Page 1


Kongen av tort og svie


John Grisham

Kongen av tort og svie Oversatt av Peter Lorentzen


John Grisham Originalens tittel: The King of Torts Oversatt av Peter Lorentzen © 2003 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS 2003 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36299-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Seriedesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Skuddene som sendte prosjektilene mot Pumpkins hode, ble hørt av ikke mindre enn åtte mennesker. Tre av dem lukket instinktivt vinduene, sjekket at dørene var låst, og trakk seg inn i de små leilighetene sine for å komme i sikkerhet, eller i hvert fall ut av skuddlinjen. To andre, som begge hadde opplevd slike situasjoner før, sprang bort fra åstedet like fort som, om ikke fortere enn gjerningsmannen selv. Like i nærheten sto nabolagets gjenbruksfanatiker og rotet gjennom noen søppelkasser på jakt etter bokser å pante, da han hørte de skarpe smellene fra dagens skyteepisode. Han kastet seg ned bak en stabel pappesker, og ble liggende der til skytingen opphørte. Så smøg han seg ut i bakgaten, der han fikk øye på det som var igjen av Pumpkin. To andre karer så nesten alt sammen. De satt på hver sin melkekasse av plast, på hjørnet av Georgia Avenue og Lamont Street, foran en brennevinssjappe. De var delvis skjult bak en parkert bil, slik at gjerningsmannen ikke fikk øye på dem da han kastet et raskt blikk rundt seg før han fulgte etter Pumpkin inn i smuget. Begge skulle senere fortelle politiet at de hadde sett gutten stikke hånden i lommen og trekke frem skyteren. De var sikre på at de hadde sett den – en liten, sort pistol. I neste øyeblikk hørte de skuddene, men ingen av dem var direkte vitne til at Pumpkin ble truffet i hodet. Noen sekunder senere kom gutten med pistolen stormende ut av smuget, og av en eller annen grunn kom han rett mot dem. Han løp foroverbøyd, som en skremt bikkje, og virket svært skyldbetynget. Han var iført røde og gule basketballsko som tilsynelatende var fem nummer for store, og sålene klasket mot betongen mens han sprang fra åstedet. Da han passerte dem, holdt han fremdeles pistolen, sannsynlig5


vis en kaliber 38, i hånden. Han nølte litt da han fikk øye på dem og skjønte at de hadde sett for mye. I et skrekkinnjagende øyeblikk virket det som om han ville heve pistolen for å kvitte seg med vitnene, som begge kastet seg bakover fra melkekassene og karet seg unna på alle fire. Så ble han borte. En av de vettskremte karene åpnet døren til brennevinssjappa og ropte at noen måtte ringe til politiet – en mann var blitt skutt. En halv time senere ble politiet oppringt og fikk beskjed om at en ung mann som passet til beskrivelsen av mannen som hadde skutt Pumpkin, var blitt observert to ganger på Ninth Street. Han bar en pistol slik at alle kunne se den, og oppførte seg enda snodigere enn folk flest på Ninth Street. Han hadde prøvd å lure med seg minst én person inn på en rivningstomt, men vedkommende klarte å stikke av, og meldte fra om det som var skjedd. Politiet fant mannen en time senere. Han het Tequila Watson, og var en tyve år gammel, sort mann med det vanlige narkorullebladet. Han hadde ingen nære slektninger. Ingen adresse. Det siste stedet han hadde overnattet, var på en rehabiliteringsklinikk på W Street. Han hadde klart å kvitte seg med pistolen, og dersom han hadde ranet Pumpkin, hadde han også kastet fra seg pengene, dopen eller hva han måtte ha tatt som bytte. Lommene hans inneholdt ikke narkotika, og blikket var klart. Politiet følte seg sikre på at Tequila ikke var påvirket av stoff da han ble arrestert. Et raskt og brutalt forhør ble gjennomført ute på gaten. Så ble han lenket med håndjern og dyttet inn i baksetet på en av Washington-politiets biler. De kjørte ham tilbake til Lamont Street, og gjennomførte en improvisert konfrontasjon med de to vitnene. Tequila ble ført inn i smuget der han hadde etterlatt Pumpkin. «Har du vært her før?» spurte en av politimennene. Tequila sa ingenting. Han sto bare og glodde på den ferske blodpølen på det skitne underlaget. De to vitnene ble diskré ført inn i smuget, til et sted der de kunne observere Tequila. «Det er ham,» utbrøt de begge i kor. «Han har de samme klærne, de samme basketballskoene – alt unntatt pistolen.» «Det er ham.» «Ingen tvil.» 6


Tequila ble dyttet inn i politibilen igjen, og kjørt til nærmeste arrest. Der ble han siktet for drap, og sperret inne uten noen umiddelbar mulighet for løslatelse mot kausjon. Om det skyldtes erfaring eller ganske enkelt redsel, sa i hvert fall ikke Tequila et ord til politifolkene mens de vekselvis spurte og grov, godsnakket og tidvis truet ham. Ingenting som kunne knytte ham til forbrytelsen, ingenting av interesse for politiet. Ingen antydning om hvorfor han skulle ønske å drepe Pumpkin. Ingenting om forholdet dem imellom, hvis de i det hele tatt hadde kjent hverandre. En erfaren kriminalbetjent skrev en kort notis i saksmappen om at drapet fortonet seg som litt mer tilfeldig enn det som var vanlig, selv i D.C. Han ba ikke om å få ringe noen. Det ble ikke nevnt noe om hverken advokat eller kausjonsformidler. Tequila virket omtåket, men syntes øyensynlig det var helt greit å sitte på den overfylte cellen og stirre i gulvet. Pumpkin hadde ingen far som lot seg spore opp, men moren hans jobbet som vekter i kjelleren på en stor kontorbygning på New York Avenue. Det tok tre timer før politiet klarte å finne frem til sønnens egentlige navn – Ramón Pumphrey – bringe på det rene hvor han bodde, og finne en nabo som var villig til å fortelle om gutten hadde en mor eller ikke. Adelfa Pumphrey satt bak et skrivebord rett innenfor kjellerinngangen, der det var meningen at hun skulle holde øye med diverse videomonitorer. Hun var en stor, tykk kvinne i en trang kakiuniform, med pistol i beltet og et totalt uengasjert uttrykk i ansiktet. Politifolkene som oppsøkte henne, hadde utført slike oppdrag hundrevis av ganger. De overbrakte den sørgelige nyheten, og deretter fant de frem til hennes overordnede. I en by der unge mennesker drepte hverandre hver eneste dag, ble folk både tykkhudet og hardhjertet, og alle mødre kjente mange andre som hadde mistet sine barn. Hvert eneste tap av liv brakte døden et skritt nærmere, og alle mødre visste at hver dag kunne bli den siste. Mødrene hadde sett at andre kom seg levende gjennom slike fryktelige opplevelser. Mens Adelfa Pumphrey satt ved skrivebordet med ansiktet i hendene, tenkte hun på sønnen sin, på den 7


livløse kroppen som lå et eller annet sted i byen og ble undersøkt av fremmede mennesker. Hun sverget hevn over den som hadde drept ham. Hun forbannet hans far fordi han hadde forlatt sitt barn. Hun gråt over tapet av ungen sin. Og hun visste at hun ville overleve. På en eller annen måte kom hun til å overleve. Adelfa gikk i retten for å være til stede da tiltalen ble lest opp. Politiet hadde gitt henne beskjed om at slyngelen som hadde drept sønnen hennes, skulle ha sitt første møte i retten, en rask og rutinepreget affære der han ville erklære seg ikke skyldig og be om å få oppnevnt en advokat. Hun satt på bakerste benk med broren sin på den ene siden og en nabo på den andre, mens tårene trillet og ble tørket bort med et fuktig lommetørkle. Hun ønsket å se gutten. Dessuten ville hun gjerne spørre ham hvorfor han hadde gjort det, men hun visste at hun ikke ville få lov til å snakke med ham. De kriminelle ble ført inn som kveg til en auksjon. Alle var fargede, iført oransje kjeledresser og håndjern, og alle var unge. Tragiske skjebner. I tillegg til håndjernene hadde Tequila lenker mellom anklene og håndleddene, fordi det dreide seg om en særdeles voldelig forbrytelse, men han virket temmelig harmløs da han ble geleidet inn sammen med den neste gruppen av lovbrytere. Han kastet et raskt blikk rundt i salen for å se om han dro kjensel på noen, i håp om at noen skulle ha stilt opp for ham. Han ble plassert på en stolrad, og en av de bevæpnede rettsbetjentene bøyde seg ned mot ham. «Damen i blå kjole som sitter bakerst, er moren til gutten du drepte.» Uten å heve hodet vendte Tequila seg langsomt rundt på stolen og stirret rett inn i de røde, forgråtte øynene til Pumpkins mor. Men bare i et kort sekund. Adelfa stirret på den magre gutten i den altfor store kjeledressen. Hun lurte på hvor moren hans var, på hvordan hun hadde oppdratt ham, og om gutten hadde vokst opp med en far i huset. Men først og fremst lurte hun på hvorfor og hvordan han hadde råket borti sønnen hennes. De var begge på samme alder som resten av gjengen der fremme: i slutten av tenårene eller 8


begynnelsen av 20-årene. Politifolkene hadde fortalt henne at det, i hvert fall foreløpig, ikke så ut til å ha vært narkotika med i bildet. Men hun visste bedre enn som så. Narkotika var med i bildet på alle plan blant folk som levde på gaten. Adelfa visste det bare så altfor godt. Pumpkin hadde brukt marihuana og crack, og var blitt arrestert én gang, selv om det bare gjaldt besittelse. Men han hadde aldri vært voldelig. Ifølge politiet virket det som om drapet var blitt begått helt vilkårlig. Alle gatedrap var vilkårlige, hadde broren hennes sagt, men alle hadde en årsak. På den ene siden av rettssalen sto det et bord der representantene for myndighetene samlet seg. Politifolkene hvisket til anklagerne, som bladde gjennom saksmapper og rapporter mens de prøvde å holde papirarbeidet à jour med forbryterne. På den andre siden sto det bord der forsvarsadvokatene kom og gikk mens køen av lovbrytere ble behandlet på løpende, om enn ikke knirkefritt, bånd. Dommeren ramset opp narkotiltaler, et væpnet ran, et nokså diffust tilfelle av voldtekt, mer narkotika samt en mengde brudd på vilkårene for prøveløslatelse. Etter hvert som navnene ble ropt opp, førte man de tiltalte frem til dommersetet, der de ble stående i taushet. Så snart de aktuelle dokumentene var blitt plukket frem og sortert, ble de tiltalte halt av sted igjen, tilbake til fengselet. «Tequila Watson,» forkynte en rettsbetjent. En annen betjent hjalp den unge mannen på bena. Han trippet ustøtt frem, mens det raslet i lenker. «De er anklaget for mord, Mr. Watson,» forkynte dommeren med høy røst. «Hvor gammel er De?» «Tyve år,» svarte Tequila og stirret i gulvet. Mordanklagen gikk som et ekko gjennom rommet, og det ble ganske stille en stund. De øvrige oransjekledde forbryterne så på med beundring i blikket. Advokatene og politifolkene var nysgjerrige. «Har De råd til å engasjere advokat?» «Nei.» «Tenkte meg det,» mumlet dommeren og kikket bort mot forsvarernes bord. Domstolen, med den offisielle betegnelsen D.C. Superior Court Criminal Division, Felony Branch, en variant av lagmannsretten, var storforbruker av tjenestene til offentlig opp9


nevnte forsvarere. Disse var underlagt Office of the Public Defender, OPD, og utgjorde et sikkerhetsnett for alle ubemidlede tiltalte. 70 prosent av sakene hadde offentlig oppnevnte forsvarere, og til enhver tid pleide et halvt dusin av dem å virre omkring i lokalet, iført billige dresser og slitte sko, med saksdokumenter stikkende ut av kontorveskene sine. Men akkurat der og da var kun én av dem til stede. Advokat Clay Carter II var kommet innom for å se hva som skjedde i forbindelse med to langt mindre alvorlige forbrytelser, og nå sto han der plutselig, helt alene. Han hadde mest lyst til å ta bena fatt og komme seg ut av rettssalen. Han kikket til høyre og venstre før han måtte innse at det var ham dommeren stirret på. Hvor var det blitt av alle de andre offentlig oppnevnte forsvarerne? En uke tidligere hadde Mr. Carter gjort seg ferdig med en mordsak som hadde versert for retten i nesten tre år, før den omsider endte med at klienten hans ble plassert i et fengsel som han aldri kom til å forlate, i hvert fall ikke med offisielt samtykke. Clay Carter beklaget overhodet ikke at klienten hans nå satt bak lås og slå, og for øyeblikket gledet han seg over at det ikke lå noen drapssak og ventet på skrivebordet hans. Denne gleden skulle imidlertid bli kortvarig. «Mr. Carter?» sa dommeren. Det var ikke noen ordre, men en invitasjon til å komme frem og gjøre det man forventet at enhver offentlig oppnevnt advokat skulle gjøre – nemlig å forsvare de ubemidlede, uansett hva slags sak det dreide seg om. Mr. Carter kunne ikke tillate seg å vise tegn til svakhet, særlig ikke mens politifolkene og anklagerne så på. Han svelget tungt, motsto trangen til å skjære en grimase og gikk frem til dommersetet som om han godt kunne tenke seg å kreve saken behandlet umiddelbart, med jury og det hele. Han grep saksmappen som dommeren holdt frem, og skummet raskt gjennom det beskjedne innholdet mens han overså de bedende blikkene fra Tequila Watson. «Vi anfører at tiltalte erklærer seg 'ikke skyldig', herr dommer.» «Mange takk, Mr. Carter. Og vi oppnevner Dem som forsvarer i saken?» «Ja, inntil videre.» Mr. Carter var allerede i gang med å pønske ut unnskyldninger for å overlate saken til en annen ved OPD. 10


«Nåvel. Mange takk,» sa dommeren, som allerede strakte seg etter neste saksmappe. Advokat og klient stakk hodene sammen ved forsvarernes bord i noen minutter. Carter prøvde å skaffe seg så mye informasjon som Tequila var villig til å gi ham, men det var ikke stort. Han lovet å stikke innom arresten neste dag og ta en lengre samtale. Mens de hvisket seg imellom, dukket det plutselig opp en hel forsamling av unge advokater fra OPD, kolleger av Carter som tilsynelatende dukket frem fra løse luften. Var dette en felle? tenkte Carter. Hadde kollegene sneket seg unna fordi de visste at det satt en drapstiltalt i salen? I løpet av de siste fem årene hadde han benyttet slike knep selv. Å vri seg unna de stygge sakene var en egen kunstform ved OPD. Han grep dokumentmappen sin og hastet av sted, bortover midtgangen, forbi radene med bekymrede slektninger, forbi Adelfa Pumphrey og den lille støttegruppen hennes, ut i korridoren, der enda flere kriminelle trengte seg sammen med sine mammaer, kjærester og advokater. Det fantes medarbeidere ved OPD som sverget på at de levde og åndet for kaoset i H. Carl Moultrie-tinghuset – stresset i forbindelse med rettssakene, elementet av fare ved at man befant seg i samme rom som så mange voldelige menn, de smertelige konfliktene mellom ofre og deres angripere og de håpløst forvokste sakslistene. De følte seg kallet til å beskytte de fattige og sørge for rettferdig behandling fra politiets og systemets side. Dersom Clay Carter noensinne hadde vært fascinert av en karriere ved OPD, kunne han i hvert fall ikke lenger huske hvorfor. Om en uke ville femårsdagen for arbeidet som offentlig oppnevnt forsvarer komme og gå uten noen form for feiring, og forhåpentligvis uten at noen fikk vite det. Clay var utbrent i en alder av 31 år. Han var forvist til et kontor som han skammet seg over å vise til sine venner, og han ville gjerne komme seg bort, men hadde ikke noe sted å gå. Og nå var han attpåtil blitt belemret med nok en meningsløs drapssak, som tynget ham mer og mer for hver time som gikk. I heisen forbannet han seg selv fordi han hadde fått nok et drap i fanget. Det var en nybegynnertabbe; han hadde vært der altfor lenge til å la seg lure i slike feller, særlig ettersom det skjedde så 11


å si på hjemmebane. Jeg skal slutte, lovet han dyrt og hellig. Det var det samme løftet han hadde gitt seg selv nesten hver eneste dag i et år. Det sto to andre i heisen. Den ene var en funksjonær av et eller annet slag, med armene fulle av saksmapper. Den andre var en elegant herremann i sort designerantrekk – jeans, T-skjorte, jakke og støvler i alligatorskinn. Han holdt en avis foran seg, og så ut som om han leste den gjennom et par små briller som hvilte på tuppen av den ganske lange og velformede nesen. I virkeligheten gransket han Clay, som ikke ante hva som foregikk. Hvorfor skulle noen være opptatt av andre i denne heisen, i denne bygningen? Hvis Clay Carter hadde vært årvåken i stedet for å gruble over sin triste skjebne, ville han ha lagt merke til at mannen var for velkledd til å være en tiltalt, men for uformell til å være advokat. Han hadde ikke med seg annet enn en avis, og det var snodig, for H. Carl Moultrie-tinghuset var ikke kjent som et sted man oppsøkte for å lese. Han så ikke ut som noen dommer, funksjonær, tiltalt eller skadelidende part, men Clay la ikke engang merke til ham.


2

I en by med 76 000 advokater, hvorav mange klumpet seg sammen i digre firmaer innen et rifleskudds avstand fra Capitol Hill – rike og mektige firmaer der de skarpeste kandidatene fikk uanstendige bonuser bare for å skrive under på en ansettelseskontrakt, der de sløveste ekskongressrepresentantene fikk innbringende lobbyistavtaler og de mest ettertraktede advokatene hadde egne agenter – i et slikt miljø hørte det offentlig oppnevnte advokatembetet hjemme i de lavere divisjoner. Langt nede i tredjedivisjon. Enkelte OPD-advokater hadde viet seg fullt og helt til å forsvare de fattige og undertrykkede, og for dem var ikke jobben i OPD et springbrett til en annen karriere. Uansett hvor lite de tjente eller hvor trange budsjettene var, så næret de seg på den ensomme uavhengigheten i arbeidet, og tilfredsstillelsen ved å beskytte den svakere part. Andre offentlig oppnevnte forsvarere sa til seg selv at jobben var midlertidig, og utgjorde akkurat den brutale treningen de trengte for å kunne kaste seg ut i mer lovende karrierer. Man lærer seg håndverket i den harde skolen, blir skitten på hendene, gjør og ser ting som medarbeidere i store firmaer aldri vil komme i nærheten av. Og så, en vakker dag, vil et firma med virkelige visjoner gi belønning for innsatsen. Ubegrenset rettssalserfaring, brede kunnskaper med hensyn til dommere, rettsfunksjonærer og politifolk, evnen til å administrere arbeidsmengden, erfaring med å takle selv de vanskeligste klienter – dette var bare noen av fordelene folk fra OPD skaffet seg etter noen få år i jobben. Det arbeidet 80 advokater ved OPD, og alle sammen holdt til i to overfylte etasjer med kvelende luft i den offentlige administrasjonsbygningen i District of Columbia. Den bleke, firkantede be13


tongkonstruksjonen ble kalt Kuben, og lå på Mass. Avenue, like ved Thomas Circle. Omtrent 40 dårlig betalte sekretærer og tre dusin advokatassistenter var spredd rundt i labyrinten av små avlukker som kaltes kontorer. Sjefen var en kvinne ved navn Glenda, som tilbrakte det meste av tiden innelåst på kontoret sitt fordi hun følte seg trygg der inne. Begynnerlønnen for en advokat ved OPD var 36 000 dollar. Lønnsforhøyelsene var mikroskopiske og lot vente på seg. Advokaten med lengst ansiennitet, en nedkjørt, gammel gubbe på 43 år, tjente 57 600 dollar og hadde truet med å slutte i 19 år. Arbeidsmengden var overveldende, fordi byen var i ferd med å tape krigen mot kriminalitet. Strømmen av ubemidlede forbrytere virket endeløs. I hvert eneste av de siste åtte årene hadde Glenda levert et budsjett der hun ba om å få ansette ti nye advokater og et dusin nye advokatassistenter. I hvert av de siste fire budsjettene hadde hun fått mindre penger enn året før. Dilemmaet hun sto overfor nå, var hvilke assistenter hun skulle si opp og hvilke advokater som måtte begynne å jobbe deltid. I likhet med de fleste andre offentlig oppnevnte forsvarerne hadde ikke Clay Carter begynt på jusstudiet med planer om en karriere som forsvarer for ubemidlede kriminelle, ikke engang for en kort periode. Noe slikt var helt utenkelig. Da Clay gikk på college og senere studerte juss ved Georgetown, hadde faren hans sitt eget advokatfirma i D.C. Clay hadde hatt deltidsjobb der i årevis, til og med sitt eget kontor. Drømmene kjente ingen grenser den gang – far og sønn skulle føre sine saker i skjønn forening mens pengene strømmet inn. Men firmaet gikk over ende da Clay var i sitt siste år på jussstudiet, og faren hans flyttet fra byen. Det var en annen historie. Clay begynte som offentlig oppnevnt forsvarer fordi det ikke fantes andre jobber å oppdrive på kort varsel. Det tok ham tre år med kiv og splid å skaffe seg sitt eget kontor, der han ikke måtte dele plass med en annen advokat eller en advokatassistent. Rommet var på størrelse med et middels kleskott. Det hadde ingen vinduer, og skrivebordet opptok halve gulvarealet. Kontoret hans i farens firma hadde vært fire ganger større, med utsikt mot Washington-monumentet, og selv om han prøvde 14


å glemme slike detaljer, klarte han ikke helt å fjerne dem fra hukommelsen. Fem år senere kunne han fremdeles sitte ved skrivebordet sitt og stirre i veggen, som tilsynelatende kom nærmere for hver måned som gikk, mens han grublet på hvordan han kunne ha sunket så dypt. Han slengte Tequila Watsons saksmappe fra seg på det svært rene og ryddige skrivebordet og tok av seg jakken. Med slike begredelige omgivelser kunne han lett ha blitt skjødesløs, og latt kontoret bli fylt opp av mapper og dokumenter, for så å bortforklare rotet med at stedet var underbemannet, og at han selv var overarbeidet. Men faren hans hadde vært av den oppfatning at et ryddig og velordnet skrivebord gjenspeilte et ryddig og velordnet sinn. Hvis man ikke klarte å finne det man lette etter på 30 sekunder, så tapte man penger, hadde faren pleid å si. En annen regel Clay var blitt oppdratt med, var at man alltid skulle ringe tilbake umiddelbart når noen hadde prøvd å få tak i en. Derfor holdt han pinlig orden på skrivebordet og kontoret sitt, til stor fornøyelse for sine hardt prøvede kolleger. Diplomet fra Georgetown Law School hang i en flott ramme midt på veggen. I de første to årene han jobbet der, hadde han latt være å henge opp diplomet av frykt for at de andre advokatene skulle begynne å lure på hvorfor en kar fra Georgetown jobbet for minstelønn. For å samle erfaring, sa han til seg selv. Jeg er her for å samle erfaring. En rettssak i måneden – beinharde rettsforhandlinger der han sto overfor beinharde aktorer og like beinharde jurymedlemmer. For å skaffe seg de rå og brutale erfaringene som en jobb i et stort firma aldri kunne gi ham. Pengene ville komme senere, når han allerede i ung alder kunne stå frem som en erfaren kriger, herdet av utallige slag i retten. Han stirret på den tynne Watson-mappen midt på skrivebordet og grublet på hvordan han kunne dumpe den i fanget på en annen stakkar. Han var grundig lei av de krevende sakene, de uforlignelige erfaringene og alt det andre tøvet han måtte finne seg i som underbetalt offentlig oppnevnt forsvarer. Det lå seks rosa telefonbeskjeder på skrivebordet hans; fem av dem hadde med jobben å gjøre, og én var fra Rebecca, kjæresten hans gjennom lang tid. Han ringte henne først. 15


«Jeg er veldig opptatt,» kunngjorde hun ved første anledning. «Det var du som ringte meg,» sa Clay. «Ja da, men jeg har virkelig dårlig tid.» Rebecca arbeidet som assistent for en nokså anonym representant i Kongressen. Han var imidlertid formann i en eller annen formålsløs komité, og derfor hadde han et ekstra kontor. Det måtte bemannes av folk som Rebecca, som til enhver tid hadde det fryktelig travelt med å forberede den neste høringsrunden som ingen var interessert i. Faren hennes hadde trukket i trådene for å skaffe henne jobben. «Jeg er temmelig nedsyltet i arbeid selv,» sa Clay. «Jeg fikk enda en mordsak i fanget i dag.» Han klarte å legge et element av stolthet i stemmen, som om han følte seg beæret over å få være advokaten til Tequila Watson. Det var en lek dem imellom: Hvem hadde mest å gjøre? Hvem var den mest betydningsfulle? Hvem jobbet hardest? Hvem av dem var mest stresset? «Det er mors fødselsdag i morgen,» sa hun og tidde et øyeblikk, som om Clay burde ha vært klar over det. Det var han ikke. Han ga blaffen. Han likte ikke moren hennes. «De har invitert oss på middag i klubben.» En dårlig dag ble plutselig enda ett hakk verre. Hva skulle han si? «Ja visst,» svarte han, temmelig kort. «I syvtiden. Jakke og slips.» «Selvfølgelig.» Han ville heller ha spist middag med Tequila Watson i arresten, tenkte han i sitt stille sinn. «Har ikke tid til å prate mer,» sa hun. «Vi sees i morgen kveld. Glad i deg.» «Glad i deg, også.» Det var en helt typisk samtale dem imellom: et par kjappe meldinger før de hastet av sted for å redde verden. Han stirret på fotografiet av henne, som sto i glass og ramme på skrivebordet. Forholdet deres var befengt med problemer nok til å ødelegge ti ekteskap. Faren hans hadde en gang saksøkt faren hennes, og det ville aldri bli helt klart hvem som hadde vunnet og hvem som hadde tapt. Familien hennes hevdet å stamme fra sosieteten i gamle Alexandria, en ærverdig forstad til Washington, D.C.; han vokste 16


opp i en familie der faren hadde karet seg til en juridikum med stipend fra militæret. De tilhørte høyrefløyen i Det republikanske parti. Det gjorde ikke han. Faren hennes var kjent som BulldoserBennett, på grunn av at han jevnet alt med jorden for å gi plass til sine mange byggeprosjekter i forstedene rundt D.C., i det nordlige Virginia. Clay kunne ikke fordra de enorme byggefeltene som este utover det nordlige Virginia, og i all stillhet ga han penger til to miljøvernorganisasjoner som motarbeidet prosjektene. Moren hennes var en svært pågående sosial streber som ville at de to døtrene skulle gifte seg til betydelig rikdom. Clay hadde ikke sett sin mor på elleve år. Han var fullstendig blottet for sosiale ambisjoner, og han eide ikke penger. I nesten fire år hadde de holdt sammen, til tross for månedlige krangler, hvorav de fleste skyldtes Rebeccas mor. At forholdet overlevde, skyldtes en blanding av kjærlighet, begjær og vilje til å lykkes mot alle odds. Men Clay fornemmet en viss matthet hos Rebecca, en snikende tretthet grunnet alder og konstant press fra familien. Hun var 28 år. Hun ønsket seg egentlig ingen karriere. Hun ville ha en ektemann, en familie og fast tilhold i en eksklusiv klubb der hun kunne skjemme bort barna, spille tennis og spise lange lunsjer med sin mor. Paulette Tullos dukket plutselig opp foran skrivebordet, og han skvatt. «Du gikk på limpinnen, hva?» sa hun med et skjevt smil. «En ny mordsak.» «Var du der?» spurte Clay. «Jeg så alt sammen. Jeg så hva som ville komme, og jeg så at det skjedde, men jeg kunne ikke redde deg, vennen min.» «Takk skal du ha. Kanskje jeg kan gjøre det samme for deg en vakker dag?» Han skulle gjerne ha bedt henne sette seg, men det fantes ikke andre stoler enn hans egen på kontoret. Det var ikke plass til stoler, og dessuten var de ikke påkrevd, for alle klientene hans satt i fengsel. Småprat med kolleger sto ikke på dagsordenen ved OPD. «Tror du jeg kan bli kvitt den?» spurte han. «Det er lite trolig. For ikke å si umulig. Hvem skulle du dytte den over på?» «Jeg tenkte faktisk på deg.» 17


«Beklager. Jeg har allerede to mordsaker. Glenda kommer ikke til å gjøre noe for å hjelpe deg.» Paulette var hans nærmeste venn i OPD. Hun kom fra en snuskete del av byen, hadde strevd seg gjennom skolegang og jusstudier på kveldstid, og lå an til en ubekymret middelklassetilværelse inntil hun traff en eldre gresk herremann som var spesielt begeistret for unge fargede kvinner. Han giftet seg med henne, og fikk henne trygt og komfortabelt plassert i North West Washington. Etter en tid reiste han tilbake til Europa, der han selv foretrakk å bo. Paulette hadde mistanke om at han hadde en kone eller to der, men det bekymret henne ikke nevneverdig. Hun var velstående, og sjelden alene. Etter ti år fungerte ordningen helt utmerket. «Jeg hørte aktorene snakke om saken,» sa hun. «Nok et gatedrap, med tvilsomt motiv.» «Det er ikke akkurat noe nytt i D.C.» «Men det ser ikke ut til å ha vært noe motiv i det hele tatt.» «Det finnes alltid et motiv – kontanter, dop, sex eller et par nye Nike-sko.» «Men fyren virket ganske harmløs – han hadde ingen voldshandlinger på rullebladet.» «Man kan aldri stole på førsteinntrykket, Paulette. Det vet du godt.» «Jermaine fikk en tilsvarende sak for to dager siden. Tilsynelatende helt uten motiv.» «Det visste jeg ikke.» «Du kan jo snakke med ham. Han er ny og ambisiøs. Hvem vet? Kanskje du kan lure saken over på ham?» «God idé. Jeg gjør et forsøk.» Jermaine var ikke til stede, men Glendas dør sto av en eller annen grunn på gløtt. Clay kakket på døren med knokene idet han gikk inn. «Har du et øyeblikk?» sa han, selv om han visste at Glenda ikke kunne fordra å avse selv et øyeblikk til sine ansatte. Hun drev kontoret og gjorde en brukbar jobb med å administrere saksmengden, holde budsjettet og – fremfor alt, – drive det politiske spillet i rådhuset. Men hun likte ikke mennesker. Hun foretrakk å gjøre jobben sin bak låste dører. «Ja visst,» svarte hun brått, helt uten overbevisning. Han for18


styrret henne, hun likte det ikke, og det var nettopp en slik mottakelse Clay hadde ventet seg. «Jeg befant meg tilfeldigvis i retten på feil tidspunkt i dag morges, og fikk en drapssak i fanget, en sak jeg helst skulle vært foruten. Jeg er nettopp ferdig med Traxel-saken, og som du vet pågikk den i nesten tre år. Jeg trenger en pause fra mord. Hva med å bruke en av de yngre karene?» «Ber du om å få slippe, Mr. Carter?» sa hun, med hevede øyebryn. «Så absolutt. Pøs på med dop og innbrudd i noen måneder. Det er alt jeg ber om.» «Og hvem synes du burde ta denne – hm, hva heter tiltalte?» «Tequila Watson.» «Tequila Watson. Hvem burde overta ham, Mr. Carter?» «Det er jeg egentlig ikke så opptatt av. Jeg trenger rett og slett en pause.» Hun lente seg tilbake i stolen som en klok gammel styreformann, og begynte å bite på en penn. «Hvem gjør ikke det, Mr. Carter? Alle ville vel sette stor pris på en pause, hva?» «Ja eller nei?» «Vi har 80 advokater her, Mr. Carter, hvorav omtrent halvparten er kvalifisert til å ta mordsaker. Alle har minst to. Du må gjerne prøve å bli kvitt jobben, men jeg kommer ikke til å pålegge noen av de andre å ta den.» Idet han skulle gå ut, snudde Clay seg mot henne. «Det ville slett ikke vært av veien med et lønnspålegg, hvis du kunne få det til.» «Neste år, Mr. Carter. Neste år.» «Og en advokatassistent.» «Neste år.» Tequila Watson-mappen ble liggende på det svært ryddige og velordnede kontoret til advokat Jarrett Clay Carter II.


3

Det var tross alt et fengsel. Selv om bygningen var av nyere årgang, og kilde til atskillig stolthet blant gruppen av byens ledere som hadde vært til stede ved den offisielle åpningen, var den like fullt et fengsel. Selv om bygningen var designet av de aller fremste eksperter på urban trygghet, og utstyrt med alskens høyteknologisk sikkerhetsutstyr, var den allikevel et fengsel. Den var funksjonell, trygg og human, og selv om den var bygget for det neste århundre, var bygningen overfylt fra første dag. Sett utenfra minnet den om en diger, rød murstein som sto på høykant, uten vinduer, uten håp, fylt av kriminelle og de utallige menneskene som voktet dem. For at en eller annen skulle føle seg bedre, ble stedet kalt Pleiesenteret for straffedømte, en forskjønnende omskrivning som ofte ble benyttet av arkitekter i forbindelse med slike prosjekter. Det var et fengsel. Og det var i høyeste grad en del av Clay Carters arena. Han møtte nesten alle klientene sine der, etter at de var blitt arrestert og før de ble løslatt mot kausjon, hvis de klarte å stille det nødvendige beløpet. Mange av dem klarte det ikke. Mange ble arrestert for lovbrudd som ikke omfattet bruk av vold, men enten de var skyldige eller ikke, ble de like fullt sperret inne mens de ventet på at saken skulle komme for retten. Tigger Banks hadde tilbrakt nesten åtte måneder i fengsel for et innbrudd han ikke hadde begått. Han mistet begge deltidsjobbene sine. Han mistet leiligheten sin. Han mistet sin verdighet. Den siste telefonen Clay fikk fra Tigger, hadde vært en hjerteskjærende bønn om penger fra den unge mannen. Han var på crackkjøret igjen, levde på gaten og hadde bare bråk i vente. Hver eneste strafferettsadvokat i byen hadde en Tigger Banks20


historie som alltid endte tragisk uten at noen kunne gjøre noe med dem. Det kostet 41 000 dollar i året å holde et menneske i fengsel. Hvorfor var systemet så oppsatt på å svi av disse pengene? Clay var lei av slike spørsmål, lei av alle Tiggerne han hadde truffet i sin karriere, og lei av fengselet og de samme, sure vokterne som hilste på ham ved kjellerinngangen som de fleste advokatene brukte. Og han var lei av lukten og de idiotiske små prosedyrene som var innført av kontorrotter som leste håndbøker om hvordan fengsler skulle holdes trygge. Klokken var 09.00 på en onsdag, men for Clay var alle dager like. Han gikk bort til en glassluke under et skilt der det sto ADVOKATER , og da damen bak skranken var sikker på at han hadde ventet lenge nok, skjøv hun glassruten til side uten et ord. Det var da heller ikke nødvendig, all den tid hun og Clay hadde skult olmt på hverandre uten å hilse i nesten fem år nå. Han signerte på en liste, leverte den tilbake, og deretter stengte hun luken, som sikkert var av skuddsikkert glass for å beskytte henne mot advokater som gikk berserk. Glenda hadde kastet bort to år i et forsøk på å innføre et enkelt system for forhåndsvarsling, der OPD-advokater, eller hvem som helst for den saks skyld, kunne ringe en time før de ankom, og gi beskjed om at klientene deres skulle befinne seg i nærheten av konferanserommet der advokater og klienter møttes. Det var et enkelt system, og det var utvilsomt den enkle logikken som drev forslaget nedenom og hjem i byråkratihelvetet. Det sto en rad med stoler langs en vegg, og der forventet man at advokatene skulle vente mens forespørslene deres ble sendt i sneglefart til en eller annen ovenpå. Innen klokken 09.00 satt det alltid flere advokater der og fingret med saksmappene sine mens de hvisket i mobiltelefoner og overså hverandre. På et tidspunkt i sin tidlige karriere hadde Clay tatt med seg tykke jussbøker som han leste, og markerte deler av teksten med selvlysende, gul tusj for å imponere de andre advokatene med sin iver. Nå trakk han frem Washington Post og leste sportssidene. Som vanlig kikket han på klokken for å se hvor mye tid han kastet bort på Tequila Watson. 24 minutter. Slett ikke dårlig. En vokter førte ham bortover korridoren til et langt rom som var 21


delt i to med en tykk vegg av pleksiglass. Vokteren pekte mot den fjerde båsen, og Clay satte seg på stolen. Gjennom glasset kunne han se at den andre siden av båsen var tom. Han ventet og ventet. Han trakk frem dokumenter fra vesken sin og begynte å tenke på spørsmål han skulle stille Tequila. Båsen til høyre for ham ble brukt av en advokat som var midt i en anspent, men dempet samtale med klienten, en person Clay ikke kunne se. Vokteren kom tilbake og hvisket til Clay, som om slike samtaler var ulovlige. «Gutten du representerer, har hatt en vanskelig natt,» sa han, idet han huket seg ned og kikket opp på overvåkingskameraene. «OK,» sa Clay. «Han overfalt en ung fyr i totiden i natt. Han slo ham halvt i hjel, og lagde ganske mye oppstyr. Seks av karene våre måtte trå til for å stoppe slagsmålet. Han er i dårlig forfatning.» «Tequila?» «Watson, ja. Det stemmer. Den andre unge mannen havnet på sykehus. Dere må være forberedt på at tiltalen vil bli utvidet.» «Er du sikker?» spurte Clay, og kastet et blikk over skulderen. «Vi har alt på video.» Dermed var samtalen over. De kikket opp idet Tequila ble ført frem til plassen sin av to voktere. Han var iført håndjern, til tross for at fangene vanligvis ble fridd fra lenkene for å snakke med advokatene sine, men Tequila måtte altså beholde dem på. Han satte seg. Vokterne trakk seg unna, men holdt seg likevel i nærheten. Det venstre øyet hans var helt gjenklistret, med størknet blod i begge øyekroker. Det høyre øyet var åpent, og pupillen skinnende rød. En kompress var tapet fast midt i pannen, og han hadde plaster på haken. Begge leppene og kjevene var så opphovnet at Clay ikke var sikker på om han hadde med rett klient å gjøre. Et eller annet sted hadde noen grisebanket fyren som satt en meter unna, på den andre siden av pleksiglassveggen. Clay løftet av det sorte telefonrøret og ga tegn til at Tequila skulle gjøre det samme. Han grep røret og fomlet med å holde det mellom begge hender. «Er du Tequila Watson?» spurte Clay, og prøvde etter beste evne å holde øyekontakt med den unge mannen. 22


Han nikket til svar, men svært langsomt, som om det fikk brukne ben til å røre på seg i hodet hans. «Har du vært hos lege?» Nok en gang nikket han. «Er det politiet som har gjort dette mot deg?» Mannen ristet på hodet, uten å nøle. «Var det de andre karene på cellen som gjorde det?» Han nikket. «Politiet forteller at du startet et slagsmål – at du banket opp en eller annen så han måtte på sykehus. Stemmer det?» Han nikket. Det var vanskelig å forestille seg at Tequila Watson, som knapt veide 70 kilo, kunne herse med folk på en overfylt fengselscelle i D.C. «Kjente du gutten?» Sideveis bevegelse. Svaret var nei. Så langt i samtalen hadde de klart seg uten telefonrøret, men Clay begynte å bli lei av tegnspråk. «Kan du fortelle meg hvorfor du gikk løs på gutten?» Med stor møye presset han de opphovnede leppene fra hverandre. «Jeg vet ikke,» stønnet han, og det var tydeligvis vondt for ham å snakke. «Det er flott, Tequila. Da har jeg virkelig et godt utgangspunkt. Hva med selvforsvar? Var det den andre karen som angrep deg? Var det han som slo først?» «Nei.» «Var han dopet eller full?» «Nei.» «Slengte han dritt? Kom han med trusler eller noe sånt?» «Han sov.» «Sov?» «Ja.» «Snorket han for høyt? Nei, glem det.» Øyekontakten ble brutt av advokaten, som plutselig fikk behov for å skrive noe på den gule blokken sin. Clay rablet ned dato, tidspunkt, sted og klientens navn, men så gikk han tom for viktige opplysninger som måtte noteres. Han hadde 100 spørsmål lagret 23


i hukommelsen, og kunne følge opp med 100 til om nødvendig. I de innledende samtalene stilte han nemlig stort sett de samme spørsmålene til alle, med samme formål: klientens bedrøvelige liv fremstilt i grove trekk, samt grunnen til at de møttes under slike omstendigheter. Sannheten var strengt bevoktet, og ville slippe gjennom pleksiglasset i små porsjoner først når klienten ikke lenger følte seg truet. Erfaring tilsa at man som regel fikk ærlige svar på spørsmål om familie, skolegang, jobber og venner. På spørsmål med direkte tilknytning til forbrytelsen hadde klientene derimot en tilbøyelighet til å gi det svaret de mente de var best tjent med. Enhver forsvarsadvokat visste at det var uklokt å dvele for mye ved selve forbrytelsen i de innledende samtalene. Detaljer kunne skaffes til veie på annet hold, og man gjorde lurt i å foreta sine undersøkelser uten råd og vink fra klienten. Sannheten ville kanskje komme for en dag på et senere tidspunkt. Tequila, derimot, virket ganske annerledes. Så langt hadde han ikke vist noen frykt for sannheten. Clay bestemte seg for å spare mange, mange timer av sin dyrebare tid. Han lente seg nærmere og dempet stemmen. «De sier at du drepte en gutt – at du skjøt ham i hodet fem ganger.» Det oppsvulmede hodet nikket svakt. «En viss Ramón Pumphrey, også kalt Pumpkin. Kjente du fyren?» Han nikket bekreftende. «Stemmer det at du skjøt ham?» Clays stemme var knapt mer enn en hvisken. Vaktene sov, men det var like fullt et spørsmål som advokater ikke stilte, i hvert fall ikke i fengselet. «Ja,» svarte Tequila lavt. «Fem ganger?» «Jeg trodde det var seks.» Akk ja, det var den rettssaken. Jeg avslutter arbeidet i løpet av 60 dager, tenkte Clay. En raskt gjennomført forhandling om skyldspørsmålet. Tiltalte erklærer seg skyldig mot å få livsvarig fengsel i stedet for dødsstraff. «Dreide det seg om narkotika?» spurte han. «Nei.» «Ranet du ham?» 24


«Nei.» «Du må hjelpe meg, Tequila. Du hadde da en grunn, ikke sant?» «Jeg kjente ham.» «Var det grunnen? At du kjente ham? Er det din beste unnskyldning?» Han nikket, men sa ingenting. «Det gjaldt en dame, ikke sant? Du tok ham på fersk gjerning med kjæresten din? Du har vel en kjæreste?» Han ristet på hodet. «Hadde skytingen noe med sex å gjøre?» Nei. «Snakk til meg, Tequila. Jeg er advokaten din. Jeg er den eneste i hele verden som arbeider for å hjelpe deg akkurat nå. Gi meg noe å arbeide med, hva?» «Jeg pleide å kjøpe dop av Pumpkin.» «Ser man det! Når da?» «Det er vel et par år siden.» «OK. Skyldte han deg for eksempel penger, eller dop? Skyldte du ham noe?» «Nei.» Clay tidde, og trakk pusten dypt. For første gang la han merke til Tequilas hender. De var fulle av små kutt, og til de grader opphovnet at knokene ikke var synlige. «Slåss du mye?» Det var umulig å si om han nikket eller ristet på hodet. «Ikke nå lenger.» «Gjorde du det tidligere?» «Du vet hvordan guttunger er. Pumpkin og jeg sloss en gang.» Endelig. Clay trakk pusten dypt nok en gang og hevet pennen. «Mange takk for hjelpen, sir. Kan du fortelle meg når det skjedde?» «Det er lenge siden.» «Hvor gamle var dere?» Han trakk på skuldrene, som om spørsmålet var tåpelig. Av erfaring visste Clay at klientene hans ikke hadde noe begrep om tid. De ble ranet i går, eller de ble arrestert i forrige måned, men hvis man gikk mer enn 30 dager bakover i tid, var minnene blandet sammen i en eneste røre. Livet på gaten var en kamp for å overleve dagen i dag, og ingen hadde tid til å mimre. Dessuten rommet ikke 25


fortiden noe å bli nostalgisk for. Noen fremtid hadde man heller ikke, så det var like nytteløst å snakke om ting som skulle skje. «Guttunger,» sa Tequila, som åpenbert foretrakk korte svar. Sannsynligvis var dette en vane han hadde, uavhengig av om kjeven hans var brukket eller ikke. «Hvor gamle var dere?» «Tolv år, kanskje.» «Skjedde det på skolen?» «Vi spilte basketball.» «Var det et stygt slagsmål? Med åpne sår, brukne ben og den slags?» «Nei. De større ungene skilte oss.» Clay la røret fra seg et øyeblikk, og sammenfattet hvilke argumenter han kunne bruke i forsvarstalen. Det var fort gjort: Ærede jury – min klient skjøt Mr. Pumphrey (som var ubevæpnet) fem eller seks ganger på kloss hold med et stjålet våpen mens de befant seg i en snuskete bakgate. Han hadde to grunner til å gjøre dette. Den ene grunnen var at han gjenkjente offeret. Den andre var at de hadde dyttet hverandre på en lekeplass omtrent åtte år tidligere. Som motiv betraktet synes dere kanskje ikke dette er all verdens, men vi er jo alle klar over at her i Washington, D.C., blir folk regelmessig skutt av årsaker som i hvert fall ikke er mer innlysende enn disse. Clay plukket opp røret igjen. «Traff du Pumpkin ofte?» spurte han. «Nei.» «Når var siste gang du så ham før han ble skutt?» Tequila trakk på skuldrene. Tidsbegrepet var stadig like snevert. «Traff du ham én gang i uken?» «Nei.» «En gang i måneden?» «Nei.» «To ganger i året?» «Kanskje.» «Kranglet dere da du traff ham for to dager siden? Nå må du hjelpe meg, Tequila – disse detaljene koster meg altfor mye slit.» «Vi kranglet ikke.» 26


«Hvorfor gikk dere inn i smuget?» Tequila la røret fra seg og begynte å bevege hodet langsomt fra side til side, som om han ville bli kvitt kink i nakken. Han hadde åpenbart smerter. Det så ut som om håndjernene skar seg inn i huden hans. Etter en stund plukket han opp røret igjen. «Jeg skal fortelle deg sannheten,» sa han. «Jeg hadde en pistol, og jeg hadde lyst til å skyte noen. Hvem som helst – det spilte ingen rolle. Jeg dro fra Basen og trasket rundt på måfå for å finne noen å skyte. Jeg fikk nesten has på en koreaner utenfor butikken hans, men det var for mange folk i nærheten. Så fikk jeg øye på Pumpkin. Jeg kjente ham. Vi vekslet noen ord, og jeg sa at jeg hadde litt crack, hvis han var lysten på et trekk. Vi gikk inn i smuget, og der skjøt jeg fyren. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg hadde bare lyst til å drepe noen.» Da det var åpenbart at fortellingen var slutt, spurte Clay: «Hva er Basen?» «Et rehabiliteringssenter. Det var der jeg bodde.» «Hvor lenge hadde du vært der?» Igjen lot svaret vente på seg, men da det omsider kom, var det svært overraskende. «115 dager.» «Hadde du vært rusfri i 115 dager?» «Jepp.» «Var du nykter da du skjøt Pumpkin?» «Jepp. Er det ennå. 116 dager.» «Har du skutt noen tidligere?» «Nei.» «Hvor fikk du pistolen fra?» «Jeg stjal den hjemme hos fetteren min.» «Er det låste dører på Basen?» «Ja.» «Stakk du av?» «Jeg fikk to timer. Etter 100 dager kan man gå ut i to timer, og komme tilbake igjen.» «Så du spaserte ut fra Basen, dro hjem til fetteren din, stjal en pistol, og begynte å trave gatelangs på jakt etter noen du kunne skyte, og så fant du Pumpkin?» Tequila begynte å nikke før Clay var ferdig med setningen. «Sånn var det. Ikke spør meg hvorfor. Jeg aner ikke.» 27


Det var muligens litt fuktighet å spore i Tequilas blodskutte høyre øye. Kanskje skyldtes det skyldfølelse og anger, men Clay kunne ikke si det sikkert. Han trakk frem noen papirer fra vesken sin og skjøv dem gjennom åpningen under glasset. «Du må signere der det står røde kryss. Jeg kommer tilbake om et par dager.» Tequila ignorerte papirene. «Hva kommer til å skje med meg?» spurte han. «Vi snakker om det senere.» «Når slipper jeg ut?» «Det kan bli lenge til.»


4

Folkene som drev Frelsens base, så ingen grunn til å vike unna problemene. De gjorde ikke noe forsøk på å styre unna krigssonen der de hentet sine skadskutte fugler. Det var ikke snakk om noe diskré tilholdssted på landet. Ingen avskjermet klinikk i byens finere strøk. Klientene kom fra gaten, og de ville vende tilbake dit. Basen vendte ut mot W Street i N.W. like ved en rad med gjenspikrede, vertikaldelte leiligheter som fra tid til annen ble brukt av cracklangere. Man kunne uten problemer se den beryktede rivningstomten der en bensinstasjon en gang hadde stått. Her møttes narkolangerne og grossistene deres, og de utvekslet varer og betaling uten å bry seg om hvem som så på. Ifølge politiets uoffisielle register hadde denne tomten produsert flere gjennomhullede lik enn noen annen jordflekk i D.C. Clay kjørte sakte nedover W Street, med dørene låst og hendene knuget rundt rattet. Han kastet vaktsomme blikk i alle retninger, og prøvde å være forberedt på smellene fra skytevåpen. En hvit mann i dette området var et fristende bytte, selv ved høylys dag. D Camp, som stedet ble kalt, var en gammel lagerbygning som for lengst var blitt forlatt av dem som sist hadde brukt den til lagringsformål. Bygningsetaten ville rive gården, men i stedet ble den auksjonert bort for en håndfull dollar til en veldedig organisasjon som mente stedet var lovende Det var et ruvende byggverk. Mursteinsveggene var spraymalt i en rødbrun farge, men lokale graffitikunstnere hadde satt sitt tydelige preg på alt som kunne nås fra gateplan. Bygningen strakte seg nedover W Street, og deretter et helt kvartal innover. Alle dører og vinduer langs sidene var murt igjen og malt, slik at man ikke trengte gjerder og piggtråd. Skulle 29


man rømme derfra, ville man trenge hammer, meisel og en hel arbeidsdag uten forstyrrelser. Clay parkerte Honda Accorden rett foran bygningen og ble sittende og fundere på om han skulle gå ut, eller gi bånn gass og komme seg vekk. Over den massive dobbeltdøren hang det et lite skilt der det sto, FRELSENS BASE . PRIVAT EIENDOM . AD GANG FORBUDT FOR UVEDKOMMENDE . Som om noen uvedkommende kunne forville seg inn dit, eller ha lyst til å gjøre det. Den sedvanlige ansamlingen av lurvete typer sto og hang på fortauet; noen unge tøffinger som utvilsomt solgte narkotika og hadde skytevåpen nok til at de kunne føre stillingskrig mot politiet, et par fylliker som stavret omkring mens de støttet seg til hverandre, og ved inngangen en gruppe mennesker som antakelig var slektninger som ventet på å få besøke klientene på D Camp. På grunn av jobben hadde Clay vært nødt til å oppsøke de fleste av Washingtons verste strøk, og han var blitt flink til å oppføre seg som om han ikke var redd for noe. Jeg er advokat. Jeg har en jobb å gjøre her. Hold dere unna. Ikke snakk til meg. I løpet av nesten fem år hos OPD hadde han ennå ikke opplevd å bli skutt på. Han låste Accorden og forlot den ved fortauskanten. Beklageligvis måtte han innrømme at få, om noen, av bøllene i denne gaten ville føle seg fristet av den lille bilen hans. Den var tolv år gammel, og hadde tilbakelagt over 300 000 kilometer. Bare ta den, tenkte han. Han holdt pusten og ignorerte de nysgjerrige blikkene fra gjengen på fortauet. Det slo ham at han måtte være den eneste hvite mannen innenfor en radius av flere kilometer. Han trykket på ringeknappen ved siden av dobbeltdøren, og hørte en sprakende stemme fra høyttaleren. «Hvem er det?» «Mitt navn er Clay Carter. Jeg er advokat. Jeg har avtalt møte med Talmadge X klokken elleve.» Han uttalte navnet tydelig, selv om han mente det måtte være feil. I telefonen hadde han spurt sekretæren hvordan man stavet Mr. X' etternavn, og hun svarte ganske bryskt at det ikke var noe etternavn i det hele tatt. Hva var det da? Det var en X. Punktum. Ingenting å gjøre ved. «Et øyeblikk,» sa stemmen, og Clay ble stående og vente. Han stirret stivt på døren i et desperat forsøk på å ignorere omgivelsene. 30


Han fornemmet at noe beveget seg på hans venstre side, veldig nær ham. «Jaså? Er du advokat?» spurte en ung, sort mann med pipende stemme. Han snakket høyt nok til at alle kunne høre det. Clay snudde seg og stirret inn i de mørke solbrillene til plageånden. «Jepp,» svarte han, så likegyldig som mulig. «Du er ikke noen advokat,» sa den unge mannen. En liten gjeng flokket seg sammen bak ryggen hans, og alle glodde på ham. «Er nok det,» sa Clay. «Du kan da vel ikke være advokat.» «Ikke faen,» istemte en av karene i gjengen bak ham. «Er du sikker på at du er advokat?» «Jepp,» sa Clay, som om han likte å være med på leken. «Hvis du var advokat, så ville du ikke kjøre rundt i en sånn liten drittbil.» Clay visste ikke hva som var mest sårende – at karene på fortauet lo av ham, eller at påstanden inneholdt mer enn et snev av sannhet. Han gjorde situasjonen enda verre for seg selv. «Min kone bruker Mercedesen i dag,» sa han, i et mislykket forsøk på å være morsom. «Du har ingen kone. Du har ikke giftering.» Hva annet har de lagt merke til? tenkte Clay. De lo fremdeles da en av dørene åpnet seg med et klikk. Han klarte å slentre rolig inn i stedet for å stupe i sikkerhet. Resepsjonen var en bunker med betonggulv, nakne murblokker i veggene og metalldører. Det var lavt under taket, langt mellom lampene, og det eneste som manglet, var sandsekker og skytevåpen. Bak et traurig utseende, avlangt bord satt en resepsjonsdame og snakket i to telefoner samtidig. «Han kommer om et øyeblikk,» sa hun, uten å kikke opp. Talmadge X var en senete, intens mann i 50-årsalderen. Det fantes ikke et gram overflødig fett på den magre kroppen, og ikke snev av et smil i det rynkete, gamle ansiktet. De store øynene hans hadde et lidende uttrykk og var tydelig preget av et langt liv blant gatens løse fugler. Han var svært mørk i huden, og klærne var svært lyse – kraftig stivet bomullsskjorte og dongeribukse. De sorte feltstøvlene var pusset til de skinte. Skallen hans skinte også, og var fullstendig hårløs. 31


Han pekte mot den eneste stolen på det provisoriske kontoret sitt, og lukket døren. «Har du papirer jeg skal se på?» spurte han brått. Småprating var åpenbart ikke hans sterke side. Clay rakte ham de nødvendige dokumentene, som alle var prydet med den uleselige underskriften til Tequila Watson. Talmadge X leste hvert eneste ord på hver eneste side. Clay la merke til at han ikke gikk med klokke, og han var tydeligvis ikke spesielt begeistret for andre ur heller. Tiden var blitt etterlatt ved inngangsdøren. «Når skrev han under på disse dokumentene?» «De er datert i dag. Jeg traff ham i arresten for omtrent to timer siden.» «Er du advokaten hans?» spurte Talmadge X. «Formelt og offisielt?» Mannen hadde vært gjennom den strafferettslige mølla mer enn én gang før. «Ja. Oppnevnt av retten, på oppdrag for OPD.» «Jobber Glenda der fremdeles?» «Ja.» «Vi har kjent hverandre i årevis.» Nærmere småprating kom de ikke. «Hadde du hørt om skyteepisoden?» spurte Clay idet han trakk frem en notatblokk fra vesken. «Ikke før du ringte for en time siden. Vi visste at han dro herfra på tirsdag og ikke kom tilbake, så vi skjønte at noe var galt – men vi venter jo at ting skal gå galt her omkring.» Han snakket langsomt og tydelig. Han blunket med øynene, men blikket vek aldri unna. «Fortell meg hva som skjedde.» «Alt vi sier her, er konfidensielt, OK?» sa Clay. «Jeg er veilederen hans. Dessuten er jeg presten hans. Du er advokaten hans. Alt som blir sagt i dette rommet, blir i dette rommet. OK?» «Ja visst.» Clay ga ham de detaljene han hadde fått kjennskap til så langt, herunder Tequilas versjon av det som skjedde. Formelt og etisk sett skulle han ikke røpe til noen hva klienten fortalte ham. Men hvem ville egentlig bry seg? Talmadge X visste mye mer om Tequila Watson enn Clay noen gang ville få vite. 32


Mens historien ble fortalt og Talmadge X innså hva som var skjedd, vendte han omsider blikket bort og lukket øynene. Han la hodet bakover og stirret i taket, som om han ville spørre Gud om hvorfor dette skjedde. Han sank hen i dype tanker, og virket svært bekymret. Omsider ble Clay ferdig med å fortelle. «Hva kan jeg gjøre?» spurte Talmadge X. «Jeg vil gjerne se saksmappen hans. Han har gitt meg tillatelse.» Mappen lå rett foran Talmadge X på skrivebordet. «Senere,» sa han. «Men la oss snakke litt sammen først. Hva er det du vil vite?» «La oss begynne med Tequila. Hvor kommer han fra?» Det faste blikket var tilbake. Talmadge var rede til å hjelpe ham. «Fra gaten, som alle de andre. Han ble henvist til oss fra sosialkontoret, fordi man anså ham for å være et håpløst tilfelle. Ingen familie å snakke om. Kjente aldri sin far. Moren døde av aids da han var tre. Han vokste opp hos en tante eller to, ble flyttet rundt blant forskjellige familiemedlemmer, et fosterhjem her og der, inn og ut av rettssaler og ungdomsfengsler. Sluttet på skolen. Typisk for dem som havner hos oss. Vet du noe om D Camp?» «Nei.» «Vi får de vanskelige tilfellene, de barkede stoffmisbrukerne. Vi låser dem inne i månedsvis, og gir dem et miljø som minner om rekruttskole. Det er åtte av oss her, åtte veiledere, og vi er narkomane, alle sammen. En gang narkoman, alltid narkoman – men det vet du sikkert. Fire av oss er prester nå. Jeg sonet 13 år for narkotika og ran, men så fant jeg Jesus. Nå spesialiserer vi oss på de unge crackmisbrukerne som ingen andre kan hjelpe.» «Bare crack?» «Crack er selve dopen, skjønner du. Billig, tilgjengelig i store mengder, og det får folk til å glemme tilværelsen sin i noen minutter. Har man først begynt, klarer man ikke å slutte.» «Han kunne ikke fortelle meg stort om sitt kriminelle rulleblad.» Talmadge X åpnet mappen og bladde seg gjennom noen sider. «Det skyldes nok at han ikke husker stort av det. Tequila var ruset i årevis. Her har vi det: en masse småsaker i ungdomsårene, innbrudd, biltyveri – det vanlige, som vi alle gjorde for å skaffe penger til dop. Da han var 18, sonet han fire måneder for butikk33


tyveri. De tok ham for besittelse i fjor. Det ble tre måneder. Ikke noe dårlig rulleblad til å være en av oss. Ingen voldssaker.» «Hvor mange virkelig grove forbrytelser?» «Ingen, så vidt jeg kan se.» «Det burde kunne hjelpe ham,» sa Clay. «På en eller annen måte.» «Jeg synes ikke det virker som om noe kan hjelpe ham.» «Jeg er blitt fortalt at det var to øyenvitner til skytingen. Jeg er ikke optimistisk.» «Har han tilstått overfor politiet?» «Nei. De fortalte meg at han klappet igjen da de tok ham, og at han ikke har sagt noe siden.» «Det er sjeldent.» «Enig,» sa Clay. «Han får vel livstidsdom, og må sone hele straffen,» sa Talmadge X, som tydeligvis visste hva han snakket om. «Det tror jeg også.» «Men det er ikke det verste som kan skje oss, Mr. Carter. På mange måter er livet i fengsel bedre enn livet på gaten. Jeg har mange kompiser som foretrekker det. Det triste er at Tequila var en av de få som kunne ha klart det.» «Hvordan det?» «Det er hode på gutten. Så snart vi fikk ham nykter og sunn, følte han seg rett og slett vel. For første gang i sitt voksne liv var han edru. Han kunne ikke lese, så vi lærte ham det. Han likte å tegne, så vi oppfordret ham til å lære om kunst. Vi blir aldri opprømte her i huset, men Tequila gjorde oss stolte. Han var til og med inne på å skifte navn, av åpenbare grunner.» «Dere blir aldri opprømte?» «Vi mister 66 prosent, Mr. Carter. To tredjedeler. Vi får dem inn hit, syke og elendige, de er ruset, kroppen og hjernen deres er utbrent av crack, de er feilernært, noen sulter, de har utslett, håravfall – de ynkeligste stoffmisbrukerne D.C. kan frembringe. Vi feter dem opp, tørker dem ut og tvinger dem inn i elementære rutiner – de står opp klokken seks om morgenen, skrubber rommene sine og venter på å bli inspisert. Frokosten er klokken halv syv, og deretter blir de kontinuerlig hjernevasket av hardbarkede veiledere 34


som alle har vært i samme situasjon som dem. Vi finner oss ikke i tøv av noe slag, og det nytter ikke engang å prøve seg på bløff, for vi har god trening i den slags selv. Etter en måned er de rusfrie, og veldig stolte av seg selv. De savner ikke verden utenfor, fordi det ikke finnes noe godt som venter dem der – ingen jobb, ingen familie og ingen som er glad i dem. De er lette å hjernevaske, og vi er svært pågående. Etter tre måneder kan vi, avhengig av pasientens forutsetninger, begynne å sende dem ut på gaten igjen i en time eller to hver dag. Ni av ti kommer tilbake, og lengter etter de små rommene sine. Vi beholder dem her i et år, Mr. Carter. Tolv måneder, ikke en dag mindre. Vi prøver å gi dem litt utdanning – kanskje litt arbeidstrening på datamaskiner. Vi jobber hardt med å skaffe dem jobb. Så kommer dagen da de skal dra, og vi gråter en skvett. De forlater oss, og i løpet av et år er to tredjedeler av dem huket på crack igjen og på full fart ned i rennesteinen.» «Tar dere dem tilbake?» «Sjelden. Hvis de vet at de kan komme tilbake, har de større tilbøyelighet til å dumme seg ut.» «Hva skjer med den siste tredjedelen?» «Det er på grunn av dem vi er her, Mr. Carter. Det er på grunn av dem jeg er veileder. Disse typene overlever i denne verden, slik som jeg, og det er så tøft at andre knapt kan fatte det. Vi har vært til helvete og tilbake, og det er ingen trivelig tur. Mange av dem som overlever, begynner å jobbe med andre narkomane.» «Hvor mange har dere her om gangen?» «Vi har 80 senger, som alle er i bruk. Vi har plass til dobbelt så mange, men det finnes aldri nok penger.» «Hvem finansierer dere?» «80 prosent er føderale bevilgninger, og vi får ingen garantier fra år til år. Resten tigger vi fra private stiftelser. Vi har det for travelt til å skaffe mye penger.» Clay bladde om til en ny side og noterte. «Finnes det ingen familiemedlemmer jeg kan snakke med?» Talmadge X bladde gjennom mappen mens han ristet på hodet. «Kanskje en tante et eller annet sted, men du må ikke vente deg for mye. Om du i det hele tatt finner noen, så spørs det om de kan være til noen hjelp.» 35


«Det er så. Men det ville være fint å ha et familiemedlem å kontakte.» Talmadge X fortsatte å bla i papirene som om han var ute etter noe. Clay hadde en mistanke om at han så etter notater eller anførsler som skulle fjernes før han ga mappen fra seg. «Når kan jeg få se papirene?» spurte Clay. «Passer det i morgen? Jeg vil gjerne gå gjennom dem først.» Clay trakk på skuldrene. Hvis Talmadge X sa i morgen, ville det bli i morgen. «All right, Mr. Carter. Men jeg fatter ikke hva som var motivet hans. Fortell meg hvorfor han gjorde det.» «Det kan jeg ikke. Fortell meg det du. Du har kjent ham i nesten fire måneder. Han har ingen episoder med vold eller våpen på rullebladet. Ingen hang til slagsmål. Han fremstår som en mønsterpasient. Du har jo sett det meste, så du må vel kunne fortelle meg hvorfor han gjorde det?» «Jo da, jeg trodde jeg hadde sett alt,» sa Talmadge X, og blikket hans var enda tristere enn før. «Men jeg har aldri sett dette her før. Gutten var redd for vold. Vi tolererer ikke slåssing her inne, men gutter er gutter, og det vil alltid finnes små skremselsritualer. Tequila var en av de svake. Det virker helt utenkelig at han skulle dra herfra, stjele en pistol, velge seg et tilfeldig offer og drepe vedkommende. Og jeg begriper ikke at han kunne overfalle en fyr i fengselet slik at han havnet på sykehus. Jeg nekter å tro det.» «Hva skal jeg si til juryen?» «Hvilken jury? Han kommer til å erklære seg skyldig, og det vet du. Han er borte, og blir sittende i fengsel resten av livet. Jeg er sikker på at han kjenner masse folk der.» Det ble stille en lang stund, men det virket overhodet ikke som om stillheten plaget Talmadge X. Han lukket mappen og skjøv den fra seg. Møtet var snart over. Men Clay var gjesten. Det var på tide å komme seg av gårde. «Jeg kommer tilbake i morgen,» sa han. «Når passer det?» «Etter klokken ti,» sa Talmadge X. «Jeg skal følge deg ut.» «Det er ikke nødvendig,» sa Clay, men var lettet over å få følge. Gjengen utenfor hadde vokst, og det virket som om de ventet på at advokaten skulle komme ut fra D Camp. De satt eller lente 36


seg mot Accorden, som fremdeles sto der, like hel. Hva de enn måtte ha planlagt av moro, gikk planene fort i vasken da de fikk øye på Talmadge X. Med et kort nikk fikk han hele gjengen til å spre seg, og Clay raste av sted. Ingen hadde gjort ham noe, men han gruet seg til å komme tilbake dagen etter. Han kjørte åtte kvartaler og fant Lamont Street, deretter hjørnet av Georgia Avenue, og stoppet et øyeblikk for å ta en rask titt. Det var ingen mangel på bakgater der folk kunne bli skutt, og han hadde ikke tenkt seg ut for å lete etter bråk. Strøket var like ødslig som stedet han nettopp hadde forlatt. Han ville komme tilbake senere, sammen med Rodney, en farget advokatassistent som kjente disse gatene. Sammen kunne de snoke omkring og stille spørsmål.

Kongen av tort og svie av John Grisham  

Juristen Clay Carter tar motvillig saken til en ung mann som er siktet for et gatedrap. Han graver i klientens bakgrunn, og snubler over en...

Kongen av tort og svie av John Grisham  

Juristen Clay Carter tar motvillig saken til en ung mann som er siktet for et gatedrap. Han graver i klientens bakgrunn, og snubler over en...