Kjære herlige leser!
Takk for at du vil være med på enda et utrolig eventyr med Musse og Helium.
Det er like spennende for meg som jeg håper det er for deg. Historien kommer nemlig til meg først når jeg setter meg ned og skriver. Det er som om musene og alle vennene og fiendene deres har ting de ønsker å formidle til dere lesere, og så bruker de meg som en slags historieforteller.
Jeg vet faktisk ikke helt hvordan det skjer, men én ting vet jeg: at ingenting av det jeg har skapt, ville vært mulig hvis jeg ikke hadde akseptert og utforsket fantasien min fullt ut. Uten fantasien ville jeg verken klart å følge med på alle karakterene eller reist til alle de fabelaktige stedene de fører meg til.
Jeg er så takknemlig for å få lov til å skrive bøkene om Musse og Helium, men det aller fineste er at jeg får dele denne reisen med deg. For jeg vet at du som leser bøkene mine og liker dem, har like mye fantasi som meg, og dermed opplever vi det samme. Det er skikkelig magisk! Tenk at du, jeg og kjempemange Musse og Helium-fans deler samme interesse. På den måten er vi aldri helt alene, for vi har jo hverandre. Det er sååå gøy!
På tide å kaste seg ut i eventyret! Så spenn på deg fantasisikkerhetsbeltet (som en entusiastisk leser så fint sa), for nå drar vi!
Stor klem fra Camilla
VIKT I GE
OG MENNES KEVERDENEN
Helium
Tvillingsøsteren til Musse, prinsesse i Dyreriket, modig mus med magisk styrke, liker uvanlige navn.
Camilla
Sigge
Kul nabokatt, bestevenn og livvakt som er med Musse og Helium på eventyr.
Musse
Musebroren til Helium, prins i Dyreriket, handler først og tenker etterpå, har en magisk kraft som ligger og venter, passer godt på sveisen sin.
Snilt menneske som Musse og Helium bor sammen med oppe i Menneskeverdenen.
Dronta
Barndomsvennen til Sigge, er fra Dyreriket, kan forandre form og redde dem ut av farlige situasjoner.
MAMMAEN OG PAPPAEN TIL MUSSE
Konge og dronning i Dyreriket, ble tvunget til å gjemme gullosten og sende fra seg musebarna da duejegerne planla å kidnappe dem.
Ta-Ta
Gudfaren til Musse og Helium. Varulv i Dyreriket, hjelper sammen med
GRI BBELINE
Gudmoren til Musse og Helium.
Gribb i Dyreriket, vet alt om hvilke magiske verktøy som trengs til viktige oppdrag.
MO LO
TROLLE-ROTTA
Den mektigste og klokeste trollmannen i Dyreriket, lager hull man kan reise gjennom verdenene med.
Forvirret, morsom alv i Dyreriket som er en god venn av Musse og Helium.
Quantina
Et revelignende magisk dyr, jungelens leder i
Stortrut
Kjempestor fugl som hater å fly. Likevel flyr han gjengen til Bulldosers hovedkvarter.
BULLDOSER
En bille og gjengleder med mange spanere, har et eget hovedkvarter på en øy.
TIL
Vår kjære, nye fluffy ball av et familiemedlem, Olga!
Sigge, Skrutt og Bus var først skeptiske til hva den var, denne nye firbeinte skapningen som hadde flyttet inn hos dem, men nå elsker de deg like mye som det Maxim og jeg gjør. Vi gleder oss til alt vi skal finne på sammen.
EN KATTE-AND
Da Stortrut, Sigge, Musse og Helium sto der omringet av flaggermusvaktene til Bulldoser, kunne de konstatere at øya hans ikke akkurat bød på en hjertelig velkomst.
Bulldoser, som også sto inne i ringen, så skeptisk på dem før han ropte igjen, høyt og tydelig:
– DANTELANTE!
Etterpå stirret han irritert på flaggermuslederen, som straks flakset opp i luften, fløy mot fjellet, inn i kjeften til dødninghodet og forsvant. Bulldoser ble stående og se iskaldt på dem. Han slapp ikke de nyankomne gjestene med blikket et eneste øyeblikk.
– Det virker som om lederen fløy av sted for å hente noen, hvisket Helium.
– Antagelig en som heter Dantelante, mjauet Sigge og prøvde å finne ut om det dukket opp noen der borte ved gapet i fjellet.
Beina til Musse skalv som kokt spagetti.
– Det kommer sikkert ut en kjempefarlig skapning som vil spise oss til middag, pep han nervøst. – Jeg har sett sånt på film. Det er den aller beste måten å bli kvitt noen på uten
å etterlate seg avslørende spor. Jeg tror det er derfor de fleste dyrene og skapningene som kommer til denne øya, aldri kommer bort herfra!
Helium la en beroligende pote på skulderen til broren og sa:
– Ingen katastrofetanker nå, Musse. Det er unødvendig å se for seg at fæle ting skjer før de har inntruffet. HVIS det skulle skje noe dumt, holder det å oppleve det idet det skjer, altså bare én gang. Pust rolig, nå, så tar vi én ting om gangen.
Musse nikket og var enig. Det var riktig. Akkurat nå fant han jo faktisk bare massevis av fryktelige ting i tankene sine. Han hadde ingen som helst anelse om hva som var i ferd med å skje. Og hvis det ikke kom til å skje noe fælt, hadde han jo
Svaret så ut til å berolige Bulldoser. Men Stortrut klarte ikke å la være å tenke på de små strutsene. At de var to, fikk ham til å gruble enda en stund. Han husket nemlig at Quantina fortalte ham om nettopp to ministrutser som hadde forsvunnet sporløst fra Zoodalien for ikke så lenge siden. Og han husket også at han og de andre absolutt ikke måtte nevne Quantinas navn til Bulldoser. Det hadde Quantina gitt dem streng beskjed om. Skulle Bulldoser høre navnet hennes, ville han antagelig sperre dem alle inne. Heldigvis kom Stortrut på det, til tross for den stressende situasjonen de nå var i.
Sigge, Musse og Helium kikket fascinert på de to ministrutsene gjennom en smal glipe mellom flaggermusvingene.
Plutselig bråstoppet de tre strutsene så støvet virvlet utenfor ringen. Her på nært hold så man at ministrutsene var usedvanlig små. De ser ut som kyllinger, tenkte Stortrut. Små kyllinger med stive bein og laaaang, tynn hals. I samme øyeblikk som Bulldoser slo tentaklene sammen, åpnet flaggermusene en luke for de tre strutsene. Bulldoser tok sakte noen steg fram.
– Hvorfor tok det så lang tid før du kom, Dantelante? spurte han og stirret misfornøyd på den store strutsen.
– Jeg hørte på høy musikk, svarte hun.
Bulldoser vred litt grettent på seg.
– Musikk? gjentok han og ristet på hodet. – Hva er det for strutseri … jeg mener vrøvleri du snakker om? spurte Bulldoser.
– Jeg sa at jeg hørte på veeeeldig høy musikk. Det var derfor jeg ikke hørte at du ropte på meg, svarte Dantelante.
– Høy musikk … På denne øya?
Bulldoser kremtet og prøvde samtidig å få øyekontakt med strutsen.
– Det høres urimelig ut, fortsatte han og sparket borti den ene fugletåa til Dantelante.
– Eeeeller … Jeg mener at jeg drømte jeg hørte på høy musikk, og at det var derfor jeg ikke hørte deg, rettet strutsen.
Bulldoser smilte stolt.
– Det var det jeg tenkte. Musikk har vi neppe på den skumle øya mi!
Alle svelget hardt og kjente at skrekken igjen krøp innunder huden på dem.
Til tross for den uhyggelige stemningen klarte ikke Musse å la være å betrakte øyevippene til Dantelante. De var usedvanlig lange, tette og så tunge ut. Øyevippene hang nedover halve øyet på en måte som fikk Dantelante til å se ut som om hun var i ferd med å sovne. Musse la til og med merke til at hun hadde betydelig mer fargerike fjær enn en vanlig struts. Faktum var at hun så ut til å ha mer av absolutt alt. Skikkelig fascinerende.
