Line Nyborg
Det andre barnet Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56187-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Moren til åtteåringen som døde med store hodeskader i 2005 har ikke et snev av mistanke om at mannen hennes kan ha skadet sønnen. Hun omtalte mannen sin som en veldig flink stefar og sa hun aldri var redd for å la sønnen være aleine med ham. Hun sa at sønnen løp etter ham som en skygge. (Tønsbergs Blad, 23. april 2009)
Jeg står på brygga i Tønsberg. Det er natt til søndag. Mørke nattegjester går langs trebrygga. Noen få båter dupper i vannet, dunker i bryggekanten. Ei dame i tredveårene kaster opp utenfor Esmeralda. Sjangler videre opp gjennom smugene. Vår, natta er fortsatt kald. Jeg setter meg i baren, legger det ene beinet over det andre. Gin tonic, sier jeg til bartenderen. Jeg tåler ikke sprit. Jeg glemmer det når jeg drikker sprit. Jeg tar en stor slurk. Det smaker skarpt og litt bittert. Mannen ved sida av meg har sett på beina mine og flytter blikket oppover til skjørtet og den gule, litt gjennomsiktige blusen. Når det kommer til fjeset, forandrer det seg, som om han skjønner at det ikke er noen åpning der. Kor e du fra, sier han, snur seg mot meg og lener albuene på disken så jakka strammer over skuldrene. En nordlending i Tønsberg. Det er ikke så mange av dem her. Det er noe kjent med smilet hans og tonefallet. Jeg er nordfra, sier jeg. Det kan man ikkje høre, sier han. Jeg er god på å tilpasse meg, sier jeg og tar en lang slurk. Han lener seg litt mot meg. Men nordlendinger finner 7
alltid kverandre, sier han. Du kan ikkje gjømme deg for oss. Hånda hans er bred og tørr mot min når han sier navnet sitt. Agnes, sier jeg, løfter glasset, klinker det mot hans. Hvordan havna du her sørpå, Agnes, spør han. Jeg traff noen herfra, sier jeg. Han ville tilbake hit, og jeg ble med. De som er herfra, vil alltid tilbake hit, sier han, som om han kjenner til det. Jeg ser ned i glasset, det er tomt. Han løfter hånda til bartenderen, en til, sier han. Jeg var ensom, sier jeg. Jeg orka ikke å være aleine lenger.
Våren er så full av tillit. Den åpner seg for hvem som helst. Et streif av sol, så kommer den, og selv bitte små fugler og knopper stikker hodene fram i den kalde lufta. Våren løfter seg opp fra snøskorpene. Himmelen så urørt og forventningsfull som et hvitt papir. Stien jeg går på er den samme, men lydene er nye. Fuglene har begynt å synge. Vannet sildrer fra snøen som smelter. Jacob er langt foran allerede. Jeg er så vidt våken. I ei lysning bryter hvitveisen opp mellom tørre, grå kvister. Det knaser når jeg går over dem. Han står der foran vannet og venter. Kommer du, mamma? Hva er det, sier han, til noen ender som flyr opp fra bredden og skrår over vannet vekk fra oss. Hva er det? Han spør om alt mulig, men aldri etter faren sin. Han vet ikke hvordan det er, å ha en far. Etter hvert har jeg også vent meg til det. At faren aldri ringer, aldri vil se han. Det er sånn det er. Se, mamma, sier Jacob. Han har en klump snø i hendene, som han kaster i vannet. Den ligger og dupper i vannflata. Sola kommer inn over fjesene våre. Vi står stille ei stund i sola og ser på snøen som blir borte. 9
Linerla har svart bryst mot dagen, den flyr opp når den lave skyggen min vises. Jeg ser knoppene på bjørka, hestehoven i vannkanten, ser på alt som åpner seg, og vet ikke hvordan det skal overleve. Om våren hadde visst, vet jeg ikke om den hadde kommet. * Etter at han har sovna om kvelden, er det fortsatt lyst ute ei stund. Så kommer mørket, som om noen la et teppe over jorda. Vinduet ut mot parkeringa blir svart, med speilbildet av meg på, som sitter der aleine. Jeg ser ned på hendene mine, de ser voksne ut. Det var derfor jeg flytta sørover, for å begynne på universitetet, for å gjøre noe med livet mitt og bli voksen. Da jeg dro, satt faren min igjen ved kjøkkenvinduet og rulla sigaretter og så ut, og været var det eneste som skifta, før de henta han inn på sykehuset og sa, det er ikke lenge igjen nå. Mora mi hadde reist før han. Jeg husker at hun snakka om det, det var rett før hun gjorde det på den måten hun kunne, ved å sovne inn og ikke våkne mer. Hun satt på skinnpuffen i stua og sa æ skulle reist fra han, Agnes. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker det bildet av henne så godt, jeg ser henne helt tydelig for meg, hun sitter der på puffen med hendene over fjeset. Men hun har reist, og faren min har reist, og faren til sønnen min har også reist, sjøl om han bor på den andre sida av byen. Det er Jacob og meg som er igjen. Det går bra helt til kvelden kommer. Jeg ser ned på de voksne hendene mine. Magen min under genseren som hviler midt mellom lårene 10
har også ei tyngde i seg. Noe i meg har blitt sterkere. Noe i meg vet. Det er jeg som er der inne og strekker meg ut i magen og hendene, ut i dagen, forsiktig og ikke langt, men det er jeg som gjør det. Dagene og tingene tar sakte form og blir vår verden. Men det rekker ikke til alle timene i døgnet. For så kommer kvelden, så kommer helga. Og dit rekker det ikke. På kvelden er lyset brukt opp, og tankene får plass til å komme sigende. Jeg har dette barnet og det blir så trangt her inne. Kveldene og helgene om våren er så lange, og jeg kan ikke gå noen steder, for barnet mitt ligger og sover. * Jacob sitter i sandkassa i barnehagen. Det sitter ei jente ved sida av han. Hun strekker seg etter spaden han holder i hånda. Jeg hadde den, sier hun. Han slipper den ikke, strammer hånda rundt den og presser munnen og fjeset sammen, ser på henne og holder taket i spaden. Hun begynner å lage lyder. Sutring. Hun legger hodet bakover og vrenger munnen åpen til en firkant som viser tennene, små og hvite, og den rosa tunga. Jeg lar dem sitte der, går inn i gangen for å finne sekken og resten av tingene. Da jeg kommer ut, står det som sikkert er faren hennes, ved sida av sandkassa. Jeg ser bare ryggen hans. Han setter seg på kanten av kassa og drar spaden ut av hånda på Jacob. Jeg hører ikke hva han sier, men begynner å gå raskere mot dem. Han gir spaden til jenta. Nei! roper Jacob. 11
Slutt, sier han. Du kan ikke bare ta fra henne spaden, skjønner du. Det prikker nedover ryggen min. Unnskyld, men hva gjør du? spør jeg. Han snur seg skrått bakover for å se på meg, og hever blikket. Det var Ina som hadde spaden, sier han og slår hånda ut i hennes retning. Det er ikke sant, sier jeg. Jeg så jo akkurat at du tok spaden fra han. Han hever øyebrynene, skyver underleppa litt oppover. Herregud, det er bare en spade, sier han. Kom Ina, vi går. Ina snur seg mot oss og kaster spaden fra seg. Jeg må stå og puste litt, det prikker nedover ryggen. Jeg tar Jacob i hånda og går ut porten. Når jeg går opp trappa kjenner jeg det. Tyngden i skrittene mine. Jeg ser meg rundt som for å lete etter noe. Det er tingene som skal gjøres jeg holder meg fast i, grønnsakene som skal kuttes, middagen som skal lages, spises skje for skje, oppvasken som skal tas, gutten som er der og kaster lys over alt. Barne-tv og bok i sofaen. Jeg slipper meg selv ned i den. Våren er så utålmodig. Kvelden og isolasjonen inne bak veggene. Disse helgene som jeg før har tråkka inn og ut av uten å spørre etter så mye mer, begynner å se uttørka og oppspiste ut. Den ene helga kommer på den andre, og skal fylles av noe. Jeg må sørge for at noe skjer. Jeg holder ikke ut, at det ikke skjer noe. 12
Jeg må gjøre noe. Før mørket senker seg. Jeg er så redd for å miste det jeg har, for at det lyset jeg har fått, skal bli borte. Det fine teserviset til mora mi, fra Japan, laga av det tynneste porselen. Da jeg skulle sette koppen på bordet, var jeg så redd for å miste den at jeg klemte den i stykker mellom fingrene, og bitene skar inn i hendene mine. Jeg har skrudd av tv-en og sitter og ser meg sjøl i det svarte vinduet. Og jeg husker hvordan jeg la hånda på skuldra da jeg var liten. Gud fader i det høye. Gud som fulgte etter meg overalt. Jeg hadde nesten glemt det. Nå ser jeg ut av vinduet og husker på det, fletter fingrene fort sammen i fanget. Ordene har satt seg, de kommer av seg sjøl ut av munnen min. Kjære Gud, sier jeg, mumler jeg ned mot skuldra. Jeg legger hånda på den. Det er lenge sida jeg har lagt hånda på skuldra og bedt til Gud. Om du er der. Nå ønsker jeg at du gir meg noen, sier jeg til Gud, noen å være i lag med, for jeg holder ikke ut denne ensomheta lenger. Jeg lukker øynene. Jeg forklarer Gud at det er lenge sida, men at nå er jeg her igjen. At jeg føler meg ensom. Det trenger ikke å være noen spesiell mann, Gud. Jeg har ikke så store krav. Bare noen som kan være glad i meg, noen å komme hjem til, en å slippe å være aleine med. Han kan være helt vanlig, Gud. Og jeg ser han for meg, en som kommer hjem til meg i helt vanlige bukser og T-skjorte og står med brede bein midt i rommet, en som vil fylle tomrommet i meg, og jeg slipper 13
han inn og opp i senga mi. Hører du, Gud. Jeg hvisker det langt inn i de mørke gangene mine. * Det hvite fjeset til Rita har nesten hjerteform der det stikker opp av sjal og strikkejakke og vender seg opp mot sola. Jeg bor i andre etasje i firemannsboligen, med balkong. Rita bor i første, med dør ut til hagen. Vi er på etternavn med de andre to som bor her, ei eldre dame og en enslig mann, herr Lund og fru Arntzen. Rita har to gutter og er aleine med dem som jeg er med min. De løper på plenen i støvler og genser og lue, med en gummiball. Jacob står på vent i hjørnet av plenen, de er større enn han, noen ganger kan han være med. Det er rett at Rita bor i første, for hun er fundamentet, det er hun som bærer forholdet vårt, fordi hun er eldst, og fordi hun har vært alenemor lengst, hun vet hva som skal til for å overleve. Det er hun som har lært meg å handle brukt, bruke elektrisk brødkniv for å spare høyrearmen, og at noen ganger må barna komme sist. Rita er kanskje den eneste jeg har. Hun er fra Vestlandet, og faren til barna har reist til Spania og driver en bar der. Mange av de andre jentene der hun vokste opp, har funnet seg en reder eller en som har blitt rik på lynfiske, som gjør gode penger på sjøen, så de kan bo i store villaer og kjøpe gardiner til tredve tusen. Gardinhorer, kaller hun dem. Det er også noe vi har felles. Vi har ikke gardiner. Bare rullegardiner på soverommet. Hvordan går det, sier hun. Har du møtt noen? Rita spør alltid om det, som om det å møte en mann er det viktigste i livet. 14