Kristian S. Hæggernes Ida & Oda og andre fortellinger

– Så både Egil og Karin traff den rette etter at de gikk fra hverandre, sa mannen. – Det var jo godt. Ja, de var flotte sammen, de også, men det er jo tross alt ikke noen vits i å tenke på det som aldri ble noe av.

Da jeg gikk av i Fjellveien, ba de meg igjen om å hilse til far, men da jeg kom ut fra skuret ved stoppet, kom jeg på at de aldri hadde sagt hva de het. Men far ville vel skjønne hvem jeg snakket om, når jeg sa at jeg skulle hilse fra foreldrene til Karin. Det navnet hadde jeg i hvert fall fått med meg.

Han husket henne godt, sa han, og foreldrene hennes også. Han sa at han ikke hadde tenkt på noen av dem på mange år.

– Men i perioder tilbrakte jeg mer tid der oppe enn her, sa han. Mor strøk ham over ryggen, og jeg så i et glimt for meg hvordan de kan ha sett ut da de ble kjent med hverandre i Oslo.

Jeg gikk opp på rommet mitt, og da jeg satt der ved vinduet og leste (med øyekroken var for enhver bevegelse ved huset på andre siden av veien), traff det meg plutselig, som et uventet slag i magen, at jeg så langt hadde mislykkes fullstendig i å gripe den sjansen til å fornye meg, gjenoppfinne meg selv, som jeg hadde sett for meg at det å flytte skulle gi. Jeg gikk inn i akkurat den samme engstelige, underkuede rollen overfor jenter som jeg hadde hatt på den gamle skolen, selv om ingen av de nye jentene kjente meg derfra; jeg ble kompis med den mest håpløse gutten i klassen og satt på rommet hans etter skoletid, i stedet for å drive rundt i byen med de kuleste guttene og jentene, og jeg førte høflige samtaler med eldre mennesker på Fløibanen, som en veloppdragen, kjedelig guttunge som var gode venner med foreldrene sine. Jeg ønsket ikke å bli ungdomskriminell, 24