Moronga

Horacio Castellanos Moya

Moronga Oversatt fra spansk av Christian Rugstad

Horacio Castellanos Moya Originalens tittel: Moronga Oversatt av Christian Rugstad Copyright © 2018, Horacio Castellanos Moya All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63137-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Anders Bergsen/Superultraplus Designstudio AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mariana, Luana og Ava; til Pablo.

Avkommet, hjertet nærmest.

Til Nanna

Innhold

første del Zeledón . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 andre del Aragón. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 epilog Den skjulte skytteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277

første del

ZELEDÓN (August 2009–mai 2010) menelaos: Hva plager deg? Hvilken sykdom hjemsøker deg? orestes: Samvittigheten, for jeg vet at jeg har begått fryktelige forbrytelser. evripides: Orestes

Igjen oppdaget jeg at han holdt øye med meg. Dagen før hadde jeg sett ham borte ved kassene på Walmart; nå nede i sentrum, i døren til den meksikanske restauranten. Ansiktet virket kjent, fra krigen, tror jeg, men jeg klarte ikke å plassere det.

Det var lørdag, sent på ettermiddagen.

Gatene var folketomme; den lave solen skar i øynene.

Jeg satte meg inn i den gamle Subaruen, slo på mobilen og ringte. Rudy svarte i den andre enden: Han sa at alt var klappet og klart i Merlow City, at jeg måtte se til å komme meg av gårde. Jobben ventet på meg, sa han, det var møblerte rom til leie.

Jeg kjørte til det bedritne motellet jeg hadde bodd på de siste dagene, og gjorde opp regningen.

Neste morgen slengte jeg pikkpakket mitt inn i Subaruen.

Det var ingen å si farvel til.

Jeg kjørte ut av byen. Ingen fulgte etter meg så vidt jeg kunne se. Jeg kjørte ut på Highway 30.

Jeg la Mount Pleasant bak meg; lenger bak, Dallas.

Foran meg lå femten timer på veien.

Jeg likte å kjøre på denne tiden av døgnet, i grålysningen, og se demringen gradvis bre seg ut over det ødslige landskapet mens det fortsatt var få trailere ute på veien. Snart ville den brennende solen stå opp, og med solen kom den kvelende heten, søndagstrafikken.

11

Solen sto først opp da jeg kom til Texarkana på delstatsgrensen.

Jeg stanset ikke for å spise frokost før jeg nærmet meg Little Rock to timer senere. Gjennom kafévinduet holdt jeg oppsyn med bilen og alle som kom og gikk.

Serveringsdamen var radmager med et blekt, dratt ansikt og skjelende blå øyne. Hun hadde tatoveringer på håndbaken. Vannglasset stinket eggeplomme, kaffen var sur. Jeg droppet driksen.

Da jeg kom til Little Rock, svingte jeg av fra motorveien og kjørte inn i byen, som om dette var målet for reisen. En stund kjørte jeg omkring på måfå; navnet «Clinton» dukket opp overalt. Til slutt kjørte jeg inn i et smug nede ved bredden av Arkansas-elven og stanset der. Jeg ble sittende i bilen med blikket festet på bakspeilet og hendene på rattet.

Jeg kjente den beske ettersmaken av gamle følelser; de kvernet rundt i meg, ville ikke la meg i fred. Nå begynte det på nytt. Sånn var det bare.

Etter en stund kjørte jeg ut på motorveien igjen.

Ikke lenge etter at jeg hadde krysset Mississippi-elven oppe ved St. Louis, stanset jeg ved en liten klynge forretninger som lå langs Highway 55. Jeg parkerte utenfor en Chipotle-grill, gikk inn og bestilte enchiladas med kylling. Jeg bar brettet med maten ut og satte meg ved et av bordene utenfor restauranten for å holde et øye med Subaruen. Jeg gomlet åndsfraværende i meg maten da jeg husket fyren jeg hadde merket meg i Mount Pleasant. Det var en bonde fra La Laguna, en vi hadde brukt som sanitetsmann i leiren, et ansikt uten navn.

De feite i St. Louis virket feitere enn de feite i Texas.

Når hadde jeg sett Rudy sist? Var det ti år siden? Tretten?

Jeg hadde fått opplysningene om ham av El Viejo, Gam12

lingen, den andre overlevende fra geriljagruppen jeg fortsatt hadde kontakt med.

Rudy var gift med en meksikaner. Sammen hadde de en gutt og en jente. Han jobbet som kokk på en japansk restaurant, hun i et rengjøringsfirma. Og de hadde bodd i Merlow City i syv år, tilstrekkelig lenge til å etablere et kontaktnett.

Det var det jeg hadde fått høre.

Og nå het Rudy dessuten Esteban. Det var for så vidt greit nok, ettersom Rudy heller ikke var det virkelige navnet hans, men pseudonymet han brukte under det meste av krigen.

Hverken han eller jeg ville noensinne få de virkelige navnene våre tilbake. De hadde ikke lenger noe med oss å gjøre.

Skumringen kom krypende da jeg så de første skiltene som fortalte meg at jeg nærmet meg Madison. Jeg kjørte gjennom. Det var tidlig i august: Her oppe i nord var det fortsatt lyst til klokken ni om kvelden.

Merlow City lå midtveis mellom Madison og Milwaukee.

Tre kvarter med bil.

Jeg parkerte foran den lille gårdsplassen utenfor Rudys hus. Jeg lot det gå et par minutter før jeg tastet nummeret hans på telefonen. Luften var klam, lummer.

Han åpnet døren og kom over gårdsplassen.

Han var blitt tjukk og gråhåret, men det var ham.

Jeg steg ut av bilen og gikk mot ham.

Vi omfavnet hverandre, først nølende, litt vaktsomt, så med glede.

«Husk, jeg heter Esteban Ríos. Ikke glem det, ellers er jeg rævkjørt,» sa han raskt, for kona hans kom gående bak ham.

Han presenterte meg for henne.

«José Zeledón,» sa jeg.

Hun het Lorena. Olivenfarget hud, lubben, men fortsatt pen. Hun virket eldre enn Rudy, men ikke så gammel som meg.

13

Fra bilen tok vi laptopen og en bag med klær, det eneste som kanskje kunne vekke interessen hos en forbipasserende kjeltring.

Jeg skulle tilbringe natten på sofaen hvor de to ungene nå satt og så på TV. De hilste svevende på meg, hypnotisert av det som foregikk på skjermen; enda en av farens landsmenn, nok en tjukkas, tenkte de. Små gringoer med lysebrun hud.

Rudy kom med to flasker øl; Lorena tilbød seg å lage litt mat til meg, og forsvant inn på kjøkkenet.

Vi ble sittende ved bordet og se på hverandre i taushet.

Det var ikke stort vi hadde å snakke om med familien hans i nærheten. Historien vår. Ikke for deres ører.

Stuen var full av møbler, altfor mange møbler.

Men jeg måtte fortelle Lorena en historie mens jeg spiste frijolene og quesadillaene hun hadde laget til meg. Om mine fire år i Houston, fra jobb til jobb; deretter Dallas, hvor alt gikk på tverke; noen dager i Mount Pleasant. Og nå her.

Hun spurte meg ut om familien min. Det var sikkert noen igjen i El Salvador, sa jeg med en mine som gjorde det klart at jeg ikke likte å snakke om det, men jeg hadde mistet all kontakt.

Rudy, eller Estébano, som jeg heretter skulle kalle ham, foreslo at vi skulle ta den neste ølen på en bar. Støyen fra TV-en, ungene …

Vi satte oss inn i pickupen hans, en Toyota Sienna. Den var fjorårets modell, og luktet fortsatt ny. Ikke som min gamle Subaru.

Vi kjørte en stund i taushet, lite lystne på å prate om det andre livet vi en gang hadde delt.

Gatene i byen var øde.

Merlow City var det man kaller en «college town», sa han for andre gang. Livet i den lille byen kretset rundt universitetet. Den første uken i august nærmet seg slutten, og studentene ville vende tilbake om noen få dager.

Baren het Freddy’s. Den var mørk og innhyllet i en stank 14

av svidd kjøtt. Kvinnen bak bardisken var tjukk og grinete.

Det var bare en håndfull gjester i lokalet.

Vi satte oss i en bås.

«Jeg kommer til å slite med å venne meg til å kalle deg José istedenfor kaptein,» sa han.

Jeg trakk på skuldrene.

Han la en papirlapp på bordet. På den hadde han skriblet navnene og telefonnumrene til de to husvertene som leide ut møblerte rom. Jeg kunne ringe dem i morgen tidlig, bestemme meg for hvilket jeg ville ha, og flytte inn med det samme. Og i halv tretiden, da han hadde spisepause på restauranten, ville han ta meg med til busselskapet. Det var der han hadde skaffet meg jobb. Som skolebussjåfør.

Det kunne dukke opp andre muligheter, sa han.

Vi bestilte en runde til av den sure dundra.

Estébano begynte å mimre om medlemmene i geriljagruppen, om de av oss som hadde overlevd krigen, de som døde i den siste trefningen, da gringoene oppdaget oss oppe i høylandet og hamret løs på oss med alt de hadde. Redde seg den som kunne.

«Hvem skulle tro at vi ville ende opp her,» sa han.

Jeg snudde meg mot bardisken. To TV-apparater hang på veggen over flaskehyllene. Samme basketballkamp på begge.

Estébano spurte meg om jeg fulgte med på den politiske utviklingen hjemme, og om jeg ikke hadde vurdert å dra tilbake, nå som kameratene nettopp hadde sikret seg regjeringsmakten etter valgseieren. Han sa det, «kameratene», og gjorde det med et anstrøk av entusiasme, som i gamle dager. Jeg hadde ikke tatt det ordet i min munn på lange tider.

Jeg betraktet ham i taushet.

«Vet du at Tulio er den nye politisjefen, og at Ronaldo har fått ansvaret for etterretningen …»

En fyr som satt ved baren, reiste seg gikk bort til jukeboksen.

15

Da vi kom tilbake til huset, hadde ungene gått til sengs.

Lorena hadde lagt frem sengetøy, en pute og et håndkle på sofaen.

Luften var varm og klam. Estébano hadde det med å slå av luftkjøleren om natten.

Jeg tok en dusj. Etterpå stakk jeg ankelhylsteret med skyteren under puten, la meg på sofaen i underbuksen og dro lakenet over meg av taktfullhet, selv om det var så hett og klamt at jeg helst ville ha lagt meg splitter naken på gulvet.

Jeg var fullstendig gåen, men ble likevel liggende våken en lang stund mens jeg vennet meg til de nye lydene, til den blytunge luften, til stanken av familie.

Det beste værelset, det største og lyseste, med utsikt over en liten park, lå i huset til en eldre dame som kunne minne om Den rosa panteren, og som pepret meg med spørsmål.

Jeg bestemte meg for det andre. Det var mindre og mørkere, men husverten var ingen snushane, og nevnte Estébanos navn.

I værelset var det en seng, et nattbord, et skap, en lenestol, et bord med en stol, en slags bokhylle og et par bilder med blomstermotiver på veggene. Trådløst internett var inkludert i leien, og luftkjøleren var gammel.

Værelset lå i andre etasje, hvor det var ytterligere to utleierom. Husverten bedyret at de andre leieboerne var arbeidsomme og renslige mennesker. Dem ville jeg bli kjent med senere. Vi delte kjøkken og bad.

Første etasje var atskilt fra andre. Den hadde inngang fra verandaen som vendte ut mot gaten, mens vi i andre måtte gå opp en trapp på siden av huset. Første etasje besto av én stor leilighet, og der bodde det et par.

Husverten ville bare vite hva slags arbeid jeg hadde skaffet meg i byen. Med seg hadde han en leiekontrakt. Vi ble enige om seks måneder. Jeg betalte en måneds leie i depositum og den første månedsleien. Han tok imot sjekken uten tegn til mistenksomhet.

Så mumlet han noen spanske gloser, men det eneste jeg 16

forsto, var «bienvenido». Kona hans var opprinnelig meksikaner, fortalte han meg.

Så snart jeg hadde båret opp klærne og resten av skrotet mitt, la jeg meg på sengen: Den var oppredd med laken og dundyne, men madrassen sank ned ved nattbordet; senere snudde jeg den for å undersøke om den var fastere på den andre siden.

Jeg satte meg i lenestolen. Gjennom vinduet så jeg den øverste delen av nabohuset og et stort flak av blå himmel.

Jeg pakket ut klærne og ordnet med laptopen.

På ny inspiserte jeg badet, kjøkkenet og nødutgangen (en vindeltrapp i metall bak en dør på kjøkkenet). Så gikk jeg ned i kjelleren, hvor vaskemaskinen og tørketrommelen sto.

For hver vask måtte man putte på 25 cent.

Huset lå i McKenzie Avenue, rundt en kilometer fra sentrum.

Jeg bestemte meg for å gå, selv om den klamme heten ble verre etter hvert som dagen skred frem.

Alle tettbebyggelsene som folk her kaller «by», ligner hverandre. De er livløse og tilsynelatende folketomme. Men Estébano hadde fortalt meg at universitetets bygninger, som lå spredt mellom restauranter, barer og butikker, utgjorde sentrum av Merlow City, og at det var liv og røre i gatene i løpet av semesteret; ikke nå.

Jeg spiste et smørbrød før jeg søkte tilflukt fra heten i det luftavkjølte offentlige biblioteket. Der kikket jeg på videoer og bladde i tidsskrifter til klokken var halv tre, da jeg hadde avtalt å møte Estébano.

Restaurant Nakanomo lå to kvartaler unna. Den var dyr, hadde han sagt, et sted for godt betalte professorer og folk i administrasjonen. Jeg ventet et par minutter i skyggen under taket over døren.

Vi dro til busselskapet i Estébanos Toyota. Det holdt til ved Highway 6, langt fra der jeg hadde leid meg inn. Jeg ville måtte bruke bilen til og fra jobben.

Sjefen het Jim; han var en mann med en rød fyllenese, 17

og lignet en komisk tegneseriefigur. Han kalte Estébano «amigo». Han hilste meg elskverdig på spansk, og fortalte meg at han i sin tid hadde dratt til Nicaragua for å delta i den sandinistiske revolusjonen, og at han hadde besøkt landet annethvert år siden, selv om han nå ikke lenger var interessert i politikken der, men i kvinnene. Han noterte opplysningene i min midlertidige oppholds- og arbeidstillatelse, tok kopi av førerkortet, gransket de offisielle papirene fra Texas og verifiserte opplysningene på datamaskinen.

Deretter stilte han meg noen spørsmål om arbeidserfaringen min, og ga meg et spørreskjema jeg måtte fylle ut. Da jeg hadde gjort det, satte vi oss i en buss for å ta den praktiske prøven.

Fra neste mandag ville jeg jobbe fire timer om dagen, to timer om morgenen og to timer utpå ettermiddagen, til femten dollar dagen. Kjøreruten skulle være klar på fredag.

«Det er slett ikke en dårlig begynnelse: tre hundre dollar i måneden,» sa Estébano da han kjørte meg tilbake. Underveis pekte han ut Walmart for meg, hvor jeg skulle dra for å handle noen timer senere. Selv måtte han tilbake til restauranten. Det ville snart dukke opp nye muligheter, sa han.

Sent på ettermiddagen satte jeg meg foran laptopen. Jeg måtte opplyse banken, immigrasjonsmyndighetene, bilforsikringsselskapet og telefonselskapet om den nye adressen min.

Disse folkene vet alt om deg, selv om de ikke vet hvem du er.

Jeg gikk ut i kjøkkenet for å smøre meg et stykke brød.

Etter å ha sett tre episoder av Breaking Bad etter hverandre hadde jeg fullstendig mistet grepet om tiden. Klokken var blitt nesten ni om kvelden.

I kjøkkenet støtte jeg på en av de andre leieboerne. Han het Reza, og var en ung, hengslete iraner med briller, hestehale, glissent skjegg og et forekommende vesen. Han varmet et pizzastykke i mikrobølgeovnen.

18