Tomek var den beste vennen jeg hadde. Han var alltid så snill mot meg. En gang lagde han fløyter til oss. Men så plutselig forsvant han. Vi lette i flere dager uten å finne ham. Om natten gråt jeg meg i søvn, og foreldrene mine ante ikke hvordan de skulle trøste meg. Dagene ble til uker og ukene til måneder, og jeg beg ynte å forstå at jeg kanskje aldri skulle få se broren min igjen. En kveld sto det en stor pakke på kjøkkenbordet. Moren og faren min så på meg. «Åpne den», sa far. I pakken var det en ny, rød kjelke. Hvis Tomek ennå hadde vært der, ville vi ha gått ut med en gang og prøvd den nye kjelken. Men nå hadde jeg ikke lyst. Jeg kikket bort på foreldrene mine og så hvor lei seg de ble. Ingenting av det de gjorde, kunne gjøre meg glad igjen. Med et sukk tok jeg på meg jakke og lue og gikk ut med kjelken.
Lille Stikke i landet lykke_materie.indd 8
29.09.2016 10.35