Klosteret av Zakhar Prilepin

Klosteret

Zakhar Prilepin

Klosteret Oversatt av Marit Bjerkeng, MNO

Zakhar Prilepin Originalens tittel: Obitel Oversatt av Marit Bjerkeng © Zakhar Prilepin Agreement by www.nibbe-wiedling.com Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Published with the support of the Institute for Literary Translation (Russia)

Innkjøpt av Kulturrådet

ISBN 978-82-02-51551-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2018 Satt i Sabon 10,2/13 og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Fra forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

FØRSTE BOK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

ANNEN BOK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 403 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 691

Appendiks: Galina Kutsjerenkos dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . 700 Noen kommentarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 724 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 737 Ordforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 740

Fra forfatteren Det ble sagt at oldefar var en kranglefant og en sinnatagg. På våre kanter har vi et godt ord for å sette navn på et slikt sinnelag: vrangpeis.

Langt opp i alderdommen hadde han dette merkelige trekket: Hvis det gikk en ku forbi huset vårt, en som var blitt litt etter resten av bølingen, og den hadde bjelle om halsen, så kunne oldefar plutselig glemme hva han enn holdt på med, styrte hodekulls ut på veien, og i farta gripe fatt i det som var for hånden – om det var knortekjeppen hans, en støvel eller en liten jerngryte. Han svor og bannet så det lyste, og slynget etter kua det de krokete fingrene hans hadde hugget tak i.

Det hendte at han la på sprang etter det stakkars forskremte krøtteret og lovte både henne og eierne hennes alle jordiske straffer.

«Den rasende djevelen!» sa bestemor om ham. Hun uttalte det «rasanese dævelen!» Det var noe magisk over den ekstra a-en i det første ordet og æ-en i det andre. Æ-en lignet på det djevelaktige, nesten trekantede øyet til oldefar, det satt liksom litt på skrå oppover, og det bulet ut når han ble olm og irritert, mens det andre myste. Og hva «dævelen» angikk – så var det som om oldefar når han hostet eller nøs, hadde utav seg eder og forbannelser: «A-a-a-ffaen! A-a-a-ffaen! Ff-aen! Ff-aen!» Man skulle tro oldefar så djevelen rett foran seg og skrek til ham for å jage ham vekk.

Eller at han hver gang han hostet, spyttet ut en djevel som satt dypt i brystet på ham.

Når jeg stavelse for stavelse gjentok etter bestemor «ra-sa-ne-se dæve-len», lyttet jeg til min egen hvisking: Gjennom de velkjente ordene var det som om det gikk et drag av fortid, der oldefar var en helt annen: ung, dum og rasende.

Bestemor mintes: På den tiden da hun hadde giftet seg med bestefar og flyttet inn, hadde oldefar pleid å denge «mamma» ganske ille, altså 7

zakhar prilepin

svigermoren hennes, min oldemor. Og det enda svigermoren var en statelig kvinne, sterk og streng, et hode høyere enn oldefar og bredere over skuldrene – men hun fryktet ham og adlød ham uten å mukke.

Når han skulle slå kona, måtte oldefar stå på benken. Der stod han og forlangte at hun skulle komme bort til ham, så grep han fatt i håret hennes og slo henne over øret med den lille harde knyttneven sin.

Han het Zakhar Petrovitsj.

«Hvem er det sin gutt?» − «Det er jo Zakhar Petrov sin».

Oldefar var skjeggete. Skjegget hans så liksom tsjetsjensk ut, litt krøllete, ikke helt grått, enda de få hårstråene oldefar ennå hadde på hodet, var kritthvite, vektløse, som dun. Hvis et ørlite fugledun løsnet fra en gammel hodepute og klistret seg til oldefars isse, var det ikke mulig å se forskjell.

Dunet var det en av oss fryktløse unger som tok vekk – hverken bestemor eller bestefar eller faren min rørte noen gang ved oldefars hode. Og hvis noen spøkte helt godlynt om ham – så skjedde det bare når han ikke var til stede.

Han var liten av vekst, jeg vokste ham over hodet da jeg bare var fjorten. På den tiden var Zakhar Petrov riktignok blitt krum i ryggen, han haltet kraftig og vokste seg litt ned i bakken – han var åttiåtte eller åttini år: Det sto ett årstall i passet, han var født i et annet år, enten før det årstallet som stod i dokumentet, eller tvert imot etter – med tiden hadde han glemt selv hvordan det var.

Bestemor fortalte at oldefar var blitt snillere etter at han passerte seksti, men bare overfor unger. Han forgudet barnebarna, matet dem, lekte med dem og vasket dem – alt det der var nokså sprøtt etter vanlig landsbyskikk. De fikk sove sammen med ham på ovnen etter tur, under den digre krøllete duftende tuluppen hans.

Vi reiste iblant på besøk til bestefarhuset, og da jeg var omkring seks år, fikk jeg også oppleve den lykken noen ganger: ullpelsen i den kraftige, eldgamle tuluppen – jeg kan ennå i dag kjenne duften av den.

Selve tuluppen var som et eldgammelt sagn – vi trodde fullt og fast på det: Den var blitt båret av syv generasjoner, som enda ikke hadde klart å slite den ut – hele slekten vår hadde varmet seg og fått varmen i seg igjen i ullen; med tuluppen dekket de også over nyfødte kalver og grisunger som kom til verden vinterstid. De ble båret over i huset, så de ikke skulle fryse ihjel i uthuset. Inne i de enorme ermene var det fullt 8

klosteret

mulig for en stillferdig husmusfamilie å bli boende i årevis, og om man grov og lette lenge nok i tuluppens avkroker og smug, gikk det an å finne makhorkatobakk som oldefaren til oldefar ikke hadde fått røkt et hundreår tidligere, et bånd fra brudedrakten til min bestemors bestemor, eller en halvspist sukkerbit som min far i sin sultne etterkrigsbarndom hadde mistet og lett etter i tre dager, men aldri funnet igjen.

Men jeg fant den og spiste den med tobakksrusk fra makhorkaen på.

Da oldefar døde, ble tuluppen kastet. Det hjalp ikke hva jeg enn fant på for å si imot, den var blitt et avfeldig og stinkende gammelt filleplagg.

Oldefars nittiårsdag feiret vi for sikkerhets skyld tre år på rad.

Oldefar satt der, og ved første øyekast kunne man være dum nok til å tro at han følte seg viktig, men egentlig var han munter og litt underfundig: Jammen har jeg lurt dere godt – levet helt til jeg ble nitti og tvunget dere til å samles her.

Akkurat som alle andre på våre kanter kunne han langt opp i høy alder drikke uten å stå tilbake for ungdommen, og når han en stund etter midnatt – og festen hadde startet ved middagsleite – kjente på seg at han hadde fått nok, reiste han seg sakte fra bordet, viftet vekk bestemor som styrtet til for å hjelpe ham, og gikk bort til soveplassen sin på ovnen uten å kaste et blikk på noen.

Mens oldefar beveget seg bort, tidde alle de andre som satt ved bordet, og de ble sittende uten å røre på seg.

«Han går som generalissimussen sjøl …» husker jeg gudfaren min sa, han var også min kjødelige onkel, og ble drept året etter i et idiotisk slagsmål.

Det at oldefar hadde sittet tre år i leir på Solovki-øyene, fikk jeg vite allerede som barn. For meg var dette omtrent det samme som om han hadde gått på røvertokt til Persia sammen med kosakker på Aleksej den saktmodiges tid, på 1600-tallet, eller vært med Svjatoslav med den glattbarberte skallen på erobringstokt til Tmutarakan.

Det var ikke noe det ble snakket spesielt mye om, men på den annen side hendte det rett som det var at oldefar nevnte noe om Ejkhmanis, eller troppssjefen Krapin, eller poeten Afanasijev.

I lang tid trodde jeg at Mstislav Burtsev og Kutsjerava var folk som hadde tjenestegjort i samme regiment som oldefar, det var først senere jeg gjettet meg til at de var leirfanger, alle sammen.

9

zakhar prilepin

Da jeg fikk fotografier fra Solovki mellom hendene, kjente jeg på merkverdig vis straks igjen både Ejkhmanis, Burtsev og Afanasijev.

Jeg oppfattet dem som nære, om ikke alltid så gode, slektninger.

Når jeg tenker på dette nå, forstår jeg hvor kort veien er inn til historien – den er like i nærheten. Jeg kunne ta på oldefar, og oldefar hadde med egne øyne sett både helgener og djevler.

Han kalte alltid Ejkhmanis «Fjodor Ivanovitsj», vi kunne høre at oldefar forholdt seg til ham med en følelse av anstrengt respekt. Iblant forsøker jeg å forestille meg hvordan han ble drept, denne vakre og gløgge mannen – grunnleggeren av konsentrasjonsleirene i Det sovjetiske Russland.

Oldefar fortalte aldri meg personlig noe om livet på Solovki, men det forekom en og annen gang ved spisebordet at oldefar henvendt til de voksne mannfolkene, fremfor alt til min far, kunne streife det i forbifarten, hver gang omtrent som en avslutning på en historie som det tidligere hadde vært snakk om – for eksempel et år tidligere, eller for ti år siden, eller førti.

Jeg husker at hvis mor liksom skulle gjøre seg litt viktig for gamlingene og kontrollere hvordan det gikk med fransken for storesøsteren min, så ville oldefar plutselig minne min far – som øyensynlig hadde hørt denne historien før – på hvordan han tilfeldigvis var blitt sendt ut med bærplukkerkommandoen, og at han da tilfeldig hadde støtt på Fjodor Ivanovitsj, som hadde begynt å snakke fransk med en av fangene.

Oldefar kunne raskt, i to-tre setninger, med sin hese og omfavnende røst skissere opp et bilde fra fortiden – og det ble et tydelig bilde, lett å se for seg. Samtidig bidro oldefars utseende, rynkene hans, skjegget, dunene på hodet, latteren hans – som minnet om lyden av en jernskje som skraper i en stekepanne − til fortellingen. Alt dette spilte ikke mindre, men større rolle enn det han faktisk sa.

Det var også historier om tømmerstokker i iskaldt oktobervann, om de enorme og komiske badstukvastene på Solovki, om måker som ble drept, og om en hund som ble kalt Black.

Jeg hadde en svart blandingshvalp som jeg også hadde kalt Black.

Denne hvalpen var ute og lekte, og så tok den knekken på en av sommerens kyllinger, deretter en til. Fjærene lå strødd på trammen, så tok den en tredje. Da grep oldefar tak i hvalpen som hoppet og spratt 10

klosteret

rundt på tunet for å få fatt i den siste kyllingen, han holdt den i halen og slo den av all kraft mot hjørnet på murhuset vårt. Ved det første slaget kom det et fryktelig hvin fra hvalpen, etter det andre var den helt taus.

Oldefars hender beholdt kanskje ikke sin fulle kraft helt til han var nitti, men de var like harde i klypa. På Solovki var han blitt herdet helt inn til margen, og det bar helsen hans gjennom et helt århundre.

Jeg kan ikke huske oldefars ansikt, jeg aner bare skjegget og inni det en skjev munn som tygget på et eller annet. Til gjengjeld husker jeg hendene hans, jeg ser dem for meg straks jeg lukker øynene: de krokete blålig-svarte fingrene med krøllete skitten hårvekst. Oldefar ble da også buret inne fordi han hadde gitt en fullmektig dyrisk med juling.

En gang senere unngikk han ved et under å bli satt inn, det var da han egenhendig avlivet alle krøtterne sine, som skulle gjøres til statens eiendom.

Når jeg ser på mine egne hender, og spesielt hvis jeg ikke er helt edru, så oppdager jeg med en viss skrekk at de for hvert år vokser seg til å bli oldefars krokete fingre med de gråbrune messingneglene.

Oldefar brukte mange rare ord, han kalte bukser for ‘pantalongser’, barberhøvel for ‘skrubbers’, spillkort for ‘helgenkalender’, og om meg når jeg lå og dro meg og leste en bok, kunne han si: «Åja, der ligger du bare i lumpen …» − men det var ikke noe vondt i det, bare som en spøk, det var nesten som om han roste meg.

Det var ingen andre, hverken i familien eller i landsbyen, som snakket slik som han.

Det var enkelte av oldefars historier som bestefar gjenfortalte på sin egen måte, far hadde en ny versjon, og gudfar en tredje variant. Bestemor på sin side snakket alltid om oldefars fangeleirliv sett fra et sytende kvinnfolkperspektiv, som av og til stod i direkte motsetning til mennenes synspunkt.

Men det gikk likevel an sånn litt etter hvert å danne seg et generelt bilde.

Om Galja og Artjom fortalte far meg da jeg var omkring femten − da var den nettopp begynt, epoken med avsløringer og fordømt dårskap.

Far skisserte denne historien som et apropos, kortfattet, og det gjorde usedvanlig inntrykk på meg allerede da.

Bestemor kjente også til denne historien.

11

zakhar prilepin

Jeg kan fremdeles ikke få det klart for meg hvordan og når oldefar fikk fortalt alt dette til far – han var stort sett fåmælt av seg. Men fortalt det fikk han likevel.

Senere, da jeg fikk satt alle fortellingene sammen til ett bilde, og sammenlignet det med det som skjedde i virkeligheten, slik det var ifølge redegjørelser, notater og rapporter jeg kom over i arkivene, la jeg merke til at hos oldefar kunne en rekke hendelser smelte sammen til ett hele, og noen saker kunne komme hakk i hæl med hverandre, mens de egentlig hadde vært spredt utover et år, kanskje to eller tre år.

På den annen side, hva er sannheten, om den ikke er det som blir husket.

Sannheten er det som blir husket.

Oldefar døde mens jeg var i Kaukasus, fri og munter i min kamuflasjedress.

Med tid og stunder ble nesten hele vår enorme familie lagt i jorden, det var bare barnebarna og oldebarna igjen – alene, uten de voksne.

Vi er nødt til å late som om det er vi som er voksne nå, til tross for at jeg ikke har oppdaget noen som helst forskjeller av betydning mellom den jeg var som fjortenåring og den jeg er i dag.

Kanskje bare det at jeg har en sønn som nå har vokst opp og har fylt fjorten.

Det falt seg slik at da alle de gamle i familien gikk hen og døde, befant jeg meg hele tiden langt borte – og jeg kom ikke i begravelse en eneste gang.

Av og til tenker jeg at slektningene mine lever – hvor skulle de ellers ha gjort av seg?

Det har hendt flere ganger at jeg har drømt at jeg kommer tilbake til landsbyen min og forsøker å oppspore oldefars tulupp, jeg klatrer i noen busker og skrubber meg opp på armene, slentrer nervøst og formålsløst langs elvebredden, ved det kalde, skitne vannet, og så er jeg i uthuset: gamle river, gamle ljåer, rustent jern – alt dette faller tilfeldig over meg, det gjør vondt. Videre klatrer jeg av en eller annen grunn opp i låven, graver meg ned i høyet og kveles nesten av støv, mens jeg hoster: «Fff-aen! Fff-aen! Fff-aen!»

Men jeg finner ingenting.

første bok

− Il fait froid aujourd’hui. − Froid et humide. − Quel sale temps, une véritable fièvre. − Une véritable peste … − Husker De hva munkene pleide å si: «Arbeidet skal frelse oss!» sa Vasilij Petrovitsj og lot sitt tilfredse, stadig blunkende blikk gli et øyeblikk fra Fjodor Ivanovitsj Ejkhmanis og over på Artjom. Artjom nikket kort av en eller annen grunn, enda han ikke forstod hva de snakket om. − C’est dans l’effort que se trouve notre salut? Ejkhmanis spurte om igjen. − C’est bien cela!1 svarte Vasilij Petrovitsj fornøyd og ristet med det samme så kraftig på hodet at noen av bærene i kurven han holdt i hendene, drysset ut på bakken. − Javel, det vil si at vi også har rett, sa Ejkhmanis, han smilte og så vekselvis på Vasilij Petrovitsj, Artjom og ledsagersken sin, som forresten ikke besvarte blikket hans. – Hvordan det blir med frelse, skal jeg ikke ha sagt, men munkene hadde greie på det med arbeid.

Artjom og Vasilij Petrovitsj stod der i det våte gresset i sine fuktige og skitne klær, helt svarte på knærne, de tråkket litt på stedet og strøk

1 Fransk: – Det er kaldt i dag.

– Kaldt og fuktig.

– For et elendig vær, det er rene feberen.

– En skikkelig pestilens.

– Det er gjennom anstrengelsen vi finner frelse? − Ja, det stemmer!

15

zakhar prilepin

skogsedderkoppenes spinn og mygg utover kinnene med hender som luktet jord. Ejkhmanis og kvinnfolket hans satt til hest: han på en fuks, en egenrådig hingst, hun på en droplet, halvgammel hest som lot til å være tunghørt.

Det gav seg til å regne igjen, et altfor grått og stikkende regn til å være i juli. En vind blåste opp, uventet kald selv for disse egnene.

Ejkhmanis nikket til Artjom og Vasilij Petrovitsj. Kvinnen forble taus og dro tømmene mot venstre, det virket som om hun irriterte seg over et eller annet. − Hun sitter like godt i salen, hun, som Ejkhmanis, bemerket Artjom da han stod og så etter rytterne. − Javisst … svarte Vasilij Petrovitsj i en tone som tydelig viste at han ikke hørte etter hva den andre sa. Han hadde stilt kurven på bakken og drev og plukket opp de bærene som hadde drysset ut. − Det er sulten som gjør Dem svimmel, sa Artjom, halvt i spøk, halvt i ramme alvor, mens han kikket ned på skyggeluen til Vasilij Petrovitsj.

– Det har ringt for sekstimersøkta allerede. Det står deilige retter og venter på oss. Blir det potet i dag, tro, eller bokhvete, hva tror De? Enda noen mann fra bærplukkerbrigaden kom ut av skogen og bort på veien.

Vasilij Petrovitsj og Artjom brydde seg ikke med å vente på at det gjenstridige duskregnet skulle gå over, men langet avsted i retning klosteret. Artjom haltet litegrann, han hadde vrikket foten mens de plukket bær.

Han var like trett, han, som Vasilij Petrovitsj. Dessuten hadde visst Artjom nå igjen plukket mindre enn dagsnormen.

Artjom følte seg litt trykket av tausheten. − Jeg vil ikke gå på dette arbeidet mer, sa han lavt til Vasilij Petrovitsj. – Til helvete med de bæra. Jeg har spist nok for en hel uke, men det var ikke noe stas. − Javisst … gjentok Vasilij Petrovitsj, men så tok han seg sammen og svarte helt uventet: − Til gjengjeld går vi uten voktere! En hel dag uten å se disse svarte luebåndene til tsjekistene, og hverken angiverkompaniet eller «leopardene», Artjom. − Men jeg får halvert dagsrasjonen min, og middag uten hovedrett, parerte Artjom. – Kokt torsk, trist og dorsk. − Men jeg kan drysse over litt i din kurv, foreslo Vasilij Petrovitsj.

16

klosteret

− Da får vi mindre enn normen, begge to. Artjom lo en myk liten latter. – Jeg får neppe noe glede av det. − Men De vet jo hvilke anstrengelser det kostet meg å skaffe oss denne kommandoen i dag … Det er da virkelig noe annet enn å bryte stubber, Artjom. Vasilij Petrovitsj livnet liksom litt til. – Men har De forresten lagt merke til hva annet som mangler her i skogen?

Artjom hadde faktisk lagt merke til noe, men han kunne ikke begripe akkurat hva det var. − Det er ingen av de forbannede måkene som skriker her! Vasilij Petrovitsj hadde stanset opp, han ble stående og tenke litt, så spiste han et bær fra kurven sin.

I klosteret og i havnen var det ikke fred å få for måker, men likevel kunne man havne i straffecelle for å drepe en – så stor pris satte leirkommandant Ejkhmanis pussig nok på disse frekke skrikhalsene her på Solovki; det var uforklarlig. − Det er mineralsalter i blåbær, jern, krom og bronse. Vasilij Petrovitsj delte sine kunnskaper og spiste et bær til. − Ja, jeg føler meg litt som en bronserytter, sa Artjom dystert. – En halt rytter … − Og man får bedre syn av blåbær, sa Vasilij Petrovitsj. – Kan De se stjernen der oppå kirken?

Artjom stirret. − Ja? − Hvor mange spisser har den stjernen? spurte Vasilij Petrovitsj gravalvorlig.

Artjom stirret et øyeblikk, så forstod han alt, og Vasilij Petrovitsj forstod at han hadde gjettet hva han siktet til, og begge lo lavt. − Det var sannelig godt De bare nikket megetsigende og ikke begynte å prate med Ejkhmanis, De er jo helt blå i kjeften, presset Vasilij Petrovitsj frem mellom latterhikstene, og det fikk dem til å le enda mer.

Mens de stod og studerte stjernen og lo av spøken sin, gikk en brigade forbi dem – og alle mann fant det helt nødvendig å kikke ned i kurvene til karene som stod på veien.

Vasilij Petrovitsj og Artjom ble stående alene igjen et stykke unna.

Latteren fikk en brå slutt, og Vasilij Petrovitsj ble plutselig stram i maska. − Vet De hva, det er et skammelig, et avskyelig trekk, fikk han 17

zakhar prilepin

frem med noe strev og ubehag. – Ikke nok med at han ganske enkelt bestemte seg for å samtale med meg, men han henvendte seg til meg på fransk! Og så var jeg øyeblikkelig rede til å tilgi ham alt. Faktisk til å like ham! Nå skal jeg straks inn og svelge ned den stinkende grauten der inne, og etterpå klatrer jeg opp i køya mi og mater lusene. Mens han sitter der og spiser kjøtt, og til dessert får han servert disse bærene her som vi har plukket. Han kommer til å spise blåbær med melk! Jeg burde egentlig, unnskyld meg, spytte i bærene hans – men isteden går jeg her og bærer dem inn i takknemlighet over at mannen kan fransk og nedlater seg til å snakke med meg! Men min far snakket også fransk!

Og tysk og engelsk i tillegg! Og ham var jeg bare frekk mot! Som jeg krenket min far! Hvorfor var jeg ikke frekk der i sted, jeg min gamle stabeis? Som jeg hater meg selv, Artjom! Faen ta meg! − Hold opp, Vasilij Petrovitsj, det greier seg, Artjom lo nå med en annen latter; i løpet av den siste måneden hadde han rukket å bli glad i disse enetalene … − Nei, jeg holder ikke opp, Artjom, sa Vasilij Petrovitsj strengt. – Det er noe jeg har begynt å forstå etter at jeg kom hit: Aristokrati – det har ikke noe med blått blod å gjøre, langt ifra. Det er ganske enkelt at folk har spist godt gjennom generasjoner, bondejentene plukket bær til dem, redde sengene deres og skrubbet dem i badstua, og så gredde de håret deres med kam. Og de vasket seg og gredde seg så mye og lenge at de ble aristokrater. Nå er vi havnet uti skitt og møkk, mens de der – de sitter høyt til hest, velfødde og renvaskede – og de … nåvel, ikke de, kanskje, men barna deres – kommer også til å bli aristokrater. − Nei, svarte Artjom og begynte å gå igjen, mens han lett febrilsk strøk regndråpene fra ansiktet. − Tror De ikke? spurte Vasilij Petrovitsj og kom løpende etter ham.

Det var en tydelig klang av håp i stemmen hans, om at Artjom måtte ha rett. – Da spiser jeg jammen et bær til … Spis De også, Artjom, jeg spanderer. Ta her, ta to. − Nei, blås, Artjom viftet ham vekk. – De har ikke noe spekk, vel? ***

18

klosteret

Jo nærmere klosteret, desto høyere måkeskrik.

Klosterkomplekset lå tungt og kantete med sine umåtelig digre hjørner, og alt annet enn vakkert i sitt skrekkelige forfall.

Klosterlegemet var utbrent, bare gjennomtrekksvinder og murenes mosegrodde kampesteiner stod tilbake.

Klosteret reiste seg så tungt og enormt, som om det ikke var bygget av svake mennesker, men på én gang hadde falt ned fra himmelen med hele sitt steinlegeme og fanget de som befant seg her, i en felle.

Artjom likte ikke å se på klosteret: Han ville helst komme seg inn porten så fort som mulig, og så være innenfor. − Nå hensleper jeg livet her på andre året, men hver gang jeg går inn gjennom murene, løfter jeg uvilkårlig hånden for å korse meg, betrodde Vasilij Petrovitsj ham hviskende. − Da kan De vel bare korse Dem, svarte Artjom med vanlig stemme. − For stjernen? spurte Vasilij Petrovitsj. − For Guds hus, bet Artjom ham av. – Hvilken forskjell gjør det om det er en stjerne der eller ikke, det er et gudshus som står der. − De kunne finne på å knekke av meg fingrene, det er best ikke å hisse opp de toskene, sa Vasilij Petrovitsj etter å ha tenkt litt. Han stakk hendene langt inn i jakkeermene. Under jakken hadde han på seg en slitt flanellskjorte. − … Og inne i gudshuset er det en skokk med nestenhelgener i treetasjes køyer, fullførte Artjom tankerekken. – Eller enda flere, hvis vi regner med dem som er på gulvet under køyene.

Vasilij Petrovitsj gikk alltid raskt over gården, med senket blikk, som om han forsøkte å unngå å vekke noens oppmerksomhet.

Inne i gården vokste det noen gamle bjerketrær og gamle lindetrær.

Høyest raget en poppel. Men Artjom likte aller best rognetreet. De rev nådeløst til seg bærene, enten for å ha dem i kokende vann, eller ganske enkelt for å spise noe syrlig – selv om de smakte uutholdelig bittert. Det var bare noen klaser igjen i toppen, og på underlig vis fikk det Artjom til å tenke på morens hårfrisyre.

Arbeidskompani nr. 12 i Solovki-leiren holdt til i det som hadde vært spisesal i menighetskirken viet Den hellige jomfrus himmelfart, en sal med én tykk bærende søyle i midten.

De gikk inn i bislaget, som var bygget av tre, og hilste på de daghavende. Den ene var tsjetsjener, Artjom klarte aldri å huske hva han het, 19

zakhar prilepin

heller ikke hva han satt inne for, og ikke følte han noen trang til å vite det heller. Og så var det Afanasijev – han skrøt av at han satt inne for antisovjetisk agitasjon og var poet fra Leningrad – som spurte muntert og nysgjerrig: «Nå, var det noen svin på skogen i dag, Tjoma?» Svaret lød: «Det er flere svin i Moskva, i GPU. I skogen var det bare vi».

Afanasijev flirte lavt, tsjetsjeneren, derimot, hadde slik det forekom Artjom, ikke forstått noe – skjønt det var ikke så lett å se det på dem.

Afanasijev satt så henslengt som det går an på en taburett, mens tsjetsjeneren skrittet frem og tilbake i rommet, og satte seg på huk av og til.

Klokken på veggen tikket og viste kvart på syv.

Artjom ventet tålmodig på Vasilij Petrovitsj, som forsynte seg med vann fra tanken ved inngangen og supet sakte i seg med pust og pes, mens Artjom ville ha slukt et helt krus i to slurker … Han hadde da faktisk også helt i seg tre fulle krus, og det fjerde helte han over hodet sitt. − Det er vi som må slepe det vannet inn hit! sa tsjetsjeneren grettent, han trakk hvert russisk ord med stort strev ut av munnen. Artjom plukket noen flatklemte bær opp av lommen og sa: «Se, her har du».

Tsjetsjeneren tok dem uten å forstå hva det var han ble budt, og da han så hva det var, slengte han dem på bordet. Afanasijev fanget dem opp ett etter ett og hev dem inn i munnen.

I det samme de trådte inn i spisesalen, slo lukten mot dem, den de i løpet av dagen hadde vent seg av fra, uvasket menneskelig skitt, skittent, utslitt kjøtt. Det finnes ikke krøtter som lukter sånn som menneskene og det utøyet som lever på dem. Men Artjom visste at når det var gått bare syv minutter, ville han ha vent seg til det, glemme det, smelte sammen med denne lukten, med støyen og banningen, med det livet som var her.

Køyene var bygget av runde, alltid fuktige trestokker og uhøvlede plankebord.

Artjom sov i annen høyde. Vasilij Petrovitsj rett under ham: Han hadde allerede innprentet Artjom at det om sommeren var bedre å sove lavt nede, der var det kjøligere. Men om vinteren var det best øverst, «… for hvor stiger den varme luften hen?». I tredje høyde hadde Afanasijev tilhold. Ikke nok med at det var aller varmest der oppe hos ham, i tillegg dryppet det hele tiden fra taket – svette og pust som fordampet og gav råtten nedbør inne.

20

klosteret

− Så De er altså ikke-troende, De, da, Artjom? Vasilij Petrovitsj fortsatte i et forsøk på å videreføre samtalen de hadde påbegynt ute, mens han stelte med det usle fottøyet sitt. – Et barn av vårt århundre, hva?

De har antagelig lest all slags søppel i barndommen? Surrealister og futuristvrøvl, hva? Magi og ‘skyer i bukser’, hva? ‘Gud er død’, sånt noe, stemmer det?

Artjom svarte ikke, han satt og spisset ører, om de ikke snart kom med aftensmaten, skjønt det var sjelden de kom med noe etendes før tiden.

Han hadde hatt med seg brød ut på bærplukkingen, det var lettere å spise brødet med blåbær til. Men når det kom til stykket, fikk han likevel ikke stilt den evig gnagende sulten.

Vasilij Petrovitsj hadde satt skoene sine på gulvet med samme rolige omhyggelighet som en kvinne som ikke er for godt vant, legger vekk smykkene sine for kvelden. Etterpå romsterte han i alle sakene sine og måtte til sist med en trist mine konkludere: − Artjom, nå har noen stjålet skjeen min igjen, sett på maken!

Artjom så straks etter sin egen, om den var på plass: ja, den var der, og matskålen også. Han knuste en loppe som spratt rundt på sakene hans. Matskålen hans var blitt stjålet tidligere. Da hadde han lånt 22 kopek i den lokale solovkivalutaen og kjøpt seg en skål i handelsboden, og den hadde han risset inn en A i bunnen på, så han kunne kjenne den igjen, om den skulle bli stjålet. Samtidig forstod han helt utmerket at det ikke var noen mening i å merke den: Hvis matskålen kom over i et annet kompani, ville han kanskje da få lov å se etter hvor den var, eller hvem som skrapte den tom?

Han knuste en loppe til. − Skulle De sett på maken, Artjom, gjentok Vasilij Petrovitsj, men uten å vente på noe svar, og igjen rotet han gjennom sengetøyet sitt.

Artjom gryntet frem noe ubestemmelig. − Hva? spurte Vasilij Petrovitsj. − Jeg bare tenkte, svarte Artjom og la til, liksom for å trøste kameraten: − De kan kjøpe en ny i bua. Men nå spiser vi med min.

Det var slett ikke nødvendig for Artjom å sitte og snuse – kveldsmaten ble uten unntak forvarslet av at Moisej Solomonytsj begynte å synge: Han hadde en bemerkelsesverdig teft for mat og gav seg hver eneste 21

zakhar prilepin

gang til å ule noen minutter før de vakthavende kom bærende med den svære baljen med grøt eller suppe.

Han sang alt mulig hulter til bulter med samme innlevelse – romanser, operette, jødiske og ukrainske sanger, han forsøkte seg til og med på fransk, et språk han ikke kunne, noe man kunne forstå av de fortvilte grimasene til Vasilij Petrovitsj. − Frihet, vær hilset, sovjetenes makt, arbeider og bonde bestemmer! fremførte Moisej lavt, men tydelig, og tilsynelatende uten den minste snev av ironi. Han hadde en langstrakt skalle, svart, tett hårmanke, utstående, forbausede øyne, stor munn med en tunge som vistes. Når han sang, tok han også armene til hjelp, det var som om han fanget inn ord som seilte forbi i luften og bygget et tårn av dem.

Med trippende små skritt kom Afanasijev og tsjetsjeneren bærende med en sinkkjele opphengt på stokker, og deretter en til.

Til kveldsmaten stilte de opp troppsvis, noe som aldri tok mindre enn en time. Troppssjefen til Artjom og Vasilij Petrovitsj var også fange, akkurat som de, en tidligere politimann som het Krapin. Han var en taus mann, dyster til sinns og med fastvokste øreflipper. Han var alltid rød i ansiktet, som om han var skåldet, og pannen bulte ut, den var bratt og så ekstra solid ut, den minnet om noen sider man hadde sett for lenge siden i en lærebok i zoologi eller i en medisinsk oppslagsbok.

I troppen deres var det, i tillegg til Moisej Solomonytsj og Afanasijev, de forskjelligste forbrytere og fengselsfugler: terek-kosakken Lazjetsjnikov, tre tsjetsjenere, en eldgammel polakk, en ung kineser, en svær brande fra Lillerussland som hadde rukket å kjempe i borgerkrigen for et titalls atamaner og innimellom dem for de røde, en Koltsjak-offiser, en generaloppasser som ble kalt Samovaren, et dusin karer fra svartjordbeltet og en føljetongforfatter fra Leningrad ved navn Grakov, som pussig nok unngikk å snakke med Afanasijev enda han var fra samme by.

Og så, under køyene, i det eventyrlige skrotet som hersket der, dynger av filler og søppel, hadde en hjemløs guttunge slått seg til, han var kommet løpende enten fra straffecella, eller fra åttende kompani, der det stort sett var slike som han. Artjom hadde en gang gitt ham litt kål å spise, men gjorde det ikke igjen. Likevel ville den stakkars gutten sove i nærheten av dem.

22

klosteret

«Artjom, hvordan har han gjettet seg til at vi ikke vil røpe ham? hadde Vasilij Petrovitsj spurt, retorisk, med en lett selvironi. – Ser vi virkelig ut som slike dustemikler? Jeg har hørt et eller annet sted at en voksen mann som ikke er i stand til å begå en nedrig handling, eller i et ekstremt tilfelle, begå et drap, ser kjedelig ut. Hva?» Artjom hadde tidd stille, for å unngå å svare og dermed undergrave sin verdi som mann.

Han var kommet til leiren to og en halv måned tidligere, og var blitt plassert i første arbeidskategori av fire mulige, noe som forespeilet ham respektabelt arbeid uansett hvor han ble plassert og uansett vær. Frem til juni hadde han vært i karantenekompaniet, kompani nr. 13, der han den første måneden hadde arbeidet med lossing i havnen. Artjom hadde prøvd seg som sjauer allerede i Moskva, da han var fjorten år gammel. Han var vel bevandret i den vitenskapen, noe arbeidsformennene og de som satte sammen arbeidskommandoene, visste å verdsette.

Hvis bare maten hadde vært bedre og de hadde fått sove litt mer, ville alt vært helt greit.

Fra karantenekompaniet ble Artjom overført til tolvte kompani.

Heller ikke dette kompaniet var av de enkle, men regimet var litt mykere enn i karantenekompaniet. 12. kompani gjorde sin innsats i det alminnelige tungarbeidet, ofte slet de uten begrensning i arbeidstid til de hadde oppfylt normen. De hadde ingen rett til å henvende seg direkte til ledelsen, det måtte bare skje gjennom troppssjefen. Hva Vasilij Petrovitsj og fransken hans angikk, så var det Ejkhmanis som hadde snakket til ham først der ute i skogen.

I hele juni ble en del av tolvte kompani sendt ut for å lempe fløtetømmer, en annen for å rydde søppel i selve klosteret, en tredje for å bryte stubber. De deltok også i høyonna, på teglsteinsfabrikken, og de betjente jernbanen. Byfolkene kunne ikke alltid slå med ljå, andre dugde ikke til å losse gods, en og annen havnet på sykestua, noen i straffecelle – og de ulike gruppene ble byttet ut og blandet i det uendelige.

Artjom hadde hittil sluppet unna fløtetømmeret – som var det tyngste, kjedeligste og våteste arbeidet, men han hadde fått slite med stubbebryting: Aldri hadde han forestilt seg at trærne kunne klamre seg så fast i bakken, så dypt og så forskjellig. − Om du ikke hugger av én og én rot, men bruker enorm kraft og river opp en hel stubbe, så vil den trekke med seg i sine endeløse haler 23

zakhar prilepin

en diger jordkladas på størrelse med kuppelen på Himmelfartskirken!

Det var Afanasijev som la ut på sin malende manér, enten han nå mente å bruke kjeft, eller uttrykke beundring.

Normen per mann var 25 stubber om dagen.

Faglærte fanger, folk med spesialutdannelse og håndverksmestere ble overført til andre kompanier, der regimet var enklere, men Artjom kunne ikke få klart for seg hvor han, en halvstudert røver, kunne passe inn, og hva han egentlig kunne. Dessuten var det bare halve saken å avgjøre det, noen måtte jo se deg og plassere deg.

Etter arbeidet med stubbene verket hele kroppen som om den hadde forslitt seg, neste morgen kjentes det ut som om han ikke hadde krefter til å arbeide mer. Artjom var blitt merkbart tynnere, han hadde begynt å drømme om mat, han snuste stadig etter lukten av noe spiselig og rykket til når han fant det. Men ungdommen hans holdt ham oppe, den gav ikke etter.

På en måte var det Vasilij Petrovitsj som hjalp ham. Han hadde fremstilt det som om han var en erfaren plukker av skogens vekster, noe som forresten stemte, og ble derfor plassert i bærplukkerkommandoen, der han dro med seg Artjom. Men middagen de fikk brakt til seg i skogen, var kald og mindre enn det de skulle ha etter normen: Det var åpenbart at fangene som brakte maten, forsynte seg rikelig på veien, og siste gang hadde de i det hele tatt glemt å komme med mat til bærplukkerne.

De skyldte på bærplukkerne, fortalte at de var gått ut i skogen, men plukkerne var spredt utover og ikke til å finne. En eller annen leverte inn en klage så matbærerne havnet i straffecelle i tre døgn, men ingen ble mettere av det.

I dag var det bokhvete til kvelds. Artjom hadde helt siden han var barn, spist fort, men her satte han seg nedpå liggebenken til Vasilij Petrovitsj og merket ikke i det hele tatt hvordan grøten bare forsvant.

Han tørket av skjeen på jakkeforet og rakte den til sin eldre kamerat, som satt med matskålen i fanget og blikket høflig vendt til en annen kant. − Gudskjelov og takk, sa Vasilij Petrovitsj med lav og fast stemme, mens han satte skjeen i den blaute, smakløse grøten som var kokt på grumsete vann. − M-m, svarte Artjom.

Da han hadde drukket opp det kokte vannet i hermetikkboksen han 24

klosteret

brukte som krus, hoppet han, med fare for å velte hele køyesengen, opp til seg selv, tok av seg skjorten og bredte den og fotklutene utover under seg som et sengeteppe, så de skulle tørke, stakk armene inn i frakken, surret et skjerf rundt hodet og var nesten øyeblikkelig borte, han rakk bare så vidt å høre at Vasilij Petrovitsj snakket til guttungen på gulvet, som hadde for vane å sitte og dra dem i buksebena når de spiste: − Jeg gir Dem ikke noe å spise, er det forstått? Det er vel De som har stjålet skjeen min, tenker jeg?

Siden guttungen lå under køya, og Vasilij Petrovitsj satt oppi den, kunne det se ut som om han snakket med ånder, truet dem med sult mens han stirret fremfor seg, streng i blikket.

Artjom rakk så vidt å smile ved denne tanken, og smilet gled av leppene hans først da han hadde sovnet, det var ennå en time til kveldsappellen, ingen vits i å kaste bort tiden.

Inne i spisesalen var det noen som sloss, noen kjeftet hverandre opp, noen gråt. Artjom brydde seg ikke om noe.

I løpet av denne timen rakk han å drømme om et kokt egg – et helt vanlig kokt egg. Det lyste innenfra av eggeplommen – som om det var fylt med sol, det utstrålte varme og vennlighet. Artjom tok andektig på det med fingrene – og fingrene ble varme. Forsiktig kakket han egget, hviten delte seg i to like deler, og i den ene lå plommen, skamløst naken, ropte på ham, det var som om den pulserte. Uten engang å smake på den, kunne han si at den var ubeskrivelig, svimlende søt og myk. Fra et eller annet sted i drømmen dukket det opp grovsalt, og Artjom saltet egget, han så tydelig og klart hvert saltkorn som falt og la et sølvdryss over plommen – det var bløtt gull med sølv på. Artjom stirret på egget en stund, han var ikke i stand til å bestemme hvor han skulle begynne, med hviten eller med plommen. Han bøyde seg tilbedende ned mot egget for å slikke av saltet med en varsom bevegelse.

Han våknet med ett og forstod at han lå og slikket på sin egen salte hånd. *** Tolvte kompani hadde ikke lov til å gå ut om natten. Det ble satt inn en dobøtte som ble stående der helt til morgenen. Artjom hadde lært seg til å stå opp mellom tre og fire – da gikk han med sammenknepne 25

zakhar prilepin

øyne, etter hukommelsen, mens han søvnig og febrilsk feide av seg lopper, uten å se hvor han gikk … Til gjengjeld fikk han være alene om gjøremålet.

På tilbakeveien kunne han så vidt skjelne folk og køyer.

Den hjemløse guttungen sov rett på gulvet, den ene skitne foten hans stakk frem; «… rart han ikke er strøket med ennå,» tenkte Artjom i forbifarten. Moisej Solomonovitsj snorket rungende med variasjoner.

Vasilij Petrovitsj så helt annerledes ut når han sov, det hadde Artjom lagt merke til før. Det var skremmende, likefrem ubehagelig, som om den mannen han kjente som våken, var byttet ut med en annen, en ukjent person.

Artjom la seg på frakken sin, som fremdeles var litt varm, og han så med halvdrukne øyne ut over spisesalen med de halvannet hundre sovende fangene.

«Det er vilt! tenkte han og myste skremt og forbauset utover. – Sånn kan et menneske ligge uten å gjøre noe som helst … og slik går … mesteparten av livet …»

I den andre enden av rommet lyste det opp av en fyrstikk – det var en som ikke holdt ut, men ville ha lys når han knuste i alle fall én loppefamilie. Også om natten krøp det ustanselig lopper på sengestolpene, på veggene, og her og der dalte de ned ovenfra …

Ved det lille lysglimtet fra fyrstikken åpnet Artjom øynene og fikk se at en fra annen tropp rotet i sekken til en annen fange. Han møtte tyvens blikk, myste, snudde seg vekk og glemte det for alltid.

Like etterpå ble de vekket av morgenklokken som ringte klokken fem, og noen øyeblikk senere av Afanasijev som brølte: − Kompani, nå skal dere opp!

I dag hatet Artjom Afanasijev: I går var det en annen daghavende som ropte med dyp strupelyd, og da var det ham hatet var rettet mot.

Straks etter var Moisej Solomonovitsj allerede i gang med å synge Vertinskij, det var så vidt han syntes i det motbydelige halvmørket: − Hvor er De nå, hvem kysser Deres hender? Hvor blev det av kineser-Li? Artjom skottet bort på kineseren som hadde soveplassen sin like ved siden av, men det virket ikke som om han hadde hørt ordene i sangen: Han satt der i køya i annen etasje, gned seg på halsen og i ansiktet, det 26

klosteret

var som om han prøvde å få tak i seg selv igjen, både kroppen sin og bevisstheten. − Faen, du operetten der borte, klapp igjen! var det en som ropte, en av blatnojene2 som ennå ikke hadde reist seg i køya.

Moisej Solomonovitsj brøt av midt inne i et ord. − Nå sang jeg da ganske lavt, sa han ut i luften og trakk på skuldrene.

Men Moisej Solomonovitsj var ikke taus lenge, snart begynte han igjen å grynte et eller annet – det var mat på vei inn.

Det gikk an å stille seg i kø og vente i førti minutter til det ble din tur, men Artjom hadde utviklet sin tålmodighet for ikke å kaste bort tid unødig.

Han satte seg under lyspæren og rakk både å sy fast innerkraven og å bla gjennom det lokale tidsskriftet som ble utgitt i leiren av fangene selv: «Solovki-øyene». Vasilij Petrovitsj lånte det på biblioteket, øyensynlig for å holde sin skarpe misnøye med leiradministrasjonen på det nivå han ønsket. Det Artjom som oftest leste i tidsskriftet, var poesisiden. Det skal sies at det var svake saker, det eneste av verdi var kanskje Boris Sjirjajev som vakte litt oppmerksomhet ved å sette sammen noe han hentet fra andres stemmer. Var han forresten satt fri, eller ennå ikke? .. Diktene i tidsskriftet, hvordan de nå enn var eller ikke var, lærte Artjom utenat, og gjentok dem for seg selv av og til, uten helt å forstå hvorfor.

Først da han hadde fått unna dette, stilte Artjom seg i køen: Da var det bare noen få igjen. − De har ikke ombestemt Dem, da, Artjom? spurte Vasilij Petrovitsj mens han leverte tilbake den renvaskede skjeen. − Nei, jeg blir ikke med, svarte Artjom med et smil, han forstod øyeblikkelig at det dreide seg om kommandoen. – Ikke anstreng Dem for min skyld, det er ikke verdt det. − Da blir De sendt ut til fløtetømmeret, min venn, og det blir gråt og tenners gnidsel. De er ikke den første. Tenk Dem godt om, sa Vasilij Petrovitsj strengt. – På fem dager har jeg oppfylt normen for bærplukking halvannen gang – og i dag blir jeg plassert som leder. Nå modner 2 blatnój – tyv, kjeltring, kriminell – brukt som betegnelse på kriminelle fanger i motsetning til de politiske.

27

zakhar prilepin

snart jordbær og bringebær på nordøstkysten, husk det. Der vokser dessuten også det utmerkede bæret krøkebær, eller krekling, som etter navnet å dømme skal være et meget nyttig bær. − Nei, gjentok Artjom. – Jeg gidder ikke å kreke meg omkring etter dem. − I skogen kan vi også få se ekte åkerhumler, slike som vi har i Tulaguvernementet, tilføyde Vasilij Petrovitsj, han visste ikke sin arme råd.

– Og nesler i mannshøyde, husker De vi støtte på det? Og fuglene, da?

Det er fugler som synger der! − Det er en fugl der som skvatrer sånn – det høres ut som om de røsker i en dørlås, det er ubehagelig å høre på, sa Artjom. – Og det er tre ganger så mye mygg ute i skogen. Nei, jeg vil ikke. − De har enda til gode å gjennomleve en vinter her, sa Vasilij Petrovitsj. – De vet ennå ikke hva det vil si, en vinter på Solovki! − Men har De da tenkt å plukke bær til vinteren også? Artjom måtte le, men bebreidet i det samme seg selv for å ha vært litt for frekk, men Vasilij Petrovitsj lot seg ikke merke med noe.

Selv om Moisej Solomonovitsj sang, hørte han likevel alt. Helt plutselig stod han rett ved Vasilij Petrovitsjs køye, avbrøt sangen og spurte: − Blir det ledig plass i brigaden? Vil ikke Artjom være med der? Det gjør han rett i – han er ung, sint og sterk! Vasilij Petrovitsj, jeg kunne erstatte Artjom, om så bare for en tid. Ikke se så fiendtlig på meg, De aner ikke hvor god jeg er til å se bær i gresset, jeg har en virkelig begavelse for det!

Vasilij Petrovitsj vinket ham bare av og gikk av sted for å ordne med sine egne saker. − Har vi en avtale, da? ropte Moisej Solomonovitsj og så etter ham med et kjærlig blikk. – Jeg skal nok få vist min takknemlighet, jeg venter pakke fra mamma en av dagene.

Moisej Solomonovitsj brukte ordet «mamma» både for konen sin og moren sin, for forskjellige tanter han var i slekt med på ulike måter, og antagelig for enda noen i tillegg. − Men De, Artjom, kan vente Dem en fantastisk vannkur på kurbadet her på Solovki, sa Moisej Solomonovitsj og blunket med det ene øyet, som var stort som et egg. – Når De er kommet for å være her i tre år, er De garantert en jernhelse resten av livet. Det var tre år De hadde fått?

28

klosteret

Artjom bykset ned fra køya si og spurte «Enn De?» på en slik måte at Moisej Solomonovitsj forsvant i samme øyeblikk. − Din tosk, hørte Artjom i øret sitt, det var Krapin som med ett stod der ved køyene. – Du skal krepere.

Han hadde dette for vane: å komme med grovheter, og så bli stående et øyeblikk for å vente på svaret. Artjom tidde, bet seg i leppen og så rett forbi troppssjefen, mens to ord svirret i hodet på ham: «Faens idiot». Artjom var redd for å få bank, og han var enda reddere for at noen skulle se at han fikk bank.

Moisej Solomonovitsj gav seg liksom til å rydde i tingene sine og riste på alle plaggene sine, men man så det på ryggen hans: Han lyttet av alle krefter for å høre hva det endte med.

Det ble kommandert oppstilling til morgenappell.

De stilte opp i korridoren. Da de skulle gå ut, ble de kraftig forsinket. Tsjetsjenerne, som alltid holdt sammen, egget til krangel med en eller annen og skulte dystert under pannebrasken. Krapin, som stod der med køllen i hånden – kjeppen han brukte å slå med – løp bort til blatnojene, som han hadde en særlig og hatsk motvilje mot, og de svarte ham med undertrykt hat. De fikk unngjelde av køllen, og det fikk også Artjom, liksom tilfeldig, men han var overbevist om at Krapin så hvem han slo, og at han hadde slått ham med vilje. − Var det vondt? spurte Vasilij Petrovitsj medfølende mens de stilte opp, han så Artjom skjære grimaser. − Mora mi pleide å spøke, når jeg og broren min kom inn om kvelden og bad om aftensmat: «Og to dumme gutter små, skulle hatt litt juling nå!» husket Artjom med ett, han flirte litt, men helt uten munterhet. – Hun skulle bare ha visst …

Mens han stod der og vansmektet på appellen, fikk han ikke Krapin ut av hodet. Han stirret rett fremfor seg, men likevel, det var som det skar ham i øynene; til venstre omtrent ti meter unna, skjelnet han den hvelvede røde pannen og den fastvokste øreflippen.

Artjom hadde slett ikke lyst til å være gjenstand for troppssjefens dystre oppmerksomhet eller ubegripelige ergrelse. Her var det ingen å klage til, ikke mulig å hamle opp med sånt – til gjengjeld ville det snart være noen som hamlet opp med deg.

Han hadde visst én ting fra sin første dag i leiren: Det viktigste var at du ikke ble lagt merke til, husket eller sett av alle dem som ikke hadde 29

zakhar prilepin

noe med å se deg. Men nå var det blitt helt motsatt. Artjom var ikke redd for smerte, og han syntes ikke det var spesielt fornedrende når han fikk unngjelde som en av mange, likestilt med alle de andre. Det han ble kvalm av, var når han av en eller annen grunn ble lagt merke til.

«Den idioten skulle vært på mine kommandoer, tenkte Artjom trist og samtidig hatsk. – Jeg skyr ikke noe slags arbeid! Kanskje jeg vil bli stuntarbeider, for å få straffen halvert. Det får jeg ikke med å plukke blåbær, eller de helvetes krøkebæra».

Mens han tenkte på alt dette, la han ikke merke til at fangeoppropet var i gang, og at det var hans tur. Han våknet først da noen dyttet i ham med albuen. − Hvilket nummer er det? spurte Artjom forskrekket sidemannen, det var kineseren, som krøllet tungen og gjentok sitt nummer i oppstillingen – da husket Artjom at det var akkurat det tallet han nettopp hadde hørt, og han sa det neste.

Med sidesynet oppfattet han et nytt rasende blikk fra Krapin.

«Hva i alle dager er det for noe!» skjente han på seg selv. Han hadde lyst til å gråte, som i barndommen, når han ble hjemsøkt av slike serier med meningsløse uhell. − R-r-r-rett! Retning midt! brølte kompanisjefen.

Kompanisjefen deres var georgier – han het Kutsjerava, enten det nå var etternavnet hans eller et kallenavn. Han var en liten fyr med utstående øyne og blanke viker på skallen, han minnet Artjom sterkt om en djevel. Som alle kompanisjefene i leiren hadde han mørkeblå uniform med grå kragedistinksjoner og en skyggelue som han ikke likte å ha på seg og ofte tok av, mens han i det samme tørket svetten av hodet med et skittent lommetørkle. − Goddag, tolvte kompani! skrek Kutsjerava med stirrende ville øyne.

Artjom gjorde som han hadde lært, tellet til tre og skrek så av full hals: − Gdaag! Med skriket sitt ville han gjerne skille seg ut: Men er det kanskje noen som legger merke til hvor ivrig du er i et slikt felleskor?

Kompanisjefen avla rapport til vakthavende i leiren om antall fanger og at det ikke hadde vært noen hendelser.

Tsjekisten mottok rapport og gikk sin vei straks. − Utskudd, tjueradder, latstaurer og døgenikter! Med merkbar aksent 30

klosteret

henvendte kompanisjefen seg til de oppstilte fangene. Han så ut som om han hadde vært på fylla hele natten og så sovet en liten time før reveljen. Øynene hans var røde, noe som fikk ham til å ligne enda mer på en djevel. – Jeg gjentar nok en gang advarselen: For kortspill og produksjon av spillkort …

Videre bannet kompanisjefen stygt, uten blygsel for klosterets vegger, dessuten radbrakk han russisken og sa sånt som «dra på helvete» istedenfor «dra til helvete». Etterpå var han taus en lang stund, han tenkte på hva mer han skulle si, og innimellom så det ut som om han slumret. − Og en ting til! Han skuttet seg og husket hva det var. – I september kommer skolen for de innsatte i leiren i gang igjen. Skolen har to avdelinger. Den første er for dem som er helt analfabeter, den andre for dem som er svake i lesing og skriving. Annen avdeling blir så igjen delt i tre deler: de svake, de middels og de forholdsvis sterke. Foruten alminnelig lesing, skriving og regning blir det undervisning i sånn derre … naturfag og geografi … og så samfunnskunnskap.

Det gikk latter gjennom rekkene; en eller annen lurte på om de i geografi skulle lære hvordan man raskest kunne komme seg fra Solovki til London, og forresten, om analfabetene skulle få lære engelsk. − Ja, de skal undervise i det, svarte kompanisjefen plutselig, til tross for sine sløve ører hadde han hørt praten i rekkene. – Det blir egne grupper i engelsk, fransk og tysk, og også grupper i litteratur og naturvitenskap, han snublet nesten i de siste ordene, men Artjom fikk tak i meningen.

Ved siden av Artjom stod Burtsev, forhenværende offiser i den hvite general Koltsjaks hær, som alltid rank i holdningen, vannkjemmet, meget pertentlig i handling og bevegelser. Det gikk noen rykninger i hans ganske vellykket glattbarberte kinn mens Kutsjerava snakket. Det var litt typisk at det i troppen i tillegg til Burtsev var en bonde fra Rjazan, som hadde vært rødegardist. Han het Avdej Sivtsev og var for øvrig nærmest analfabet.

Kompanisjefen var blitt litt våknere mens han kjempet med alle ordene. − Halvparten av dere kan hverken lese eller skrive. «Men den andre halvparten snakker tre språk», tenkte Artjom dystert og skottet bort på Burtsev. – Dere skulle ha vært ført bort og skutt i kjelleren der 31

zakhar prilepin

borte! Men sovjetmakta har bestemt at dere skal læres opp, så det blir dugende folk av dere. Analfabetene skal få undervisning i nødvendig rekkefølge, de andre etter hva de ønsker. De som ønsker det, kan melde seg på nå med en gang. Kompanisjefen tørket seg om munnen med en rykkende bevegelse og viftet med hånden, noe som denne for ham så besværlige morgenen betydde kommando «På stedet hvil!» − Hvis vi melder oss på skole – blir vi fritatt for arbeid da? var det en som ropte da det ble bevegelse og summing i rekkene. − Skolen begynner etter arbeidet, svarte kompanisjefen lavt, men alle hørte det.

Da var det en som lo hånlig. − Skulle dere kanskje få skole istedenfor arbeid, dere sjakaler? brølte kompanisjefen, og på et øyeblikk hadde alle mistet lysten til å le.

Det ble straks ordnet med arbeidskommandoer, kommandolederne satt ved bord og fordelte hvem som skulle hvor.

Mens Artjom ventet på tur, kom Krapin forbi på vei bort til et av bordene. Det klødde i ryggen på Artjom ved synet av troppsjefen, akkurat på det stedet der køllen hadde truffet ham.

Og kløen var ikke uten grunn – på tilbakeveien slengte Krapin utav seg til Artjom: − Du får venne deg til et nytt sted å bo. Snart skal du være der hele tida.

Vasilij Petrovitsj, som stod foran ham, snudde seg og så spørrende på Artjom – men han bare trakk på skuldrene. Det trillet en dråpe svette ned mellom skulderbladene hans. Det venstre kneet skalv kraftig og ekkelt.

Kommandolederen spurte Artjom om etternavnet, og idet han blunket i det matte lyset fra flaggermuslampen, sa han: − Du skal på gravlunden.

Avdej Sivtsev gikk og lette etter køen for de som ville melde seg på til skolen. Noen slik kø fantes ikke. *** Det viste seg at arbeidet ikke var av det tyngste, han hadde gruet seg forgjeves.

Han og Vasilij Petrovitsj hadde til og med omfavnet hverandre til 32

klosteret

avskjed – den andre var igjen dratt ut for å plukke bær, som han hadde tenkt, og denne gangen tok han med seg Moisej Solomonovitsj. − Artjom … begynte Vasilij Petrovitsj høytidelig med armen om skuldrene hans. − Jada, det greier seg, Artjom vred seg unna, for ikke å bli helt bløt.

– Hvis Krapin hadde ønsket å straffe meg, så ville han sendt meg til leiremølla på teglverket … Nå får jeg se, da, hvordan det er på gravlunden. Kanskje jeg er plukket ut for å være i sangkoret.

Solovki-klosteret hadde én fungerende kirke igjen – det var kirken viet den hellige Onufrij, og den stod der det var kirkegård. Etter at Ejkhmanis var blitt sjef for leiren, ble det igjen tillatt å holde gudstjenester der, og en hvilken som helst fange som hadde «passérseddel» − lov til å bevege seg utenfor klosterets område – kunne delta i dem. − Sangerne i Onufrij-kirken, ja! Du finner ikke maken i noen av kirkene i Sovjet-Russland, sa Vasilij Petrovitsj og smilte bredt. − Moisej Solomonovitsj har også bedt om å få komme dit, Artjom. Men det er allerede blitt en lang kø av operasangere som vil dit. Sånne barytoner og basser, at oi oi …

Artjom skulle selvfølgelig ikke synge i noe kor, han skulle være med på å fjerne den gamle gravlunden som lå i den andre enden av øya.

Sammen med ham i denne brigaden var Avdej Sivtsev, tsjetsjeneren Khasajev, kosakken Lazjetsjnikov, som alltid presenterte seg med fornavn og farsnavn: «Timofej Stepanytsj», noe som når sant skal sies, passet fullstendig til det krøllete skjegget og de buskede øyenbrynene hans. «Med sånt skjegg og slike bryn er det obligatorisk med farsnavn» hadde Vasilij Petrovitsj sagt til Artjom i den anledning, på sin varme måte, helt blottet for sarkasme. − Men hvorfor skal vi ødelegge korsene? spurte Sivtsev vokteren, da de var kommet frem.

Det var egentlig forbudt å snakke med vokterne, men dette forbudet ble stadig vekk brutt. − Det skal bli fjøs her, svarte vokteren grettent. Det var ikke mulig å se på ham om han spøkte eller fortalte sannheten. − Dem har jo allerede gjort om hele klosteret til et fjøs, og nå går dem løs på gravlundene, sa bonden lavt.

Vokteren sa ingenting, satte seg ned på kanten av en benk like ved en av de ytterste gravene og trakk frem en papiros av et sigarettetui.

33

zakhar prilepin

«Det har han nok sikkert tatt fra en eller annen stakkar her», tanken fløy gjennom hodet på Artjom.

Vokteren hadde ikke noen rifle med seg – vokterne gikk ofte omkring ubevæpnet, og på mange typer arbeid var det ikke noe oppsyn i det hele tatt. Vokterne ble plukket ut blant forhenværende tsjekister som hadde havnet i leir, og det må innrømmes at de i hovedsak var uforbederlige drittsekker.

Det ble fortalt at om forholdene tilsa det, og det var våpen til stede, kunne en vokter drepe en fange – enten fordi han hadde vært frekk, eller fordi han hadde en eller annen fristende ting, som dette sigarettetuiet, for eksempel – og etterpå kunne han skrøne i hop noe slikt som «han skulle til å rømme sin vei, kamerat sjef».

Artjom hadde riktignok ikke sett noen slike tilfeller selv, og han trodde ikke særlig mye på det som ble pratet om. Dessuten hadde han ikke noen verdisaker på seg, og han hadde heller ikke tenkt å rømme.

Det var ingen steder å rømme – han hadde hele livet foran seg, det gikk ikke an å løpe forbi det.

Arbeidsformannen dukket opp igjen, han var blitt heftet underveis med å spise bær. Han hadde en øks i hånden og en annen under armen.

Allerede på avstand satte han i å brøle, mens han spyttet ut bær han ikke hadde tygd ferdig: − Hva står dere her etter? Vi har én dag til dette arbeidet! Når kvelden kommer skal det ikke være noen gravlund her mer, hverken kors eller gravsteiner! Alt sammen skal dras sammen i en haug! Og det blir ikke ringt for noen arbeidsslutt før vi har gjort hele jobben! Om dere så skal grave og stå i her til morrakvisten! Sove kan dere gjøre i gravene, men dere kommer ikke herfra! − Skal vi grave opp skjelettene også? spurte Sivtsev. − Jeg skal grave skjelettet ut av deg! brølte formannen enda høyere. − Se til å komme i gang med arbeidet nå, ditt avfeldige øk! Vokteren spratt plutselig opp fra benken og satte i til Sivtsev Sivtsev skvatt, som om han hadde brent seg på noe, grep tak i det gamle korset på en av gravene og veltet overende sammen med det.

Dermed var arbeidet i gang.

«En gravlund er jo bare en gravlund, beroliget Artjom seg selv. – Om du hugger et tre, så er det levende på et vis, men her er alle døde».

Til å begynne med leste Artjom navnene på munkene som lå begra34

klosteret

vet, for å huske dem, men da det var gått en time, klarte ikke hukommelsen hans mer. Det var bare én dato som ble sittende fast – hans egen fødselsdato, bare hundre år tidligere, samme dag, og i mai.

Dødsdatoen var 1843, i desember.

«Ikke verst … tenkte Artjom med en hånflir, om det nå var om den avdøde, eller seg selv, og så kom han til å tenke på: − Hvordan blir det her hos oss i 1943?»

Solen skinte, i solskinn var det alltid mindre småkryp på vingene.

Artjom var den første som kledde av seg til beltet, så gjorde tsjetsjeneren og deretter Lazjetsjnikov det samme. Bare Sivtsev beholdt skjorta på. Som de aller fleste bønder, var han solbrent og rynkete på halsen, mens det som vistes av kroppen hans i den åpne skjortekraven, var helt hvitt.

De kom etter hvert som inn i en rus, alle sammen: De brakk korsene i villskap, og om de ikke gav etter, hugget de løs på dem. Sivtsev håndterte øksa han var blitt betrodd, med eleganse. De røsket løs stakittene om gravene, og hvis de ikke datt fra hverandre, bendte de dem og trampet på dem. Til å begynne med bar de gravsteinene sammen på ett sted og stablet dem varsomt, som om de fremdeles skulle være til nytte og de døde senere skulle finne navnene sine igjen og sette dem på plass på gravene. − Tilgi oss at vi forstyrrer dere, mumlet kosakken Lazjetsjnikov for seg selv når han leste navnene. – Jelisej Savvatjevitsj … Tikhon Mironovitsj … tilgi oss, du også, Pantelemon Ivanytsj … – men så pustet han tyngre, svetten rant og han tidde stille. En time senere ble hver bidige gravstein veltet og knust i biter uten aktelse eller skånsel, de løftet dem opp med stønn og pesing, bar dem bort med hese eder og forbannelser, og slengte dem der det falt seg.

Det var som om henrykkelsen over slik helligbrøde gjenspeilet seg i ansiktene deres.

«Det må da være syndig, dette her? tenkte Artjom igjen adspredt, han pustet tungt og tørket seg hvert øyeblikk over pannen. – Hvis det var meg som lå sånn i jorda, ville jeg vel ergret meg over at … det ikke var noe kors over meg … og at gravsteinen med navnet mitt … lå og slang sammen med de andre … langt fra graven min?»

Sivtsev rev ham ut av tankene, han så sitt snitt idet han passerte vokteren til å si lavt: 35

zakhar prilepin

− Sånt får du ikke si om en hest, min venn. Hele bondens verden blir båret av hesten. Du har vel bodd hele livet i en by, du? Fabrikkarbeidere, slekta di, da? − Hva mener du? Vokteren forstod ikke; Sivtsev var allerede gått bort til den store haugen med det brukne trekorset han bar på, der var det allerede bortimot hundre stykker, kanskje mer. − De lar ikke hverken døde eller levende i fred, de bolsjevikene, hvisket bonden, som til da hadde vært enda mer tynget av tausheten enn de andre.

De gjorde arbeidet unna uventet raskt – alle de døde ble beseiret uten problemer.

Det var skummelt å se på korsene: Det var som om det hadde vært et digert slagsmål mellom skranglete beinete krøplinger.

Arbeidsformannen sørget for selv å få fornøyelsen av å tenne bålet fra den ene kanten. Fra den andre siden tente tsjetsjeneren på, han ble mer og mer ivrig etter å ordne med ilden, han var lynsnar til å rette på trestykker som det hadde fatnet i, og kaste biter som datt ned for føttene på ham, midt inn i varmen.

Flammene slo høyt, de var tørre og rake. − De er jo i paradis allerede, alle sammen, sa Sivtsev angående korsene. Ikke så mye for å berolige Artjom, som seg selv. – Det er ikke de døde som trenger korsene, det er de levende. Og det er ingen levende som har slektninger her. Vi er uten slekt nå.

Da det var brent ut, så arbeidsformannen ut over det som hadde vært en gravlund. Det var ikke mer å utrette her på denne så stygt opprevne jorden, det var som om den var uttørket, lammet. Det hadde gått an å bære gravsteinene enda lenger vekk, kaste dem i vannet eller grave dem ned, men det hadde de ikke fått ordre om.

Artjom fikk med ett en smertelig fornemmelse av at alle døde i jorden fra nå av og for all fremtid lå der nakne. De hadde vært tildekket, men nå lå de som barn uten dyne i et kaldt hus.

«Tja, hva så? spurte han seg selv. – Hva kan gjøres med det?»

Han ristet på hodet, gled inn i noe annet og glemte det.

De gikk tilbake til klosteret mens det ennå var lyst.

Tsjetsjeneren var dyster å se til som han pleide, men innvendig var han på en måte opprømt. Da de var kommet helt nært klosteret, da de 36

klosteret

kjente den særlige, tunge lukten av kampesteinene i klostermurene, sa han plutselig med fast røst: − Hvis noen hadde sagt til oss at vi skulle ødelegge gravlunden der jeg kommer fra, var det ingen som ville ha rørt den. Vi ville heller ha dødd, enn å røre den. Men dere ødela den. − Du lyver, din kjøter, Lazjetsjnikov skar en grimase, rød og rasende i ansiktet. − Og det sier en kjøter, svarte tsjetsjeneren, stavelse for stavelse.

Lazjetsjnikov hadde en tykk, nesten knokkelaktig sene i halsen som var så spent at det så ut som om hodet ville dette til side, om den ble revet av. Han tok et steg rett mot tsjetsjeneren, med armene utstrakt og fingrene spredt, som om han hadde tenkt å kile tsjetsjeneren i siden, men vokteren brølte «Hei der!» og gav Lazjetsjnikov en dytt i ryggen. − Vi skal snakke ferdig inne, lovte Lazjetsjnikov tsjetsjeneren.

Men øyeblikket etterpå sprakk han igjen: − Vi kosakkene fra Terek, da vi presset dere tjueraddene vekk, da tok dere jammen ikke med dere noen gravlunder, dere lot dauingene deres ligge der så vi kunne trampe på dem. − Joda, tsjetsjeneren måtte innrømme det, og dette «jodaet» hans lød som skriket fra en stor, buskete fugl. – Det er noe dere kan: Først tramper dere på andres graver, så på deres egne.

Lazjetsjnikov ble like vill igjen, han kikket brått bak seg i et forgjeves håp om at vokteren skulle ha forduftet et eller annet sted, men nei, han gikk der, helt likeglad i ansiktet. − Men hører du ikke, da, hvordan de kristne her får gjennomgå? spurte Lazjetsjnikov rasende. − Hvem er det du har spurt om de kristne? Tsjetsjeneren lo en kort latter med et skråblikk bort på vokteren. – Dere har ikke deres Gud her lenger – hva slags Gud skulle det være, når troen på ham er sånn! − Tsjetsjenerne var også kristne før i tida, for lenge siden … sa Artjom plutselig. Som barn hadde han latt seg fortrylle av BestuzjevMarlinskijs fortellinger, og i samme sveip hadde han lest alt han kom over om Kaukasus.

Khasajev så på Artjom slik man ser på et barn som helt uventet blander seg inn i de voksnes samtale, han tidde litt, underkjeven hans gikk.

Artjom skjente på seg selv i tankene: Tosk, hvorfor blandet jeg meg inn.

37

zakhar prilepin

«Å, du er en tosk, gjentok han mens de gikk over klostergården. – Å, for en tosk, tosk, tosk, hele dagen er du en tosk …»

Han gjentok dette så mange ganger at han helt glemte hvorfor han kjeftet sånn på seg selv.

Da de var kommet inn, fikk de en pirog med kål hver fordi de hadde arbeidet så godt. − Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den – tygge den eller sette den i halsen, sa Sivtsev, han myste på pirogen, som om den var levende.

Men han spiste den likevel opp, og etterpå plukket han opp smulene fra fanget.

Det var ennå en time igjen før kveldsmat, og Artjom rakk å sove litt, han hadde lagt merke til at her inne hadde Lazjetsjnikov og Khasajev gått hver til sitt, uten å gjøre noe forsøk på å snakke ut.

Lazjetsjnikov satt oppe i køya og saumfor alle sine tynnslitte plagg like oppmerksomt og nidkjært som han antagelig hjemme ved Terek så over hestens seletøy eller fiskeutstyret sitt, mens tsjetsjeneren hvisket lavt med sine. På avstand så det ikke ut som om de snakket med ord, men med tegn, gester og raske små munngrimaser. *** Det var Vasilij Petrovitsj som dultet i Artjom og vekket ham; i det samme hørte han også Moisej Solomonovitsj synge om skog og nattergal – det var vel bærplukkingen som hadde inspirert ham. − Som jeg misunner Dem, Artjom, en slik dyp og fast søvn, sa Vasilij Petrovitsj, og stemmen hans lød så hyggelig, det var som om den kom fra barndommen et sted. – Det er rett og slett ubegripelig hva De er satt inn for, en ung mann som kan sove den rettferdiges søvn her i helvete.

Det er kveldsmat, Artjom, De må stå opp.

Artjom slo opp øynene og så Vasilij Petrovitsjs ansikt like ved seg og, enda nærmere, hånden hans, som han holdt seg fast med i kanten av Artjoms køye.

Vasilij Petrovitsj forstod at kameraten nå var helt våken, han blunket til Artjom og satte seg nede hos seg selv. − Så vidt jeg har lagt merke til, sover de rettferdige ganske dårlig, svarte Artjom og lot seg med vilje gli helt sakte ned fra køya, samtidig som han strakte på musklene.

38

klosteret

Artjom spiste den motbydelige hvetegrøten med god appetitt mens han funderte over Vasilij Petrovitsj, samtidig som han lyttet til ham, pratsom som han alltid var.

Først spurte Vasilij Petrovitsj ham ut om hvordan arbeidet hadde vært ute på gravlunden, og han ristet på hodet: «De er blitt helt gale, helt …», og så fortalte han hvordan han hadde funnet bærsteder, og hvordan Moisej Solomonovitsj hadde holdt ham for narr. Han hadde overhodet ikke noe blikk for å oppdage blåbær, han var snarere halvblind. «Han burde heller ha vært med i kooperativavdelingen …» tilføyde Vasilij Petrovitsj.

Artjom forstod med ett hva det var han syntes var så underlig med Vasilij Petrovitsj. Jo, han hadde et klokt ansikt som i mangt hadde bevart sitt adelige preg, mysende øyne og hodeholdning, et alltid litt spørrende, gjennomtrengende blikk – men samtidig hadde han magre, faste og sterke hender som var dekket av tett, hvit hårvekst, enda Vasilij Petrovitsj selv bare så vidt var begynt å bli grå.

Artjom hadde ubevisst merket seg disse hendene allerede da de var ute og plukket bær. Vasilij Petrovitsjs fingre hadde i seg den underlige sikkerheten i bevegelsene, som i noen tilfeller er typisk for blinde, når de vet nøyaktig hva som finnes omkring dem.

«Som om hendene tilhørte et annet menneske», tenkte Artjom, mens han tørket matskålen med en brødskorpe på størrelse med en kopekmynt. Brød ble delt ut for en hel uke ad gangen, Artjom hadde ennå to pund igjen – han hadde lært seg til å spare på det, så det skulle holde i alle fall til lørdag kveld. − Vet De det, Artjom, da jeg nettopp var kommet hit, var forholdene litt annerledes, fortalte Vasilij Petrovitsj. – Før Ejkhmanis kom var det en annen leirsjef her, han het Nogtev, og han var et sjeldent udyr, selv til tsjekist å være. Han tok personlig imot hvert eneste nye parti med fanger som kom, og ved inngangen til klosteret drepte han egenhendig et menneske – skjøt med revolver: bang! – og så lo han.

Som oftest valgte han seg ut en prest eller en kontrarevolusjonær. Det var for at alle fra første skritt inn i leiren skulle være klar over at her var det ikke sovjetmakten, men solovkimakten som rådde – det var en setning han ofte brukte. Ejkhmanis sier ikke sånt, legg merke til det, og enda bedre, han skyter ikke når det kommer nye fanger. Når det gjelder mat, derimot, hendte det ennå på den tiden forunderlige saker 39

zakhar prilepin

og ting. Da Den hvite armeen på nordfronten rømte, etterlot de seg store forråd her: sukkerbiter, amerikansk spekk, forskjellig hermetikk man bare kunne drømme om. Jeg vil ikke si at vi fikk for mye av den maten, men av og til dukket det opp et og annet på bordene her. Det året var det ennå politiske fanger som bodde her – sosialdemokrater, sosialrevolusjonære og andre anarkister som var uenige med bolsjevikene i detaljspørsmål, men enige i kjernen, og de fikk samme maten som kommissærenes barn. Og på toppen av alt arbeidet de ikke i det hele tatt. Om vinteren gikk de på skøyter, om sommeren lå de og gynget i fluktstoler og diskuterte, diskuterte og diskuterte … Nå sitter de vel rundt omkring og forteller om sin skrekkelige fortid på Solovki – men de der, Artjom, de har ikke opplevd Solovki.

Vasilij Petrovitsj hadde med seg en neverkont på ryggen, full av sopp, som han øyensynlig hadde planer om å tørke. Og i en liten pose på brystet – den hadde han sydd solid og egenhendig – hadde han greid å få med seg litt bær. Da han satte seg ned, dinglet posen litt frem og tilbake, slik at det gikk an å se den fra plassen under køyene. Snart stakk det frem to skitne never, formet som en kopp – og der havnet den sammenklemte bærgrøten med et plopp. Det var lange negler på disse hendene. − Jeg har jammen aldri sett fjeset på ham, sa Artjom plutselig, og nikket mot guttungens hender, som straks forsvant. − Skal vi gå ut og få litt luft, spasere litt i klostergården, foreslo Vasilij Petrovitsj etter en kort taushet. – Det er teater i dag, og det er ikke så mye folk ute i gården som vanlig. Dessuten har jeg en meget hyggelig sak å ta opp.

Artjom fulgte så gjerne med.

Like ved det lille marmorkapellet for vannvielse stod det to gamle kanoner på lavetter. Artjom hadde av en eller annen grunn ofte drømt om dem, og det var alltid en skremmende, sykelig drøm. Artjom var dessuten overbevist om at han hadde drømt om disse kanonene allerede før han kom til Solovki.

De var nådd frem til plassen mellom Svjatitel- og Blagovesjtsjeniebygningene. Artjom var ikke helt mett, og ikke hadde han sovet ut, men han hadde tross alt sovet litt, han hadde tross alt spist varmmat, og derfor gikk han og gjespet som en unggutt, og følte seg nesten tilfreds. Vasilij Petrovitsj, som alltid gikk og tenkte på noe som ikke var 40

klosteret

tilfeldig, men nødvendig, skyndte seg foran – han hadde alltid på seg den engelske skyggeluen sin, selv nå sommerstid, det kunne virke som om han var litt flau over sin begynnende skallethet.

Aftenen var lys, luften var fyldig, fargen på himmelen tett og mettet, men bak disse duse fargene var det som man kunne føle en kuppel, noe usynlig, men fast og hardt.

«En slik himmel kunne man slå på som på en klokke», hadde Afanasijev sagt en gang.

Det kom en mørk sky drivende i flak fra vest, men den var ennå langt unna.

«Den skyen blir dratt som et skjegg ned i helvete», − tenkte Artjom, han ville bevisst etterligne Afanasijev, og han smilte for seg selv over at han klarte det ganske bra: Kanskje han skulle begynne å skrive dikt?

Ja, han elsket dikt, han hadde bare aldri snakket til noen om det. Hva skulle det tjene til?

Ute på plassen var det flere ortodokse prester. Noen stod i ro, andre spaserte. Nesten alle hadde på seg gamle prestekjortler som hadde vært lappet gang på gang, men ingen bar kors på brystet. En av dem hadde på seg en hjelmlue fra Den røde armé der stjernen var sprettet av: det var lenge siden noen hadde brydd seg om den slags ting, enhver gikk med det han kunne bruke. Vasilij Petrovitsj nikket til Artjom for å gjøre ham oppmerksom på at det satt noen katolske prester for seg selv på en benk, tydelig konsentrert og med en litt overlegen mine. − Etter hva jeg har lagt merke til, så har De bemerkelsesverdig raskt vent Dem til livet her på Solovki, Artjom, sa Vasilij Petrovitsj. – Loppene biter Dem jo ikke noe særlig, heller, lo han, men fortsatte så helt alvorlig: − De stiller ikke unødige spørsmål. De prater lite og saklig. De er ikke ubehøvlet og ikke dum. Det er mange som forfaller i løpet av de tre første månedene her. Enten begynner de å hangle og blir syke, eller de blir angivere, eller går i tjeneste hos blatnojene, jeg vet sannelig ikke hva som er verst. Men jeg har sett at De, derimot, har greid å unngå alle disse truslene uten å foreta Dem noe spesielt, som om de ikke fantes.

Foreløpig lykkes De i arbeidet, De er som skapt for arbeid, noe som er en sjeldenhet hos mennesker med forstand og fantasi. De tar ingenting inn over Dem, det er også en misunnelsesverdig egenskap. De er meget livskraftig, så vidt jeg kan se. De er skapt for et langt liv. Om De ikke gjør noen feil, kommer alt til å ordne seg for Dem. 41

zakhar prilepin

Artjom kastet et oppmerksomt blikk på Vasilij Petrovitsj. Det var behagelig å høre alt dette, men med måte, det var bare måtelig behagelig. Særlig fordi Artjom kjente til sine idiotiske og onde sider, unoter det var vanskelig å forklare, men Vasilij Petrovitsj visste ennå ikke om dem. − Det er mye slagsmål her, renkespill, fortsatte den andre, men De er, har jeg lagt merke til, gjennomført høflig mot alle, og alle forholder seg derfor likegyldig til Dem. − Ikke alle, sa Artjom. − Neivel, det er denne Krapin. Men det er kanskje en tilfeldighet?

Artjom trakk på skuldrene, han tenkte på hvor underlig alt var, for ikke å si vilt, sprøtt: Han var revet ut av sitt eget liv og hadde havnet på denne øya. Om det ikke var verdens ende, var det i det minste landets ende, det var sikkert. Han ble voktet på, og om han oppførte seg galt på en eller annen måte, kunne han bli drept. Samtidig gikk han nå her ute på denne plassen og førte en samtale i en tone som om han snart skulle reise hjem igjen, til moren sin. − Så vidt jeg kan huske, har han aldri gjort noen særlig fortred, fortsatte Vasilij Petrovitsj om Krapin. – Men om De får noe utestående med kompanisjefen, da er De virkelig ille ute! Kutsjerava er en skrekkøgle! De blir nok forresten sikkert overført til et lettere kompani, til kanselliet … og De får Deres egne munkecelle – da må De invitere meg på besøk, så vi kan drikke te. − Vasilij Petrovitsj, ville Artjom vite, − hvorfor har ikke De gjort noe som helst for å komme Dem bort fra det alminnelige tungarbeidet? De sier jo selv at det er den viktigste loven for enhver som sitter her og har tenkt å overleve Solovki, men hva med Dem selv? De kan sikkert mye annet rart enn å plukke bær.

Vasilij Petrovitsj kastet et raskt blikk bort på Artjom, la hendene på ryggen og svarte: − Artjom, jeg har på et vis vent meg til livet her nå. Hvorfor skulle jeg være i et annet kompani? Mitt kompani er skogen. Jeg skal si Dem en liten oppdagelse jeg har gjort: Forsøk alltid å velge arbeid der det er få med. Det er enklere. Jeg er jo dessuten i andre arbeidskategori – de sender ikke meg ut for å velte tømmer. Så hvorfor skulle jeg ha det travelt, jeg kan sitte min tid her jeg er. Som barn var jeg nokså umulig – dette er et utmerket sted for å falle til ro.

42

klosteret

Dette lød ikke helt overbevisende, men Artjom, som hadde sett ironisk bort på Vasilij Petrovitsj både en og to ganger, sa ingenting, også fordi Vasilij Petrovitsj raskt dreide samtalen over på et annet tema: − Se for eksempel på de som sitter og samtaler der. Vet De hvem det er? Det er noen bemerkelsesverdige mennesker – slike treffer De ikke uten videre på gatene i Moskva eller Petrograd. Bare på Solovki! Altså, han til høyre er Sergej Lvovitsj Brusilov, nevø av general Brusilov, nettopp han som var nær ved å vinne Den annen fedrelandskrig, og deretter avslo å kjempe mot bolsjevikene. Hvis jeg ikke har fått feilaktige opplysninger, så er Sergej Lvovitsj kaptein i Den baltiske flåte – det vil si, han var det. Men også her har han en slags forbindelse med stedets flåte, altså Solovki-flåten. Han står og snakker med herr Violjar …

Violjar er en enda sjeldnere fugl: Han er meksikansk konsul i Egypt. − Tok han feil av veien fra Amerika til Afrika og havnet her på Solovki? − Det var om lag slik! Feilen han gjorde, var å dra innom Tiflis, smilte Vasilij Petrovitsj. – Hans hustru er russisk, eller mer korrekt, georgierinne. For å være helt korrekt – hun er georgisk fyrstinne, en fortryllende skjønnhet, men kanskje litt tynn, etter min smak … − Hvordan vet De dette? spurte Artjom, han var plutselig blitt overraskende interessert. − Hør her, Artjom! Vasilij Petrovitsj løftet mykt sin gråhårete hånd, som om han ville stagge samtalepartneren i hans iver. – For ikke så lenge siden bestemte herr Violjar seg for å reise innom sin hustrus hjemland på besøk, han ville smake det georgiske kjøkken og så videre. Istedenfor ble han arrestert av GPU i Tiflis og transportert hit. Vi burde ha forhørt oss hos kompanisjefen vår om hva dette egentlig gjaldt, men jeg forsøker å unngå å treffe Kutsjerava om det ikke er strengt tatt nødvendig. − Men kona da? Artjom var like ivrig. − Konen er også her, Vasilij Petrovitsj fortsatte nå hviskende, for de nærmet seg Brusilov, som rolig og med stor verdighet lyttet til samtalepartneren, den heftig gestikulerende Violjar. Samtalen foregikk på engelsk. – Men hun er selvfølgelig i kvinnebrakken.

De tidde et øyeblikk idet de passerte de to. − Men der er han som jeg søker. Vasilij Petrovitsj ble glad. – Vår gode fader har lovet oss rømme med løk.

43

zakhar prilepin

Artjom rakk å tenke over for et godt uttrykk det var, «vår gode fader», men det at rømme med løk ble nevnt, virket enda sterkere, og han kjente hvordan han øyeblikkelig fikk vann i munnen. Han syntes selv det rett og slett var komisk, det var som om han ikke var et menneske, men en slags hund. − Fader Ioann! sa Vasilij Petrovitsj.

Imot dem kom en høy, smilende mann i prestekjortel, med stort, velkjemmet rødlig skjegg og langt, bølget, ikke helt rent hår. Han var tydelig ikke ung, men fremdeles en vakker mann: Neseryggen var smal og lett buet, ørene små, kinnene litt innfalne og øyenbrynene svakt markert, han myste godslig mot dem.

Vasilij Petrovitsj bøyde seg til hilsen, fader Ioann gjorde med en rask bevegelse korsets tegn over issen hans og holdt frem en mager, fregnet hånd så han kunne kysse den.

Artjom var ingen kirkegjenger, da det lå i hans natur å være ikketroende, og han la merke til at det i denne bevegelsen ikke var det minste snev av noen ydmykelse av menneskelig verdighet, men noe helt motsatt, noe som nettopp løftet Vasilij Petrovitsj opp.

Med varm forundring grep Artjom seg i å tenke at han også gjerne ville ha kysset denne hånden, og det var ikke engang stolthet som holdt ham fra det, bare frykten for å gjøre det på en gal måte. Han ble stående litt på avstand, men fader Ioann hilste også ham med et vennlig nikk, og i denne gesten lå det ikke noe som kunne fornærme Artjom.

Det vil si, presten sa ikke til ham: Det er greit at du ikke kom bort for å bli velsignet, jeg forstår at det er vanskelig, ja likefrem farlig i denne tunge tiden. Nei, presten hilste på ham på en måte som om ikke noe spesielt hadde hendt og han utvilsomt var glad for å hilse på Artjom, som helt sikkert var en god og snill ung mann. − Hvordan har De det, fader Ioann? spurte Vasilij Petrovitsj. − Ved Guds miskunn holder jeg meg frisk, svarte den andre meget alvorlig og fortsatte som om han ikke snakket om sin egen kropp, men om noe som var atskilt fra ham og som han på fornøyelig vis var satt til å holde øye med. – Alle lemmer virker uten gjenstridighet og uten smerte. Jeg har fått en slags verkekul på det ene kneet, men ved Guds hjelp går den nok vekk igjen av seg selv. Og det at det stundom er en kulde i hjertet − jo, det er lettere å overleve vinteren i hjertet enn vinteren på Solovki. Hjertet kan, om det bare søker, finne tilflukt i kjær44

klosteret

ligheten fra Ham som ble korsfestet for oss, men når vi går barbent og stivner i korsryggen, kan vi ikke rømme så langt her. Fader Ioann brast i latter, Vasilij Petrovitsj stemte i og lo, og Artjom måtte også smile: ikke så mye over det som ble sagt, som av den fortryllelsen som lå i hvert ord fra den gode faders munn. − Men vi må huske det, mine kjære … Fader Ioann haltet lett når han gikk, og idet han uttalte dette, så han på Artjom, som gikk til høyre for ham, og i samme nå kastet han et blikk på Vasilij Petrovitsj, som gikk på hans venstre side. – Helvetets krefter og sovjetmakten er ikke alltid ett og det samme. Vi kjemper ikke mot mennesker, men mot immateriell ondskap og det ondes ånder. Det er ikke i seg selv noe ondt i livet under sovjetmakten hvis det ikke blir forlangt at man skal fornekte troen. Du er forpliktet til å forsvare Det hellige Russland – det som før kaltes Rus – av den grunn at Rus ikke er forsvunnet, det ligger her under føttene på oss og varmer seg ved vår lunkne omsorg. Vi må bare ikke glemme selve dette ordet: russisk. Alt annet er jordisk forfengelighet. Dere kan være med i et kolkhoz eller et annet kollektiv – hva skulle være så galt i det? – hovedsaken er dere ikke vanærer Kristi navn. Det er en leder for leiren, det er en leder for landet, og det er en leder for livet – hver av dem har sitt arbeid, og sin tunge oppgave. Leirsjefen vet kanskje ikke noe om sjefen for livet, om han aldri så meget har hundre tsjekister og et vaktregiment til å hjelpe seg, Informasjonsavdelingen, leiremølla og straffecellen i Sekira-kirken i bakhånd. Sjefen for livet husker til gjengjeld på alle, på oss også. Ikke knurr, hold ut til slutt – når vi bærer sorger uten å knurre, går vi rett i favnen på livets sjef, og hans kjærlige omsorg blir renere og lysere enn alle jordiske goder, som forsvinner så raskt, og er så meningsløse.

Artjom lyttet til hvert eneste ord fader Ioann uttalte: Det som beroliget ham, var ikke at han med ett oppdaget noen vektig sannhet, det var selve flettverket av ord.

Det eneste som distraherte ham, var at en svart mann plutselig gikk forbi: med tykke lepper, kullsvart, en høy mann – han smilte til Artjom og viste sin flotte tanngard, der det manglet en fortann. − Det er saker og bekymringer som martrer oss, sa fader Ioann og myste mildt, som i sollys. – Den av fangene som her har klort seg til en fast plass ved et kansellibord som til en flåte på havet, for ham er det enklere. De som vrir og skaper seg på teaterscenen, for dem er det også 45

zakhar prilepin

lettere, de får mat for å holde på med det de liker best. Men de som har havnet i det alminnelige tungarbeidet, for dem er det sannelig i tyngste laget. Vår langhårete stamme – fader Ioann ristet på sin lett bølgende hårmanke og lo lavt − for oss er det vanlig å havne som ledere og vakter, siden vi ikke har for vane å stjele. Ikke alle er så heldige, ingen tvil om det! Dessuten er det mange av de stakkars menneskene som havner her som ikke tar vare på sine brødre i ulykken, men tvert imot legger ytterligere byrder på dem som er like svake og fornedrede som dem selv. Men Kristi flamme flakker uten å slukne, snart i en angiver, snart i en elendig utmagret fange, snart i en som sitter i straffecelle. Men uansett hvilke bekymringer vi måtte ha, husk på at enda før han var født, spådde han for oss gjennom profeten Jesaja: «Hvem jeg vil se på? Det er bare den saktmodige og tause!» Gå med faste skritt gjennom livet, men ha alltid saktmodighet og ærefrykt overfor dem som til enhver tid yter sin velsignede hjelp til alle som tjener Ham! Artjom snudde seg bort mens Vasilij Petrovitsj bød fader Ioann på bær, og presten i sin tur overrakte Vasilij Petrovitsj sin lille pakke.

På tilbakeveien var de nesten muntre, førte en snublende samtale og snublet selv også, fylt opp som de var av en lattermild, nesten gutteaktig glede. Ikke engang de innpåslitne, skrikende måkene som hele tiden seilte over hodet på dem, ødela det gode humøret deres.

De møtte en kvinne som ennå så ganske bra ut, hun var omkring de førti, hadde på seg et sjal, brukbare sko, herrebukser og herrejakke som hun gikk og holdt sammen over brystet. Artjom så nøye på henne helt til de var gått forbi hverandre.

Over hovedporten var det blitt festet en enorm plakat med påskriften: «Vi viser jorden en ny vei. Arbeidet skal være verdens herre!» − Han må ha blitt inspirert av samtalen vår … sa Vasilij Petrovitsj og siktet til Ejkhmanis. – Om munkene som frelste seg i arbeid? − Tror De det? svarte Artjom. – Neppe …

Mot dem kom Moisej Solomonovitsj gående, han gikk først i taushet, men noen skritt før han nådde Artjom og Vasilij Petrovitsj, begynte han plutselig å synge – uten ord, det var som om han ennå ikke hadde funnet ordene, men musikken allerede var oppstått.

De smilte til hverandre og gikk hver sin vei – de kunne ikke akkurat stemme i, heller. − Jeg sverger, hvisket Artjom til Vasilij Petrovitsj. − Han merker når 46

klosteret

det er mat! Han begynner alltid å synge når han kommer i nærheten av mat. − Hvor har De det fra? spurte Vasilij Petrovitsj, og tok et bedre grep om den lille pakken.

Stiene inne i klosteret var strødd med sand, overalt var det rosenbed, og noen av fangene hadde fått som sin oppgave å stelle dem. Iblant forestilte Artjom seg en samtale omtrent som denne: «Har du vært på straffarbeid på Solovki? Hva drev du med der? – Jeg plantet sjeldne rosesorter! – Å, det forbannede bolsjevistiske åket!»

I et av de sentrale bedene var det lagt en hvit elefant av hvite steiner.

Ordet for elefant, ‘slon’, var også forbokstavene til leiren: SLON – det stod for «Solovetskije lagerja osobogo naznatsjenija», Spesialleirene på Solovki. *** For ikke å hisse opp blatnojene i kompaniet med dette festmåltidet, for å slippe å dele med andre og medvirke til ny sangerinspirasjon for Moisej Solomonvitsj, kom Vasilij Petrovitsj med en strålende plan for aftensmaten: De skulle spise i munkecellen hos en hvitegardist han kjente. − Burtsev kommer også, og de har også noe å spandere på oss, vi skal lage fest. Vasilij Petrovitsj var oppglødd og ivrig, som om han skulle på stevnemøte. – Er det ikke en eller annen høytidsdag i dag, Artjom? Fortrinnsvis en som ikke bolsjevikene har innstiftet? spurte han og bøyde seg mot Artjom. Idet han fjernet seg, blunket han til ham på betagende vis.

Etter Artjoms oppfatning var Vasilij Petrovitsj en nesten ideell representant for den russiske intelligentsia, en type det ennå var uvisst om ville overleve i Sovjet-Russland: godlynt og vidsynt, med finmasket sans for humor. Det eneste skjellsordet han tok i sin munn var det helt ukjente ‘finkenettlus’. Han var en smule naiv og litt henfallen til sentimentalitet, men hadde samtidig en medfødt selvrespekt.

Kameratskapet mellom dem, som ikke uten videre lot seg forklare, var oppstått under ikke helt sedvanlige omstendigheter.

Ennå mens han var i trettende kompani, hadde Artjom mottatt den første pakken fra moren.

47

zakhar prilepin

Han hadde allerede vært vitne til at blatnojene tok fra de andre fangene matvarer eller ting som de tok med seg inn i kompaniet, og mens han gikk tilbake til kompaniet, gnog på en hestepølse han hadde fått og slukte store biter av den, tenkte han mørke tanker om hva han skulle finne på.

Det var første gang Vasilij Petrovitsj dukket opp for øynene på ham.

Tolvte og trettende kompani var naboer, de var forlagt i forskjellige rom i én og samme kirke. −Jeg ser at De er i tvil, unge mann, sa han etter å ha presentert seg.

– De er visst i karantenekompaniet? En del av den fangetransporten De kom med, ble avkledd allerede på veien hit, i lasterommet på dampskipet «Gleb Bokij». Resten blir avkledd og plyndret når de er på plass i kompaniet sitt. Jeg måtte også gjennom alt det der i sin tid. Men jeg har et enkelt tilbud til Dem. Det er vanskelig for meg å bevise at jeg har ærlige hensikter, ja, det er direkte umulig. Å kysse et kors i våre dager er ikke den mest overbevisende gest, og et bolsjevikæresord kan jeg ikke gi Dem, da jeg ikke er bolsjevik. Men jeg vet hvordan De skal klare å få beholde den pakken. Vil De høre?

Artjom tenkte litt og nikket så, idet han klemte den lille sekken han hadde fylt opp med godsakene fra moren, enda fastere inntil seg. − Hvis De overlater pakken i min varetekt, skal jeg igjen skjule den inne hos en meget god bekjent – herr biskop Pjotr, som er leder for depotet i Første avdeling. Han vil ta hånd om matvarene Deres og sørge for at De får beholde alt. De kan henvende Dem til meg for å hente det De trenger av dem, hver kveld, etter aftens og frem til kveldsappellen.

Artjom tok sin nye bekjente i øyesyn en liten stund og bestemte seg brått for å stole på ham. − Hva blir jeg Dem skyldig for dette? spurte Artjom uten å si noe mer. − Det skal vi nok bli enige om, svarte Vasilij Petrovitsj saktmodig.

Artjom utsatte det ikke, men gikk etter aftensmaten neste dag og fant Vasilij Petrovitsj. Han forlangte ikke noen belønning, men Artjom spanderte selvfølgelig litt tørket mort. Særlig fordi ingen hadde vært i pakken, så det ut til. Artjom hadde glefset i seg pølsen den første dagen, men han hadde tellet hvor mange tørkede mort det var, og posene med sukker og tørket frukt hadde han knyttet med en spesiell knute han 48

klosteret

kunne, og han ville helt sikkert ha lagt merke til det, om de hadde vært knyttet igjen annerledes.

Denne gangen hadde de en utførlig samtale.

Artjom kunne selvsagt anta at Vasilij Petrovitsj ønsket å bli kjent med ham i påvente av neste pakke, men en påtrengende menneskelig følelse overbeviste ham om at det ikke var slik. Her, tenkte han, er det rett og slett snakk om gjensidig sympati, for hvorfor skulle han ikke ha et godt forhold til Artjom – han hadde jo et godt forhold til seg selv.

«Dessuten må alle forsøke å leve her». Artjom avsluttet sine refleksjoner om denne saken. «Er det virkelig intelligentsiaen som skal krepere først av alle?»

Senere ble Artjom overført fra karantenekompaniet til tolvte kompani, og samme dag var det en alminnelig forbryter som ble sluppet ut før tiden. Han hadde hatt sin soveplass i køya over Vasilij Petrovitsj, og den tomme plassen inntok Artjom.

Neste pakke som kom, skjulte han også ved Vasilij Petrovitsjs hjelp, og han delte med ham denne gangen også.

En gang de var ute og plukket bær, og de hadde hvilepause, fortalte han Artjom i korte trekk historien om hvordan han hadde havnet på Solovki.

I 1924 hadde Vasilij Petrovitsj noen ganger via gamle bekjentskaper havnet på aftenarrangementer i den franske ambassaden. Den ferske fortiden under krigskommunismen da det halvveis var hungersnød, hadde lært alle å spise når de kunne, og hos franskmennene var det servering.

Vasilij Petrovitsj klaget likevel: «De dekker bordet vakkert, men rare maten er det nå ikke».

Han gikk dit en gang, to, og den tredje gangen, da han var på hjemvei, ble han bedt om å stige inn i en bil og kjørt direkte til OGPU. De avgjorde at han var fransk spion, enda etterforskningen var fullstendig idiotisk, de kunne overhodet ikke bevise noe som helst. − Fy for skam! hisset Vasilij Petrovitsj seg opp, men resultatet ble tyngende nok: paragraf 58, sjette ledd – spionasje. − Men hva har De gjort, da? spurte Vasilij Petrovitsj Artjom den gangen. Han gned seg i hendene, som om Artjom skulle til å spandere noe på ham, for eksempel kokte poteter.

49

zakhar prilepin

− Drakk surmelk hos kjerringa til en annen mann, fikk av pisken og havnet i Sibiriens land. Artjom ville fleipe det bort. − Artjom, det er det samme for meg, men De skal vite at her er det ikke slik det foregår, sa Vasilij Petrovitsj. Han var litt tilgjort streng i stemmen, som en god lærer. – Hvis for eksempel noen av blatnojene skulle spørre Dem om hvorfor De har havnet på Solovki, da må De svare. Og ellers, fortalte De ikke om hvilken paragraf De har under etterforskningen, mens De satt på celle? På cellen er det vanskelig å holde munn – de andre kunne tro at De var plantet der. − Det ville vært for dumt, sa Artjom. – Den som er plantet, vil jo nettopp komme med de nydeligste løgner. − Men er De virkelig en alminnelig forbryter, da? Vasilij Petrovitsj gav seg ikke. – De ser jo ut som en gjennomført kontrarevolusjonær, en typisk sådan. Jeg kan ikke tro at De er i stand til å stjele!

Artjom nikket med et lite hånflir, men sa fremdeles ingenting. Han gikk uten å se seg tilbake, levde uten å se seg tilbake, han hadde ungdommens djervhet og lettsindighet. Skjebnen har skjenket begeret fullt – nå lever jeg i unåde. Hovedsaken nå er aldri å nevne far, ellers blir jeg tæret opp av skam, og min sjel vil sprenges. − Ja, og De snakker også stort sett med kontrarevolusjonære, fortsatte Vasilij Petrovitsj, mens han kikket bort på Artjom. − Jeg snakker med folk som er normale, svarte Artjom, siden det ble forventet at han skulle svare et eller annet. − Og hvordan forholder så et normalt menneske seg til bolsjevikene?

Vasilij Petrovitsj stilte et uventet spørsmål. − Jeg har en lillebror som er pionér og svært opptatt av å ta vare på det røde tørklet sitt. Men selv har jeg ikke noe med bolsjevikene å gjøre. Er de kommet, ja, så er de kommet. De får bare holde på. Artjom uttalte ord for ord med ettertenksomhet, på en måte som var helt utypisk for ham. *** Mens Vasilij Petrovitsj skar opp løk, så Artjom seg om i munkecellen.

Han var oppriktig forbauset.

Det var høyt under det hvitkalkede taket. Gulvet var av planker som var blitt malt brune for ikke så lenge siden. Vinduet var nesten i manns50

klosteret

høyde og blankpusset. Det var bare to sengebenker der inne. Den ene var ikke redd opp – der var det bare plankebord. Men på den andre lå et sengeteppe med en tiger på, det stakk frem et snøhvitt laken, puten var banket og satt opp og duftet visst godt. Over sengen var det en liten hylle med bøker: noen engelske romaner, Racine, en eller annen Leonov, der det lå et bokmerke ved fortellingen «Tyven» ikke så langt fra begynnelsen av boken, Dostojevskij, Merezjkovskij og Blok – som Artjom øyeblikkelig kastet seg over og åpnet med en følelse av at det lå et personlig brev til ham der.

Han leste noen linjer og lukket så øynene for å undersøke om han husket hvordan det gikk videre, og det husket han. Han satte varsomt bindet på plass igjen.

Bordet var dekket med en duk, på bordet stod en elektrisk lampe med skjerm dekorert med en akvarell. I hjørnet hang en ikon med lampe foran, på en spiker et sølvkors. Artjom berørte det så vidt og hostet litt.

I vindusnisjen stod det et fotografi av en kvinne, og en hvit porselenshund med sorte flekker, der det var gått et skår av den krumme halen.

«Slik går det altså an å leve i en leir, tenkte Artjom. – Dette blir noe det går an å tenke tilbake på siden …» − Ja, Artjom, joda, slik går det an å leve i en leir, bekreftet Vasilij Petrovitsj.

Artjom ville aldri ha trodd at han kunne ha uttalt den siste tanken høyt − han var jo et ungt menneske uten den minste antydning til glemsomhet, men han nølte likevel et øyeblikk. − Ja, jo, sa han da han hadde tatt seg sammen. – Ikke vanskelig å se det. Men hva med Burtsev? Hvor er han?

Vasilij Petrovitsj svarte ikke, men tok hjemmevant en skål ut av det hjemmesnekrede skapet og helte opp rømmen i den.

Da Artjom hadde studert innredningen, satte han seg til rette på en kraftig krakk mellom bordet og vinduet. Han forsøkte å la være å stirre på Vasilij Petrovitsj som med kniven skjøv løk ned i skålen og begynte å røre alt sammen med en stor skje, mens han en gang i blant drysset litt salt oppi − åh, som han hadde lyst til å slikke den skjeen!

Artjom grep porselenshunden, snudde opp og ned på den mellom hendene og strøk fingeren over kanten der halen var brukket av, mens han hele tiden satt og svelget spytt.

51

zakhar prilepin

− Akk, Artjom, jeg var så glad i å gi hunden min mat. Vasilij Petrovitsj rettet seg opp og pusset nesen lyrisk, han gned seg i øyet med knyttneven. – Jeg er slett ingen jeger, det er mer … for syns skyld.

Geværet på skulderen, og ut i skogen. Jeg får øye på en fugl, slenger opp børsen, og den blir skremt og flyr opp, og jeg skjeller: «Åh, fanden! Fanden ta, Fet» − jeg kalte hunden min Fet, om det nå var på fleip eller av kjærlighet til dikteren Afanasij Fet, jeg vet ikke hva det var mest av … Mezernitskij hadde da forresten Fet her? Vasilij Petrovitsj kastet et raskt blikk bort på bokhyllen, men glemte i det samme hvorfor han gjorde det.

Han snakket som han pleide, hoppet fra det ene til det andre, men Artjom forstod alt, det var ikke noe som var vanskelig å forstå. − Jeg skjenner sånn på hunden, fortalte Vasilij Petrovitsj videre, − at man skulle tro jeg virkelig hadde hatt til hensikt å skyte. Og Fet-gutten er liksom også ergerlig, jeg kan se det på snuten hans, han føler med meg. Neste gang har jeg lært, og jeg løfter løpet he-e-elt sakte. Fet holder seg også i ro – hele han er full av forventning! Jeg ser på denne fuglen, og vet De, jeg har ikke krefter til å trykke på avtrekkeren. For å være helt ærlig har jeg som regel ikke ladet våpenet. Men når du løfter løpet og sikter – da kjennes det som om du har ladet det. Og du føler ubehaget i sjelen, den skjelver.

Artjom satte hunden tilbake på plass og tok opp portrettet av kvinnen, ikke så mye for å betrakte hennes noe tvilsomme ynde – «kan det være moren hans, tro?» − som for å forsøke å fange inn de siste solstrålene og la en solflekk danse på veggen. − Og dette varer kanskje et minutt, helst mindre – det er nemlig tungt å stå og holde geværet opp et helt minutt. Fet holder selvfølgelig ikke ut, han setter i å bjeffe. Om det er på meg eller på fuglen, det aner jeg ikke. Fuglen flyr opp igjen … Jeg må le, og blir så lett til sinns. Det kjennes som om jeg har sluppet fuglen ut av fangenskap.

«Det var da en ganske banal historie …» tenkte Artjom, men uten å føle irritasjon, han løftet iblant blikket og nikket med et smil til Vasilij Petrovitsj. − Og så kommer vi hjem, fortalte han videre, − sultne, langs vår egen sti så ikke landsbyfolkene skal se at jeg ikke har noe bytte med meg, skjønt de forstod alltid hvorledes det var fatt … Nadja har allerede klar aftensmat til oss – til meg har hun komponert en rett, og til Fet funnet 52

klosteret

noe av restene fra gårsdagen … Her måtte Vasilij Petrovitsj plutselig harke litt, han var taus noen sekunder. – Jeg heller litt av gårsdagens kålsuppe i skålen hans, bryter litt brød oppi og for eksempel litt stekt lever, jeg unner ham det, og over det hele knekker jeg et egg – han var pussig nok glad i rått egg, forstår De … Jeg går ut til ham med skålen, der sitter han og venter … Jeg setter skålen foran ham – han sitter og ser … Det er som om han sjenerer seg for å spise når jeg er der. Eller kanskje er det helt annen følelse. Jeg går litt unna og sier: «Bare spis, vennen, spis!» Da begynner han liksom litt motvillig, som om det er første gang, å gå omkring skålen og snuse på den fra flere kanter.

Artjom satt stadig og svelget spytt: Hadde han åpnet munnen, ville det plasket ut på duken.

«Rart, jeg aldri har tenkt på det», Artjom så det for seg mer enn han tenkte det. «Det smaker sikkert nydelig: Borsjtsj, med biter av stekt lever i, og brødbiter oppi der som man klemmer med skjeen sånn at de suger til seg suppen … Og på toppen knekke to eller helst tre hønseegg så de renner utover brødet, og blander seg med borsjtsjen her og der, mens eggeplommene blir liggende på overflaten … Tenk å sitte og kjenne duften av det et øyeblikk og så kaste seg over det og spise, sluke leverbiter med kål og brød og egg …» − Artjom, hører De etter? Vasilij Petrovitsj ropte til ham. − Faen ta Dem. Det var så vidt Artjom orket å svare. – La oss nå spise snart. Hvor er verten hen? Hva var det De sa – Mezernitskij? *** Den første som kom inn, var Burtsev. Han nikket til Artjom som til en god bekjent, skjønt de i løpet av den halvannen måneden som var gått, ikke hadde vekslet noen ord i det hele tatt, de hadde ikke hatt behov for det.

Men denne pent innredede munkecellen fikk alle de som kom inn, til å føle seg nærmere hverandre. De følte seg som om de var utvalgt og hadde fått del i alt dette – i denne rene maten, det feide og nyvaskete gulvet, den skinnende puten, den rene duken og hunden av porselen.

Artjom visste av det Vasilij Petrovitsj hadde fortalt, at Burtsev etter borgerkrigen hadde arbeidet i et varietéteater, deretter hadde han hatt 53

zakhar prilepin

en administrativ stilling et sted. Omstendighetene rundt det at han ble arrestert, hadde han ikke sagt mye om.

For det meste pleide han å være nokså taus. Hvis det ble tid til det, leste han gjerne noe enkelt fra klosterbiblioteket, men Artjom hadde rukket å legge merke til og forundre seg over at Burtsev, dersom noen i hans nærvær innledet en samtale om et interessant emne, eller noen tok sjansen på å henvende seg direkte til ham, iblant førte samtaler om de forskjelligste temaer: fra Isadora Duncans koreografikunst og forskjellen mellom Arktis og Antarktis til korrespondansen mellom Konstantin Leontjev og Solovjov, eller Brjusovs åpenbare fortrinn fremfor Balmont – det var for øvrig et tema som naturlig nok Afanasijev brakte på bane. Sist hadde Burtsev forbauset Vasilij Petrovitsj med overraskende kunnskaper om bærplukking og jakt. Han hadde meddelt at der det vokser multer, burde man jakte på lirype, og der det var tyttebær, kunne man lete etter tiur, skjønt i tyttebærområder kunne man like gjerne støte på en bjørn. Vasilij Petrovitsj satte i en så hjertelig latter da han kom med denne gravalvorlige bemerkningen om bjørnen, at Burtsev hadde alle mulige sjanser til å komme med i bærplukkerbrigaden, men det hadde han selv ikke lyst til.

Sivtsev, som var like ved siden av dem og hørte denne samtalen, fortalte straks at han ved fronten hadde sett en bjørn som et artillerikompani hadde lært opp til å lange ammunisjon, men Vasilij Petrovitsj tok likevel ikke ham med til bærplukkingen. Burtsev fortsatte heller ikke med bjørnetemaet.

Mens Artjom satt der og lyttet i all hemmelighet til Burtsevs rolige fortelling, fikk han rede på at multer modnes omvendt: De går fra å være røde til å bli ravgule, og hannblomstene hos multer gir større bær enn hunnblomstene, og også at tyttebærlyng kan overleve et og annet eiketre, for den kan leve og bli tre hundre år gammel.

Artjom ville vært mer interessert i å høre om Brjusov og Balmont enn om bær: Balmont var den eneste poeten som moren hans likte, men han fikk seg foreløpig ikke til å gå bort til Burtsev. Det virket ganske absurd, det hele – å sitte og spise torsk og deretter gå inn langs rekkene med køyer og så plutselig spørre interessert: Forresten, De snakket jo i går om symbolistene …

Dessuten fremstod Burtsev som et i bunn og grunn godt menneske.

Til tross for at han i det ytre virket både avmålt og dyster, hadde han 54

klosteret

forleden dag stemt i en jødisk sang som Moisej Solomonovitsj sang – det fikk endog Moisej Solomonovitsj til å tie av forbauselse. − Mezernitskij er på vei, han bad oss dekke bordet, sa Burtsev.

– Men hvor har han …

Burtsev åpnet en malt trekasse som stod like ved vinduet – Artjom kjente straks duften av noe spiselig. − I dag har vi spekk med hvitt brød til, sa Burtsev liketil. − Dere kjenner vel hverandre ganske godt? spurte Vasilij Petrovitsj i det samme, enten han nå henvendte seg til Burtsev og mente Artjom, eller omvendt: Følgen var at de begge nok en gang så hverandre i øynene med rolig sympati – og i dette korte øyekastet lå den unge mannens varme ironi overfor den geskjeftige eldre kameraten. Det inneholdt også en selvskreven avtale om at å forklare Vasilij Petrovitsj årsakene til at de kjente hverandre såvidt, det hadde ingen hensikt, særlig fordi det ikke var noen som kjente til disse årsakene – det hadde bare blitt slik. − Dette er Artjom, fortsatte Vasilij Petrovitsj, han hadde ikke lagt merke til blikkvekslingen deres. – En snill, raus og sterk ung mann, ved siden av alt annet en utmerket sjauer, hemmelig poesidyrker og ganske enkelt en flink fyr; dere vil komme godt overens!

Artjom hadde under hele denne presentasjonen stirret i bordet, han satt og tygget skeptisk uten å ha noe i munnen, men ikke noe av det hadde virkning på Vasilij Petrovitsj. − Vårt Solovki er et underlig sted! sa han. – Det er det merkeligste fengselet i verden. Ikke nok med det: Her tror vi at verden er enorm og forunderlig, fylt av hemmeligheter og fortryllelser, gru og ynde, men vi kan støtte oss på resonnementer som lar oss anta at i dag, i denne tiden, er Solovki det mest ualminnelige stedet menneskeheten kjenner til! Intet her lar seg forklare! Artjom, vet De det, at det en gang i vinter var tredve mann som var på tømmerhugst, og fordi de ikke hadde oppfylt kvoten sin, ble de etterlatt i skogen, og der frøs de ihjel, alle mann? Eller at det var tre hjemløse guttunger her som hadde drept og spist en av de stedlige solovkimåkene, og med Ejkhmanis’ vitende og vilje ble de satt ut «til myggen», de ble bundet nakne til hvert sitt tre?

Guttene ble selvfølgelig snart sluppet løs igjen, de overlevde, men de kommer resten av livet til å ha svarte arr etter insektstikkene. Den leirsjefen vår er svært glad i floraen og faunaen her. Vet De at det er orga55

zakhar prilepin

nisert en biologisk stasjon her, som studerer dypet av Kvitsjøen? Og at Ejkhmanis har bestemt at fangene skal oppdrette Newfoundland-sel, blårev, chinchillakaniner, sølvrev, rødrev og kanadisk sølvrev, noe de gjør med hell? At det er en meteorologisk stasjon her? I en fangeleir, Artjom! Der det også arbeider fanger!

Artjom trakk på skuldrene, han var ikke særlig overrasket – han var nesten likeglad med alt: myggen, revene, værstasjonen … Rømme med løk, derimot! − Vel vel, men vet De det, sa Vasilij Petrovitsj, − at i et tidligere hotell i Petrograd, bak Byledelsen, bor det i første etasje munker fra Solovki som nå er frie arbeidere, og i annen etasje bor det tsjekister. Og disse er venner! De går på besøk til hverandre!

Det var slik det var da hvite mennesker kom seilende til den nye verden og til å begynne med gikk på besøk til de innfødte. Men senere, hvis disse ikke viste noe ønske om å la seg døpe og dele på gullet sitt, brente de bosetningene deres og jaget dem med hunder … slike hunder som indianerne aldri hadde sett før – kan De forestille dem hvor grusomt det var for disse ville! sa Burtsev. Det var ingen harme i det han sa, han satt med tydelig fornøyelse og skar spekket opp i løvtynne skiver. Ved de siste ordene løftet han hodet og smilte til ham som stille var kommet inn i cellen og hadde stilt seg bak ryggen på Artjom.

Det var Mezernitskij. Han nikket fort til Artjom, som for å si: Sitt ned, sitt ned – så lo han litt og grep inn i samtalen: – Forskjellen er bare at de ikke ønsket å begynne med å la seg døpe, mens munkene våre, de ønsker ikke å slutte med det.

– Men herr Mezernitskij, synes De virkelig det er noe å spøke med?!

Vasilij Petrovitsj slo hendene sammen.

– Kamerat Mezernitskij, rettet den andre. – Musiker i hornorkesteret Mezernitskij, jeg har den ære! Uten overgang fortsatte han å snakke: – Godt, her skal dere få et annet eksempel: Vasilij Petrovitsj er sikkert i gang med temaet Solovkis paradokser. Synes De ikke det er fornøyelig at i det landet der kommunismen har seiret, i den første konsentrasjonsleiren staten har opprettet, er halvparten av de administrative stillingene besatt med kommunistenes hovedfiender – hvitegardistoffiserer? Og biskoper og erkebiskoper som stadig vekk blir mistenkt for å drive antisovjetisk virksomhet, de forvalter bolsjevikenes og leirens eiendeler! Jeg, fenrik Mezernitskij, spiller trompet for 56

klosteret

dem, ganske enkelt fordi de selv aldri har lært det, og bare fordi jeg kan dette, lar de meg slippe unna det alminnelige tungarbeidet. Vet De hva jeg vil si? Jeg vil si at det er meningsløst å kjempe mot sovjetmakten. De kan jo ingenting selv! Gradvis, skritt for skritt, kommer vi til å erstatte dem i alle ting, overalt – fra teaterscenene til Kreml.

Burtsev kastet et megetsigende blikk mot døren, men Mezernitskij bare viftet med hånden: – Ingen fare! Så sent som i går sa jeg det samme til Ejkhmanis personlig.

– Det er din sak, hva du sa og ikke sa, men kjernen i dette er at det er lettsindig, svarte Burtsev uten den minste irritasjon, faktisk med et smil. – Du har vært her i tre år, min venn, og har fått virkeligheten på avstand. Du vet best hvordan det står til med blåserne, men når det gjelder økonomi og drift, er de da i gang med å lære seg et og annet …

– Jeg vet ikke det, jeg vet ikke det, avbrøt Mezernitskij, som aller helst ville snakke selv. – Legg merke til følgende, kjære gjester: Av offiserer er Burtsev den eneste som går på alminnelig arbeid, og det skyldes, unnskyld, mon chèr, det skyldes at han er så idiotisk sta, mens de andre … Her begynte Mezernitskij å telle på fingrene mens han snakket, – inspektør i forsyningsavdelingen, leireldste, telefoningeniør, agronom, to produksjonssjefer og to verkstedsformenn! Og det er ikke alt, det er ikke alt! På jernbanen er det våre folk! På kraftstasjonen er det våre folk! På trykkeriet er det våre folk! På radiosenderen – er det våre folk! Det er våre som driver med topografi! Til og med revegården er det våre som driver!

– Ja, det er ubegripelig hvordan vi kunne tape for bolsjevikene når vi har så mange talenter, bemerket Burtsev lavt, ikke henvendt til noen.

– Og det har seg slik, sa Mezernitskij, igjen uten å vise de andre noen oppmerksomhet, – tenk på det at fra 1920 har jeg vært absolutt apolitisk. Kommandoen i Den hvite garde har ved sin tåpelige og gemene opptreden forsonet meg med bolsjevikene en gang for alle. Hvorfor skal vi vel fornekte virkeligheten? Solovki er et speilbilde av Russland, og det som i et forstørrelsesglass – naturlig, ubehagelig, tydelig!

Burtsev svarte ikke, men ble sittende fortenkt og bite seg i leppen.

Han var ferdig med å skjære opp brød og så ut over bordet som om det var et kart over kamphandlinger som nettopp var begynt med stort hell.

57

zakhar prilepin

Artjom kastet kjapt noen forskende blikk på dem – Mezernitskij og Burtsev.

Burtsev var liten og hjulbeint, hadde lett bølget mørkeblondt hår, svarte øyne og smale lepper. Han hadde tynne fingre, og håndleddene var også tynne, noe som virket underlig på et menneske som var ute på alminnelig arbeid, selv om han ikke hadde vært det så lenge: Så vidt Artjom kunne huske, var Burtsev kommet til Solovki en måned før ham selv, med den første fangetransporten om våren.

Mezernitskij var høy og lut, hadde rett og litt fettet hår, han snufset stadig, omtrent som et menneske som ligger under for kokain – noe det var umulig å mistenke ham for her på Solovki. Han gestikulerte variert, Artjom la merke til at det var lenge siden han hadde klippet neglene.

Det ble ekstra tydelig da Mezernitskij holdt en hvit spekkskive som var myknet i det varme rommet, fast under en negl med svart sørgerand. *** Diskusjonen tok snart slutt: Rømmen med løk, det hvite brødet og spekket gjorde at freden senket seg over dem alle.

Det aller vanskeligste var å spise sakte. Artjom la merke til at det ikke bare han som hadde det slik.

Etterpå fant Vasilij Petrovitsj og Burtsev på at de ville spille dam: Den første lot seg merkbart hisse opp av partiet, den andre var nærmest likegyldig med styrkeforholdet på brettet. Mezernitskij spilte mandolin, og slett ikke dårlig. Artjom halvt lå på den køya som ikke var oppredd, og bare nøt tilværelsen. Innimellom tenkte han: «… For noen fine mennesker, som jeg har lyst til å være til nytte for dem …», men for det meste satt han og nesten slumret inn, men våknet hele tiden av at en og samme utrettelige flue satte seg i ansiktet hans.

Det falt en loppe ut av jakkeermet hans og ned på planken: Artjom var lynrask med å knuse den. … Da de var i ferd med å ta farvel med Mezernitskij og var på vei ut i gården, støtte de på de som kom fra teateret, opprømt og røde i kinnene. Noen diskuterte selvfølgelig forestillingen, andre tenkte allerede på morgendagens arbeid og hadde det travelt med å komme seg inn og sove, men stort sett fikk man den samme merkverdige følelsen som all58

klosteret

tid: Her gikk fangene omkring midt blant leirledelsen og de frivillige arbeiderne, det var kvinner med sminke å se, noen av dem kledt etter siste mote, og det var også menn som heller ikke var kledd i filler.

Da Vasilij Petrovitsj fikk øye på teaterpublikummet, gikk han raskt inn til kompaniet, nesten før han hadde sagt skikkelig farvel. Burtsev tente seg i all hast en røyk og nikket til Artjom som om de ikke hadde hatt den tause opplevelsen av gjensidig sympati inne på munkecellen.

Til gjengjeld dukket Afanasijev opp. Han hadde sovet ut etter døgnvakten sin og så meget tilfreds ut.

Han var rødhåret og bustet på håret, hadde litt stor munn og passet i det hele tatt til å være i godt humør.

– Har De vært på teater? spurte Artjom nysgjerrig; Han hadde visst likevel klart å sove litt til mandolinmusikken, et kvarters tid, kanskje.

I alle fall følte han seg om ikke direkte opplagt, så litt kvikkere.

Afanasijev gjorde en veivende bevegelse med hodet.

– Hva spilte de? spurte Artjom.

– Å, det, Afanasijev viftet muntert med hånden, – Lunatsjarskij.

Skjønt det gjorde inntrykk, Artjom, selv med Lunatsjarskij. Det var en kontrarevolusjonær jente som spilte, skal tro hvem hun er? Jeg ble helt på gråten.

Afanasijev tilføyde noe forvirret om forestillingen, det var som om han ville forklare hva som hadde vært regissørens hensikt, men det eneste han hadde i tankene, var den jenta.

De spaserte en stund frem og tilbake ute i gården, som nå raskt ble tømt for folk.

– Tenk bare, Artjom, for noen dikt jeg skal skrive når jeg kommer tilbake! Jeg skal få inn i diktene slike ord som aldri har vært der før!

Beinrangelfange. Pantalongser! Skrepper! Diktet «Selvskaderen», tenk deg det! Vi har aldri hatt noen poet som har sittet inne på ordentlig!

– Dekabristene satt da inne, minte Artjom ham på.

– Hva var det for poeter, da! Afanasijev viftet det bort igjen.

– Men Majakovskij har visst sittet inne, sa Artjom igjen.

– Ja, han, ja. Afanasijev måtte si seg enig igjen. – Men det blir noe helt annet, alt det der! Solovki, Artjom, er et helt spesielt tilfelle! Det er som i Odysseen, da han var på besøk hos Polyfemos …

– Javel, Polyfemos, pantalongser og skrepper – det skal bli litt av en 59

zakhar prilepin

salat! Artjom flirte hånlig, og tenkte i samme øyeblikk på rømme med løk.

– Hva forstår vel du av dette! Afanasijev snerret nesten. – Poesiens fremtid ligger i de kronglete, de tilfeldige ordene. Lomonosov skrev om de tre stiler – høy stil, mellomstil og lav stil, men nå må vi grave enda dypere, hente fra gjødselen, fra grøftene, og blande det inn i høy stil – det vil gi mening, tro du meg!

– Etter min mening går det bare an å dikte fabler på den måten.

«Polyfemos og beinrangelfangen». Artjom terget Afanasijev med hensikt.

– Det var da en spennende samtale mellom dere to, om mytologi, sa en lav stemme med ett bak dem.

Begge snudde seg på en gang og fikk se Ejkhmanis. De stivnet på flekken, som om noen hadde slått spiker tvers gjennom dem.

– God kveld! sa Ejkhmanis rolig.

– Gdaag! ropte Afanasijev, slik de alltid ropte på appellen. Artjom på sin side forsøkte febrilsk mens han virret rundt i sine egne tanker som om de var brennende klær, å huske: Hadde de i løpet av det siste minuttet uttalt noen kontrarevolusjonære tåpeligheter eller ikke?

– Gdaag, borger sjef! Artjom ropte også. Det var slik man skulle svare på leirsjefens hilsen.

Ingen av de to våget å svare på Ejkhmanis’ bemerkning om mytologi.

Ejkhmanis nikket, det betydde Hvil! Etter alt å dømme var han på vei mot porten, som alltid uten vakt, han var bare i følge med den samme ledsagersken sin. Hun så rett forbi dem, slik hun hadde gjort da Artjom støtte på dem sist, i skogen.

På nært hold så det ut som om Ejkhmanis var høyere enn gjennomsnittet – han var også høyere enn Artjom og Afanasijev. Han var spenstig, nesten mager, og det duftet eau de cologne av ham. Han var velkledd og i sivil: brun jakke, bukser og høye spissnutede skoletter.

Artjom la merke til at det stod en rødearmist og ventet ved porten, han holdt to hester ved bisselet.

Ejkhmanis bodde fire verst fra klosteret, ikke så langt fra Savvatijs eremittkloster i Makarij-ødemarken. Det ble sagt at han hadde bygd seg et digert nordrussisk hus, noe som var typisk – helt bevisst i god avstand fra sine underordnede tsjekister. Ejkhmanis dukket sjelden opp på appellene, det ble fortalt at han svært ofte var på jakt, drev i natur60

klosteret

senteret, i plantefeltet for lerk og nåletrær, som de dette året hadde begynt å plante ut over hele øya …

Artjom skottet forsiktig bort på ham og studerte ansiktet hans. Han hadde regelmessige, grove trekk, men det var noe som gjorde ansiktstrekkene sjeldne og likefrem forfinede. Håret var gredd bakover, han hadde hvite nokså store tenner, øynene smilte, men var samtidig liksom ubevegelige. Han var vakker, minnet om en eller annen kjent poet fra 1910-tallet, og kunne sikkert vekke sympati hos folk. Bare i linjen over kinnbeina, som var altfor glatt og fikk ansiktet til å se magrere ut enn det virkelig var, var det noe ubehagelig og sykelig.

Artjom våget ikke engang å kaste et blikk på Ejkhmanis’ ledsagerske, selv om han hadde god lyst.

– Så De arbeider fremdeles i tolvte kompani, Afanasijev? spurte Ejkhmanis med et smil.

– Ja! Afanasijev ristet på den røde manken og la til for å bekrefte: – Det stemmer helt!

Ejkhmanis nikket igjen, denne gang til avskjed, og paret fortsatte bortover mot porten.

– Faen! Afanasijev satte i en lav latter, da han hørte hestene galoppere bort. – Jeg som terpet på det derre: Polyfemos og Polyfemos … Vi sa vel ikke noe galt? Gjorde vi det?

Artjom smilte også, med en ubestemmelig følelse.

Uten å vente på svar sa Afanasijev: – De sier at han kjenner navnet på alle fangene!

– Nei, det er ikke mulig, svarte Artjom etter en kort tenkepause.

– Hvor mange tusen er vi her? Femten kompanier! Nei, det går ikke an.

– Neivel, kanskje ikke, da. Afanasijev skyndte seg å være enig, men han ombestemte seg straks sånn halvveis: – Men helt sikkert halvparten! Han kjenner sjefene for produksjonsbedriftene, kompanisjefene, troppssjefene, gruppesjefene, skuespillerne, musikerne og prestene …

Det sier alle! Du hørte jo at han husker meg fra en eller annen sammenheng.

– Ergo kjenner han alle de folkene han har behov for, antok Artjom med en noe påtatt alvorlig mine.

– Tror du? Afanasijev lyste opp, han hadde ikke hørt ironien, enda han inntil dette øyeblikket hadde klart å skille mellom alle slags intonasjoner. – Kanskje de endelig slipper meg ut fra tolvte kompani. Samme 61

zakhar prilepin

hvor de plasserer meg! Bare synd at det ikke er noe jeg kan gjøre med hendene. Faen heller, hvordan skulle jeg kunne det, jeg skrev dikt! Nei, jeg skulle vært topograf. Eller snekker. Eller jeg skulle ha kunnet slå på tromme. Eller enda bedre, lage god mat. Du vet at Lev Trotskijs tidligere kokk arbeider på sykestua her? At vi har vår egen hoffmaler her – en som heter Braz? Han har vært professor ved Det keiserlige kunstakademi!

– Du får spørre Ejkhmanis om du får bli hoffpoet hos ham, foreslo Artjom. – Du kan skrive en ode til ham hver morgen. «Ode til Ejkhmanis ved hans besøk på chinchillakaninfarmen"!

– Du bare fleiper alt bort, du. Afanasijev viftet ham av.

– Hvorfor skulle han ellers spørre hvilket kompani du er i? Det er bare to mulige forklaringer på det: Enten innkaller han deg som hoffpoet, eller han vil overføre deg til Sekira. Hva foretrekker du?

Sekira var navnet de brukte på straffeisolasjonscellen på Sekira gora – Øksefjellet. Den befant seg i en tidligere kirke, åtte verst fra klosteret. Det ble fortalt utrivelige ting om den isolasjonscellen: Mennesker ble drept der.

Afanasijev så svært håpefull ut, og han tidde, antagelig fordi han var redd for å skremme vekk det ubegripelige hellet sitt.

– Hvem var det som var sammen med ham? spurte Artjom lavt, uten å forklare mer eller nikke med hodet i retning av de som var ridd avsted; det var uansett klart hvem han mente.

– Det er Galja, hora til Ejkhmanis, hun er fri arbeider, jobber i IEA – Informasjons- og etterretningsavdelingen, svarte Afanasijev lavt og fort uten å røpe noen følelser. Har hun ikke innkalt deg ennå?

Artjom følte en uro og et savn inni seg da han hørte det Afanasijev sa, ble faktisk litt andpusten. Han hadde ikke hatt noen kvinne på fire måneder. *** Hvis reveljen ikke hadde vært klokken fem, men klokken seks i det minste, da ville livet vært utrolig mye enklere. Men appellene varte alltid lenge, med arbeidskommandoene var det ofte også rot, så av den grunn kom de likevel sent ut på arbeid, ofte ikke før bortimot ni. Hvis det var langt å gå – det kunne være flere verst – ble det enda senere.

62

klosteret

Det første Artjom kom på, var at Vasilij Petrovitsj hadde rost ham dagen før. Joda, livet hans som arrestant var kommet i god gjenge: Det viktigste var å ikke telle dager, og han hadde sluttet med det etter det tredje døgnet og godtatt at ting var som de var. Det var ikke så mye man måtte gjøre: holde ut, overleve. Foreløpig så han ingen grunn til at han skulle dø, folk levde her også. Her levde svakelige, kranglete, tåpelige folk, folk som overhodet ikke var tilpasset livet – selv de levde.

Etterpå kom Artjom til å tenke på Krapin, og det faste, trygge humøret hans begynte å vakle.

Hele morgenen gjorde han sitt beste for å unngå at Krapin skulle se ham – og det lyktes han med.

Vasilij Petrovitsj hadde kjøpt seg en skje og satt og skrøt av det.

Afanasijev så tenksom ut: Han var tatt av stillingen som daghavende, enda de visstnok nettopp hadde utnevnt ham til det. Det var en fin jobb, inne i varmen, særlig om vinteren. De som hadde havnet som daghavende, klorte seg fast til denne jobben.

Den som ble daghavende istedenfor Afanasijev, var tsjetsjeneren Khasajev. Han var den tredje tsjetsjeneren i kompaniet, den yngste av dem, og han snoket også stadig rundt inne i kompaniet. Kosakken Lazjetsjnikov forsøkte nå å gå så fort som mulig forbi de daghavende, med blikket stivt festet i gulvet, og han sluttet helt med å drikke vann fra karet som stod like ved plassen deres.

På appellen brukte kompanisjefen Kutsjerava kjeft så absurd, så trasig og avskyelig at Artjom følte en lett kvalme.

Han ble sendt på arbeidskommandoen som drev med fløtetømmeret.

Artjom ble ikke overrasket – det var som han hadde ventet.

«Javel, så blir det tømmerstokkene, vi får bare se hvordan det er …» oppmuntret Artjom seg selv. Han var tilfreds med at Krapin ikke hadde gitt ham noen ny omgang med kjeppen. Isteden drev troppssjefen nå og banket pusten ut av en blatnoj som var kommet sent ut på arbeid i bare underbuksene. Andre bukser hadde han ikke.

– Skal du ut og flytte på tømmer? spurte Afanasijev Artjom, mørk i hu. – Jeg også.

De andre som havnet i den samme arbeidskommandoen som dem, var Moisej Solomonovitsj, Lazjetsjnikov, Sivtsev, kineseren, blatnojen som Krapin hadde banket opp, to til av samme ulla og en liten, ubemerket fyr som Artjom hadde lagt merke til bare fordi han all63

zakhar prilepin

tid gikk og mumlet noe, som om han overtalte seg selv til et eller annet.

De stod ute i gården og ventet på arbeidsformannen. Helt fra tidlig morgen av var det uvisst hvor det var best å være: inne i kompaniet var det roping og banning fra alle og enhver, og ute var disse innpåslitne måkene som hadde rukket å bli sultne i løpet av natten. En gang like etter at Artjom var kommet til Solovki, var det en måke som en slik morgen hadde nappet fra ham brødet han hadde tatt med seg for å ha til senere. Noen blatnojer som la merke til dette, lo høyt – det var flaut. Artjom hadde lovt seg selv nesten i fullt alvor at når han en gang skulle reise tilbake til fastlandet, ville han rive vingen av en måke, sånn at den ikke strøk med øyeblikkelig, men forstod, det elendige kreket, hvordan det føltes å ha det vondt.

De måtte i det hele tatt passe seg for måkene – de kunne virkelig angripe og hakke for eksempel i et øye slik at øyet gikk dukken. Brødet hadde Artjom gjemt før han gikk ut fra kompaniet, og ikke i buksene, men i undertøyet – han hadde en høvelig lomme der også. Han hadde ikke tenkt å spandere av det brødet på noen andre, og for hans egen del gjorde det ingenting.

– Hvorfor er du ikke daghavende mer? spurte han Afanasijev. – Du har da nettopp begynt. Ikke er det noen særlig vanskelig jobb, heller.

Du kunne skrive dikt der – det er tid til det.

Artjom så på Afanasijev og forstod at han ikke hadde særlig sans for å spøke med temaet.

– Det er IEA som avgjør sånt, svarte Afanasijev motvillig. – Jeg falt nok ikke i smak hos Galja.

Vasilij Petrovitsj, som stod like ved, kastet et underlig blikk på Afanasijev og gikk litt unna.

– Det er Kutsjerava som har lagt inn et godt ord for tsjetsjenerne, tilføyde Afanasijev et øyeblikk senere. – De er jo naboer nedi fjellene der, alle sammen.

Artjom nikket. Siden Afanasijev ikke var i humør, gikk han bort til Vasilij Petrovitsj, som igjen hadde kommet i den vokterløse bærplukkerkommandoen, og stod og ventet på sin brigade.

– Ikke si noe om at De føler med meg, Vasilij Petrovitsj, bad Artjom på noen skritts avstand. Han smilte bredt.

– Bare smil, De, smil i vei, sa Vasilij Petrovitsj sørgmodig, han grep 64

klosteret

Artjom i albuen med en lett bevegelse og trakk ham litt til side. Artjom fant seg i det, ung og smilende.

– Jeg ser at De er venner med Afanasijev, sa Vasilij Petrovitsj lavt, men tydelig. – Jeg ville bare si Dem at det ene og alene er angivere som blir plukket ut til å være daghavende, slik at …

– Men de har nettopp fjernet ham fra stillingen, svarte Artjom, litt høyere enn godt var. Med bestemte og unaturlig sterke fingre lukket om albuen hans trakk Vasilij Petrovitsj ham enda lenger unna, i retning kolonnen av prester som i sluttet orden skulle marsjere ut for å holde vakt.

Noen av prestene hadde det litt for travelt, andre forsøkte tvertimot å føre seg med verdighet, men alle ble forvirret av å skulle holde sluttet orden. Over dem kretset måker som iblant stupte ned mot dem …

Disse skjeggene, disse prestekjortlene og disse måkene som av og til sendte en hvit klyse ned på prestenes klær – alt dette stanset plutselig i et bilde for øynene på Artjom, og han forstod at han ville komme til å huske det han hadde sett, resten av livet, selv om det ikke var noe slående ved det, ikke noe fornærmende eller rørende. Han kjente bare på seg at han skulle komme til å huske det.

– Sjette kompani, det er ikke hva som helst, var det en som sa, høylytt og i en hånlig tone. – Sjette kompani, det er englekompaniet! Ett, to, til himlen vi dro! Hva er det de får unngjelde for? Hverken ord, gjerning eller tanke. De er uskyldige, Herre, i ditt navn.

– Se der, sa Vasilij Petrovitsj fullstendig rolig. – Det er Jevgenij Zernov, biskop av Priamur og Blagovesjtsjensk. Der er Prokopij, erkebiskop av Kherson … Juvenalij, erkebiskop av Kursk … Pakhomij, erkebiskop av Tsjernigov … Grigorij, biskop av Petsjerskij … Ambrosij, biskop av Podol og Bratslav … Kiprian, biskop av Semipalatinsk …

Sofronij, biskop av Jakutsk, han har byttet ut den ene kulda med et annet ruskevær … Og der er vår gode fader Ioann …

Vasilij Petrovitsj bøyde hodet så vidt til hilsen, fader Ioann, som haltet lett og derfor skyndte seg mer enn de andre, viftet muntert til ham med hånden. I denne håndbevegelsen var det noe enten svært barnslig eller gammeltestamentlig voksent. Som om et barn skulle si: «Jeg fortviler ikke», og et menneske fra gamle tider sluttet seg til: «I må heller ikke fortvile». Alt dette lå i den ene lille gesten.

– Hvorfra er det De kjenner ham så godt? spurte Artjom.

65

zakhar prilepin

– Så godt – hvordan det? svarte Vasilij Petrovitsj. Vi ble transportert hit sammen, i samme lasterom. Alle var sinte og nedtrykt, men han smilte og spøkte. Ikke engang blatnojene rørte ham. Sammen med ham har man alltid en sterk følelse av at vi alle er barn. Og det, Artjom, det er en så varmende følelse, en følelse vi av og til trenger så sårt. De forstår det kanskje ikke ennå …

Artjom så seg rundt til alle kanter og spurte så nysgjerrig: – Men der ute på plassen, det han sa om sovjetmakten – hva synes De, er det sant?

Vasilij Petrovitsj trakk på skuldrene og la brått hendene på ryggen.

– Det er helt sant. For eksempel er det sant at det kunne komme til å vise seg at De er en angiver – det var første gang i livet at han traff Dem. Artjom lo en alvorlig liten latter, han bemerket i sitt stille sinn at han aldri før hadde sett Vasilij Petrovitsj så streng, og skiftet tema: – Det var en som sa at Ejkhmanis husker fornavnet på nesten alle her i leiren …

– Det er godt mulig, svarte Vasilij Petrovitsj tenksomt.

– Og De … alle disse prestene … når har De lært Dem det, og hva er hensikten?

– Ejkhmanis skal vokte dem, men jeg skal leve sammen med dem, sa Vasilij Petrovitsj rolig og stirret fremfor seg. – Jeg skal huske disse ansiktene, og hvis jeg kommer tilbake, skal jeg stille dem opp hjemme som ikoner.

Artjom svarte ingenting, men tenkte som en liten gutt: Hva gjør dem mere hellig enn meg? Jeg spiser også suppe med tørket mort eller salte fiskehoder uten øyne og, istedenfor kjøtt, selvdød hest; dessuten går de bare og holder vakt, mens jeg nå skal avsted og lempe på tømmerstokker.

Vasilij Petrovitsj ristet litt på hodet, og for å bøte på at han hadde vært litt høyttravende, snakket han i en helt annen tone, mye mer fortrolig, og han var straks den mannen som Artjom likte så godt: – Jeg hadde trodd … at det hellige hadde forlatt stedet her, Solovki, allerede på Aleksej Mikhajlovitsjs tid. De kjenner vel den historien, Artjom, om da klosteret i 1666 gjorde opprør mot Nikons kirkereformer? Etter ti års beleiring ble klosteret tatt, og både de opprørske munkene og de andre som var i klosteret – alle sammen ble steinet. Det 66

klosteret

var fordi de ikke ville skitne til sablene sine eller bruke opp krutt. Etter den hendelsen ble det aldri mer noen store bedrifter fra munkenes side her på Solovki, heller ingen helgener. Klosteret har ligget her og vugget på bølgene i over to hundre år – det er lang tid. Som om det har forberedt seg til noe. De tror det kanskje ikke, Artjom, men nå forekommer det meg at tiden er inne for nye store bedrifter. Den russiske kirken skal begynne sin nye gjenfødelse nettopp herfra … De var vel bare et barn ennå, De husker vel ikke hvor tung luften var før bolsjevikene kom.

«Sånn luft som vi har inne på brakka?» ville Artjom til å spørre, men han gjorde det selvfølgelig ikke.

– Intelligentsiaen la presten for hat, Vasilij Petrovitsj begynte å regne opp. – Den russiske bonde la presten for hat. Den russiske dikter – også han la presten for hat. Jeg skjemmes over å si det, men jeg selv la også presten for hat … Man skjønner ikke uten videre hvorfor? Var det fordi den russiske presten drakk fra morgen til kveld? Men hva skulle han gjøre? Hat kommer jo ikke av at andre er dårlige, men oftest av at man selv føler tomhet … De var ikke med i Den andre fedrelandskrigen, men jeg var det og var vitne til dette: Når soldatene fikk tilbud om å skrifte før de skulle ut i et slag, da var det ni av ti som avslo. Jeg så dette og forstod det allerede da – til min egen store forbauselse! Vi ville komme til å tape krigen, men revolusjonen ville være uunngåelig – folket hadde mistet sin tro. Bare på den måten kunne alt sammen ta slutt! Ta slutt og så begynne igjen. Her. – Husker De, sa Artjom og grep ordet uten pause, – husker De at hos trettende kompani hadde de plassert dobøtta ved alteret. Det var en prest som kom med min transport, han gikk aldri dit, ikke én gang.

Om natten stod han opp og gikk ut, på fellesdoen. Mens han var ute, var det alltid en eller annen som okkuperte plassen hans i køyene. Når vi stod opp om morgenen, satt han i et eller annet hjørne og sov, nesten ihjelfrossen.

– Og hva mener De om det? spurte Vasilij Petrovitsj.

Artjom følte med ett en tydelig tilbøyelighet til å ergre kameraten – det var en klar og nokså ubegripelig følelse.

– Jeg syntes han var en tosk, svarte Artjom.

Det gikk en skjelving gjennom kjevene på Vasilij Petrovitsj, som om Artjom hadde dyttet til en syk for øynene på ham; han snudde seg bort.

Det stod allerede en gruppe med kurver og ventet på ham. Artjoms 67

zakhar prilepin

arbeidsformann var også dukket opp, han satte straks i å brøle, som om noen hadde helt kokende vann på magen hans.

– Jeg kommer jo, sa Artjom, mer til seg selv enn til formannen. Ellers kunne det gjerne vanke noen lusinger over kjeften.

Formannen var også leirfange, han satt for tre, eller var det fem drap, og var fra Moskva. Han het Sorokin. Alle menneskets skjulte vederstyggeligheter formelig oste av ham – det var som om de tøt ut av ham sammen med svetten. Uansett hvilken stank det var inne på brakka, kjente Artjom eimen av Sorokin straks han kom i nærheten av ham.

Under armene hadde Sorokin alltid mørke ringer med størknet salt i randen, han skalv lett på hendene, som alltid var fuktige, skjeggrota i ansiktet var også fuktig og så ut som om det ikke var skjegg, men skitt, det lignet rusket som blir liggende igjen på et høyloft – stikkende støvdryss fra tørt gress.

Det ble sagt om Sorokin at han var oppfinnsom når det gjaldt å plage leirfangene og likte det, skjønt det skal sies at han ikke slo de kontrarevolusjonære. Det fantes en uskreven lov fra leiradministrasjonen om at de overhodet ikke skulle røres, så de vokterne som hadde sadistiske tilbøyeligheter, lot det gå ut over de kriminelle fangene.

De gikk gjennom skogen til arbeidet og tok igjen Vasilij Petrovitsj og hans lag. Vasilij Petrovitsj snudde seg og møtte Artjoms blikk, men vendte seg straks bort med et smertelig drag over ansiktet, som om han hadde kolikkanfall, han rynket pannen.

Artjom kjente at han hadde litt lyst til å synes synd på seg selv fordi han hadde avslått å være med og plukke bær, men jaget tanken fra seg.

Det at han hadde vært så underlig skarp mot Vasilij Petrovitsj, tenkte han ikke på. Han var ikke ondskapsfull av natur, men dette trekket – at han plutselig kunne pirke i et sår – det visste han at han hadde. Og han var ikke lei seg for det.

«Kanskje jeg ikke liker at noen viser frem det som gjør dem vondt …», tenkte Artjom idet et smil streifet ansiktet hans. « … Han snakker om tro, tenkte han videre. – Men han fjernet selv Moisej Solomonovitsj fra brigaden sin … Han kunne vel ha latt ham bli …»

Sorokin brølte og bannet hele veien, uten at det gikk frem hva som var grunnen, eller hvem han brukte seg på. Det var som om han var 68

klosteret

blitt smittet fra morgenen av med basiller fra Kutsjerava. Til og med vokterne skulte bort på ham.

Artjom tenkte seg med ett at han kunne ta en kraftig kjepp, større enn køllen til Sorokin, svinge den og dra til av all kraft over nakken på formannen. Det ville vært en lykke.

Og så stille som det straks ville ha blitt …

Da kunne de ha gått for å plukke bær, sunget en sang, fyrt opp et bål …

Nå sang ikke engang Moisej Solomonovitsj.

Artjom vekslet blikk med Afanasijev, det lot til at han drømte om det samme.

De kom ut av skogen frem til den kanalen som etter hva Lazjetsjnikov sa, forbandt Danilo-sjøen med Pert-sjøen. Tømmeret ble fløtet etter kanalen fra hugstplassen og kaltes fløtetømmer. Artjom tok dem i øyesyn fra bredden med et blikk som om han studerte et digert utyske av et elverovdyr, som han skulle trekke opp av elven etter gjellene.

– Det finnes to gylne dager, i går og i morgen, sa en spedbygd liten kar, halvannen meter høy, som stod like ved Artjom. – Gårsdagen er forbi, Vårherre tok seg av den. Morgendagen legger jeg også i hans hender, han vil sørge for den også. Da er det én dag igjen – dagen i dag.

Denne dagen skal jeg gjøre mitt arbeid i beven og bønn.

– Dette arbeidet her? spurte Artjom og nikket mot stokkene som fløt ute i kanalen.

Den lille mannen kastet et blikk på Artjom, deretter på stokkene.

Han svarte ingenting.

– Stokkene skal fraktes over til sagbruket. Det var formannen som opplyste om dagens arbeidsoppgave for fangene, alle hadde samlet seg om ham. – Det dere skal gjøre i dag, er å ta hundre stokker … Hva glor dere etter?

– Hæ? Hvor er det fløterhaker og tau? spurte blatnojen – han som allerede om morgenen hadde fått gjennomgå av Krapin.

– Tau skal du få når vi henger deg! brølte arbeidsformannen.

– Javel, men haker, da? Fangen gav seg ikke, og fikk da også sitt: Sorokin styrtet mot ham og svingte køllen i luften allerede på avstand.

Fangen ville beskytte seg og viftet med de tynne, skitne hendene, og slagene haglet over armene, ryggen og hodet på ham. Han skrek: «Sjef!

Sjef! Hva er det du driver med?»

69

zakhar prilepin

Det hang en skinnfille nedover kinnet på fangen, den ene hånden hans var blodig. «Kle av deg, ut i vannet som ei kule! Jeg kjører kølla ned i gapet på deg, så huet sitter fast!» brølte formannen. Fangen dro av seg de møkkete buksene sine – under buksene var han naken, og formannen grep tak i skjorta til den forslåtte mannen og dro ham ned mot vannet, da revnet skjorta i to.

De andre ville unngå samme behandling og var snare med å få av seg klærne selv.

– Hva i helvete driver dere med! brølte formannen igjen, han var endelig ferdig med blatnojen, som hadde styrtet ut i vannet og stod med vann til livet og strøk av seg blodet. – Kler av dere som noen jævla sparkepiker! De yngste går i vannet, de andre tar imot stokkene opp på land! Helvetes idioter, dere kan ta mora deres forfra!

«Sparkepiker har han hørt om, du verden», tenkte Artjom og tok av seg buksene.

– Fy faen, det er bikkjekaldt, sa en av blatnojene idet han gikk ut i vannet.

«Helt greit, akkurat passe, tenkte Artjom. – Det regner om natten, da er det blitt litt kaldere … Dessuten er det mindre mygg når vi er i vannet …»

– Se her, blodsugere, dere trenger ikke å stikke engang, bare slikk.

Fangen som hadde fått juling, holdt hånden sin frem mot myggen og lo hest. Han så ikke ut som om han brydde seg mye om de kinnhestene han hadde fått av formannen.

Ingen hadde lyst til å være igjen på bredden sammen med formannen: En etter en kom de ut i vannet, Sivtsev, Afanasijev og Moisej Solomonovitsj. Den lille mannen gikk frem og tilbake langs bredden og gjentok om og om igjen: «jaja, alle har noe å bøte for» – men til slutt gikk også han ut i vannet.

Moisej Solomonovitsj var et hode høyere enn alle de andre – han gikk og gikk ute i vannet, og overalt var det grunt vann for ham. Puslingen var bare så vidt kommet uti, så nådde vannet ham til haken, og nå gikk han og gispet: «Herre min gud! Frelse og bevare!» Han tok et skritt til og det var bare så vidt han ikke gikk under.

– Hva gjør du uti der, din loppe! Formannen brølte til ham. – Kom deg opp på bredden igjen! Hva hadde du tenkt, din loppe, å seile overskrevs på stokkene? Og du lange der, kom hit, pekte han på Moisej 70

klosteret

Solomonovitsj. – Du har akkurat armer til å ta imot stokkene, du kan være fløterhake, du.

Sivtsev var ennå fast og sterk i kroppen, over ryggen vistes tydelig et megetsigende arr, antagelig fra en sabel. Lazjetsjnikov hadde et lignende arr fra den ene skulderen og nesten ned til navlen.

Blatnojene var fulle av tatoveringer.

«Oi, her er det litt av hvert …» tenkte Artjom svevende og skottet ned på sin egen rene og glatte kropp, han hadde ikke engang hår på brystet.

Afanasijev hadde forresten heller ingen særlige kjennetegn, han hadde bare en mengde små føflekker.

Artjom gikk forsiktig på bunnen og kom frem til den første stokken. Den nådde ham akkurat til brystet, og han trakk den mot seg med begge hender, mens han blåste vekk mygg.

Fangen som hadde fått juling, kom bort for å hjelpe ham, mens han bannet lavmælt.

– Passet her, presenterte han seg.

Passet hadde en del kviser i ansiktet og enda to på halsen. Underleppen hang litt frem, Artjom fikk uvilkårlig lyst til å ta den i klypa og trekke den opp over nesen på Passet.

Blatnojen rakte frem hånden, og idet Artjom trykket den, sa han hånlig: – Du kan ta meg i handa på at GPU gir deg ti år.

Artjom trakk pusten dypt gjennom nesen og svarte ingenting.

– Neivel, ikke piss i buksa, piss i vannet. Fyren gav seg ikke, men kikket fortsatt på Artjom.

– Skal du stå her og prate skit, eller kanskje vi skulle gå i gang med arbeidet? sa Artjom, han kjente det var på tide at han sa noe.

– Når du får i gang et kvinnfolk, så kan du skylle pikken din i henne, sa kjeltringen og lo igjen mens han stirret hånlig på Artjom. – Så du kan bare holde kjeften din med å mase. Det greier seg lenge med formannen.

– Hør her. Artjom bøyde seg mot ham og forsøkte å snakke så uforstyrrelig som mulig. – Du har dine likesinnede. Artjom nikket i retning av de andre blatnojene, som stod og lyttet med skadefro nysgjerrighet til denne samtalen. – Hold deg sammen med dem, du, så jobber jeg med min venn her. Greit?

71