Lee Child
LIVVAKTEN Oversatt av Hans Marius Stormoen
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Copyright © 2003 by Lee Child All rights reserved The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to be identified as Author of this Work. Utgitt første gang på norsk av N.W. Damm & Sønn AS i 2007. ISBN 978-82-02-57820-6 1. opplag 2018 Originalens tittel: Persuader Forfatterfoto: © Sigrid Estrada Oversettelse: Hans Marius Stormoen Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: National Geographic/GettyImages Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jane og strandfuglene.
EN Politimannen kom ut av bilen nøyaktig fire minutter før han ble skutt. Han beveget seg som om han kjente sin skjebne på forhånd. Han dyttet opp bildøren, som hadde et tregt hengsel, og snudde seg langsomt i det slitte vinylsetet før han satte begge føttene flatt i veibanen, grep dørkarmene med begge hender og trakk seg opp og ut. En liten stund sto han i den kalde, klare luften før han snudde seg og dyttet igjen døren bak seg. Sto stille litt til før han gikk fremover og lente seg mot siden av motorpanseret, like ved frontlyktene. Bilen var en sju år gammel Chevrolet Caprice. Den var svart og var ikke merket politi. Men den hadde tre antenner og enkle, forniklede hjulkapsler. De fleste politimenn sverger på at Capricen var den beste politibilen som noensinne er laget. Det virket som om denne fyren var enig med dem. Han så ut som en erfaren sivilspaner som hadde hele bilparken til disposisjon, men kjørte den gamle Chevroleten fordi han foretrakk det. Som om han ikke var interessert i de nye Fordene. Jeg så den sta, gammeldagse personligheten i holdningen hans. Han var bredbygd og fyldig og hadde på seg en enkel, mørk dress sydd av grov ull. Mannen var høy, men lutrygget. En gammel mann. Etter å ha sett nordover og sørover langs veien, vred han den tykke halsen og så mot porten til colleget bak skulderen sin. Han var 30 meter unna meg. Selve porten inn til colleget var bare til pynt. To høye mursteinssøyler steg opp fra en lang, velstelt plen bak fortauet. Mellom søylene var det en dobbel smijernsport, bøyd og vridd til fantasifulle mønstre. Den var skinnende svart og så nymalt ut. Antagelig ble den malt hver vår. Som sikkerhetsforanstaltning 7
tjente den ingen hensikt. Alle som ville unngå den, kunne bare kjøre tvers over plenen. Uansett sto den på vidt gap. På den andre siden av den gikk det en innkjørsel med små, knehøye jernstolper på hver side, omtrent to og en halv meter fra veien, utstyrt med hengelåser. De to delene av porten var låst fast til hver sin stolpe og sto på vidt gap. Innkjørselen fortsatte mot en klynge gamle mursteinsbygninger omtrent 100 meter unna. Bygningene hadde bratte, mosegrodde tak og var omkranset av høye trær. Det sto trær langs innkjørselen, og fortauet var kantet med trær. Det var trær overalt. De sto i knopp, små, sammenkrøllete og lysegrønne blader. Om seks måneder ville de være store, røde og gylne, og det ville være fotografer overalt for å ta bilder til college-brosjyren. 20 meter unna politimannen, bilen hans og porten sto det en pickup parkert på den andre siden av veien, tett inntil rennesteinen 50 meter unna, med fronten mot meg. På en måte så den ikke ut som om den hørte hjemme der. Den røde lakken var falmet, og den hadde en diger kufanger foran grillen. Kufangeren var mattsvart og så ut som om den hadde vært bøyd og rettet ut flere ganger. Det satt to unge menn i den, høye, blonde og velstelte. De bare satt der, helt urørlige, og stirret fremover uten å se på noe spesielt. De så ikke på politimannen, og de så ikke på meg. Jeg befant meg sør for dem, i en anonymt utseende varebil parkert utenfor en platebutikk. Butikken var av den typen man finner utenfor collegeporter. Den hadde stabler av brukte CD-er utstilt på fortauet, og plakatene i vinduene bak dem reklamerte for band ingen hadde hørt om. Bakdørene på varebilen min sto åpne, og det sto stabler av esker i lasterommet. Jeg hadde en papirbunke i hendene og hadde på meg frakk siden det var en kald morgen i april. Dessuten hadde jeg på meg hansker fordi eskene i varerommet hadde løse stifter der de var blitt åpnet. Jeg bar revolver, siden jeg ofte pleier å gjøre det. Den var stukket innenfor bukselinningen bak på ryggen, under frakken. Det var en Colt Anaconda, en diger revolver av rustfritt stål, beregnet på kaliber .44-magnumammunisjon. Den var 35 centimeter 8
lang og veide nesten to kilo. Ikke mitt foretrukne valg når det gjaldt våpen. Den var hard, kald og tung, noe jeg kjente hele tiden. Jeg stoppet midt på fortauet og så opp fra papirene idet jeg hørte pickupen starte motoren i det fjerne. Den begynte ikke å kjøre, den sto bare der den var med motoren på tomgang. Hvit eksos strømmet ut ved bakhjulene. Det var tidlig, luften var kald og gaten var folketom. Jeg gikk bak varebilen og så langs siden på platebutikken, mot colleget. En svart Lincoln Town Car sto og ventet utenfor en av bygningene. To fyrer sto ved siden av den. De var 100 meter unna, men ingen av dem så ut som limousinsjåfører. Limosjåfører kommer ikke parvis, og de er ikke unge tungvektere. De ser heller ikke anspente og vaktsomme ut. Disse fyrene så ut som livvakter. Bygningen Lincolnen sto utenfor, så ut som et lite studenthjem. Den hadde greske bokstaver over en svær tredør. Jeg så døren bli åpnet og en tynn ungdom komme ut. Han så ut som en student, med langt, ustelt hår, og han var kledd som en uteligger, men bar på en reiseveske som så ut som om den var laget av blankt, eksklusivt lær. En av livvaktene holdt utkikk mens den andre åpnet døren for den tynne unge mannen som slengte reisevesken inn i baksetet og satte seg inn. Han smelte igjen døren etter seg. Jeg kunne så vidt høre det dempete smellet 100 meter unna. Livvaktene så seg omkring før de satte seg inn i forsetet. Etter et øyeblikk satte bilen seg i bevegelse. 30 meter bak den kjørte en bil fra collegets sikkerhetstjeneste langsomt i samme retning, ikke som om de hadde til hensikt å danne en konvoi, men som om det var en tilfeldighet at de også var der. Det satt to vektere i den. De satt sammensunket i setene og så ut som om de kjedet seg. Jeg tok av meg hanskene, slengte dem inn i varerommet og gikk ut i gaten for å se bedre. Lincolnen kjørte bortover innkjørselen i moderat fart. Den var skinnende svart og plettfri, med mengder av krom og voks. Bilen fra collegepolitiet var langt bak den. Lincolnen stoppet ved porten før den svingte til venstre, sørover, mot den svarte politi-Capricen, mot meg. 9
Det neste som skjedde, tok åtte sekunder, men det var som et blunk. Den falmete, røde pickupen svingte ut fra rennesteinen 20 meter bak. Den akselererte raskt, og kom opp på siden av Lincolnen idet de passerte politibilen. Den var bare 30 centimeter unna politimannens kne, akselererte igjen og kom seg litt foran Lincolnen. Sjåføren dreide hardt på rattet, og siden av kufangeren slo inn i Lincolnens støtfanger foran. Sjåføren holdt fremdeles rattet dreid, tråkket hardt på gasspedalen og tvang Lincolnen ut på veiskulderen. Gresset ble revet opp, og Lincolnen mistet raskt fart før den frontkolliderte med et tre. Det lød et drønn idet metallet ble bøyd og revet opp, og frontlyktene ble smadret i en skur av glass mens en svær dampsky sto til værs. Treets ørsmå blader skalv og ristet under det kraftige sammenstøtet i den stille morgenluften. De to fyrene kom ut av pickupen mens de skjøt. De hadde svarte maskinpistoler som de avfyrte mot Lincolnen. Lyden var øredøvende, og jeg så buer av brukte patronhylser regne ned på asfalten før fyrene begynte å rive i Lincolnens dører. De trakk dem opp. En av mennene lente seg inn i baksetet og begynte å dra den tynne guttungen ut. Den andre fortsatte å skyte mot fronten. Så stakk han hånden i lommen og trakk frem en slags granat. Han slengte den inn i Lincolnen, slo igjen dørene og grep kameraten sin og gutten i skuldrene, snudde dem vekk og dro dem ned på huk. Inne fra Lincolnen lød det en kraftig eksplosjon, og alle de seks vinduene ble knust. Jeg var mer enn 20 meter unna, men følte allikevel eksplosjonens fulle kraft. Glassplinter fløy til alle kanter og skapte regnbuer i solskinnet. Fyren som hadde kastet granaten, kom seg opp og løp mot passasjersiden av pickupen. Den andre dyttet gutten inn og klatret inn etter ham. Dørene ble slamret igjen, og jeg kunne se guttungen sitte fanget mellom dem. Skrekken lyste i ansiktet hans, det var kritthvitt av sjokk, og munnen var åpen i et lydløst skrik. Jeg så sjåføren sette bilen i gir, og med brølende motor og hylende dekk kom den rett mot meg. Det var en Toyota. Bokstavene TOYOTA sto skrevet på gril10
len bak kufangeren. Den hadde høy bakkeklaring, med oppjekket fjæring, og jeg kunne se en stor, svart differensial foran. Differensialen var på størrelse med en fotball. Firehjulsdrevet med svære, feite dekk. Den var bulket, og den falmete lakken hadde ikke vært vasket siden den kom fra fabrikken. Bilen kom rett mot meg. Jeg hadde mindre enn ett sekund på meg til å ta en beslutning, feide frakkeskjøtene til side og trakk frem Colten. Etter å ha siktet nøye skjøt jeg én gang mot Toyotaens grill. Den digre revolveren tordnet, og munningsflammen sto ut mens rekylen slo mot hendene mine. Det svære prosjektilet knuste radiatoren. Jeg skjøt en gang til, mot det venstre forhjulet, og blåste det ut i en dramatisk eksplosjon av svarte gummibiter. Metervis av slitebanen fløy gjennom luften. Pickupen saknet farten og stanset ti meter unna med førersiden vendt mot meg. Jeg dukket bak varebilen min, slo igjen bakdørene, gikk ut på fortauet og skjøt mot det venstre bakhjulet, med samme resultat. Gummibiter over alt. Pickupen datt ned på venstre sides felger, og krenget sterkt. Sjåføren åpnet døren og falt ned på asfalten der han kom seg opp på ett kne. Han hadde våpenet sitt i feil hånd og tok det i den andre. Jeg ventet til jeg var ganske sikker på at han kom til å sikte på meg. Da grep jeg rundt høyre underarm med venstre hånd for å støtte den tunge Colten, tok omhyggelig sikte og fyrte av mot brystkassen hans slik jeg hadde lært for lenge siden. Det virket som om hele brystet hans eksploderte i en diger sky av blod. Den magre gutten satt helt stiv inne i bilen. Han stirret bare rett frem, skrekkslagen og sjokkert. Den andre fyren hadde imidlertid kommet seg ut av bilen, karet seg rundt motorpanseret foran og kom frem mens løpet på våpenet hans svingte mot meg. Jeg dreide mot venstre og nølte et øyeblikk før jeg siktet mot brystkassen hans og fyrte av. Han gikk på ryggen bak støtfangeren i en sky av rødt. Nå hadde den tynne fyren begynt å bevege seg inne i bilen. Jeg løp mot ham, dro ham rett over liket av den første fyren og løp tilbake til varebilen med ham på slep. Han var kraftløs av sjokk og forvirring. Jeg dyttet ham inn på passasjersetet, smelte 11
igjen døren og fløy rundt til førersiden. I øyekroken så jeg en tredje mann komme rett mot meg mens han stakk armen inn under jakkeslaget. En høy, kraftig og mørkkledd mann. Jeg siktet, fyrte av og så den svære, røde eksplosjonen i samme øyeblikk som jeg skjønte at det var den gamle politimannen med Capricen, og at han hadde stukket hånden inn under jakken for å finne politiskiltet sitt. Det var et gyllent skilt i en slitt lærholder, og den fløy ut av hånden hans før den tumlet rundt på gaten og traff fortauskanten rett foran varebilen min. Tiden sto stille. Jeg stirret på politimannen. Han lå på ryggen i rennesteinen. Hele overkroppen hans var en rød gjørme. Den var overalt på kroppen hans. Det pumpet eller sto ikke noen blodsprut fra ham. Ingen tegn til hjerteslag. Det var et stort, forrevent hull i skjorten hans. Han lå fullstendig urørlig. Hodet hans lå trykket på siden mot asfalten. Armene hans var utstrakte, og jeg kunne se de bleke blodårene i håndflatene hans. Jeg merket hvor svart veien var, det friske grønne gresset og den klare, blå himmelen. Jeg hørte brisen suse mellom trærnes nyutsprungne blader, til tross for at lyden av skuddene fortsatt tordnet i ørene mine. Jeg så den magre guttungen stirre mot politimannen gjennom frontruten på varebilen min før han snudde seg mot meg. Jeg så bilen fra collegets sikkerhetstjeneste svinge til venstre ut av porten. Den kjørte saktere enn den burde. Flere titalls skudd var blitt avfyrt. Kanskje de var bekymret over hvor grensen for hvor de hadde lov til å gripe inn, gikk. Kanskje de bare var redde. Jeg så de lyserøde ansiktene deres. De var vendt i min retning. Bilen kjørte kanskje i 25 kilometer i timen og krabbet rett mot meg. Jeg kikket på det gyllne skiltet i rennesteinen. Metallet var blankslitt etter et langt livs bruk. Jeg så på varebilen mens jeg sto fullstendig stille. En ting jeg lærte for lenge siden, er at det er lett nok å skyte et menneske, men det finnes absolutt ingen måte å gjøre det godt igjen. Jeg hørte collegebilen rulle sakte mot meg. Hørte hjulene knuse grusen langs veien. Alt annet var stillhet. Så begynte tiden å gå igjen, en stemme inne i hodet mit skrek stikk, stikk, stikk. 12
Jeg begynte å løpe og kastet meg inn i førersetet. Jeg slengte revolveren i det midterste setet, fyrte opp motoren og tok en så krapp U-sving at bilen kom opp på to hjul. Den magre gutten ble slengt hit og dit. Jeg fikk rettet opp bilen, ga full gass og raste sørover. Utsikten gjennom sladrespeilet mitt var begrenset, men jeg kunne se collegebilen slå på blålyset og komme etter. Gutten ved siden av meg satt fullstendig stille. Munnen hans hang åpen, og han konsentrerte seg om å holde seg i setet. Jeg konsentrerte meg om å akselerere så fort som mulig. Gudskjelov var det lite trafikk. Byen var et søvnig lite sted i New England, og det var tidlig om morgenen. Jeg fikk bilen opp i rundt 120, og holdt så hardt i rattet at knokene hvitnet mens jeg nistirret på veien foran meg, som om jeg ikke ville se hva jeg hadde bak meg. «Hvor langt bak oss er de?» spurte jeg gutten. Han svarte ikke, satt bare slapp av sjokket, sammensunket i setet så langt fra meg han kunne komme. Han stirret rett opp i taket med høyre hånd klemt mot døren. Blek hud, lange fingre. «Hvor langt bak?» spurte jeg igjen. «Du drepte en politimann,» sa han. «Den gamle fyren var fra politiet, bare så du vet det.» «Jeg vet det.» «Du skjøt ham.» «Ulykkestilfelle,» svarte jeg. «Hvor langt bak oss er de andre?» «Han viste deg skiltet sitt.» «Hvor langt bak oss er de andre?» Han rørte på seg og dukket seg litt slik at han kunne se ut gjennom de små bakrutene. «Tretti meter,» sa han. Han hørtes usikker og skremt ut. «Veldig nære. En av dem henger ut av vinduet med en pistol i hånden.» Som på signal hørte jeg smellet fra et håndvåpen overdøve motorbrølet og hviningen fra dekkene. Jeg tok Colten opp fra setet, men slapp den igjen. Den var tom. Jeg hadde allerede skutt seks ganger. En radiator, to dekk og to fyrer. Og en politimann. 13
«Hanskerommet,» sa jeg. «Du burde stoppe,» sa han. «Forklar dem at du hjalp meg, og at det var en feiltagelse.» Han så ikke på meg, stirret bare ut gjennom bakrutene. «Jeg skjøt en politimann,» sa jeg med nøytral stemme. «Det er alt de vil være interessert i. De kommer ikke til å bry seg om hvorfor eller hvordan.» Gutten sa ingenting. «Hanskerommet,» sa jeg igjen. Han snudde seg og fikk fomlet opp lokket. Det lå en annen Anaconda der inne, helt lik, av blankt, rustfritt stål, fulladet. Jeg tok den fra guttungen og rullet vinduet mitt helt ned. Den kalde luften kom strømmende inn som en storm, og bar med seg lyden av et håndvåpen som ble avfyrt rett bak oss, raskt og stødig. «Faen,» sa jeg. Gutten sa ingenting. Skuddene fortsatte å komme, høye og dumpe som trommeslag. Hvordan kunne de bomme? «Kom deg ned på gulvet,» sa jeg. Jeg lente meg til siden slik at den venstre skulderen min ble presset hardt mot dørkarmen, strakte ut høyre arm slik at den nye revolveren var ute av vinduet, rettet den bakover og fyrte av én gang. Gutten stirret på meg med skrekk i blikket før han skled forover og satte seg sammenkrøket på gulvet mellom setet og dashbordet med armene rundt hodet. Et øyeblikk senere eksploderte bakruten tre meter bak stedet der hodet hans hadde vært. «Faen,» sa jeg igjen, styrte lengre ut mot veikanten for å få bedre sikte, og skjøt bakover igjen. «Du må holde utkikk for meg,» sa jeg. «Hold deg så lavt som mulig.» Guttungen rørte seg ikke. «Kom deg opp,» sa jeg. «Nå. Jeg trenger deg til å holde utkikk.» Han vred seg rundt og reiste seg litt, til hodet hans var akkurat høyt nok hevet til at han kunne se ut av bakruten. Jeg så at han la merke til den knuste ruten og skjønte at hodet hans hadde vært rett i skuddlinjen. 14
«Jeg kommer til å sette ned farten litt,» sa jeg. «Kjøre inn til siden, slik at de vil kjøre ut for å komme forbi oss.» «Ikke gjør det,» sa han. «Du kan fremdeles ordne opp i dette.» Jeg ignorerte ham, senket farten til 80 og la meg til høyre, ut mot veikanten. Collegebilen la seg instinktivt til venstre for å komme opp på siden av meg. Jeg avfyrte revolverens tre siste skudd mot den. Frontruten knustes, og bilen skled tvers over veien som om jeg hadde truffet sjåføren, eller at et av dekkene hadde eksplodert. Den fór inn på veiskulderen på den andre siden av veien og pløyde seg gjennom en rad plantede busker før den forsvant ut av syne. Jeg slapp den tomme revolveren ned i midtsetet, rullet opp vinduet og akselererte kraftig. Guttungen sa ingenting. Den knuste bakruten ga fra seg underlige stønnende lyder da luften ble sugd gjennom den. «Greit,» sa jeg. «Nå kan vi komme oss unna.» Gutten snudde seg mot meg. «Er du sinnssyk?» spurte han. «Vet du hva som skjer med folk som skyter politifolk?» svarte jeg. Han hadde ikke noe svar på det. Vi kjørte et halvt minutts tid i fullstendig taushet, nesten en kilometer, blunket, pustet tungt og stirret rett foran oss som om vi var hypnotiserte. Innsiden av bilen stinket krutt. «Det var et uhell,» sa jeg. «Jeg kan ikke bringe ham tilbake, så kom over det.» «Hvem er du?» spurte han. «Nei, hvem er du?» svarte jeg. Han ble stille og pustet tungt. Jeg sjekket i speilet. Veien lå fullstendig øde bak oss og fullstendig øde foran oss. Vi var ute i åpent lende kanskje ti minutter unna et spagettikryss på motorveien. «Jeg,» sa han, «er et mål for bortføring.» Det var en snål måte å ordlegge seg på. «De prøvde å kidnappe meg,» sa han. «Tror du det?» Han nikket. «Det har skjedd før.» 15
«Hvorfor?» «Penger,» sa gutten. «Hva ellers?» «Er du rik?» «Faren min er.» «Hvem er han?» «Bare en fyr.» «Men en rik fyr,» sa jeg. «Han importerer tepper.» «Tepper?» spurte jeg. «Vegg til vegg-tepper og sånt?» «Orientalske tepper.» «Kan du bli rik av å importere orientalske tepper?» «Svært rik,» svarte gutten. «Har du noe navn?» «Richard,» svarte han. «Richard Beck.» Jeg sjekket speilet igjen. Veien lå fremdeles øde både bak oss og foran oss. Jeg dempet farten litt, la meg midt i kjørefeltet og prøvde å kjøre som en normal person. «Hvem tror du disse fyrene var?» spurte jeg. Richard Beck ristet på hodet. «Ingen anelse.» «De visste hvor du ville være og når.» «Jeg skulle hjem til mors fødselsdag. Den er i morgen.» «Hvem kunne vite det?» «Jeg er ikke sikker. Alle som kjenner familien min. Alle i teppesamfunnet.» «Er det et samfunn?» spurte jeg. «Av teppehandlere?» «Vi konkurrerer alle sammen,» sa han. «Vi har de samme kildene og det samme markedet. Vi kjenner hverandre alle sammen.» Jeg sa ingenting, kjørte bare videre i 100 kilometer i timen. «Har du noe navn?» spurte han. «Nei,» svarte jeg. Han nikket som om han forsto. Smart fyr. «Hva har du tenkt å gjøre?» spurte han. «Jeg kommer til å slippe deg av rett ved motorveien. Derfra kan du haike eller bestille en drosje og glemme alt om meg.» Han ble veldig stille. 16
«Jeg kan ikke ta deg med til politiet,» sa jeg. «Det er bare ikke mulig. Det skjønner du, ikke sant? Jeg drepte én, kanskje tre. Du så meg gjøre det.» Han var fortsatt stille. Det var på tide å ta en beslutning. Motorveien var seks minutter unna. «De kommer til å kaste nøkkelen,» sa jeg. «Jeg dreit meg ut. Det var et uhell, men de kommer ikke til å lytte, det gjør de aldri. Ikke be meg om å komme i nærheten av noen. Ikke som vitne eller noe som helst annet. Jeg vil vekk herfra, som om jeg aldri har eksistert. Har vi det helt klart for oss?» Han sa ingenting. «Og ikke gi dem noen beskrivelse,» sa jeg. «Si at du ikke husker meg. Si at du var i sjokk. Hvis ikke kommer jeg til å finne og drepe deg.» Han svarte ikke. «Jeg skal slippe deg av et eller annet sted,» sa jeg. «Lat som om du aldri har sett meg.» Han snudde seg i setet og så rett på meg. «Kjør meg hjem,» sa han. «Helt hjem. Vi kan gi deg penger og hjelpe deg. Vi kan gjemme deg hvis du vil. Foreldrene mine kommer til å bli takknemlige, jeg er takknemlig. Du reddet meg, og det med politimannen var et uhell, ikke sant? Bare et uhell. Du hadde uflaks. Det var en presset situasjon, jeg forstår det. Vi kommer ikke til å si noe.» «Jeg trenger ikke din hjelp,» sa jeg. «Jeg må bare bli kvitt deg.» «Men jeg er nødt til å komme meg hjem,» sa han. «Vi kan hjelpe hverandre.» Motorveien var fem minutter unna. «Hvor er hjemme?» spurte jeg. «Abbot,» svarte han. «Abbot hvor?» «Abbot, Maine. På kysten mellom Kennebunkport og Portland.» «Vi kjører i feil retning.» «Du kan snu nordover på motorveien.» 17
«Det må være over tretti mil dit.» «Vi kan gi deg penger. Nok til at det er verd bryderiet.» «Jeg kunne slippe deg av et sted i nærheten av Boston. Derfra må det vel gå en buss til Portland.» Han ristet voldsomt på hodet, som om han hadde fått krampe. «Det går ikke,» sa han. «Jeg klarer ikke å ta bussen. Jeg klarer ikke å være alene, ikke nå. Jeg trenger beskyttelse. De fyrene kan fremdeles være der ute.» «De fyrene er døde,» sa jeg. «Akkurat som den fordømte politimannen.» «De kan ha samarbeidspartnere.» Enda et snålt uttrykk å bruke. Han så liten, tynn og skremt ut. Halspulsåren hans banket kraftig. Han brukte begge hendene til å trekke bort håret fra hodet og snudde seg mot frontruten for å la meg få se det venstre øret sitt. Det var ikke der, det var bare en hard knopp av arrvev som lignet ukokt pasta. Som en bit rå tortellini. «De skar det av og sendte det i posten,» sa han. «Det var første gang.» «Når?» «Da jeg var femten.» «Betalte ikke din far?» «Ikke raskt nok.» Jeg sa ingenting. Richard Beck satt bare der og viste meg øret sitt. Han pustet maskinmessig, sjokkert og skremt. «Går det bra med deg?» spurte jeg. «Kjør meg hjem,» sa han bønnfallende. «Jeg klarer ikke å være alene nå.» Motorveien var to minutter unna. «Vær så snill,» sa han. «Hjelp meg.» «Faen,» sa jeg for tredje gang. «Vær så snill. Vi kan hjelpe hverandre. Du trenger et gjemmested.» «Vi kan ikke beholde denne varebilen,» sa jeg. «Vi må regne med at en beskrivelse av den allerede er sendt på radio over hele delstaten.» 18
Han så håpefullt på meg. Motorveien var et minutt unna. «Vi må finne en annen bil,» sa jeg. «Hvor?» «Hvor som helst. Det er biler overalt.» Sørvest for motorveikrysset var det et digert kjøpesenter litt utenfor byen. Jeg kunne allerede se det i det fjerne. Enorme, lysebrune bygninger uten vinduer, med svære neonskilt på taket. Utenfor var det digre parkeringsplasser omtrent halvfulle av biler. Jeg kjørte inn og sirklet en gang rundt hele området. Det var like stort som en by, med folk overalt. Det gjorde meg nervøs. Jeg kom tilbake til utgangspunktet og kjørte forbi en rad søppelcontainere på vei mot baksiden av et digert supermarked. «Hvor skal vi?» spurte han. «Til de ansattes parkeringsplass,» sa jeg. «Kundene kommer og går hele dagen. De er uforutsigbare. Men de ansatte kommer om morgenen og blir hele dagen. Det er tryggere.» Han så på meg som om han ikke forsto. Jeg kjørte mot en rekke på åtte biler som sto parkert med fronten mot en vegg uten dører eller vinduer. Det var en ledig plass ved siden av en omtrent tre år gammel Nissan Maxima som var matt i lakken. Den ville gjøre nytten, det var et tilstrekkelig nøytralt kjøretøy. Parkeringsplassen var en bakevje, rolig og privat. Jeg kjørte forbi den ledige plassen og rygget inn med bakdørene tett inntil veggen. «Vi må skjule den knuste ruten,» sa jeg. Guttungen sa ingenting. Jeg stakk begge de tomme Coltene i frakkelommene og gikk ut før jeg prøvde Maximaens dører. «Finn en bit ståltråd til meg,» sa jeg. «En tykk, elektrisk kabel eller en kleshenger.» «Har du tenkt å stjele bilen?» Jeg nikket uten å si noe. «Er det lurt?» «Det ville du nok syns hvis det var du som hadde skutt en politimann ved et uhell.» Gutten ble et øyeblikk utrykksløs før han tok seg sammen og begynte å lete. Jeg tømte de to Anacondaene og kastet de tolv 19
tomhylsene i en søppelcontainer. Gutten kom tilbake med halvannen meter elektrisk ledning han hadde funnet i en søppelhaug. Jeg trakk av isolasjonen med tennene, lagde en liten krok i enden og dyttet den inn under gummifôringen rundt Maximaens vindu. «Du holder utkikk,» sa jeg. Han gikk litt unna, og lot blikket saumfare parkeringsplassen. Jeg matet vaieren ned på innsiden av vinduet, vred den til kroken fikk feste i døråpneren og fikk opp døren. Så kastet jeg ledningen bort på søplehaugen igjen, bøyde meg inn under rattstammen og fjernet plastdekselet rundt den. Jeg så på ledningene der, fant de to jeg trengte og koblet dem sammen. Startmotoren hvinte, bilen startet og gikk rolig på tomgang. Guttungen så passe imponert ut. «En forspilt ungdom,» forklarte jeg. «Er dette lurt?» spurte han igjen Jeg nikket. «Så lurt vi kan få det til. Den vil ikke bli savnet før klokken seks i ettermiddag, kanskje ikke før åtte, alt etter butikkens stengetid, og du kommer til å være hjemme lenge før det.» Han nølte, med hånden mot passasjersiden, så ristet han på hodet og satte seg inn. Jeg skjøv førersetet bakover, justerte speilene og rygget ut. Tok det rolig gjennom kjøpesenterets parkeringsplass. En politibil kjørte langsomt omtrent 100 meter unna. Jeg kjørte inn på den første ledige parkeringsplassen jeg så og ble stående med motoren på tomgang til politibilen forsvant. Deretter skyndte jeg meg mot utgangen og kjørte rundt motorveikrysset. To minutter senere kjørte vi nordover en bred, jevn motorvei i respektabel fart. 100 kilometer i timen. Det var en sterk parfymeduft i bilen, og det lå to esker papirlommetørklær der. En lodden teddybjørn var festet til bakruten med gjennomsiktige sugekopper av plast der labbene skulle vært. Det lå en baseballhanske for barn i baksetet, og jeg kunne høre et aluminiumsballtre rulle rundt i bagasjerommet. «Mammadrosje,» sa jeg. Gutten svarte ikke. 20
«Det er ikke noe å bekymre seg over,» tilføyde jeg, «hun har sikkert forsikring. Sannsynligvis en god, lovlydig borger.» «Går det ikke inn på deg?» spurte han. «Det med politimannen?» Jeg kikket bort på ham. Han var tynn og blek, og enda en gang satt han sammenkrøpet i hjørnet, så langt unna meg han kunne komme. Hånden hans hvilte mot døren. De lange fingrene fikk ham til å ligne litt på en musiker. Jeg tror han gjerne ville like meg, men det hadde jeg ikke noe behov for. «Sånt skjer,» sa jeg. «Det er ikke noe å hisse seg opp over.» «Hva faen for slags svar er det?» «Det eneste,» sa jeg. «Det var en liten, utilsiktet skadevirkning som ikke betyr noe hvis den ikke kommer tilbake for å bite oss. Til syvende og sist er det ikke noe vi kan gjøre med det, så vi må komme oss videre.» Han svarte ikke. «Uansett, det var din fars feil,» sa jeg. «Fordi han er rik og har en sønn?» «For å hyre udugelige livvakter.» Han så bort uten å si noe. «De var livvakter, ikke sant?» Han nikket, fortsatt uten å si noe. «Går ikke det inn på deg?» «Litt, antagelig,» svarte han. «Jeg kjente dem ikke godt.» «De var ubrukelige,» sa jeg. «Alt skjedde så fort.» «Skurkene ventet i en sliten gammel pickup som bare sto der i en tertefin liten collegeby,» sa jeg. «Hva slags livvakter er det som ikke legger merke til noe sånt? De hadde tydeligvis aldri hørt om trusselvurdering.» «Prøver du å si at du la merke til det?» Jeg nikket. «Ja, jeg la merke til det.» «Ikke dårlig for en varebilsjåfør.» «Jeg jobbet i hæren. Militærpolitiet. Jeg har greie på livvaktsjobbing. Og jeg har greie på utilsiktede skadevirkninger.» Gutten nikket usikkert. 21
«Har du fått deg noe navn ennå?» spurte han. «Det kommer an på,» svarte jeg. «Jeg må vite hvor du står. Minst én politimann er død, og jeg har nettopp stjålet en bil. Det kan skaffe meg all verdens trøbbel.» Han ble stille. Jeg sa heller ikke noe på mange kilometer for å gi ham tid til å tenke. Vi var nesten ute av Massachusetts. «Min familie setter pris på lojalitet,» sa han omsider. «Du har gjort deres sønn en tjeneste, og du har gjort dem en tjeneste. I det minste spart dem for penger. De kommer til å vise sin takknemlighet. Jeg er sikker på at det siste de ville gjøre, er å sladre på deg.» «Trenger du å ringe dem?» Han ristet på hodet. «De venter meg. Så lenge jeg dukker opp, er det ingen grunn til å ringe dem.» «Politiet kommer til å ringe dem. De tror du er i store vanskeligheter.» «De har ikke nummeret. Ingen har det.» «Colleget må ha adressen din. De kan finne nummeret.» Han ristet på hodet igjen. «Colleget har ikke adressen. Ingen har den. Vi er veldig påpasselige med sånt.» Jeg trakk på skuldrene og kjørte videre et par kilometer i stillhet. «Hva med deg? Kommer du til å sladre?» Jeg så at han tok seg til det høyre øret, det som fremdeles var der. Det var tydelig en helt ubevisst handling. «Du reddet meg,» sa han. «Jeg kommer ikke til å sladre.» «Greit,» sa jeg. «Navnet mitt er Reacher.» Vi brukte noen minutter på å kjøre gjennom et lite hjørne av Vermont før vi dro nordøstover gjennom New Hampshire og forberedte oss på den lange kjøreturen. Adrenalinet gikk ut av blodet, guttungen kom seg etter sjokket, og vi følte oss litt nedfor og søvnige. Jeg åpnet vinduet på gløtt for å få inn litt frisk luft og bli kvitt litt av parfymedunsten. Det gjorde at støyen i bilen ble høyere, men det holdt meg våken. Vi snakket litt med 22
hverandre. Richard Beck fortalte meg at han var 20 år gammel og førsteårsstudent. Han skulle ta hovedfag i en eller annen form for samtidskunst som hørtes ut som fingermaling for meg. Han var enebarn og hadde dårlig utviklete sosiale ferdigheter. Han var tydelig ambivalent i forholdet til familien sin. De var tydeligvis en tett knyttet klan, og en del av ham ville bryte ut mens en annen del av ham trengte dem. Den forrige kidnappingen hadde satt sitt tydelige preg på ham. Det fikk meg til å lure på om noe hadde skjedd med ham, bortsett fra det med øret. Kanskje noe enda verre. Jeg fortalte ham om hæren, og smurte ganske tykt på når det gjaldt mine kvaliteter som livvakt. Jeg ville ha ham til å føle at han var i gode hender, i det minste midlertidig. Maximaens bensintank var full, og jeg kjørte raskt og jevnt. Vi trengte ikke stoppe for å fylle bensin. Han ville ikke ha lunsj. Jeg stoppet en gang for å gå på toalettet, og lot motoren gå på tomgang for å slippe å rote med ledningene til tenningslåsen igjen. Kom ut igjen og fant ham sittende urørlig inne i bilen. Vi kjørte ut på veien igjen og videre forbi Concord, New Hampshire, på vei mot Portland, Maine. Tiden gikk. Han slappet mer av jo nærmere hjemmet hans vi kom, men han ble mer fåmælt også. Ambivalens. Vi krysset delstatsgrensen, og omtrent tre mil fra Portland snudde han seg i setet og gransket veien bak oss nøye før han ba meg ta første avkjøring. Vi kjørte inn på en smal vei som gikk rett østover mot Atlanterhavet. Den gikk under I-95 og fortsatte mer enn 25 kilometer gjennom et granittlandskap mot havet. Det var et slikt landskap som ville være vakkert sommerstid, men fremdeles var det kaldt og rått, med trær som var forkrøplet av salte vinder, og klippefremspring der stormene hadde feid bort jordsmonnet. Veien slynget seg som om den prøvde å tvinge seg så langt øst som mulig. Jeg fikk et glimt av havet foran meg, det var blygrått. Vi kjørte forbi viker på begge sider av veien, og jeg så små strender med grov sand. Veien tok en S-sving til venstre og høyre, opp på et platå formet som en håndflate. Den smalnet brått til én eneste finger som stakk ut i havet. Det var 23
en halvøy, kanskje 100 meter bred og 800 meter lang. Jeg følte vinden ryste bilen da jeg kjørte ut på halvøya, og så en rekke bøyde og forkrøplete bartrær som prøvde å skjule en høy granittmur, uten å være store eller tette nok til å klare det. Muren var kanskje to og en halv meter høy og hadde digre spiraler av piggtråd på toppen. Med jevne mellomrom var det satt opp flomlys. Muren gikk tvers over den 100 meter brede fingeren. I hver ende skrånet den nedover og gikk helt ut i sjøen, der det massive fundamentet var bygd på enorme steinblokker, overgrodd av tang og tare. Midt i muren var det en smijernsport. Den var lukket «Her er det,» sa Richard Beck. «Her bor jeg.» Veien gikk rett mot porten. På den andre siden ble den til en lang, rett innkjørsel med et grått steinhus ytterst. Jeg kunne se det i enden av fingeren, helt ute i havkanten. Rett innenfor porten var det et enetasjes steinhus, bygd i samme stil og av samme slags stein som hovedbygningen, men mye mindre og lavere. Fundamentet gikk i ett med muren. Jeg saktnet farten og stoppet foran porten. «Tut,» sa Richard Beck. Maximaen hadde et lite tegn som lignet en trompet på dekselet til airbagen. Jeg trykket på det med én finger, og bilhornet ga fra seg et diskret lite tut. Et overvåkingskamera øverst på muren svingte og pekte ned mot oss. Det var som om et lite glassøye så på meg. Etter en lang stund ble døren til det som måtte være portnerboligen åpnet, og en fyr i mørk dress kom ut. Dressen var helt klart kjøpt i en butikk for storvokste, og var sannsynligvis den største de noen gang hadde hatt der, men selv den var veldig trang over skuldrene og hadde for korte ermer for eieren. Han var mye større enn meg, og bare det klassifiserte ham som et monster, en kjempe. Han kom bort til porten og brukte lang tid på å studere meg fra topp til tå, men kastet bare et blikk på gutten før han låste opp porten og åpnet den. «Kjør rett bort til huset,» sa Richard. «Ikke stopp her. Jeg liker ikke den fyren noe særlig.» Jeg kjørte langsomt gjennom porten uten å stoppe mens jeg 24
så meg omkring. Det første en gjør når en kommer til et nytt sted, er å lete etter mulige måter å komme seg ut på. Muren gikk fra side til side, ut i den grove sjøen i begge ender. Den var for høy til at det var mulig å hoppe over den, og piggtråden på toppen gjorde det også umulig å klatre over den. Foran muren var det ryddet et område, kanskje 30 meter bredt, som et ingenmannsland eller et minefelt. Søkelysene var plassert sånn at de dekket hele området. Det fantes ingen vei ut, bortsett fra porten. I speilet kunne jeg se at kjempen var i ferd med å lukke den. Det var lang vei opp til huset, som var omgitt av det grå havet på tre sider. Selve huset var en diger, gammel røys, kanskje et skipperhus fra den tiden folk kunne skaffe seg en respektabel formue på å drepe hval. Alt var stein, med intrikate utskjæringer, fremspring og nisjer. Hele nordsiden var dekket av grå lav, resten var grønnflekket. Det var tre etasjer høyt, med et titall skorsteiner. Takkonstruksjonen var innviklet, med takrenner, små rennesteiner og flere titalls tykke avløpsrør for å lede bort regnvannet. Inngangsdøren var av eik, forsterket med jernbeslag og nagler. Innkjørselen videt seg ut til en snuplass, og jeg kjørte rundt den mot solen før jeg stoppet rett foran inngangen. Døren ble åpnet, og en annen fyr i mørk dress kom ut. Han var omtrent på min størrelse, noe som gjorde ham betraktelig mindre enn fyren i portnerboligen, men jeg likte ham ikke noe bedre av den grunn. Han hadde steinansikt og uttrykksløse øyne, og han åpnet passasjerdøren som om han hadde ventet på bilen. Det hadde han antagelig gjort også. Den svære fyren i portnerboligen måtte ha ringt. «Kan du vente her?» spurte Richard. Han gikk ut av bilen og forsvant i halvmørket inne i huset. Fyren i dress lukket døren utenfra, og stilte seg opp rett foran den. Han så ikke på meg, men jeg visste at han hadde meg i øyekroken hele tiden. Jeg koblet fra ledningene under rattstammen, stanset motoren og ventet. Ventetiden var forholdsvis lang, antagelig nærmere 40 minutter. Med motoren avslått ble det kaldt i bilen. Den rugget litt 25
på seg i havbrisen som virvlet rundt huset. Jeg stirret rett frem gjennom frontruten. Bilen sto vendt mot nordøst, og luften var ren og klar. Jeg kunne se den krumme kystlinjen på venstre side. Omtrent tre mil unna så jeg en liten, brun flekk mot himmelen. Antagelig forurensning fra Portland. Selve byen var skjult bak en åskam. Eikeporten ble åpnet igjen, vakten gikk til side og en kvinne kom ut. Hun var Richard Becks mor, det kunne det overhodet ikke være tvil om. Hun hadde den samme spinkle beinbygningen og det samme bleke ansiktet. De samme lange fingrene. Hun hadde på seg jeans og en tykk ullgenser av den typen fiskere bruker. Håret hennes var forblåst, og hun var kanskje 50 år gammel. Hun så sliten og anspent ut. Hun stoppet omtrent to meter fra bilen, som om hun ga meg sjansen til å skjønne at det ville være mest høflig om jeg kom ut og møtte henne på halvveien, derfor åpnet jeg døren og akte meg ut. Jeg følte meg stiv og støl da jeg gikk mot henne. Hun strakte frem hånden, og jeg tok den. Den var iskald, knoklete og full av sener. «Min sønn har fortalt hva som skjedde,» sa hun. Stemmen hennes var lav og litt hes, som om hun røkte mye eller hadde grått kraftig. «Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor takknemlig jeg er for at du hjalp ham.» «Har han det bra?» spurte jeg. Hun skar en grimase, som om hun ikke var sikker. «Han ligger og hviler nå.» Jeg nikket og slapp hånden hennes. Den falt ned langs siden, og det oppsto en kort, trykkende stillhet. «Jeg er Elizabeth Beck,» sa hun. «Jack Reacher,» sa jeg. «Min sønn forklarte din vanskelige situasjon,» sa hun. Det var en høflig, nøytral måte å uttrykke det på. «Min mann kommer hjem i kveld. Han skjønner hva som må gjøres.» Jeg nikket. Det oppsto en ny, trykkende stillhet. «Vil du ikke komme inn?» spurte hun. Hun snudde seg og gikk inn i hallen igjen. Idet jeg fulgte henne 26
inn gjennom døren, pep det. Jeg så nærmere etter, og oppdaget at det var en metalldetektor rett innenfor dørkarmen. «Har du noe imot det?» spurte Elizabeth Beck. Hun gjorde en klosset, unnskyldende bevegelse i min retning før hun så på den store, stygge fyren i dress. Han kom mot meg og gjorde seg klar til å ransake meg. «To revolvere,» sa jeg. «Tomme. I frakkelommene.» Han fisket dem ut med rolige, godt innøvde bevegelser som antydet at han hadde ransaket mange folk før, la dem på et bord og begynte å kjenne langs beina mine med hendene. Så følte han over armene, ryggen og brystet. Han gjorde det grundig, og ikke særlig mildt. «Jeg beklager,» sa Elizabeth Beck. Dressfyren tok et skritt tilbake, og det oppsto en ny, pinlig pause. «Er det noe du trenger?» spurte Elizabeth Beck. Det var mange ting jeg kunne trengt, men jeg ristet bare på hodet. «Jeg er ganske sliten,» sa jeg. «Det har vært en lang dag. Jeg kunne virkelig trenge en lur.» Hun smilte litt, som om hun var glad for det, som om det å ha sin egen personlige politimorder sovende ett eller annet sted, fritok henne fra et sosialt press. «Selvfølgelig,» sa hun. «Duke viser deg et rom.» Hun så på meg en liten stund igjen. Bak anspentheten og blekheten så hun tiltalende ut, med fine trekk og god hud. For 30 år siden måtte hun ha holdt gutta fra livet med kjepp. Hun snudde seg og forsvant inn i husets indre gemakker. Jeg snudde meg mot fyren i dress. Jeg antok at han var Duke. «Når får jeg tilbake revolverne?» spurte jeg. Han svarte ikke, pekte bare mot trappen og fulgte meg opp før han pekte på den neste trappen. Vi kom opp i tredje etasje der han ledet meg til en dør og skjøv den opp. Jeg gikk inn og befant meg i et enkelt, kvadratisk rom med eikepanel på veggene. Det var utstyrt med gamle, tunge møbler. En seng, en kommode, et bord og en stol. På gulvet lå det et orientalsk teppe 27
som så tynt og slitt ut. Kanskje det var et gammelt, uvurderlig eksemplar. Duke trengte seg forbi meg, gikk over teppet og viste meg badet. Han oppførte seg som en pikkolo på et hotell, og gikk forbi meg igjen på vei mot døren. «Middagen serveres klokken åtte,» var alt han sa. Han gikk ut og lukket døren etter seg. Jeg hørte ikke en lyd, men da jeg sjekket, var døren låst fra utsiden. Det var ikke noe nøkkelhull på innsiden. Jeg gikk bort til vinduet og kikket ut. Rommet lå på baksiden av huset, rett mot øst, slik at alt jeg kunne se, var havet. Det var alt som lå mellom meg og Europa. Jeg så ned, og femten meter under meg slo skummende bølger mot klippene. Det virket som om tidevannet var på vei inn. Jeg gikk tilbake til døren, la øret mot den og lyttet uten å høre noen ting, saumfarte taket, nisjene og møblene grundig. Ingen overvåkingskameraer. Jeg brydde meg ikke om mikrofoner, for jeg kom ikke til å lage noe støy. Etter å ha satt meg på sengen, tok jeg av meg den høyre skoen, snudde den og brukte neglene for å trekke ut en stift av hælen. Jeg dreide gummisålen rundt som en liten dør, og snudde skoen igjen før jeg ristet den. Et lite plastrektangel falt ut og spratt én gang. Det var en trådløs e-postsender, ikke noe fancy, av den typen du kan kjøpe overalt. Den var på størrelse med en litt stor personsøker, hadde et bitte lite tastatur og var blitt reprogrammert til bare å kunne sende til én adresse. Jeg slo den på, og tastet inn en kort beskjed før jeg trykket på Send. Jeg er inne, lød beskjeden.