om i landet hvor selv de sinteste, mest voldelige og dysfunksjonelle BDL-rammede tas imot og føres med største omhu over i den beroligende oppdelte tilstanden. Ring nå for en gratis samtale – våre rådgivere sitter klare! Haven høstetjenester. Når du elsker barna dine høyt nok til å gi slipp på dem.
Ungpol-bilen kjører ut av innkjørselen med Starkey innelåst i baksetet bak skuddsikkert glass. Talerøret kjører, mens Femiflabben blar gjennom en tykk mappe. Starkey kan knapt tro at livet hans kan ha produsert så mye data. 18
«Det står her at du var blant de øverste ti prosentene på eksamenene tidlig i barndommen.» Talerøret rister foraktelig på hodet. «Så bortkastet.» «Egentlig ikke,» sier Femiflabben. «Det er mange som vil få nytte av de glupe hjernecellene dine, Mr. Starkey.» Tanken får ham til å grøsse, men han forsøker å ikke vise det. «Førsteklasses leppetransplantasjon, dude,» sier Starkey. «Hva var greia? Fikk du beskjed av kona om at hun heller ville kysses av en dame?» Talerøret flirer, og Femiflabben sier ingenting. «Men nok munnhuggeri,» sier Starkey. «Er dere sultne? Jeg kunne nemlig tenke meg litt nattmat. En burger på In-NOut? Hva sier dere?» Ikke noe svar fra forsetet. Ikke at han hadde regnet med det heller, men det er alltid gøy å kødde med lovens håndhevere og se hvor mye som skal til for å irritere dem. For hvis de blir sure, vinner han. Hvordan var den historien om rømlingen fra Akron igjen? Hva var det han alltid sa? Jo: «Fine sokker.» Enkelt og elegant, men det undergravde alltid selvsikkerheten til falske autoritetspersoner. Rømlingen fra Akron – det var en fragger! Jo, han døde i angrepet på Happy Jack høsteleir for nesten et år siden, men legenden om ham lever videre. Starkey skulle gjerne hatt et sånt ry som Connor Lassiter har. Faktisk forestiller Starkey seg at Connor Lassiters gjenferd sitter ved siden av ham nå og er positiv til alt han tenker og gjør – ikke bare er positiv, men styrer Starkeys hånd da han lirker håndjernene ned mot venstre sko, akkurat lavt nok til å dra frem kniven fra fôret. Kniven han har spart til spesielle anledninger som denne. «Når jeg tenker på det, høres In-N-Out Burger faktisk bra ut,» sier Femiflabben. 19
«Supert,» sier Starkey. «Det ligger en på venstre hånd litt lenger fremme. Kjøp en Double-Double, Animal Style, til meg, og Animal pommes frites også, for hey – jeg er jo et dyr.» Han kan nesten ikke tro at de faktisk svinger inn på den døgnåpne drive-through-restauranten. Starkey føler seg som en mester av subtil manipulasjon, selv om manipulasjonen hans ikke var så veldig subtil. Ikke desto mindre har han kontroll over Ungpol-betjentene … eller i det minste tror han det helt til de bestiller mat til seg selv og ingenting til ham. «Hei! Hva skjer?» Han smeller skulderen mot glasset som skiller deres verden fra hans. «Du får mat på høsteleiren,» sier Femiflabben. Først nå går det opp for ham at det skuddsikre glasset ikke bare skiller ham fra politimennene – det er en barriere mellom ham og hele omverdenen. Han kommer aldri til å kjenne smaken av yndlingsrettene sine igjen. Aldri besøke yndlingsstedene sine. I hvert fall ikke som Mason Starkey. Plutselig kjenner han trang til å kaste opp alt han har spist, tilbakedatert til seks dager etter unnfangelsen. Hun som har nattskiftet i drive-through-vinduet, er en jente som Starkey kjenner fra den forrige skolen han gikk på. Ved synet av henne herjer en helt lass av følelser med hjernen hans. Han kunne bare trekke seg inn i skyggene i baksetet og håpe at hun ikke ser ham, men det ville være ynkelig. Nei, han vil ikke være ynkelig. Hvis han skal gå under, så skal det skje i flammer som ingen kan unngå å se. «Hei, Amanda, vil du være med meg på skoleballet?» Han roper høyt nok til å høres gjennom det tykke glasset. Amanda myser i hans retning, og da hun ser hvem det er, 20
rynker hun på nesa som om hun har kjent en vond lukt fra grillen. «Ikke i dette livet, Starkey.» «Hvorfor ikke?» «A: Du er bare andreårselev, og B: Du er en taper som sitter i baksetet på en politibil. Og dessuten, har de ikke et eget ball på alternativskolen?» Kunne hun være noe tettere i pappen? «Eh, som du ser, er jeg uteksaminert.» «Hold munn,» sier Talerøret, «ellers fragmenterer jeg deg til burgere.» Endelig går det et lys opp for Amanda, og plutselig blir hun litt flau. «Åh! Å, unnskyld, Starkey. Jeg er veldig lei for det …» Medlidenhet er noe Mason Starkey ikke kan fordra. «Lei deg for hva da? Du og vennene dine ville ikke engang hilse på meg før, men nå synes du synd på meg? Spar deg.» «Jeg er lei for det. Jeg mener – jeg er lei for at jeg er lei meg – jeg mener …» Hun sukker oppgitt, gir opp og rekker Femiflabben en pose med mat. «Trenger du ketchup?» «Nei, det går bra.» «Hei, Amanda!» roper Starkey da de kjører. «Hvis du virkelig vil gjøre noe for meg, så si til alle at jeg kjempet til slutten, OK? Si at jeg er akkurat som rømlingen fra Akron.» «Det skal jeg, Starkey,» sier hun. «Jeg lover.» Men han vet at hun vil ha glemt det neste morgen. Tjue minutter senere svinger de inn i et smug på baksiden av kretsfengselet. Ingen går inn gjennom døra på forsiden, 21
minst av alt fraggerne. Kretsfengselet har en ungdomsavdeling, og innerst i ungdomsavdelingen er det en ekstra godt sikret celle hvor de forvarer fraggere som venter på transport. Starkey har vært i vanlig ungdomsfengsel ofte nok til å vite at når du først havner i fraggercellen, er løpet kjørt. Over og ut. Selv ikke i avdelingen for dødsdømte er sikkerhetstiltakene så sterke. Men han er ikke der ennå. Han er fremdeles her, i bilen, og venter på å bli overført. Akkurat her er skroget på dette narreskipet på sitt tynneste, og hvis han skal klare å senke planene deres, må det skje mellom bilen og bakdøra til kretsfengselet. Mens de gjør klar til hans fornedrende gang til cellen, tenker han på hvilke sjanser han har til å bryte seg løs – for det er ikke bare foreldrene hans som har forestilt seg denne natten, det har han selv også, og han har pønsket ut et helt knippe med djerve fluktplaner. Saken er at selv dagdrømmene hans er fatalistiske; i hver eneste angstfylte fantasi taper han alltid, blir truffet av bedøvelseskuler, og våkner på operasjonsbordet. Jo da, det sies at man ikke blir fragmentert med en gang, men det tror ikke Starkey noe på. Ingen vet hva som egentlig foregår i høsteleirene, og de som finner det ut, er ikke akkurat i stand til å fortelle om erfaringene sine etterpå. De drar ham ut av bilen og plasserer ham mellom seg med et hardt grep om overarmene hans. De er drevne i dette. Femiflabben tar Starkeys tykke mappe i den andre hånden. «Så,» sier Starkey, «står det noe om hobbyene mine der?» «Antakelig,» sier Femiflabben ganske likegyldig. «Kanskje du skulle ha lest den litt nøyere, for da ville vi 22
hatt noe å prate om.» Han gliser. «Jeg er faktisk ganske god til å trylle.» «Å ja?» sier Talerøret med et skjevt hånflir. «Synd du ikke kan få deg selv til å forsvinne.» «Hvem sier jeg ikke kan det?» Så, på beste Houdini-vis, løfter han høyre hånd og avslører at den ikke lenger er bundet av håndjernet. Isteden dingler det fritt fra fra venstre hånd. Før de overhodet rekker å reagere, lar Starkey lommekniven han brukte til å dirke opp låsen med, gli ut av ermet, griper den i hånden og kutter Femiflabben i ansiktet. Mannen skriker, og blodet strømmer fra et ti centimeter langt sår. Talerøret er målløs, for en gangs skyld i sitt stusslige liv i urettferdighetens tjeneste. Han strekker seg etter våpenet sitt, men Starkey har allerede lagt på sprang og løper i sikksakk nedover det mørke smuget. «Hei!» roper Talerøret. «Du gjør det bare verre for deg selv.» Men hva kan de gjøre? Gi ham en reprimande før de fragmenterer ham? Talerøret kan snakke så mye han vil, men han er ikke akkurat i forhandlingsposisjon. Smuget svinger mot venstre og deretter mot høyre som en labyrint, og ved siden av seg har han hele tiden fengselets høye, truende mursteinsvegg. Til slutt runder han et hjørne igjen og ser en gate lenger fremme. Han stormer mot den, men akkurat idet han når frem, hogger Talerøret tak i ham. På en eller annen måte har han kommet seg dit før Starkey. Han blir overrasket, men det burde han egentlig ikke, for prøver ikke alle fraggere å rømme? Og kunne kanskje ikke politiet konstruere et svingete smug nettopp for at rømlinger skal miste dyrebar tid og 23
gi Ungpol-betjentene et overtak som de egentlig aldri hadde mistet? «Du er ferdig, Starkey!» Han klemmer om Starkeys håndledd hardt nok til at han slipper kniven, og trekker en bedøvelsespistol med stor iver. «Ned på bakken, ellers får du denne i øyet!» Men Starkey legger seg ikke ned. Han nekter å fornedre seg for denne legaliserte bølla. «Kom igjen!» sier Starkey. «Skyt meg i øyet og forklar høsteleiren hvorfor varen er skadd.» Talerøret snurrer ham rundt og dytter ham opp mot mursteinsveggen, så hardt at ansiktet blir skrapet opp. «Nå har jeg fått nok av deg, Starkey. Eller kanskje jeg skulle kalle deg Storky.» Så ler han, som om han er et geni. Som om ikke hver eneste idiot i verden allerede har kalt ham det. «Storky!» snøfter han. «Det er et bedre navn for deg, hva? Hva synes du om det, Storky?» Blod koker kraftigere enn vann. Det kan Starkey skrive under på, for med adrenalindrevet raseri kjører han albuen i magen på Talerøret, virvler rundt og griper våpenet. «Å nei, du.» Talerøret er sterk – men kanskje Starkeys dyriskhet slår ren styrke. Våpenet er mellom dem. Det peker mot kinnet til Starkey, så mot brystet, så mot øret til Talerøret, så under haken på ham. Begge kjemper om avtrekkeren, og så – Pang! Sjokket fra skuddet kaster Starkey bakover mot veggen. Blod! Blod overalt! Den jernaktige smaken av det i munnen, og den sure stanken av kruttrøyk og – Det der var ingen bedøvelseskule! Det var en ekte kule! Han tror han er mikrosekunder fra døden, men plutselig 24
skjønner han at blodet ikke er hans. Talerørets ansikt foran ham er en rød masse. Mannen faller om, død allerede før han treffer bakken, og – Herregud, det var en ekte kule. Hvorfor har en Ungpolbetjent ekte kuler? Det er ulovlig! Han hører skritt rundt hjørnet, den døde politimannen er fremdeles død, han vet at hele verden hørte skuddet, og alt avhenger av hans neste trekk. Nå er han partner med rømlingen fra Akron. Rømte fraggeres skytshelgen ser over skulderen hans, venter på at Starkey skal foreta seg noe, og han tenker: Hva ville Connor ha gjort? I det øyeblikket kommer en annen Ungpol-betjent rundt hjørnet – en betjent han aldri har sett før og er fast bestemt på aldri å se igjen. Starkey løfter Talerørets pistol, skyter og forvandler det som bare var en ulykke til et drap. Da han flykter – virkelig flykter – kan han ikke tenke på annet enn den blodige smaken av seier, og på hvor fornøyd Connor Lassiters gjenferd ville være. ANNONSE Sliter barnet ditt på skolen? Leser han eller hun i timevis, uten at det hjelper på karakterene? Du har prøvd privattimer, til og med å bytte skole, men uten resultater. Skal du la barnet ditt fortsette å lide? Svaret er: Nei! For vi har løsningen! Naturlig kognitiv forsterkning gjennom NevroVev©. Minnespesifikk NevroVeving er ikke et tvilsomt intelligensfremmende stoff eller en farlig biochip. Det er virkelig, levende hjernevev, ferdig programmert med det fagfelt du måtte ønske. Algebra, trigonometri, biologi, fysikk – og flere emner kommer! 25
Vi tilbyr rimelig finansiering, så ikke vent på neste dårlige karakterkort. Handle nå! Ring NevroVev-instituttet i dag for å få et kostnadsfritt tilbud. Vi garanterer 100 prosent suksess eller pengene tilbake. NevroVev-instituttet: Når skolen svikter, sørger vi for toppkarakterer!
Å være en fragger på rømmen er én ting, men å være politimorder er noe ganske annet. Jakten på Starkey blir mer enn en typisk fraggerjakt. Det virker som hele verden blir satt i beredskap. Først endrer Starkey utseendet. Han farger det lange, brune håret rødt, klipper det bokorm-kort og barberer av seg det lille fippskjegget han har hatt siden ungdomsskolen. Når folk ser ham nå, vil de kanskje få en følelse av at de har sett ham før, men ikke vite hvor, for nå ser han mindre ut som et ansikt på en ettersøkt-plakat og mer som noen man kan se på en boks med frokostblanding. Det røde håret passer ikke helt til den olivenbrune huden, men på den annen side har hans sammensurium av gener tjent ham vel hele livet. Han har alltid vært en kameleon som kunne tas for å tilhøre hvilken som helst etnisitet. Det røde håret bidrar bare til villedningen. Han forlater byen og blir aldri på samme sted lenger enn en dag eller to. Ifølge ryktene er det nordvestlige USA vennligere innstilt til rømte fraggere enn Sør-California, så det er dit han setter kursen. Starkey er forberedt på livet som flyktning, for han har alltid levd med en slags beskyttende paranoia. Ikke stol på noen, selv ikke din egen skygge, og tenk først og fremst på deg selv. Vennene hans satte pris på denne klare innstillingen til livet, for de visste alltid hvor han sto. Han ville kjempe til 26
slutten for vennene sine … så lenge det var i hans egen interesse å gjøre det. «Du har et storkonserns sjel,» sa en mattelærer til ham en gang. Det var ment som en fornærmelse, men han tok det som en kompliment. Konserner har stor makt og utretter bra ting her i verden når de velger å gjøre det. Læreren var typen som gråter over smeltende isbreer. Hun mistet jobben året etter, for hvem trenger vel mattelærere når man bare kan kjøpe seg en NevroVev? Det viser bare at å omfavne et stykke is ikke fører til annet enn forkjølelse. Nå er imidlertid isbreredderne Starkeys allierte, for det er den typen mennesker som driver Anti-delingsfronten og gir ly til rømte fraggere. Så snart han finner ADF, vet han at han er trygg, men å finne dem er ikke så lett. «Jeg har vært på rømmen i nesten fire måneder nå og har ikke sett noe tegn til motstandsbevegelsen,» sier en stygg gutt med bulldogfjes. Starkey traff ham mens han lå på lur bak en Kentucky Fried Chicken på julaften og ventet på at de skulle kaste ut kyllingrestene. Gutten er ikke den typen Starkey ville omgås i det virkelige liv, men nå som det virkelige liv er blitt forvandlet til lånt tid, har prioritetene hans endret seg. «Jeg har overlevd fordi jeg ikke går i noen feller,» sier Bikkjefjes. Starkey vet alt om fellene. Hvis et gjemmested virker for godt til å være sant, er det sannsynligvis det. Et forlatt hus med en behagelig madrass, en ulåst lastebil som tilfeldigvis er full av hermetikk. Det er feller som Ungpol har satt ut for rømte fraggere. Det finnes til og med Ungpol-betjenter som utgir seg for å være med i Anti-delingsfronten. «Nå tilbyr Ungpol dusør til alle som angir rømlinger,» 27
sier Bikkjefjes mens de stapper i seg kylling. «Og det finnes dusørjegere også. Delepirater, kalles de. De bryr seg ikke med å innkassere belønninger – de selger rømlingene de fanger på svartebørsen – og hvis du tror at vanlige høsteleirer er ille, så vil du ikke vite noe om de ulovlige.» Gutten svelger en munnfull så stor at Starkey kan se den gli ned gjennom halsen som en mus som blir slukt av en slange. «Før fantes det ingen delepirater,» sier han, «men siden syttenåringer ikke kan fragmenteres lenger, er det mangel på deler, og rømlinger går for enorme summer på svartebørsen.» Starkey rister på hodet. Å gjøre det ulovlig å fragmentere syttenåringer skulle liksom redde en femtedel av ungdommene som hadde fått fragmenteringsdommen, men isteden tvang det mange foreldre til å ta avgjørelsen tidligere. Starkey lurer på om foreldrene hans ville ha ombestemt seg hvis de hadde hatt enda et år til å bestemme seg. «Delepiratene er de verste,» sier Bikkjefjes. «Fellene deres er ikke så hyggelige som dem Ungpol setter ut. Jeg hørte en historie om en pelsjeger som ble arbeidsledig da det ble forbudt med pelssalg. Så han tok de største dyrefellene sine og bygde dem om til bruk på fraggere. Hvis en sånn felle klapper sammen rundt beinet ditt, kan du bare vinke farvel til det.» Han knekker et kyllinglår i to for å understreke poenget, og Starkey klarer ikke å la være å grøsse. «Det finnes andre historier også,» sier Bikkjefjes og slikker kyllingfett av de skitne fingrene sine, «som for eksempel om en gutt der jeg bodde før. Foreldrene hans var skikkelige tapere. Rusmisbrukere, skikkelig ute å kjøre, som antakelig burde ha vært fragmentert sjøl, hvis de hadde hatt fragmentering den gangen. I alle fall, på trettenårsdagen hans underskriver de fragmenteringsordren og forteller ham det.» 28
«Hvorfor gjorde de det?» «Så han skulle rømme,» forklarer Bikkjefjes, «men du skjønner, de visste om alle de hemmelige gjemmestedene hans og fortalte en delepirat hvor han kunne finne ham. Han fanget gutten, solgte ham og delte pengene med foreldrene til gutten.» «Fy faen!» Bikkjefjes trekker på skuldrene og slenger fra seg et kyllingbein. «Gutten var uansett storka, så det var jo ikke noe stort tap, ikke sant?» Starkey slutter å tygge, men bare et øyeblikk. Så smiler han og holder tankene sine for seg selv. «Nei, nettopp. Ikke noe stort tap.» Den kvelden tar gutten med hundeansiktet med seg Starkey til en avløpstunnel som han har brukt som gjemmested, og så snart gutten har sovnet, setter Starkey i gang. Han går til et boligstrøk i nærheten, setter en bøtte med kylling utenfor døra til en fremmed familie, ringer på og stikker. Men det er ikke kylling i bøtta. Isteden er det et håndtegnet kart, sammen med følgende lapp: Trenger dere penger? Send Ungpol til dette stedet, så får dere en fet dusør. God jul!
Ved daggry ligger Starkey på et tak i nærheten og observerer da betjenter fra Ungpol stormer avløpstunnelen og drar gutten med hundeansiktet ut som en propp med ørevoks. «Gratulerer, din kødd,» sier han til seg selv. «Du er blitt storket.»
29
ANNONSE «Da foreldrene mine skrev under på fragmenteringsordren, ble jeg redd. Jeg visste ikke hva som ville skje med meg. Jeg tenkte: ’Hvorfor meg? Hvorfor blir jeg straffet?’ Men da jeg kom til BigSky høsteleir, ble alt annerledes. Jeg traff andre ungdommer som meg selv og ble endelig akseptert som den jeg er. Jeg oppdaget at hver eneste del av meg er dyrebar og verdifull. Takket være alle på BigSky høsteleir er jeg ikke lenger redd for å bli fragmentert. Den delte tilstanden? Wow. For et eventyr!»
Alle rømte fraggere stjeler. Det er et argument som myndighetene liker å bruke for å overbevise offentligheten om at fraggere er råtne egg fra skallet til plommen – at kriminalitet er en del av deres natur, og at den eneste måten å skille dem fra det på, er å skille dem fra dem selv. Hos fraggere skyldes hangen til tyveri imidlertid ikke at de er disponert for det. Det er rett og slett en nødvendighet. Ungdommer som ellers aldri ville stjele en cent, får plutselig lange fingre som knabber alt mulig, fra mat og klær til medisin – alt de trenger for å overleve – og hos dem som allerede hadde en hang til kriminalitet, ble tendensen bare forsterket. Starkey er ikke ukjent med kriminelle aktiviteter – selv om de fleste av forseelsene hans inntil nylig hadde vært mindre alvorlige lovbrudd av opprørsk sort. Han nasket litt hvis en butikkeier så mistenksomt på ham. På bygninger som representerte noe som irriterte ham, tagget han sitater fra sin egen personlige filosofi, som regel krydret med noen velvalgte banneord. Han stjal til og med en bil fra en nabo som alltid ropte de små barna sine inn hver gang Starkey kom ut. Sammen med et par kompiser tok han en heisatur i fyrens 30
bil. Topp underholdning for store og små. Underveis sneiet han en hel rekke med parkerte biler, mistet to hjulkapsler og den ene støtfangeren. Turen tok slutt da bilen braste over en fortauskant og besteg en veldig uinteressert postkasse. Skaden var akkurat nok stor til at bilen ble regnet som totalvrak, nettopp det Starkey hadde villet. De kunne ikke bevise at det var ham, men alle visste det. Han måtte innrømme at det ikke var blant hans største glansnumre, men han visste at han bare måtte gjøre noe med en fyr som ikke syntes Starkey var bra nok til å puste den samme lufta som hans egne barn. Fyren måtte rett og slett straffes for den typen oppførsel. Alt dette bleknet nå som han var drapsmann. Men nei – det nyttet ikke å se seg selv på den måten. Bedre å anse seg som en kriger: en fotsoldat i krigen mot fragmentering. Soldater fikk medaljer for å drepe fiender, gjorde de ikke det? Så selv om den natten i smuget ennå plager ham i usikre øyeblikk, har han for det meste god samvittighet. Samvittigheten hans er også god når han begynner å befri folk for lommebøkene deres. Starkey, som hadde forestilt seg at han en dag skulle bli en stor tryllekunstner i Las Vegas, hadde ofte forbløffet venner og skremt voksne ved å få klokkene deres til å forsvinne fra håndleddet og dukke opp igjen i andres lommer. Det var et enkelt selskapstriks, men det hadde tatt lang tid å perfeksjonere. Å få lommebøker og punger til å forsvinne fulgte samme prinsipp. En kombinasjon av distraksjon, dyktige fingre og den selvsikkerheten som krevdes for å gjennomføre det. Denne kvelden er Starkeys offer en full mann som kommer snublende ut av en bar og akkurat putter en fullstappet 31
lommebok ned i den store lomma på frakken sin. Den fulle mannen fomler med nøklene på vei til bilen. Starkey slentrer forbi og skumper borti ham akkurat hardt nok til at han mister nøklene, og de faller på bakken. «Oi, sorry,» sier Starkey, plukker opp nøklene og gir dem til ham. Mannen merker ikke fingrene på Starkeys andre hånd i lomma, hvor han stjeler lommeboka samtidig som han gir tilbake nøklene. Starkey slentrer plystrende av gårde, i visshet om at mannen vil være halvveis hjemme før han merker at lommeboka er borte, og selv da vil han tro at han bare glemte den på baren. Starkey runder et hjørne og forsikrer seg om at han er ute av syne før han åpner lommeboka, og så fort han gjør det, får han et elektrisk støt som er så kraftig at beina svikter under ham. Han blir liggende halvt bevisstløs på bakken med rykninger i armer og bein. En elsjokk-lommebok. Han har hørt om slikt, men aldri sett en i aksjon før nå. I løpet av sekunder er den fulle mannen der, plutselig ikke så full likevel, sammen med tre andre. Starkey klarer ikke å se ansiktene deres. De løfter ham opp og dytter ham inn i en ventende varebil. Idet døra blir lukket og bilen akselererer, ser den nesten bevisstløse Starkey ansiktet til den fulle/ikke-fulle mannen gjennom en elektrisk ladet tåke. «Er du fragger, har du rømt hjemmefra, eller er du bare en pøbel?» spør han. Starkeys lepper føles som gummi. «Pøbel.» «Topp,» sier den ikke-fulle mannen. «Da har vi fått snevret det inn. Fragger eller rømt hjemmefra?» «Rømt,» mumler Starkey. 32
«Perfekt,» sier mannen. «Nå som vi har fastsått at du er fragger, vet vi hva vi skal gjøre med deg.» Starkey stønner, og det høres latter fra en dame som befinner seg utenfor hans begrensede synsfelt. «Ikke bli så overrasket. Alle fraggere har et eget uttrykk i øynene som du ikke finner hos pøbler eller barn som har rømt hjemmefra. Vi visste sannheten uten at du behøvde å si noe som helst.» Starkey prøver å røre på seg, men han klarer knapt å løfte armer og bein. «Ikke gjør det,» sier en jente han ikke kan se, et sted bak ham. «Ikke rør deg, ellers får du et sjokk som er enda kraftigere enn det fra lommeboka.» Starkey skjønner at han har gått i fella til en delepirat. Han trodde han var smartere enn som så, og han forbanner taust skjebnen … helt til mannen som lot som om han var full, sier: «Du kommer til å like dette skjulestedet. Bra mat, selv om det lukter litt der.» «H-hva?» Latter fra alle rundt ham. Det er kanskje fire eller fem mennesker i varebilen. Men han ser ennå ikke klart nok til å kunne telle nøyaktig. «Jeg elsker det uttrykket i ansiktet deres,» sier damen. Nå kommer hun inn i synsfeltet hans og smiler til ham. «Du vet når man bedøver rømte løver slik at de kan føres i sikkerhet igjen før de havner i en masse trøbbel?» sier hun. «Vel, i dag er du løven.» OFFENTLIG KUNNGJØRING «Hei, unger! Jeg er vakthunden Walter, med øynene åpne og snuta mot bakken. Ikke alle kan være blodhund som meg, men nå kan dere bli med i min juniorvakthund-klubb! Dere vil 33
få deres egen juniorvakthund-pakke og et månedlig nyhetsbrev med spill og tips om hvordan dere kan oppdage kriminalitet i ditt eget nabolag, fra mistenkelige fremmede til ’farehus’ for fraggere! Hvis dere passer på, er alle slemminger og rømlinger sjanseløse! Så meld dere inn i dag! Og husk, juniorvakthunder – øynene åpne og snuta mot bakken!» – sponset av borgervern as
Skjulestedet er en kloakkpumpestasjon. Automatisert. Ingen kommunalt ansatte kommer noensinne hit med mindre noe går i stykker. «Man venner seg til lukta,» får Starkey høre da de fører ham inn, noe han har vanskelig for å tro på – men det viser seg å stemme. Tydeligvis skjønner luktesansen at den vil tape kampen og bare bestemmer seg for å gjøre det beste ut av det – og som de sa i bilen, veier maten opp for det. Hele stedet er en petriskål av angst, skapt av ungdommer som foreldrene har gitt opp, noe som er den verste typen angst som finnes. Slåsskamper forekommer hver dag, og hver dag er det noen som absolutt må kjekke seg. Starkey har alltid vært en naturlig leder blant tvilsomme utskudd og ustabile personligheter, og dette skjulestedet er ikke noe unntak. Han stiger fort i det sosiale hierarkiet. Ryktet om fluktnummeret hans har allerede fått det til å ulme i ryktekverna, noe som styrker statusen hans helt fra begynnelsen av «Er det sant at du skjøt to Ungpol-betjenter?» «Jepp.» «Er det sant at du skjøt deg ut av fengselet med et maskingevær?» «Ja da, hvorfor ikke?» 34
Og den beste biten er at de storkede ungdommene – som selv blant fraggere blir behandlet som annenrangs borgere – nå er eliten, takket være ham! Sier Starkey at storkene får mat først? Da får de mat først. Sier Starkey at de får de beste sengene, lengst unna de stinkende ventilene? Da får de de beste sengene. Hans ord er lov. Selv de som driver stedet, vet at Starkey er deres største ressurs, og de vet at det er lurt å sørge for at han er fornøyd, for hvis han blir en fiende, er hver eneste fragger der også en fiende. Han begynner å finne seg til rette og regner med at han skal bli der til han fyller sytten – men så blir alle plutselig samlet midt på natten og ført bort av ADF, blandet som en kortstokk og fordelt på forskjellige skjulesteder. «Det er slik det fungerer,» er beskjeden de alle får. Grunnen, forstår Starkey etter hvert, er todelt. For det første betyr det at ungdommene stadig flyttes nærmere målet, hvor det enn måtte være. For det andre blir de delt opp for å forhindre at noen av alliansene blir permanente. Litt som å fragmentere hele gruppen istedenfor enkeltindivider, for å holde dem i tøyler. I Starkeys tilfelle slår imidlertid planen feil, for på hvert skjulested klarer han å vinne respekt og bygge opp troverdigheten sin blant flere og flere ungdommer. På hvert nye sted støter han på fraggere som anser seg selv som alfahanner og prøver å ta ledelsen, men i virkeligheten er de bare betaer som venter på at en alfa skal tvinge dem til underkastelse. Hver gang finner Starkey en anledning til å utfordre dem, beseire dem og heve seg over dem. Så kommer det en ny midnattstur, en ny omstokking og et nytt skjulested. Hver gang lærer Starkey en ny sosial ferdighet, noe som kan tjene ham, 35
noe som kan gjøre ham enda mer effektiv til å samle og oppildne disse skremte, sinte ungdommene. Det kunne ikke finnes noen bedre opplæring i ledelse enn Anti-delingsfrontens skjulesteder. Og så kommer kistene. De dukker opp på det siste skjulestedet: en forsendelse med lakkerte trekister utstyrt med eksklusivt satengfôr. De fleste ungdommene blir livredde; Starkey synes bare det er morsomt. «Oppi med dere!» får de beskjed om fra de bevæpnede motstandskjemperne, som ser mer ut som kommandosoldater. «Ingen spørsmål, bare kom dere oppi. To i hver kiste! Opp med farten!» Noen av ungdommene nøler, men de smarteste finner raskt en partner, som om de plutselig er kastet ut i en pardans, og ingen vil havne sammen med noen som er for høy, for tykk, for uvasket eller for tafsete – for ingen av delene ville fungere særlig bra i en trang kiste – men det er ingen som faktisk går oppi før Starkey nikker. «Hvis de hadde tenkt å begrave oss,» sier han til dem, «ville de ha gjort det allerede.» Det viser seg at han er mer overbevisende enn de bevæpnede motstandsfolkene. Han velger å dele sin lille kiste med et persilleblad av en jente som er helt ør over å bli valgt av ham. Ikke at han liker henne spesielt godt, men hun er så sped at hun knapt vil oppta noe plass. Da de har lagt seg tett sammen i skje, får de en oksygenflaske, og så blir den mørke kisten lukket. «Jeg har alltid likt deg, Mason,» sier jenta, som han ikke kan huske hva heter. Han er overrasket over at hun vet hva han heter til fornavn, siden han aldri bruker det lenger. «Av 36
alle guttene på skjulestedene er du den eneste som får meg til å føle meg trygg.» Han svarer ikke; han bare kysser henne i bakhodet for å opprettholde inntrykket av at han er den tryggeste havnen i stormen hennes. Det er en mektig følelse å vite at man får andre til å føle seg trygge. «Vi … kunne … du vet …» sier hun sjenert. Han minner henne på at ADF-arbeiderne var veldig tydelige. «Ingen ureglementerte aktiviteter,» hadde de sagt, «ellers bruker dere opp oksygenet og dør.» Starkey vet ikke om det er sant, men det er i hvert fall et godt argument for å beherske seg. Og dessuten – selv om noen skulle være så dumme å friste skjebnen, er det ikke plass til å røre seg, langt mindre oppnå noen slags friksjon, så det er uaktuelt uansett. Han lurer på om det er en eller annen slags forskrudd spøk fra de voksnes side, å stappe hormonbefengte tenåringer inn i et trangt rom og samtidig sørge for at det er umulig å gjøre noe mer enn å puste. «Jeg ville ikke hatt noe imot å bli kvalt hvis jeg bare var sammen med deg,» sier jenta. Det er jo smigrende, men det gjør ham enda mindre interessert i henne. «Det kommer nok et bedre tidspunkt,» sier han, selv om han vet at et slikt tidspunkt aldri vil komme – i hvert fall ikke for henne – men håp kan være en sterk motivasjon. Til slutt faller de inn i en slags symbiotisk pusterytme. Han puster inn når hun puster ut, slik at brystkassene deres ikke kjemper om plassen. Etter en stund merker de en skumpende bevegelse. Starkey har armen rundt jenta og holder litt hardere om henne nå, for han vet at hvis hennes frykt blir lindret, hjelper det ham selv også. Snart kjenner de en merkelig akselerasjon, som om 37
de befinner seg i en rask bil, men så endrer vinkelen seg slik at de bikker. «Et fly?» spør jenta. «Jeg tror det.» «Hva nå?» Han svarer ikke, for han vet ikke. Starkey begynner å føle seg ør, og husker oksygenflasken. Han åpner ventilen slik at det begynner å suse svakt. Kisten er ikke hundre prosent lufttett, men tett nok til at de ville bli kvalt uten det ekstra oksygenet, selv i det trykksatte lasterommet på et fly. Etter noen minutter sovner jenta på grunn av stress og utmattelse, men ikke Starkey. Til slutt, en time senere, gjør ristingen under landingen at jenta våkner igjen. «Hvor tror du vi er?» spør jenta. Starkey er irritabel på grunn av den trange plassen, men prøver å ikke vise det. «Det får vi snart vite.» Etter tjue minutters anspent venting blir lokket til slutt åpnet, og de to står opp fra de døde. Over dem står det en smilende gutt med regulering. «Hei, jeg heter Hayden, og jeg er er deres personlige frelser i dag,» sier han muntert. «Neimen, se! Ikke noe oppkast eller andre utrivelige kroppsvæsker. Heldiggriser!» Starkey, som knapt har noe blodsirkulasjon i føttene, slutter seg til prosesjonen som vakler ut av jetflyets lasterom og ut i den blendende lyse dagen. Det han ser foran seg da øynene venner seg til lyset, er mer som en luftspeiling enn noe virkelig. En ørken fylt av flere tusen fly. Starkey har hørt om slike steder, flykirkegårder hvor utrangerte fly blir sendt for å dø. Rundt dem står det bevæpnede tenåringer i militære kamuflasjeklær. De er ikke ulike 38
de voksne på det siste skjulestedet, bare yngre. De føyser ungdommene inn i en løs formasjon ved foten av rampen. En jeep kommer kjørende. Tydeligvis er det en betydningsfull passasjer som nærmer seg, noen som kan fortelle dem hvorfor de er her. Jeepen stanser, og ut kommer en helt vanlig tenåring i blå kamuflasjeklær. Han er på Starkeys alder eller kanskje litt eldre, og han har arr i høyre halvdel av ansiktet. Da flokken får sett ordentlig på ham, begynner ungdommene å mumle opprømt. Gutten løfter hånden for å få dem til å roe seg, og Starkey ser en tatovering av en hai på armen hans. «Det er ikke mulig!» sier en tykk gutt ved siden av Starkey. «Vet du hvem det der er? Det er rømlingen fra Akron! Det er Connor Lassiter.» Starkey fnyser. «Ikke vær tåpelig, rømlingen fra Akron er død.» «Nei, det er’n ikke! Han står der!» Bare tanken sender en bølge av adrenalin gjennom kroppen til Starkey som omsider får i gang blodomløpet i armene og beina igjen. Men nei – da han ser på denne tenåringen som prøver å få orden i kaoset, skjønner han at det ikke kan være Connor Lassiter. Denne gutten passer overhodet ikke til det inntrykket Starkey har. Håret er bustete, ikke strøket stillig bakover, slik Starkey alltid hadde forestilt seg det. Denne gutten ser for åpen og ærlig ut – ikke akkurat uskyldig, men han er ikke på langt nær så herdet og rasende som rømlingen fra Akron ville vært. Det eneste ved ham som kan stemme det minste med Starkeys bilde av Connor Lassiter, er det svakt selvtilfredse smilet som han hele tiden synes å ha om munnen. Nei, denne gutten som står foran dem og prø39
ver å vinne deres respekt, er ingen spesiell. Ingen spesiell i det hele tatt. «La meg være den første til å ønske dere velkommen til Kirkegården,» sier han og begynner på det som må være den samme talen som han holder for alle grupper med nykomlinger. «Offisielt heter jeg Elvis Robert Mullard … men vennene mine kaller meg Connor.» Jubel fra fraggerne. «Det var det jeg sa!» sier den tykke gutten. «Det beviser ingenting,» sier Starkey, stram i kjeven og med sammenbitte tenner mens talen fortsetter. «Dere er her fordi dere skulle sendes til fragmentering, men unnslapp, og takket være innsatsen til mange mennesker i Anti-delingsfronten er dere kommet dere hit. Dette vil være hjemmet deres til dere fyller sytten og ikke lenger kan fragmenteres. Det er den gode nyheten …» Jo mer han snakker, desto lenger ned synker Starkeys hjerte i brystet på ham, og han innser til slutt sannheten. Dette er rømlingen fra Akron – og han er ikke noen enestående helt i det hele tatt. Faktisk lever han knapt opp til virkeligheten. «Den dårlige nyheten er at Ungdomsmyndigheten vet om oss. De vet hvor vi er og hva vi gjør – men hittil har de latt oss være i fred.» Starkey blir helt lamslått av hvor urettferdig det hele er. Hvordan kan dette være mulig? Hvordan er det mulig at alle rømte fraggeres store forbilde bare er en vanlig gutt? «Noen av dere ønsker bare å overleve til dere fyller sytten, og jeg klandrer dere ikke,» sier Connor. «Men jeg vet at mange av dere ville risikere alt for å sette en stopper for fragmentering en gang for alle.» 40
«Ja!» roper Starkey, høyt nok til å trekke alles oppmerksomhet bort fra Connor, og så begynner han å pumpe med neven i lufta. «Happy Jack! Happy Jack! Happy Jack!» Han får forsamlingen til å stemme i. «Vi skal sprenge hver eneste høsteleir!» roper Starkey. Men selv om han har fått oppildnet dem, skal det bare ett blikk fra Connor til for å kaste et vått teppe over hele forsamlingen så de faller til ro. «Det er én i hver gruppe,» sier Hayden og rister på hodet. «Jeg beklager å skuffe dere, men vi skal ikke sprenge slaktehus,» sier Connor og ser rett på Starkey. «De ser allerede på oss som voldelige, og Ungpol bruker folks frykt for å rettferdiggjøre fragmentering. Vi kan ikke støtte opp under det. Vi er ikke klappere. Vi skal ikke utføre tilfeldige voldshandlinger. Vi skal tenke før vi handler …» Starkey takler ikke irettesettelsen så godt. Hva er det som får denne fyren til å tro at han kan stoppe munnen på ham på den måten? Han fortsetter å snakke, men Starkey hører ikke etter lenger, for Connor har ingenting å si til ham. Men alle andre lytter, og det ergrer Starkey kraftig. Mens han står der og venter på at den såkalte rømlingen fra Akron skal holde kjeft, begynner et frø å spire i Starkeys hode. Han har drept to Ungpol-betjenter. Han er allerede legendarisk, og i motsetning til Connor behøvde han ikke å late som om han var død for å oppnå det. Starkey må smile. Denne flykirkegården er full av hundrevis av fraggere, men når alt kommer til alt, er den ikke noe annerledes enn motstandsbevegelsens skjulesteder – og akkurat som på de skjulestedene er det bare nok en betahann her, som venter på at en alfa som Starkey skal sette ham på plass.
41