Med gamle bøker mot en ny tid- Norsk antikvarbokhandlerforening 75 år av Ernst Bjerke

Ernst Bjerke med bidrag fra Cato Schiøtz, Trond Berg Eriksen og Jens K. Haugfos

Med gamle bøker mot en ny tid Norsk Antikvarbokhandlerforening 75 år (1942–2017)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-58143-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. StempelGaramond og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord

7

Gamle bøker i et moderne marked (Ernst Bjerke)

11

Innledning Foranledningen Etableringen Bransjen defineres Forbrødring og profesjonskamp Samarbeid i et internasjonalt marked Styremøtet i Oslo Grensedragning Kilder og litteratur

13 19 29 34 48 68 79 87 95

Et moderne marked for gamle bøker (Jens K. Haugfos)

97

NABFs medlemmer i nyere tid NABFs medlemmer gjennom årene

105 130

En boksamlers bekjennelser (Cato Schiøtz)

133

Antikvariatet som kultursentrum (Trond Berg Eriksen)

146

Etterord

151

Forord

Norsk Antikvarbokhandlerforening fyller 75 år i 2017, og det faller naturlig at man ved en slik anledning forsøker å summere opp litt. De som var med fra begynnelsen i 1942, er borte nå. Riktignok er flere av de som gikk i «lære» hos dem fortsatt aktive i bransjen, men vi ble fort enige om at vi burde be noen utenfor foreningen om å skrive vår beretning. Dr. philos.

Ernst Bjerke, i dag samlingsforvalter ved Oslo Katedralskoles gamle bibliotek, ble tidlig blinket ut, spurt og var villig. Han er bokhistoriker, boksamler, medlem av bibliofilklubben og har sågar prøvd seg som antikvarbokhandler i Oslo Nye Antikvariat. Han fant fort ut at kildegrunnlaget for å skrive om annet enn den første tiden fram til ca. 1960 var så magert, at det knapt lot seg gjøre uten å legge ned et betydelig større arbeid enn hva det var satt av tid og penger til. Vi er allikevel godt fornøyd og takker for hans verdifulle bidrag med å avdekke vår forenings eldste historie.

Men det betød at vi sto der med en halv historie. På et tidlig tidspunkt hadde vi bedt alle nåværende medlemmer om å sende inn korte biografier om sin bedrift. Vi fikk inn et nokså uensartet materiale, som kollega Nina Welle og Rolf Warendorph (Norlis Antikvariat) har redigert. Det utgjør andre del 7

av boken. Der er også en liste over de firmaer som har vært medlemmer gjennom årene. Det har ikke vært lett å finne ut av dette, men listen har vært til lufting hos mange og bør være tilnærmet korrekt. Undertegnede har supplert med en liten innledning til firmabiografiene. Takk til alle medlemmene generelt, og Nina og Rolf spesielt, for bidrag og innspill.

Det er alltid hyggelig med ros utenfra, og da vi spurte to gode kunder av oss alle; professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen og advokat Cato Schiøtz, om de kunne skrive hvert sitt lille essay som henholdsvis kundekategorien «forskeren» og «samleren», var det ikke nei i deres munn. Snarere tvert imot. Stor takk til dem begge!

Noe av det hyggeligste for oss i bransjen som fortsatt har butikk, er nettopp besøk av slike dedikerte bokvenner. Noen kunder er også forfattere av lødig skjønnlitteratur, og som kan ha latt seg inspirere til et hyggelig lite dikt for eksempel, som det som innleder denne boken.

På vegne av Norsk Antikvarbokhandlerforening Jens K. Haugfos formann

Bøkene

Bøkene lengter seg bort Bøkene lengter hjem Bøkene er også forvirrete De sover mellom gamle permer i antikvariatenes mottak i hyllenes asyl Og bøkene drømmer om leseren Bøkene drømmer om deg Lars Saabye Christensen

gamle bøker i et moderne marked Etableringen av Norsk Antikvarbokhandlerforening Ernst Bjerke

Innledning

Mye kunne – og burde – vært skrevet om Norsk Antikvarbokhandlerforening (NABF) i anledning av dens 75-årsjubileum.

Foreningen har siden etableringen i 1942 hatt stor betydning, naturligvis i første rekke for antikvariatene selv, men også i et bredere kulturperspektiv. Gjennom foreningen har antikvarbokhandelen i løpet av disse årene organisert seg som forvaltere og formidlere av vår boklige kulturarv. Mens bøkene venter på nye eiere, er det antikvariatene som tar vare på dem. Det er de som formidler de materielle levningene av vår litterære arv til nye lesere, til samlere og til institusjoner. Dermed sikrer de store kulturverdier for fremtiden, og bidrar, i samarbeid med sine kunder, til å skille det verdifulle fra det verdiløse og det umistelige fra makulaturen. Slik bidrar antikvariatene ikke bare til å bevare kulturarven; de bidrar også i stor grad til å definere den. Antikvarbokhandlerens kulturoppgave ble skapt i årene etter annen verdenskrig.

For moderniseringen av antikvarbokhandelen gjorde Antikvarbokhandlerforeningen raskt en stor innsats, i nært samarbeid med The International League of Antiquarian Booksellers. Her til lands gikk Norsk Antikvarbokhandlerforening aktivt inn for en omfattende organisering, standardisering og 13

profesjonalisering av bransjen. Antikvarbokhandlerne skulle ikke være mer eller mindre tilfeldige handelsmenn som solgte brukte bøker lik en hvilken som helst annen handelsvare. De skulle være profesjonelle fagmenn på kulturens område. Ved skjønnsomt utvalg blant de mange millioner brukte bøker på mer eller mindre støvete reoler, i loft og kjellere, blant alt fra middelaldermanuskripter til moderne paperbacks, skulle antikvarbokhandlerne skille ut, bevare og formidle det kulturelt betydningsfulle og dermed sikre det – ikke bare for sine kunder i øyeblikket, men for ettertiden.

Antikvarbokhandlerne ble nå i større grad enn tidligere oppmerksomme på sin egen rolle i bøkenes kretsløp. De handlet ikke simpelthen med brukte bøker: Ved sin virksomhet kunne de – sammen med kundene – forme kulturarven, de kunne fremheve den ene bokens verdi og betydning fremfor den annens. Ved å bevare en type bøker og forkaste en annen avgrenser antikvarbokhandleren ikke bare sitt eget marked, men bestemmer i praksis hvilke bøker som har varig verdi, og hvilke bøker som vil være tilgjengelige i fremtiden. På denne måten definerer antikvariatene hva som skal være kjernen i vår litterære kulturarv, og hva som faller utenom. De står som garantister for bøkene og deres tilgjengelighet.

Bevisstheten om denne oppgaven – denne kulturelle portvokterfunksjonen – ble helt sentral for organiseringen av antikvarbokhandelen som bransje etter krigen. Og med den voldsomme veksten i bokproduksjonen over den siste mannsalderen er denne funksjonen bare blitt viktigere. Antikvariatene skaper orden i den stadig voksende og ellers uoversiktlige mengden av bøker som daglig kommer til. Uten antikvariatene ville vi for det første raskt miste oversikten over vår boklige og litterære kulturarv. For det andre ville vi dessuten miste tilgang til den. Antikvariatene utgjør sånn sett lesernes, samlernes og 14

bibliotekenes forlengede arm. Det er gjennom antikvariatene de får tilgang til den store massen av bøker som er gått ut av den ordinære bokhandelen, det være seg for fem eller for femhundre år siden.

I bransjens nye selvforståelse utgjorde antikvariatene «det uunnværlige mellomledd» mellom antikvariske bøker og publikum. Og som forvaltere og formidlere av gamle bøker fikk de en funksjon ikke ulik bibliotekenes. De ble oppbevaringssteder for kultur- og kunnskapsverdier, som kunne forløses av lesere og samlere, men ikke minst av vitenskapen. I kraft av å forsyne biblioteker og vitenskapsfolk direkte med bøker begynte antikvarbokhandlerne å forstå sin virksomhet som en nødvendig forutsetning for vitenskap. De formidlet vitenskapelig litteratur som ellers var vanskelig å oppdrive, og de leverte kildene for en rekke disipliner.

I en verden før internett og digitalisering var tilgangen på fysisk litteratur naturligvis avgjørende. Og skjønt dagens forskere har store digitale og digitaliserte tekstkorpora tilgjengelig fra skrivebordet, har bokens materielle kildeverdi bare vokst.

Varianttrykk, bokbind, papirkvaliteter, marginalia og proveniens får stadig større betydning i studiet av eldre tekster, og ikke minst her spiller antikvariatene fremdeles en viktig rolle som formidlere av vitenskapelig kildemateriale.

Vel så viktig som å definere antikvarbokhandlerens rolle, som medlem av et internasjonalt brorskap av kulturarbeidere, var det å avgrense bransjen i Norge nasjonalt, nordisk og internasjonalt. De norske antikvariatene ønsket tilgang til et nordisk og for den saks skyld globalt marked for handel med gamle bøker. Samtidig ønsket de å hevde sine egne interesser på det norske markedet. Fremmede fremstøt måtte holdes på avstand og handel med antikvariske bøker i Norge måtte forbeholdes de norske antikvariatene.

15

Det var heller ikke uten videre lett å definere antikvarbokhandelen som egen bransje. På den ene siden ønsket foreningen å markere avstand til bruktbokhandelen. På den annen side ønsket den å etablere antikvarbokhandelen som en egen bransje, med sine egne og særlige, faglige krav og utfordringer. Forlags- og sortimentsbokhandelen ble – med sine fastlagte utdanningsløp og bransjeinstitusjoner – et forbilde i dette arbeidet, men samtidig var det viktig å holde de to grenene av bokhandelen adskilt fra hverandre. Man ønsket ingen innblanding fra den større og bedre organiserte sortimentsbokhandelen på det antikvariske markedet.

Dette lille jubileumsskriftet handler ikke om Norsk Antikvarbokhandlerforenings daglige drift gjennom 75 år. Det ville føre for vidt, og formodentlig interessere få utenfor bransjen selv. Det handler derimot om fremveksten av bransjens moderne selvforståelse, om den rolle antikvarbokhandelen påtok seg etter krigen, som forvalter av kulturarv og som en nødvendig forutsetning for en rekke vitenskapelige disipliner. Dette skriftet tar for seg hvordan Norsk Antikvarbokhandlerforening definerte denne rollen og tok den i bruk; hvordan foreningen gikk frem for å omorganisere bransjen og markedet for å tilpasse seg dens fordringer.

Det foreliggende jubileumsskriftet er altså ingen fullstendig foreningshistorie. Det er heller ikke noe forsøk på å skrive bransjens eller de enkelte firmaenes historie i denne perioden.

En rekke kjente og viktige antikvariater vil ikke engang være nevnt. Det er derimot et skrift om Norsk Antikvarbokhandlerforenings arbeid for å organisere, modernisere, standardisere og profesjonalisere handelen med brukte og antikvariske bøker i Norge, etter mønster av det internasjonale samarbeidet foreningen var nært knyttet til. Derfor begrenser det seg i det vesentlige til perioden mellom 1942 og 1960. Det var i løpet 16

av disse første etterkrigsårene at den norske antikvariske bokbransjen etablerte seg slik vi kjenner den i dag.

Mye kunne vært sagt og skrevet om hvordan bransjen etter hvert løsrev seg fullstendig fra forlags- og sortimentsbokhandelen, om dens gradvise vekst og betydelige ekspansjon på 1970-tallet, om de store omleggingene som har funnet sted de siste tiårene i takt med at økende husleier har fordrevet de fleste antikvariatene fra sine sentrumslokaler, og ikke minst om den enorme betydningen internett har hatt for bransjen. Men gjennom alle disse endringene har fundamentet som ble lagt i etterkrigstiden holdt seg stabilt. Og i denne omgang er det dette fundamentet – og hvordan det ble reist – som i første rekke interesserer oss. Selv i dag er det mange av de samme spørsmålene som vekker debatt ved foreningens møter.

Tidsavgrensningen er naturlig av flere årsaker. For det første fulgte Antikvarbokhandlerforeningen i denne perioden et forholdsvis enhetlig program, som fikk betydning for bransjen videre. Naturligvis var det interne uenigheter, men man synes å ha vært enig om de store trekk i virksomheten. For det andre er perioden avgrenset av en nedgangstid i foreningens virksomhet på slutten av 1950-tallet. I april 1959 beklaget Baltzer Børsum ved Børsums forlag og antikvariat at det «gjennom flere år» ikke var holdt møter, «og ikke engang generalforsamling, som er lovbestemt i følge foreningens lover». Han hadde derfor «under alvorlig overveielse» bestemt å «ta vårt medlemskap opp til drøftelse hvis det ikke skjer noe positivt i nærmeste fremtid».1 Olaf Norlis bokhandel meldte seg ut samme måned: «Vi har gjennom mange år vært i tvil om nytten av å stå som medlem», heter det, «og da vi fremdeles ikke kan finne noen egentlig grunn til å opprettholde medlemskapet har vi beslut1

NABFs arkiv. Brev fra B. Børsum til J.W. Cappelen 20.4.59

17

tet å gå ut».2 Børsum gjorde aldri virkelighet av sin trussel og Norlis antikvariat meldte seg siden inn igjen i foreningen. Likevel står denne perioden som et naturlig sluttpunkt for foreningens etableringstid og første virksomhetsperiode.

Krisen i virksomheten sent på 1950-tallet gjenspeiles også i arkivsituasjonen. Norsk Antikvarbokhandlerforenings arkiv er relativt komplett frem til omkring 1960. Det foreligger et korrespondansearkiv, og et (personlig) saksarkiv etter formannen Jørgen W. Cappelen selv. I tillegg foreligger en omfattende utklippsbok, som nok også opprinnelig var tenkt å skulle tjene som grunnlag når foreningens historie en gang skulle skrives.

Disse arkivrekkene opphører så ganske abrupt i 1959. Spredte arkivalier foreligger fra 1960–90-tallet, men de er for mangelfulle til å kunne danne utgangspunkt for en sammenhengende fremstilling.

Norsk Antikvarbokhandlerforening har aldri disponert egne lokaler, enn si et fast arkivlokale. Noen arkivalier har fulgt formennene fra butikk til butikk og by til by. Andre er blitt liggende her og der. Regnskapsbilag og mangfoldiggjorte henvendelser fra ILAB dominerer blant arkivsakene. Det har ikke engang vært mulig å skaffe til veie en fullstendig rekke av foreningens årsberetninger. En redegjørelse for foreningens virksomhet frem til i dag ville derfor måtte støtte seg til helt andre kilder, og kreve et ganske annet og mer omfattende arbeid enn det som har vært mulig innen rammene gitt for utarbeidelsen av dette jubileumsskriftet.

2

NABFs arkiv. Brev fra H.C. Welle til foreningen ved J.W. Cappelen 23.4.59