__MAIN_TEXT__

Page 1


Ragnar Enger

Krypet


© CAPPELEN DAMM AS 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47588-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


DEL 1


1

Sigurd våknet med et rykk av en høy, repetitiv lyd som rev ham vekk fra drømmen om Gunvor. Som på refleks brukte han venstrearmen til å slå av vekkerklokken mens han gravde hodet ned i puta igjen. Han bannet lavt da han innså at lyden ikke ga seg. Det var først da Sigurd tittet opp på displayet, som viste 23.12 at han forsto det ikke var vekkerklokken som ringte, men telefonen. Sigurd hadde knapt rukket å sovne. Og nå ringte de fra vaktsentralen. Fem minutter senere hadde Sigurd trukket på seg mørke jeans, en mørk, rutete skjorte, skinnjakken og Timberland-skoene. Mens han stakk hånden gjennom lenken til Patek-uret, forsøkte han å riste av seg kvalmen som var tegn på at kroppen skrek til ham at den trengte søvn. Vaktsentralen hadde informert om et åsted oppe ved Sognsvann. Idet førstebetjent Sigurd Støle forlot den brune villaen ved Blindern som han og Gunvor hadde kjøpt seks måneder før Marte skulle komme til verden, kastet han et blikk på et bilde som hang i gangen. Der sto de alle tre, smilende og glade. Sigurd smilte for seg selv idet han gikk ut i kveldsluften, over den grusbelagte plassen foran huset og bort til bilen. Kjøreturen fra Blindern til åstedet ved sørenden av Sognsvann var kjapp. Fra parkeringsplassen kunne han 7


skimte lommelykter i skogen. De opplyste trestammene skapte en dyster kontrast mot mørket som omfavnet resten av stedet. Tre politibiler og en sivil bil var parkert nede ved veien. Fire politimenn og to hunder sto ved siden av, alle opptatt med en eller annen diskusjon mens hundene stirret utålmodig opp på førerne sine. Sigurd ga dem to fingre langs panna idet han kjørte forbi og parkerte. Polititeip hadde blitt satt opp for å avgrense området i skogen. Sigurd gikk ut og opp mot lommelyktene. «Hallais.» Ninni Enger, Sigurds nærmeste kollega og en av Oslo-politiets kommende førstebetjenter, hilste på sitt sedvanlige sløve vis. Ninni var såpass smart at hun ikke trengte å være en kvitrende flink pike for å komme seg oppover i systemet. Hun var fullt klar over det, også. Det lange brune håret var samlet i en hestehale. Sigurd var ingen liten mann, men hun raget minst like høyt. Den slanke kroppen og det rene fjeset gjorde henne til et populært samtaletema blant gutta i treningsrommet nede på Politihuset. «Så, hva har vi her?» sa Sigurd mens han trakk på seg den hvite kjeledressen, skoposene og hanskene han fikk utlevert av Ninni, lik det hun allerede hadde tatt på seg. «Liket av ei ung jente. Maks ti år. Relativt …» Hun tittet 180 grader rundt seg mens hun svelget, « … omfattende skader. En gjeng ungdommer på telttur fant henne. Angivelig ble ei av jentene der såpass frika ut da hun møtte en av de andre på nattlig doærend at hun sprang ut i skogen. Gikk på trynet rett ved siden av jenta. Bye, bye nattesøvn de neste ti årene.» Sigurd ruslet bort i retning der sentrum av den lille folkeansamlingen var. Nede i en bekk som rant gjennom skogen, så han konturene av en jentekropp. Rundt liket jobbet krimteknikere med å samle spor. De vek 8


unna da Sigurd gikk bort til jenta. Hun lå på ryggen. Klærne var gjennomtrukne av vann, men ikke blodige. Huden var blåhvit, og den lille jenta hadde et fredelig blikk opp mot nattehimmelen, som om hun forsøkte å finne et stjernebilde hun hadde lært på skolen. Rundt halsen, som et smykke, var noe av huden mer blå enn hvit. Midt på begge overarmene var det blåmerker på begge sider. Han hadde sett døde mennesker før, men et dødt barn var annerledes. Han ville gå bort og riste i henne, vekke henne fra stjernekikkingen. Sigurd lot blikket gli nedover kroppen hennes. Det frøs fast da han kom til midten av overkroppen hennes. Synet var like underlig som makabert. Rett nedenfor albueleddet var det skåret et perfekt snitt gjennom hele armen. Det som hadde vært på nedsiden, underarmen og hånden, var fjernet. Sigurd kjente kvalmen komme, og han trakk seg noen skritt bort fra bekken. Rundt ham sto granskogen tett, og lyngen under skoene var full av blåbær. På den andre siden av bekken var det mer jord. Krimteknikerne jobbet ivrig med å fotografere det som tilsynelatende var to sett fotspor. Han så seg rundt. Det var få, om noen, spor etter kamp. Tilsynelatende ingen knekte grener, ingen søle eller jord var sparket opp, ingenting. Han pustet dypt og tok to skritt tilbake mot bekken. Igjen festet han blikket på den unge jentekroppen. Den eneste lukten han kjente, var lukten av granbar. Forsiktig løftet Sigurd opp den rosa T-skjorta for å se etter flere tegn på kamp og eventuell dødsårsak. Synet var overveldende. På hele overkroppen, mest på høyre side og ganske høyt oppe, var det mange små merker. Formet nesten som en flyvinge sett fra siden, var det som om noen hadde tegnet symboler, spisse kanter, men bulende ut på midten. Inni symbolene var fargen lyserød, nesten rosa. Sigurd hadde sett slike mer9


ker utallige ganger før, men aldri så mange på en menneskekropp, ung eller gammel. På jentekroppen i bekken telte han i hvert fall 40 knivstikk. Sigurd reiste seg og vendte seg mot Ninni. Blikket hennes var alvorlig. «Vet vi hvem offeret er?» «Nei. En person som er meldt savnet, ni år gamle Ingrid Stenshagen, passer med alder og beskrivelse, men vi må ha pårørende til å identifisere, eventuelt tannlegejournalene. Krimteknikerne har tatt avstøpning av tennene. Foreldrene blir kalt inn etter obduksjonen for å identifisere. Vi bør ha ID i morgen en gang.» Sigurd nikket. «Kan vi få unna obduksjonen i natt?» «Jeg har ringt Gaute på Rettsmedisinsk. Han venter. Han skylder meg en tjeneste.» «Jeg antar at Ingrid Stenshagen ikke ble meldt savnet akkurat ved Sognsvann?» «Hvordan det?» «Selv et så ungt offer ville kjempet imot dersom hun ble overfalt her. Det er mange ting rundt her som kunne blitt ødelagt i en kamp. Greiner på buskene rundt, lyng og sånt. Jord ville blitt sparket opp.» Sigurd tittet ned i bakken før han tittet opp igjen. «Ingenting tyder på det. Dersom gjerningspersonen klarte å overraske henne fullstendig, ja, dersom han lå og ventet på at noen skulle komme forbi, ville liket neppe blitt så ille tilredt. Flere av stikkene har blåmerker rundt seg. Det tyder på at det ble brukt stor kraft da de ble påført. Selvfølgelig kan de være der kun fordi drapsmannen er en sadist eller har en voldsom aggresjon i seg. Men uansett passer det liksom ikke inn at denne niåringen skal ha blitt overfalt og drept her uten at noen har sett det. Ni år gamle jenter holder sjelden til ved Sognsvann på tider hvor det ikke er andre folk i nærheten.» 10


«Gitt at det er Ingrid Stenshagen vi har funnet, så ble hun meldt savnet for fire dager siden da hun ikke kom hjem fra skolen. Grefsen skole. Moren og faren bor i nærheten.» Sigurd lente seg litt frem. «Så hun ble meldt savnet for fire dager siden og ble meldt funnet for en snau time siden.» Han trakk pusten. «Hun må jo åpenbart ha vært et sted i mellomtiden. Jeg tipper hun ikke har ligget her, ikke bare fordi kropp og klær er i relativt bra stand, men også fordi det generelt er jævlig mye folk rundt her på dagtid.» Ninni nikket. Sigurd så bort på teknikerne som snakket lavt seg imellom. «Sørger du for at innsatsgruppa gjør jobben sin ordentlig så du har en rapport til meg i morgen tidlig?» «Selvfølgelig,» svarte Ninni, tydelig skuffet over at hun måtte tilbringe mer av natten i skogen med et jentelik. «Og sørger du for å få obduksjonen og identifiseringen unnagjort så fort som mulig?» «Aye, aye.» Ninni smilte. Etter å ha tittet litt mer rundt på åstedet og gjort noen notater ruslet Sigurd ned igjen til parkeringsplassen. Da han satte seg i bilen begynte de første regndråpene å falle.


2

Jeg møtte kureren min for noen timer siden. En ny jobb. Det føles godt, det er lenge siden. Hvilen har gjort meg sløv, den har gjort meg slapp. Jeg trenger et nytt oppdrag nå. Ahmed og jeg møttes på en kafé med utsikt over Unter den Linden. Turistene elsker Berlin, men for en med min bakgrunn er det få plasser som er mindre fristende som tilholdssted enn denne byen. Allikevel, jeg trenger Ahmed og hans nettverk. Via en usynlig, gedigen navlestreng er vi knyttet sammen. Jeg suger ut alt han kan tilby meg. Ahmed var tydelig nervøs. Sikkert fordi det er lenge siden sist. Hendene hans skalv som greinene på lindetrærne vi tittet ut på. Jeg sa til ham, Ahmed, ro deg ned. Jeg er din venn. Jeg trenger deg like mye som du trenger meg. Det roet ham nok til å fortelle meg hva som blir min neste jobb. Betalingen er god. Etter møtet tok jeg den sedvanlige veien hjem til leiligheten. Mange ting måtte ordnes. Utstyr skal sendes i forveien. Dette gjorde jeg via den vanlige kanalen. Det er blitt rutine nå, ingen spørsmål blir stilt. Hentestedet får jeg på en lapp. Etter at dette var sikret begynte jeg å pakke. Siden jeg ikke vet hvor lenge jeg blir værende, la jeg 5000 euro sammen med det andre utstyret. I tilfelle jeg skulle trenge det. Bagasjen består av litt klær, en kik12


kert, en bok om norske fugler, pass og toalettsaker. Jeg reiser vanligvis lett. Resten av planleggingen bestemte jeg meg for å gjøre når jeg har kommet frem, snakket med kontaktpunktet mitt og samlet utstyret. På flybilletten jeg har fått av Ahmed, står det navnet på en by jeg aldri før har vært i. Den har liksom alltid ligget skjermet fra alt som skjer i Europa, oppe der i nord. Det blir spennende å se hvordan den ser ut. I morgen reiser jeg til Oslo.


3

Sigurds sorte Audi Q5 svingte inn foran villaen. Regndråpene falt lett da Sigurd åpnet døren og steg ut. Det nyklipte gresset, som han antageligvis hadde klippet for siste gang i år, luktet friskt i høstnatten. Han gikk de korte meterne til inngangsdøren. Den tunge, brune døren hadde alltid minnet ham om et annet sted og en annen tid. Han låste seg inn, hengte fra seg klærne og tittet opp på familiebildet idet han gikk gjennom gangen på vei til hjemmekontoret. Det var ikke store kontoret. Et lite, mørkt rom med bokhyller på alle vegger, fylt til randen av ymse litteratur. En salig blanding av fag- og skjønnlitteratur. Midt i rommet sto det en sort kontorpult, av typen som bare synet av fremkaller lukten av whisky og overklasse. Litt på spøk, og for å fullende klisjeen, hadde Sigurd insistert på å få plassert en leselampe med grønn lampeskjerm, slik man finner på gamle ærverdige bibliotek. Det hadde egentlig vært Gunvors idé, dette bibliotekkontoret, men Sigurd hadde etterhvert flyttet inn som deltids-hjemmearbeider. Det formelle preget gjorde det lettere å konsentrere seg. I den ene bokhylla fantes det et lydanlegg. Høyttalere var diskré plassert på veggene rundt. Sigurd satte på spillelisten han alltid hørte på når han var her. Musikk som skapte rom for tankene. Ingen forstyrrende tekst, 14


ingen bråkete gitarsoloer. Bjellene fra Moskva, Rachmaninoffs andre pianokonsert, fylte rommet. Sigurd satte seg i stolen og plasserte et hvitt ark foran seg. Med en penn i den venstre hånden tegnet han en stor sirkel midt på arket. Inni sirkelen tegnet han et liggende fyrstikk-menneske. På oversiden av sirkelen tegnet han tre streker oppover som hver endte i en ny og mindre sirkel. Inni den første skrev han med store blokkbokstaver HVEM. Førsteprioritet var å finne ut hvem den drepte var. Identifiseringen ble forhåpentligvis fullført innen han kom på jobb i morgen. I den neste sirkelen skrev han HVOR, med tilsvarende store bokstaver. Var funnstedet det samme som stedet hun hadde blitt drept? Magefølelsen sa nei. Brutaliteten i det som hadde skjedd, samt det at det ofte var mye folk på funnstedet, tilsa at morderen ikke hadde drept henne der. På dagtid var det fullt av familier, skoleklasser og Birken-klare næringslivsledere som brukte området flittig. Nattestid var det helt andre folk som inntok området. Terrenget fra parkeringsplassen og oppover mot Svartkulp ble brukt som møteplass for mange av byens homofile. Liket hadde blitt funnet nordvestover fra parkeringsplassen, vekk fra der de homofile vanligvis trakk, men det var likevel mest sannsynlig for risikabelt å utføre et slikt drap så nær. Dessuten, små jenter hang ikke der om natten. I den siste boksen skrev han HVORFOR. På siden av arket begynte han på en liste. Overskriften til denne listen ble HVA. Etterforskningen måtte organiseres. En gruppe måtte innkalles. I en slik sak regnet han med at det ikke var noe problem å få stablet på bena et team. Taktiske aspekter med etterforskningen måtte bestemmes. Tekniske likedan. Forhåpentligvis ville de få svar på hvorfor, slik at hvem ble lettere 15


å bestemme. I morgen når troppene samlet seg, ville han få vite hva første gjennomgang av åstedet hadde resultert i. Om hundene hadde sniffet seg frem til noe av interesse. Identiteten til den drepte. Mens pianisten og orkesteret på høyttalerne spilte gjennom Rachmaninoffs andres infernalske avslutning, bøyde Sigurd seg over trepulten for å forberede morgenmøtet.


4

Møterommet til drapsavsnittet på Grønland politistasjon var smekkfullt. Foruten kriminalteknikere og andre som hadde vært med i åstedsgruppa, var Ninni, politibetjenten Geir Kvanedal, en politiadvokat og stasjonssjefen til stede på morgenmøtet. Sigurd hadde bare kjent Geir Kvanedal et halvt års tid, siden sistnevnte søkte seg over til avsnittet fra Trondheims-politiet, hvor han hadde jobbet mesteparten av karrieren. En skilsmisse hadde gjort at 50 år gamle Kvanedal hadde ønsket nytt beite. Kvanedal hadde en hårsveis som fikk ham til å ligne på Shampo Knutsen, i tillegg til never så store som sofaputer. Kvanedal kjederøyket slik at han hadde kronisk sigarettgule fingre ytterst på kjempenevene. Han var til enhver tid ulastelig antrukket i jeans og olajakke, som om han egentlig tilhørte 80-tallet og bare var på besøk i nåtiden. Ryktene tilsa både gambling og andre utenomfaglige problemer, men Kvanedal hadde tross alt blitt ansatt på bakgrunn av en særdeles sterk merittliste. Fra kontoret over gangen hadde Sigurd god oversikt over når folk kom. Da alle var på plass, gikk han ut fra sitt eget kontor og inn på møterommet. Ved hjelp av et styrebrett skrudde han på projektoren. Sekunder senere ble lerretet dekket av PowerPointen han hadde forberedt natten før. Bildet viste et kart 17


over området rundt Sognsvann, hvor åstedet var merket av som en rød prikk. Sigurd kremtet og tok ordet. «Takk for at alle kunne komme. Som dere vet er det funnet et lik av en jente oppe ved Sognsvann. Hun ble funnet i går kveld. Ninni, har du mer informasjon om identitet?» Ninni trådte frem. Som vanlig ble alle individer med Y-kromosom spesielt skjerpet. «Offeret er ni år gamle Ingrid Stenshagen. Hun er identifisert av moren. Foreldrene kommer hit etterpå for å ta det formelle intervjuet. De er egentlig bosatt på Grefsen, og Ingrid begynte for en måned siden i 4. klasse på Grefsen barneskole. Moren og faren meldte henne savnet for fire dager siden, etter at hun ikke kom hjem fra skolen. De bor visstnok i gå-avstand fra skolen, og det er vanlig at hun tar veien hjem sammen med noen venninner.» Hun så opp på forsamlingen. «Vi har fått unnagjort obduksjonen allerede. Den avdekket 43 knivstikk. Hun har store blåmerker rundt enkelte av sårene, noe som indikerer at de ble påført med stor kraft relativt til det, vel, nødvendige. Stikkvåpenet er antakelig en kniv med skarp egg på begge sider. Dybden på sårene er cirka 10 centimeter.» Kvanedal hostet. Ingen andre sa et ord. «Hun har også blåmerker rundt bein og overarmer, noe som indikerer at hun har vært bundet rundt torso og føtter over en viss tid. Stramt.» Hun tittet opp noen korte sekunder, før hun igjen så ned på rapporten hun holdt i hendene. Sigurd la merke til at hendene hennes skalv forsiktig. Såpass at han som var nærmest henne, kunne se det, men ingen andre. «Rundt halsen har hun også blåmerker, noe patologen mener sammenfaller med dødsårsaken: asfyksi.» Et par av politibetjentene i rommet så på hverandre. Kvanedal 18


lente seg frem, satte venstre hånd på venstre kne. Med sin hese sigarettstemme, på kav trøndersk, tok han ordet. «Mener legen at hun IKKE døde av disse 43 knivstikkene»? «Stemmer. Patologen mener en del av dem ble påført mens hun fremdeles var i live, mens mesteparten, 36 av dem, ble påført etter at hjertet hadde stoppet. Basert på bloduttredelsene selvfølgelig. Asfyksi er rapportert dødsårsak.» Ninni hadde plassert begge hendene på hoftene og tittet ut over forsamlingen. Så fortsatte hun. Sigurd hadde satt seg ned. «Videre så var venstre underarm fjernet med et perfekt snitt.» Forsamlingen livnet til igjen. De samme personene som hadde uttrykt skepsis over dødsårsaken, tittet igjen på hverandre, denne gangen mer engasjert. En av de eldre politibetjentene, Ragnar Nyborg, en ringrev som snart skulle gå av med pensjon, og som hadde jobbet med drapsetterforskning i stort sett hele sitt yrkesliv, men aldri steget i gradene, løftet på hodet mens munnen var åpen som i et gisp. Pannen fikk dypt bekymrede rynker, helt opp til der hårfestet en gang hadde vært. Ninni fortsatte. «Spor på liket var det ikke så mye av. Ingen sæd eller andre sekreter. Ingen fingeravtrykk eller hår. Totalt sett fant man to typer uidentifiserte fiber. Det ene ser ut til å stamme fra tau eller lignende. De er sendt til analyse.» Sigurd nikket anerkjennende. Ninni hadde fått utrettet mye allerede. Han var stolt av henne. «Videre så …» Hun slo ut med armene for å forsterke poenget hun skulle få frem, « … er det ikke stort. Patologen mener dødstidspunkt må ha vært cirka 20 timer før liket ble funnet, altså i 21-tiden for to dager siden. 19


Jeg legger ut kopi av rapporten på prosjektrommet vårt på nettverket.» Sigurd tok ordet igjen. «Flott, Ninni. Takk for briefingen. Svein, har du lyst til å fortsette?» Svein var tidligere medlem av Beredskapstroppen og nå drapsetterforsker. Han hadde ledet åstedsgruppa natten før. Han kremtet og begynte sin redegjørelse fra stolen han satt på midt i forsamlingen. «Ikke stort å melde, dessverre. På åstedet fant vi få tegn til kamp. Ingen knekte grener, eller merker i lyngen. Det vi fant, var et sett fotspor, størrelse 41, opp og ned mellom funnstedet og parkeringsplassen. Et annet, mindre sett fotspor, størrelse 37, type fritidssko, er funnet fra teltplassen til ungdommene som fant liket, og frem til bekken. Dette tilhører nok jenta som fant liket, og kan forhåpentligvis raskt sjekkes ut av saken.» Han lot blikket vandre i rommet. «Kroppen ble altså funnet i en bekk. Den lå i skyggen av et belte grantrær som gjorde det vanskelig å se den fra veien.» Han tok en pause for å drikke litt av kaffekoppen som sto foran ham på bordet. Så fortsatte han. «Vi søkte med hunder gjennom området. Terrenget er ganske greit, og vi fikk dekket mesteparten. Vi fant dessverre ingenting. Ingen gjerningsmenn, ikke noe drapsvåpen, og …» Han svelget. « … ingen underarm. Vi fortsetter med finsøk i dag.» Han nikket til Sigurd som tegn på at han hadde sagt det han skulle si. «Den er god, Svein.» Sigurd tok ordet igjen. «Det er vel bare å komme i gang. Ragnar og Geir, dere tar avhøret av ungdommene som fant henne. Så skal Ninni og jeg snakke med foreldrene hennes. Dere andre vet hva dere skal.» Han tittet opp og la til et «Ok?» for å signalisere at møtet var hevet. Stoler skrapet mot gulvet på møterommet. Sigurd var i ferd med å forlate rom20


met da Ragnar, den eldre etterforskeren, kom bort til ham. «Kan jeg få ett ord, Sigurd?» Sigurd skjønte hvorfor det aldri hadde blitt noen karriere på 64-åringen. Beskjedenhet er sjelden en dyd når man har et system å klatre i. «Selvfølgelig, hva har du på hjertet, Ragnar?» Sigurd stoppet. «Vel … Jeg kan ikke la være å tenke på en sak jeg jobbet med for en del år siden. Du vet de varme sommerne i 94 og 95?» Sigurd nikket. Han hadde vært med Gunvor til Boston da hun skulle ta etterutdanning i to år og hadde derfor hatt permisjon, men alle som hadde jobbet i politiet kjente til saken. For 17 og 18 år siden var tre personer, en voksen kvinne og to barn, funnet drept. Drapene hadde sendt en fryktbølge gjennom fredelige Norge. Reidar Johansen hadde blitt arrestert og dømt for drapene. Han sonet nå i Ringerike fengsel. Ragnar rettet seg opp litt og så Sigurd dypt inn i øynene. «Det er muligens ingenting, men …» Han så rett på Sigurd. «Ingrid Stenshagen ga meg déjà vu.» Han tok en pause, som om han måtte konsentrere seg ekstra for å si de ordene han skulle si.


5

Ninni stoppet ved siden av Sigurd og Ragnar. Hun stilte seg ekstra tett inntil, usikker på om hun hadde hørt riktig i forbifarten. «For 18 år siden, midt i en ekstremt varm sommer, ble to jenter funnet drept litt lenger inn i marka. Bortført fra samme området på Grefsen. De hadde fått den samme behandlingen som Ingrid Stenshagen har. Kvelemerker, merker etter å ha blitt bundet, og mange knivstikk. Høyre side av kroppen for det meste.» Med venstre hånd tok han av seg de tynne brillene som satt på den krokete nesa hans. Så fortsatte han. «På en av jentene manglet en finger, på den andre var alt intakt. Vi lette hele høsten, vinteren og den påfølgende våren etter gjerningsmannen, uten å finne noe som helst. Høsten ett år senere dukket det opp nok et lik. En kvinne i 20-årsalderen. Samme behandling, denne gangen uten venstre hånd. Perfekt skåret over, post-mortem, riktignok.» Brillene ble satt tilbake på kroknesen. «Husker du noen av navnene?» «Nei, jeg husker bare detaljene fra åstedsgranskningen.» Ragnar smilte. «Jeg jobbet som krimtekniker på den tiden. Vi lette som gale etter gjerningsmannen. Til slutt ble han funnet, etter et anonymt tips eller noe sånt. Jeg vet ikke. Masse ting og tang som knyttet ham til drapene. Bagasjerommet på Amazonen hans hadde 22


spor av hår og blod etter to av ofrene. I en verktøykasse i garasjen fant vi en kniv som matchet knivstikkene. Inne ved håndtaket fant teknikerne spor etter blodet til alle de tre ofrene. Uansett, straffesaken ble grei skuring. Fyren ble selvfølgelig dømt til 21 år. Mener han sitter inne enda.» Ragnar skalv litt på den ene hånden. Det var tydelig at minnene begynte å komme tilbake. «Jeg husker jeg tenkte ved meg sjøl, hvem i alle dager gjør noe sånt. Husker jeg var spent på hvem gærningen var. I alle mulige filmer og bøker har man alltid blitt foret med at seriemordere er enten klin kokos eller hyperintelligente djevelinkarnasjoner. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffa da jeg så denne fyren. Tilsynelatende en vanlig alkoholiker. Reidar Johansen var navnet hans. En fyllik med et rulleblad så langt som vinternatta, som jobba litt av og på i stallen på Bjerke. Han var stefaren til det eldste offeret en stund mens hun var i 15–16 års alderen, men det ble slutt mellom han og moren lenge før drapet.» «Husker du noen andre ting som knyttet Johansen til drapet?» ville Sigurd vite. «Tja … det var noen flere spor, men hva det var, er jeg ikke kar om å huske. Jo, kanskje … De fant vel taufiber, fra oppbindinga av ofrene. Rester av høy. Kobla det til stalljobben hans.» Ragnar la armene i kors. «Han messa i vei under hele saken om sin uskyld. Sa at han aldri ville gjort noe sånt forferdelig. Men ingen trodde på’n.» «Trodde du på ham?» Sigurd sto med armene i kors og konsentrerte seg så godt han kunne. «Altså … Jeg veit ikke. Det var jo ganske fellende bevis. Til å begynne med var alle overbevist om at det var riktig mann. Det var først etter straffesaken hadde begynt, at euforien over å ha arrestert jævelen ga seg. Da 23


begynte jeg å tvile. Vi fikk jo en FBI-fyr til å komme over dammen og hjelpe oss med profileringen. Mye styr på den tiden. Han var den beste på sånt borti der. Og du veit at amerikanere kjenner til seriemordere. Han mente at vi så etter en fyr med lette sinnslidelser, tror det var schizofreni, av en eller annen form. Reidar Johansen ble evaluert i fengsel av psykiater, uten at de fant noe sånt. Det eneste han led av, var alkoholisme. Men jeg slo meg på en måte til ro med at han ikke passa profilen helt, det er jo ingenting som garanterer at den stemmer overens.» Ragnar kremtet. «Og så var det de avkappede kroppsdelene. Vi fant ikke noe sånt hjemme hos Reidar. Heller ikke noe utstyr som kunne utføre så presise kutt. Ingen vevsskade rundt, bare reine, fine snitt. Noe sånt krever proft verktøy, en elektrisk sag eller noe lignende. Men, vi tenkte vel at han måtte ha dumpet noe av utstyret. At kniven som var brukt, ble funnet i garasjen, tydet på at han kanskje hadde tenkt å dumpe den og. Hvem veit, kanskje han utsatte det og drakk seg dritings i stedet en dag. Og så kom vi.» Sigurd og Ninni så på hverandre. Sigurd snudde seg og plystret lavt til seg selv idet han forlot rommet.


6

Jeg landet på Gardermoen i dag tidlig. Flyturen gikk greit til tross for at jeg hadde en skrikete unge i setet ved siden av som gjorde at jeg ikke kunne samle tankene om oppdraget mitt. Det er greit. Det blir tid til det senere. Da jeg hadde kommet til sentralstasjonen, fant jeg frem til der alle betalingsskapene står. Det er der utstyret mitt skal bli levert. Etter at jeg hadde funnet boksene dro jeg bort til hotellet. Hotellet lå sentralt, like ved Operaen. Jeg sjekket inn med mitt franske pass og smilte velvillig til resepsjonisten. Hun spurte om jeg var på ferie eller på jobbreise. Jeg svarte jobb. Rommet er stort, med to store vinduer ut mot Operabygget. Operaen, som helt sikkert var fin en gang, er kledd med skitten, hvit marmor, som helt nederst mot sjøkanten er tatt vekk. Det gulgrå laget under marmoren er ikke akkurat vakkert. Ved siden av Operaen er det containere og bilvei. Hadde jeg vært her på ferie, hadde jeg sikkert valgt et hotell med bedre utsikt. Men dette skal være min base de neste ukene. Dette skal være mitt hovedkvarter. I dag og i morgen har jeg flere avtaler. I ettermiddag skal jeg møte oppdragsgiver. Jeg vet ikke noe om ham, annet enn at han er en fisk i undergrunnsmiljøet i Oslo. Størrelsen på fisken er usikker, men nettverket forteller meg at det dreier seg om det vanlige. Heroin, kokain og 25


annet søppel. God, gammeldags, organisert krim. Uansett så har han tydeligvis nok penger til å engasjere en som meg. Egentlig burde jeg ikke møte ham, jeg møter sjelden oppdragsgiverne mine. Men han insisterte. Det er greit. Jeg skal alltids klare å holde identiteten min skjult. I morgen møter jeg en kontakt i det norske politiet som Ahmed har satt meg på. Det finnes alltid noen med informasjon. Noen som kan hjelpe meg på vei. For den rette prisen.

Profile for Cappelen Damm AS

Krypet av Ragnar Enger  

Funnet av en drept jente i Nordmarka kaster politiet ut i en voldsom jakt etter gjerningspersonen. Oslo-politiet må ta utradisjonelle virkem...

Krypet av Ragnar Enger  

Funnet av en drept jente i Nordmarka kaster politiet ut i en voldsom jakt etter gjerningspersonen. Oslo-politiet må ta utradisjonelle virkem...