SORG ER DEN GREIA MED FJÆR
Max Porter
Sorg er den greia med fjær Oversatt av Arne Ruste
Max Porter Originalens tittel: Grief is the thing with feathers Oversatt av Arne Ruste All rights reseved © Max Porter, 2015 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-52274-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Faber Omslagsillustrasjon: Eleanor Crow Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/16 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.
Innkjøpt av Kulturrådet. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Roly
DEL EN
ET STREIF AV NATT
GUTTER Det er en fjær på puta mi. Puter er laget av fjær, legg deg og sov. Det er en stor, svart fjær. Kom og sov i senga mi. Det er en fjær på puta di også. Kan vi ikke la fjær være fjær og sove på golvet.
11
FAR Fire eller fem dager etter at hun døde, satt jeg alene i stua og lurte på hva jeg skulle gjøre. Subbet rundt og ventet på at sjokket skulle gå over, ventet på at en slags strukturert følelse skulle bryte ut av det gjennomførte falskspillet i dagene mine. Jeg følte meg uttværet, tom. Barna sov. Jeg drakk. Jeg røykte rullings ut av vinduet. Jeg følte at den viktigste konsekvens av at hun er borte kanskje ville være at jeg for alltid skulle bli denne organisatoren, denne listeførende kremmer av takknemlighetsklisjeer, maskinmessig arkitekt av rutiner for små barn uten mamma. Sorgen føltes firedimensjonal, abstrakt, noe jeg bare var fjernt fortrolig med. Jeg var kald. Venner og familie som stadig hadde hengt rundt og vært snille, hadde gått hjem til sine egne liv. Når barna gikk til sengs hadde leiligheten ingen mening, ingenting var i bevegelse. Dørklokka ringte og jeg mannet meg opp for mer vennlighet. Enda en lasagne, bøker, en klem, små krukker med ferdigmat til guttene. Selvfølgelig var 12
jeg blitt ekspert på adferden til hvileløst sørgende. Å være i episenteret garanterer en bemerkelsesverdig antropologisk oppmerksomhet på alle andre; de som er overveldet, de halvhjertet medfølende, de ingenting-så-langt, de som bare blir værende, de nye bestevennene hennes, mine, guttenes. Folk jeg fremdeles ikke har en helsikes peiling på hvem er. Jeg kjente meg som Jorden i det fantastiske bildet av planeten omgitt av et tykt belte av romsøppel. Jeg følte det måtte gå år før kjededrømmene med andre folks fremføring av klagesanger for min døde kone ville tynnes ut såpass at jeg fikk se det blanke, svarte himmelrommet igjen, og selvfølgelig – det sier seg selv – gav slike tanker meg skyldfølelse. Men, tenkte jeg i selvforsvar, alt er forandret, og hun er borte, og jeg kan tenke hva jeg vil. Hun ville ha bifalt, for vi var alltid overanalytiske, kyniske, antagelig illojale, tvilrådige. Dødsfikserte gravølkjerringer med vennlige hensikter. Hyklere. Venner. Det ringte igjen. Jeg klatret den teppelagte trappa ned til den kjølige gangen og åpnet ytterdøra. 13
Der var det ikke noe gatelys, ingen søppeldunker eller brostein. Ingen skikkelse eller lys, ingen form i det hele tatt, bare en dunst. Det var et blaff og et sus og jeg ble smekket tilbake til dørstokken. Entreen var bekmørk og iskald og jeg tenkte, ’Hva slags verden er dette, at jeg i kveld blir ranet i mitt eget hjem?’ Og så tenkte jeg, ’Sant å si, spiller det noen rolle?’ Jeg tenkte, ’Vær så snill, vekk ikke guttene, de trenger å sove. Jeg gir dere hver eneste penny jeg har, bare dere ikke vekker guttene.’ Jeg åpnet øynene, og det var fremdeles mørkt, og alt sammen raslet, suste. Fjær. Det var en mektig lukt av råte, en søtlig, lodden stank av ikke lenger spiselig mat, og myr, og lær, og gjær. Fjær mellom fingrene, i øynene, i munnen, under meg en hengekøye av fjær som løftet meg en fot opp over det flislagte golvet. 14
Ett skinnende knallsvart øye, så stort som fjeset mitt, blunket langsomt i en læraktig rynket øyehule og bulte ut fra en fotballstor testikkel. SHHHHHHHHHHHHHHHHHH. shhhhhhhhhh. Og dette er hva han sa: Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg. Sett meg ned, sa jeg. Ikke før du sier hallo. Sett. Meg. Ned, harket jeg, og pisset mitt varmet vingeroten hans. Du er pissredd. Bare si hallo. Hallo. Si det skikkelig. 15
Jeg gav etter, resignerte, og ønsket at kona mi ikke var død. Jeg ønsket at jeg ikke lå vettskremt i favnen til en kjempefugl hjemme i gangen. Jeg ønsket at jeg ikke hadde blitt besatt av denne greia akkurat da mitt livs største tragedie inntraff. Dette var faktiske lengsler. Det var bittert vidunderlig. Jeg fikk en slags oppklaring. Hallo, Kråke, sa jeg. Fint endelig å møte deg. * Og han var borte. For første gang på dagevis sov jeg. Jeg drømte om ettermiddager i skogen.
16