Levi Henriksen Så lenge himmelen er over jorda

Så lenge himmelen er over jorda

Levi Henriksen

Så lenge himmelen er over jorda

En stor takk til nevrolog Nils Olav Aanonsen, nevrokirurg Christer Mjåset og Alf Storrud.

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50980-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Espen Terjesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

And love is a rainbow curving down from the sky Falling crystals of colour, shades of warm that never die – Phil Ochs

Til Leah, Hermann og Elisabeth

1.

Jeg heter Ruben, Rube for short (det uttales så det nesten rimer på dude), jeg er 16 år og skal dø, men først vil jeg ut på mitt livs reise. Alle skal dø, du også, men jeg skal dø snart. Den sykdommen jeg har, gjør at jeg neppe kan forvente å få tatt lappen. Det var i hvert fall det jeg hørte en lege fortelle foreldrene mine, men jeg håper selvfølgelig han tok feil. Bare fire prosent av alle barn i verden blir født på den dagen legene fastsetter.

Kanskje det går an å bomme den andre veien også? Jeg har tross alt klart meg så langt uten å merke noen av de symptomene de sa jeg kom til å få.

Det er fredag kveld, og jeg sitter alene på det lille rommet mitt, og nå ser du selvfølgelig for deg en sånn blek selvskader som bor i en trekkfull, trang leilighet sammen med en enslig far eller mor som er rusmisbruker, men det er ikke sånn i det hele tatt.

Jeg valgte dette rommet fordi det ligger på loftet, og når jeg sitter ved skrivepulten foran vinduet, har jeg bedre utsikt over byen enn noen jeg kjenner. Mamma og pappa maser nesten daglig om at jeg skal flytte ned i første eller annen etasje, og jeg er sikkert den eneste gutten på skolen som har mindre rom enn lillebroren sin, men jeg liker meg her oppe. Det får meg til å tenke på å sitte i cockpiten på et jagerfly, og det er derfor jeg valgte dette rommet da vi flyttet hit. Etter at legene fant ut at jeg virkelig var syk, har den følelsen bare blitt sterkere.

7

Noen kvelder sitter jeg her ved skrivepulten, sikter over naboenes tak og forsøker å forestille meg hvordan det må kjennes å være bak stikka på et fly akkurat i det øyeblikket hjulene slipper taket i jorden.

På veggen min har jeg et bilde av Ogwyn George. Han var riktignok ingen pilot, men radiooperatør og skytter i det første flyet som ble skutt ned av tyskerne over Norge under annen verdenskrig. De ti andre i den besetningen ble drept, men Ogwyn overlevde et fall på over 1000 meter uten fallskjerm. Han brakk en masse bein, men reddet livet fordi fallet ble dempet av grantrær og dyp snø. Det er slike historier jeg liker. Fortellinger fra virkeligheten der folk overlever mot alle odds.

Bildet jeg har av Ogwyn George, er en ganske dårlig, grovkornet svart-hvitt-kopi, og det er tatt om bord i et fly. Han har på seg en skinnhjelm og er opptatt av å notere noe på et papir. Jeg vet ikke om det er hjelmen som gjør det, men Ogwyn George ligner veldig på den østerrikske skihopperen Gregor Schlierenzauer. Han var like gammel som meg da han ble juniorverdensmester, og 19 første gang han vant verdenscupen. Skihopping er den eneste sporten jeg er opptatt av, og det skyldes sikkert noe av det samme som gjør at jeg liker fly.

Dette med å kunne trosse tyngdekraften og bare sveve. Hadde jeg kunnet velge hva jeg ville bli, måtte det vært pilot eller skihopper.

Grunnen til at jeg sitter alene på rommet mitt en fredagskveld, er ikke for å planlegge en karriere langt frem i tid. En karriere det aldri vil bli noe av. Det er ei jente jeg tenker på. Ei helt spesiell jente jeg har tenkt å be med på byfesten for å se de ungarske trapeskunstnerne gå på line mellom de to bruene i 8

morgen. Det tok meg lang tid å forstå at dette var den muligheten jeg ventet på.

Alle kan be med ei jente på kino, men det vil ikke bli en sånn første date man aldri vil glemme. Det at vi sammen skal se noen risikere livet mens de balanserer over landets lengste elv, vil gjøre at hun kommer til å huske meg selv etter at jeg er borte.

Det er bare det at hun ikke var på skolen i dag, så jeg fikk aldri spurt henne. Jeg kan selvfølgelig ringe, men det er ikke slik et ekte mannfolk ville gjort det. Jeg er helt sikker på at Ogwyn George ikke ville ringt. Jeg skal gå innom henne under runden min etterpå, så vil jeg i det minste se om hun er hjemme.

I et øyeblikk kan jeg se oss sitte på trappa utenfor huset hennes mens jeg forteller alt om meg selv, men jeg rister det ut av hodet. Jeg liker ikke å snakke om at jeg er syk. Jeg har bedt foreldrene mine om å fortelle det til færrest mulig av lærerne på skolen, og selv har jeg bare sagt det til James i klassen. Han og jeg har kjent hverandre siden barnehagen, og han har lovet ikke å fortelle det videre. Når folk får vite at jeg er syk, hender det at de ikke tror meg, fordi det ikke synes at det feiler meg noe. Men de som skjønner alvoret, synes alltid synd på meg.

Jeg forsøker ikke å tenke på den måten. Det blir som å forsøke å få sanda til å renne tilbake inn i et timeglass. For meg hadde det vært mye verre hvis jeg var tolv eller fjorten. Det er så mye jeg ville gått glipp av da. Nå er jeg gammel nok til å ha sex på lovlig vis, og jeg kan gå inn i hvilken som helst dagligvarebutikk i Danmark og kjøpe øl uten at noen kan nekte meg det. Dessuten har jeg lov til å øvelseskjøre. Pappa ble blank i øynene første gang han satte L-en bak på bilen vår, og jeg forsto hva han tenkte. Likevel ble det en fin tur helt til jeg holdt på å sneie borti autovernet. Pappas ansikt fikk samme farge som et glass lettmelk, og et øyeblikk så det ut som om han skulle dø før meg. Nå går kjøringa mye bedre. Hvis jeg ønsker det, kan 9

jeg fint reise til Sverige – ja, til Danmark også – uten at noen forstår at det sitter en 16-åring bak rattet.

Men det som virkelig hadde vært krise med å dø som fjortenåring, er at jeg ikke kunne blitt sammen med Alona. Ja, det er hun som er den jenta. Det vil si, vi er ikke kjærester, og jeg har aldri vært alene med henne, men de siste månedene har vi gått i samme klasse. Og det er noe med Alona som gjør at jeg føler meg som en katt i en tørketrommel. Når hun er i nærheten, er jeg verdens smarteste fyr og en som ikke klarer å stave navnet sitt på en og samme gang.

Jeg googlet navnet hennes, og på baskisk (som er et isolert språk som ikke ligner på noen andre europeiske) refererer det til noe med jomfru Maria. På spansk betyr det lys, på irsk vakker eller kjære barn, og på hebraisk står det for sterk som et eiketre. Jeg liker den spanske betydningen og den første av de irske best, for Alona er vakker. Eller forresten, det låter som noe pappa sier til mamma når han har drukket for mye vin.

Alona er pen. Punktum. Hun har en slik type ansikt som aldri vil gå av moten. Jeg er helt sikker på at gutter ville ha likt henne da bestefar var ung, og hundre år fra nå. Ja, så lenge gutter vil bry seg om jenter, er Alona ei de vil snu seg etter.

Egentlig er det litt rart at jeg er blitt forelsket i Alona. Tidligere har jeg alltid syntes at pene jenter er stygge. Ikke at de er stygge av utseende, men at de ofte har en mindre pen måte å oppføre seg på. Det er akkurat som om de mener at sola står opp om morgenen bare for å lyse opp dagen for nettopp dem.

Men Alona er ikke som andre pene jenter.

Iblant i timene lukker jeg øynene og forestiller meg hvordan det ville vært å stryke hånda gjennom det lange mørke håret hennes. Hvordan det vil være å ta henne i hånda. Hvordan det 10

vil være å kysse henne. Hvordan det vil være å bli elsket av noen før man dør.

Når jeg er hjemme om kvelden, blir fantasiene om henne annerledes, akkurat som om hun blir utydelig for meg når vi ikke er i samme rom. Jeg tror det har noe å gjøre med det som skjedde like etter at hun begynte i klassen vår.

Vi hadde hatt gym, og James og jeg ble satt til å rydde opp etter timen. Da vi hadde samlet alle innebandykøllene, klarte James å miste alt han bar på, akkurat da han skulle lempe dem opp i hjulkassa, og jeg skyndte meg til for å hjelpe ham. På en eller annen måte kom jeg borti vrideren på den ytterste døra inn til jentegarderoben, og det var sånn vi oppdaget at gymlæreren hadde glemt å låse. Jeg tror ikke vi sa noe til hverandre.

Det var i hvert fall ikke noe vi ble enige om.

Kanskje var det bare sånn at hånda mi misforsto signalene fra hjernen. At den lukket døra opp i stedet for å dra den igjen. Det er også forenlig med symptomene på sykdommen min. Det var i hvert fall det jeg forsøkte å unnskylde meg med etterpå. Jeg husker ikke hvem av oss som ledet an over terskelen inn i den lille gangen som førte til jentenes garderobe, men det var James som først bøyde seg ned mot nøkkelhullet i døra.

– Oh my God. Det er henne nye, hvisket han med merkelig fordreid stemme, og med krefter jeg ikke visste jeg hadde, nærmest løftet jeg vekk den høye bestevennen min.

Jeg stanget panna inn i dørvrideren, og det tok noen hjerteslag før øyet mitt klarte å fokusere gjennom nøkkelhullet, men det var ikke Alona jeg så. Det var Anita. Hun sto bøyd mot meg mens hun strevde med å dra på seg buksa. Hun hadde de største puppene jeg noen gang hadde sett i levende live, de eneste også, og jeg rakk å tenke at hennes kamp med buksa minnet om hver gang jeg forsøker å stappe soveposen min ned 11

i trekket, før det var jeg som ble løftet vekk fra døra. Ansiktet til Pedersen hadde samme farge som et overmodent jordbær, og det nyklipte håret fikk det til å se ut som om hele frukten hadde begynt å mugne. Et øyeblikk trodde jeg han skulle klinke hodene våre sammen. Så slepte han oss ut i gymsalen og lukket den ytterste døra bak seg.

– Gutter, hva slags nedrig oppførsel er dette? Dere er i en gymsal, ikke på noe helvetes peepshow, hveste han, og av måten blodårene bulte ut på hver side av tinningen på, forsto jeg at han anstrengte seg for ikke å rope.

– Hva var det som skjedde? sa jeg og tok meg til hodet.

– Ruben Hermann. Ikke spill uskyldig, hveste Pedersen enda litt hesere, og jeg kunne merke at han hadde spist mat med hvitløk dagen før.

– Jeg blir så rar i hodet, sa jeg, og støttet meg til James, som om beina var i ferd med å knekke sammen under meg. James sa ingenting, bare så ned i parketten, mens det brått virket som det var Pedersen som slet med å tolke signalene fra hjernen. Da hendene hans slapp taket i overarmene våre, så det egentlig ut som han hadde lyst til å klemme enda hardere.

Etterpå angret jeg på at jeg hadde brukt sykdommen for å slippe å få mer kjeft av Pedersen, men jeg føler likevel jeg ble straffet nok. Det var James som fikk et glimt av Alona gjennom nøkkelhullet, og hver gang jeg forsøker å tenke på henne på den måten, ser jeg for meg Anita. Da må jeg straks åpne øynene så alt det myke ikke skal fortsette å komme rullende mot meg som en tsunami av storvokst jente.

Om en drøy uke skal jeg inn og ta nye bilder på sykehuset, og jeg har alt begynt å grue meg. Ikke fordi jeg frykter resultatet – det føler jeg på meg allerede – men mer for hvordan mamma og pappa vil reagere. Det er det samme hver gang. På forhånd 12

er de oppstemte som unger på julaften, men etterpå oppfører de seg som om de bare skulle fått mjuke pakker. Jeg vet jeg ikke skal tenke sånn, men flere ganger føler jeg at jeg skuffer dem fordi jeg ikke klarer å bli frisk. Så er det den merkelige stemningen i bilen på vei hjem. En form for stillhet som støyer mer enn noe venterom på en jernbanestasjon, mens mamma og pappa hver for seg forsøker å finne ut hva de skal fortelle Elias, lillebroren min. Egentlig sliter jeg med det selv. Jeg vil ikke juge for ham, samtidig som jeg ikke ønsker å gjøre ham trist. Noen ganger når han har vært med oss på sykehuset, har folk spurt mamma og pappa om det er han som er den syke.

Det er noe med formen på hodet hans. Det ser ut som det er for stort til resten av kroppen, og øynene ser ut som de kunne tilhørt en alien. Men Elias har seriøst aldri vært syk i løpet av sine ti år på denne planeten, ikke noe mer alvorlig enn en forkjølelse i hvert fall. Derfor er det vanskelig å snakke sykdom med ham. Heldigvis.

Elias og jeg er sikkert som brødre flest, og flere ganger i uka må jeg ta meg sammen for ikke å dytte ham foran meg ned trappa. Seinest i forgårs hadde han vært inne på rommet mitt og lagt de to nyeste Blu-ray-filmene i feil cover. Egentlig er det befriende å ha ham å irritere meg over. Til mamma kan jeg knapt heve stemmen uten at leppene hennes begynner å skjelve, og pappa får et uttrykk i øynene som en gjenglemt hund i regnet. Ved den minste antydning til krangel mellom oss trekker han seg unna, og det er akkurat som jeg kan se en redsel i øynene for at det siste minnet hans av meg skal være vi som skriker til hverandre.

Jeg orker ikke å utsette meg for dette enda en gang – håpet til mamma og pappa som blir snudd til det motsatte, og så bilturen hjem, der de forsøker å oppføre seg som om ingenting har skjedd. Det er derfor jeg har bedt dem dra bort neste helg 13

før vi skal inn til kontroll. Jeg har sagt at James og jeg skal se film, lage mat og kanskje gå på en konsert sammen.

Mamma og pappa ble oppriktig glade, fordi de mener jeg gjør altfor lite sammen med vennene mine.

«Du kan vel be noen andre også», sa mamma.

«Jeg skal tenke på det», sa jeg, men selvfølgelig har jeg ikke tenkt å ha noen hyggehelg sammen med James. Jeg har en plan. Den tok form da jeg fikk beskjed om at jeg skal inn til ny kontroll, og det er her mitt livs reise kommer inn, og selvfølgelig Alona. Jeg skal kjøre bil til København. Problemet er bare at jeg må finne en måte å spørre Alona om hun vil være med på, uten at hun tror jeg er gal, og ringer politiet eller foreldrene mine. Jeg har allerede plottet inn hvor vi skal kjøre, på GPS-en i mammas bil.

Om vi kanskje ikke drar helt til København, kan vi stoppe i den første byen i Danmark etter at vi har kjørt over Øresundbrua fra Sverige. Der skal jeg gå inn i første og beste dagligvarebutikk og kjøpe øl til Alona og meg for mine egne penger.

Så kan vi ta inn på et hotell og sitte på rommet hele kvelden og snakke, mens vi drikker opp flaske etter flaske. Snakke som om vi skulle være et par med hele livet foran oss, men jeg har ikke tenkt å fortelle henne at jeg ikke er frisk, før vi drar. Hvis hun virkelig skal elske meg, må det være fordi jeg er den jeg er, ikke fordi jeg skal dø.

Forresten, det er én ting til også; jeg har et mellomnavn.

Amadeus. Det kan du nå bare glemme igjen.