klosteret
Artjom spiste den motbydelige hvetegrøten med god appetitt mens han funderte over Vasilij Petrovitsj, samtidig som han lyttet til ham, pratsom som han alltid var. Først spurte Vasilij Petrovitsj ham ut om hvordan arbeidet hadde vært ute på gravlunden, og han ristet på hodet: «De er blitt helt gale, helt …», og så fortalte han hvordan han hadde funnet bærsteder, og hvordan Moisej Solomonovitsj hadde holdt ham for narr. Han hadde overhodet ikke noe blikk for å oppdage blåbær, han var snarere halvblind. «Han burde heller ha vært med i kooperativavdelingen …» tilføyde Vasilij Petrovitsj. Artjom forstod med ett hva det var han syntes var så underlig med Vasilij Petrovitsj. Jo, han hadde et klokt ansikt som i mangt hadde bevart sitt adelige preg, mysende øyne og hodeholdning, et alltid litt spørrende, gjennomtrengende blikk – men samtidig hadde han magre, faste og sterke hender som var dekket av tett, hvit hårvekst, enda Vasilij Petrovitsj selv bare så vidt var begynt å bli grå. Artjom hadde ubevisst merket seg disse hendene allerede da de var ute og plukket bær. Vasilij Petrovitsjs fingre hadde i seg den underlige sikkerheten i bevegelsene, som i noen tilfeller er typisk for blinde, når de vet nøyaktig hva som finnes omkring dem. «Som om hendene tilhørte et annet menneske», tenkte Artjom, mens han tørket matskålen med en brødskorpe på størrelse med en kopekmynt. Brød ble delt ut for en hel uke ad gangen, Artjom hadde ennå to pund igjen – han hadde lært seg til å spare på det, så det skulle holde i alle fall til lørdag kveld. − Vet De det, Artjom, da jeg nettopp var kommet hit, var forholdene litt annerledes, fortalte Vasilij Petrovitsj. – Før Ejkhmanis kom var det en annen leirsjef her, han het Nogtev, og han var et sjeldent udyr, selv til tsjekist å være. Han tok personlig imot hvert eneste nye parti med fanger som kom, og ved inngangen til klosteret drepte han egenhendig et menneske – skjøt med revolver: bang! – og så lo han. Som oftest valgte han seg ut en prest eller en kontrarevolusjonær. Det var for at alle fra første skritt inn i leiren skulle være klar over at her var det ikke sovjetmakten, men solovkimakten som rådde – det var en setning han ofte brukte. Ejkhmanis sier ikke sånt, legg merke til det, og enda bedre, han skyter ikke når det kommer nye fanger. Når det gjelder mat, derimot, hendte det ennå på den tiden forunderlige saker 39