Rosamund Young
Kuene Fornuft og følelser på gården
© Rosamund Young, 2003, 2017 Originalens tittel: The Secret Life of Cows Første gang utgitt i 2003 av Farming Books & Videos Ltd, gjenutgitt av Faber & Faber Limited i 2017. Oversatt fra engelsk av Haakon Larsen Norsk utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56037-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Illustrasjoner © Anna Koska Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Getty Images (forside), Scandinav Bildbyrå (bakside) Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11,4/14 pkt. Trinite No 1 og trykt på 90 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Noen av de eldste minnene jeg har, er av foreldrene mine som forteller «historier» der kuer, griser, høner eller villfugler er involvert. Jeg håper denne boken kan være en slags videreføring av denne tradisjonen. Rosamund Young, Kite’s Nest Farm
Forfatteren bemerker
Mens jeg satte sammen denne boken, fikk jeg høre at bøker bør ha kapitler. Men siden de fleste anekdotene mine er vevd sammen, og over i hverandre, virker det tungvint og unødvendig å splitte dem opp på denne måten. I stedet er boken inndelt i seksjoner som hver har en forklarende overskrift. Siden dette er en revidert utgave, har jeg hatt mulighet til å oppdatere deler av materialet. Rosamund Young
Innhold
Forfatteren bemerker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Historier om kuer – og om andre dyr på gården . . . Skarpsinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alice og Jim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mødre og døtre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Usedvanlig atferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litt om navn – og mer om sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et kort notat om søvn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mange slags mø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kloke beslutninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helhjertede vennskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ondt blod. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fat Hat II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyster og laster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyekontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kuer husker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litt om hester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En digresjon om sauer, griser og høner . . . . . . . . . . . . Kuer tar aldri feil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 13 15 33 34 35 38 43 47 49 53 56 60 65 69 73 82 84 86 87 87 95
Dizzy og familien hennes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det skjer noe her hver eneste dag … . . . . . . . . . . . . . . . Fysisk kommunikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noen ord om stell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litt om melk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kalveleker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amelia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høner liker å leke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høner har også en annen side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litt mer om Amelia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et lite notat om fugler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dorothy og hennes datter, Little Dorothy . . . . . . . . . . Selvmedisinering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
96 98 101 103 105 106 107 110 111 117 119 120 125
20 ting du bør vite om kuer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 ting du bør vite om høner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 ting du bør vite om sauer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 ting du bør vite om griser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skrevet om Kite’s Nest Farm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
132 133 134 136 138 141
«Naturen lærer dyrene å kjenne sine venner.» Shakespeare, Coriolanus, andre akt, første scene.
«Folk kan med forbløffelse se tv-programmer om elefantenes sosiale liv – familiegrupperinger, hengivenhet, gjensidige støtte, humoristiske sans – men uten å innse at kuene her hjemme kan leve sammen på omtrent samme måte, dersom de får muligheten.» Joanne Bower, The Farm and Food Society
Forord
Da jeg kom over The Secret Life of Cows, trodde jeg at tittelen var en spøk. Men det er den ikke. Og nettopp derfor er dette en nydelig bok. Den avslører at kuer (og definitivt sauer, og til og med høner) har langt større bevissthet og kunnskap enn de før har blitt tilkjent, noe som kanskje også kan virke deprimerende, siden man tvinges til å revidere hele sitt verdensbilde. Hvis denne boken hadde vært skrevet av en middels entusiast, kunne vi ha avfeid den som fantasifullt tøys. Men Rosamund Young har drevet økologisk jordbruk på Kite’s Nest i Worcestershire enda lenger enn økologisk som begrep har eksistert. Dette er en gård der folk kan fastslå på smaken alene hvilken ku melken kommer fra. Ingen andre har som Young klart å argumentere mot industrilandbruket så enkelt og besnærende, og så fullstendig basert på sunn fornuft. Forfatteren forteller ned i minste detalj om kuenes atferd, og hvor forskjellige de kan være i temperament og innstilling, men uansett hvor ofte hun gjør dem til individualister, betoner hun ingen særtrekk i deres kontakt med det annet kjønn. Er noen mer sjenerte enn andre? 13
Mer flørtete? Det får vi aldri høre noe om, kanskje av hensyn til privatlivets fred. Likevel vil denne boken snu opp-ned på en del verdensanskuelser. De dumme dyrene er kanskje ikke så dumme som vi liker å tro, og selv kan jeg aldri mer passere et jorde med kuer uten å undre meg litt over deres vennskap, deres væremåter og deres vesen. Alan Bennett, engelsk forfatter og dramatiker
Introduksjon
Å se noen kuer eller kalver leke sammen, stelle hverandre eller gjøre seg til for hverandre, får en helt ny dimensjon hvis du vet at disse dyrene faktisk er søsken, søskenbarn, venner eller svorne fiender. Så snart du kjenner dyrene som individer, vil du registrere hvor ofte storebrødre er snille med lillebrødrene sine, hvordan søstre søker eller vil unngå hverandres selskap, hvilke familier som alltid samles når de skal legge seg for kvelden, og hvilke som aldri gjør det. Kuer er like forskjellige som oss mennesker. De kan være svært intelligente eller trege i oppfattelsen; vennlige, bestemte, aggressive, fiendtlige, oppfinnsomme, kjedelige, stolte eller sky. Du vil se alle disse personlighetstrekkene i en flokk av en viss størrelse, og vi har i årevis vært bevisste på alltid å behandle dyrene våre som enkeltindivider. Moren og faren min begynte som gårdbrukere i 1953. Selv var jeg tolv dager gammel, broren min Richard fylte snart tre år. Alt vi hadde i starten var fem kuer og en gammel traktor. Ingen elektrisitet. Og ingen telefon. Gradvis bygget de seg opp en flokk av Ayrshire-kuer, 15
og hadde i tillegg noen griser av typen Wessex Saddleback. Det fantes enorme mengder kaniner i området, derfor var det helt fåfengt å dyrke jorden. Hvis man skulle motta subsidier på den tiden, hadde myndighetene et ufravikelig krav om intensivert drift. Man følte seg tvunget til å ta i bruk ethvert moderne hjelpemiddel. Foreldrene mine, på sin side, hadde en ryggmargsfølelse for å drive gården sin økologisk, selv om dette var et ord de aldri hadde hørt. Begge var fast bestemte på at dyrene deres måtte få leve verdige, komfortable liv. Noen av de eldste minnene jeg har, er av foreldrene mine som forteller «historier» der kuer, griser, høner eller villfugler er involvert. Jeg håper denne boken kan være en slags videreføring av denne tradisjonen. Kuer er enkeltindivider. Det samme er sauer, griser og høner – og om jeg skal våge å si det: enhver skapning på hele planeten, uansett hvor umerkelige, ustuderte og uoppdagede de måtte være. De færreste vil vel benekte at katter eller hunder eller hester er enkeltindivider. Men når det har skjedd ting med dyrene på gården vår, ting som har fått oss til å behandle dem som kjæledyr – det være seg sykdom, ulykker eller tap av noen kjære – har det slått oss hvor intelligente, hengivne og endringsdyktige de kan være. Kanskje koker alt ned til hvor mye tid man tilbringer sammen med et dyr, og kanskje gjelder det samme for mennesker. Enhver som har et svært begrenset antall dyr vil kjenne dem som enkeltindivider. Man vil gjerne trekke frem 16
deres positive egenskaper og personligstrekk som skiller dem fra andre. Gårdsdyr har også individuelle særegenheter, men jo større flokker de samles i, desto vanskeligere blir det å få øye på særtrekkene. Intelligensnivået varierer like sterkt som hos oss mennesker. Ingen skolelærer vil forvente at alle elevene i en klasse er helt identiske. Og ingen vil ønske å skape et samfunn der vi alle går rundt i de samme klærne og har de samme hobbyene. Selv om vi mennesker ikke har teft nok til å skille én edderkopp – eller én sommerfugl, én gulspurv eller én ku – fra en annen, gir ikke det oss noe grunnlag for å anta at de alle er helt like. Både dyr og mennesker kan miste mye av personligheten sin, eller bli institusjonaliserte, hvis de påtvinges noen livsbetingelser som er unaturlige, overdrevent tette, innholdsløse, strenge eller dønn kjedelige. Når dette skjer, må man unngå å ta det som bevis for at de alle er like – og derfor må de kunne behandles deretter. Mange har lett for å bedømme andre arters intelligens ved å bruke en menneskelig målestokk. Men hvorfor skal våre kriterier ha noen relevans for andre arter? Vi burde heller anta at hvert eneste dyr har et ubegrenset følelsesregister som vi bare kan vurdere på dyrets egne premisser. Dersom en ku har et intelligensnivå som er tilstrekkelig til å lykkes som ku, hva mer kan den ønske seg? Se for deg en liten kalv som prøver å få i seg litt høy, men som stadig blir skjøvet bort av noen større og sterkere kuer, og derfor resonnerer at hvis den skviser seg inn under haken til moren sin, kan det bli mulig å få stå og spise i fred. For meg er dette et stjerneeksempel på virk17
ningsfull praktisk intelligens. Men hvilken nytteverdi ville det ha om den samme kalven ble opplært til å åpne en port ved å skyve på hanken med nesen sin? Ingen som helst. Gjennom mitt lange liv som ku-observatør har jeg vært vitne til noen forbløffende eksempler på logisk, praktisk intelligens – og noen tilfeller av grunnleggende dumskap. Begge disse egenskapene har jeg også sett hos mennesker. Kuer holder det gående fra dag til dag mens de løser – eller ikke klarer å løse – problemer etter hvert som de oppstår. De trenger å lykkes som dyr, ikke oppfattes som utilstrekkelige tjenere for oss mennesker. Jeg leste en gang i magasinet Star and Furrow at kuer som mister muligheten til å bevege seg fritt rundt, får redusert hjernestørrelsen med 30 prosent i løpet av noen generasjoner. Dette er helt i tråd med våre egne observasjoner. I løpet 1970-årene merket foreldrene mine hvordan pannen på kuene deres vokste, de kunne også se på dyrene – og ikke minst på atferden deres – at intelligensen hadde økt. Vi fikk ti–femten år senere besøk av en forsker som jobbet for en av landets største dyreparker, og som etter mange års forskning på kraniestørrelsen til døde dyr hadde ropt varsku om at dyrenes hjerner ble stadig mindre. Konklusjonen hans var at dette hjernesvinnet skyldtes én ting: det kugalskap-infiserte fôret. Selv tenker jeg at måten dyr sperres inne på, må ha minst like mye av skylden. Også kjøttkvaliteten blir påvirket av kosten og graden av frihet. Dyr som har fått spise fritt, har høyere omega-3nivåer og mindre fett målt opp mot protein, sammenlignet med dyr på industrialiserte gårder. 18
Ingen ville forvente at et barn som oppbevares tettpakket og uvennlig, fratatt all kontakt med foreldre og søsken, med svært begrenset bevegelsesmulighet og absolutt ingen variasjon i kosten, skulle være i stand til å utvikle seg normalt. Dyr i landbruket, derimot – de bør da klare det! Det mener i hvert fall mange bønder, og byråkratene som instruerer dem. Vi har i årevis merket oss hvordan kuer som har fått tid og mulighet til å velge mellom ulike alternativer – for eksempel mellom å holde seg utendørs eller søke ly under tak, å ha gress eller betong under klovene, eller spise den eller den maten – alltid vil velge det som er best for dem. Og alle vil langt fra foretrekke det samme. Høner elsker å løpe rundt og undersøke alt som beveger seg, flakse med vingene i solen, glatte på fjærene og bade i støvet. De må aldri stenges inne i et lite bur eller tettpakket lokale. Påstanden om at enkelte «frie» høner ikke velger å driste seg ut selv om døren er åpnet for dem, blir helt urimelig hvis man vet at det finnes for lite gress på utsiden, samt at de hønene som er langt nede på hakkeordenen risikerer å bli truet og skremt. Denne nedverdigelsen av gårdsdyr kan ha flere forklaringer: propaganda, sedvane, inngrodde tradisjoner … men ikke på noen måte går det an å forsvare den rutinemessige avkuttingen av halen til grisunger og sauer, eller fjerningen av grisungenes tenner. Dersom griser biter eller høner hakker på hverandre, skyldes det at de er ulykkelige, og hvis halen til et lam skitnes til – jeg har selv opplevd hvor fælt det er å forholde seg til mark-infiserte sauer – må man finne ut hva som er 19
den egentlige årsaken, det er ingen løsning å heller klippe av dem halen. Å sørge for at dyrene er glade og la dem få leve ut sine naturlige atferdsinstinkter, er ikke bare en moralsk og etisk nødvendighet, det er også sunn økonomisk fornuft. Lykkelige dyr vokser raskere. Stressede barn både spiser og sover dårligere enn de som er avslappede og glade. Ulykkelige barn vil utvikle reelle og innbilte lidelser, deriblant hodepine, eksem og vektproblemer. Men gi dem bedre eksistensbetingelser, og du merker hvordan stresset blir mindre. Her kan et diett- eller miljøskifte få stor betydning, kombinert med å la barna få oppleve mer forståelse og kjærlighet. Dette gjelder både mennesker og dyr. Det er en vrangforestilling å tro at enhver menneskeskapt omgivelse kan være like god som eller toppe den som er naturlig. Mange grisunger er altfor unge idet de blir avvent fra morsmelk og plassert i noen omgivelser som tilsynelatende kan virke trygge og varme – men ingen kunstig tilvirkede miljøer kan måle seg med den tryggheten, stabiliteten, oppmerksomheten, fellesskapsfølelsen og optimale mattilgangen som naturen tilbyr. Resultatet blir at mange grisunger blir syke og allerede da får sitt første møte med antibiotika. Hvorvidt man lykkes i landbruket, blir i stadig større grad målt etter hvor mye man klarer å produsere. Og produksjonen måles etter hvor mange avkom et hunndyr føder på kortest mulig tid. Det man derimot ikke tar høyde for, er at denne evig-gravide moren lett kan få et avkortet liv, og dessuten ikke får videreført sin moderlige 20
visdom til neste generasjon, fordi barna skal avvennes fortest mulig. Slik øker faren for at kommende generasjoner blir mindre kunnskapsrike og dårligere skikket til å forholde seg til sine egne morsroller. Dette er jordbruk med kort horisont. Einstein sa en gang: «Det eneste virkelig verdifulle er intuisjonen.» Instinkt og intuisjon er de nyttigste verktøyene en levende skapning kan ha. Likevel blir de, i praktisk talt alt industrielt landbruk her i England, hensynsløst undertrykt, og dermed blokkeres muligheten for utvikling. Vi undertrykker instinktene til dyr og barn, og konsekvensene er enorme for hele samfunnet. Det er dyrene selv som har lidd mest under det intensiverte profittjaget i landbruket. Sykdommer blant bufe har ofte sitt opphav i overfylte, uhensiktsmessige fjøs samt dårlig – og til og med farlig – fôr. Livsbetingelsene er så ille at de forårsaker stress, og det er viden kjent at økt produksjon av stresshormoner gjør immunsystemet mindre effektivt. Stikk motsatt: Der kuer har tilstrekkelig boltreplass, ingen konkurranse om maten, frihet til å bevege seg hvor de vil, og – fremfor alt – mulighet til å holde sammen i familiegrupper hvor det finnes en overvekt av voksne dyr, er sjansen mye mindre for å få mark i lunger eller mage. Slik forebygges behovet for parasittmiddel, som helst bør unngås. Parasittmiddel svekker nemlig dyrets naturlige motstandskraft mot parasittinfeksjoner, dessuten er restforekomster i kjøtt eller melk ikke uvanlig. 21
På gårder der dyrene grupperes etter alder eller størrelse, blir de ikke bare fratatt helsegevinster, men også et fellesskap med eldre dyr – som kunne ha lært dem et og annet i mer naturlige omgivelser. Mange kuer lever komplett unaturlige liv, og denne formen for dyrehold er særlig utbredt blant melkekyr. Fordi de gjerne oppfattes som rene melkeleverandører – og ingenting annet – blir de fôret på et vis som skal maksimere produksjonen. Dietten er full av proteiner og tar ingen hensyn til kuenes egne preferanser, næringsbehov, komfort eller langtidshelse. Allerede rett etter fødselen kan kalver bli fjernet med makt fra sine mødre og fostret opp på diverse unaturlige måter, eller rett og slett skutt. Mange blir matet med et melkesubstitutt i stedet for den morsmelken de har krav på. De presses inn i syltrange båser eller i kennel hvor de ikke har kontakt med noen artsfrender. Noen av disse båsene ligger under bakken og mangler tilgang på ren luft, sol og bevegelsesmuligheter. Fôringsregimet nekter kalvene å få spise og drikke slik – og når – de behøver. Mange melkekyr lider av kronisk halting, og store deler av livet sitt går eller står de på underlag som verken er passende eller komfortabelt. Kuer som føler smerte, vil spise mindre, om noe i det hele tatt. Da kan de lett miste reproduksjonsevnen, og blir nådeløst fjernet fra flokken. Mange kuer blir konstant holdt innesperret, ofte svært mange på én gang, i såkalte megameierier. Melkekuer som dette får aldri gå og gresse, aldri se en eng. Melken de produserer er av tvilsom kvalitet.
22
På gården vår, Kite’s Nest, får kalvene være med mødrene sine så lenge de måtte ønske. De drikker morsmelk i minst ni måneder, og blir naturlig avvent idet kuas melk tørker opp – fra én til tre måneder før neste kalv blir født. Familien vår drev kommersiell melkeproduksjon da vi startet i 1953, men i 1974 hadde vi innsett at inntektene var så som så, melkingen var knallhardt arbeid, og ikke minst hadde foreldrene mine, broren min og jeg begynt å spørre oss selv om vi trivdes med dette systemet. Så i stedet begynte vi å la hver ku ale opp sin egen kalv. Det store vendepunktet kom tidlig i 1980-årene, en dag da Lochinvar, en særdeles smart og nydelig ung okse, skulle forlate gården og bli solgt på det lokale kvegmarkedet, til en som ville fete ham opp til optimalt biffnivå. Vi skjønte alle hvor sterkt vi kom til å savne Lochinvar, og klarte ikke å la være å tenke på hva hans nye hjem kunne være. Måtte han dra så langt at han ble sulten og tørst? Ville han bli behandlet skikkelig? Det var denne dagen vi bestemte oss for å selge biffkjøtt selv fra vår egen gårdsbutikk, for å få kontroll på alle stadier av kjøttproduksjonen og dermed forsikre våre kunder om at vi visste nøyaktig hva dyrene hadde levd på hele livet. I 2012 utvidet vi med kommersielt sauehold, så nå selger vi også lammeog fårekjøtt. Kunsten å drikke morsmelk er noe de fleste kalver fatter umiddelbart etter fødselen. Det hender at noen ikke skjønner helt hvor de skal suge, og da gir vi dem litt starthjelp. Så sant fødselen har vært uproblematisk og relativt smertefri, vil en kalv die fra «normalposisjonen». Men 23
har kalvingen vært vanskelig, kan enkelte kuer holde den nyfødte ansvarlig for all smerten de har følt og bare tillate suging fra baksiden, ute av syne. Kalver liker å leke sammen, kopiere hverandre og hele tiden lære noe nytt. For eksempel lærer de hvor de finner det beste og søteste vannet, og hvordan man napper nye skudd fra hekken. Akkurat som katter og hunder og mennesker, og sikkert også alle andre skapninger, erfarer kalver hvem som er til å stole på. En kalv vil slå seg ned under mulen til et eldre dyr bare hvis den vet at den ikke blir hundset. Noen fe er sjefete; de trenger tilsynelatende å opprettholde en aura av dominans, om ikke annet så ved en uprovosert og ganske vennligsinnet dytt, mens andre alltid er like blide – eller grunnleggende forknytte. Det meste koker vel ned til personlighet: En kollete ku kan med ett enkelt blikk klare å sette ut en som har horn. Kuer og kalver lever sine dagligliv på like varierte måter som menneskemødre og -barn gjør. Noen utvikler så nære vennskap med hverandre at det går flere uker før kalven drar ut på egen hånd. Mange blir nære venner med andre nyfødte kalver bare én eller to dager gamle. Som regel utfyller disse vennskapene den hengivenheten kalvene føler for sine mødre, men det har også hendt at noen praktisk talt erstatter det, som i tilfellet «The White Boys» (som du skal få møte senere i boken), de brydde seg bare om mødrene sine når de trengte melk eller stell. Alle kuene og kalvene jeg forteller om i denne boken har opplevd en stor grad av frihet i hverdagen. De har alltid fått lov til å velge hvorvidt de ville være utendørs eller 24
inne. Dessuten har de til enhver tid hatt tilgang til mat og vann. All unødvendig innesperring og unaturlig behandling av dyr er uforsvarlig. Gårdsdyr som gis tilstrekkelig frihet, kan selv velge sine helbredende planter og stressfrie rutiner og slik radere bort behovet for regelmessig medisinering. Våre dyr klarer definitivt å finne de plantene de selv skjønner at de trenger. Kveg går systematisk på bjørnebærplukking om høsten og får i seg friske hagtornblader og -skudd om våren, dessuten spiser de askeblader og pil så snart de får en mulighet. Noen vil jakte på villtimian og engsyre, mens andre – til bestemte tider på året og gjerne påvirket av hvilket stadium de er på i svangerskapet – vil gumle store mengder brennesle. Sauer vil glupsk ta for seg av tistler og syreplanter. Vi bestemte oss for å tenke at ingen er mer kvalifiserte for å bestemme hva som er til dyrenes beste, enn dyrene selv. Og det er valgene de selv har tatt, kombinert med en del ekstraordinære – og tidvis kjedelige – hendelser som jeg har observert og lært mye av, jeg gjerne vil fortelle om i denne boken. Bønder har noen åpenbare moralske forpliktelser overfor dyrene sine. Det er jo interessant å oppdage at kjøttet fra dyr som har fått utfolde seg fritt, faktisk smaker bedre og er sunnere å få i seg. Det er ikke bare jeg som mener dette, men også en god del leger og andre eksperter. Forskjellen på industrialisert og økologisk hønseoppdrett er enorm, og dette spriket blir stadig større. For eksempel vil en fugl som skal ende som søndagsmid25
dag, nå sin matchvekt etter cirka 80 dager i et økologisk system, mens den bare trenger 42 dager på en industrialisert hønsegård. Der får den også regelmessig tilført antibiotika, så den kan overleve i sitt overfylte, unaturlige oppvekstmiljø. Hønene nektes frisk luft og dagslys, og er pakket så tett sammen at de aldri får beveget seg. Veksttempo og størrelse er alt som teller i avlsprogrammet deres, derfor har de gjerne et skjelett som er altfor skrøpelig til å kunne tåle egenvekten deres – med mange brukne bein som resultat. Disse hønene er så tunge og deformerte at de ikke kan sitte oppreist, så i stedet tilbringer de sine 42 tilmålte dager i ammoniakkdynket møkk som svir både baken og føttene. Gårdsfugler bør få anledning til å leve i tråd med instinktene sine, vokse i et naturlig tempo, spise trygg mat og leve verdige liv. Men nesten alle unghøner med eggproduksjon i vente er klekket ut i rugeapparater og alt opp i kunstig oppvarmede båser. Mer enn halvparten av dem blir på «klekkestadiet» overført til nettingbur og får kappet av nebbet, så de ikke kan hakke på cellekameratene når de kjeder seg. En høne vil under naturlige rugeforhold legge eggene sine og sitte på dem helt til de er klekket. Deretter vil hun lære kyllingene hva de bør spise og hvor de kan finne denne maten. Hun vil vokte og beskytte dem, bli deres venn og til stadighet prate med dem, og i samme øyeblikk som hun måtte ane en fare, vil hun hanke inn kyllingene og gjemme dem bort. Forskning viser at kyllinger som ales opp uten en høne i nærheten, blir mer aggressive. Når en høne er sunn og lykkelig, vil fjærene skinne, 26
øynene lyse klart og vaktsomt, og hele dagen vil hun ha det travelt med å hakke, gresse, kutte, dra, løpe, undersøke, grave, leke og synge tilfreds. Dersom hun ikke finner det hun trenger og det er mennesker i praktisk nærhet som hun kjenner og stoler på, vil hun oppsøke dem og synge så høyt at de til slutt må legge merke til henne. Så blir det opp til disse menneskene å tolke hva det er hun har behov for. Vanligvis er ikke det så vanskelig. Hvis en høne er ulykkelig og har dårlig helse, er fjærene hennes matte. Hun synger ikke, skifter fjær for ofte, står sammenkrøpet og kan bli overdrevent fryktsom og aggressiv. Man er nødt til å gi høner det de trenger for at de skal holde seg sunne. Helsen forringes hvis man overser dem. Det ser ut til at høner og griser som sperres inne på små flater og ikke kan velge selv hva de spiser, begynner å spise det de serveres for å holde livet i gang, uansett hvor kjedelig og frustrerende de har det. Dersom en ku eller sau blir sperret inne på en liten flate, gjør det vondt bare å tenke på hvordan dyret vil takle dette – hvis hun da takler det i det hele tatt. Det er allment akseptert at dyr som katter, hunder og hester, som normalt er få sammen og derfor er vant til individuell oppmerksomhet, kan vise symptomer på kjedsomhet og tristhet, sorg og ubehag. Høner blir derimot holdt i så gedigne flokker at det kan virke umulig å forholde seg til dem som enkeltindivider. Og siden de ikke får denne typen oppmerksomhet fra sine oppassere, tenker man gjerne at de ikke har slike følelser. Kanskje er det enklest å gå ut ifra at dyr ikke har følelser. Da kan man utnytte dem som profittgeneratorer uten 27
å ta hensyn til eventuelle behov, siden det å tilfredsstille slike behov ikke er ansett for å forsvare kostnaden. Men på den annen side: Lykkelige dyr vokser raskere, holder seg friskere, skaper færre problemer og gir større inntjening i det lange løp, dersom alle faktorer, også konsekvensene for menneskers helse, tas i betraktning. Behovene til kuer og okser har ofte mye til felles med menneskers: å unngå stress, ha ren mat, rent vann og tilfredsstillende ly, kunne bevege seg som man føler for – eller hvis man ønsker det: bare stå i ro og glo. Hvert eneste dyr har behov for samkvem med sin egen art og en ku må få lov til å utfolde seg som hun vil og har «rett til», i sitt eget tempo og forskånet for menneskers timeplaner. En kalv kan behandles på like mange forskjellige måter som et menneskebarn. Folk flest har en oppfatning om at barn trenger stabile omgivelser med varme og trygghet, gode klær og sko, mat og drikke, interessante variasjoner, venner på sin egen alder og voksne til å vise vei og (mer enn noe annet) elske dem. Vi har ingen tro på at et velbalansert voksent menneske kan være den naturlige forlengelsen av et neglisjert, dårlig ernært, ensomt og forskremt lite barn. Jeg synes den samme logikken burde gjelde når vi forholder oss til gårdsdyr. Matkvalitet og miljøbetingelser vil legge føringer for enhver levende skapnings utsikter senere i livet. Griser blir ofte beskrevet som intelligente, og det er de definitivt. Det er en stor skam hvordan de i dag blir sperret inne, og dermed nektes å bygge reder og røske opp i jorden. Griser er i utgangspunktet noen lykkelige vesener, men industrilandbruket har lett for å gjøre 28
dem sinte, farlige og forstyrrede … om enn fortsatt intelligente. Sauer, på sin side, blir gjerne oppfattet som dumme. Det er de definitivt ikke. «Stikk motsatt av hva folk tror, er sauene de klart mest intelligente dyrene i landbruket», observerte George Henderson i boken The Farming Ladder (1944). Selv ble jeg i sin tid verge for et foreldreløst lam jeg kalte Ellen. Hun var bare to timer gammel, og hadde ikke fått annet enn råmelk fra moren sin, idet hun kom inn i livet mitt. Moren hadde bare melk nok til å ale opp ett av de to lammene hun nettopp hadde født. Bonden som kom med Ellen til meg, har en distinkt, dyp og røff stemme – og da han dukket opp igjen seks uker senere, gjenkjente Ellen stemmen hans, og kom løpende. Flere år senere dunket jeg kneet mitt så hardt at jeg hinket rundt i smerte. Ellen forlot da maten sin og kom bort til meg for å vise medfølelse, og hun fortsatte ikke å spise før jeg hadde overbevist henne om at jeg ikke hadde vondt lenger (selv om jeg egentlig kjente smerten fortsatt). Flere faktorer har gjort det nødvendig å samle sauer i digre flokker, sett fra et økonomisk perspektiv. Når hundrevis av sauer henger sammen som én stor masse, blir det tilnærmet umulig å gjenkjenne noen individuelle særtrekk, men den som bruker tid på å studere dem som enkeltindivider, vil oppdage at hver enkelt sau har sin personlighet – som hele tiden er i utvikling. Atferden og helsen til alle dyr blir påvirket av maten de spiser og stressnivået de utsettes for. Dette stresset kan 29
tidvis være forårsaket av maten selv. Uansett hvor harmløse kjemikaliene som tilsettes avlingene – eller sluttproduktene – kan virke i utgangspunktet, blir gjerne maten inntatt i kombinasjoner, og vitenskapen har fortsatt lite kunnskap om helseeffektene av å få i seg en haug med unaturlige substanser på én gang. Bare tiden vil lære oss konsekvensene av at så mange dyr i dagens industrilandbruk blir fôret med genmodifiserte soyabønner. Der det knives om maten og de svakeste ikke får nok, vil stressnivået øke enda mer, og det samme gjør sykdomsrisikoen. Det er ikke lett å behandle sauer individuelt når de lever i digre flokker, derfor har massemedisinering blitt så utbredt, ofte preventivt. Dette kan kanskje forenkle livet til gjeteren, men når hvert enkelt dyr må absorbere så mye medisin, bidrar det til at stadig flere dyr utvikler resistens, ifølge en EU-rapport fra 2015. Utbredelsen av tuberkulose blant kveg – som noen mener er forårsaket av grevlinger – ble problematisert av Jordbrukskomiteen i House of Commons i 1999: «Kveg som er samlet i industrielt store flokker, bærer en smitterisiko ikke ulik den mennesker i verdens fattigste, mest overbefolkede og tuberkulose-utbredte områder blir utsatt for.» På Kite’s Nest har vi prøvd å utvikle et gårdsmiljø der alle dyrene selv kan få velge i hvilken grad de vil ha kontakt med mennesker, eller holde oss på avstand. Det tilsynelatende jordnære dag-til-dag-livet til en ku eller en kalv, eller begge samlet, er kanskje ikke et tema som opptar folk flest. Derfor håper jeg denne bokens his30
torier kan gi noen interessante innblikk i våre dyrs hverdagslige gjøremål, og gjerne et inntrykk av at livene de lever er like varierte og fullgode som våre egne. Selv om gårdsdyr er nødt til å jobbe (altså: spise) det meste av dagen – for å holde det gående – går det alltid an å finne tid til noen ekstraordinære aktiviteter, som å være barnevakt for en venn, plukke bjørnebær, slåss mot et tre eller en jordvoll, leke sisten med noen ungdommer eller en rev, eller snakke med en datter om hennes forestående fødsel. Alt dette, og mye annet, har vi observert opp gjennom årene. Og underveis har vi samlet opp et vell av historier. Historier som nå kan åpne opp en hittil hemmelig verden. Jeg har fortalt historiene akkurat slik de skjedde, men alle fortolkninger av disse «karakterenes» handlinger er selvsagt mine. Jeg bruker bevisst personlige pronomen når jeg snakker om kuene, for det er jo slik jeg oppfatter dem. Som personlige.