Magnet av Lars Saabye Christensen

– Du er vel klar over at det henger malerier av Edvard Munch på veggene der nede i Puben?

– Ja. Og hvis dette gjelder ham, altså Munch, er det kanskje bedre å snakke med Synne.

– Synne?

– Synne Sager. Hun studerer kunsthistorie. Hun bor på hybelen ved siden av.

Mannen trakk til side gardinene med et rykk og et grått, nesten skittent lys falt inn på gulvet og la seg der som en matt dam. Jokum måtte holde seg for øynene noen sekunder, blendet av morgenen, uansett hvor grumsete og uren den var, eller kanskje han satt slik fordi han hadde brakt Synne Sagers navn på bane, nærmest trukket henne inn i disse anliggender, for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Han holdt snart ikke ut lenger. Mannen slapp gardinene og gned hendene mot hverandre, det lød som et hissig insekt.

– At Munchs malerier henger der, på studentenes egen pub, betyr ikke at de tilhører studentene. Studentene har dem kun til låns. De kan ikke ta seg friheter. Maleriene tilhører nemlig det norske folk. Er du med?

– Ja, absolutt.

– Og derfor må vi passe ekstra godt på.

– Det har jeg også full forståelse for.

– Der ser du. Vi kommer overens. Bare vi respekterer hverandre.

Jokum ville gjerne følge opp dette og spørre om hvordan de kom seg inn. Han var sikker på at han låste døren før han la seg, det gjorde han jo hver kveld, så hvorfor ikke i går. I så fall måtte mennene ha dirket opp døren, eller skaffet seg en nøkkel som passet, uten hans samtykke, og hva slags respekt var det? Jo, de måtte være fra samskipnaden. Der hadde de jo nøkkel til alle hyblene. Mannen kom ham imidlertid i forkjøpet.

– Og du så ingenting spesielt da du stod her ved vinduet i natt?

– Nei, som sagt, men jeg stod der heller ikke lenge.

Mannen var taus noen sekunder. Så gikk han raskt mot døren.

Den andre fulgte etter. Det var også han, den andre, som like gjerne kunne vært den første, de var jo nærmest ikke til å se forskjell på, som fikk det siste ordet: 30