Mens jeg funderte på hvem hun kunne være (en selger?), og hva jeg skulle gjøre, om jeg bare skulle legge på eller si noe, fortsatte hun: «Hallo! Er du der, Robert?» Jeg følte på en måte at jeg var nødt til å svare. «Ja.» «Så bra at jeg fikk tak i deg. Jeg heter Lexa Andersson.» «Jeg skal ikke ha –» sa jeg, nå helt overbevist om at hun var en selger. Hun lo (stygt, som et esel, liksom på innpust). Jeg skjønte ikke hva som var morsomt; de eneste som ringer meg, er selgere. «Nei, jeg selger ingenting. Jeg vil snakke med deg!» sa hun etter at hun hadde ledd fra seg. Det var da hun betonet ordet «snakke», at jeg skjønte det: en journalist. «Ingen kommentar,» sa jeg fort. Jeg holdt telefonen et stykke fra meg – som en brødskive – mens jeg hørte at hun fortsatte å snakke om at vi skulle møtes og jeg vet ikke hva. Til slutt lente jeg meg fram og sa: «Ha det», før jeg trykket på det røde telefonrøret. Jeg har gjort det en gang før, snakket med en journalist. Det gikk ikke bra. Resten av kvelden har jeg tenkt på henne, vært urolig. Jeg er sikker på at hun er en sånn som ringer opp igjen, som ikke gir seg.
Lekene
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.