Kraften i tomme tanker by Cappelen Damm AS

INGUNN KYRKJEBØ

Kraften i tomme tanker KUNSTEN Å TENKE INGENTING

JAPANSK LIVSFILOSOFI

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 1. utgave, 1. opplag 2020 ISBN 978-82-02-65058-2 Omslagsdesign og layout: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Electra Oldstyle 10,8/16 og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. vwww.cappelendamm.no

Innhold

KAPITTEL 1 MUSHIN: DEN TOMME TANKENS RIKE 8

Mushin er en tilstand hvor sinnet er fritt for tanker, og kroppen fri for begrensningene som tankene skaper, Mushin er det høyeste bevissthetsnivået i zenbuddhisme og japansk kampkunst. KAPITTEL 2 VELDREID PÅ INNSIDEN 18

Gjennom de mange «veiene» i tradisjonell kampkunst og forskjellige kunstarter har japanere gjennom århundrer søkt å finne selve «Livets vei» – den best mulige måten å leve livet på. KAPITTEL 3 SNARVEIENES TIDSALDER 34

Det raser små og store tanker gjennom hodet vårt hele tiden. Hvorfor er det så vanskelig for oss å ikke tenke? KAPITTEL 4 SÅ MANGE MEDIER, SÅ LITEN TID 48

Store eller små valg krever nesten like mye energi. Hvis du bombarderes av små valg hele tiden, tømmes hjernekraften. Vi trenger stillheten mer enn før.

KAPITTEL 5 SKAL DU FÅ GJORT MER, GJØR MINDRE 60

Bli en monotasker i stedet for å være en multitasker. Det har du svært mye å vinne på ifølge forskningen. Det er også et viktig steg på vei mot den tomme tankens rike. KAPITTEL 6 KIAI OG BALTUS 74

Tren mindre, forbedre deg heller mer. For å forbedre deg, må du bruke følelser, sanser, ånd og fantasi og koble kroppen til hjernen. Intensjonen bak alt du gjør er særdeles viktig ifølge mesterne. KAPITTEL 7 DEN USYNLIGE REKLAMEFILMEN 88

Forskere har konkludert med at 95 prosent av mennesket styres av et ubevisst nivå. Hvor mye vet vi om denne uklare siden av oss selv, og kan vi hente mer kraft derfra enn vi er klar over? KAPITTEL 8 KUNSTEN Å LESE BLOMSTER OG HØRE EN KOPP TE 104

Hvilken rolle spiller mushin og zenbuddhisme i kreativitet og kampsport? Her forklares filosofien og åndeligheten bak kunsthåndverk, te-seremonier, ikebana, kalligrafi og kampsport. KAPITTEL 9 PÅ EN SKY FEM METER OVER BAKKEN 120

Det finnes god og dårlig spontanitet, og god og dårlig nøling. Når bør vi la hodet stå for tenkningen, og når bør vi heller la kroppen ta over?

KAPITTEL 10 Å JOBBE NED ET EGO 136

For å oppnå mushin, må sinnet ditt være fritt for tanker om ego, sinne og frykt. Disse følelsene er gjerne fint nøstet sammen. Krymper egoet ditt, krymper frykten. Men hvordan komme fram til et sinn som er løst fra egoet? KAPITTEL 11 KRAFTEN I INGENTING OG STYRKEN I TOMHET 150

I zenbuddhismen har tomhet svært høy verdi. Hvorfor er det så verdsatt i Østens filosofi, og hvordan kan tomme tanker bidra til perfeksjon og maksimal yteevne? KAPITTEL 12 Å TENKE ANNERLEDES ENN TANKEN 162

Mushin er et av de høyeste bevissthetsnivåene i japansk kampkunst og andre kunstformer. Hva skal til for at vi kan benytte oss av disse egenskapene som ligger i oss alle? Kan kroppen fri oss fra tankene uten at vi trener steinhardt og mediterer i 20 år? LITTERATUR 174

TAKK 183

KAPITTE L 1

Mushin: Den tomme tankens rike

㆒ I krigerens vei finnes det ikke noe slikt som tanker. MIYAMOTO MUSASHI, JAPANSK SVERDMANN, FILOSOF, FORFATTER OG RONIN (SAMURAI UTEN HERRE), 15 8 4 –16 4 5

eg stod på en stein midt i elva. En elv som totalt hadde forandret personlighet. Den rolige, kloke flyten – slik den rant både sommer og vinter – var borte. Nå veltet den mot meg som et brølende ras. Et særdeles vakkert, brølende ras som omringet meg varsomt med små, glitrende duggdråper. Jeg kjente hvordan de traff meg i ansiktet, en overraskende mild og leken hilsen fra slik en voldsom kraft. Jeg fylte lungene med duggvåt luft og lukten av tint jord. Du vet, den stramme lukten som kommer når våren endelig seirer over frossen grunn. Jeg husker at jeg så på de svarte, blanke steinene foran meg som forsvant og dukket opp gjennom de boblende hvite vannmassene. Jeg husker luften, jeg husker lyden, jeg husker følelsen, men ikke hva jeg tenkte. Før jeg visste ordet av det, og sannsynligvis nettopp derfor, tok jeg sats

m u s h i n : d e n t o m m e ta n k e n s r i k e

og begynte å hoppe fra stein til stein oppover elva. Ingen stein var stor nok, eller stø nok, til å lande på. De forsvant i – og dukket opp av – det hvite skummet. Jeg kjente hvor lett jeg var nødt til å treffe før jeg måtte videre. Jeg kjente når foten ville glidd om jeg ikke kastet overkroppen i motsatt retning. Sprangene måtte gå fortere og fortere for å holde meg selv og spensten oppe. Men jeg kjente at jeg ville klare det. Jeg skulle fram til de store steinene som delte elva i to. Der kunne jeg lande, og bare der. Først idet jeg kom fram, knapt våt på føttene, men desto mer andpusten, kunne jeg snu meg og se nedover den strie elva jeg hadde hoppet oppover. «Hvordan i huleste klarte jeg det der?» husker jeg at jeg tenkte. Selv min begrensede ungdomshjerne skjønte der og da at dette kunne jeg neppe gjøre igjen. Det gikk opp for meg hvor mange muligheter jeg hadde hatt for å falle, noe som i beste fall ville gjort meg klissvåt – i det iskalde, rasende smeltevannet – og i verste fall hadde sendt hodet mitt rett inn i en knallhard stein. Jeg tror det er en grunn til at jeg mange, mange år senere fortsatt husker denne opplevelsen. Den var litt som en drøm. Den totale, frie følelsen i kroppen, den uredde styrken som samlet seg mot et mål, en følelse av kontroll jeg ikke nødvendigvis kontrollerte bevisst. Et tankeløst øyeblikk, vil noen kanskje si – og det kan nok stemme, men da spørs det hva man legger i dette ordet: Tankeløst, som i du er en vågal idiot som handler før du tenker, og denne gangen hadde du en ufortjent dose flaks?

k r a f t e n i t o m m e ta n k e r

Eller var dette et øyeblikk med noe så sjeldent, vanskelig og befriende som å være løst fra tankene sine? Vi tenker hele tiden. Mellom 50 000 og 60 000 tanker i døgnet, ifølge flere nettsteder. 80 prosent av disse tankene skal være negative, og 95 prosent er visstnok de samme repeterende tankene som dagen før. Det kan virke som om vi utsetter oss selv for en god porsjon unødig plagsom tankegang, som vi i tillegg resirkulerer. Men vi er etterkommere av folk som var skeptiske, sannsynligvis en av grunnene til at de faktisk overlevde. Tilhørighet til flokken var i tidligere tider livsnødvendig for oss og ligger dypt nedfelt i genene våre. Av alle de mange negative tankene vi elter i tankekverna, er de fleste rettet mot oss selv. Strømmer av tåpelige ting vi har gjort, eller kan komme til å gjøre, eller som andre kan tro vi har gjort, som kan føre til noe så fatalt som å bli sparket ut av flokken. Noe som ikke er livsfarlig for oss lenger, men likevel føles slik. Kanskje tankeløshet kunne være et godt alternativ til all denne kverningen. Eller enda bedre: å være løst fra tankene sine. Forskjellen er ganske stor. Mange år etter at jeg stod midt i den frådende vårflommen, hadde jeg lagd dokumentarer om hjernen og tankene våre, lagt ned hundrevis av treningstimer i en karate-dojo og vært på studiereise i Japan. På dette tidspunktet hadde jeg utviklet en noe nerdete interesse for det japanerne kaller mushin. Dette er ikke et ord som ofte dukker opp i dagligtalen. Men hvis du henger på hjørnet sammen med mestere innen karate, aikido eller kal-

m u s h i n : d e n t o m m e ta n k e n s r i k e

ligrafi, og en buddhistisk munk eller en gjenoppstått samurai skulle rote seg borti dette selskapet, da kan du få bruk for det. Mushin er essensen av zenbuddhisme og japansk kampkunst. Ordet betyr, bokstavelig talt, «tom tanke» – eller «sinnet uten tanker» og beskrives ofte som «en tilstand uten tankegang», men mushin er ikke noen avslappet, meditativ, sløv eller søvnig tilstand. Sinnet er så skjerpet og oppmerksomt som det kan bli. Det jobber med en ekstremt høy hastighet, uten intensjon, plan eller retning. Dermed er det åpent for alt, forberedt på alt, og det kan handle raskere og bedre enn du, ja, kan tenke. For å kunne oppnå mushin må sinnet være fritt for ego-relaterte følelser. Det må være fritt for sinne og fritt for frykt, du må vende tilbake til den uskylden som kjennetegner et nyfødt barn. En baby er aldri bevisst på fare, pine eller bekymring. Den kan ikke forutse slike ting, og derfor handler den og beveger seg uten å nøle. Mushin er det høyeste nivået av bevissthet i kampkunst. En tilstand som gjorde samuraiene fryktløse på slagmarken. Det går gjetord om hvordan samuraier har bøyd unna for både sverd og piler i denne tilstanden, og holdt stand mot angrep fra flere kanter samtidig. Sloss du mot et sylskarpt katanasverd, får du sjelden en sjanse nummer to – og begynner en samurai i sverdkamp å tenke på hva han skal ha til middag, sier det seg selv at han fort vil miste en arm eller et hode. Han svever også i livsfare om han tenker for hardt på hva motstanderen vil gjøre, eller på hva han selv skal gjøre. Alle bevisste tanker i en situasjon som krever ekstrem hur-

k r a f t e n i t o m m e ta n k e r

tighet, vil gjøre deg langsommere. Med høy selvtillit, og blottet for tvil, skal du verken tenke over eller analysere situasjonen. Du skal glemme den innlærte teknikken, reagere spontant og fritt på alt som kommer mot deg, og flyte gjennom rommet uten å stoppe opp ved tanker eller følelser. Bak en slik evne ligger årevis med mental og fysisk trening. Samme øvelser er utført tusenvis av ganger, inntil de er automatisert. For om du klarer å hente fram det motet som trengs i en livstruende kampsituasjon, og slutter å tenke, glemmer all teknikk og heller lar kroppen styre bevegelsene, vil muskelhukommelsen ta over. Tanker og følelser ligger som stille vann, de verken forstyrrer eller begrenser. Alt er mulig i det tanketomme riket. Hvis du skulle ha en svakhet for Kung Fu-filmer, har du sikkert lagt merke til at det nesten alltid dukker opp en scene der helten står i midten av en ring, bokstavelig talt omringet av motstandere. Kameraene kjører sakte rundt helten i den totalt frosne situasjonen – som hvert øyeblikk kan eksplodere i et inferno. Det tar gjerne litt tid før førstemann slår til (dette er tross alt film) og resten av angriperne virker overraskende høflige, der de pent blir stående og vente på tur. Men uansett filmatiske, små fordeler, er poenget her at personen i midten umulig kan forutse hvor det første angrepet vil komme fra. Eller neste angrep, eller det neste der igjen. Hvis helten begynner å tenke på hvor hun tror det kommer fra, og forbereder kropp og tanke på det, vil hun tape både tid og fokus idet angrepet plutselig kommer fra et helt annet hold. Både reak-

m u s h i n : d e n t o m m e ta n k e n s r i k e

sjonsevne og spontanitet er svekket. Så det du heller må, i en tilstand av mushin, er uanstrengt å betrakte og føle det hele, uten å fokusere på ett bestemt punkt. Sinnet ditt skal være som et speil, bare reflektere det som faktisk skjer. Et speilbilde tenker ikke: Jeg tipper han slår mot hodet fra venstre først, og da må jeg blokkere med høyre. Her er det tomt for forventninger og ingen nøling, alt du gjør er å reagere på det som kommer. Det tydeliggjør poenget i enda større grad: Mushin er ikke noen avslappet time-out fra det daglige tankeskredet, men er et høyaktivt tilstedeværende, oppmerksomt sinn. Så mye for teorien. For som en sensei (mester) sa til meg, mushin kan ikke begripes av intellektet, det må oppleves. Det krever mange års trening å kunne oppnå denne tilstanden. Den kan aldri tvinges fram: Du kan tro at du ikke tenker, men du tenker fortsatt livlig idet du tenker at du ikke tenker. For av en eller annen grunn er det svært vanskelig for de fleste å la hodet bli helt tomt for tanker. Prøv gjerne selv i noen minutter: Ta pause fra lesingen, lukk øynene, gå inn i det stumme tomrommet og tenk på absolutt ingenting. Hvordan gikk det? Mange vil ha problemer med å finne dette mellomrommet som er gjemt mellom to tanker. Selv om tanken, logisk og fornuftig som den er, forstår at den ikke må være der hele tiden, at den faktisk kan overlate til kroppen og sinnet å ta over styringen litt, er det ikke så enkelt å tenke seg selv bort. Å tenke på at du ikke skal tenke, kan fort bli et evighetsproblem. Men av og til kan du bli bestøvet av et øyeblikk fra universet, og oppleve mushin selv uten lang trening. Plutselig kan

k r a f t e n i t o m m e ta n k e r

det slå ned i deg, gjerne påvirket og stimulert av optimalt stress. Jeg har dyttet meg selv ut av et fly en gang, i fykende snøstorm. Det var mitt første fallskjermhopp, i etterkant av et kort helgekurs. Jeg skal love deg at hjernen min forsvant inn i et stort, tanketomt, mørkt rom i det eksakte øyeblikket jeg falt ut fra flyet. Det var så tomt at jeg faktisk lurer på om jeg en stakket stund dyppet litt i svart. Om dette var dødsangst, mushin eller en god blanding, aner jeg ikke. Men det jeg vet, er at kroppen min gjorde alt jeg hadde øvd på timene før. Selv i den mørkeste tanketomhet handlet den. Jeg «våknet» av at jeg lå i X-stilling og telte «... 4000, 5000», så vred jeg kroppen for å sjekke skjermen, og ropte høyt «Flyr, flyr ikke!» Alt jeg da kunne se i det hvite snøkaoset, var et gigantisk, slapt tøystykke som floppet i vinden. Under fulgte en spiral av sammentvinnede tråder som snurpet skjermen godt igjen. Du har ikke særlig lang tid på å avgjøre hvorvidt du skal kutte hovedskjermen, og heller trekke reserveskjermen. Vi hadde øvd på akkurat dette scenarioet i løpet av helgen, sett strektegninger med variasjoner av spinn, twist og trådkaos, og lært forskjell på hva som må kuttes og hva du kan fly med. Men å stå på gulvet i en gymsal og avgjøre slikt, blir på langt nær det samme som å være flere tusen fot over bakken i snøstorm, og i tilnærmet fritt fall. Like fullt bestemte jeg meg med en gang. Faktisk var jeg både sikrere og raskere i avgjørelsen enn jeg hadde vært i gymsalen. Jeg skrek mot kraftige vindkast og snø: Flyr! Så begynte jeg å sparke meg ut av lemontwisten. Rundt og rundt, som i en spiral, fòr både jeg og skjermen nedover mot bakken,

m u s h i n : d e n t o m m e ta n k e n s r i k e

helt til jeg endelig hørte og kjente hvordan skjermen over meg trakk pusten dypt, og brettet ut vingene sine. Vi fløy. Så jeg stoler ganske godt på kroppen min, faktisk mer enn på hodet og tankene innimellom. Jeg kom til å si det i et jobbintervju en gang, og vet ikke om det var det beste innsalget, men da jeg spratt oppover elva i vårflommen for mange år tilbake, var det kroppen jeg stolte på. Jeg hadde aldri øvd på å hoppe opp strie elver før. Likevel var kroppen min forberedt: Årevis med ubevisst hopperfaring lå lagret i den unge skrotten. Jeg hadde hoppet fra stein til stein i fjæra, på de hvite feltene i fotgjengerovergangene, fra stubbe til stubbe i nedhogde skogsfelt, bedrevet paradishopping og sølepytthopping, tre-trinn-itrappa-hopping, hoppet opp og ned skråninger, «én-ute-én-inne» med hoppetau … Jeg hadde vært en hopper helt fra jeg var bitteliten. Jeg hoppet når jeg var glad, jeg hoppet når jeg var sint. Alt dette hadde lært meg avstandsberegning i forhold til min egen spenst og styrke, det hadde gitt meg fraspark og hadde lært føttene å vurdere om det var trygt å lande eller ikke. Jeg hadde aldri tenkt bevisst over hvilken mengdetrening som lå i kroppen min da jeg slapp den løs fra alle tanker – den gangen, i møte med vårstrømmen. Jeg tror det tanketomme riket, mushin, er et sted vi alle har i oss. Det kan dukke opp i hverdagen eller i spesielle øyeblikk. Det kan finne oss, og vi kan lære oss å finne det. Mushin kan få oss til å oppnå og utrette mer enn vi tror vi er i stand til. Det

k r a f t e n i t o m m e ta n k e r

er ikke noe som bare tilhører fortidens samuraier i ærefulle sverdkamper, eller buddhistiske munker i fjellene og veltrente mestere i kampkunst. Under min studiereise i Japan oppdaget jeg at mushin fortsatt lever i beste velgående, blant kunstnere, kunsthåndverkere (kogei-kunst) og kalligrafi-utøvere (shodo), innen japansk blomsterkunst (ikebana), blant musikere, kokker, kampkunst-utøvere … og flere av dem jeg snakket med, beskrev mushin som det perfekte skaperøyeblikket. Et øyeblikk der de klarer å tøye sine egne evners yttergrenser til å kreere skjønnhet og balanse. Andre snakket om en følelse av oppvåkning, hvor man får en fullkommen oppfatning av selvet i tilknytning til verden og universet, og kan hente klarsyn, kraft og inspirasjon derfra. For å låne noen ord fra den japanske tresnittkunstneren Shiko Munakata: «Som storheten i verdensrommet, som et univers uten grenser, ubegripelig, ufortalt og uoppnåelig – slik er tresnittet.» Intet mindre. Selv om du ikke nødvendigvis har opplevd et tilsvarende storslagent øyeblikk i ditt liv ennå, har du kanskje en eller annen opplevelse i bagasjen som kan minne litt om mushin. Noen korte øyeblikk du kan tenke tilbake på, der du ikke tenkte. Der du bare handlet, og det gikk overraskende bra. Små glimt som vitner om en styrke fra det tanketomme riket. Et sted vi kan hente kraft fra, bare vi har lært oss å klatre over den omsluttende muren.

m u s h i n : d e n t o m m e ta n k e n s r i k e