Makten av Tor Bomann-Larsen by Cappelen Damm AS

Tor Bomann-Larsen

MAKTEN Haakon & Maud . IV

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Det må ikke gjengis bilder fra denne bok uten skriftlig tillatelse fra rettighetshaverne © CAPPELEN DAMM AS, 2008 Omslagsfotograﬁer © Det Kongelige Slott Oslo og JWC Omslagsdesign: Ingeborg Ousland For- og ettersats: © Det Kongelige Slott Oslo og Ullstein Bild Brev fra The Royal Archives © H.M. Dronning Elizabeth II Sats: Oz Fotosats AS/Vidar Grimshei Satt i 10,4/13,5 pkt Sabon og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Repro: RenessanseMedia AS, Oslo 2008 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2008 ISBN 978-82-02-27355-2 www.cappelendamm.no 1. utgave, 1. opplag 2008 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TIDLIGERE UTGIVELSER 1905 – Duellen på Hesselø (1985) Fridtjof & Hjalmar (1986) Drama i Bayern (1987) Den perfekte politiker (1989) Adolfs menn (1990) Da det gjaldt (1990) Olavs første skitur (1990) De ﬂeste har nok med å leve (1991) Turen til Nordpolen (1991) Roalds tur (1992) Den evige sne (1993) Lille Sonjas store pappa (1993) Roald Amundsen (1995) Den siste prinsen (1996) Det usynlige blekk (1997) Livlegen (1999) Sporet fra ødemarken (2001) Kongstanken – Haakon & Maud I (2002) Folket – Haakon & Maud II (2004) Vintertronen – Haakon & Maud III (2006)

Takk

Det er i høst ti år siden jeg bestemte meg for å skrive kong Haakon og dronning Mauds biografi. Hensikten var å avslutte arbeidet innen jubileumsåret 2005. Slik har det ikke gått. Det første bindet, Kongstanken, ble skrevet i begeistring over å være i de lukkede arkiver, overveldet av et skriftmateriale som få eller ingen hadde tatt innover seg og i fascinasjon over å se historien fra en ny vinkel. Det ble denne bokens bredt anlagte, europeiske så vel som nasjonale perspektiv, som la premissene for verkets endelige format. I stedet for en håndterlig tobindsbiografi, peker det nå mot i alt seks bøker. Jeg retter min første takk til H.M. Kong Harald V, som har gitt meg adgang til kongefamiliens arkivmateriale på Slottet og til klausulerte papirer i Håndskriftsamlingen på Nasjonalbiblioteket. Jeg er også meget takknemlig for anledningen til å benytte Slottets rikholdige fotosamling. Kong Harald har vist meg stor tillit. Aldri har jeg følt noen form for ønske fra kongehuset om å kontrollere eller påvirke den historiske fremstillingen. Videre går min takk til H.M. Dronning Margrethe II, til H.M. Kong Carl XVI Gustaf og til H.M. Dronning Elizabeth II som har gitt adgang til de kongelige samlinger i Rigsarkivet i København, Bernadotteska Arkivet i Stockholm og The Royal Archives i Windsor. H.K.H. Prins Ernst August av Hannover har åpnet familiearkivene 7

etter huset Cumberland i Hannover, mens direktør S.V. Mironenko har gitt tilgang til Romanov-papirene i Statsarkivet i Moskva. I forbindelse med de kongelige og keiserlige arkiver har jeg mottatt verdifull hjelp fra Norges tidligere nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas, Miss Pamela Clark ved The Royal Archives, Ingemar Carlsson ved Bernadotteska Arkivet, Sigurd Rambusch ved det danske kongehusets arkiv, Johann Krizanits ved Niedersächsisches Hauptstaatsarchiv i Hannover og Aleksei A. Litvin ved Statsarkivet i Moskva. For innsynet i det norske kongeparets korrespondanse med sine russiske slektninger har jeg vært avhengig av omfattende assistanse fra ambassadør Øyvind Nordsletten og hans stab ved den norske ambassaden i Moskva. Medarbeiderne ved Det Kongelige Slott i Oslo har vist meg stor imøtekommenhet. For dette retter jeg en særlig takk til hoffsjef Rolf Trolle Andersen. Siden jeg begynte mitt arbeid, har det skjedd en betydelig utvikling knyttet til registrering og håndtering av kongehusets historiske papirmateriale. I 2004 ble det igangsatt et eget Arkivaliaprosjekt med dette formålet for øye. Jeg står i betydelig gjeld til avdelingens alltid like entusiastiske og forekommende leder Lise Harlem, og hennes medarbeider Bjørg Wilmann, som har tatt tunge løft knyttet til den omfattende registrering av kong Haakons papirer. En glede har det også vært å samarbeide med Slottets fotograf Jan Haug, som har fått ansvaret for registreringen av kongehusets verdifulle fotomateriale. For øvrig går min takk til Sven Gjeruldsen og alle andre ved Slottet som har ytt meg kjærkomne tjenester. En rekke offentlige arkiver har gitt bidrag og assistanse til boken. Det gjelder Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og Stortingsarkivet i Oslo, Rigsarkivet og Det Kongelige Bibliotek i København, Auswärtiges Amts Arkiver i Berlin, Drammen bibliotek samt bildearkiver i inn- og utland. Det vil føre for langt å navngi hver enkelt som har hjulpet meg med opplysninger og innspill i arbeidet. Men ﬂere privatpersoner har vist meg den store tillit å stille familiepapirer til disposisjon. Det gjelder 8

Johan Ditlev-Simonsen, Anders Stang, Gudrun Stang Eng, Helen Gerner Holager og Nini Roll Aarvik i Norge, John Erichsen og Daniel Hage i Danmark. Dessuten må jeg takke Bente Thommessen og Per Thommessen, som har gitt meg tillatelse til å sitere fra Nini Roll Ankers dagbøker, og Hans Didrik Schou for nyttig assistanse. Avslutningsvis vil jeg rette en særlig takk til min kone Hilde Diesen. Hun har bistått med forskning i norske og utenlandske arkiver, med oppsporing av bildemateriale og gjennomgang av manuskriptet. Filmskaperen Stig Andersen har ytt like verdifulle som vennskaplige bidrag med sin kresne gjennomgang av teksten. Min svoger skal ha takk for medisinsk førstehjelp og min tvillingbror for tak over hodet. Medarbeidere på alle nivåer i Cappelens Forlag (nå også Damm) har virkeliggjort boken som er det 20. trykte resultat av et velprøvd og trofast partnerskap. Min siste takk går til min første leser, Anders Heger. Drammen, oktober 2008 Tor Bomann-Larsen

Innhold

DEL I 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13

1913–1917

Fasanjegerne ........................................... 017 Skyfri himmel .......................................... 25 Fremtidslandet ........................................ 30 Et fyrstemord .......................................... 40 Den hellige allianse ................................. 49 Over Nordsjøen ...................................... 56 De små nasjoner....................................... 65 Tre ﬂosshatter .......................................... 73 En russer i Kristiania ............................... 78 Nøytralt terreng ...................................... 87 Kullets makt ............................................ 96 Fredsfyrstene ........................................... 104 En nasjonal ulykke .................................. 108

DEL II 14 15 16 17 18 19

•

1917–1918

Snøstormen ............................................. Marsrevolusjonen ................................... Tysklands agenter .................................... Bombekofferten ...................................... Paul von Hintze ...................................... Dronningkrigen ....................................... 11

117 126 135 139 143 149

20 21 22 23

Tre troner ................................................ Dobbeltspill ............................................. Matstasjonen ........................................... Et lands verdighet ....................................

DEL III 24 25 26 27 28 29

1918

Diamantkorsettene .................................. Seierens miner ......................................... Keiserens ﬂukt ......................................... Dynastienes død ...................................... Dukkekongen .......................................... Folket ......................................................

DEL IV 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44

•

156 164 170 177

187 199 205 212 219 225

1919–1926

Nattoget .................................................. Isbryteren ................................................ Baroniet Spitsbergen ................................ Hertugen av Slesvig ................................. Christian X’s påskeegg ............................ Diktatet fra Kreml ................................... Det gode selskap ...................................... Den svevende kronprins .......................... Masseterror ............................................. Frie menn ................................................ Lenins kvinne .......................................... Ensom majestet ....................................... Norrønafolket ......................................... Handelsstanden ....................................... Luftskipet ................................................ 12

235 242 248 255 261 269 276 283 291 297 304 314 323 331 338

DEL V 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54

•

1927–1928

Skuddene i Warszawa .............................. Revolusjonens røst .................................. Seierherrene ............................................. Dyre råd .................................................. Makten .................................................... De avmektige ........................................... Et dobbeltvedtak ..................................... Eneveldets øyeblikk ................................. Januarrevolusjonen ................................. Løslatelsen ..............................................

349 356 365 371 378 385 392 396 402 412

Litteratur ...................................................... 415 Kilder og noter .............................................. 421 Personregister ............................................... 455

DEL I 1913–1917

Fasanjegerne

Halvtamme fasaner flakset lavt over Sandringhams busker og trær. To menn ladet og leverte geværer like hurtig som den kongelige pekefinger rakk å trekke av. 1000 fugler kunne ligge døde i gresset innen dagen var omme. Uten at George V hadde fått så mye som en dråpe blod på sine skytterhansker. Det var et kongelig privilegium å drepe. Fasaner og rapphøns, hjort og rådyr, rev og hare, bjørn og bison. Kongen av England hadde jaktslott i Norfolk, Windsor og Skottland. Som keiser Wilhelm, keiser Franz Josef og tsar Nikolai hadde sine fyrstelige dyrereservater, fjernt fra egenvillige parlamenter og støyende proletarforsamlinger. De var den rojale rekreasjons slagmarker, hvor majestetene fortsatt hersket uinnskrenket over liv og død. Høsten 1913 var også overhodet for Europas yngste monarki å finne blant lystjegerne på Sandringham. Den ellers så plikttro og stedbundne kongen av Norge knallet ned fasaner og rapphøns dag for dag, uke etter uke – i oktober, november, desember. Kong Haakon hadde latt regentskap være regentskap og slått seg ned på Appleton. Han var tilbake i den bekymringsløse tiden da han titulerte seg Prince of Denmark – King of Nothing. Norfolks knapt flyvedyktige fjærkre ga plaster på såret etter elgjakten i Norge. Noen uker tidligere hadde kongen notert seg følgende resultat: «saae en Ko og Kalv lige forsvinde i Skogen over et Vand.»1 En annen gang hadde adjutantene skutt tre elger for Majestetens øyne. 17

«Kongen m. flg. fik intet.»2 Selv jakten på skogens største vilt var demokratisert i det karrige landet lengst nord i Europa. Det var to molefonkne monarker som nøt hverandres selskap denne høsten på Sandringham. Etter tre års regentskap slet George V med å tilpasse seg rollen som umælende statsdekorasjon. «Kongen er ikke helt frisk,» hadde farens gamle rådgiver, Lord Esher, notert. «Han bekymrer seg for politikken.» Haakon VII’s svoger var kommet på kollisjonskurs med sitt eget statsråd i Irland-politikken. Han overveide å rette «en inntrengende appell til landet selv om det kunne føre til tap av ministere».3 I mellomtiden skjøt han fasaner. Kongen av Norge hadde det ikke stort enklere. «Tænk i Dag er det 8 Ar siden,» sukket kong Haakon den 25. november 1913. Han satt ved skrivebordet på Appleton og mintes inntoget i Kristiania, de begeistrede folkemasser, hyllesten og snøslapset som slo imot familien på Slottsbalkongen. Han dyppet pennen og fortsatte brevet til Fridtjof Nansen: «helt lette har de Aar nu heller ikke været, men jeg venter mig ikke at de skal blive lettere med Tiden, jeg antager at man maa ﬁnde sig i det og trøste sig med, at det synes at være ligt over alt i Øieblikket.»4 Kong Haakon var kommet til Norge med større ambisjoner enn å sette snurrebart på Stortingets frigjøringsverk. Han ville være mer enn en dekorativ størrelse, og hadde vært lykkelig de gangene han kunne fylle embetet med politisk mening. Han hadde forhandlet om integritetstraktaten, og gitt sitt ord med i laget om forsvarspolitikken. Han hadde bidratt til ministeres utnevnelse og til deres avsettelse. Helt frem til vinteren 1913, da Venstre dannet sin første ﬂertallsregjering siden Johan Sverdrups dager. Slik Stortinget av 1884 hadde fradømt kong Oscar retten til å utnevne statsminister, hadde Gunnar Knudsen gått til angrep på de siste rester av kongelig medbestemmelsesrett. Statsminister Knudsen – den folkevalgte Bismarck fra Borgestad – hadde ydmyket kongemakten fra Stortingets talerstol. Men der keiser 18

Elgjeger på fasanjakt. «Jeg er her ovre og har det som Blommen i et Æg,» skrev Haakon VII til Fridtjof Nansen fra Norfolk. (NBO: 31.10.1913) Bildet er udatert. (KSO)

Wilhelm hadde avsatt sin kansler, kunne kong Haakon i høyden avsette seg selv. Trusselen om abdikasjon var hans ytterste maktmiddel. Det hadde han brukt. For så vidt hadde kongen vunnet grunnlovsstriden med Venstrestyret. Regjeringen hadde opprinnelig støttet fire lovendringer som berørte kongemakten. Men bare to av dem var ført frem til behandling i Stortinget. Og bare den historiske etterlevningen, vetoparagrafen, var blitt avskaffet. Ordensparagrafen, som var av stor monarkisk betydning, ble stående. Det rokket ikke ved det springende punkt for monarken, nemlig at lederen for hans råd, statsminister Knudsen, hadde fremmet saken i stortinget og var gått til angrep på kongemak19

ten. Slik var det blitt synlig for alle at han ikke var ministeriets sjef, bare statsrådenes uniformerte lakei. Monarkiet skulle ikke være annet enn en skinnende krone på republikkens hode. Da elgjakten var til ende og maktkampen avviklet, hadde kong Haakon forlatt kongeriket. Han slikket sine sår i dronningriket Appleton. «Min Pligt er det, at se Dynastiets Fremtid sikret saa vidt sligt stod i Menneskelig Magt,» hadde kong Haakon sagt til Stortingets to presidenter. I hans øyne hadde ikke nasjonalforsamlingen noen rett til å røre ved den pakt som var inngått da folket valgte ham til konge i 1905. Men konflikten med Venstre gjorde at han følte seg ufrivillig presset til «at blive Partikonge», Høyre-konge som Oscar II. Og intet ville ta seg verre ut den dagen sosialistene overtok regjeringsmakten. Hvilket slett ikke var «saa fjernt som Folk i Almindelighed troer». Den dagen ville monarkiet bli stilt på en ny og avgjørende prøve.5 Med kronen full av brustne illusjoner hadde kong Haakon vært fristet til å la Appleton House bli familiens permanente residens. Dynastiske og demokratiske hensyn hadde likevel holdt ham tilbake. Selv kunne han forlate statsskipet av fri og egen vilje; men med hvilken rett kunne han ta kronprinsen med seg? Han kunne vende storting og regjering ryggen, men på hvilket grunnlag kunne han overgi det folk som hadde skjenket ham tillit? Plikten overfor folket som hadde valgt ham og overfor tronfølgeren som var for ung til selv å velge, hadde avgjort saken. Istedenfor å abdisere tok han ti ukers ferie. Det norske kongeparet var ikke alene om å ha søkt tilﬂukt på de britiske øyer. Den 20. november spiste de lunsj med sin russiske fetter, storfyrst Mikhail, i London. Tsaren ﬁkk høre at han hadde vært «hyggelig som alltid», men den norske fetteren hadde «følelsen av at han ikke var overlykkelig».6 Nummer to i arvefølgen til Russlands trone var blitt fratatt alle 20

rettigheter og umyndiggjort som noe i retning av en «åndssvak eller galning».7 Det var ikke de folkevalgte i Dumaen som sto bak; degraderingen var skjedd ved keiserlig dekret, utstedt av hans egen bror, tsar Nikolai II. Bakgrunnen var tragisk. Høsten 1912 var tsarevitsj Alexei blitt rammet av et alvorlig utslag av blødersyken. Mens åtteåringen svevde mellom liv og død og det russiske folk ba for hans liv, hadde nestemann i arvefølgen regelrett flyktet fra landet. Før pliktens skjebne rakk å innhente ham, hadde storfyrst Mikhail inngått ekteskap med den dobbeltskilte advokatdatteren Nathalia Wullfert. Sammen med sønnen Georgij (som var kommet til verden to år før ekteskapet ble inngått) hadde paret etablert permanent eksil i England. Micha ble mottatt overalt. Hustruen, derimot, var persona non grata, på Buckingham Palace som i andre anstendige hjem. Lunsjen med de norske slektningene var et lyspunkt i fortapelsens luksustilværelse. Micha overga seg til øyeblikkets familiære morskap. Det endte med at han «skrek av latter».

Tsarens døtre. Etter Katharina den stores død endret sønnen Paul I loven slik at kvinner ble avskåret fra tronen. Bildet viser de arveløse i september 1906, etter alder fra venstre: Olga, Tatjana, Maria og Anastasia. Slektningene i Norge fulgte barnas utvikling gjennom tilsendte fotograﬁer. (KSO)

Jekaterinburg i snø. Fridtjof Nansen har fotografert byen fra Voznesenskij Prospekt. Umiddelbart til venstre for bildeutsnittet ligger nr. 49. Der bodde forretningsmannen Nikolai Ipatjev, med sin familie. Få år senere skulle adressen angi tsarens siste residens. (NBO – Bildesamlingen)

Tsarfamilien, med den svekkede tronarvingen, tilbrakte høsten 1913 i sitt nybygde ferieslott ved Svartehavet. «Jeg håper oppholdet på Krim har gjort dere alle godt og spesielt den kjære lille gutten, som jeg håper blir sterkere og sterkere etter som tiden går,» skrev kong Haakon (Charles) til fetter Nicky da familien var vel tilbake i St. Petersburg.8 Alexei hadde ﬁre eldre søstre. Men ingen av dem kunne arve tronen før alle mannlige medlemmer av det russiske herskerdynastiet var utdødd. Etter at Micha ble umyndiggjort, hang hele den glücksborgske arvefølge i bløderdiagnosens syltynne tråd. Selv om Alexei hadde reist seg fra rullestolen og nøt sine helsebringende gytjebad på Krim, 22

måtte Nicky og hans ulykksalige gemalinne Alicky være forberedt på at katastrofen kunne ramme ved det første og verste fall i marmortrappen. En fyrste uten tronfølger var som et skip uten ror, som et liv uten mening. Fatalismen hadde fått et stadig sterkere grep om Nikolai II’s septer. Mens tsarfamilien nøt solen ved Svartehavet, hadde Fridtjof Nansen inntatt det russiske imperium nordfra. Kong Haakons nærmeste allierte i striden med Venstre hadde forlatt parlamentarismens hengemyr og reist fra Norge i august. I regi av forretningsmannen Jonas Lied seilte han, i Frams kjølvann, gjennom Karahavet til munningen av Jenisej. Fridtjof Nansen besøkte Russland som regjeringens offisielle gjest. Han ble hentet med motorbåt og ført til det indre av Sibir. Alt var lagt til rette for at den berømte polfareren skulle få en behagelig oppdagelsesreise i sivilisasjonens grensestrøk. Etter å ha fulgt jernbanenettet helt til Vladivostok, kom han tilbake over Uralfjellene. «Det var frisk deilig hvit vinter, med stor frodig skog, mest av furu og noe gran, som var tynget under sneen, og aaser, og dyp sne paa bakken, og fullt skiføre.» Den 24. oktober 1913 nådde nordmannen frem til den «vakre fjellby» Jekaterinburg. Dagen gikk med til museer og foredrag, før den endte med «Spar dame» i den lokale opera. Dessverre måtte æresgjesten forlate forestillingen etter første akt for å komme videre med toget. Her fulgte en god natts søvn til etterklangen av Tsjajkovskijs smektende toneganger. Neste morgen våknet han i Perm, på den andre siden av fjellene. «Et vakkert lann med meget granskog, mellem jorder og skigarer; er temmelig likt Norge, bare sledene har en annen form, med sine høit ophøide meier foran. Husene er det også en litt annen sving på som ikke er helt norsk, og så naturligvis disse høi-stakkene som står ute her overalt, og ikke en høi-låve å øine, enda det er tømmer nok å bygge av.»9 23

Med litt ekstra innsats var ikke nordmannen i tvil om at Sibir snart kunne ligge like velpleid og velpløyd som en kornåker i Gudbrandsdalen. Da manglet det bare at muntre skispor la sine Morgedalsløyfer ned uralfjellenes dalsider. Så ville alt være perfekt, som i skibakkeløpets skinnende land. Lite kunne Fridtjof Nansen – glidende i sin skinnegående luksuskupé, under tsarismens dundyne – ane at han i Jekaterinburg og Perm hadde besøkt to dynastiske og ideologiske endestasjoner. Neste gang de trådte frem i menneskehetens bevissthet, var de ikke dekket av snø, men stenket med blod.

Skyfri himmel

Aldri hadde Europa hatt så mange regjerende fyrster som ved inngangen til året 1914. Siden Frankrike (1871) var det bare Portugal (1910) som var trådt over i republikkenes rekker. Blant et tyvetall konger og keisere var Haakon VII den eneste som måtte erkjenne at stillingen «udelukkende har faaet en representativ Karakter».10 Blant de mer betydelige monarker var det bare kongen av England som var virkelig vingestekket. Wilhelm II, Franz Josef I og Nikolai II kunne fortsatt utpeke sine ministere over nasjonalforsamlingens hoder; slik de kunne erklære krig med like stor rett som George V skjøt fasaner. De nedarvede maktposisjoner sto ikke desto mindre under trussel av stadig mer selvbevisste parlamenter. I bernadottestaten Sverige hadde fyrstemakten lenge kjempet på vikende front. Inntil den 6. februar 1914. Da besteg Gustaf V en talerstol som var reist i den indre borggård på Stockholm Slott. Bak ham sto ytterligere to generasjoner av den svenske kongefamilien. Alle med sort sørgebind, grunnet Oscar II’s nylig henfarne gemalinne. Dronning Victoria hadde forsaket Capris blå grotte, og satt lydhør på vakt bak slottsmurene. 30 000 bønder, transportert inn til hovedstaden fra det halvføydale bygdesverige, presset seg sammen omkring residensen. Etter drøye seks år på tronen hadde Gustaf V besluttet å ta bladet 25

fra munnen. Endelig skulle dronning Victoria få oppleve sin broderende, pusle- og kortspillende gemal på høyde med et monarkisk prinsipp av beste preussiske merke. «Från tider så fjärran, att de höljas i sagaens dunkel,» innledet kongen, «har detta rikes byggnad vilat på grundvalen av det fast och orubbligt sammangjutna förtroendet mellan konung och folk.» Så kom han til saken, et eget forsvarspolitisk program. Beslutninger om infanteriets øvelsesmanøvre måtte fattes straks, samt utvidet verneplikt «jamväl med hänsyn till behovet av vinterutbildning», dertil krevdes betydelig økte bevilgninger til «min flotta». At kongen ville styrke landets forsvar var ikke egnet til å forundre, det oppsiktsvekkende lå i følgende erkjennelse: «De saknas visserligen ej innom vårt land» som ikke delte kongemaktens prioriteringer. Gustaf V siktet til sitt eget råd – ministeriet Staaff. Liberalerne hadde styrt Sverige med sosialdemokratisk støtte siden 1911. Siste valg var blitt vunnet på lovnader om pensjoner og sosiale reformer, ikke på løfte om økte militærbudsjetter. Da talen var avsluttet med spontan avsyngning av «Vår Gud är oss en väldig borg», ble slottsportene åpnet for de langveisfarende. «Bondetåget» marsjerte gjennom residensens saler der kongefamilien sto oppstilt under tronhimmelen i mer enn seks timer. Folk og fyrste møttes ansikt til ansikt. Ikke en statsråd var å se i residensens søyleganger. For en stakket stund var Sverige tilbake i «sagaens dunkel». Den gamle og den nye tid støtte sammen i dagene som fulgte, demonstrasjoner og motdemonstrasjoner avløste hverandre. Bøndenes rop om økt verneplikt ble besvart med proletariatets krav om republikk. Regjeringen trådte tilbake da kongen forbeholdt seg retten til også i fremtiden «fritt» å meddele seg til «Sveriges folk».11 Kong Gustaf måtte gå utenom det partipolitiske miljø for å finne nye statsråder. Den 17. februar ble landshøvdingen Hjalmar Hammarskjöld utnevnt til regjeringssjef med finansmannen Knut Wallenberg som utenriksminister. Ministeriet påtok seg det konstitusjonelle ansvaret for majestetens tale. Dermed var kongens middelaldertale innpas26

Vintertronen. Etter ni år i Norge var Haakon VII blitt den lengst regjerende monark i Norden. I 1914 hadde Gustaf V sittet på Sveriges trone i syv år, Christian X i to år. Island var underlagt Danmark, mens Finland hadde status som storhertugdømme under tsar Nikolai II. Fotograﬁet er tatt året før. (Dronning Mauds album, KSO)

set i en moderne forfatning. Sverige var ute av saganatten, trygt tilbake i Oscar II’s velmaktsdager. Samtidig ble det skrevet ut nyvalg. Kongens menn gikk til valg på utvidet verneplikt, lengre vinterøvelser og ﬂere krigsskip. Borggårdstalen kunne oppsummeres som kong Gustafs store, reaksjonære manøver for å gjenreise tronen som maktpolitisk posisjon. Bondetoget var en organisatorisk kraftprestasjon, og selve talen et oratorisk mesterverk. Den var ført i pennen av Sven Hedin, tibetfareren som Oscar II hadde gjort til adelsmann. Begivenhetene i Stockholm var det store samtaleemnet på slottsballene som ble avviklet i Kristiania den 10. og 13. februar. Under kvadriljen ytret dronning Maud seg om den svenske krisen «med tydelig engstelse». De dansende nordmenn hadde liten sans for svenskekongens «kompromissløse holdning». Ifølge den britiske gesandt forklarte man hele opptrinnet med «tyske ideer».12 «Det er forbausende at kong Gustaf kan ha forløpet sig så rent hen i natten,» funderte Gunnar Knudsen. På slottsballet hadde statsministeren snappet opp en medisinsk forklaring: «han er meget nervøs på grund av et maveonde, som han stadig lider under og som lægerne ikke kan få greie på.» (Selv sverget Knudsen til vidundermiddelet Nupol.) «Det er heldig vi har en konge her i landet, som ikke kan ﬁnde på den slags historier,» skrev han hjem til Borgestad etter å ha vekslet noen ord med monarken. «Han tok saken nærmest fra den spøkefulle siden og erklærte med sin sedvanlige godmodige latter, at dersom valgenes program ble kongestyre eller folkestyre var han ikke i tvil om hvilken vei det gikk.»13 Hans Majestet hadde tydeligvis hatt godt av ti uker på de britiske øyer. Den 17. februar, samme dag som Karl Staaff måtte tre tilbake til fordel for ministeriet Hammarskjöld, holdt Norges statsminister en avdramatiserende tale i Kristiania: «For tiden er da forholdet det, at den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har 28

vært tilfellet på mange år.»14 Uaktet at denne vinteren skulle gå inn i de meteorologiske annaler som en av de mildeste, var det mange som ikke fant å kunne slutte seg til Gunnar Knudsens optimistiske prognoser for året 1914. «Vi hørte nylig i Stortinget, at den politiske himmel var skyfri,» hoverte Nansen fra talerstolen i Calmeyer-gatens misjonshus. «Tysklands flåtebudgetter tyder ikke på slikt, heller ikke Russlands rustninger.» Mens Hedin konsentrerte seg om arvefienden i øst, garderte Nansen med keiserriket i syd. Ellers var det som om svenskenes nyslepne forsvarsvilje hadde ført folkene nærmere sammen. Nansen løftet seg til hedinske høyder: «Jeg ser den fremtid i møte, da de tre skandinaviske stammer står last og brast sammen mot hvilken som helst fiende.» Allerede da kong Haakon skjøt oppdrettsfugl i Norfolk, hadde polfareren skrevet til ham om forsvarssaken. Kongen delte Nansens mistro til venstreministeriets prioriteringer: «Jeg antager at deres mange sociale Løfter kræver saa meget, at de ikke kan skaffe pengene, og saa toer de hænderne deres ligesom Pilatus, og spilder tiden.»15 Der kongen måtte nøye seg med private refleksjoner, kunne Nansen rykke ut og gi synspunktene agitatorisk form: «– hvor bærer de fremskrittene hen, disse sociale reformer som skal gjøre Norge til fremtidens lann? – hvilken fremtid og hvilket Norge?»16.. 1914 var året for det store grunnlovsjubileet. Kongen følte ingen «jubel-stemning». Mens uværsskyene trakk sammen over Europa, var han bundet til et ministerium som satte «partipolitiken over de nationale hensyn». Og som dertil hadde rent flertall. Det fantes ingen oratorisk luftegård bak slottet i Kristiania. «Jeg gruer for meget i det kommende Aar, men ikke mindst for de mulige Taler, der kan blive holdt, det bliver sandelig ikke saa let for mig at staa og sige noget naar man skal holde sig til at sige intet bestemt.»17 Norge skulle feire seg selv, mens Europa satte foten på krigens terskel. 29

Fremtidslandet

«Og vor unge gjæst skal ikke ha været længe i Norge før han vil forstaa, hvor overordentlig varmt vi her føler for det britiske folk,» skrev Tidens Tegn ved prinsen av Wales’ ankomst til Kristiania 19. mars 1914. Tyveåringen reiste inkognito som hertug av Chester, men ingen var i tvil om hans sanne identitet. Hyllingsartikkelen ble straks oversendt Berlin med røde understrekninger. Når hadde man sist lest noe lignende om det tyske folk, og hvorfor var ingen kommet på tanken å invitere en av keiser Wilhelms utallige sønner på skiferie til Norge? Avisen var ikke i tvil om at kong George og dronning Marys eldste sønn ville «nyde vor vintersport». Skiløpingens gleder var «noget av det beste, vi kan byde et ungt menneske».18 Sett fra England var Lord Esher (med sitt skarpe blikk for Eton-boys) mer betenkt: «P av W er svært tynn og jeg forstår ikke hva som er galt med ham. Forsinket pubertet antar jeg.»19 Prins David hadde sterkt behov av en vinterkur. Bare det uvanlige mildværet lå som en truende regnværssky over besøket. Dronning Maud var «fortvilet» for at Holmenkollrennene – «the Norwegian Derby» – skulle bli ødelagt, og enda verre, at imperiets fremtidige overhode ikke skulle få oppleve vinterlandet i sin fulle prakt.20 Men kuldegradene kom, og snøen dalte fra himmelen. Dronning Maud kunne rapportere til England fra «vår lille tømmerhytte hvor vi alle gikk på ski, morgen, middag og kveld». Den britiske kronjuvel hadde riktig funklet i løypenettet omkring Kongssæte30

Kaptein Scotts beundrer. «Det er en utrolig fascinerende bok,» noterte David, prins av Wales, etter å ha fullført landsmannens dagbok, «en fantastisk fortelling om mot i møte med den mest grufulle motgang og lidelse.» (Dronning Mauds album, KSO)

ren: «vi tilbrakte den herligste tid sammen, med mange, lange turer og en masse sne.»21 Etter å ha gjestet kaptein Scotts gamle øvingsterreng på Finse, ble den spinkle imperialisten presentert for Roald Amundsen på Slottet. Det viste seg at prinsen kunne Scotts ekspedisjonsdagbok «nesten utenat». Sydpolens betvinger hadde knapt møtt noen som viste «en slik intelligent interesse for temaet».22 Davids vintervisitt bekreftet ikke bare at tante Maud var blitt en entusiastisk agitator for norske friluftsgleder, hun hadde også rukket å sette britisk preg på sine omgivelser. «It was just like home,» noterte kongsemnet i reisedagboken.23 Uavhengig av den pubertale forsinkelse hadde den britiske tronfølgeren stått frem som dronning Mauds ideal for hvordan en ung mann skulle utvikle seg. «Jeg ønsker så inderlig at Olav vil bli like sympatisk i den alderen, like uskyldig og like naturlig som David,» hadde hun skrevet til dronning Mary i november 1911.24 Samtidig som dronningen holdt frem det britiske forbildet, ble kong Haakon oppsøkt av daværende statsminister Konow, som ville snakke om «Olavs opdragelse». Det skjedde bare noen dager før moren tok med sønnen på sitt sedvanlige to måneders høstopphold i England. Kongen fant grunn til å poengtere at han og dronningen ikke hadde gitt avkall på «Forældrenes Selvstændighed» ved å overta kongeverdigheten. Det var deres uttalte hensikt å holde sønnen mest mulig utenfor offentligheten. At guttens morsmål var engelsk lot seg ikke skjule, verre var det at mange tvilte på om han i det hele tatt kunne norsk. Dertil svarte kongen «at selv om de saae Olav, saa ville han rimeligvis være saa genert at han ikke ville sige noget, men det samme gjaldt alle Børn i den Alder».25 Tronarvingen skulle holde tritt med sine jevnaldrende, hverken mer eller mindre. «Selvfølgelig,» skrev kongen, håpet han at gutten skulle vise seg oppvakt, men han frasa seg «et hvert Ansvar» for fremtidige eksamensresultater «da dette for en stor Del afhænger af Individet og ikke af Undervisningen».26 32

Briter på Kongssæteren. Fra venstre står prinsen av Wales, minister Mansfeldt Findlay (med hatt) og legasjonssekretær Lindley (med ryggsekk), ytterst til høyre: dronningen av Norge med potensiell sledehund. (Dronning Mauds album, KSO)

Høsten 1913 ble undervisningsansvaret lagt på skolestyrer Sigurd Halling. Samtidig skulle en yngre mann engasjeres som kronprinsens guvernør. Halling foreslo den 28 år gamle premierløytnanten Nikolai Ramm Østgaard. Kongen kunne fortelle Nansen at de bare hadde hørt godt om mannen, «ogsaa er han en vældig pæn Fyr». Bare ved å kaste et blikk på årets holmenkollresultater hadde polfareren kunnet forsikre seg om løytnantens kvalifikasjoner. Ramm Østgaard inntok niendeplassen av omkring 100 deltagere, i et renn der nær halvparten var gått overende i tåke og snødrev. Kongen følte seg sikker: «jeg kan ikke tænke mig andet end at vi bliver staaende ved ham».27 På årets siste dag ble forsvarsministeren orientert om løytnant Østgaards tiltredelse, «nærmest som Sportslærer».28 De mindre vik33

tige fagene skulle Halling ta seg av. En uke senere gikk de sin første skitur sammen. Kongen håpet det ville vise seg «at være et godt Valg».29 Kronprins Olav skulle ikke bare – som fetteren David og tremenningen Alexei – arve et imperium; han skulle herske over en hel årstid. En ny by var reist på Frogner utenfor Kristiania. Storslagne næringslivspaviljonger vekslet med rutsjebaner og dyrskuer. Kongen åpnet jubileumsutstillingen om formiddagen den 15. mai 1914, og talte til 1500 middagsgjester om aftenen. I kabinettsekretariatets uforpliktende vendinger skildret han landets «vext og den velstand, denne befolkning nu nyder, sammenlignet med barkebrødstiderne». Her utførte også elleve år gamle kronprins Olav sitt første offisielle oppdrag. «I den vældige maskinhal med dens kjæmpehjul, kraner og alskens typer fra maskinernes alvorstunge verden, var der arrangeret en særlig høitidelighed.» Midt i maskinhallen sto en liten søyle med et kronepyntet lokk på toppen. Da den gallakledde skare av åndens og industriens menn hadde samlet seg på ærbødig avstand, ble kronelokket åpnet og en elektrisk knapp kom til syne på søylens topp. «Kronprinsen trykket paa knappen. Og dermed udløstes den elektriske kraft. Maskinverdenen ﬁk pludselig liv.» For å sette fremtidssamfunnet i pedagogisk kontrast, hadde man anlagt en «kongolandsby» i utstillingens fornøyelsesavdeling. Her kunne sommerens 2,7 millioner gjestende nordmenn more seg over synet av 80 «vaskeægte negere», tankevekkende tilbakestående på barkebrødets sivilisatoriske hulestadium.30 Den 17. mai ble markert med stortingsbesøk på Eidsvoll og supé på Slottet. Mens kongen vred seg gjennom sine taler i så meningsløse vendinger som mulig, struttet stortingspresident Jørgen Løvland likefrem av velvære hver gang han ﬁkk hylle «Grunnlovi». Eidsvollverket var endelig fullbrakt: «Det fulle folkestyret hev kome fram i parlamentarismen og i den aalmenne røysteret for karmennar og kvenmennar.»31 Helt lot det seg likevel ikke dekke over at det lå dype motsetninger 34

Ennå langt igjen til Holmenkollen. Nikolai Ramm Østgaard (med paraﬁnvoks) har tatt fatt på oppgaven med å gjøre Norges tronarving til skihopper. Det er vinteren 1914. (Dronning Mauds album, KSO)

under den nasjonale overflateidyllen. Det kom særlig til uttrykk gjennom en trafikal episode på selveste 100-årsdagen. Det begynte med at kommanderende general Krohn var blitt forsinket til feiringen i 17. mai-bygden. Han ordinerte derfor hesteskyss for å ta igjen Stortingets og de øvrige statsmakters høytidelig vandrende prosesjon på vei mot Eidsvoll kirke. Forsvarsminister Keilhau måtte stå til parlamentarisk ansvar for generalens videre ferd: «Da han kom op i kirkebakken, vilde han have kusken til at snu, men det kunde han ikke, fordi veien var for trang. Heller ikke formaaede kusken at stanse sin fyrrige ganger.» At en av landets ledende offiserer i full krigsmundur «kjørte i trav forbi statsmagterne» gjennom Eidsvoll på selve grunnlovsdagen, fikk Arbeiderpartiets medlem av militærkomiteen til å hevde at «storthingets værdighed» var krenket. Ole Gausdal fra Tromsø fant det betimelig å reise saken under behandlingen av «armebudgettet». Nettopp i jubileumsåret hadde Arbeiderpartiet intensivert sin antimilitaristiske propaganda under det brukne geværs symbol. På industristedet Rjukan sprengte konflikten alle rammer da demonstrerende arbeidere støtte sammen med ordensmakten under grunnlovsfeiringen. Myndighetene fant det nødvendig å sende 50 underoffiserer på snarvisitt til det proletariserte dalføret. Forsvarsministerens beklagelse av generalens litt for hurtige fremrykning 17. mai var ikke tilstrekkelig for å hindre Ole Gausdal og hans likesinnede fra å stemme for full nedrustning og opphevelse av verneplikten.32 Fridtjof Nansen tillot seg å betvile at norske arbeidere ikke skulle være patrioter: «jeg har vært sammen med dem på moen, og hatt dem med på langferd også.» Kom fienden først over grensen, ville proletarene «kappfly» om å være først i ildlinjen. Det var de parlamentariske maktpolitikerne som var forsvarssakens virkelige fiender.33 Regjeringen Knudsen var imidlertid på gli. Man tenderte både mot sterkere kystbevoktning og forlengelse av verneplikten. Før stortingssesjonens slutt sommeren 1914 gikk man til det drastiske skritt å nedsette en kommisjon som skulle ta landets forsvar nærmere i øyensyn. 36

Storting på kirkeferd. Kongen marsjerer gjennom kroningsstaden med statsminister Knudsen ved sin side. Paraplyene signaliserer et øyeblikks oppholdsvær. (KSO)

Fortrinnsvis bestående av sivilister. Statsministeren poengterte at særlig «Schweitzersystemet måtte komme under alvorlig og indgaaende undersøgelse».34 Alperepublikken hadde alltid levd i fred. «Dear Laking died in London we at Trondhjem May 21. 1914.»35 Under jubileumsfeiringen i kroningsstaden fikk dronning Maud beskjed om at hennes lege var avgått ved døden, 67 år gammel. «Jeg ble forferdelig trist da jeg hørte om kjære Lakings død, for et tap det vil bli for oss alle, og spesielt for meg, siden jeg aldri har brukt noen annen doktor enn ham, og jeg ikke vet hvem jeg kan få nå, for det er så besværlig å konsultere nye doktorer som ikke på noen måte kjenner en!» Legens bortgang falt sammen med «en fryktelig forkjølelse med redselsfull verking i hele kroppen». Pasienten måtte gå til sengs «for å holde varmen» i den trekkfulle Stiftsgården.36 37

Sir Francis Laking ble bisatt i slottskapellet på St. James’s Palace den 25. mai. I The Times kunne man lese at den avdøde baron av Kensington hadde tjent som lege for tre monarker, og at han «pleiet nært og personlig vennskap med sine høye pasienter». Blant de sørgende var «the King and Queen of Norway» – representert ved Sir Henry Knollys.37 Da doktor Lakings fornemste pasient, Edward VII, avgikk ved døden i mai 1910, hadde kong Haakon kansellert sitt planlagte statsbesøk i Russland. Nå var det klart for å fornye avtalen. Maud hadde hele tiden vegret seg for å reise østover. Men siden den russiske tsarinaens helseplager allerede hørte til samtidens etablerte samtaleemner, nyttet det lite med medisinske argumenter. Forrige gang hadde kong Haakon (i egenskap av fetter Charles) beklaget at Maud ikke kunne være med fordi han ikke disponerte over noen egnet yacht, men måtte komme til St. Petersburg med krigsskip. Da Nicky hadde avfeid konstruksjonen om feminine og maskuline farkoster, valgte Charles denne gangen å skylde på de moderlige plikter under kronprinsens daglige skolegang. «Maud er veldig lei seg over ikke å kunne ledsage meg,» skrev han til fetteren i begynnelsen av mars 1914, «for hun ville så gjerne se deg og Alicky og hele familien.»38 Men fetter Nicky ville ikke gi slipp på sin gamle yndlingskusine. Og da Maud forsto hvor gjerne både han og kusinen Alicky ønsket å se henne, så det ut til å gå mot en virkelig familiegjenforening, ikke bare et traurig statsbesøk. Charles repliserte at Maud ikke var «overstrong» og måtte spare krefter til jubileet: «Men hun er like ivrig som dere etter å treffes igjen, så jeg håper vi kan arrangere noe som kan passe.»39 Hverken Charles eller Maud hadde noen gang truffet den russiske tronarvingen. Til gjengjeld hadde de ﬁre «helt nydelige» døtrene gjort sterkt inntrykk på Maud da hun sist så familien på Fredensborg i 1901, særlig Maria, «som har de vakreste øyne jeg noen gang har 38

sett».40 Kronprins Olav var knappe tolv år, men det skadet ikke å holde seg orientert i utviklingen av neste generasjons rojale skjønnhetstilbud. Tsarens yngste datter, Anastasia, var bare to år eldre enn sin norske tremenning. Men dessverre, tsarriket og familiegjenforeningen måtte til slutt vike for Grunnloven. De endeløse jubileumsfeiringene ville ikke gi slipp på den kongelige festtaler. «Men jeg tror at jeg til neste år vil være i stand til å gjennomføre planen,» skrev fetter Charles til fetter Nicky.41 Sommeren 1915 ville egne seg ypperlig for statsbesøk.

Et fyrstemord

«Es ist nichts» – det er ingenting, lød de siste stavelser over det gamle Europas lepper. Med tre små ord forsøkte den døende høﬂig å glatte over sin egen undergang. Først ganske tydelig, så seks, syv ganger, stadig svakere: «es ist nichts, es ist nichts …» Til sist kom bare en tynn stråle blod ut av munnen. Arvingen til det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, erkehertug Franz Ferdinand, ble sammen med sin livløse hustru Sophie, hertuginnen av Hohenberg, løftet ut av den åpne limousinen og båret opp trappen til residensen i Sarajevo. Her ble døden konstatert. To ganger. Klokken var elleve den 28. juni 1914. Samtidig ble morderen pågrepet i Sarajevos gater. Nittenåringen Gavrilo Princip var ikke nihilist som bombekasterne ved tsar Alexander og storfyrst Sergeis vintersleder. Han var ikke republikaner som mennene bak det forrige automobil-attentatet i Europa, drapet på kongen og kronprinsen av Portugal. Hverken Princip eller hans medsammensvorne kamerater var sosiale rebeller. De var nasjonale opprørere. «Han burde aldrig været reist til Bosnien,» skrev den russiske enkekeiserinnen om Franz Ferdinand, «man havde jo sagt ham man vilde dræbe ham.»42 Ganske særlig burde han ikke ha inntatt den bosniske provinsens hovedstad på nabolandet Serbias nasjonaldag. Men det hadde nå engang bestandig vært habsburgernes privilegium i uminnelige tider, å heve seg over lokalpatriotiske stemninger. 40

Attentatets offer var arving, ikke til en nasjonal trone, men til et dynastisk imperium – til den hellige keiserstol i det som inntil året 1806 gikk under betegnelsen Det romerske rike. Som dobbeltmonarki utgjorde Østerrike-Ungarn en konstitusjonell parallell til De forenede riger, Sverige-Norge. For den aldrende keiser Franz Josef hadde den ungarske krone voldt omtrent like mange bekymringer som den norske hadde gjort for Oscar II. Begge monarker hadde hegnet om den tanke at de selv skulle innta sine ærverdige gravkamre før statsdannelsene brøt sammen over deres oldinghoder. Alderen bedro dem begge: Oscar II rakk å bli 76 år før dobbeltmonarkiet gikk i oppløsning, Franz Josef I ble 84. Ennå var ikke døden kommet historien i forkjøpet. Som bleknende stormakt kunne Østerrike sammenlignes med Sverige, men Ungarn var ikke på noen måte Norge. Magyarenes selvbevissthet var ikke tuftet på en bjørnsonsk bondestand, men på en tra-

Automobilattentater var på moten. Kongen og kronprinsen av Portugal hadde allerede, i februar 1908, lidd samme skjebne som erkehertug Franz Ferdinand og frue. Kronprins Olav kjørte beskyttet på Kongsgården. Den elektriske Cadillacen A-3 var en gave fra England. (KSO)

disjonsbevisst adel. For øvrig befant det seg ﬂere slumrende kongeriker under habsburgernes purpurkappe. Det var som om kong Oscar ikke bare skulle ha bakset med Norge, men med nasjonale minoriteter i Östergötland, Södermanland, Värmland, Norrbotten og Skåne. Keiser Franz Josefs dobbeltmonarki besto av minst elleve nasjonale grupperinger, der den tyskspråklige overkaste nærmest utgjorde en minoritet. Det eneste som holdt riket sammen var hæren, byråkratiet og den gamle mannen i Wien. Tronfølgeren, Franz Ferdinand, hadde erkjent at ØsterrikeUngarn var i utakt med tiden. Men han mente at tiden måtte underkaste seg tronen, ikke omvendt. Så snart han overtok regentskapet, ville han opphøye seg selv til autokrat og, lik Gustaf V, skru slottets gebrekkelige klokker tilbake til mer glansfulle dager. Han ville skape en forbundsstat der alle nasjonaliteter, også de gjenstridige ungarerne, måtte innordne seg Habsburgernes uomtvistelige overhøyhet. Utenrikspolitisk ville Franz Ferdinand gjenreise trekeiserforbundet mellom Østerrike, Russland og Tyskland. Man behøvde ikke å være Bismarck for å se nødvendigheten av at disse statsdannelser holdt sammen, i militær allianse som i reaksjonær ånd. Det var ganske riktig irrasjonelt når Østerrike og Tyskland sto i forbund, mens det tredje keiserriket, Russland, hadde forvillet seg inn i parlamentarismens og republikkens favntak. Mellom de strategiske, politiske og økonomiske realiteter som formet storpolitikken, spant det seg nemlig en gammel blodslinje. Hinsides demokrati og despoti holdt Nicky og Georgie sammen i det hellige moderhatet til Preussen. Det europeiske konﬂiktpunkt lå på Balkan. Her hadde det kokt i den keiserlig-kongelige heksegryte siden 1908, da Østerrike-Ungarn ved et pennestrøk hadde annektert de ottomanske provinser Bosnia og Herzegovina. Mer eller mindre motvillig aksepterte resten av verden denne byråkratiske forordning. Unntaket var nabolandet Serbia. Det sydslaviske kongedømmet kunne ikke slå seg til ro med at habsbur42

«Han hadde hverken sans for musikk eller humor, og nøyaktig like uvennlig så hans kone ut,» skrev Stefan Zweig om det østerrikske tronfølgerparet. To timer etter nyheten om deres død, «kunne man ikke merke noe som helst tegn på virkelig sorg». Erkehertug Franz Ferdinand giftet seg morganatisk (til venstre hånd) med grevinne Sophie Chotek i 1900. Hun ﬁkk bære tittelen hertuginne av Hohenberg, men ingen av deres tre barn hadde arverett. Bildet er tatt på slottet i Sarajevo. Ekteparet ble senere nektet adgang til Habsburgernes familiekrypt i Wien. (Hulton Archives)

gerne tok seg til rette i deres muslimske nærområder. Religiøst og politisk var serberne knyttet til Russland. Kong Peter Karageorgevitsj arbeidet dessuten aktivt med å styrke de dynastiske båndene til det mektige fyrstehuset Romanov. I januar 1914 hadde kong Peter, kronprins Alexander og Serbias statsminister feiret barnedåp i St. Petersburg. Kongens datter, prinsesse Helena av Serbia, hadde fått sitt første barn i ekteskap med et medlem av huset Romanov. Anledningen innbød til dristigere forbindelser. Dersom en av tsarens døtre inngikk ekteskap med kronprins 43

Alexander, kunne Serbias statsminister forespeile de mest glimrende utsikter: «Hennes innflytelse og glans vil omslutte hele den balkanske halvøy.» Om døtrene ennå ikke var helt klare til å forlate dobbeltørnens rede, kunne tsaren på sin side forsikre at han ville gjøre «alt for Serbia».43 I påvente av kjærligheten fikk man forsøke et mord. Attentatmannen Gavrilo Princip var sendt fra Beograd til Sarajevo på oppdrag fra oberst Dragutin Dimitrijevitsj, etterretningssjef i den serbiske generalstab. Samme oberst hadde deltatt ved iscenesettelsen av det forrige rojale dobbeltdrap på Balkan, da den wienervennlige kong Alexander og hans skandaleombruste dronning Draga ble myrdet av sine egne offiserer. Hverken i 1903 eller i 1914 klarte man å trekke noen direkte linje fra attentatmannens revolvermunning til kong Peter I av Serbia. Det var heller ikke nødvendig. Et fyrstemord var ingen politisak. Det var et storpolitisk anliggende – en årsak til krig. Tre uker etter dobbeltmordet i Sarajevo gikk kong Haakon ombord på Fram, som hadde lagt til kai på Karl Johansvern i Horten. Skipet var endelig kommet hjem fra de tropiske bakevjer. Ombord møtte han den nyutdannete flyver, Roald Amundsen, som kunne fortelle at hans planlagte nordpolseilas var utsatt til 1915. Samme år som kongeparet skulle på statsbesøk til Russland. Før han beså polarskipet, hadde kong Haakon som snarest inspisert den norske panserskipsflåten. Men hans egentlige anliggende var å kaste glans over «Europauken». Kongelig Norsk Seilforening hadde i jubileumsåret tatt mål av seg til å arrangere en regatta som skulle plassere Horten på linje med seilermetropolene Kiel og Cowes. Ikke mindre enn 132 lystbåter deltok. Norges første 15-meter, Sam Eydes Beduin, rundet de samme bøyer som keiserens Meteor og Krupps Germania. Dessuten hadde den britiske minister insistert på engelsk deltagelse «da nordmennene er redd for at de fleste av pokalene vil gå til Tyskland».44 (Dessverre skulle den ene av de to engelske yachtene 44

«Det var dager med fest på sjøen og fest i land, sol og sommer over et blått hav og overalt seil, seil og atter seil.» Slik oppsummerte K.N.S. Europaregattaen i jubileumsboken. (Kong Haakons album, KSO)

kollidere med selveste Hydro-sjef Eyde, den andre mistet masten og havarerte.) Avslutningsfesten ble holdt i jubileumsutstillingens lokaler på Frogner 22. juli. «Ved 7-tiden gav man sig over til de festelig pyntede borde, hvor isblokke skaffede luften høist fornøden kjølighed, som propellen paa et aeroplan, ophængt under taget, bragt i den rette cirkulation. Smaa legetøisbaade dansede ovenpaa isblokkene under de mest varierende vindforhold og vakte tillive minderne fra disse dagers minderige seilaser.» Ved steken utbrakte Sam Eyde en skål for Haakon VII, som seilerne hadde lært å skatte «for hans ligefremme og ukunstlede væsen». Etter hurrarop og kongesang slo Hydro-gründeren over til fransk, engelsk og tysk idet alle Europa-ukens statsoverhoder ﬁkk hvert sitt glass tømt i sine navn. «Og snart seilede man glad ind i dansen, og der var Two Step og One Step og Tango og Flirt,» avrundet Aftenposten sitt europareferat med «frisk bris og høit seilerhumør over hele linjen».45 45

Siste gjest. President Poincaré inspiserer tsarens tropper i Peterhof ved Finskebukten. Derfra skulle turen gå videre til de nordiske hovedsteder. (JWC)

Dagen etter signerte keiser Franz Josef Østerrike-Ungarns uforsonlige ultimatum til kongeriket Serbia. Europa hadde knapt sett skarpere krav siden den svenske riksdagen henvendte seg til Norges storting, sommeren 1905. Hensikten var ydmykelse, en serbisk aksept ville innebære å avgi suverenitet over indre anliggender. Mens østerrikerne diktet sine diplomatiske noter, hadde deres allierte, keiser Wilhelm, begitt seg nordover. Og ikke helt alene. «Min ﬂåte lå, som sedvanlig på sommerens rekreasjonsreise, i de norske fjordene.»46 I Bergen spiste han både frokost og middag med sin gamle seilerkollega, skipsreder Michelsen. Mørke skyer trakk ikke sammen over keisercruiset før Hohenzollern stevnet inn Sognefjorden for å inspisere Fridtjofmonumentet – Wilhelm II’s gigantiske gave til det norske folk. Her rammet lynet. Det lyste i keiserens øyne da det viste seg at den fridtjofske ætt ikke hadde 46

holdt bedene omkring sin store stammefrende i preussisk orden. I hui og hast måtte utenriksminister Ihlen sende regjeringsoppnevnte gartnere av sted til Balholm. Bedene ble luket, krisen gled over og det kunne snart rapporteres at keiseren var «i et saa glimrende Humeur at der snart atter bliver skyfri Himmel».47 Den 25. juli dukket en annen størrelse opp på nordlige breddegrader. Prins Heinrich av Nederlands visitt kunne knapt kalles noe statsbesøk siden det var dronningen som førte regentskapet, men gemalen hadde vært på østersjøtokt og ble mottatt i strålende solskinn på Honnørbryggen. Egentlig ventet man en betydeligere statsmann til Kristiania. Frankrikes president, Raymond Poincaré, hadde besøkt tsaren i St. Petersburg og meldt sin ankomst til alle de skandinaviske hovedsteder på tilbakereisen. Samme dag som prins Heinrich agerte statsoverhode på Bygdø, spiste presidenten lunsj på Drottningholm. Han rakk også å ta plass ved gallataffelet på Stockholm Slott, før måltidet ble forstyrret av urovekkende telegrammer fra Paris. Klokken 17.00 den 25. juli utløp fristen for det østerrikske ultimatum. En time og to minutter senere ble serbernes avslag overbrakt keiser Franz Josefs adjutant i feriebyen Bad Ischel. Samtidig ble det meldt fra Bergen at keiser Wilhelm «er i eftermiddag ved 6-tiden uden forudgaaende varsel reist fra Balholm direkte til Tyskland».48 Eneansvaret for de germanske blomsterbed var overlatt stedets befolkning. Under middagen på Bygdø den 26. juli var situasjonen blitt så spent at også prinsgemal Heinrich ble uroet. «Denne hadde Kl. 11 om aftenen faat anmodning om at paaskynde hjemreisen.»49 Neste morgen ble dronning Wilhelminas ektemake ekspedert sydover. Klokken halv ﬁre kom Frankrikes minister til Slottet i Kristiania og meldte at presidentens besøk «paa gr. av forholdene var indstillet».50 Idet de diplomatiske forbindelsene ble brutt mellom Beograd og Wien, hadde president Poincaré strøket alle planer (inklusive 47

kongolandsbyen på Frogner) og begitt seg på hjemreise. Direkte fra kong Gustafs taffel.51 Norges statsminister, Gunnar Knudsen, hadde hverken fått med seg Østerrikes ultimatum eller Serbias avslag. Etter å ha bivånet Europa-uken i Horten, hadde han ligget utaskjærs med sin selvkonstruerte eketres-yacht Terje Vigen. Først om kvelden den 27. gikk han inn til kysten for å tanke drivstoff. «Vi hadde nu vært uten aviser i tre dager og stor var vår overraskelse, da vi i Langesund møttes av den nyhet at man stod på grensen av en europeisk krig.»52