Krigerhjerte av Guro Sibeko

KRIGERHJERTE

Guro Sibeko

KRIGERHJERTE Min fars reise

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58348-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds, Cappelen Damm As Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Om sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

KAMPENS HETE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Begynnelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nduku med nduku. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gud og andre ånder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Undervisning i sang og svømming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ny gutt i gata. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Die Groot Trek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tsotsi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fengselsfuglunge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Judo og lydighet mot Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Omstendighetenes fange. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krig og kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Prekener og politikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pass!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En opprører som Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kamerat Temba . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pistoler og gevær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den sorte pimpernell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brorskap og døde boere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rådiamanter og råkjørere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fengselsceller med og uten alkoholservering . . . . . . . . . . . . .

På flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nye steder og gamle kjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hemmeligheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 19 22 25 29 34 38 42 49 54 58 62 67 73 78 84 89 95 100 105 111 117 120 126 131

Lastebiler og dynamitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et land ruset på frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den sosialistiske idealstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ball med Bresjnev. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Soldat på kirketurné. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppdrag Sør-Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oberst Sibeko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forretninger i lys og skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

President Mobutos lekeplass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den store offensiven. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En tjeneste er den andre verdt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fortet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Landets farligste terrorist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et glass melk kan redde liv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å navigere mellom krokodiller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem kan arrestere sjefskommandanten? . . . . . . . . . . . . . . .

Du dømte deg selv! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bestefedre og bestevenner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aksjonister i fangenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den lange veien til Soweto . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

135 138 143 148 152 157 162 168 173 179 185 191 196 200 206 210 214 218 222 227

KALD KRIG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hjertelig velkommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Festlige anledninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sultne barn i Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ta arbeidet fra skikkelige folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noen som passer for meg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bush-spising i blokk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brødre og kamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Negerbarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En samling terrorister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brikke tilbake på brettet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Negerfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Du skal ikke drepe barna i gata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En ape mekker bil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra Helvete til mammas scones . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Zuluprinsesse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

233 237 242 248 253 256 262 266 275 279 284 290 296 301 306 310

Å stå der man ikke skulle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Subjektive smerter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En liten mann i kjole og en stor dame med knyttneven i været Neger på Rasta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Splitt og hersk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NRK finner opp nyheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nye representanter for gamle systemer. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svertekampanje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Begynnelsen på slutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Amandla?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utreisetillatelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Massakre og fredsslutninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skygger fra fortiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fredspris. Og en slags fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uføre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Velkommen hjem! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bygge et land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sannhet og forsoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brannbomber og galehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bloddiamanter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flammer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem er jeg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

313 318 323 328 332 339 342 345 351 357 363 367 372 379 385 390 394 400 406 410 419 423

Om alle de rare lydene i zulu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431

Om sannhet

Min onkel John er en nydelig mann, og i arbeidet med denne boka har han vært uunnværlig. Han har sittet i timevis på biblioteket for å bla i gamle aviser, han har ringt hele nettverket sitt for å finne ut av en eller annen detalj, han har svart på en evig rekke spørsmål. Det viktigste han har gjort for meg er likevel å fortelle en løgn.

«Faren din fikk meg gjennom den skolen», sa onkel John en ettermiddag i Johannesburg, «han sendte meg penger og moralsk støtte.

Hadde han ikke gjort det, tror jeg ikke jeg hadde overlevd.»

«Når var det?» spurte jeg.

«I ’65», svarte John «Han sendte penger helt fra Norge.»

«Men pappa kom ikke til Norge før i ’70», sa jeg.

«Jo», sa onkel John bestemt. «Jeg gikk på den skolen i … ’64, ’65, kanskje ’66. Og faren din sendte penger fra Norge.»

Jeg sa ham ikke imot mer. Han er onkelen min, det ville vært uhøflig å krangle. I stedet spurte jeg pappa, som kunne bekrefte at han hadde sendt John penger.

«Jeg var i Lourenço Marques», sa pappa, «men det sa jeg jo ikke til John. Neste gang jeg fortalte hvor jeg var, var jeg i Norge, og så har han vel trodd at jeg har vært der hele tiden.»

«Men har han ikke spurt?» spurte jeg, «har du ikke fortalt ham hva som skjedde etter den siste gangen de traff deg i Sør-Afrika?»

«Nei», svarte pappa, «du vet, vi spør ikke så mye. Politiet avhører folk, ikke venner og familie.»

Dette er det fundamentet jeg har bygd denne boka på. Den skrøpelige hukommelsen til mennesker som ikke får seg til å spørre, som observerer og trekker sine egne slutninger. Sammen med artikler fra aviser utgitt i et land uten pressefrihet, biografier godkjent av mennes9

krigerhjerte

ker som er opptatt av ettermælet sitt, dokumentarer og rapporter skrevet av rasende ofre eller nedlatende vinnere, og romaner.

Det er få årstall i denne boka. Det er fordi pappa er konsekvent usikker på hvilket år hendelsene fant sted. Var det før eller etter det zambiske presidentvalget? Hvor lenge hadde Algerie vært fritt? Han husker ikke. Innimellom har jeg forsøkt å spørre slektninger eller venner. De er ofte skråsikre, men aldri enige.

Historien jeg nøstet opp var enorm. Den hadde hundrevis av karakterer og utallige svært dramatiske hendelser. Skulle jeg gjengitt alt stoffet mitt, ville boka blitt tre ganger så lang – og helt uleselig.

Jeg har strøket viktige personer i pappas liv med hård hånd (beklager! Det var bare ikke plass!) og jeg har hoppet over hendelser som kanskje kunne fylt en bok alene. I nesten alle tilfeller har jeg gjort det av hensyn til deg som skal lese. I ett tilfelle har jeg utelatt opplysninger som pappa mener kunne føre til unødige og skadelige konflikter i dagens Sør-Afrika. I et annet er jeg svært vag fordi jeg ikke ønsker å gi konkrete personer grunn til å skyte ham. Han er pappaen min, tross alt.

Dette er ikke den fulle sannheten. Det er nok ikke den eneste sannheten, heller. Det er likevel en viktig sannhet.

Jeg er glad for at du vil lese den.

i KAMPENS HETE En sterk historie forandrer dem som lytter til den. De sterkeste historiene forandrer historien.

Faren min må ha visst det. Han har opplevd hvordan fortellinger om brutalitet kan gjøre et mildt guttesinn bittert og hatefullt. Han har vært vitne til hvordan beretninger om felles lidelse og samlet styrke kan få millioner til å reise seg i opprør. Han må ha kjent sin egen histories muskler, han må ha forstått at den hadde smidighet og styrke til å utrette noe, til å kjempe slag og vinne ny mark. Likevel så han aldri ut til å ville mer enn å underholde.

Han fortalte for smil og latter, hoderysting og et og annet «Å!» eller «Neeeiii?». Han snakket om et Sør-Afrika fullt av løver, slanger, dumme hvite fengselsbetjenter og modige svarte geriljasoldater. Morgen etter morgen satt jeg ved frokostbordet og tygde kneippbrødskiver med salami mens faren min sprengfyrte for å utligne de tyve kuldegradene ute med syvogtyve varme inne, og fortalte om å kaste seg ut av et buskas og storme av gårde til fots i kuleregnet fra politiets pistoler, og om å løpe videre med et hull i skinnleggen. Han hadde et rundt, hvitt arr på det svarte benet som stakk frem under kanten på slåbroken, men han hadde også bustete hår, en sykmeldingsperiode som snart gikk ut igjen og en peishylle full av stygge keramikkfigurer vi barn hadde lagd på skolen. Det var ikke det at jeg trodde han løy, men jeg klarte ikke å forholde meg til historiene hans som annet enn absurde eventyr. For meg var hele Sør-Afrika et absurd eventyr.

Eventyr er pedagogiske, så historiene lærte meg at det er lurt å sitte med ryggen mot veggen og å gå midt i gata, at det er riktig å hjelpe dem 11

krigerhjerte

man kan og å banke dem som ber om det. Å høre om søskenbarn som gikk sultne til sengs ga meg ikke magevondt. At onkler ble skutt på åpen gate fyrte ikke opp noe hat i brystet mitt. Går du rundt og hater ulver for drapet på Rødhettes mormor, kanskje? Sør-Afrika var ikke et land jeg kunne reise til for å kontrollere at det overhodet eksisterte, og brevene fra jevnaldrende søskenbarn var fulle av hull fordi sensuren hadde klippet dem i stykker.

Jeg var atten år før jeg fikk reise og se at landet faktisk fantes. Da var det bare historier igjen, der også, om en fetter som ble skutt mens han snek seg langs marken for å slepe sin brors lik hjem, om hus som ble bombet, ikke fordi det sto i veien for en større militær operasjon, men fordi det var en opprørers hus. Det ble fortalt med en sorgfull hoderysting, før fortelleren gikk tilbake til gårdsplassen for å danse. Trampende føtter, svingende hofter og skuldre, brede smil og svetteperler på pannen.

Noen år senere kom en general som kalte seg MP på søndagsmiddag hjemme hos pappa. Han var tykk og blind og godslig og fortalte historier som var mange ganger villere enn de faren min pleide å servere.

«Temba!» ropte han til pappa, «har du ikke fortalt datteren din om da du var hemmelig agent og gikk på ball med Bresjnev?»

Hva hadde pappaen min med det bustete håret og slåbroken gjort på ball med Bresjnev? Hvordan i all verden kunne han ha vært hemmelig agent? Kunne det virkelig være sånn at han hadde løpt fra politiet i et regn av kuler – helt på ordentlig?

Jeg kjente jo ikke pappaen min. Jeg ante ikke hvorfor han, av alle mennesker, endte opp med å løpe fra politiet. Ikke ante jeg hvor han løp, heller, eller hvordan han endte opp på ball med Sovjetunionens president. Jeg kjente bare små løsrevne biter av fortellingen, og da jeg ba om mer, ville han først ikke – han er en opptatt mann, han har annet å gjøre enn å forklare den innlysende sammenhengen mellom studentopprøret i Soweto og det indre oppgjøret i ANC under Morogoro-konferansen mange år senere.

Jeg vet ikke hvorfor han har ombestemt seg. Kanskje han begynner å kjenne årene. Han har overlevd sykdom, forfølgelse, tortur, krig og utallige ulykker, men han er over sytti nå, og alderdommen er det ingen som kommer levende fra. I alle fall har han lovet å fortelle meg histo12

kampens hete

rien sin, med hode og hale, og med alle de forklaringer jeg trenger for å forstå den og fortelle den videre.

Jeg vet at det vil forandre meg. Det er kanskje for sent til å forandre historien, men det vil overraske meg om det ikke kan forandre ditt syn på den.

«Afrika er solens land. Afrikanere er solens folk. Gud og solen er det samme. Solens folk er født smilende, solens folk dør leende og mellom de to finnes all tid noen kan behøve, så solens folk skynder seg ikke.

Solens folk går i takt med sine egne hjerteslag, og hjerteslagene har alltid samme frekvens som sjelen. Sjelen kan aldri skilles fra kroppen, og harmonien mellom kropp og sjel kan ikke brytes av noe. Det er lidelse og død i historien til solens folk, men det er skapelse i lidelsen og liv etter døden. Dette er sannheten. En sannhet gammel som lyset selv. Du må aldri glemme den, for du er en sønn av solen.»

– Bambahta Sibeko

Begynnelsen «Du ble født på Nokuphila sykehus i Sophiatown i 1940, Temba. Vi sendte deg til Vrede fordi du ble syk så bestefaren din måtte pleie deg.»

– Pauline Sibeko Begynnelsen «Nei, Temba, du er født i Vrede. Vi er alle født i Vrede. Så giftet faren din seg med hushjelpen, og de dro til Denilton mens du ble igjen hos mormoren vår. Forresten er det ikke sant at du er født i 1940, jeg er født i ’43 og jeg er eldre enn deg.»

– John Sibeko Begynnelsen «Jeg er eldre enn John, det er helt sikkert. Men jeg vet ikke hvor jeg ble født. Jeg husker det jo ikke, akkurat. Er det så farlig, da? Kan du ikke bare skrive det som passer?»

– Temba Sibeko

Begynnelsen

Sør-Afrika var et delt land. Europeerne som i 1652 gikk i land på Kapp det gode håp hadde vandret nordover med skytevåpnene sine til de ved begynnelsen av nittenhundretallet kontrollerte hele sydspissen av Afrika. De hadde fratatt den svarte befolkningen retten til beite, retten til dyrket mark, retten til å velge sine ledere og retten til å leve sammen med sine familier. De hadde fratatt alle som bodde i landet retten til å si hva de mente, retten til å reise dit de ville, og retten til selv å velge hvem de ville danse med, kysse med, elske med, leve med. Landet var delt inn i fire provinser: Cape i vest, Natal i øst, Oranjefristaten i midten og Transvaal i nord. I øst, nesten omsluttet av Sør-Afrika, lå det selvstendige kongedømmet Swaziland.

Opprinnelig var det derfra de kom, de tre Sibekoene. De syklet over grensen på jakt etter arbeid. Det nøyaktige slektsforholdet dem imellom er umulig å få rede på, for på swati skilles det ikke mellom søsken, halvsøsken, adoptivsøsken og barn av mors søster eller fars bror. Steven, Sam og Bambatha kalte hverandre brødre.

De var løsarbeidere da Sam fikk en sønn med en kvinne han ikke ville gifte seg med. For at det ikke skulle være noen tvil om farskapet, kalte hun guttungen Samson. Sam fulgte med på hvordan det gikk med barnet, men selv reiste han videre. Mens Steven og Bambatha dro til Johannesburg, bosatte han seg i den støvete landsbyen Vrede i Oranjefristaten. Han høstet hvite menns grøde og bodde på hvite menns jord, han hadde sin egen hytte som om han var en fri mann, men han hadde verken kyr eller geiter. Dyr var rikdom, og da Sam møtte Pauline Khumalo og forelsket seg hodestups i henne, var det mangelen på rikdom som sto i veien for kjærligheten. For å kunne inngå ekteskap, måtte en 19

krigerhjerte

mann betale lobola, brudepris, til kvinnens familie. Lobola besto av en mengde kyr, geiter eller sauer som skulle sikre at familien kunne livnære kvinnen og de kommende barna hennes hvis mannen skulle falle fra.

Sam sparte hver skilling han tjente for å få gifte seg så raskt som råd var, men det tok år likevel. Prisen han var blitt enig med Khumaloene om var temmelig høy, for Pauline var ei grepa jente som laget vidunderlig mat, sydde staselige klær og holdt storesøsterens barn i ørene.

Det var fire av dem, Zanzile, Abel, Mabosi og Matokho.

Søsteren het Josefina, hun var gift med Timothy Nkosi, en lokal mann av god familie.

«Reis til byen», sa Timothy til Sam. «Det er der du kan tjene penger nok til lobola.»

Sam reiste til broren Bambatha, som nå drev kullhandel i Johannesburg. Som takk for at han hjalp til der, fikk han overta brorens første forretning: Grytidlig om morgenen syklet han ut til gårder utenfor byen for å kjøpe fersk melk som han leverte på dørene til faste kunder i byen. Slik tjente han på bare et år eller to nok penger til å betale lobola og feire bryllup en uke til ende.

Josefina fikk en sønn hun kalte Temba, Pauline fikk sin førstefødte, han het Michael. De to guttene vokste opp nærmest som tvillinger, for Pauline ble boende sammen med familien Khumalo mens Sam var i Johannesburg for å tjene til et hus kona hans kunne flytte inn i. På swati skilles det heller ikke mellom mor og mors søster – som de fire eldre barna sa Temba og Michael mamma til både Josefina og Pauline.

Da Josefina fødte en datter hun kalte Ntombi, hadde de begge fått en lillesøster.

Tre måneder senere ble Josefina akutt syk. Faren pleide henne etter beste evne. Han var ingen sangoma med overnaturlige krefter og kontakt med forfedrene, ikke engang en skikkelig inyanga med kunnskap om alle urtemedisiner landet hadde å by på, men han visste nok om helsestell og medisin til at han ofte ble spurt om råd når folk ble syke.

Når en fødsel ble vanskelig, var det han som ble tilkalt. Da hans eget barn ble sykt, var det likevel ingen ting han kunne gjøre. Josefina døde etter noen dagers sykeleie.

Pauline trøstet barna hennes, bysset dem i søvn og holdt rundt dem mens de sov, hun bar Ntombi på ryggen og prøvde å mate henne med 20

begynnelsen

maisvelling og utspedd geitemelk. Ntombi spiste ikke, hun drakk ingen ting. Snart hadde hun fulgt moren sin i graven.

Eller var det moren som hadde hentet henne? Hadde Josefina kommet fra den andre siden for å ta barnet sitt med seg? Ntombi var bare en baby, så lite rotfestet i verden. Og hva ville i så fall skje med de andre barna? Hva hvis Josefina kom tilbake etter dem? De eldste fire skulle vel klare seg, men Temba var ikke to år ennå. Nå fikk også han feber.

Thimothy gikk til svigerforeldrene sine for å diskutere hva de kunne gjøre. Hvordan kunne de hindre Josefina i å hente sønnen? Svigerforeldrene tok saken videre til Pauline. Ville hun gjemme Temba fra Josefina? Det ville hun selvsagt. De tok det febersyke barnet med seg, og de fikk haik hele den lange veien inn til Johannesburg. Sam tok barnet imot, og han gikk straks av gårde til registreringskontoret for å registrere det som sitt eget. Temba ble utstyrt med en fødselsattest der det sto at han het Temba Sibeko, han var sønn av Sam Sibeko og Pauline Khumalo, født i Sophiatown, Soweto, på Nukhuphila Hospital. Han hadde fremdeles høy feber, og på vei tilbake til Bambathas hus fikk han rødt utslett som ble til væskefylte byller. Han hadde fått kopper.

Sør-Afrikas smittevernlov fastslo at mennesker som ble syke av alvorlige smittsomme sykdommer, hadde plikt til å legge seg inn på sykehus. Kopper var en av de alvorligste sykdommene; svært smittsom og med en dødelighet på opp mot seksti prosent. Ryktene sa imidlertid at sykehuset var et sted der folk døde raskere enn de ellers ville gjort.

Det er ikke sikkert det lå noe i det, men å gi syke en rask død og enda raskere begravelse er jo også et slags smittevern. I alle fall sendte ikke Sam Temba på noe sykehus. I stedet lånte han bil av Bambatha, og så kjørte han det raskeste han kunne tilbake til Vrede, der han tok barnet med seg ut til tuntreet for å snakke med forfedrene.

«Dette er sønnen min», sa han. «Deres etterfølger. Han heter Temba Sibeko.»

Så kjørte han like raskt tilbake, for Bambatha trengte bilen sin.

Bestefaren pleide selv lille Temba etter beste evne i tro på at Josefina ikke lenger kunne finne ham, at han ville bli frisk. Og etter noen uker tørket virkelig byllene inn, barnet våknet fra febervillelsen og ropte på mamma. Pauline kom. Han roet seg i armene hennes.

21

Nduku med nduku

Pauline var gravid igjen. I 1943 fikk hun og Sam sønnen John. Sam hadde virkelig klart å legge seg opp noen penger, han hadde fått kjøpt seg en lastebil, broren hadde gitt ham noen kullkunder til å begynne med, og han skaffet seg raskt sine egne i lokalitetene rundt byen. Myndighetene bygde ut store områder for å huse alle arbeiderne byen trengte, men det fantes ikke elektrisitet der ute, så de kullfyrte ovnene ble brukt til både varme og matlaging. Sam fikk kunder der, men husene var små og dårlige, og rundt dem vokste det frem bølgeblikkskur der de som ikke kunne betale for husrom, skaffet seg tak over hodet. Det var røft i lokalitetene, så Sam hadde ikke lyst til å hente Pauline dit.

Sam tjente temmelig godt, men han kunne likevel ikke kjøpe seg et hus hvor som helst i byen. Loven om innfødte i urbane strøk fra 1918 fastslo nemlig at ingen svart mann kunne kjøpe bolig utenfor de såkalte svarte lokalitetene, og inne i byen fantes det bare ett slikt område der svarte kunne eie eiendom.

Sophiatown! Bare ordet gir gamle sørafrikanere drømmende blikk og små smil om munnen. Den legendariske bydelen der gangstere i spisse sko og hatt lyttet til Hugh Masekela mens de drakk ulovlig hjemmebrygget øl i bakgårdsskur som gjorde tjeneste som puber. Overfylt av gruvearbeidere, hushjelper, gartnere, portvakter, renovasjonsarbeidere og oppvaskere. Zuluer, xhosaer, ndebeler, sothoer, tswanaer, det var mange flere av dem i byen enn det Sophiatown egentlig kunne romme, men siden de andre stedene der ikke-hvite kunne leie bolig var like dyre, like overfylte og langt mindre sentralt beliggende, trengte folk seg sammen i Sophiatown som best de kunne. I de dårligere strøkene av bydelen kunne både seks og syv familier med både åtte og 22

nduku med nduku

ni unger hver dele et hus uten innlagt vann med en do i bakgården, og leien for et eneste rom var høyere enn en gruvearbeiderlønning.

I ett-roms bølgeblikkskur som var bakerovner om dagen og knapt ga ly i kalde netter bodde familier med utallige barn, så trangt at de måtte sove på skift. I bedre strøk kunne derimot ikke-hvite med penger kjøpe skikkelige hus, og baba Sibeko fikk lån til å kjøpe en enetasjes murbygning med tre romslige soverom, stue og kjøkken, strøm og vann, og en stor gårdsplass der lastebilene sto parkert. Han hadde mer enn nok plass til at han kunne sende bud på Pauline og Michael, og på eldstesønnen Samson, som nå var blitt tolv år. John var så liten at han trengte for mye tilsyn, foreldrene måtte arbeide begge to. Både han og Temba ble igjen i Vrede.

Pauline brukte ikke mange ukene på å starte sin egen forretning.

Hun kjøpte en matvogn i sentrum av byen der svarte arbeidere kunne få frokost på vei til jobb i firetiden om morgenen og lunsj midt på dagen. Etter lunsjserveringen dro hun hjem og lagde hauger med fatcakes, frityrkokte hvetebrød, og gryte på gryte med paap, tørr maisgrøt, som skulle selges neste dag. Hun arbeidet hardt, også da hun ble gravid igjen, og både mannen og barna fikk se at hun hadde temperament.

Latskap og ulydighet ble straffet med kontante ørefiker.

Samson fikk mer enn ørefiker. Han, som var Sams førstefødte og ikke på noen måte i slekt med Pauline og dessuten så mye eldre enn Michael, fikk smake beltet Pauline hadde hengt opp bak kjøkkendøren når han gjorde noe galt. Selvsagt ble han også satt i arbeid. Han fikk jobben Bambatha først hadde startet med, grytidlig opp for å sykle ut på landet etter melk, i full fart inn igjen for å levere på dørene. Da han en morgen ble ranet på vei for å kjøpe melk orket han ikke tanken på all julingen han ville få når han kom hjem uten melk, uten penger, og med ødelagt sykkel. Han slengte sykkelen fra seg i ei grøft og gikk sin vei. Han var tolv år. Faren og onklene lette og lette, de fant sykkelen, men etter gutten var det ingen spor. Til slutt konkluderte de med at han nok ikke hadde overlevd. Sibeko bøyde nakken og sørget over sin eldste sønn. Omtrent samtidig fikk han imidlertid en til, det var en glede, selvsagt, men denne gangen hadde de virkelig håpet på en jente.

De kalte gutten Jablani, det betyr skuffelse. Da det to år etter kom enda en gutt, gadd de ikke engang gi ham et ordentlig navn. De kalte ham Mfana, som betyr gutt.

23

krigerhjerte

I Sophiatown trengte man ikke foreldre for å få navn. Michael var alt et åpenlyst fotballtalent, han hadde nabolagsrekorden i antall berøringer under triksing og ble kalt Touch. Jablani var bare et altfor seriøst navn for en sånn spøkefull pøbel av en unge, han ble hetende Jabhi.

Og Mfana hadde talevansker, spesielt slet han med å uttale ordet due – juba – riktig. Dermed kalte de andre barna og ganske snart de voksne også ham simpelten Juba.

Temba fikk navnet sitt i Vrede. Timothy Nkosi kalte ham «mitt barn», men ikke «sønn», Zenzile, Abel, Mabosi, og Mathogho kalte ham bror, slik de gjorde med alle morens søsters barn. Abel tok seg likevel spesielt av ham, og det kunne han trenge, for han var liten og temmelig sped. John var to og et halvt år yngre, men så høy og kraftig at at kunne legge Temba i bakken likevel, og Temba kunne heller ikke hevde seg noe særlig blant de andre barna. Abel lærte ham å slåss med stokk.

Stokkekamp er fra gammelt av en rituell mann-mot-mann-seanse med teknikker som ligner dem som ble brukt i kamp, men med et våpen som ikke er ment å drepe. Ndukuen er en lang kjepp, gjerne utskåret med en liten klubbe i enden. Den holdes i høyre hånd og brukes til å slå mot motstanderens hode og ben. I venstre hånd kan de kjempende holde det de skal verne seg mot slag med, en lang stokk og et lite skjold over hånden ved formelle kamper ved festlige anledninger, bare den lange stokken ved kamper under mindre formelle fylleslag og festligheter, og ofte slett ingen ting under spontane oppgjør blant smågutter. Stokkekamp er tradisjonelt underholdning og styrkeprøve, ikke aggressivt oppgjør, men en av reglene er at den som overholder de øvrige reglene, men som likevel dreper motstanderen, går fri for straff.

I stokkekamp var hurtighet, balanse, djervhet og intelligens viktigere enn rå styrke. Snart kunne Temba banke de fleste andre guttene og alle som var i nærheten av hans egen størrelse såfremt han hadde en kjepp i hånda. Så ble navnet hans slåsskjepp – Nduku.

24

Gud og andre ånder

Nduku visste at moren og faren var reist til Johannesburg, men han savnet dem ikke noe særlig. De kom jo på besøk. Da onkel Nkosi giftet seg med kvinnen som hadde flyttet inn til ham for å hjelpe ham med de fire barna han hadde igjen og de alle flyttet tretti mil sørover til Denilton, savnet Nduku dem, men de kom også tilbake i feriene. Abel var så misfornøyd med behandlingen den nye stemoren ga ham at han kom tilbake til besteforeldrene og ble boende i Vrede permanent, og av de fire Nkosi-barna var det ham Nduku var sterkest knyttet til. Dessuten hadde han fortsatt bestefaren som åpenlyst elsket ham høyere enn alle andre.

Nduku var spesiell. Hvorfor visste han ikke riktig, men onkel Nkosi var nesten mer opptatt av ham enn av sine egne barn. Bestefaren favoriserte ham bestandig, og fetteren Abel forsvarte ham, snakket med ham og hjalp ham så mye, mye mer enn han gjorde med noen av de andre yngre søskenbarna sine. Gjennom Abel fikk han tilgang til de andre store guttene. Også fetteren Alf, som egentlig bodde i byen, men som kom på sommerferie til besteforeldrene, fikk større tålmodighet med Nduku enn med de andre småguttene, og Alf og Abel kunne ta ham med seg ut for å gjete sauer. Nduku satt stille og hørte dem fortelle, de spiste maiskolber, grillet over åpen ild og drakk vann fra bekkene.

Nduku lurte på om det var fordi han hadde vært så syk, men kopparrene fikk snart samme mørkebrune farge som resten av huden hans og syntes nesten ikke. Han ble like sterk som de andre, og enda fikk han aldri smake riset av bestefaren; enda hadde onkelen forunderlig god tid til å slå av en prat på den støvete gårdsplassen når Nduku var på vei for å leke i det høye gule gresset eller mellom de små tornebuskene under de få høye trærne.

25

krigerhjerte

Nduku lekte med skokken av smågutter, for jentene holdt seg for seg selv eller sammen med bestemoren eller tantene. Guttene lekte syngeog danseleker, de spilte ball og kastet pinner og steiner, de lekte voksne og satt i sirkel under et tre for å diskutere alvorlige emner. Nduku var verken yngst eller eldst, han var midt i gruppa, midt i leken, men likevel var det ofte han som tok rollen som leder.

«Hvordan er det å ta på skyene?» kunne en av guttene i ringen undres, og Nduku hadde svaret klart. Han snakket sakte og tydelig, som de gamle mennene han imiterte.

«Det er mykt som bomull, og veldig varmt. Jeg har gått der mange ganger, det er som å ha fjær under føttene.»

Tvilte de andre guttene på fortellingene hans, kunne han bytte tema, finne noe mer interessant å diskutere, la de andre prate seg bort fra historien som jo var god, om kanskje ikke helt sann.

«Finnes Gud?» De andre ville vente før de svarte, de måtte tenke seg nøye om og siden kom ordene langsomt og veloverveid.

«Hvem skulle ellers ha skapt de første menneskene?»

«Hvem ville ellers straffe de onde?»

«Er det sikkert at de onde får noen straff?»

Guttene fremførte argumenter og lyttet til hverandre en lang stund.

Selv de små, spinkle kroppene apet etter eldre menns langsomme bevegelser. Til slutt nikket Nduku, han rensket stemmen og snakket høyt og klart og med stor autoritet.

«Det kan ikke være noen tvil. Gud finnes.»

Selvsagt fantes Gud! At man ikke kunne se ham, var i grunnen ikke det minste merkelig, det var jo akkurat slik det var med forfedrene og åndene også. Og at forfedre og ånder fantes og virket inn på livet, var så selvsagt at det aldri ga grunn for noen debatt under treet.

Det fantes ånder, og forfedre, og ondskap. Ondskap som kunne ta plass i et menneskes hender eller i blodet, som kunne få vedkommende til å volde skade helt uten å mene det.

Da Nduku en dag vandret ut i bushen for å få litt fred, var det gule gresset høyt nok til å skjule ham selv når han gikk oppreist. Han fulgte et tråkk bortover mellom gress og himmel, han plystret falskt og tenkte på ingen ting, men han sluttet å plystre da han kjente lukten av slange.

Den stikkende reptillukten fikk ham til å stanse opp og stå helt stille 26

gud og andre ånder

og dermed fikk han også øye på slangen mens han ennå var langt nok unna til at han kunne kaste en stein i hodet på den og drepe den. Det var den første gangen han tok liv, men han følte ikke så mye som et stikk av anger da han så slangekroppen ligge urørlig på bakken. Slanger var skadedyr. Han hadde utført en bragd. For å skryte tok han slangen i halen og trakk den med seg hjem.

Han fikk ikke komme inn i huset. Bestemoren skrek og onklene bannet, for ingen var i tvil om at ondskapen hadde kommet inn i blodet hans. Syvåringer kunne ikke drepe slanger ved egen hjelp. Stedets sangoma ble budsendt øyeblikkelig. Ondt blod var en alvorlig sak. Nduku måtte kureres for å beskytte samfunnet før han kom til å skade noen, eller til og med drepe dem, uten å mene det. Sangomaen tok frem en diamant, og Nduku ble først fascinert over steinens blankhet og skarpe vinkler. Snart fikk han imidlertid annet å tenke på, for en skarp vinkel skar seg inn i først det ene håndleddet hans og så det andre, steinen åpnet to små sitt som sangomaen gned sviende medisin i. Så gjentok han prosedyren med to snitt ved hver albue, og oppe ved skuldrene.

Etterpå slaktet han og morfaren en geit som offergave til forfedrene, og det nyflådde geiteskinnet bandt de rundt håndleddene til Nduku med medisin under. Til slutt kastet sangomaen tegn, en blanding av diamanter og steiner og skjell, utover bakken for å finne ut hva som hadde skjedd. Han tydet tegnene, og så forhørte han Nduku. Hadde slangen ligget og solt seg? Hadde den forsøkt å skynde seg bort? Nduku fortalte at slangen hadde buktet seg foran ham på stien, og da ble sangomaen fryktelig bekymret. Det tydet på at slangen hadde vært i ferd med å gå til angrep, at gutten hadde befunnet seg i livsfare. Ikke overraskende mente medisinmannen at slangen ikke hadde ligget der tilfeldig. Den hadde vært ute etter Nduku; den var sendt av noen som ville ham vondt. Sangomaen kastet tegnene sine noen flere ganger, og til sist kom han frem til at det var en nabo som hadde sendt slangen. En sotho, selvsagt.

Både bestefar Khumalo og sangomaen var av stolt zuluslekt. De kunne briske seg av å være etterkommere av kong Shakas krigere, de som på 1800-tallet slo tilbake engelskmennenes tungt bevæpnede infanteri og kavaleri med kortspyd, skinnskjold og dødsforakt. Dødsforakten kom nok mye av at det ikke var bare bare for en gutt å bli mann, zuluenes konfirmasjon består av et lengre opphold i bushen der 27

krigerhjerte

ungguttene blir utsatt for en rekke helt hemmelige, men svært ubehagelige ting. Innimellom så ubehagelig at det går liv.

For tidligere tiders krigere var det ikke bare-bare å klatre i det militære hierarkiet, heller. Gepardskinnet som var en del av offisersuniformen måtte man skaffe på egen hånd. Også det med kortspyd og skinnskjold.

Det som fortonte seg som dødsforakt kan dessuten like gjerne ha vært likegyldighet. Straffen for å mislykkes på slagmarken var uansett døden, så krigerne kunne like godt gi det de hadde til siste slutt og håpe på et mirakel.

Riktignok hendte det at folk rømte etter å ha tapt et slag. Onkel Nkosis forfar kong Madhlinja Nkosi Dhlamini, for eksempel, tok med seg sin militære ekspertise til swazikongen Mswati og bidro til grunnleggelsen av Swaziland. Kongene i Swaziland tar gjerne et tyvetalls eller flere koner, og konene regnes ikke som koner før de er gravide. Den forrige kongen, Shobuza II, hadde visst over tusen barnebarn da han døde, så rent tallmessig må den ene offiserens desertasjon ha blitt et ganske stort tap for zulunasjonen nå.

Likevel, zuluene er mange nok til at de altså en gang vant over engelskmennene, og det er de fleste naturlig nok temmelig stolte av.

Dessverre er mange zuluer minst like stolte av ikke å være fra et av de andre folkeslagene. Fra det folket hvis jenter har levende slanger i vagina, for eksempel. For guds skyld, ligg ikke med en av dem! Eller fra det folket hvis gutter planter trær når de kommer i puberteten, og så lenge treet vokser, vokser penisen deres, også. Hvis de ikke kutter treet ned i tide, blir penisen så lang at de må binde den opp rundt livet.

Eller fra det folket som kan bruke svart magi for å få en pytonslange til å gå til angrep på en liten gutt.

Naboen ble aldri konfrontert med anklagene. Han ville jo bare nektet likevel, så det var ingen vits i å oppsøke ham. Og ingen skade var skjedd, guttungen klarte seg fint, det onde blodet var oppdaget og kurert. Nduku kunne fortsette å leke, fortsette å gjete i bushen med de eldre guttene, fortsette å henge rundt mennene som arbeidet på jordene. Han kunne begynne på skolen.

28

Undervisning i sang og svømming

Det var først ingen skole i Vrede. Nduku lærte å lese hos bestemoren på kjøkkenet og sammen med onklene på gårdsplassen. Fordi de forsto at mangel på utdanning var en måte å holde folk nede på, bestemte folk i Vrede seg imidlertid for å bygge en skole på dugnad og spleise på en lærerlønn. Det var den klart billigste måten å skaffe barna skolegang på, ingen kostnader til uniformer, reise eller opphold borte, og kost og losji hjemme hos noen kunne inngå i lønna til læreren. De la stein på stein og leire, og reiste en murbygning med en skillevegg mellom to rom, det var helt lytt, men det gjorde ikke så mye. Den ene læreren de to klassene hadde på deling, kunne jo uansett ikke snakke i munnen på seg selv. Læreren het miss Joyce, hun var en slektning av noen i landsbyen og nettopp ferdig med utdanningen sin. Bestefar Khumalo reiste inn til byen for å be henne bli med tilbake, og hun takket ja.

Så flyttet hun inn på gården sammen med Nduku, John, Abel og hele hurven av fettere og kusiner som hun også skulle undervise på skolen.

Der gikk hun mellom de to rommene, hun ga den ene gruppa arbeidsoppgaver mens hun underviste den andre, de små lærte å stenge oppramsingen av verdens lengste elver ute mens de øvde engelsk rettskriving; de store lot seg ikke plage av rytmisk roping av syvgangen mens de strevet med ligninger.

I sangtimene var de to klassene samlet. Sang var et seriøst fag i SørAfrika, minst like viktig som historie eller engelsk. Helt fra første klasse lærte elevene noter, de øvde på pusteteknikk og arbeidet med klangfarge. Ganske raskt kunne de prise Gud med flerstemt sang og komplisert rytmikk, og de lærte de tradisjonelle sangene. Det siste var viktig, for sang var en aktivitet det var tradisjon å konkurrere i. I brylluper, for 29

krigerhjerte

eksempel, konkurrerte brudens slekt mot brudgommens. Et kor satt sammen av familiemedlemmer øvde i mange uker på forhånd, ledet av en maskand, som hadde som hovedoppgave å finne på nye og spenstige måter å fremføre de gamle sangene.

Et bryllup ble feiret etter at lobola var betalt, og festen pågikk over to uker med en hel mengde seremonier. Man ble ikke invitert, et bryllup var en feiring for alle. Festen ble annonsert, og så kom folk for å danse og spise på den overfylte gårdsplassen til noen i brudens familie. Barna måtte kysse pliktskyldigst på skjeggete gamle tanter i en gammel sofa, de hilste litt sjenert på venner de ikke hadde sett siden forrige bryllup, husker du meg? Er du like morsom som sist? Snart delte de smil, det kom et forslag om en lek, så løp de mellom bena til de voksne i frydefull visshet om at denne festen ville bli like fantastisk som den forrige og den før det.

Når det var tid for sangkonkurransen, ble koret som hadde øvd så hardt ofte supplert av andre som ville være med og bidra der og da.

Det kunne slå uheldig ut, men som oftest gikk det bra. Nduku hadde en lys, ren guttesopran, og han stortrivdes med å stå der foran menneskemengden, elsket at de så ham, lyttet til ham, smilte av ham. Uken etter gjentok det hele seg hos brudgommens familie, mer mat, mer dans, mer sang, alltid mer dans og sang. Og når festen var over, kunne småguttene prøve å holde på stemningen, leke bryllup, danse til rytmen av sine egne hender og føtter, svinge seg til lyden av stemmene sine, på gårdsplassen hjemme.

De ble gode i musikk på skolen i Vrede, men helt uproblematisk var det ikke å ha en skole med bare én ansatt. Når jentene hadde husholdningsfag, skulle guttene hatt manuelt arbeid - sløyd, jordbruk, dyrehold og slakting, vedlikehold av redskaper og maskiner, men det kunne de jo ikke lære av en kvinne. Faget utgikk, simpelthen.

Man skulle kanskje ikke tro at det var noe problem. På gården i Vrede ble det dyrket mais og holdt husdyr, husene måtte stadig repareres, verktøy måtte holdes ved like. Nduku og de andre småguttene gjorde likevel verken skjell eller nytte for seg, det var jo ikke deres jord, de var ikke ansatt. De gjette, riktignok, i flokker passet de sauer og geiter i bushen, de gjorde opp bål, grillet maiskolber og passet på at husdyrene holdt seg i nærheten og ikke ble angrepet av villdyr. Når de var hjemme, hang de derimot i høyden rundt de voksne og så på arbeidet, 30

undervisning i sang og svømming

de løp med beskjeder og hentet vann, men mest sprang de rundt og lekte.

Ute på jordet gikk det en arbeidsgamp, en stor, flott hest, og da en onkel spurte om Nduku ville ri hjem på den, ble han vill av glede. Han trippet ivrig før han ble løftet opp på hesteryggen, og der satt han og så stolt utover. Han var høyere enn de voksne, han kunne se hele gården, han følte seg som en liten konge. En temmelig liten konge, faktisk, hesten var jo fryktelig stor og det var veldig langt ned. Så begynte dyret å løpe.

Nduku satt barbak og nesten i spagaten på den brede hesten, men han klemte de tynne bena mot dyrekroppen og tvinnet fingrene inn i manen, han klamret seg fast mens han hylte av skrekk. Hylet fikk vel hesten til å løpe enda fortere, gjennom tårene så han bakken fare forbi i stadig høyere tempo, og han var sikker på at det ville være ute med ham hvis han traff den. Langt bak seg kunne han høre onkelen brøle av latter. De andre ungene lo også, selv Abel humret godt.

Latteren stilnet da bestefar Khumalo fikk høre hvordan Nduku hadde klort seg fast på hesten hele veien hjem til stallen. Hadde det vært et annet barnebarn, ville gamle Khumalo kanskje ledd med, men nå fikk onkelen en overhøvling som om det var han som var en liten unge.

Forskjellsbehandlingen ble enda tydeligere da alle Ndukus småbrødre kom for å bo i Vrede fordi faren deres mistet huset sitt. Baba Sibeko hadde betalt renter og avdrag på lånet på huset i Sophiatown i år etter år, men så en dag kom han i snakk med en inder som ville vite hva han egentlig måtte ut med i måneden, hvor høy rente den banken egentlig krevde. Han svarte, og inderen lo forbløffet. Tenk at de hvite ikke hadde større skam enn at de lurte ærlige svarte arbeidsfolk på det viset! Han kunne skaffe ham en langt bedre avtale. Sam snakket med Steven, som hadde den samme type lån som han selv. Steven syntes det hørtes for godt ut til å være sant at noen skulle kunne kjøpe lånet deres og gi dem så mye bedre vilkår, så han ble hos banken sin. Sam ristet på hodet over Stevens manglende satsningsvilje, og så ble han med inderen for å møte pengeutlåneren. Han så hvit ut, men var jøde og altså lavere på rangstigen enn andre hvite i Sør-Afrika. Dessuten kunne han virkelig tilby helt fabelaktige vilkår for lånet, en rente så lav at den knapt ville merkes og avdrag så små at familien virkelig ville kunne flotte seg.

31

krigerhjerte

De flottet seg en måneds tid. Så steg renta. Neste måned steg den mer. Sam skjønte at han hadde gjort noe dumt, men det fantes ingen steder å be om hjelp. Det fantes ingen svarte advokatfirmaer, og kontrakten så gyldig og vanntett ut. Sam var lurt trill rundt.

Snart var det pengeutlåneren som eide huset. Han var ikke urimelig, han lot Sam og Pauline få leie det ene rommet. De øvrige leide han ut til andre familier, og i tillegg fylte han opp bakgården med små skur.

Det var ikke plass til barna lenger, og ikke var det trygt for dem, heller, med tomten full av fremmedfolk. De ble sendt til besteforeldrene alle sammen.

Når søsknene sammenlignet behandlingen de fikk med den som ble Nduku til del, var de skjønt enige om at han var en bortskjemt dust. De skulle nok gjerne ha gitt ham juling innimellom, men når ikke bestefar Khumalo eller Abel var i nærheten, hadde Nduku alltid en nduku tilgjengelig.

Vold er ikke det eneste middelet for å spille en bortskjemt unge et puss. En sommer da Abel var på besøk hos faren sin i Denilton, inviterte de andre store guttene Nduku med ned til elva for å bade. Ingen av de små hadde lov til å gå dit, de kunne jo ikke svømme. Men hvordan skulle Nduku lære å svømme hvis han ikke fikk gå til elva, sa de eldre fetterne, ville han ikke være med? Klart han ville! Turte han ikke? Klart han gjorde! Han trasket til elva på bare føtter, han var kanskje mindre enn dem, men han var like rett i ryggen, like lett til bens, han smilte like bredt og lo like høyt. Han var en av dem. Da de sa at han skulle komme uti, kom han, da de sa at han skulle klatre opp på ryggen til en av dem, klatret han, og da gutten som hadde ham på ryggen svømte ut til midten av elva, protesterte han ikke. Så snudde gutten seg rundt og ristet Nduku av seg, og Nduku rakk å rope en gang før han gikk under og sank som en stein. Han fortsatte å rope etter det også, han fylte magen med vann, og nesen, og munnen, og lungene. Da guttene endelig fant ham der nede på bunnen og fikk ham på land, sto magen hans ut som på en sultende og han klarte ikke å puste.

De må ha trodd at han ville flyte. De må ha trodd at å gi ham valget mellom å drukne og å svømme ville få ham til å ønske å svømme så sterkt at han ville greie det. Kanskje hadde de sett for seg panisk plasking og hysterisk gråt, kanskje hadde de tenkt at de kunne ydmyke 32

undervisning i sang og svømming

ham og le av ham. Nesten å drukne bestefar Khumalos øyensten var neppe planen, for det var en sikker vei til veldig mye juling.

Da Nduku lå hikstende ved siden av dem på elvebredden, ville de i alle fall gjøre en innsats for å skjule forbrytelsen. De strakte ham ut på ryggen og satte knærne i magen hans i håp om at han ville kaste opp noe av vannet. Nå var ikke Nduku en av dem lenger, han var krumbøyd og gråtende, men fremdeles rask til bens. Liten som han var, klarte han å kjempe seg løs, og så løp han hele veien tilbake til gården.

Bestefar Khumalo ble så rasende da Nduku kom halvt druknet og helt knust inn døren, at han heiste fetterne opp etter klær og lemmer og slo dem med flat hånd der han kom til. Han ga seg ikke før han var andpusten av anstrengelsen og helt trygg på at ingen av lømlene ville finne på noe slikt igjen. Familie skulle holde sammen, ikke drukne hverandre!

Bestefar Khumalo var sterk nok til å rundjule alle barnebarna sine på en gang, han kunne løpe som vinden når han ble kalt til en vanskelig fødsel, han var full av liv. Så en kveld begynte han å ta seg til ansiktet, han hadde fått vondt i en tann. Morgenen etter hadde kinnet hovnet opp. Han fikk feber og ble sengeliggende, og etter noen dager var det klart at betennelsen var gått i blodet. Da kalte han Nduku inn til seg og hadde ham hos seg i sengen om natten. Neste morgen lot han seg kle i de tradisjonelle klærne sine, det raggete geiteskinnet rundt leggene og lendekledet av haler, springbook-skjoldet og det korte spydet, og så tok han farvel med Touch, John og de andre barnebarna, med barna sine og kona si. Nduku var hos ham helt til betennelsen fikk et av bestefarens sentrale organer til å svikte så han lukket øynene og døde. Gutten holdt den gamle mannen i hånden og så forundret på hvordan en morfar kunne bli en forfar på bare et øyeblikk.

Han strøk over håndbaken på det første liket han hadde sett og gikk ut for å fortelle mormoren at det var over.

33

Ny gutt i gata

Nå kunne ikke bestemor Khumalo ta vare på alle barnebarna sine lenger. Abel fikk bli, men Sibeko-barna måtte flytte til byen enten det var plass til dem der eller ikke. Heldigvis var de blitt så store at de kunne være til nytte for foreldrene også. Dermed ble brødreflokken borgere av Sophiatown, Johannesburg.

Sophiatown! Storbyen! Nduku hadde ikke bare foreldrene og onkel Bambatha her, Paulines storebror Richard var staselig politimann som kjørte motorsykkel i gatene. Lillebroren hennes Kori var en uforbederlig drukkenbolt som kjente hver shebeen, de ulovlige bakgårdspubene der det ble solgt hjemmebrygget øl. Nduku hadde tanter i hopetall og en drøss søskenbarn, slike som Alf som han kjente fra ferieopphold de hadde hatt i Vrede. Han hadde vært på besøk i byen tidligere, men nå skulle han bo blant hordene av unger som lekte i gatene, mellom butikker og gateselgere, musikanter som trakterte hjemmelagde instrumenter på gatehjørnene og jazzmusikere som spilte musikk som rykket folk i føttene og fikk dem til å danse seg svette i støvet på shebeens om kveldene. Sophiatown hadde eget sykehus, egne skoler, egne fotballbaner, kinoer og kirker. Alt for svarte, med svarte lærere, svarte sykepleiere, svarte prester, svarte journalister. Bare rektorene, direktørene og redaktørene var hvite, menn, selvsagt, med hatt og frakk. Noen måtte jo holde kafferne – de svarte undermenneskene – i ørene. Uten tilsyn kunne de finne på hva som helst!

Søskenflokken sov som de var vant til fra Vrede, de pustet hverandres luft trengt inn mellom andre familiemedlemmer. I Sophiatown måtte de imidlertid hjelpe til, Pauline satte dem til å kna deig og vaske ris, å røre i paap og samp, og nåde den som lot maten svi seg! Nåde den som var uvillig når han ble bedt om noe, som snek seg unna oppvasken 34

ny gutt i gata

eller bare satt og latet seg og ikke tilbød seg å hjelpe når det var arbeid som skulle gjøres! Pauline hadde et lærbelte hengende bak kjøkkendøren, men ofte tok hun seg ikke bryet med å hekte det ned. I stedet ga hun ungene inn med det hun tilfeldigvis hadde for hånden, ei tresleiv hvis de var heldige, en øse av metall eller en kasserolle hvis de hadde uflaks. De fire yngste brødrene fikk alle en eller annen gang blødende kutt som ble arr i hodet deres, merker de skulle bære så lenge de levde til minne om morens kjærlighet og raseri.

Nduku fikk juling for latskap én eneste gang. Etter de beskyttede årene i Vrede ble han først sjokkert over at en voksen kunne slå ham slik, deretter fast bestemt på at det ikke skulle skje igjen. Neste gang moren ble sint, smatt han unna henne. Hun gjorde flere rasende utfall for å fange ham inn, men hun var tung både foran og bak og ikke på langt nær like rask som guttungen.

«Kom hit!» brølte hun, men han hadde ikke lyst på juling, så han smatt unna igjen. Han løp ikke sin vei, og han svarte ikke når hun skjelte ham ut, men han lot henne ikke fange seg, heller. Til slutt var Pauline glinsende svett og mørk i ansiktet, hun pustet tungt.

«Jeg gleder meg til du får barn! Jeg håper du får noen ordentlig umulige noen som kan sette like mange grå hår i hodet på deg som du gjør med meg!» utbrøt hun. Så gled hun ned på en kjøkkenstol, la hendene på knærne og begynte å le. Nduku lo sammen med henne. Det var ikke siste gangen de danset den dansen, men siden la Pauline aldri riktig like mye i det før hun ga opp og lot sønnen løpe.

Han var ikke riktig så spesiell som han hadde vært i Vrede. Touch var minst like bortskjemt som ham, og når kusinene fra Denilton, Nkosi-jentene, rømte hjemmefra, ble de behandlet som små dronninger.

Barna til Josefina aksepterte aldri hushjelpen som ble stemor, og stemoren aksepterte ingen oppsetsighet. Det endte stadig med at jentene fikk juling, men som barn av en avdød Khumalo trengte de ikke finne seg i slikt. De rømte, og sto titt og ofte på døren til Pauline, Richard, Kori, eller andre slektninger rundt om i Johannesburg. Ingen steder fikk de mer kjærlighet enn hos Pauline som hadde stelt dem da de var små, men ingen steder var det mindre plass, heller, eller mer arbeid å gjøre. Som regel kom de innom og prinsesset seg litt, og så dro de videre.

Nduku hadde ikke noe imot arbeidet. Han likte å lage mat, og han 35

krigerhjerte

likte å stå sammen med Pauline i den trange, varme matvognen, å mette sultne arbeidere og telle pengene de ga ham. Moren og faren var likevel helt klare på at det aller viktigste var at han fikk gjort skolearbeidet sitt.

Fordi han var eldst av søsknene, var det Nduku som lå lengst bak sine jevnaldrende da han ble tatt inn på skolen i Sophiatown. Han merket godt at han aldri hadde hatt noen lærer i manuelt arbeid, og dessuten ble det lagt større vekt på bibelkunnskap på den nye skolen hans enn på den gamle. Nduku hadde jo ikke engang noe kristent navn, miss Joyce hadde simpelthen brukt de navnene elevene hadde fra før og kalt ham Temba. På skolen i Sophiatown var ikke kaffernavn akseptert, så den nye læreren hans ga ham navnet Joseph.

Han ble plassert i klasse med yngre barn, og selv der hadde han hull som måtte fylles om han ikke skulle bli stående i klasserommet og gape når læreren spurte om noe, for ikke å snakke om at han skulle stå til eksamen. Dessuten hang han etter på andre områder enn de rent faglige; han behersket ikke gateslangen, han forsto ikke kodene i skolegården, og selv om familien hans hadde penger nok, var han så uheldig at moren hadde talent som skredder. Når hun var hjemme etter de lange dagene i matvognen og hadde forberedt maten hun skulle selge dagen etter, satte hun seg ved symaskinen og sydde klær til alle i familien. Klærne var av bedre snitt og kvalitet enn noe de andre hadde på seg, men merker og konformitet vinner over kvalitet i alle skolegårder.

Nduku var den nye gutten, i feil klær, med feil dialekt og han var dum på toppen av det hele.

Han forbannet seg på at det ikke skulle vare lenge. På rekordtid lærte han seg å snakke som de andre, han begynte å banne og å gå som en tsotsi, en bygangster, han sloss ikke med kjepp nå, men med nevene som de andre guttene. Snart fikk han nye venner, Boy West, Styles og slåsskjempen Gotfried. De heiet vilt på ham i hans første skolegårdskamp.

«Slå’n i nesa, Joseph!» ropte Gotfried, «stram magen så det ikke gjør vondt når han treffer!»

Nduku hadde startet kampen etter at motstanderen fornærmet ham på det groveste, han så rødt og hørte ikke. Det var den andre gutten som fikk med seg og brukte alle de gode rådene. Dermed var Nduku mørbanket allerede før en lærer fikk trukket ham etter øret opp på rek36

ny gutt i gata

tors kontor, der han fikk en god omgang med spanskrøret. Det var også en ny opplevelse, miss Joyce hadde aldri hatt behov for den slags.

I neste slåsskamp var han fast bestemt på å vise de andre elevene.

Kanskje var han fra landet, men han kunne ta hvem som helst av dem.

Han hadde stokk med seg, og det tok bare sekunder før motstanderen gikk i bakken. Så ble han Nduku blant guttene i Sopiatown også.

Han ville heller være fryktet enn latterliggjort, men aller helst ville han bli respektert. Det er vanskelig når man går for å være litt dum, uansett hvor hardt man slår, derfor arbeidet han hardt for å ta igjen skolearbeidet. Han oppdaget at han hadde talent for det, å jobbe hardt, huske og gjengi nøyaktig, han likte å pugge, han likte å være flink. Han tok igjen de andre, så gikk han forbi, og neste år ble han flyttet opp to klasser.

Det var ikke så uvanlig, lærerne forsøkte å samle elever som var på samme faglige nivå i samme klasse, og elever kunne både hoppe over klasser og dumpe alt fra første skoleår. Det hendte likevel ganske ofte at elever ikke taklet å bli flyttet opp, de måtte klare eksamen på det nye nivået også i de fagene de var svakest i. For Nduku ble ikke oppflyttingen noen premie, i stedet for å kunne slappe litt av når han ikke lenger hang etter, måtte han fortsette å jobbe beinhardt for ikke å stryke i noe på det nye nivået, og for å vinne respekten til de nye, eldre, klassekameratene. Likevel trivdes han på skolen. Han likte følelsen av å lære, å mestre, å kunne. Og han elsket sangundervisningen.

I Sophiatown ble det alvor over opplæringen i stemmebruk, kontroll, tempo og rytmikk. Her var det ikke bare i brylluper det ble konkurrert i sang, hele skolen deltok årlig i en prestisjefylt korkonkurranse. Det ble satt opp en scene utenfor en av skolene i bydelen, og så opptrådte skolene etter tur. Akkurat som under de tradisjonelle bryllupskonkurransene sang alle den samme sangen, men her var det Händels Messias de kivet om å fremføre på den vakreste måten. Vinneren gikk videre til en byfinale, derfra til en landsdelsfinale, og til slutt ble en skole kåret til sørafrikamester i fremføring av Messias. Nduku elsket å delta i konkurransen. Selv om skolen hans aldri vant, var konkurransedagen en eneste stor fest.

37

Die Groot Trek

Det var mye spennende å lære på skolen. Nduku fikk høre om Abrahams barn, om Salomons visdom, om Moses som vandret i ørkenen.

Historielæreren fortalte om den franske revolusjonen og industriutviklingen i England, om greske myter og Romerrikets fall. De hadde i det hele tatt mye samme pensum som europeiske barn på samme tid. Om sitt eget land og kontinent lærte de lite, og bare slikt som underbygde apartheid og europeernes rett til herredømme.

De lærte om Die Groot Trek, om boerne som i raseri over engelskmennenes slaveforbud og rare ideer om at bantuer skulle behandles bedre, ikke dårligere enn dyr, tok oksekjerrene sine, slavene som nå var «tjenere», haglene og biblene, og reiste ut av den engelsk styrte Kappkolonien og over Oranjeelva. Der fant de tomt beiteland, forlatte åkrer, jord de kunne kalle sin egen.

Hvorfor landet var forlatt, lærte de ikke noe om. De fikk ikke vite at deres egne forfedre hadde vandret sørover og tatt med seg jordbruket til Sør-Afrika. Ingen fortalte om hvordan de ulike bantufolkene hadde levd i fred med hverandre og med urbefolkningen helt til to andre innvandrere kom sørfra: europeerne og maisen. Europeerne bosatte seg rundt Kapp det gode håp, sør for Oranjeelva, og der begynte de øyeblikkelig å krangle med hverandre. Maisen spredte seg som ild, og fødde en stadig større befolkning nord for elva. Så kom tørken, maisen vokste ikke, mødre kunne ikke stanse gråten hos de sultne spedbarna sine, fedrene tok opp våpnene på jakt etter fruktbar jord, vann og bytte. Som oftest fant de bare andre bevæpnede fedre, fra andre folkegrupper, med andre fortvilede mødre og gråtende barn hjemme.

Så sloss de om retten til å vanne dyra sine i den siste innsjøen, om de siste avlingene fra landet rundt den. De fleste sloss som de alltid hadde 38

die groot trek

gjort, med pil, bue og kastespyd, men zuluene hadde nettopp oppdaget at stikkspyd er langt mer effektive, kom de bare nær nok, var de garantert å treffe fienden, og den blodige spydodden kunne trekkes ut og brukes på nytt og på nytt. Ganske snart oppdaget den unge krigeren Shaka Zulu at det å komme nært nok er enkelt hvis man bare nærmer seg fienden i formasjon bak gode skjold, hvis man bare har øvd på forhånd, for eksempel ved å trekke hele ungdomskull inn til militærtjeneste. Hvorfor skulle ikke de unge mennene lære å krige? Marken holdt likevel grøden igjen når det ikke regnet. Slik la zuluene nabostammene under seg, og stammene bortenfor, og stammene bortenfor der, mens stammene bortenfor der så og lærte, og gikk løs på sine egne naboer. Ettersom ingen av naboene skrev noe ned, vites det ikke hvor mange kriger som pågikk samtidig med tørken og sulten. Det som er klart er at slettelandet i løpet av noen ganske få år ble så å si tømt for folk.

Nduku lærte om hvordan de dristige, modige boerne hadde ristet i ukevis i kjerrene sine før de kom til landet der jordene var ferdig ryddet og kveene gjerdet inn selv om det ikke var et menneske å se – som om Gud selv hadde klargjort området for dem. Læreren sa ingen ting om hvordan de svarte slavene hadde greid turen. Den historien fikk Nduku høre av naboen sin, Uba Bunyati.

Uba Bunyati var gammel nok til at foreldrene hans hadde vært slaver i Kappstaden før engelskmennene tvang de nederlandskættede boerne ut på jakt etter et land der de kunne gjøre som de lystet med sine egne kaffere. Det store trekket, kalte de vandringen, de trakk seg unna engelsk overherredømme, mot et land de kunne styre etter Guds ubarmhjertige lov.

Uba Bunyati hadde selv gått på bare føtter sammen med oksene de lange ukene, han hadde vannet, stelt og ledet dyrene, og om kvelden hadde han gjort opp ild ute på slettene før han krøp sammen under vognen. Der lå han og hørte det gutturale språket boerne brukte når de leste i Bibelen om israelittene som fordrev og slaktet ned amorittene og kana’anittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jebusittene med Guds hjelp og til hans ære.

Hver lørdag morgen hadde Uba Bunyati våknet med kroppen stiv av nattekulde og skrekk, han krøp ut full av angst for at det denne lørdagen skulle være hans tur til å få toalettforbud. En oksegutt i gruppa 39

krigerhjerte

fikk hver lørdag beskjed om at han ikke fikk bæsje. Ikke før sent på kvelden, når boerne hadde drukket seg gode og fulle. Etter å ha holdt seg hele dagen, måtte gutten sette seg på huk og gjøre sitt fornødne på kommando. Så siktet en småfull boer etter bæsjen hans og skjøt.

Selv om disse boerne var stolte av skyteferdighetene sine, er det ingen enkel sak å treffe en fallende bæsj mellom to tynne guttebein i fylla. Det hendte ikke rent sjelden at kula traff en mager gutterygg eller et spinkelt ben i stedet. For gutten var begge deler like fatalt, for en kule som skadet, ble fulgt av en som skulle ende lidelsene. Og livet.

Hva skal man vel med en oksegutt som ikke kan gå?

Foreldrene til Nduku hadde aldri hørt denne historien før, og da han kom hjem og gjenfortalte den, trodde de ikke på at boerne virkelig hadde vært grusomme nok til å skyte smågutter for sportens skyld.

Nduku ville helst ikke tro det, han heller, men historien plaget ham, den slapp ikke taket. Han spurte slektninger om de hadde hørt om noe slikt, først de voksne, så de eldre. Ingen av dem kjente til skittskytingen, og Nduku hadde nesten begynt å tro på at det hele var oppspinn da han reiste tilbake til Vrede på ferie. For sikkerhets skyld spurte han den eldste mannen i landsbyen.

«Hvem har fortalt deg om det?» spurte han.

«Uba Bunyati, en nabo i Sophiatown», svarte Nduku. «Han sier at han var der selv. Er det en sann historie?»

Den gamle lukket øynene og svarte ikke, men for Nduku var tårene som rant nedover de furete kinnene og ristingen i skuldrene hans svar nok.

Nduku hadde lurt på hvorfor hvite og svarte måtte leve adskilt. Var man så ulike inni? Nå visste han. Man måtte holde seg langt unna boere fordi de var onde. Og for første gang tenkte han at boerne fortjente straff, at livene til alle de små okseguttene burde hevnes, at de feite, tyrenakkede boerne i hatt og frakk burde skytes først i bena og så i hodet på samme måte som forfedrene deres hadde skutt kameratene til Uba Bunyati.

Han var likevel usikker på om alle hvite var onde. Onkel Richard, politimannen med den tøffe motorsykkelen og den staselige uniformen, gikk hen og forelsket seg i Regina Brooks enda hun var hvit. De kunne ikke gifte seg, for Mixed Marriages Act fra 1949 forbød den slags rasemessig umoral, men ennå har ingen myndighet klart å sette en effek40

die groot trek

tiv stopper for at folk får barn med hverandre. De prøvde, for all del, politiet patruljerte mørket med lommelykter og stanset amorøse par i busker eller biler for å sjekke at de var av samme farge. Onkel Richard hadde imidlertid sitt eget hus han kunne være amorøs i, og ganske snart var han far til en lysebrun unge som skrek gudløs raseblanding til verden.

Han ble arrestert og fradømt stillingen sin. Han ville fått fengselsstraff også, hadde han ikke gått med på å flytte til Natal, der raseblandede ekteskap hadde vært tillatt før 1949 og de hadde tilfeller av den slags styggedom fra før. Han fikk aldri bo sammen med den hvite kjæresten, eller med barnet han var far til. De ble boende i Johannesburg, for Brooks nektet å rette seg etter pålegget. I stedet gikk hun til sak for å bli reklassifisert som farget. Hun lot som om hun ikke forsto afrikaans eller engelsk og retten aksepterte til slutt at hun måtte være svart på innsiden selv om hun var hvit utenpå.