Mens vi venter på Bojangles
Olivier Bourdeaut
Mens vi venter på Bojangles Oversatt av Agnete Øye
Olivier Bourdeaut Originalens tittel: En attendant Bojangles Oversatt av Agnete Øye Copyright © Finitude, 2015 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58456-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Corbis/VCG/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til foreldrene mine for blandingen av tålmodighet og godhet, et daglig bevis på deres kjærlighet
«Noen mennesker blir aldri gale … De må ha et temmelig kjedelig liv.» Charles Bukowski
Dette er min sanne historie, med løgner på både retten og vrangen, for slik er ofte livet.
1 Faren min sa at før jeg ble født, var jobben hans å jakte på fluer med harpun. Han viste meg harpunen og en død flue. «Jeg sluttet med det fordi det var veldig vanskelig og veldig dårlig betalt,» slo han fast idet han pakket ned det tidligere arbeidsredskapet sitt i et lakkert skrin. «Nå åpner jeg bilverksteder; det er mye arbeid, men svært godt betalt.» Da skolen begynte etter sommerferien og vi skulle fortelle om oss selv de første timene, hadde jeg ikke uten stolthet fortalt om jobbene hans, og ble mildt irettesatt og ettertrykkelig gjort narr av. «Sannheten lønner seg dårlig, enda den for en 9
gangs skyld var like morsom som en løgn,» klaget jeg. I virkeligheten jobbet faren min med juridiske spørsmål. «Det er jussen som gir oss mat på bordet!» skrattet han og dampet på pipa. Han var verken dommer, fullmektig, notar eller advokat, han var absolutt ikke noe sånt. Jobben hadde han fått takket være en venn som var senator. Siden han ble holdt orientert om nye lover og forskrifter rett fra kilden, hadde han kastet seg ut i en ny profesjon som senatoren hadde satt sammen av biter litt herfra og derfra. Nye regler, nytt yrke. Slik ble han «bilverkstedåpner». For å sørge for en sikker og sunn bilpark hadde senatoren bestemt at alle måtte igjennom en teknisk kontroll. Eiere av skranglekjerrer, limousiner, nyttekjøretøyer og alskens firhjulinger måtte la bilen gjennomgå en legeundersøkelse for å unngå ulykker. Alle måtte til pers, rik som fattig. Og siden det var obligatorisk, tok faren min seg svært, svært godt betalt. Han fakturerte for turen til og fra, for visitt og gjenvisitt, og etter latterutbruddene hans å dømme gikk det svært så bra. «Jeg redder liv, jeg redder liv!» lo han med nesen i bankutskriftene. På denne tiden var det svært innbringende å redde liv. Etter å ha åpnet et utall bilverksteder solgte han dem til en konkurrent, noe som 10
var en lettelse for mamma, som ikke var så begeistret for at han reddet liv, for det førte til at han jobbet mye og vi knapt så snurten av ham. «Jeg jobber overtid for å slutte tidlig,» svarte han, noe jeg hadde problemer med å forstå. Jeg skjønte meg ikke særlig ofte på faren min. Med årene skjønte jeg ham litt bedre, men ikke helt. Og det var greit. Han hadde sagt at han var født sånn, men jeg forsto raskt at det askegrå, litt hovne søkket på høyre side av underleppen, som ga ham et pent, litt skjevt smil, skyldtes iherdig pipebruk. Hårfrisyren hans, med midtskill og bølger i tinningene, fikk meg til å tenke på frisyren til den prøyssiske offiseren på maleriet i gangen. Bortsett fra prøysseren og ham hadde jeg aldri sett noen med den hårsveisen. De lett innsunkne øyehulene og de svakt utstående, blå øynene ga ham et pussig blikk. Dypt og kulerundt. På denne tiden så jeg ham alltid lykkelig, noe han forresten gjentok ofte: «Jeg er en lykkelig idiot!» Noe moren min besvarte slik: «Vi tror Dem på Deres ord, Georges, vi tror Dem på Deres ord!» Han nynnet hele tiden, falskt. Noen ganger plystret han, like falskt, men som alt som gjøres med godt humør, var det til å holde ut. Han for11
talte gode historier, og de sjeldne gangene vi ikke hadde gjester, kom han og brettet sammen den store, tørre kroppen sin på sengen min for at jeg skulle sovne. Etter å ha rullet med øynene, fortalt om en skog, et rådyr, en nisse, en likkiste, hadde han jaget bort all søvnighet hos meg. Som oftest endte det med at jeg ble helt overivrig og hoppet i sengen eller gjemte meg vettskremt bak gardinene. «Sånne historier er til å sovne stående av,» sa han før han gikk ut av rommet. Også der kunne vi tro ham på hans ord. Søndag ettermiddag gjorde han trimøvelser for å kvitte seg med ukas utskeielser. Foran det store speilet med forgylt ramme og en stor, majestetisk sløyfe på toppen, med naken overkropp og pipa i nebbet, løftet han knøttsmå håndvekter mens han hørte på jazz. Han kalte det «gymtonic», for innimellom tok han en pause for å drikke noen store slurker gin & tonic, mens han sa til mamma: «De burde prøve gymnastikk, Marguerite, det er morsomt, og jeg skal love Dem at man føler seg så mye bedre etterpå!» Hvorpå moren min svarte, mens han sto med tungespissen mellom tennene og med sammenknepet øye og prøvde å fiske opp olivenen fra martinien med en miniatyrparasoll: «De burde prøve appelsinjuice, Georges, og jeg skal love Dem at De kommer til å synes at gymnastikk er 12
mye mindre festlig etterpå! Og vær så snill å holde opp med å kalle meg Marguerite. Finn et nytt fornavn til meg, ellers begynner jeg å raute som en kvige!» Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor, men faren min kalte aldri moren min ved det samme fornavnet mer enn to dager i strekk. Selv om hun ble lei av enkelte fornavn fortere enn andre, satte mamma stor pris på denne skikken, og hver morgen på kjøkkenet så jeg hvordan hun betraktet pappa og fulgte ham med et lattermildt blikk, med nesen i kaffebollen eller haken i hendene i påvente av dommen. «Å nei, det kan De ikke gjøre mot meg! Ikke Renée, ikke i dag! Vi har middagsgjester i kveld!» skrattet hun, før hun snudde ansiktet mot speilet og hilste på den nye Renée med en grimase, den nye Joséphine med en verdig mine, den nye Marylou med oppblåste kinn. «Dessuten har jeg ikke noe Renée-aktig i klesskapet!» Bare én gang i året hadde mamma et fast fornavn. Den femtende februar het hun Georgette. Det var ikke det virkelige fornavnet hennes, men dagen etter valentinsdagen var det Sankt Georgettes dag. Foreldrene mine syntes det var så uromantisk å sette seg ved et forhåndsreservert restaurantbord omgitt av krampaktige kjærestepar. 13
Hvert år feiret de derfor Sankt Georgettes dag og gikk på en folketom restaurant, der de fikk kelnerens udelte oppmerksomhet. Uansett syntes pappa at en romantisk festdag bare kunne ha et kvinnelig navn. «Vi vil gjerne reservere det beste bordet, til Georgette og Georges, takk. Og si meg, dere har vel ikke igjen flere av de grusomme hjerteformede kakene? Nei! Gudskjelov og takk!» sa han og reserverte bord på en fin restaurant. For dem var ikke Sankt Georgettes dag noen dag til ære for kortvarige forelskelser. Etter prosjektet med bilverkstedene trengte ikke pappa lenger å stå opp om morgenen for å skaffe oss mat på bordet, så derfor begynte han å skrive bøker. Hele tiden og mye. Han satt ved det store skrivebordet med papiret foran seg, og han skrev, lo mens han skrev, skrev ned det som fikk ham til å le, fylte pipa med tobakk, askebegeret med aske, rommet med røyk og arkene med blekk. Det eneste som ble tømt, var kaffekoppene og flaskene med ymse drikkevarer. Men redaktørene svarte alltid det samme: «Det er godt skrevet, riktig vittig, men det mangler både hode og hale.» For å trøste ham etter avslagene sa mamma: «Har De noen gang sett en bok med hode og hale, det skulle jammen tatt seg ut!» Det lo vi godt av. 14
Pappa sa at mamma var dus med stjernene, noe jeg syntes var merkelig, siden hun sa De til alle, meg innbefattet. Mamma sa også De til Damen fra Numidia, en elegant og forbløffende fugl som bodde i leiligheten vår og spankulerte omkring med buktende, lang hals, hvite fjærdusker og ildrøde øyne, etter at foreldrene mine hadde tatt henne med hjem fra et for meg ukjent sted tidligere i livet. Vi kalte henne «frøken Overflødig», for hun hadde ingen som helst nyttefunksjon utover å skrike veldig kraftig uten grunn, legge igjen runde pyramider på parketten eller vekke meg om natten med å kakke på døra til rommet mitt med det oransje og olivengrønne nebbet. Frøken var som fortellingene til faren min: Hun sov stående med hodet under vingen. Da jeg var liten, prøvde jeg ofte å etterligne henne, men det var skrekkelig vanskelig. Frøken likte at mamma lå på sofaen og leste og strøk henne over hodet i timevis. Som alle kloke fugler satte Frøken pris på bøker. En dag ville mamma ta med Frøken på handletur i byen, og hadde lagd et vakkert halsbånd med perler for anledningen, men Frøken var redd for folk, og folk var redde for Frøken, som skrek som aldri før. En gammel dame med en dachshund hadde til og med sagt at det var umenneskelig og farlig å gå tur med en fugl i bånd på fortauet. «Pels eller fjær, hva er forskjellen! Frøken har aldri bitt noen, og jeg synes hun er betraktelig mer 15
elegant enn den hårballen Deres. Kom, Frøken, så går vi hjem. Disse individene er virkelig altfor plebeiiske og ubehøvlede!» Hun kom hjem i svært opphisset lune, og når hun var i slikt humør, gikk hun som regel inn til pappa for å fortelle ham alt i detalj. Og som vanlig ble hun ikke glad igjen før hun var ferdig. Hun hisset seg ofte opp, men aldri lenge om gangen; pappas stemme virket alltid beroligende på henne. Resten av tiden lot hun seg begeistre av alt, syntes verdens utvikling var ustyrtelig festlig, og fulgte muntert hoppende med. Hun behandlet meg verken som voksen eller som barn, men snarere som en skikkelse i en roman. En roman hun elsket høyt og hengivent, og som hun fordypet seg i til stadighet. Hun ville verken høre snakk om erting eller tristhet. «Når virkeligheten er banal og trist, så dikt opp en fin historie til meg. De er så flink til å lyve; det hadde vært synd om vi ikke fikk glede oss over det.» Dermed fortalte jeg henne om min oppdiktede dag, og hun klappet frenetisk i hendene og klukket av latter. «For en dag, elskede barn, for en dag, jeg er så glad på Deres vegne. De har nok hatt det veldig morsomt!» Så overøste hun meg med kyss. Hun sa at hun plukket på meg, og jeg likte godt å bli plukket på 16
av henne. Hver morgen, etter å ha fått det daglige fornavnet, ga hun meg en av de nyparfymerte fløyelshanskene sine for at hånden hennes skulle lede meg gjennom dagen. «Den barnslige oppførselen preget noen av ansiktstrekkene hennes, søte, lubne kinn, grønne øyne som glitret skøyeraktig. De spraglete hårspennene av perlemor som hun festet litt hist og her for å temme løvemanken, ga henne et ordløst preg av forvokst skolepike. Men de fyldige, karmosinrøde leppene der smale, hvite sigaretter vippet nærmest som ved et mirakel, og de lange øyevippene som vurderte livet, viste betrakteren at hun var voksen. De lett ekstravagante og svært elegante antrekkene, eller i det minste et eller annet i måten de var satt sammen på, avslørte for et granskende blikk at hun hadde levd, at hun var på høyde med sin alder.» Dette skrev pappa i den hemmelige skriveboken som jeg leste senere, etterpå. Om det ikke hadde noen hale, hadde det i alle fall hode, og det var ikke et hvilket som helst hode. Foreldrene mine danset hele tiden og overalt. Sammen med venner om kvelden, bare de to om morgenen og ettermiddagen. Noen ganger danset jeg sammen med dem. De danset på en aldeles utrolig måte. De veltet alt på sin vei, og pappa slynget mamma opp i luften og fanget henne etter 17
neglene etter en piruett, noen ganger to, til og med tre. Han husket henne mellom beina, snurret henne rundt som en værhane, og når han ved et uhell mistet taket, ble mamma sittende på baken på gulvet med kjolen rundt seg som en kopp på et tefat. Når de danset, blandet de alltid de mest avsindige drinker, med paraplyer, oliven, skjeer og et helt batteri av flasker. På buffeen i stua, foran et gigantisk fotografi i svart-hvitt av mamma som hopper ut i et svømmebasseng i aftenkjole, sto en vakker, gammel grammofonspiller, der den samme LP-en med den samme sangen av Nina Simone stadig gikk: «Mister Bojangles». Det var den eneste platen som fikk lov til å bli spilt på grammofonen, all annen musikk var henvist til et mer moderne og litt kjedelig hi-fi-anlegg. Denne melodien var aldeles utrolig. Den var trist og munter på en gang, og den hensatte alltid mamma i samme tilstand. Låten varte lenge, men sluttet alltid for fort, og mamma utbrøt: «Sett på Bojangles igjen!», mens hun klappet ivrig i hendene. Så var det å ta grammofonarmen og sette diamantstiften i rillen igjen. Det måtte en diamant til for å gi slik musikk. For at vi skulle kunne ha så mange gjester som mulig, var leiligheten svært stor. På gulvet i gangen dannet store svarte og hvite fliser et gigantisk sjakkbrett. Pappa hadde kjøpt førti svarte og 18
hvite puter, og onsdag ettermiddag spilte vi storslagne partier overvåket av blikket til den prøyssiske offiseren, som fungerte som dommer, men som aldri sa noe. Noen ganger kom frøken Overflødig og forstyrret spillet ved å dytte til de hvite putene med hodet eller pikke i dem med nebbet. Det var alltid de hvite, enten fordi hun ikke likte dem, eller fordi hun likte dem altfor godt. Det var ikke godt å si, vi skjønte aldri hvorfor, Frøken hadde sine hemmeligheter som alle andre. I et hjørne av hallen var det et fjell av post som foreldrene mine hadde bygd av alle brevene de fikk, men ikke åpnet. Fjellet var så imponerende at jeg kunne kaste meg på det uten å slå meg. Det var et morsomt og mykt fjell som utgjorde en del av inventaret. Av og til sa pappa: «Hvis du ikke oppfører deg ordentlig, må du åpne all posten og sortere den!» Men jeg måtte det aldri, han var ikke slem. Stua var helt koko. Det var to blodrøde, paddelignende lenestoler der foreldrene mine kunne sitte behagelig og drikke, et glassbord med sand i alle farger under platen, en gigantisk, polstret blå sofa det var påbudt å hoppe i, etter råd fra mamma. Hun hoppet ofte sammen med meg, og hun hoppet så høyt at hun støtte borti krystallysekronen med tusen stearinlys. Pappa hadde rett: Hvis hun ville, kunne hun virkelig være dus med stjernene. Rett overfor sofaen, på en gam19
mel amerikakoffert full av klistremerker fra forskjellige hovedsteder, sto en liten, støvete TV som ikke virket særlig godt lenger. Alle kanaler viste kornete bilder i grått, svart og hvitt. For å straffe den for de dårlige programmene hadde pappa satt en lue med eselører på den. Noen ganger sa han: «Hvis du ikke oppfører deg skikkelig, skrur jeg på TV-en!» Det var skrekken å måtte se på fjernsyn i timevis. Men han skrudde den sjelden på, han var ikke slem. På skjenken, som mamma syntes var stygg, hadde hun latt det vokse eføy, som hun syntes var pent. Møbelet var dermed blitt en kjempemessig plante som felte blader, og som måtte vannes. Det var et snodig møbel og en snodig plante. I spisestua fantes alt man trengte til et måltid, et stort bord og mange stoler til gjester, og til oss selv så klart, det skulle bare mangle. Til soverommene førte en lang gang der vi satte sprintrekorder, i alle fall ifølge stoppeklokken. Pappa vant alltid, og frøken Overflødig tapte hver gang; konkurranser var ikke noe for henne, og uansett ble hun skremt av klapping. På rommet mitt sto det tre senger: en liten, en mellomstor og en stor. Jeg hadde villet beholde de gamle sengene mine der jeg hadde hatt noen fine stunder, og dermed ble jeg utsatt for valgets kvaler, selv om pappa syntes at valgene mine minnet mest om et pulterkammer. På veggen hang en plakat med Claude Fran20
çois i glorete dress, som pappa hadde forvandlet til dartskive ved hjelp av en passer. Pappa syntes François sang som et treskeverk, men gudskjelov, som han sa, hadde elektrisitetsverket satt en stopper for det, uten at jeg skjønte hvordan eller hvorfor. Han var av og til vrien å forstå, det kan ikke nektes. Kjøkkengulvet var fullt av alskens potter med spiselige planter, men mamma glemte for det meste å vanne dem, så det var visne strå overalt. Men når hun først vannet dem, ga hun dem alltid for mye. Pottene ble til dørslag og kjøkkenet en skøytebane i flere timer. Et satans kaos som varte helt til jorda trakk til seg overskuddsvannet igjen. Frøken Overflødig likte godt at kjøkkenet var oversvømt. Det minnet henne om hennes tidligere liv, sa mamma, da ristet hun på vingene og blåste opp halsen som en tilfreds fugl. Mellom stekepanner og gryter i taket hang en tørket syltelabb som var motbydelig å se på, men som smakte riktig godt. Mens jeg var på skolen, gjorde mamma i stand en masse god mat som hun leverte til traktøren, som brakte den tilbake når vi trengte det, noe som gjorde gjestene helt over seg. Kjøleskapet var altfor lite til alle, så det var alltid tomt. Mamma inviterte alltid en masse gjester til middag, uansett når på døgnet det var: venner, naboer (i alle fall de som ikke var redd for leven), pappas tidligere kolleger, portnerkona, mannen hennes, postbudet (hvis han dukket opp på et be21
leilig tidspunkt), kjøpmannen som kom fra det fjerne Maghreb, men som holdt til i butikken sin i første, og en gang til og med en gammel mann i fillete klær som luktet veldig vondt, men som virket godt fornøyd likevel. Mamma kom ikke overens med klokketider, så når jeg kom hjem til formiddagsmat, kunne det vanke lammestek, mens vi andre ganger måtte vente til midt på natten før det ble middag. Da smurte vi oss med tålmodighet og danset og spiste oliven. Det kunne hende at vi danset for lenge til at vi fikk spist, og da begynte mamma utpå natten å gråte for å vise meg hvor lei seg hun var, og plukket på meg og klemte meg hardt inntil seg med tårevått ansikt og drinkånde. Sånn var moren min, og det var fint. Gjestene lo mye og høyt, og fra tid til annen var de så slitne av å ha ledd så mye at de overnattet i en av de to ekstrasengene mine. Om morgenen ble de vekket av skrikene til frøken Overflødig, som overhodet ikke var noen tilhenger av å ligge og dra seg om morgenen. Når vi hadde gjester, sov jeg alltid i den store sengen, for da så jeg dem ligge sammenfoldet som trekkspill i babysengen min når jeg våknet, og det syntes jeg alltid var urkomisk. Tre netter i uka hadde vi en bestemt gjest. Senatoren forlot sine enemerker i Frankrikes midte for å ta sitt palass i besittelse. Pappa kalte ham hengivent «Drittsekken». Jeg har aldri fått greie på 22
hvordan de møttes, for versjonene endret seg for hver drink, men de hadde det utrolig festlig sammen. Drittsekken hadde hår som var klipt tvert av. Ikke tvert av under haken som på en jente. Han hadde kort børstehår som var klipt i vater på toppen – altså ikke bollesveis, men hår klipt tvert av oppå et rødt og rundt fjes som var delt i to av en flott bart, med tynne stålbriller som ble holdt på plass av et par snodige ører som lignet kongereker. Han hadde forklart meg at ørene hans hadde fasong som kongereker fordi han hadde spilt rugby, noe jeg ikke skjønte helt, men jeg erklærte uansett at «gymtonic» var en langt mindre risikabel idrett enn rugby, i alle fall for ørene. Fargen, utseendet og den maltrakterte brusken hadde antatt form av en reke, sånn var det, og det var verst for ham. Når han lo, ristet hele kroppen støtvis, og siden han lo hele tiden, skalv skuldrene hans permanent. Han snakket høyt og knitrende som en gammel transistorradio. Han hadde alltid med seg en enorm sigar, som han aldri tente. Han hadde den i hånden eller i munnen når han kom, og stakk den i etuiet når han gikk. Så snart han trådte over dørstokken, begynte han å rope: «Caipiroska, Caipiroska!» I lang tid trodde jeg det var dette han kalte den russiske kjæresten sin, men hun dukket aldri opp, så for å roe ham ned serverte pappa ham en drink med isbiter og mynte, og senatoren var like blid 23
uansett. Mamma likte Drittsekken godt, for han var morsom, ga henne en strøm av komplimenter og hadde sørget for at vi tjente vanvittig mye penger, og jeg likte ham av de samme grunnene, verken mer eller mindre. Under de lange, nattlige danseseansene prøvde han å kysse alle mammas venninner. Pappa sa at han hoppet på enhver anledning. Noen ganger virket det, og da forsvant han hoppende med anledningene inn på soverommet. Noen minutter senere dukket han lykkelig opp igjen, rødere i ansiktet enn noen gang, mens han brølte navnet på den russiske kjæresten, for han hadde vel merket at noe ikke var helt som det skulle. «Caipiroska! Caipiroska!» skrek han muntert og rettet på brillene over rekeørene. På dagtid jobbet han i Luxembourg-palasset, som riktignok lå i Paris, noe jeg hadde problemer med å begripe. Han sa at han skulle arbeide sent, men han dukket alltid svært tidlig opp. Senatoren førte et merkelig liv. Når han kom hjem, sa han at jobben hans hadde vært mye morsommere før muren falt, for da var det mye lettere å se ting tydelig. Jeg tolket dette dit hen at kontoret hans var blitt pusset opp, og at de hadde revet en mur og skalket igjen vinduene i samme slengen. Jeg skjønte at når han kom tidlig hjem, skyldtes det ikke arbeidsforholdene, ikke engang for en drittsekk. Pappa sa om ham: «Drittsekken er 24
min mest dyrebare venn, for vennskapet hans har ingen pris!» Og akkurat dét forsto jeg fullt ut. For pengene fra bilverkstedene hadde pappa kjøpt et vakkert lite slott i Spania, langt nede i sør. En liten biltur, en liten flytur, en liten biltur igjen og en masse tålmodighet. Slottet lå oppe i fjellene, litt ovenfor en kritthvit landsby der det aldri var noen om ettermiddagen og en masse folk om natten. Fra slottet så man ikke annet enn pinjeskog, i alle fall nesten. Til høyre var det terrasser med en masse oliventrær, appelsintrær og mandeltrær som hang utover en melkeblå innsjø omgitt av en majestetisk demning. Pappa sa at det var han som hadde bygd den, og at alt vannet ville ha rent ut, hadde det ikke vært for ham. Men jeg hadde problemer med å tro på det, for det fantes ikke noen redskaper i huset, så det var ingen grunn til å overdrive, tenkte jeg. Havet lå ikke så langt unna, og der var det fullt av folk på strendene, i hotellkompleksene, på restaurantene og i trafikkkorkene, det var aldeles forbløffende. Mamma sa at hun ikke skjønte seg på feriegjester som dro fra byen for å besøke en annen by, hun sa at strendene var forurenset av folk som smurte seg inn med fett for å bli brune, enda de var tjukke og feite nok fra før, og at alt sammen bare var bråkete og illeluktende. Men det forhindret ikke oss i å sole oss 25
på de små strendene langs innsjøen, som ikke var større enn tre badehåndklær, det var mye hyggeligere. På taket av slottet var det en stor terrasse med skyer av sjasmin, som hadde den fordelen at de luktet svært godt. Utsikten var virkelig spektakulær. Den gjorde foreldrene mine tørste, så de drakk vin med frukt oppi, så derfor spiste vi en masse frukt dag og natt, vi drakk frukt og danset. Mister Bojangles var selvsagt med på turen, og frøken Overflødig kom senere. Vi dro og hentet henne på flyplassen fordi hun hadde en helt spesiell status. Hun reiste i en eske med hull i der bare hodet og halsen stakk ut, så hun skrek naturlig nok en god del, og for en gangs skyld med god grunn. Foreldrene mine inviterte alle vennene sine til å komme og spise frukt, danse og sole seg ved innsjøen, og de syntes faktisk at det var rene paradiset, og at det ikke var noen grunn til å si noe annet. Jeg kunne dra til paradis når jeg ville, men særlig når foreldrene mine bestemte det. Mamma fortalte meg ofte historien om Mister Bojangles. Historien hans var som musikk: vakker, dansende og melankolsk. Det var derfor foreldrene mine likte å danse sakte til Mister Bojangles, det var musikk for følelsene. Han bodde i New Orleans, enda det var for lenge siden, i gamle dager, og det overhodet ikke var noe nytt ved det. I begynnelsen reiste han rundt med hunden sin 26
og i de gamle klærne sine, langt sør på et annet kontinent. Så døde hunden, og ingenting ble som det hadde vært. Da begynte han å danse på barer, fortsatt i de samme gamle klærne. Han danset, Mister Bojangles, han danset faktisk absolutt hele tiden, akkurat som foreldrene mine. Folk betalte ham med øl for at han skulle danse, så han danset i de altfor store buksene, han hoppet kjempehøyt og landet veldig mykt. Mamma sa at han danset for at hunden hans skulle vende tilbake, hun hadde det fra en sikker kilde. Og selv danset hun for at Mister Bojangles skulle komme tilbake. Det var derfor hun danset hele tiden. Rett og slett for at han skulle komme tilbake.