Livet er et annet sted av Milan Kundera

Milan Kundera

Livet er et annet sted Oversatt av Milada Blekastad

Milan Kundera Originalens tittel: La vie est ailleurs Oversatt av Milada Blekastad Copyright © 1973, 1985, 1987, Milan Kundera Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-48603-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1975 på norsk av Gyldendal Norsk Forlag.

Cover design by Milan Kundera Cover design copyright © 2012, Milan Kundera Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Første del eller Dikteren blir til s. 7 Annen del eller Xavier s. 79 Tredje del eller Dikteren skaffer seg utløsning s. 111 Fjerde del eller Dikteren løper s. 189 Femte del eller Dikteren er skinnsyk s. 217 Sjette del eller Førtiåringen s. 317 Syvende del eller Dikteren dør s. 341

Første del eller Dikteren blir til

1 Når dikterens mor tenkte på hvor dikteren var unnfanget, kom bare tre muligheter i betraktning: en aften på en benk i parken, en ettermiddag på hybelen til en kollega av dikterens far, og en formiddag i et romantisk landskap et lite stykke utenfor Praha.

Når dikterens far stilte seg et lignende spørsmål, kom han til det resultat at dikteren var blitt utstukket på kameratens hybel, for den dagen var uheldig for ham fra ende til annen. Dikterens mor ville ikke være med til kameratens leilighet, to ganger trettet de og to ganger ble de forsonet, mens de elsket var det noen som vred om nøkkelen til leiligheten ved siden av, dikterens mor ble forskrekket, de avbrøt samleiet og avsluttet det siden i gjensidig nervøsitet, noe som etter farens mening hadde skylden for at dikteren ble unnfanget.

Dikterens mor derimot ville på ingen måte innrømme den tanke noen mulighet at dikteren var unnfanget i en fremmed leilighet (den var full av ungkarsrot, og moren følte avsky for den uoppredde sengen med en fremmed krøllet pyjamas midt på lakenet), og hun forkastet like bestemt også den muligheten at han kunne være unnfanget på en benk i parken der hun bare motvillig og i strid med sin egen smak hadde latt seg 9

bevege til å elske, det forekom henne motbydelig, siden de prostituerte også pleier å elske på benkene i parken.

For henne var det følgelig helt klart at dikteren bare kunne være unnfanget en sommerlig solskinnsformiddag i ly av kampestener i en dal der Prahas befolkning pleier å gå søndagstur.

Denne skueplassen passer av mange grunner til å være stedet for dikterens unnfangelse: badet i middagssol er den et lysets, og ikke mørkets sted, dagens og ikke nattens; det er et sted midt i et åpent naturlig landskap, altså et fluktens og vingenes sted; og endelig er det et romantisk landskap, om enn ikke så fjernt fra byens høyblokker, fullt av kneisende klipper i en vilt bølgende jordbunn. Alt dette syntes moren var et talende bilde for det hun opplevet den gangen. Var hennes store kjærlighet til dikterens far ikke et romantisk opprør mot hennes skikkelige og prosaiske foreldre kanskje? Og hennes mot, da hun, datteren til en rik forretningsmann, hadde utvalgt en nettopp ferdig, fattig ingeniør, lignet ikke det dette ubendige landskapet i hennes indre?

Dikterens mor opplevet den gang den store kjærligheten, og skuffelsen som kom allerede et par uker etter denne vakre formiddagen i ly av kampestenen, kan ikke forandre noen ting i det. Da hun nemlig, glad og betatt, meddelte sin elsker at den intime indisposisjonen som pleiet å gjøre livet kjedelig for henne en gang i måneden, ikke hadde innfunnet seg, erklærte ingeniøren med en opprørende likegyldighet (skjønt den forekommer oss noe påtatt og usikker) at det sikkert bare var en ubetydelig forstyrrelse av legemets kretsløp som snart ville vende tilbake til sin velgjørende rytme igjen.

Moren begynte å ane at hennes elskede ikke ville nære de samme forhåpninger og oppløftende følelser som 10

hun selv, hun ble fornærmet og talte ikke med ham før den dag da hennes lege meddelte henne at hun var gravid. Dikterens far sa at han kjente en gynekolog som i all diskresjon ville befri henne for alle bekymringer, og dikterens mor brast i gråt. Å, disse rørende utfall på alle opprør! Først satte hun seg opp mot foreldrene i den unge ingeniørens navn, og siden flyktet hun til foreldrene for å finne hjelp mot ham. Og foreldrene skuffet ikke; de oppsøkte ingeniøren, appellerte til hans samvittighet, og ingeniøren, som vel må ha skjønt at her fantes det ingen utvei, gav sitt samtykke til et overdådig bryllup, og uten å kny tok han imot en betydelig medgift som gjorde det mulig for ham å grunnlegge eget entreprenørfirma; sine beskjedne eiendeler som kunne rommes i to kofferter, flyttet han over til villaen der hans nygifte hustru hadde bodd sammen med sine foreldre siden hun ble født.

Ingeniørens kjappe kapitulasjon kunne allikevel ikke lenger skjule for dikterens mor at det hun hadde kastet seg ut i, tilsynelatende så herlig hodeløst, ikke var den gjensidige store kjærligheten som hun, ifølge sin egen overbevisning, hadde sin hellige rett til. Hennes far eiet to innbringende malervareforretninger i Praha, og datterens bekjennelse var de oppgjorte regnskapers moral; siden hun hadde investert alt i sin kjærlighet (hun hadde jo vært villig til å forråde selv sine egne foreldre og deres stille hus!), ville hun at også den andre parten skulle legge ned i fellesboet en like stor sum av følelser. Følgelig forsøkte hun å gjenopprette uretten og ville ta ut igjen fra følelses-kassen det hun hadde investert, og viste etter bryllupet sin mann en stolt og streng mine.

Søsteren til dikterens mor var for ikke så lenge siden 11

flyttet fra foreldrenes villa (hun giftet seg og leiet en leilighet midt i byen), slik at den gamle forretningsmannen ble boende med sin kone i første etasje, og ingeniøren med deres datter kunne innrette seg i de tre værelsene ovenpå, to større og et mindre, som var innredet presis som den nygifte fruens far hadde bestemt for tyve år siden da han bygde huset. Da ingeniøren fikk et allerede ferdig innredet interiør istedenfor sitt tidligere hjem, var han på mange måter fornøyd, siden han ikke eiet noe annet enn innholdet av de to ovennevnte koffertene; men han foreslo allikevel noen små forandringer som skulle gi rommene et litt forandret utseende. Dikterens mor tillot imidlertid ikke ham som hadde villet legge henne under gynekologens kniv, å forstyrre det gamle utseendet av et interiør som inneholdt foreldrenes atmosfære, toogtyve års hyggelig vane og hjemlig trygghet.

Den unge ingeniøren kapitulerte uten slag denne gang også og tillot seg bare en liten protest som vi vil notere: På de nygiftes soveværelse stod et lite bord; på dets ene tykke ben hvilte en tung grå marmorplate, og på den stod en statuett av en naken mann; mannen holdt i venstre hånd en lyre som han støttet mot sin fremskutte hofte. Den høyre hånden holdt han patetisk løftet som om fingrene nettopp hadde slått ned i strengene; den høyre foten var flyttet bakut, hodet var kastet litt tilbake slik at øynene så mot høyden. La oss dessuten tilføye at mannens ansikt var overmåte vakkert, håret krøllet og den hvite alabasten som statuetten var laget av, gav skikkelsen et ømt pikeaktig skjær, en guddommelig ynglings uskyld; vi har forøvrig ikke tatt ordet guddommelig forfengelig; ifølge den innskriften som var inngravert i sokke12

len, var mannen med lyren den greske guden Apollon.

Bare sjelden kunne dikterens mor se på mannen med lyren uten ergrelse. Som regel stod han vendt med bakenden ut mot rommet, eller han kunne være forvandlet til stativ for ingeniørens hatt, noen ganger hang det en sko på hans yndige hode, og en annen gang var han iført ingeniørens sokk, noe som var en særlig vanhelligelse av Musenes hersker, da sokken stinket.

Når dikterens mor tok alt dette med så liten tålmodighet, var det ikke bare hennes svake sans for humor som hadde skylden; hun ante helt riktig at under dekke av en spøk ville hennes mann med denne sokken på Apollons legeme meddele henne alt det han av høflighet fortiet: at han tok avstand fra hennes verden og kapitulerte bare inntil videre.

På denne måten ble alabastgjenstanden til en virkelig antikk guddom, altså til et vesen fra en utenom-menneskelig verden, som griper inn i menneskenes tilværelse, knytter trådene, skaper intrigene og røper hemmeligheter. Den unge fruen så opp til den som til sin forbundsfelle, og hennes kvinnelige drøm omskapte den til et levende vesen hvis øyne av og til funklet i en farverik illusjon av regnbuehinner og hvis munn syntes å ånde. Hun ble forelsket i denne nakne ynglingen som var blitt nedverdiget og hånet for hennes skyld.

Hun så inn i hans skjønne ansikt og begynte å ønske at barnet som vokste i hennes mave, måtte ligne ham, hennes manns vakre fiende. Hun ville at det skulle ligne ham så meget at hun kunne tenke at det var denne ynglingen og ikke hennes mann som hadde gjort henne gravid; hun tryglet ham om at han med sin undergjørende kraft måtte gjenopprette den ulykksalige unnfan13

gelsen, trykke den om, male den over som den gang da den store Tizian malte sitt bilde utenpå en klattemalers maltrakterte lerret.

Uvilkårlig fant hun et forbilde i Jomfru Maria som også ble mor uten menneskelig inseminator, og hun skapte seg et ideal av morskjærligheten uten farens innblanding og forstyrrelse, hun prøvde med en provokativ lengsel å ønske seg at barnet måtte få navnet Apollon, noe som for henne var det samme som om det het Den som er uten menneskelig far. Selvfølgelig visste hun at hennes sønn ville få et vanskelig liv med et så opphøyet navn og at alle ville le både av ham og henne. Hun søkte derfor et tsjekkisk navn som kunne være den ungdommelige greske guden verdig, og festet seg ved navnet Jaromil (det er Den som elsker våren eller Den som våren elsker); og dette vant alles bifall.

Det var forøvrig blitt vår og syrinene blomstret da hun en dag ble kjørt til klinikken; og der gled den unge dikteren ut av henne etter noen timers smerter, og ned på denne verdens tilsmussede laken.

2 Deretter ble dikteren lagt i en liten seng ved siden av hennes, og hun lyttet til hans deilige skrik; hennes såre kropp var fylt av stolthet. La oss ikke misunne kroppen denne stoltheten; det var ikke meget den hadde kunnet oppleve stolthet ved før, enda den var ganske pen: riktignok hadde den en noe uttrykksløs bakdel og litt korte ben, men til gjengjeld ualminnelig friske bryster, 14

og under det fine håret (så lett at det knapt lot seg gjøre å holde frisyren på plass) hadde den et ikke nettopp blendende, men upåfallende yndig ansikt.

Moren var bestandig seg snarere bevisst det upåfallende ved seg enn det yndige, særlig da hun fra barndommen av levet i nærheten av sin eldre søster som kunne danse helt utmerket, som fikk sydd sine klær hos den beste skredderen i Praha og som, prydet med en tennisracket, uten vanskeligheter trengte seg frem i de elegante menns verden idet hun vendte faderhuset ryggen. Gjennom søsterens effektfulle villskap ble moren befestet i sin trassige beskjedenhet, slik at hun i protest lærte å elske musikkens og bøkenes sentimentale alvor.

Hun hadde riktignok hatt følge med en gutt før hun traff ingeniøren, en medisinstudent fra en familie i foreldrenes omgangskrets, men dette bekjentskapet maktet ikke å fylle hennes kropp med nevneverdig selvbevissthet. Da han en gang på en hytte gjorde henne kjent med fysisk elskov for første gang, brøt hun med ham allerede dagen etter med en melankolsk overbevisning om at hverken hennes følelser eller hennes sanser ville bli forunt den store kjærlighet. Og da hun den gang nettopp tok artium, fikk hun anledning til å proklamere at hun så sitt livs mål i arbeidet, og (på tross av den praktiske farens betenkeligheter) besluttet hun å la seg immatrikulere ved det filosofiske fakultet.

Da hennes skuffede legeme hadde sittet i omkring fem måneder på universitetsauditoriets brede benk, møtte det en gang på gaten en frekk ung ingeniør som virket tiltalende på det og bemektiget seg det etter tredje gangs møte. Og da legemet denne gang ble overmåte (og overraskende) fornøyd, glemte sjelen fort fagstudiets ærgjerrige karriere (så som en skikkelig sjel 15

bestandig bør gjøre) og ilte legemet til hjelp: den understøttet villig ingeniørens anskuelser, hans glade likegyldighet og sjarmerende ansvarsløshet. Selv om hun visste at dette var egenskaper helt fremmede for hennes hjem, ville hun gjøre seg til ett med dem, da det bedrøvelig uanselige legeme i deres nærvær opphørte å tvile på seg selv og begynte i forundring å hygge seg med seg selv.

Var moren altså endelig blitt lykkelig? Ikke så helt: hun ble kastet frem og tilbake mellom tro og tvil; når hun kledte av seg foran speilet, så hun på seg selv med hans øyne, og det forekom henne i det ene øyeblikk at hun var eggende, i det neste at hun var banal. Hun hadde utlevert sitt legeme i livegenskap til en fremmeds blikk – og dette bevirket stor usikkerhet.

Men hvor meget hun enn vaklet mellom håp og tvil, ble hun fullkomment revet ut av sin altfor tidlige resignasjon: søsterens tennisracket deprimerte henne ikke lenger. Hennes eget legeme levet endelig som et legeme, og moren skjønte at det var vakkert å leve slik. Hun lengtet etter at dette nye liv ikke måtte være bare et svikefullt løfte, men bli varig virkelighet; hun lengtet etter at ingeniøren måtte føre henne bort fra fakultetsbenken og fra hennes hjem og forvandle kjærlighetshistorien til livshistorie. Derfor ønsket hun med begeistring svangerskapet velkomment: hun så for seg seg selv, ingeniøren og sitt barn, og det forekom henne at denne treenighet nådde opp til stjernene og fylte universet.

Som vi allerede har berettet i forrige kapittel: Moren skjønte fort at han som satte pris på kjærlighetshistorien, var redd for livshistorien og ikke lengtet etter å forvandles sammen med henne til en gruppeskulptur som når opp til stjernene. Men vi vet også allerede at denne gang brøt hennes selvbevissthet ikke sammen 16

under tyngden av den elskedes kulde. Det var nemlig noe svært viktig som hadde forandret seg. Morens legeme, som inntil nylig var utlevert på nåde og unåde til elskerens blikk, trådte inn i en ny fase av sin historie: Det opphørte å være et legeme for fremmedes øyne, det ble til et legeme for en som ennå ingen øyne hadde. Dets ytre overflate mistet sin betydelighet, legemet berørte med sin indre flate et annet legeme som aldri noensinne noen hadde sett. Den ytre verdens øyne kunne altså bare merke dets uanselige ytre og ikke engang ingeniørens mening hadde noen betydning for det lenger, fordi den ikke kunne påvirke dets store skjebne på noe vis; nå først var det blitt fullt ut selvstendig og selvtilstrekkelig; maven som vokste og ble styggere etter hvert, var dets voksende reservoar av stolthet.

Etter fødselen inntrådte en ny fase for morens legeme. Da hun for første gang følte sønnens famlende munn suge seg fast til hennes bryst, demret en søt skjelving inne i hennes barm og sendte vibrerende stråler ut gjennom hele legemet; det lignet elskerens kjærtegn, men her var det noe mer enn det: en stor rolig lykke, en stor lykkelig ro. Aldri før hadde det vært her; når elskeren kysset hennes bryst, var det et sekund som skulle frikjøpe timer av tvil og mistro; denne gang derimot visste hun at munnen var presset til hennes bryst til tegn på uavbrutt hengivenhet, som hun får lov å være sikker på.

Og det var enda noe som var anderledes: Hver gang hennes elsker berørte hennes nakne kropp, var hun bestandig sjenert; den gjensidige tilnærming var bestandig en overvinnelse av noe fremmed og dette samhørighetens øyeblikk var nettopp derfor så berusende, fordi det varte så kort. Blygheten sov aldri, den gjorde kjær17

ligheten eggende, men passet samtidig på at legemet aldri måtte utlevere seg uten forbehold. Denne gang var sjenansen borte; den var ikke til. Begge legemer åpnet seg for hverandre med alt sitt og hadde ingen ting å skjule for hverandre.

Aldri hadde hun hengitt seg slik til noe annet legeme og aldri hadde et legeme hengitt seg slik til henne. Elskeren kunne nyte hennes skjød men hadde aldri bodd der, han kunne berøre hennes bryst men drakk aldri av det. Akk, denne ammingen! Hun betraktet kjærlig den tannløse munnens fiskebevegelser og forestilte seg at hennes tanker, forestillinger og drømmer fløt med melken inn i hennes lillegutt.

Det var en tilstand av paradis: kroppen fikk lov til å være kropp fullt ut og behøvde ikke å dekke seg til med fikenbladet; de var sunket ned i en uendelighet av rolig tid; de levet sammen som Eva levet sammen med Adam før de hadde smakt eplet fra kunnskapens tre; de levet i sine legemer bortenfor godt og ondt; og ikke bare det: i paradiset er det ingen forskjell på vakkert og stygt, slik at alt det som hører legemet til, var for dem blitt hverken vakkert eller stygt, men deilig; deilige var kjevene, selv de tannløse, deilig var brystet, deilig var navlen, deilig var den lille stompen, deilig var tarmene hvis funksjoner ble nøye fulgt, deilig var dunen som spiret på den komiske hodeskallen. Hun passet omhyggelig på sønnens gulp, bærsj og tiss, og det var ikke bare en pleierskes omsorg som våket over sønnens sunnhet: nei, hun overvåket det lille legemet med alle dets funksjoner med lidenskap.

Dette var noe helt nytt, for moren hadde fra barndommen følt en overspent avsky ikke bare for all fremmed, men til og med for sin egen legemlighet; hun følte 18

en motvilje mot seg selv når hun måtte sette seg ned på WC (hun forsøkte bestandig i det minste å gå inn der slik at ingen så henne), og hun hadde til og med hatt perioder da hun sjenerte seg for å spise når andre var tilstede, da det forekom henne motbydelig å tygge og svelge. Lilleguttens legemlighet som var opphøyet over enhver art for avsky, lutret henne nå på en forunderlig måte og rettferdiggjorde hennes eget legeme også. Melken som av og til piplet frem på brystvortens furete hud, forekom henne poetisk som en duggdråpe – ofte grep hun om vorten og presset den lett for å få se den fortryllende dråpen igjen; hun tok den på fingeren og smakte på den; hun sa til seg selv at hun ville kjenne smaken av drikken som hennes sønn levet av, men snarere ville hun vite hvordan hennes eget legeme smakte; og smakte melken søtt, da forsonet denne smaken henne med alle hennes øvrige safter og utsondringer, hun begynte å oppfatte seg selv som appetittlig, hennes legeme var blitt behagelig, positivt og selvfølgelig for henne som alle ting i naturen, som treet, som busken, som vannet.

Dessverre forsømte moren legemet av lutter lykke ved legemet; en dag la hun merke til at det allerede var for sent og at hun kom til å beholde den furete huden på maven med de hvite sprekkene i underhuden og den hengende overhuden som ikke så ut som kroppens faste bestanddel, men heller som dens løst utenpåsydde varetrekk. Men merkelig nok ble hun ikke fortvilt når hun fikk se det. Hvor furet maven enn var, var morens legeme lykkelig, for det var et legeme for øyne som foreløpig bare så verden i tåkete omriss og ikke visste (det var jo paradis-øyne) at det eksisterer en grusom verden som gjør forskjell på stygge og vakre legemer.

19

Hvis ikke barnets øyne så det, så så selvfølgelig mannens øyne det, som etter Jaromils fødsel forsøkte å forsone seg med moren. Etter lang tid elsket de igjen; men det var blitt anderledes enn før: de fant ubemerkede og skjulte tider for sin fysiske elskov, de elsket i halvmørket og tilbakeholdent. Dette passet sikkert svært godt for moren: hun visste om sitt vansirede legeme og fryktet for den altfor lidenskapelige og åpne fysiske elskov som kunne ta fra henne den deilige indre ro som sønnen hadde gitt henne.

Nei, nei, hun vil aldri mer kunne glemme at mannen hadde gitt henne en lidenskap full av usikkerhet, men sønnen en fred full av lykke: derfor flyktet hun fortsatt til ham (han krabbet allerede, han gikk, han talte) som til en trøster. En gang ble han alvorlig syk og moren lukket nesten ikke øynene på fjorten døgn og var uavbrutt tilstede i nærheten av hans lille hete kropp som vred seg i smerte; selv denne tiden gjennomlevet hun i ekstase; da sykdommen var over, forekom det henne at hun hadde gått gjennom dødsriket med sønnens legeme i armene og at hun hadde brakt det med seg tilbake derfra; det forekom henne at etter denne felles opplevelse kunne ingen ting mer skille dem ad.

Mannens legeme, iført dress eller pyjamas, et diskret legeme innelukket i seg selv, kom fra dag til dag mer og mer på avstand og mistet noe av sin nærhet, mens sønnens legeme stadig var henvist til henne; hun ammet ham riktignok ikke lenger, men lærte ham å gå på do, kledte av og på ham, bestemte hans frisyre og klær, daglig berørte hun ham utenfra med maten som hun med stor kjærlighet laget for ham. Da han i fireårsalderen begynte å miste appetitten, ble hun streng; hun tvang ham til å spise og følte for første gang at hun 20

ikke bare var en venninne, men også herskerinne over dette legeme; og legemet satte seg til motverge, det ville ikke svelge, men måtte; med en merkelig tilfredsstillelse så hun den forgjeves motstand og underkastelsen, den tynne strupen der den avviste matbitens vandring nedover kunne sees utenpå. Å, sønnens legeme, hennes hjem og paradis, hennes kongerike …

3 Og hva med sønnens sjel? Var ikke den hennes kongerike? Å, jo, jo! Da Jaromil for første gang uttalte et ord og dette ord var mamma, ble moren henrykt av lykke; hun mente at hun selv fylte sønnens hele bevissthet som foreløpig bestod av ett eneste begrep, slik at senere, når denne bevisstheten vokser, forgrener seg og blir fyldig, vil hun for alltid være dens rot. Gledelig oppmuntret fulgte hun siden omhyggelig alle sønnens forsøk på å forme ord, og da hun gikk ut fra at hukommelsen er skrøpelig og livet langt, kjøpte hun en dagbok innbundet i mørkeblå permer, og i den noterte hun alt som kom fra sønnens munn.

Tar vi altså morens dagbok til hjelp, vil vi finne at ordet mamma snart ble fulgt av flere ord, og der står ordet pappa først på syvende plass etter mormor, morfar, nem, tutut, vov og tiss. Etter disse enkle ord (i morens dagbok er de alle forsynt med en kort kommentar og datum) finner vi de første forsøk på å danne en setning; vi får høre at han allerede en god stund før 21

sin andre fødselsdag hadde erklært: mamma er snill.

Noen uker senere sa han: mamma er slem. For denne uttalelsen, som han ytret da moren nektet å gi ham bringebærsaft før maten, fikk han ris på rumpen, og da skrek han gråtende: Jeg finner meg en annen mamma!

Men en uke senere gledet han moren usigelig, da han sa: Min mamma er den peneste. En annen gang sa han: Mamma skal få et slikkekyss, noe som betegnet at han rakte tungen ut og slikket moren over hele ansiktet.

Hvis vi hopper over noen blad, kommer vi frem til en uttalelse som fengsler med sin rytmiske form. Mormor hadde en gang lovet Jaromil at han skulle få et eple, men siden hadde hun glemt det og spist opp eplet selv; dengang følte Jaromil seg snytt og gjentok flere ganger: Mormor bare snakket, eplet mitt hun rappet.

På en viss måte kunne denne uttalelsen sidestilles med Jaromils allerede siterte tanke at mamma er slem, men denne gang fikk han ikke ris, tvert imot satte alle i å le, selv bestemoren, og de gjentok ofte denne uttalelsen for hverandre (noe som selvfølgelig den våkne Jaromil la merke til) som svært underholdende. Jaromil oppfattet vel den gang knapt grunnen til sin suksess, men vi vet meget godt at rimet reddet ham fra riset og at han på denne måten for første gang fikk kjenne poesiens magiske makt.

På de følgende sidene av morens dagbok finner vi flere uttalelser som går på rim, og av morens kommentarer fremgår det klart at Jaromil hygget og gledet hele huset med dem. Således skapte han for eksempel dette fortettede portrettet av tjenestepiken Anna: Anna tjenestepike løper ut og inn som en hind. Et stykke nedenfor kan vi lese: Når vi ut i skogen går, glede oss i hjertet står. Moren trodde at helt bortsett fra det fullkomment 22

originale talent som Jaromil var begavet med, hadde denne hans rimende virksomhet sin rot i påvirkningen fra alle de barnerimene som hun leste for ham i så store mengder at han lett kunne ha fått inntrykk av at det tsjekkiske språk bestod utelukkende av trokéer, men her må vi rette på moren en smule; en større rolle enn talent og litterære forbilder spilte bestefaren, en nøktern praktiker og svoren fiende av all diktning, som med vilje tenkte ut de tåpeligste rim og lærte dattersønnen dem i all hemmelighet.

Jaromil la tidlig merke til at hans ord ble skrevet ned med stor oppmerksomhet, og han begynte å oppføre seg deretter; hvis han fra først av hadde benyttet språket til å gjøre seg forstått, talte han nå for å vekke anerkjennelse, beundring eller latter. Han gledet seg allerede på forhånd til hvordan de andre ville reagere på det han sa, og når det ofte forekom at den ønskede beundringen uteble, forsøkte han å si gemenheter som kunne vekke oppmerksomhet. En gang lønte det seg dårlig; da han hadde sagt til far og mor Dere er noen drittsekker (ordet hadde han fra en gutt i nabohaven, og han husket at de andre guttene hadde ledd helt vilt), gav faren ham en ørefik.

Fra denne dagen fulgte han oppmerksomt hva det var de voksne satte pris på i sine ord, hva de var enige i, hva de forkastet og hva de var opprørt over; dette gav ham anledning, en gang da han stod i haven sammen med moren, til å uttale en setning som var gjennomtrengt av bestemorens klagende melankoli: Mor, livet er egentlig som det ville ugress.

Det er vanskelig å si hva han mon forestilte seg ved disse ordene; sikkert er at han ikke tenkte på den energiske verdiløsheten og verdiløse energien som kjenne23

tegner ugresset, men at han vel ville beskrive en uklar forestilling om at livet er trist og meningsløst. Men på tross av at han egentlig hadde sagt noe helt annet enn han hadde tenkt å si, var virkningen av hans ord storartet: moren ble taus, strøk ham over håret og så ham i øynene med tårevått blikk. Blikket var fullt av rørt anerkjennelse, og Jaromil ble som beruset og ønsket å se det igjen. Da de gikk tur, sparket han til en sten og sa så til sin mor: Jeg sparket en sten, mamma, og nå synes jeg så synd på den at jeg vil klappe den – og han bøyet seg virkelig og klappet stenen.

Moren var overbevist om at hennes sønn ikke bare var begavet (han kunne lese da han var fem år), men at han også var ualminnelig følsom og forskjellig fra andre barn. Hun uttalte denne sin oppfatning ofte til bestefaren og bestemoren, noe som fylte Jaromil med voldsom interesse der han lekte ubemerket med sine soldater eller sin hest. Etterpå så han opp til gjestene som vanket i huset, og forestilte seg henrykt at deres øyne så på ham som et merkelig unntagelsesbarn, som kanskje overhodet ikke er noe barn i det hele tatt.

Da hans sjette fødselsdag nærmet seg og han om noen måneder skulle begynne på skolen, forlangte familien at han måtte få sitt eget værelse hvor han skulle sove alene. Moren sørget over tiden som fløy så fort, men var enig. Hun ble enig med sin mann om at de ville gi Jaromil det tredje og minste værelset i husets annenetasje som fødselsdagspresent, og de kjøpte en sovesofa og andre møbler som passet i et barneværelse: et lite bokskap, speil som skulle oppmuntre ham til renslighet og orden, og en liten skrivepult.

Faren tilbød seg å smykke værelset med Jaromils egne tegninger og begynte straks å lime de rotete barne24

tegningene av epler og haver i passe-partout. Da kom moren bort til ham og sa: «Det er noe jeg så gjerne ville du skulle gjøre for meg.» Han så opp på henne, mens hun fortsatte med en både usikker og samtidig bestemt stemme: «Jeg ønsker meg noen ark papir og farvetusj.»

Hun satte seg ned ved bordet på sitt eget værelse, la det første arket utover og drev lenge på å kopiere bokstaver på det med en blyant; endelig dyppet hun penselen i rød tusj og begynte å male den første bokstaven, en stor L. Etter L-en kom I, og tilslutt ble det til en innskrift: Livet er som det ville ugresset. Hun betraktet sitt verk og var fornøyd: bokstavene stod på rekke og rad og var temmelig like store; og likevel tok hun et nytt ark og kopierte innskriften på det, og denne gang farvet hun den med mørkeblå tusj, for farven forekom henne å passe meget bedre til den grenseløse tristesse i sønnens tanke.

Etterpå husket hun hvordan Jaromil hadde sagt: Mormor bare snakket, eplet mitt hun rappet, og med et lykkelig smil gav hun seg til å skrive (denne gang med høyrød tusj): Kjære mormor er så snill, hun spiser epler når hun vil. Da husket hun med et indre smil Dere er noen drittsekker, men skrev ikke opp denne uttalelsen, derimot tegnet hun (med grønt) Når vi ut i skogen går, glede oss i hjertet står, og så (med fiolett) Anna stuepike løper ut og inn som en hind. (Jaromil hadde riktignok sagt Anna tjenestepike, men ordet tjenestepike forekom moren å være for grovt), siden husket hun hvordan Jaromil hadde bøyet seg ned til stenen og klappet den, og etter et øyeblikks overveielse begynte hun å skrive (lyseblått): Ikke en sten kunne jeg såre og endelig helt tilslutt og med en smule blygskap, men med om så større lyst tegnet hun (i oransje) Mamma, 25

jeg gir deg et slikkekyss og deretter endog (med gull) Min mamma er den vakreste av alle.

Om kvelden før fødselsdagen sendte foreldrene den oppspilte Jaromil ned til bestemoren for å ligge der, og de begynte å flytte på møblene og henge opp bildene. Da de om morgenen bad barnet komme opp og viste ham det forandrede værelset, var moren nervøs og Jaromil gjorde henne på ingen måte roligere; han stod overrumplet og sa ingen ting; hans største interesse (som han viste bare usikkert og famlende) gjaldt skrivepulten: det var et merkelig møbel som lignet en skolepult, bordplaten (som var skrå og til å slå opp, med et rom til bøker og skrivehefter under) hang sammen med settet i ett møbel.

«Nå, hva sier du, er du glad?» moren kunne ikke holde det ut lenger.

«Ja, jeg er glad,» svarte barnet.

«Og hva er det du liker best, si meg det!» sa bestefaren som stod i døråpningen sammen med bestemoren og så på den lenge ventede begivenhet.

«Pulten,» svarte barnet, satte seg og begynte å åpne og lukke lokket.

«Og hva sier du til bildene,» sa faren og pekte på de innrammede tegningene.

Barnet løftet på hodet og smilte: «Dem kjenner jeg.»

«Og hvordan liker du dem når de er hengt opp på veggen slik?»

Barnet satt fremdeles på pulten sin og nikket med hodet til tegn på at det likte tegningene.

Morens hjerte presset seg sammen, og hun ville helst ha forsvunnet ut av rommet. Men hun stod her og kunne ikke forbigå innskriftene i taushet, de hang der 26

på veggen og tausheten ville bety en dom; derfor sa hun «Og se på innskriftene også!»

Barnet så med bøyet hode ned i det indre av pulten.

«Her ser du, jeg ville,» holdt moren på mer og mer forvirret, «jeg ville at du skulle ha et minne om hvordan du utviklet deg fra vuggen til skolepulten, for du var et klokt barn og gledet oss alle …» Hun sa det som om hun bad om unnskyldning, og i sin angst gjentok hun det samme flere ganger til hun ikke lenger visste hva hun skulle si, og tidde.

Men hun tok feil dersom hun trodde at Jaromil ikke satte pris på gaven hennes. Han visste riktignok ikke hva han skulle si, men misfornøyd var han ikke; han hadde bestandig vært stolt av sine egne ord og ville ikke si dem bare sånn ut i luften; når han nå så dem møysommelig skrevet med tusj og forvandlet til bilder, følte han det som en suksess, og det en så stor og uventet suksess at han ikke visste hvordan han skulle ta den, og ble forfjamset; han forstod at han var barnet som ytrer betydelige ord, og visste at et slikt barn burde ytre noe betydelig nå også, men det falt ham bare ikke inn noen ting og derfor bøyet han hodet ned. Men da han med et lite sideblikk fikk se sine egne ord på veggene, forstenet, stivnet, varigere enn han selv, ble han beruset; det forekom ham at han var omgitt av seg selv, at han var mangfoldig, at han fylte hele rommet, at han fylte hele huset.

27