ille Stikke
i lan d et L y k k e
Oversatt av Tor Fretheim
Martin Widmark
Emilia Dziubak
– Nå må du sove, sier Julia og puffer opp puten under Daniels hode.
Moren og faren til Daniel jobber sent på sykehuset, og da pleier Julia å komme. Det liker Daniel, for ingen i hele verden kan fortelle så spennende eventyr som henne.
– Vær så snill …, ber han. – Bare ett til.
Julia ser på ham. Så smiler hun.
– Men så lover du meg å sove?
Daniel nikker og trekker dyna lenger opp under haken.
Julia setter seg på sengekanten og kikker tankefullt på hendene sine. På en av fingrene er det en ring med en stor perle.
– For lenge siden, da jeg var liten, forsvant storebroren min, Tomek, begynner hun.
Tomek var den beste vennen jeg hadde. Han var alltid så snill mot meg. En gang lagde han fløyter til oss. Men så plutselig forsvant han. Vi lette i flere dager uten å finne ham. Om natten gråt jeg meg i søvn, og foreldrene mine ante ikke hvordan de skulle trøste meg. Dagene ble til uker og ukene til måneder, og jeg begynte å forstå at jeg kanskje aldri skulle få se broren min igjen.
En kveld sto det en stor pakke på kjøkkenbordet. Moren og faren min så på meg.
«Åpne den», sa far.
I pakken var det en ny, rød kjelke. Hvis Tomek ennå hadde vært der, ville vi ha gått ut med en gang og prøvd den nye kjelken. Men nå hadde jeg ikke lyst. Jeg kikket bort på foreldrene mine og så hvor lei seg de ble. Ingenting av det de gjorde, kunne gjøre meg glad igjen. Med et sukk tok jeg på meg jakke og lue og gikk ut med kjelken.
