Page 1


EN NATT I OKTOBER


Marius Løken

EN NATT I OKTOBER Historien bak Halloween-saken

Fortalt til Marit Sunnanå Aalrust


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-48350-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Mattis Sandblad Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

1. Vintertid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Pilestredet 70. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Urbant terreng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Samling bakfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Nye tider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Drømmer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Halloween-festen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Forandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Tredje etasje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Band of Brothers . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Allehelgensdag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Skrekkammer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Utenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Monster. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Opphør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Svar skyldig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Blant mine nærmeste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Et minne fra en søndag morgen . . . . . . . . . . . . . 20. Gjensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Nye ansikter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Oppslag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23. Hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24. Etasjen under. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 11 14 21 31 40 48 52 57 64 74 79 84 86 90 91 96 101 104 106 111 117 122 126


25. Frost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Espen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. André . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Et julebudskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29. I snøen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30. Blanke ark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31. Oppmerksomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32. Livet som består . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33. Forvirrende opplysninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . 34. Et spørsmål om psykose . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35. Dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36. Det umulige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37. Oppgjørets timer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38. Vise menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39. Betinget frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40. Brødre i blodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

133 137 140 145 149 153 161 165 169 172 178 184 198 217 228 247

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255


1. Vintertid

Jeg visste hvem det var. Idet jeg stupte ut på fortauet hørte jeg lyden av ham, grepet om håndtaket på døra til portrommet bak meg. Febrilsk kjempet jeg meg videre, ut i vinden som skar mot kroppen. Verken klær eller hud sto imot, bare blodet som rant varmt og klissete ut av meg, videre ned på asfalten der føttene mine hastet barbeint i mørket, og jeg nærmest i blinde. Et par lysstriper var det eneste som trengte gjennom blodsynet mitt, guidet meg framover sammen med lyden fra fotgjengerfeltet – en insisterende pipelyd som alltid har vært her, så lenge jeg kan huske, for dette var mitt nabolag, min gate, mitt liv jeg holdt på å miste. Opp langs siden av meg til venstre saktnet noe sølvgrått. En bil, det kunne ikke være noe annet og jeg slang ut hånda – traff ruta bak og følte meg framover. Jeg skulle inn, noe annet var ikke snakk om og fingrene traff håndtaket, jeg dro det opp med det siste jeg hadde av krefter, og tumlet ned i forsetet til et virvar av stemmer. En mannsrøst hogg mot meg fra venstre, en kvinnestemme glefset rett bakfra, men jeg sank bare sammen mens luften slapp til i halsen, og endelig rant den inn – rå og kald, for bildøra sto fortsatt åpen. Hvor lenge jeg hadde holdt pusten, aner jeg ikke. Prøvde 7


jeg på et trekk, låste kroppen seg i et lammende drag: å puste hadde vært det samme som å stanse opp. Og å stanse opp hadde vært det samme som å bli drept. Jeg visste det var sånn, jeg visste bare ikke hvorfor. – Hjelp meg, gispet jeg, fortsatt livredd for at han skulle ta meg igjen. – Jeg dør. Da ble det plutselig stille, før stemmene igjen ble ville, men de var redde nå. Sjåføren ropte: – Lukk døra! Men jeg hadde ikke sjans, jeg klarte knapt å holde hodet oppe, presset bare ut noen ord om at jeg ikke klarte. Et kjærestepar gikk på gata utenfor. Sjåføren bøyde seg mot dem: – Lukk døra! ropte han mot dem, men de hørte ikke. De bare fortsatte å gå, varme og trygge, og sjåføren reiv av seg selen, heiv seg ut av bilen, sprang opp på siden av meg og smelte igjen døra. Alt spant i meg nå. Alt ville ned mot jorden. Øyelokkene, hodet, kroppen: Alt trakk i meg. Tilbake i forsetet dro sjåføren på seg selen, satte på nødlysene og vendte bilen i en u-sving og så forsvant vi, nedover langs rekka av mørklagte bygårder, vekk fra Bislett, vekk fra Pilestredet 70 og det livet jeg hadde, den verdenen jeg trodde at jeg kjente. Kroppen hvilte mot bildøra, fra brystet steg en eim av jern. Jeg glippet med øynene, så St. Hanshaugen og gravlunden fare forbi, hørte oppjagede stemmer, men de føltes langt borte, som en svak, jabbete summing. Nå kan du hvile, sa kroppen. Slappe av. Men kroppen ville mer enn det, den ville slippe. Den sa jeg allerede var 8


ferdig og jeg kjente at nå kom den – nå kom døden med lovnad om fred og ro. Det var dette jeg ville ha. Kroppen godtok. Jeg trakk inn et langsomt drag, sikker på at det var mitt siste, så fikk jeg et til. Dette. Og enda et, mens begravelsen min begynte å spille foran øynene mine. Den var ikke i den hvite trekirka i Hemsedal, men i Oslo. På Vår Frelsers gravlund der oldemor er gravlagt og bildene jeg så var som i hennes seremoni, men det var jeg som lå i kisten. Rundt sto mamma og pappa og lillesøsteren min Jane. Mammas ansikt var vridd i gråt. Hun skrek under løvtrærne. Døde jeg nå, overlevde hun ikke, hun ville ikke klare det. Søsteren min, kjære Jane. Henne som jeg endelig begynte å kjenne som en selvstendig person og ikke bare som den seks år yngre attpåklatten, skulle hun fortsette livet uten en bror? Skulle jeg ikke få være her til å bli onkel for barna hennes? Skulle jeg ikke være her for å få mine egne barn? Og pappa, fjeset hans var så åpent og måpende. Jeg så ansiktene deres og kjente jeg håpet at det kirkerommet ble fylt til randen. At alle mennesker jeg har snakket med og var blitt kjent med, ville være der. At de ville savne meg og tenke på meg, minnes og føle at de hadde grunner til å hedre meg. Bildene kom mot meg, helt levende, jeg var i dem og så forsvant jeg. Stemmer skjøt inn i mørket. Tutingen fra drosja ble skarpere før den svant igjen, men noe nytt hadde fått feste. Jeg ville ikke gi opp. Jeg ville ikke la kroppen få hva den ønsket. Jeg var jo altfor ung til å dø! Bare 22 år gammel. Jeg hadde jo bare så vidt begynt, ikke fått gjort det jeg ville. 9


Jeg hadde ikke betydd nok for dem rundt meg. Jeg hadde ikke blitt til noen ting. Jeg var ikke ferdig utdannet engang, jeg hadde ikke tjent pengene jeg skulle. Jeg kunne ikke dø før jeg hadde kommet ordentlig i gang! Hva ville skje med kompisene mine om jeg døde nå? Hvem skulle passe på at de holdt sammen om ikke jeg? Jeg presset opp øynene. Plaza-komplekset strakk seg høyt mot nattehimmelen. Så falt øyelokkene sammen og jeg fornemmet bare et kjølig drag inn fra siden og et par armer som grep bak korsryggen min. Det var natt til søndag 30. oktober 2011, jeg var tjueto og et halvt år gammel, klokka nærmet seg halv tre for andre gang på en time, det var blitt vintertid og jeg svevde.


2. Pilestredet 70

I snart 130 år har Pilestredet 70, en brunhvit bygård i klassisk Oslo-stil, ligget på hjørnet mellom Sporveisgata og Pilestredet på Bislett i Oslo, med leiligheter strukket ut over fire etasjer. Det er blitt sagt at bygården en gang tilhørte steinkirka videre opp i bakken ved inngangen til Stensparken, men jeg vet ikke om det er sant. Jeg har det bare fra mamma, og det må være lenge siden nå. På begynnelsen av 1940-tallet bodde det i alle fall en eldre dame her, bak vinduene i andre etasje, de som er dekorert med enkle linjer på utsiden. Hun hadde to rom ledig der inne og ingenting med kirka å gjøre. Mannen hun ga husrom, var en ung enkemann med to sønner, som flyttet inn med bare den ene. Gutten ble 16 år, forelsket seg og fikk barn med en 15 år gammel jente; det ble en datter. Enkemannen i Pilestredet 70 møtte da moren til svigerdatteren og endte med å forelske seg i henne. De to unge skilte lag, men besteforeldrene ble et par og flyttet sammen i leiligheten i Pilestredet 70 der de tok over ansvaret for barnet. Den lille jenta ble en voksen kvinne, hun ble mor og fikk en sønn, og den sønnen det er meg. Det var oldefar som på begynnelsen av 1940-tallet flyttet inn i hjørnebygården på Bislett, siden da har leiligheten på 138 kvadratmeter tilhørt familien min.

11


Sett fra oven likner bygården en V, eller en barnetegning av et sett med vinger, som fordeler seg over to gater, Pilestredet og Sporveisgata. Ut fra disse to fløyene følger andre, liknende bygårder i duse farger som i begge retninger treffer Thereses gate, hovedpulsåren i bydelen, hvor trikken og annen trafikk følger døgnets puls. Det skrangler og bråker inn på soverom om morgenen, stilner hen og dør ut om natten og resten som skjer, det er bare for kjenninger å vite, de som ligger våkne når andre sover, og lytter. De hører tungtrafikken. Den begynner i firetida, drar seg gjennom Norabakken, veistubben opp fra rundkjøringen ved Bislett stadion, videre gjennom lyskrysset, forbi steinkirka mot Majorstuen. Den samme veien avisbudet kommer med tralla rullende nedover fortauet og det knaser i grus, det rasles med nøkkelknipper, smelles i porter. Oppover Norabakken er alle inngangspartiene i massivt tre, døren til Pilestredet 70 skiller seg ut. Den består av stål og glass og viser inn til et godt synlig portrom hvor veggene er gulhvite over grått brystpanel, opplyst av store lysekroner i smijern. Strålene fanger det brunrøde gulvet lagt med fliser som strekker seg ut mot bakgården uten lamper, den ligger alltid mørk, bare noen blomsterpotter er synlige der ute. Selve portrommet har to dører. Inn til høyre går den til en leilighet, inn til venstre går den til trapperommet, med vegger i like farger som i rommet utenfor; gulhvitt over grått. De følger trappen som slynger seg oppover etasjene, forbi plattingene med to inngangsdører hver. Avisbudet løper disse trappene i store byks, slenger en avis mot dørstokkene og renner ned igjen. Det er så lytt at skrittene bryter inn gjennom veggene, inn i leilighetene, mens 12


avisbudet fortsetter ut gjennom portrommet, glassdøra og videre nedover fortauet og da tar snart den vanlige trafikken over. Lysningen kommer, det blir morgen og tusenvis av mennesker våkner og strekker seg, gjesper og vrir seg i senga, det er bare enda en ny dag. Kanskje høres skrittene da, eller kanskje på kvelden, det skjer som oftest da; at noen kommer gående nedover fortauet, får øye på glassdøra og sier mens de antagelig peker: – Det var her det drapet skjedde, vet du, med de gutta. – Blod over hele det glasset der. – Var det her?! – Ja. Men da blir det stille, for da hører jeg ikke mer, da er skrittene allerede forbi, og kanskje sier de ikke mer, kanskje nevner de bare noe om at de husker hvor vill saken var, men det kan jeg jo ikke vite, like lite som de kan vite at her ligger jeg, én etasje opp fra asfalten, rett over glassdøra og hører dem.


3.Urbant terreng

Det ble sagt at vi var barndomsvenner, at vi alle tilhørte et hallingmiljø i Oslo, og i hvert fall var det siste sant. For selv om jeg kjente flere av gutta i gjengen vår fra barnehagen og barneskolen i Hemsedal, var det først her, i Oslo, i Pilestredet 70 at vi ble til gutta slik jeg husker oss. Var vi ute på byen, pleide jeg alltid å dra med fremmede bort for å hilse på dem, bare for at enda flere skulle se hvor bra de var – de var jo de beste vennene i verden. Det var på slike kvelder jeg hadde det best, i midten av et stort vennenettverk som stadig vokste med en stabil kjerne av de aller næreste – de jeg trodde alltid skulle være her, inntil de ikke var det lenger. I mange måneder etter at jeg kom hjem fra sykehuset ønsket jeg bare å glemme. Jeg prøvde på avledninger, fant fram til noen tv-serier. Den ene het Entourage. Kanskje var det underbevisstheten som dro meg mot den, for snart satt jeg og så det indre livet til en guttegjeng utfolde seg – i Hollywood vel å merke, i miljøet rundt en fyr som var i ferd med å slå igjennom som skuespiller – men likevel, jeg kjente meg igjen. Det var som om det fantes en universell lov om hva som utgjør en vellykket guttegjeng: Du trenger pådriveren, du trenger klovnen, du trenger den sprø og den streite, og den 14


alle ser opp til. Jeg så dynamikken mellom de ulike rollene, hvordan medlemmene utfylte hverandre, og det ble umulig å ikke sammenlikne dem med hvem vi hadde vært da vi fortsatt bare var gutta. Plutselig føltes det helt essensielt, for hvis jeg ikke klarte å la minnene være, hva hadde jeg egentlig igjen da? Jeg bestemte meg den natta jeg lå der med Entourage på tv-en: Jeg skulle ha lov til å gå tilbake til det som var før. Så vet jeg hvordan hukommelsen virker, den farges av det som skjer i ettertid. Men jeg har prøvd, så langt det lar seg gjøre, å holde minnene mine rene, alle de gangene jeg har ønsket meg tilbake til den tida som var før, som startet høsten 2009. Jeg hadde allerede bodd et år i leiligheten den høsten, et år sammen med oldemor. Da jeg flyttet inn som 19-åring, hadde hun levd alene siden oldefar døde på begynnelsen av 90-tallet. Nå var hun 90 år gammel, en tett, liten dame med kullsort hår, som likte danseband og longdrinks, og sprek nok til å huse meg. Gjennom hele barndommen hadde jeg et passfoto av oss to liggende i lommeboka. Vi hadde tatt det sammen, på et av de mange besøkene mine ned fra Hemsedal. Disse turene da jeg fikk penger til å dra bort på Bislett video på hjørnet, og satt på det grønne vegg-til-vegg-teppet foran videospilleren i hjørnestua – der veggene var ferskenfarget og salongen tung, i mørkt skinn – mens jeg frydet meg, for dette var filmer gutta i Hemsedal ikke hadde sett, aldersgrensen var altfor høy. Oldemor fikk ikke med seg sånt, for henne var jeg godgutten, men hjemme på Ulsåk, den lille grenda ved inngan15


gen til fjellene i Hemsedal når du kommer veien inn fra øst, kjente nok folk meg mer som en ramp. Som oftest snakket jeg meg ut av problemene, til underholdning for andre. Å se klassekamerater kaste seg over pultene i forvrengte grimaser, se til og med læreren smile av påfunnene mine – jeg elsket det, alt jeg gjorde handlet om å komme dit hvor det varmet så godt på innsiden og ingen bekymringer fantes, for nå ble jeg sett, nå ble jeg verdsatt. Men bare et lite tegn på noe annet og uroen kom gnagende, holdt meg våken om natta, for vennene mine – de var det viktigste, de har alltid vært det viktigste – gutta som herjet rundt på haugen i barnehagen, som sladdet med syklene på grusveiene, som ropte etter meg: Ikke vær dårlig taper, da Marius!, da jeg slang balltreet mitt i grøfta og ville hjem, men aldri egentlig turte å gå hjem alene – det var dem jeg trengte for å ha det bra. Tanken på å kunne miste dem var den aller verste. Derfor ble hvert syrlige blikk fra en og annen unge til et varsko: nå har det kanskje begynt, ett blikk kan bli til flere, og snart står du der alene i skolegården og roper, alle hører deg, men det er ingen som gidder å svare. Jeg tror jeg har dette fra faren min, behovet for å holde venner nær meg. Hjemme var kameratene hans alltid på besøk, de satt i stua og drakk kaffe eller «irish coffee» og ofte inviterte han til fest. Et åpent hus, et åpent sinn, det var holdninger jeg hadde fra barndommen min. Men så lå det kanskje noe annet der også og forsterket redselen min for å bli avvist. Pappa var døl med mange generasjoner bak seg, likevel var han en slags eksentriker: Drev Løken taxi med gule drosjer og proft stereo-anlegg og tjente godt på alpin-turismen i bygda, mens mamma 16


var innflytter fra Bislett i Oslo med skinnbukser og alltid nylakka negler. Da de traff hverandre for første gang, var det i en av drosjene hans. Pappa var sjåfør og sto utenfor et hotell i bygda, da mamma, bare på helgebesøk, kom ut. «Du skal ikke heller komme ned til Oslo og kjøre for meg, da?» hadde moren min spurt. «Kjøre?» gjentok faren min. «Kjører du drosje?» «Ja», svarte mamma da. «Jeg er drosjeeier, jeg.» Hvordan praten mellom dem gikk videre vet jeg ikke, men det ble mamma som kjørte drosjen sin opp til Hemsedal og ett år senere ble jeg født. Men mamma ble aldri vant til bygdelivet, butikkdamene som husket hva hun pleide å kjøpe, de høye fjellene som omringer dalen. Kanskje følte jeg på det selv, at vi skilte oss ut fra de andre, og da ble det enda viktigere med bekreftelse på at jeg likevel var innenfor. Det tok noen år før jeg skjønte at å vokse opp i Hemsedal sammenliknet med andre små bygder, var annerledes i seg selv. Hvorfor det tok over en time da mamma bare skulle kjøpe poteter midtvinters. Hvorfor vi aldri dro på bowling eller Peppes Pizza i helga, men midt i uka. Hvorfor den lille fjellbygda på 2300 innbyggere i det hele tatt hadde Peppes, og hvorfor det føltes så veldig stille da sommeren først kom. Da var det fire måneders opphold før parkeringsplassene igjen var fulle av store SUVer med utrente sjåfører ryggende ut og inn i hverandre, mens det på innsiden av mat-butikkene raget 20-åringer i så oppblåste boblejakker at hermetikken veltet. Hvert år ble skisesongen avsluttet den første lørdagen 17


i mai med en fest hele bygda var med på. Fra vi ungene var 8–9 år gamle fløy vi rundt ved inngangen til stolheisene, der bratte alpinbakker buktet seg oppover fjellsidene, mellom grantrær og kratt, til snaufjellet som het Totten. Vi samlet autografer fra snowboard-proffer som Terje Håkonsen og Daniel Franck, spilte de nyeste arkadespillene, baset ute i den kramme snøen, og løp så raskt vi kunne for å få sitteplass i store oppblåsbare sofaer foran konsert-scena før bandene begynte. Var vi heldige, satt jentene vi akkurat hadde oppdaget der også, mens lommene våre bulte av gratis sjokolade, klistremerker og all verdens reklameprodukter. En siste fest før turistene og sesongarbeiderne dro hjem og Hemsedal ikke lenger var det hippeste stedet i landet – og de samme utfordringene kom til syne her som på alle andre småsteder. Heldigvis for meg hadde jeg en atletisk dragning, for det var ikke mye annet som skjedde enn idrett. Pappa ville reparere sin egen ødelagte alpint-karriere ved å gjøre meg til stjerne, men allerede som elleve-åring ville jeg heller være der de andre var, og det var på fotballbanen. I starten var jeg elendig. Manglet ballfølelse, fart, og klarte bare å trikse ballen tre ganger på knærne før den rullet ned beinet og trillet vekk. Ikke hadde jeg en far som dro meg ut i hagen for å trene som de andre heller, så jeg dro meg ut selv. Sto somre igjennom og mælte baller inn i gjerder, jogget og bygget kroppen sterk, og fikk resultater. Snart hadde jeg de hardeste skuddene på laget og fart i beina. Det ble aldri Arsenal slik jeg dagdrømte om på den tiden, ikke tippeligaen heller, men resultater gode nok til at jeg visste at jeg hadde tæl. Jeg kunne hvis jeg ville.

18


I helgene hadde vi to tilbud: Ungdomsklubben på idrettshuset på fredager og ungdomsklubben på bedehuset på lørdager, men de to overlappet aldri. Utenfor idrettshuset sto det ølflasker, utenfor bedehuset sto det ingenting, og da lørdagen kom, dro man på idrettshuset på fest. Jeg hadde prøvd fest, men det var ingenting for meg. Kompisen min falt i koma etter fire Smirnoff Ice. Jenta jeg var interessert i forsvant ned i en doskål. På skolen utløste jeg brannalarmen og insisterte på å lime opp bilder av lettkledde damer på pulten min, men drikking – jeg var ikke moden for det heller. Alt jeg ville var å dra hjem, beholde lørdagskvelden sånn jeg kjente den, med PlayStation og godteskåla og gutta i sofaen sammen med meg, og sånn forholdt det seg i flere år. Ikke at et liv som avholds, slik som mamma levde, var planen. Da jeg så de svære, graffiti-dekte bussene rulle seigt oppover Norabakken på Bislett gledet jeg meg til russetida. Det var festen som samlet hele trinnet, hele landet, og den skulle jeg være like mye med på som alle andre. Men selv da denne tiden kom, tviholdt oldemor på gullgutt-bildet. Sammen med to kompiser sto jeg i entreen hennes med røde bukser og klirrende poser klar for å dra opp på Tryvann, mens oldemor fortalte til de andre at alt jeg drakk på fest var saft. Lå jeg bakfull på sofaen og akket meg åpenlyst, var det «ja, men jeg vet du ikke drakk mye. Jeg kjenner deg, jeg». Alt hun ikke likte, lukket oldemor øynene for. Om det var oppførselen min eller verdens begivenheter. Ble nyhetene for sterke, skrudde hun av eller over på noe annet. Sånn beholdt hun freden bak vinduene i Pilestredet 70. Men å få en 19 år gammel student i hus – uansett hvor 19


gode venner vi var i oppveksten – må ha vært rystende. For meg innebar det hovedsakelig trygghet. Jeg hadde ingen løsrivelsestrang, ingen frihet jeg desperat trengte å utforske. Jeg ville ha de nære nærme meg. Sammen med oldemor spiste jeg middag, vi tok oppvasken og så film. Hun holdt meg i øra, sørget for at jeg gjorde skolearbeidet som student ved markedsføringslinjen på BI, vasket og ryddet, og ga meg alltid en rosa marsipan når jeg var ferdig. Etter ett år med nokså pen oppførsel mente jeg tiden var moden for å spørre oldemor om jeg kunne ha leiligheten en hel helg for meg selv. Til slutt sa hun ja, en stille jubel bredte seg innvendig. Nå skulle det endelig skje noe. Vi skulle ha fest. Det var høsten 2009.

Profile for Cappelen Damm AS

Marius Løken En natt i oktober  

Halloween-saken er en av nyere tids mest omtalte drapssaker. En natt i oktober er Marius Løken sin historie fra innsiden av leiligheten på B...

Marius Løken En natt i oktober  

Halloween-saken er en av nyere tids mest omtalte drapssaker. En natt i oktober er Marius Løken sin historie fra innsiden av leiligheten på B...