Page 1


Kristian S. HĂŚggernes

Ida & Oda og andre fortellinger


Av samme forfatter: Tyngde av fallende skygge (2004) Med vinterstemme (2008) Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010) Skogen åpner lenge før jeg våkner (2012) Urne (2013) Fettere & kusiner (2015) Alle skrittene et helt liv krever (2016)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56173-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Illustrasjoner: Elisabeth Vold Bjone Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


til Rune


Ida og Oda

Jeg tenkte at vi kom til å skille oss ut, og bli oppfattet som en slags skamplett på det nye nabolaget vårt da vi flyttet til eneboligen i Fjellien. Naboene i de andre digre eneboligene langs veien som svinget seg fra Fjellveien ned til Skansen, ville sikkert få høre at det var en familie fra Flaktveit som flyttet inn i huset der farfar hadde bodd. Da far arvet det, snakket han først om å selge huset, og kanskje var det mors snakk om at vi da kunne få råd til å kjøpe oss et hus på Osterøy, der hun hadde vokst opp, som fikk far til å bestemme seg for at vi heller skulle flytte inn i huset han hadde arvet, selv som han ikke hadde hatt noe nært forhold til farfar. Han snakket om at han hadde fått en sjanse til å vinne tilbake barndomshjemmet sitt, og at den sjansen ville han gripe. Kanskje var det det som overbeviste mor, kanskje tenkte hun at det ville være godt for ham. Eller kanskje tenkte hun bare på den lange reisen det ville blitt til jobb hver dag. Fra farfars hus, som altså nå var vårt hus, ville det bare ta en halvtimes tid å spasere til jobb hver dag. Jeg hadde ikke fortalt kameratene mine at vi hadde arvet farfars hus, siden jeg aldri pleide å snakke med dem om ting som hadde med farfar og forholdet mellom ham og far å gjøre. Eivind og Bjarte visste at jeg hadde en farfar inne i byen, i tillegg til mormor og morfar ute på Osterøy, men de spurte meg aldri om ham, og jeg sa aldri 7


noe. De ble derfor overrasket da jeg en gang mot slutten av sjette klasse, da vi diskuterte hvordan det ville bli å begynne på ungdomsskolen, sa at vi skulle flytte, og at jeg ikke skulle begynne på Kyrkjekrinsen sammen med dem. – Jeg skal gå på Rothaugen, sa jeg. – Oi, sa Eivind. – Den skolen ser kul ut. Den ligger liksom som en borg oppe på en klippe. Mens jeg kvidde meg til å flytte, tror jeg storesøsteren min bare gledet seg. Hun hadde uansett flere av vennene sine inne i byen, og så fram til å komme nærmere dem. Vi flyttet i løpet av sommerferien, og mens jeg til høsten skulle begynne på en ny skole, skulle hun begynne det andre året på gymnaset på Katten, der hun også hadde gått i første. Astrid hadde vært i en lignende situasjon som meg før, da vi flyttet til Flaktveit. Det var før jeg hadde begynt på skolen, jeg husker svært lite fra årene vi bodde i en liten hageleilighet i Sandviken, der jeg og søsteren min delte rom. Hun hadde vært et par år yngre enn jeg var nå, da vi flyttet derfra, hun hadde begynt på skolen og på friidrett, og hadde mange venner hun måtte flytte fra. Huset til farfar var omgitt av veien på tre av fire kanter, men med en relativt stor hage mellom huset og veien som svingte rundt oss, og ikke minst en høy hekk rundt hagen. Alle husene var hvite, men mens vårt hus var av tre, var de fleste av de nærmeste husene murhus. Og det tok ikke lang tid før jeg oppdaget tvillingjentene som bodde i murhuset over veien fra oss. Den første morgenen jeg våknet på det nye rommet mitt, hørte jeg stemmer og latter utenfra. Da jeg kikket ut mellom gardinene, så jeg to jenter i shorts og bikinitopp som spilte badminton i hagen på andre siden av veien. Det kunne ikke være 8


tvil om at de var tvillinger, de var like høye, hadde lik frisyre, og jeg kunne ikke se noen forskjell på ansiktene deres. Som regel hadde en av dem ryggen til meg, men de byttet side noen ganger mens jeg så på dem, og da var det bare fargen på shortsen deres som gjorde at jeg kunne se at de hadde byttet side. Begge hadde rød bikinitopp på seg, og den ene hadde også rød shorts, mens den andre hadde grønne. Likevel tvilte jeg, i ukene som fulgte, på om jeg hadde sett riktig, for jeg så ikke de to jentene sammen, og det var ikke mulig å se om det var den samme jenten jeg så hver gang, eller om det var noen ganger den ene og noen ganger den andre. Jeg tenkte at det likevel kanskje bare var én jente som bodde der, og at badmintonspillet jeg hadde sett den første morgenen, bare var noe jeg hadde innbilt meg. Det skulle være unødvendig å si at jeg ikke våget å ta kontakt, prøve å bli bedre kjent med henne (eller dem) for å finne ut om det var en eller to jenter. Likevel var det nettopp dette jeg hadde sett mest fram til ved å flytte: sjansen til å kunne gjøre et nytt førsteinntrykk, særlig på jenter. Når jeg var sammen med kameratene mine på Flaktveit, føltes det som løpet var kjørt. Eivind og Bjarte og jeg var allerede stemplet som håpløse, slike barnslige gutter som ikke hadde fulgt med i timene da det ble bestemt at det var slutt på å leke med playmo og lese Donald, og at vi skulle begynne med klassefester med mer eller mindre pirrende selskapsleker. Nå som jeg hadde flyttet, hadde jeg en sjanse til å starte på nytt, men jeg klarte altså i hvert fall ikke å gripe denne første sjansen som kom min vei allerede i løpet av sommerferien; jeg nøyde meg med å observere jentene (eller jenten), og å stadig vekk kikke over mot huset deres fra vinduet mitt på arken. Eivind og Bjarte kom 9


en gang på besøk til meg i løpet av ferien, men etter det pleide vi vanligvis heller å treffes i byen, for å gå på kino. Og jeg var med Bjarte og Eivind da jeg fikk bekreftet at jeg hadde sett riktig den første morgenen. Vi hadde vært hjemme hos meg først, men det var da vi hadde gått på kino at jeg så at tvillingene sto like foran oss i køen som håpet å få uavhentede billetter til Back to the future på Engen. Jeg var lettet over å se at de sto der med en annen jente, og ikke med gutter. Jeg forholdt meg helt rolig mens vi sto i køen, men etter at vi hadde satt oss inne i salen, var jeg tydeligvis mer synlig oppspilt. Eivind spurte hva som var i veien da jeg satt og kikket meg rundt. Da vi hadde kommet inn i salen, hadde vi vært for opptatt av billettene, og av å finne plassene våre. Jeg fikk til slutt øye på tvillingene på en rad et godt stykke bak oss. Da jeg hadde snudd meg diskrét (trodde jeg) noen ganger for å kikke opp mot dem, spurte Eivind meg igjen hva det var. – Jeg syntes bare jeg så noen kjente tryner, sa jeg. – Ikke Børge og Kurt Ove vel? spurte Bjarte, og var sikkert redd for at de verste bøllene fra skolen skulle ødelegge filmopplevelsen. – Nei da, sa jeg, og Eivind spurte om det var Rikke, jenten i klassen vår som alle guttene var forelsket i, selv om det ikke var noe akkurat vi tre snakket om. Jeg var faktisk overrasket over at Eivind hadde våget å si navnet hennes, men jeg kommenterte det ikke. Jeg sa at det ikke var noen de kjente, og tenkte med en gang at det hørtes lite troverdig ut; jeg kunne ikke se for meg at kameratene ville tro jeg hadde fått nye venner allerede, og det hadde jeg jo heller ikke. Men jeg hadde begynt å forestille meg nye venner jeg ville få når jeg begynte på skolen, og at det skulle være både gutter og jenter (inkludert de pene 10


tvillingene, selvsagt), og ikke minst at det skulle være andre som likte den samme musikken som meg. Gjennom Astrid hadde jeg blitt interessert i mye bedre musikk enn det Ti-i-skuddet-dritet klassekameratene mine hørte på, som Michael Jackson og Wham! og lignende. Jeg digget Depeche Mode og The Cure, som alle jeg kjente, også Eivind og Bjarte, syntes var helt forferdelig. Jeg så for meg at folk som bodde inne i byen, nærmere plateforretningene, sikkert hadde bedre smak enn de ute i forstedene. Jeg forberedte meg på å si noe vagt om at det bare var noen som bodde i gaten vi hadde flyttet til, men Bjarte og Eivind spurte ikke noe mer, de skled i stedet inn i leken som var et pliktløp under reklamefilmene, der vi fordelte produktene det ble reklamert for, mellom oss, først noe som var Bjarte sitt, så neste film til meg, og den siste til Eivind, og så tilbake til start for en ny runde. At de fortsatt holdt på med dette, sa meg at det var på tide å få nye venner. Etter filmen klarte jeg å holde oss på fortauet utenfor inngangen til jeg så jentene komme ut. Etterpå trakk jeg Eivind og Bjarte med meg den samme veien som jeg hadde sett dem gå. Det var en varm sommerkveld, med masse folk i byen, så de forsvant likevel for meg mens vi gikk og diskuterte tidsreiseproblematikk. Senere ble jeg stående ved busstoppet og prate med dem til Flaktveitbussen kom. Etterpå skyndte jeg meg mot Fløibanestasjonen, forbi den og oppover trappene og svingene mot Skansen. Jeg håpet å få øye på dem lenger foran meg på veien, men da jeg ikke kunne se noen, og jeg begynte å bli ganske mør i beina, tok jeg heller en rast på en benk, mens jeg håpet at de kanskje hadde vært nede i sentrum lengre enn meg, noe som egentlig virket sannsynlig. De 11


hadde sikkert gått på et gatekjøkken sammen med venninnen sin. Jeg så for meg at jeg skulle si hei til dem når de kom mot benken der jeg satt. Flere folk passerte meg, både på vei oppover og nedover, men de to nabojentene så jeg ikke noe til. Jeg kikket på klokken og så at det nærmet seg en tid da mor ville bemerket at dette var i seineste laget å komme hjem, så jeg reiste meg og gikk videre oppover. Jeg var nesten framme ved porten vår da jeg hørte skritt lenger oppe i veien, og like etter så jeg dem komme rundt svingen, rett mot meg. Jeg forsvant inn i hagen vår som om jeg dukket i skjul for noen som var etter meg, og fra bak hekken kunne jeg høre jentene fnise ute i veien. De måtte ha tatt Fløibanen opp til Fjellveien, eller de hadde kanskje gått en eller annen omvei, for eksempel for å følge venninnen hjem først. Jeg rødmet, selv om ingen kunne se meg. Jeg ble glad da jeg så at jentene fra nabohuset satt i klasserommet jeg ble sendt til da jeg kom til skolen første dag. Hvis jeg reagerte på å se dem, var det sikkert kamuflert av det generelt nervøse oppsynet mitt da jeg kom inn døren til et klasserom der alles oppmerksomhet øyeblikkelig ble vendt mot meg. Damen som hadde fulgt meg fra kontoret, sa navnet mitt og at jeg skulle begynne i deres klasse. Så lukket hun døren igjen, med meg på innsiden. Jeg hørte skrittene hennes i gangen mens jeg ble stående ved siden av døren og ikke visste hvor jeg skulle plassere blikket. – Velkommen, Rolf, du får ta den pulten der, sa læreren og pekte mot den eneste plassen der ingen hadde satt seg, rett foran kateteret. Akkurat som i kinosalen hadde jeg nå tvillingene et stykke bak meg og til venstre, men her var det helt uaktuelt å snu seg. Det føltes som tjue12


fem par øyne brente meg i nakken, men om ubehaget ikke avtok, så fikk det i hvert fall en litt annen smak, ved vissheten om at fire av de øynene tilhørte tvillingene som kanskje kjente meg igjen fra det korte møtet utenfor hageporten vår. Alle de andre i klassen hadde visst gått sammen i seks år på barneskolen, så det var læreren og jeg som var de nye i denne sammenhengen. Læreren, som sa at han het Trygve, og håndhilste på meg, fortalte at de hadde hatt opprop, og at han nå prøvde å lære seg alle navnene. – Han må være et geni, sa gutten som satt nærmest til venstre for meg. – Han har ikke hatt en eneste feil ennå. Han hadde opprop fra klasselisten, men nå har han gått opp og ned på hver rekke og sagt navnene våre. – Han jukser sikkert, sa en annen gutt. – Han tegnet sikkert et klassekart mens han ropte oss opp. – Hvor skulle han tegne det? svarte en annen. Trygve holdt opp hendene sine for å vise at han i hvert fall ikke hadde tegnet noe klassekart i håndflatene. Han pekte mot hodet sitt og sa at det eneste stedet han hadde tegnet klassekart, var inni der. Jeg ble imponert, og lo sammen med de andre, mens Trygve fortsatte å peke rundt i klasserommet og navngi de nye klassekameratene mine. Selv husket jeg ikke så mange navn etter denne første korte skoledagen, men jeg hadde i hvert fall fått med meg det viktigste: at tvillingene het Ida og Oda. Jeg hadde håpet at jeg skulle kunne slå følge med dem, og gjerne prate med dem, på veien hjem fra skolen, men de gikk nedover mot byen, i stedet for oppover i fjellsiden. Nå hadde det jo vært en svært kort første dag på skolen, og kanskje så de også igjen venner de ikke hadde sett på lenge. Eller kanskje var det 13


bare det at de var så pass late at de foretrakk å ta Fløibanen, framfor å gå hjem fra skolen. I løpet av sommeren hadde jeg blitt ganske vant til bakkene opp fra byen og kunne nå komme hjem uten å være andpusten. I tillegg hadde Astrid et par ganger dratt meg med videre opp i fjellsiden, for å trene på Skansemyren. Før vi flyttet til Åsane, hadde hun trent fri-idrett med Viking, som pleide å ha treninger der oppe. Hun hadde fortsatt en stund også etter at vi flyttet, før hun ble lei av å reise den lange veien for å trene, eller mistet interessen for trening og løping da musikken tok over oppmerksomheten hennes. Hun meldte seg ikke inn i noe idrettslag i Åsane, men satt heller på rommet og hørte på plater og leste. Jeg tror hun var en outsider i klassen sin, men da hun begynte på gymnaset inne i byen, fikk hun mange nye venner og var mer ute på kveldene og i helgene enn hun hadde pleid før. Hun hadde også kommet hjem mer eller mindre beruset noen ganger, og da hadde hun alltid vært veldig kosete og ekstra kameratslig mot meg, sagt at jeg var en så flott gutt, og at jeg kom til å bli noe stort. Hun begynte ikke med organisert idrett igjen da vi flyttet tilbake til byen, men hun jogget opp til idrettsbanen på Skansemyren noen dager i uken for å trene der, og fikk altså meg også med på det noen ganger. Hun snakket om at vi kanskje kunne stå på skøyter der til vinteren. Jeg hadde aldri drevet med idrett, og selv om jeg hadde strukket meg en del i starten av puberteten, var det mer merkbart at jeg også hadde lagt på meg. Idrettskarrieren min hadde begrenset seg til den gangen jeg ble overtalt av de dominerende fotballguttene i klassen til å være keeper på klasselaget i en turnering på skolen, etter at jeg hadde imponert dem med slengingen min da vi spilte kanonball i en gymtime. Protestene mine om at i kanonball er det jo om å gjøre 14


å slenge seg bort fra ballen, lot ikke til å virke på dem. Eivind og Bjarte mente at jeg burde benytte anledningen til å sabotere; jeg kunne sørge for å slippe inn mål som gjorde at vi tapte, men når det kom til stykket våget jeg ikke det, jeg ville heller ikke utsette meg for å bli fotballguttenes syndebukk. I stedet endte det med at jeg ble den store helten da jeg reddet et straffespark i finalen, etter at Gisle hadde handset i feltet. Det var kanskje ingen bragd å redde det straffesparket. Ballen kom rett mot meg, og ikke mot et av hjørnene jeg sto klar til å slenge meg mot, og traff meg midt i det aller helligste så jeg sank sammen i smerte. Utrolig nok klarte jeg likevel å strekke ut hendene så jeg fikk fatt i ballen før straffeskytteren rakk å ta returen. Selv om jeg hadde reddet laget (straffen kom på overtid, og kampen ble blåst av da jeg grep om fotballen i stedet for mine egne stakkars baller) og fikk mye skryt for det, var det likevel spøkene om at nå ble jeg tante som snart skulle dominere kommentarene jeg fikk, og som levde mye lenger i ettertid. Heller ikke de neste dagene fikk jeg anledning til å kunne slå følge med Ida og Oda hjem fra skolen, og jeg skjønte raskt at jeg gikk for tidlig hjemmefra om morgenen til å kunne gå sammen med dem til skolen. Mens jeg kom inn på skoleplassen i god tid før det ringte inn, skjedde det allerede flere ganger i løpet av de første par ukene at de kom svinsende inn i klasserommet fra et par minutter til et helt kvarter etter at første time hadde begynt. Hver morgen tenkte jeg på det mens jeg gikk nedover mot skolen, at de kom dinglende et sted bak meg, men alltid for langt bak til at jeg kunne snu meg og få øye på dem. Jeg våget ikke å eksperimentere med å gå senere hjemmefra om morgenen, ikke bare fordi jeg var redd for å komme for sent, men også fordi det tross 15


alt var greiere å gå alene til skolen enn å måtte gå der og være nervøs, ikke finne på noe å si, i nærheten av jentene. Først på fredag i den andre uken snakket en av dem til meg. Vi var på skolekjøkkenet, der jeg var blitt plassert på gruppe med Ida og jenten jeg hadde sett dem på kino sammen med, og gutten som hadde snakket til meg den første dagen i klasserommet. Øystein hadde også etter den første dagen vært den av de nye klassekameratene som var mest imøtekommende mot meg som nykommer, og jeg skjønte ganske raskt at dette var fordi han selv var ganske alene i klassemiljøet. Heldigvis virket det mer som han håpet å få en ny venn, enn at han bare prøvde å få noen under seg på hakkeordenen. Jeg følte meg ikke særlig kul da Ida sukket oppgitt over å bli plassert på gruppe med oss. Hun så sikkert ikke fram til å måtte lage mat en gang i uken sammen med den mest håpløse gutten i klassen, og den nye gutten, som ikke klarte å finne seg bedre selskap enn den mest håpløse gutten. Hvis det var noe jeg hadde lært i heimkunnskapstimene på barneskolen, så var det å aldri ta øynene fra melk på kokeplaten. Det hadde brått og vemmelig kokt over på platen min såpass mange ganger at jeg nå våket som en hauk over pannen mens jeg kokte opp sausen. Nettopp det at jeg ikke kunne løfte blikket, gjorde det kanskje lettere for meg å svare Ida da hun spurte om jeg ikke hadde flyttet inn i huset over veien fra dem. Jeg var litt usikker på om jeg skulle svare at det stemte, siden det ville avsløre at jeg visste hvor de bodde, men jeg sa ja, og hun spurte om vi var i slekt med han som hadde bodd der før. – Det var farfaren min, sa jeg. – Men jeg kjente ham egentlig ikke. – Godt for deg, sa hun. – For en dritkjip type. 16


Jeg var nysgjerrig på hva hun mente, men fikk meg ikke til å spørre. Jeg håpet hun kanskje ville følge opp det bastante utsagnet med noen eksempler, men hun sa ikke noe mer. Selv hadde jeg ikke egentlig noe inntrykk av farfaren min, siden jeg ikke hadde sett ham siden jeg var ganske liten. Far snakket sjelden om ham, og jeg lærte raskt ved å observere mor og Astrid, at det ikke var noen god idé å nevne ham. Ida vendte snart oppmerksomheten bort fra meg igjen og pratet heller med søsteren sin, som var på gruppen ved siden av, til læreren kom og ba dem vende tilbake til oppgavene sine. Da jeg etter en stund tok mot til meg, og spurte henne, mens hun hakket grønnsaker, om farfar hadde pleid å kjefte på dem eller noe sånt, så hun uforstående på meg. – Nei, du sa i sted …, begynte jeg. – Å, det var Ida, sa hun, og først da skjønte jeg at de hadde byttet plass etter at læreren snakket til dem. Den andre jenten på gruppen vår lo. Det var tydeligvis bare læreren og jeg som ikke var klar over byttet. Det virket som klassekameratene deres kunne se forskjell på jentene, men jeg skjønte ikke hvordan. Jeg så fra Oda ved siden av meg, til Ida ved komfyren på nabogruppen, og det var første gang jeg kikket så åpenlyst på dem. På skolen hadde jeg bare så vidt våget å ha dem i synsfeltet et øyeblikk (bokstavelig talt) om gangen før jeg hadde flyttet blikket et annet sted, og hjemme hadde jeg ikke hatt anledning til å studere dem fra vinduet så lenge som den første morgenen jeg så dem. Jeg kunne ikke se noen trekk hos den ene, som jeg ikke fant igjen hos den andre. Oda stakk fingeren i beltet, og viste frem beltespennen, som var rød. – Ida har grønn, sa hun. Jeg klarte ikke å kikke på bel17


tespennen lenge før jeg følte at jeg glodde henne rett i skrittet. Øystein sa at han kunne se forskjell på de to, selv om han var fargeblind og derfor ikke kunne se forskjell på rødt og grønt. Men da jeg spurte hvordan han kunne se forskjell på dem, visste han ikke. – Jeg bare kan, sa han, før han gikk over til å snakke om at han sikkert ikke kunne ta lappen, siden han ikke kunne se forskjell på rødt og grønt lys. – Dust, sa Rakel. – Alle vet jo at rødt er øverst og grønt nederst, vel. Jeg syntes jeg kunne se Øystein krumme ryggen i underkuelse da hun snakket til ham, og jeg syntes synd på ham, selv om jeg lo med Oda og Rakel, som gjentok at Øystein var en idiot. Samtidig så jeg også at han smilte, kanskje tenkte han at det i hvert fall var bedre å bli kalt en idiot av dem enn å bli helt oversett. Den dagen ble jeg med Øystein hjem til ham etter skolen, vel så mye i håp om få vite noe om hvor Ida og Oda gikk etter skolen, som fordi jeg hadde lyst til å være med ham. Vi gikk innover mot sentrum et stykke bak tvillingene og Rakel, ned til Nye Sandviksvei, forbi Mariakirken, og så innover Øvregaten. Hele veien var vi ca tjue skritt bak jentegjengen. Men så førte plutselig Øystein an opp et trangt og bratt smug, og jeg måtte se jentene forsvinne igjen. Jeg tenkte at det vanlige blant unger på vår alder var at de som pleide å komme hjem til tomt hus, gjerne var dem som hadde gjester med seg hjem etter skolen, og at gjestene gjerne var dem som hadde en mor ventende hjemme. På Flaktveit hadde vi som oftest pleid å gå hjem til Eivind eller meg, der ingen var hjemme, etter skolen, mens hvis vi var sammen igjen etter middag, var vi gjerne hos Bjarte. Men det første Øystein gjorde etter at 18


vi hadde kommet opp trappen og inn i leiligheten deres, var å rope til moren at han var hjemme. Han hadde heller ikke trengt å rope, siden hun sto rett innenfor døren og pratet i telefonen. Da vi kom inn på rommet hans, så jeg en modell av Millenium Falcon, som hang i snorer fra taket. Det var en byggesettmodell, den samme som jeg hadde ønsket meg til jul, men ikke fått. – Liker du Star Wars, sa jeg, og spurte om han hadde actionfigurer. Jeg tenkte at jeg sikkert hørtes altfor oppglødd ut, men at i forhold til Øystein gikk det sikkert helt greit. – Jeg hadde noen, sa han. – Men jeg har solgt dem. Til lillebroren til tvillingene. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med dem. Kanskje jeg kan kjøpe dem tilbake. Jeg skjønte ikke hva han mente. Men jeg var lettet over at det var Øystein som hadde brakt tvillingene inn i samtalen, at det ikke var jeg som måtte prøve å skape en anledning til å si noe om dem. Jeg var heller ikke klar over at de hadde en lillebror. Jeg hadde ikke sett andre enn jentene selv, og de jeg antok var foreldrene deres gå ut og inn av huset over veien. Da jeg sa til Øystein at jeg ikke visste at de hadde en bror, sa han at lillebroren deres ikke gikk så mye ut. – Han er ganske syk, så jeg tror han må være inne omtrent hele tiden. Han tåler visst nesten ingenting. – Hva er det som feiler ham, da? – Jeg vet ikke, sa Øystein. Jeg visste ikke hvor alvorlig sykdommen kunne være, men jeg tenkte at det ikke kunne være så enormt kritisk, hvis Øystein hadde solgt lekene sine til ham. Til en som var alvorlig syk, ville man vel gitt lekene sine gratis, antok jeg. Jeg skulle til å spørre om lillebroren deres alltid hadde vært syk, eller om han hadde blitt 19


det nylig, men akkurat da kom moren inn på rommet hans. – Her var det visst et ansikt som var nytt for meg, sa hun. – Går du på skolen med Øystein? – Det er han nye som begynte i klassen vår, som jeg snakket om, sa Øystein, før jeg rakk å si noe. Moren kom inn i rommet og tok meg i hånden. Hun sa at hun het Astrid, og jeg svarte at det het søsteren min også, før jeg kom på å si mitt eget navn. – Så kjekt, sa hun. – Det er ikke et så vanlig navn blant folk på deres alder, men det er godt noen holder det i hevd. Vil dere ha litt kjeks, gutter? – Kan vi få brus også, mamma? spurte Øystein. – Ja ja, det er jo helg, så hvorfor ikke, sa moren, og jeg kjente at jeg fikk varme følelser for henne, om enn av en litt annen type enn følelsene for Ida og Oda. Min egen mor ville aldri latt meg drikke brus på en vanlig ukedag, med unntak av den obligatoriske lunkne sitronbrusen hvis jeg var hjemme med magebesvær. Moren til Øystein måtte også være en god del yngre enn min egen mor, ung nok til at jeg ikke tenkte på henne som en gammel dame (slik jeg oppfattet min mor), og hadde hun vært penere, hadde jeg kanskje gledet meg mer over å være i nærheten av henne enn over brusen hun lovet oss. Jeg tenkte at hun måtte ha vært ganske ung da hun fikk Øystein, og prøvde å regne på det, men kom ut av det da Øystein spurte om jeg likte tegneserier. Han pekte på en hylle der det sto mange samlepermer, og lange rader med nesten komplette serier av album som Asterix og Lucky Luke. Bruktbutikken Lesehesten lå like nedi gaten, og han sa at han var innom omtrent hver eneste dag for å se om de hadde fått noe nytt. Jeg hadde bare noen få tegneseriealbum. Jeg leste Donald fast, som mor kjøpte til meg hver 20


tirsdag, og Star Wars, som jeg kjøpte for mine egne lommepenger. Det kom til å begynne med bare ut annenhver måned, og ventetiden mellom hvert nummer hadde vært uutholdelig lang. Også nå som det var gått over til å bli et månedsblad, syntes jeg det var lenge å vente. Øystein hadde også alle disse bladene, i tillegg til tegneseriealbumene med historiene fra filmene. Jeg var hos Øystein i noen timer, og fikk til og med middag der. Moren hans sa at jeg kanskje skulle ringe hjem for å si fra om hvor jeg var, ellers hadde jeg nok ikke kommet på det selv. Jeg tenkte ikke på at vi hadde flyttet, og at det ikke lenger var slik at mor visste hvor jeg var (hos Bjarte eller Eivind) hvis jeg ikke var hjemme. Mor hørtes glad ut da jeg snakket med henne. Hun syntes sikkert det var fint at jeg hadde fått venner på den nye skolen. Hun spurte meg ikke om hvem Øystein var, men tok sikkert for gitt at det var en annen ordentlig gutt, som vennene mine på Flaktveit. Og det hadde hun jo helt rett i. Samtidig kjente jeg på et visst savn etter at hun skulle spørre mer, skulle bekymre seg for at jeg kanskje var havnet i selskap med noen mer farlige ungdommer. Da jeg gikk derfra, gikk jeg bort til Fløibanestasjonen, i stedet for å gå opp alle bakkene som hadde gjort at jeg var kommet i bedre form. Selv om jeg som oftest gikk hjem fra skolen eller fra turer til byen, hadde jeg også fått meg klippekort til Fløibanen, som det ennå var flust med klipp igjen på. Nå var det på tide å få et nytt klipp i kortet, og det som lokket meg mot stasjonen, mer enn å komme meg fort og uten anstrengelser hjem, var selvsagt tanken på at tvillingene kanskje ville reise hjem fra hva det nå var de hadde drevet på med i byen, med samme bane som meg. Jeg var spent da jeg gikk nedover i gan21


gen mot ventehallen, og så for meg at de satt på en av benkene der nede. Men da jeg kom rundt hjørnet var det tomt, bare de mørkeblå flisene på veggene og bysten av banens grunnlegger møtte meg. Og det var ganske lenge å vente. Jeg tenkte på om jeg skulle gå hjem likevel, det ville trolig gå fortere enn å vente på neste bane. Men så hørte jeg skyvedørene gli opp i enden av gangen, og skritt på vei ned mot meg. Jeg satte meg på benken og kjente nervøsiteten stige mens jeg i jakkelommene krysset fingrene for at det skulle være tvillingene som kom. Men det var ikke Ida og Oda som kom ned til ventehallen, bare noen eldre ungdommer. Jeg tenkte at de kanskje var et forelsket par som skulle på en romantisk tur opp til Fløyen. De neste som kom, visste jeg ikke kunne være tvillingene, straks de var innenfor skyvedørene der oppe; det var lett å høre på de langsomme, lett subbende skrittene at det måtte være eldre mennesker, kanskje noen av alle pensjonistene jeg pleide å se når jeg var med Astrid opp til Skansemyren for å trene. De forelskede ungdommene hadde nok med hverandre (og jeg hadde heller ikke lyst til å se på dem), men gamlingene hilste på meg da de så meg. De satte seg også ved siden av meg på benken, og damen spurte om jeg skulle opp og trene. – Har du ikke med deg søsteren din i dag? spurte mannen. – Vi vet nå ikke om det er søsteren, sa damen. De kjente meg tydeligvis igjen, mens jeg ikke klarte å skjelne dem fra den generelle massen av eldre mennesker vi så i hagene vi passerte eller oppe på selve idrettsplassen. De spurte meg hvor jeg bodde, og jeg sa at jeg bodde i Fjellien. Da jeg forklarte hvilket hus vi nylig hadde flyttet inn i, visste de godt hvor det var. 22


– Kjøpte dere av arvingene til Bertelsen? spurte mannen. – Nei, vi er arvingene. Eller pappa er, altså. – Å ja, men da må jo du være sønnen til Egil, da, sa mannen. – Jeg kan se det nå når du sier det, sa damen. – Kjenner dere min far? spurte jeg. – Ja, han var ofte hjemme hos oss i sin tid, sa damen. – Han var kjæreste med datteren vår. Tanken på at far hadde vært sammen med noen andre før mor, var svimlende, og noe jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Foreldrene våre hadde fortalt oss om hvordan de møtte hverandre. Og Astrid og jeg hadde alltid syntes det var morsomt at selv om begge var fra Bergensområdet, var det i Oslo de hadde møtt hverandre, da begge studerte der borte. De hadde aldri truffet hverandre i Bergen, noe som kanskje ikke var så rart, siden mor er tre år eldre enn far. Slik de har fortalt det, virket det som mor først ble en slags storesøster eller reservemamma for far da han var kommet til en fremmed by. Jeg tenkte at det kanskje var først da de oppdaget at de skulle få Astrid at de ble noe mer enn bare venner (som hadde ligget med hverandre minst en gang). Om det ikke var for storesøsteren min, hadde jeg aldri blitt til. Nå fortalte det gamle paret på Fløibanen meg om hvordan datteren deres, Karin, hadde hatt følge (som de kalte det) med far da de var i slutten av tenårene. Damen forsikret meg om at det i hvert fall ikke var slik at min far hadde knust hjertet til datteren deres. De ba meg hilse til ham, og sa at Karin bodde i Førde nå og hadde tre barn. – Den eldste er vel på alder med deg, tenker jeg, sa damen. 23


– Så både Egil og Karin traff den rette etter at de gikk fra hverandre, sa mannen. – Det var jo godt. Ja, de var flotte sammen, de også, men det er jo tross alt ikke noen vits i å tenke på det som aldri ble noe av. Da jeg gikk av i Fjellveien, ba de meg igjen om å hilse til far, men da jeg kom ut fra skuret ved stoppet, kom jeg på at de aldri hadde sagt hva de het. Men far ville vel skjønne hvem jeg snakket om, når jeg sa at jeg skulle hilse fra foreldrene til Karin. Det navnet hadde jeg i hvert fall fått med meg. Han husket henne godt, sa han, og foreldrene hennes også. Han sa at han ikke hadde tenkt på noen av dem på mange år. – Men i perioder tilbrakte jeg mer tid der oppe enn her, sa han. Mor strøk ham over ryggen, og jeg så i et glimt for meg hvordan de kan ha sett ut da de ble kjent med hverandre i Oslo. Jeg gikk opp på rommet mitt, og da jeg satt der ved vinduet og leste (med øyekroken var for enhver bevegelse ved huset på andre siden av veien), traff det meg plutselig, som et uventet slag i magen, at jeg så langt hadde mislykkes fullstendig i å gripe den sjansen til å fornye meg, gjenoppfinne meg selv, som jeg hadde sett for meg at det å flytte skulle gi. Jeg gikk inn i akkurat den samme engstelige, underkuede rollen overfor jenter som jeg hadde hatt på den gamle skolen, selv om ingen av de nye jentene kjente meg derfra; jeg ble kompis med den mest håpløse gutten i klassen og satt på rommet hans etter skoletid, i stedet for å drive rundt i byen med de kuleste guttene og jentene, og jeg førte høflige samtaler med eldre mennesker på Fløibanen, som en veloppdragen, kjedelig guttunge som var gode venner med foreldrene sine. Jeg ønsket ikke å bli ungdomskriminell, 24


akkurat, men trengte jeg virkelig å være så puslete som dette? Noen dager senere skjedde det noe minst like skjellsettende for meg som de få ordene jeg hadde vekslet med Ida og Oda. I storefri fikk elevene på skolen lov til å ha musikk på skoleplassen. Representanter fra elevrådet spilte plater på musikkrommets anlegg og satte høyttalerne opp i vinduene som sto på vidt gap. Det gikk for det meste i listetopper og hardrock, og jeg trodde derfor nesten jeg skulle falle om på asfalten, da jeg plutselig hørte introen til «Shake The Disease» lyde ut over skoleplassen. Takket være Astrid var jeg godt innført i Depeche Modes platehistorie, som strakte seg tilbake til 1981. Dette året, 1985, var det første da det ikke kom et nytt album fra favorittbandet vårt, men det hadde i det minste kommet ut en samleplate med alle singlene fra de første årene, og «Shake The Disease» var en av de to nye låtene på dette albumet, som jeg hadde kjøpt på kassett. Selv om Astrid hadde alle lp-platene deres, og de aller fleste singlene, ville jeg gjerne også ha mine egne utgaver, ikke bare høre på hennes plater eller kopiere dem over på kassett fra henne, slik jeg hadde gjort den første tiden etter at jeg var blitt smittet av hennes interesse for musikk. Bortsett fra Japanese Whispers av The Cure, var Depeche Modes samlealbum den første kassetten jeg kjøpte. I løpet av høsten i syvende klasse kjøpte jeg også de tidligere albumene på kassett, og jeg hadde begynt å glede meg til den neste platen deres, som visstnok skulle komme utpå vårparten i 1986. Jeg var ikke sammen med noen, men gikk alene rundt på skoleplassen da jeg hørte de kjente tonene. Jeg kikket opp mot vinduet til musikkrommet og så to gutter fra niende. Jeg hadde lyst til å vinke, eller vise dem tomme25


len opp, men fikk meg ikke til å gjøre det. Jeg begynte heller ikke å danse, selv om det var det jeg følte for innvendig, bare nikket diskré med hodet til musikken, og nå og da beveget jeg også på munnen, i en slags miming av deler av teksten. Jeg så for meg at jeg falt, i langsom kino, akkurat slik medlemmene i gruppen gjorde i musikkvideoen. Jeg svaiet forsiktig fram og tilbake, og visste at det var ingenting jeg ønsket mer enn å bli venner med guttene som spilte plater dette storefriminuttet. Etter «Shake The Disease» spilte de «Killing Moon» av Echo & The Bunnymen, som jeg også kjente til, i motsetning til de fleste rundt meg, som rynket på nesen av musikken, eller ignorerte den fullstendig, mens de fortsatte sine samtaler, som nå forekom meg fullstendig irrelevante. Jeg våget ikke å oppsøke guttene som hadde spilt bra plater, i dagene etterpå. Ikke minst fordi de tilbrakte friminuttene utenfor skolens område, der de selvsagt hang med røykerne. Jeg bare observerte på avstand, og så at de som regel holdt seg i utkanten av klyngen med røykere, og jeg tenkte at de var mer dannet og hadde bedre smak enn de fleste av de mer eller mindre pøbelaktige ungdommene jeg så der. Mens høsten ble kaldere og det regnet nærmest ustanselig, gikk jeg rundt og fordelte observasjonstiden min mellom de to guttene jeg ikke hadde klart å finne ut hva het, og Ida og Oda, som jeg etter hvert også fikk til å snakke med innimellom, selv om det bare dreide seg om skolearbeidet vårt. Jeg hadde alltid pleid å mislike heimkunnskap, men dette året, det siste hvor jeg skulle ha det faget, så jeg fram til de timene, siden jeg var på gruppe med Ida. Nå og da fikk jeg også samarbeide med en av dem eller begge to i andre fag. Jeg følte meg svært høyt 26


oppe da Oda bemerket at det var best å være på gruppe på meg, for jeg var så smart. De var ikke så kule at de ikke brydde seg om å gjøre det godt på skolen, men de var heller ikke så skoleflinke at de ble sett på som smiskete englebarn av de andre i klassen. Jeg var enormt spent og nervøs da Oda spurte om jeg kunne komme innom til dem og hjelpe dem med matten helgen før vi skulle ha en prøve. Jeg gledet meg selvsagt til å gå bort dit, men utsatte det stadig, fordi jeg ble dårlig av å tenke på å skulle gjøre det. Jeg ble dårlig i magen, og tilbrakte derfor store deler av lørdagsettermiddagen på do. Jeg hadde lyst til å spørre Astrid om råd, men fikk det ikke til. Vi kunne høre sammen på låter som handlet om kjærlighet, men jeg så ikke for meg at det var et tema jeg kunne snakke med henne om. Selv om jeg hadde løpt mye på do i løpet av dagen, sa jeg skråsikkert til mor at jeg var fullt ut i stand til å spise pizza på kvelden. Da var det blitt for seint til å gå over veien og inn til tvillingene, som kanskje heller ikke var hjemme, men på en fest eller sammen med venner et sted, og jeg følte meg grei og rolig igjen. En stund etter at jeg hadde stått opp på søndagen, fant jeg ut at det beste ville være å gå en tur, for hvis jeg var langt hjemmefra, ville jeg sikkert ikke bli så nervøs som jeg hadde vært hjemme, der det bare ville tatt meg et minutt (men for et langt og vanskelig minutt!) å gå over veien for å hjelpe jentene med matten. Jeg tenkte til og med på om jeg skulle ta en buss ut til Flaktveit, for å dra på overraskende besøk til Bjarte og Eivind. Men det ble til at jeg gikk bortover Fjellveien, utover mot Sandviken. Mens jeg gikk bortover mot Breistølen, spilte jeg av for meg selv forestillinger om hvordan det skulle gå når 27


jeg var i nabohuset for å hjelpe tvillingene med å gjøre det bedre på den forestående matteprøven enn nuggenkarakteren de begge hadde fått på den forrige. Det funket som en grei repetisjon for meg selv også, siden jeg holdt forestillingen på et realistisk plan ganske lenge, og hørte min egen indre stemme lekse opp om brøkregning, avbrutt av en og annen beundrende kommentar fra jentene. Men etter hvert ble jeg oftere avbrutt, og distrahert av at de satte seg tettere inntil meg på hver sin side. Mens jeg gikk alene i Fjellveien, klarte jeg nesten å mane fram berøringer fra dem på skuldrene og overarmene mine, men jeg gled helt over i fantasien da Oda kommenterte at øreringen min var stilig. Jeg hadde selvsagt ingen ring i øret i virkeligheten, men det indre idealet jeg så for meg, så mer ut som Martin Gore i Depeche Mode. Jeg hadde lyse krøller, akkurat som ham, men hadde selvfølgelig ikke klippet meg helt snau på sidene og i nakken, slik han gjorde, og slik Astrid mente at jeg burde. Ved Mulesvingen tok jeg av fra Fjellveien og tenkte å gå nedover mot byen, kanskje forbi skolen en tur. Jeg ble nervøs igjen da jeg tenkte på muligheten for at jeg, når jeg kom opp i Fjellien igjen, skulle kunne gå inn porten til nabohuset, i stedet for til oss. Jeg så for meg at jeg ringte på, og at Ida eller Oda åpnet, og bare spurte hva det var jeg ville. For hvorfor skulle vel de gidde å huske at de hadde snakket om å få puggehjelp av meg? Det som hadde formet hele helgen for meg, uansett om det kom til å skje eller ikke, var sikkert bare en bagatell for dem. Men jeg glemte tvillingene igjen da jeg kom ned til fotballbanen i Mulen, for ved siden av banen så jeg de to guttene som hadde spilt plater i storefri noen uker tidligere. De sto og røykte, og jeg følte meg skuffet over 28


det, selv om jeg visste at jeg måtte regne med at alle som ville være noe på ungdomsskolen helst skulle både røyke og drikke, to ting jeg selv hadde holdt meg langt unna. Det var nok mer fordi jeg ikke våget, enn fordi jeg ikke ville, tenkte jeg. Da jeg nærmet meg guttene, håpet jeg at de skulle se meg, slik at jeg kunne prøve å hilse, kanskje gå bort til dem. Men de så på hverandre mens de pratet, eller på folkene på fotballbanen. Det var ingen offisiell kamp, og det var ingen drakter som skilte de to lagene fra hverandre, bare en haug med unger (hovedsakelig gutter, men ikke utelukkende) i vanlige klær som løp rundt etter ballen i et mønster jeg ikke maktet å tyde. De røykende guttene hadde ennå ikke sett meg da jeg var nesten framme ved dem, og jeg fant ikke annet å gjøre enn å fortsette videre nedover svingen. Jeg gikk kanskje ti eller femten skritt videre, mens jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde stoppet. Men så snudde jeg plutselig og gikk tilbake. Guttene så mot meg da jeg sa hei. De så spørrende ut, og jeg angret på at jeg hadde snudd, samtidig som jeg ikke kunne snu enda en gang. – Det var bra musikk dere spilte i storefri den gangen, sa jeg. – Ikke sant, sa den ene av dem, og jeg registrerte at han snakket østlandsdialekt. Hvor på Østlandet hadde jeg ingen forutsetninger for å vite, jeg kjente ingen østlendinger. – Hva var det du likte, da? spurte han andre. Han var bergenser. – Alt, egentlig. Men aller mest Depeche Mode. – Kult, sa østlendingen. – Går du på Rothaugen altså, sa bergenseren. – Jeg kan ikke si at jeg har sett deg der. 29


– Jeg går i syvende, sa jeg litt beskjemmet, mens jeg tenkte at nå ville de ikke snakke mer med meg. Jeg var jo bare en drittunge. – Å ja, da er det ikke rart vi ikke har lagt merke til deg, sa østlendingen, og bekreftet det jeg hadde tenkt. To år var stor forskjell da vi ennå bare var i første halvdel av tenårene, avstanden mellom det første og det siste året på ungdomsskolen (selv om det altså ikke lå annet enn konfirmantkullet mellom oss) virket som den burde måles i lysår, ikke skoleår. Vi kom fra barneskolen, mens de snart skulle videre til gymnas eller yrkesskole. Men bare ett år fram i tid for oss, og ett tilbake for dem, lå altså den samme erfaringen, åttende klasse, da vi begynte med tysk eller fransk og andre valgfag, og de aller fleste konfirmerte seg, enten det var i kirken eller borgerlig. – Småttiser pleier ikke å like så god musikk, sa bergenseren, og jeg følte det mer som en kompliment enn en fornærmelse. Han hadde i det minste ikke kalt meg for en drittunge. Begge guttene lo da jeg sa at jeg hadde falt i gryten da jeg var liten. Asterix var tydeligvis en kulturell referanse de delte med min klassekamerat Øystein. Guttene, som sa de het Marius (østlendingen) og Tobias (bergenseren) fortalte meg om hvordan de hadde klart å overtale en klassekamerat av seg, som var den som egentlig skulle spille plater i det storefriminuttet, til å la dem ta over for ham. Klassekameraten hadde vært lett å overtale, siden han trengte å lese til en historieprøve. – Etter storefri klaget alle i klasserommet over den såkalte deppemusikken vi hadde spilt, sa Marius. – Idioter, sa Tobias. Jeg ble stående og prate med dem en stund før jeg gikk videre, forbi Krohnengen skole mot Skansen, og opp 30


Fjellien. Da jeg tenkte på nervøsiteten jeg hadde sett for meg at jeg skulle føle mens jeg gikk oppover, merket jeg at den ikke var der. Jeg så på klokken, og så at jeg ville komme hjem omtrent i tide til middag. Mor og far og Astrid satt ved bordet og hadde begynt å spise da jeg kom inn. Mor så ikke ut til å være sint for at jeg kom sent. – Fant jentene deg, kanskje? spurte hun, mens jeg forsynte meg med poteter. – Er det der du har vært? Far dultet meg kameratslig i siden. Det viste seg at jentene hadde kommet på døren og spurt etter meg, ikke bare en av dem, men begge to. Jeg sa at jeg hadde gått en tur, og fortalte hvor jeg hadde gått. Jeg fortalte Astrid at jeg hadde truffet to gutter fra niende på skolen min som likte Depeche Mode og andre bra band. Men i stedet for å kommentere det, spurte søsteren min meg om jeg hadde lagt ut på tur for å gjøre meg kostbar for jentene, eller om det var mest fordi jeg var redd. Far lo så han sprutet kjøttkakebiter utover bordet. Mor kikket oppgitt på ham. Jeg håpet at hun kanskje skulle ta mitt parti når far og Astrid rottet seg sammen mot meg, men hun sa bare at nå måtte jeg ikke la de søte jentene utnytte meg. Oppmerksomheten fra familien gjorde at jeg var blitt temmelig nervøs igjen da jeg gikk ut av porten og over veien til det store murhuset nedenfor oss. Jeg så for meg at både mor og far og Astrid sto i vinduet og så etter meg, og jeg var fast bestemt på ikke å snu og se meg tilbake. Da jeg hadde ringt på døren, var mitt første instinkt å løpe, selv om jeg ikke hadde drevet særlig med den slags streker. Mannen som åpnet, så skeptisk på meg. Jeg antok at han trodde jeg skulle selge lodd, eller kanskje var en av de ungene som av og til kommer rekende og spør om man har basarting. 31


– Er Ida og Oda hjemme? spurte jeg, med tørr munnhule. Det var første gang jeg hadde sagt navnene deres høyt. Mannens mine endret seg fra sur til glisende: – Å ja, er det du som skal hjelpe dem med matten? Stig på. Jeg satte fra meg skoene i gangen og fulgte etter ham innover i huset og opp en trapp. – Jenter, hjelpen er kommet! sa han mens han åpnet døren til et av rommene i andre etasje. Det viste seg å være soverommet deres. Da jeg hadde forestilt meg hvordan matteleksjonen skulle foregå, hadde det vært ved et kjøkkenbord vi satt. Men her var jeg altså i stedet i det aller helligste, deres indre gemakker. Ida (mente jeg) lå på en av sengene og leste i en bok, mens Oda (antok jeg) satt ved et av de to skrivebordene og tegnet. Det kunne se ut som hun tegnet etter et blad som lå oppslått på bordet, men jeg kunne ikke se hva det var. – Der er du jo, sa jenten på sengen. – Er du klar, Oda, sa hun, og bekreftet at jeg hadde klart å se forskjell, eventuelt bare tippet riktig. Hun la fra seg boken på sengen, og gikk bort til det andre skrivebordet. Oda lukket igjen bladet sitt, men ikke før hun hadde skjøvet tegneblokken sin inn under det. Jeg så at det var et Bravo, det tyske popmagasinet jeg av og til hadde kikket på i butikken, selv om jeg ikke hadde begynt med tysk på skolen ennå. Astrid hadde kjøpt Bravo en stund, men de siste årene hadde hun holdt seg til de engelske musikkavisene, som jeg skjønte mer av det som sto i. Jeg lurte på om jentene kanskje kunne tysk, men da jeg skulle til å spørre om det, begynte Ida å surre rundt meg mens hun fant fram mattebøkene sine: – Så fint at du hadde tid til å hjelpe oss. Det her er så vanskelig. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må lære om sånn 32


brøkdritt, egentlig. Hva er vitsen, liksom? Det finnes jo desimaler, ikke sant? Hvor var du i sted? Vi var borte for å hente deg. Hadde du glemt at du skulle hjelpe oss? Din mor og de visste ikke hvor du var? Men det virket ikke akkurat som de var bekymret for deg, heller. Var du hos noen i klassen, kanskje? Du har vel blitt kjent med andre enn bare Øystein, håper jeg? – Jeg var bare ute og gikk en tur, sa jeg. Jeg lurte på om de ville blitt imponert hvis jeg fortalte at jeg hadde vært med et par gutter fra niende. I stedet for å si noe om det, ble jeg langt mer personlig enn jeg hadde tenkt, da jeg spurte om de virkelig delte rom. – Huset ser jo ut som det er stort nok til at dere kunne hatt hvert sitt. – Vi kunne aldri tenkt oss å ha hvert vårt rom, sa Oda. – Men vi har et annet rom også, som en av oss kan være på, hvis vi vil være litt for oss, selv, fortalte Ida. – Men vanligvis er vi her inne, eller der inne, begge to, sa Oda. Ida nikket. Plutselig så jeg hvem det var de minnet meg om. Keren i Bananarama. Depeche Mode og The Cure var kanskje de første kassettene jeg kjøpte for egne penger, men den aller første kassetten jeg eide, var Bananaramas selvtitulerte andre album, som jeg fikk av Astrid til bursdagen min på våren i femte klasse, og jeg satte fortsatt stor pris på den og spilte den ofte. Men jeg kunne ikke si noe til Ida og Oda om hvem de minnet meg om, ikke fordi jeg var redd for at de ikke skulle like gruppen, men fordi å kommentere jenters utseende var noe jeg aldri våget, ikke bare til jentene selv, men også i samtale med andre gutter. Jeg hadde så vidt prøvd å snakke litt om jenter med Eivind og Bjarte, men da pleide de bare å bli tause og unnvikende, og jeg fikk aldri til å blande meg inn i andres gutters samtaler som jeg av og til 33


kunne overhøre. Jeg hadde altså sett for meg at det skulle kunne bli annerledes da vi flyttet, at jeg plutselig lett og uanstrengt skulle få til å snakke både med og om jenter, men slik ble det jo ikke, det hadde jeg skjønt nå, og det gjorde meg nokså skuffet. Før vi begynte med brøkregningen, tok jentene meg med bort i gangen for å vise meg det andre rommet sitt. Vi gikk forbi en dør som sto halvåpen, og til enden av gangen, der Ida åpnet døren til et rom som var mer som en liten stue enn et jenterom. De hadde et fjernsyn der inne, og et stereoanlegg, men bortsett fra to rosa saccosekker, var møblene gamle, slikt som kanskje hadde stått i huset siden det var nytt. Mens de hadde popstjerner som Wham! og Duran Duran hengende på veggen på rommet sitt, var det her inne typiske norske landskapsmalerier lik dem som hang i stuen og andre rom hos mormor og morfar på Osterøy. Jentenes soverom hadde vinduer ut mot byen og fjorden, men fra dette rommet kunne jeg se ned i hagen vår, og om jeg sto tett inntil vinduet, kunne jeg se vinduene til mitt eget rom, som jeg nå pekte ut for jentene. – Kult, sa Oda. – Så hvis vi trenger at du skal komme bort, så kan vi for eksempel henge en duk eller noe til lufting ut vinduet. Jeg lo, og ville ikke spørre hvorfor i all verden de skulle trenge at jeg kom bort til dem. Det var sikkert bare en spøk. Eller håpet de på mer jevnlig leksehjelp fra meg? Jeg tenkte at jeg i så fall var beredt til å hjelpe dem i hvilket fag som helst. Da vi gikk tilbake til rommet deres, passerte vi igjen den åpne døren til rommet mellom, men nå kom vi mot døren i en slik retning at det gikk an å se inn i rommet. Jeg så det som måtte være lillebroren deres. Han 34


satt på gulvet og lekte med Star Wars-figurene som sikkert hadde vært Øystein sine. Han var skallet, og jeg visste straks hva det betydde, selv om det bare var noe jeg hadde sett på TV tidligere: cellegift, kreft. Han så ikke opp da vi gikk forbi, og søstrene sa ikke noe til ham, og heller ingenting om ham til meg, da vi kom inn på rommet deres igjen. Morgenen etter våknet jeg fra en drøm der jeg spilte i band. Det var noe jeg ofte fantaserte om, men aldri før hadde jeg drømt det i en virkelig drøm, de drømmene man ikke har kontroll over. Jeg så ned på hendene mine som spilte på et keyboard, og det var ingen andre musikere som spilte sammen med meg. Rytmene kom fra en trommemaskin, og dem og andre lyder tryllet jeg fram fra synthesizeren. Musikken minnet om den første Depeche Mode-platen, eller kanskje enda mer om Yazoo, som Vince Clarke hadde startet etter at han forlot Depeche Mode. Jeg så opp, framover på scenen, der jeg hadde en jente til hver side for meg. På grunn av det sterke lyset fra lyskasterne som var rettet mot scenen, kunne jeg ikke se dem så tydelig, men jeg visste at det var Ida og Oda som sto og sang i hver sin mikrofon. Da jeg våknet, kunne jeg fortsatt fornemme alle lydene jeg hadde vært omgitt av i drømmen, og jeg mente at jeg også hadde visst hva bandet vårt het, men det kunne jeg ikke lenger huske. De fleste drømmene jeg våknet fra, var jeg bare glad for å slippe ut av, men denne ville jeg gjerne vende tilbake til. Jeg var for oppspilt til å få sovne igjen, men det var ennå for tidlig å stå opp, så jeg snudde meg inn mot veggen, lukket øynene, og prøvde å spinne videre på det jeg hadde drømt. Som om jeg svitsjet gjennom kanaler på fjernsynet flyttet oppmerksomheten min seg stadig fram og tilbake mellom musikkvideoene jeg så for meg ban35


det vårt opptre i, og minner fra besøket mitt i tvillingenes hus dagen før. Det var ikke godt å si om jeg hadde lyktes i forsøket på å få dem til å forstå brøkregningen. Noen ganger da jeg trodde jeg hadde klart å forklare tydelig, kunne en av dem stille et spørsmål som viste at de ikke hadde forstått noen ting. Samtidig satt jeg jo hele tiden der og håpet at de skulle snakke om andre ting enn matte. Jeg sovnet igjen, og jeg hadde ikke noe minne om å ha drømt videre om å være en popgruppe sammen med tvillingene, eller å ha drømt noe som helst, da duringen fra vekkerklokken rev meg ut av søvnen. Jeg hørte at dusjen gikk inne på badet, og måtte derfor gå ned i første etasje for å tisse. Etterpå vasket jeg meg kjapt med litt kaldt vann i ansiktet, og varmt vann i armhulene, og snuste for å forsikre meg om at det ikke var noen svettelukt. Deodoranten min sto på badet oppe, der Astrid var senere i dusjen enn hun pleide. Kanskje var det ikke like farlig å komme for sent på gymnaset som på ungdomsskolen, tenkte jeg. Mor var allerede gått på jobb, og far satt alene i kjøkkenet. Han sa ingenting da jeg kom inn og fant fram frokost til meg selv: corn flakes med melk og litt syltetøy på. Det så ikke ut som han så meg i det hele tatt. Han kommenterte det ikke da jeg strødde litt sukker over corn flakesen også. Han stirret rett ut i luften, og drakk små, hyppige slurker av kaffekoppen sin. Først da jeg hadde spist en stund, vendte han seg mot meg. – Er det der du er? sa han. Mens jeg spiste, kom Astrid tuslende ned på kjøkkenet i morgenkåpe, og med håret satt opp til tørk i et håndkle. – Skal du ikke på skolen i dag? spurte jeg henne. Hun trakk på skuldrene: 36


– Jeg vet ikke. Føler meg litt uggen. – Får hun lov til det? spurte jeg far, men han svarte ikke. Han løftet kaffekoppen til munnen igjen, og etterpå så han ned i den, tydelig forundret over at den allerede var tom. Så var det som om han kom til seg selv igjen. Han mumlet noe om at han fikk vel se å komme seg på jobb. Da han reiste seg fra bordet, så han på Astrid og spurte om hun ikke hadde tenkt å gå på skolen i dag. – Nei, jeg tror jeg heller skal bli hjemme og lese. Jeg er nødt til å få lest skikkelig til historieprøven i morgen. Da jeg spurte om hun ikke hadde hatt helgen til å lese, så hun olmt på meg. – Jeg vet, sa far. – Det er lettere sagt enn gjort å få lest i helgene. Jeg tenkte på om jeg skulle spørre om jeg også kunne få være hjemme, men før jeg rakk så langt, kom jeg på at min egen prøve, som jeg hadde hjulpet tvillingene med å forberede seg til, var i dag (flere ganger hadde de påpekt hvor idiotisk de syntes det var med prøve på en mandag, at det ikke burde vært lov, det ødela jo hele helgen), og jeg håpet at det at jeg hadde hjulpet dem, kanskje også ville gjøre at de ville anerkjenne meg mer på skolen. Jeg så som vanlig ikke noe til dem da jeg gikk ut porten vår, eller da jeg et par ganger forsiktig snudde meg mot huset deres mens jeg gikk nedover veien. Men da jeg hadde gått forbi Skansen brannstasjon og var på vei nedover Professor Dahls gate, hørte jeg noen rope navnet mitt. Jeg snudde meg og så jentene komme småløpende nedover. – Vi ringte på hos deg, sa Ida. – Men din søster sa at du var gått, fortsatte Oda. 37

Kristian S. Hæggernes Ida & Oda og andre fortellinger  

Ida & Oda og andre fortellinger tar opp tråden fra Hæggernes’ tidligere utgivelser Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger og romane...

Kristian S. Hæggernes Ida & Oda og andre fortellinger  

Ida & Oda og andre fortellinger tar opp tråden fra Hæggernes’ tidligere utgivelser Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger og romane...