KJELL AUKRUSTS VERDEN
107364_lykkelig er den_.indd 5
Aukrust Materie Del1_NY.indd 5
18/10/2017 10.39.56
17.02.2020 15:09
Aukrust Materie Del1_NY.indd 6
17.02.2020 15:09
KJELL AUKRUSTS VERDEN Utvalg og presentasjon ved
Anders Heger
Aukrust Materie Del1_NY.indd 7
17.02.2020 15:10
Aukrust Materie Del1_NY.indd 8
17.02.2020 15:10
FORORD
K
jell Aukrusts verk er et overflødighetshorn av skaperglede. Den som skal velge i det, har både en velsignet lett og forbannet vanskelig oppgave. Lett, fordi nær sagt hvor man måtte senke hånden ned i skattkisten, vil man komme opp med kvalitet. Vanskelig, fordi uansett hva man bestemmer seg for å ta med, tvinges man til å velge bort noe annet – skinnende perler av blekk og trykksverte, setninger og tegninger det smerter en redaktør å forvise. Til den som måtte lete etter en favoritt her, og forarget spørre «men hvorfor har dere ikke tatt med ...», har jeg bare én ting å si: Ja. Du har rett. Det burde vært med. Det òg. Så mangslungen er hans produksjon, at en antologi aldri vil kunne yte den full rettferdighet. Denne boken konsentrerer seg om forfatteren og tegneren Kjell Aukrust, og den holder seg til produkter som kommer helt og fullt fra hans hånd. Det betyr at de folkekjære og nyskapende filmene – dukkefilmen Flåklypa Grand Prix og tegnefilmen Solan, Ludvig og Gurin med reverompa – er holdt utenfor. Det samme gjelder teateroppsetninger, opera og dataspill. Radioklassikerne fra Flåklypa radio og «gammel hedersmann, stemningsmenneske og innehaver av Holmenkollskien» Edmund Bakken, som Aukrust skapte i samarbeid med Kjell Syversen, må av åpenbare grunner stå udokumentert. Og oljemaleren og koloristen Kjell Aukrust, som hele tiden var produktiv, bare mindre synlig bak den elleville humoristen og suksessforfatteren – han er langt bedre representert andre steder. Jeg var langt fra den som kjente Kjell Aukrust lengst. Jeg hadde gleden av å arbeide sammen
Aukrust Materie Del1_NY.indd 9
med ham en ti års tid mot slutten av hans ruvende livsverk, vi satt i timer og dager sammen og forsøkte å pusle det hele sammen på nytt – alt det som hadde vært morsomme innfall over et glass på Theatercafeen, ting levert sent søndag ettermiddag en dag på femtitallet eller i verste fall tidlig mandag morgen for å nå ukestartens deadline – alle haugene med løse ark, tilfeldige skriblerier og ting som i sin tid hadde vært siste-liten-løsninger, men mest sirlig ordnede, dypt alvorlige poetiske arbeider skapt i dyp kontemplasjon. Resultater av lange netter med hardt arbeid som førte til en tilsynelatende enkel strektegning og fire setninger som kunne leve en generasjon eller fem. (Det er to måter å finne formuleringer som «Gud velsigne vår Herre» eller «Simen gjorde mye rart – en gang gjorde han i brønnen» på. Enten ved et plutselig, inspirert innfall. Eller etter lang tids hardt arbeid og systematisk bearbeiding av en tanke. I begge tilfeller tar det tid. Øyeblikk er aldri gratis.) Enten det er barndomsminner, crazyhumor, satire eller poetiske fabuleringer – verket åpner på nytt og på nytt mangfoldige og uventede landskap, befolket av de mest overdrevne, underlige og fascinerende skapninger. Det er overraskende, og på en måte så forunderlig kjent. Som om det han skapte var refleksjoner av oss alle. Enten det er et første besøk, eller et lenge etterlengtet gjensyn – velkommen til Kjell Aukrusts verden. Anders Heger
17.02.2020 15:10
Innhold Eventyret Kjell Aukrust 12 BARNDOMMENS VELSIGNEDE ALVDAL 15 To grønne erter 21 Overland mod. 1928 23 Julekveld i Alvdal 26 Skonrokk-tyggern 31 Tidens menn 33 Blå engel 35 SIMEN GJORDE MYE RART. En gang gjorde han i brønnen 39 Nederst ved døra 43 Halv meter for kort 44 Harmløs tidtrøyte 47 Flåkjeft og Tynseting 49 To ett-øres karameller 51 Nikkersen fra Ålesund 55 BROR MIN LESTE BØKER FRIVILLIG 59 Bønder fra Vågå, Lesja og Lom 64 Kikhosten 67 Slaget på Stiklestad 70 Proffboksing i Stei-jela 74 Sjokk-variete på Meierisalen 77 Blodslit og storstreik 79 REVETISPEN 83 Kjærlighet og grønne erter 89
Aukrust Materie Del1_NY.indd 10
BOHEM 95 Bohem-liv 97 Impresjonisten 101 Mot berget det blå 104 Bankboksen 107 FLÅKLYPA TIDENDE, avisen med egen pakkedisk 111 Frimand Pløsen 116 Melvind Snerken 119 Meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold 122 70 Hallstein Bronskimlet d.a.y. 124 Krokryggen gamlehjem 130 Emanuel Desperados 135 Reodor Felgen 139 Il Tempo Gigante 144 ANDRE VIKTIGE PERSONER I FLÅKLYPA er for eksempel … 147 FLÅKLYPA TIDENDE 157 SAGBRUKSARBEIDER SOLAN GUNDERSEN – strikkeslips, filttøfler og lav moral 209 Skinnvesten 210 Solan Gundersen – etteranmeldt 212 Comercio internazonale 213 Den gode hyrde 216
17.02.2020 15:10
HAN KALTE SEG LUDVIG 221 Han kalte seg Ludvig 222 Et mysterium 224 Den første blant likemenn 226 Noe å fundere på 230 Årets siste husflue 233 Gud velsigne vår herre 236 Syrin-klasen 238 Verdens ende 239 En liten høstbønn 241 NYSTUMOEN 243 Gjest fra Vestate 244 Solans kulturtilbud 246 GURIN MED REVEROMPA 251 En underlig avviker 253 VUSVOL 263
ÅRET MED KJELL, SOLAN OG LUDVIG 303 Vinter 305 Polarliv i Alvdal 305 En «liten» og en «små» 307 Sommerminne i januar 309 Vår 311 Påskemorgen slukker sorgen 311 En velsignet lyskilde 313 Sommer 317 Takk for en dag 317 De seks løvsangere 318 Lys i sommernatten 321 Sensommer 323 Høst 325 «Nystumoens friluftsrestaurant» 325 Vind – du som farer avsted 326 Vinter igjen 328
VIVA ITALIA! 269 Viva Italia 270 Otto Bambini og fem kattunger 273 Il normale 278 Viva Norvegia! 280 Treno Rapido 282 AUKRUSTS JUL 285 Her kommer dine arme små 287 Musa som ville til julestjerna 289 Og ute sner det 290 Eslet til noe stort 292 Julesjau 294 Adventslys 296 Like før jul 297 Juleflammen 299
Aukrust Materie Del1_NY.indd 11
17.02.2020 15:10
EVENTYRET KJELL AUKRUST
F
or 100 år siden ble det født en gutt høyt oppe i Østerdalen. Han var utålmodig, utforskende og undrende som unger flest. Men til forskjell fra andre, sluttet han aldri å være noe av det, selv etter at han grodde til. Livet gjennom skulle han beholde det nysgjerrige og lekende blikket på verden som barn har, og som gjør den ny og skinnende hver morgen. Kjell Aukrust vokste opp på Storsteigen i Alvdal, som den yngste av tre barn. Faren var stortingsmann, onkelen en av landets mest kjente diktere, og slekta var full av mer og mindre betydningsfulle personligheter. Men Kjell selv var ikke mye av et skolelys, lenge så det ut til at det ikke skulle bli noe av ham. Han ville bare en ting – han ville tegne. Fra han kunne holde i en blyant, lå han langflat over papiret og formidlet hva han så. Til slutt lot faren ham prøve å gjøre et levebrød ut av det. Med tid og stunder skulle den skolesvake
guttungen bli landets mest elskede forteller siden Asbjørnsen og Moe. Figurene han mante fram, dels fra minnene om barndommen, dels fra sin utemmede og ustoppelige fantasi, var som et tryllespeil han holdt opp for hele folket. Først var det bare tegningene – av folk og fe hjemmefra, av nisser i fjøset og gamle gubber på landhandelen, ungjenter og sjarmører på dans, småbarn i lek, månen som hang skeivt over fjellkammen eller en falleferdig seterstøl i lav augustsol. Alt han hadde sett. Siden kom ordene. Fortellinger og påfunn, skapninger han diktet opp eller hentet frem. Småstubber og anekdoter ble til bøker, bøker ble til radio, TV, teater, film – Kjell Aukrust var overalt. Historiene ble lest av hundretusener, filmen fra Flåklypa er norgeshistoriens mest 9 populære, dukker og leker formet over hans figurer ble allemannseie. Alvdal hadde fram til hans tid vært mest kjent for en og annen skiløper, samt jevnlige kulderekorder. Kjell Aukrust tegnet bygda rett inn i nasjonens hjerte.
12 kjell aukrusts verden
Aukrust Materie Del1_NY.indd 12
17.02.2020 15:10
Far min brukte spaserstokk. Han tok lange steg når han inspiserte årsavlingene på Storsteigen Landbruksskole. Jeg var ofte med. Da sprang jeg etter og holdt ham i knivslira. En dag skritta vi over turnipsåkrene på Statrøa. Her fremkastet jeg følgende tankespinn i spørsmålsform: – Du far, er det fali å skjæra tå seg hue? – Ja, du kan da skjønne det! – Ja men far, åffer er det fali å skjæra tå seg hue? Da stoppet far min helt opp. Han så ned på meg og sa: – Mor og jeg har ofte lurt litt på deg, vi Kjell.
35
Aukrust Materie Del1_NY.indd 13
17.02.2020 15:10
Aukrust Materie Del1_NY.indd 14
17.02.2020 15:10
Barndommens velsignede Alvdal Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, akkurat der månen går opp i Bellingmoskaret – akkurat der ...
Alvdal ligger under alt Kjell Aukrust har skrevet. Det meste av sitt liv bodde og arbeidet han i Oslo, han forlot hjembygda da han var i tenårene, og flyttet aldri tilbake. Men selv om praktisk talt alt han noen gang publiserte, ble skapt langt unna, banker pulsen fra hjembygda gjennom hver setning og hvert pennestrøk. Det er – på den ene eller annen måte – «barndommens velsignede Alvdal med sine minner» han skriver og tegner om hele tiden. I norsk litteratur er det få eller ingen som har klart å holde barnet levende i seg på samme måte som Kjell Aukrust. Han kan fortelle de mest spinnville beretninger fra italienske restaurantbesøk med hyppig chianti-inntak, ubegripelige fantasimaskiner i Reodor Felgens verksted eller Ludvigs stille undring over en humle, et sted like bak teksten merker man alltid den begeistrede undringen til guttungen fra Storsteigen.
Aukrust Materie Del1_NY.indd 15
17.02.2020 15:10
Aukrust Materie Del1_NY.indd 16
17.02.2020 15:10
S
teijela gikk fra kjerka og ned tel Steibrua over Glåma. Det var Alvdals Karl Johan. Her gikk 17. maitoget med hornmusikken i spissen. Her stoppa Lothes Fiskebil fra Trondheim og her lå Meierisalen, bygdas «Bristol». Å, hvor jeg syntes Steijela var stor og praktfull. Det var i Steijela det foregikk: Her møtte småryssen opp med knytta næver i hemestrikka lovotter. Proffbokserne presenterte seg som «Otto von Porat», «Big Sullivan fra Boston», «Paulino», vedhogger’n fra Spania og svensken «Harry Person». Folk i Steijela stoppa interessert opp. De betalte gjerne 5 øre for å se utøverne av The noble art smelle løs med et overraskende svingslag som sendte ei mjølketann på avveier. Om høsten ble sprø isskorper i veigrøfta til
sklie for beksømstøvler med en fartssugen småryss oppi. Da kunne en liten «Oscar Mathisen» møte opp med snabelskøyter for å konkurrere med russeren «Ippolitov» på utrygt underlag. Og i Steijela så vi «Sterke William» for første gang. Han var kledd i utringa leopardskinn med lærreimer rundt håndledda, og skalv i nordavinden på telefonstolpen. Sterke William kommer til Alvdal, sto det. Kun én opptreden på Meierisalen! Nå er den gamle Steijela med grusveien borte. Stabbesteinene er vekk – og telefonstolpen med plakatene likeså. Men garda som lå omkring ligger der ennå. Her vokste jeg opp, sammen med Simen, «Bonden» og Bror min. I lys av månen
12 barndommens velsignede alvdal
Aukrust Materie Del1_NY.indd 17
17
17.02.2020 15:10
D
e eksklusive sykepleiebasarene på Meierisalen med Alvdal Mannskor. Hekla sengeteppe fra Ragna Bukplassen. Kompliserte løvsagarbeider fra Bellingmo, og overdådig fruktkurv fra Østby, med Freia Firkløver stukket inn mellom røde amerikanske epler i fletta kurv med kreppapir. Alvdal kinematograf med Marlene Dietrich i Losjehuset. Forbudt for barn. Vi sto utafor. Innafor satt konfirmanter og eldre venner ved vinduet, som skrapte små kikhøl i frostrosene, så vi fikk se. Da så jeg Marlene Dietrich i nettingstrømper for første gang. Et opphissende og evigvarende inntrykk – en uoppnåelig «Blå engel» for en liten Alvdøl med liv og knepping bak. Og hva kunne vi ikke oppleve av teknikkens rivende utvikling i barndommens Alvdal. Krystallapparatet til frøken Bruu oppi Brenna! Et under uten like. Med høretelefoner tredd over øra, hørte vi reklamesendinger fra himmelrommet! Hvor kom de fra? Hvor gikk de hen? Ikke vet vi. Men vi hørte Andreas Aabel anbefale
«Freia Brystkarameller, dom var go’e dom». – Og Einar Rose sang om «Lasørstrømpen for den eksklusive kvinne». Men i Alvdal gikk det nå helst i ullstrømper fra strikkemaskina hennes Ellen Fløtten. Alvdal er ikke lenger som før. Krystallapparatene er skifta ut med fjernkontrollert fargeTV. De eksklusive sykepleiebasarene på Meierisalen trekker heller ikke til seg de store folkemasser. Tatoverte trekkspillvirtuoser fra Fredrikstad og tilreisende buktalere fra Lofoten har heller ingen appell på Meierisalen i dag. Dessuten er salen ombygd. Der sitter bygdefolket og monterer elektroniske komponenter, som kan skyte en Alvdøl rett tel månen. Fullmånen over Baugsberget – trillende rund og gul, som ei serinakake, har ikke lenger barndommens glans over seg … Men bevare oss vel. Tia går og framskrittet med den. I lys av månen
18 kjell aukrusts verden
Aukrust Materie Del1_NY.indd 18
17.02.2020 15:10
Aukrust Materie Del1_NY.indd 19
17.02.2020 15:10
Jeg vokste opp blant kuer, griser, hester, høner, spælsau, agronomer fra Østerdalen og en illsint sveiser fra Solør. Det var på Storsteigen Landbruksskole i Alvdal, hvor far min var rektor. Han var myndig og streng. Dukket den karen opp med spaserstokk, smatt vi fort unna. Bråk og spetakkel tålte han ikke. Da slo han knokene mot kontorglasset så vettskremte onger spratt over hekker og ripsbusker. I middagskvila forlangte han absolutt ro. Grusgangen utenfor torde vi ikke benytte. Vi hoppet fra plen til plen, så slapp han å irritere seg over knasing i singelen. For å sikre seg mot den verste urostifteren ble jeg pålagt å hvile middag sammen me’n. Da lå jeg i armkroken hans, innerst på sesselongen. Nationen hadde vi utbrettet over hue, for lysets skyld – og mot fluer. Middagskvila ble lang for en smågutt som ennå hadde mye å utrette før kveldsola forsvant bak Baugsberget.
Slipp ham inn!
20 kjell aukrusts verden
Aukrust Materie Del1_NY.indd 20
17.02.2020 15:10
TO GRØNNE ERTER
P
å en gard ne’på Sjulus – utafor hønehuset sto en høggstabbe. I stabben sto ei øks. I øksbladet, fastklistra i størkna blod, blafra kvite små nakkefjør i vinddraget. Det var et utrivelig syn for kvite italienere på tur ut i solskinnet. Kakling og konversasjon stoppa helt opp. Med aua fastnagla i øksebladet gikk hønene i ei stor bue utenom. Da høggstabben var passert, tok kaklinga tel att. Først da strakte bråkjekke hanekyllinger halsen for rensking av uskolerte stemmebånd. Mens øksa på Sjulus kvitta seg av med utslitte verpere og støyende hanekyllinger, gikk Steigards-ryssen løs på skjor og kråke med pil og bue. Skjora ne’ve’ Glåma var ikke lett å få has på. Det var en lurendreier av en fugl, som snappa pila på nedtur. Den ble bragt til skjor-reiret som tørrkvist. Her måtte kraftigere skyts tel.
som var liten av vekst. Jeg knepte att aua med svai rygg og brente løs. Inne på kontoret fløy grønne glassbiter veggimellom. Inn styrtet Berte med søppelbrett og kost, for pila hadde sneid kuppelen på kontorlampa. Det ble mitt siste skudd innendørs.
En dag kom far min hematt fra et møte i Det kongelige Selskap for Norges Vel. I Oslo var han innom et auksjonslokale ved Jernbanetorget. Her sikret han seg et maleri av Lillehammer-maleren Einar Sandberg, og ei luftbørse. Var far min i go’lage, vart det kappskyting om kvelden. Da sto vi i storstua. Pilene skjøt vi gjennom åpen dør på en blink inne på kontoret. Blinken sto på skrivepulten ved siden av kontorlampa. Luftbørsa var diger og tung, for den
barndommens velsignede alvdal
Aukrust Materie Del1_NY.indd 21
21
17.02.2020 15:10
Ute fortsatte jeg når far min var bortreist. Jeg skjøt på litt av hvert. Ammunisjon var håndsorterte grønne erter, fra en pose på kjøkkenet. Ertene gikk gjennom aviser og papplater så det suste. Det vart utrygt for noen og hver. Sveiser’n fra Solør fikk seg en tankevekker, Storsteig-galten likeså. Det var bortkasta ammunisjon. Grisen reagerte ikke på grønne erter. Flesk og svol var for tjukt. Jeg måtte over tel mindre vilt. Ved gammel-løa på Fjøs-trøa snuste jeg opp to svaleonger. De hadde innretta seg trivelig i ei luggom grop oppå torvtaket. De satt på redekanten og myste mot sola. Jeg stakk børsepipa opp tel fugleongene. De
gapte, trodde det var mat. De fikk en ert hver og falt bakover. Jeg klev opp for å se. De lå ved siden av hverandre med en blod-dråpe i brystet. Et svalepar skar gjennom lufta. Over fugleredet ble de stående og klippe med vingene. – Herre Gud hva hadde jeg gjort! Etterpå – inne i løa, i solstriper mellom gisne tømmervegger, satt en guttonge og gråt – En guttonge som senere i livet aldri har glømt denne nidingsdåden, og de to små som lå att på torvtaket. Lykkelig er den …
22 kjell aukrusts verden
Aukrust Materie Del1_NY.indd 22
17.02.2020 15:10
OVERLAND MOD. 1928
F
ar min brukte digre bilhansker og «trøskebriller» når han kjørte Overland. Den sto i garasjen som var bygd inntil stallveggen på Storsteigen Landbrukskole, hvor far min var bestyrer. Foran hver tur var han søvnløs og lite omgjengelig. Han kjørte sjelden, raserte mye og brukte stallveggen som brems. På andre sia av veggen reiste gampa seg på to. De slo med forbeina, vrinska og ville ut. En høstdag før stortingsvalget i 1929 rygga far min bilen ut av garasjen. Han talte Bondepartiets sak, og en valgtale på Kvikne sto på programmet. Gardsbestyrer Edvard Sæter som hadde kjørt potetopptaker, slo seg med som annenfører. Han skulle overta rattet når far min ble stiv i nakken. Je satt i baksetet med skinnlue, greppvotter – inntulla i pledd fra Gudbrandsdalen Ullvarefabrik. Det var barfrost og rim på bakken. Emballasjen fra Gudbrandsdalen kom godt med. Det var hustre å sitte i åpen Overland, sjøl med kalesjen oppslått. Utsikt hadde jeg bare til begge sider. Foran så jeg ingenting. Der satt far og gardsbestyrer Sæter i digre saueskinnspelser og dekket alt. Da far min satte giret i første og slapp kløtsjen, vinket mor engstelig fra stuevinduet. Så foldet hun hendene og rettet en bønn til Vår Herre. Det ble en opprivende tur, med
iltert prat fra saueskinnspelsene i framsetet. Derfra kom det heftige fordømmelser over kronglete veier og uberegnelige stabbesteiner. I ny og ne freste far min tel, når vinglete sykkelister sneide forbi oss på rim-glatte veier. Da vi nærma oss Tynset, ble det et forferdelig spetakkel. Bilen skar hit, og bilen skar dit. Det smalt i stålplater og knaka i treverk. Jeg huka
barndommens velsignede alvdal
23
38 Aukrust Materie Del1_NY.indd 23
17.02.2020 15:10
meg ned, for trefliser og bordplanker spratt fra begge sider. Før far min kom seg over på andre sia av Neby-brua hadde’n slått inn alle fire skjermene mot rekkverkene. Det så ruskete ut etter oss. Nå grep annenfører Edvard Sæter inn. Denne villmannskjøringa tel far min ville han ikke lenger være med på. Nå fikk han overta. I framsetet byttet saueskinnspelsene plass. Med skranglete bilskjermer bar det i veien att. Mannen som nå satt ved rattet var heller ikke å stole på. Det ble direkte nifst etterhvert. Utrop fra far min kunne tyde på det. Rett som det var sneide vi grøftekanten – først på ene sia, så på andre. Hyttende knyttnever og skrik fra tynsetinger fulgte ferden.
107364_lykkelig er den_.indd 39
Ved Motrøa tok vi av til venstre mot Kvikne. Her begynte motbakkene. Det skrapte stygt i tannhjul og kardang da gardsbestyrer Sæter gikk ned i krabbegir uten å kløtsje. Ved Kvikneskogen smalt det på nytt. Ut til høyre for meg trilla et kjerrehjul. I grøfta gjorde en kar i østerdalslue rundkast med ryggsekken over hue. Han strødde om seg med sukker, sement og gjær – og rester av ei håndkjerre, for Sæter kjørte uten briller. Nå vart det utrivelig på Kvikneskogen. Mannen i grøftekanten truet med lensmannen på Tynset! Plutselig fikk pipa en annen lyd. Forbannelser, kjeftbruk og stygge trusler gikk over i stor gjensynsglede: Far min og gardsbestyrer Sæter hadde kollidert med en gammel elev fra et agronomkurs på Starsteigen landbrukskole i 1926. Etter et diskre oppgjør for kolonialvarer og smadra håndkjerre, fulgte en gemenslig avskjed. Timen etter sto Bondepartiets representant fra Nord-Østerdalen på talerstolen. 18/10/2017 10.40.13 Mens far min på Kvikne frykta gjeldskrisa og økonomisk krakk i tredveåra, frykta jeg hjemturen med Overland. Sent på natta skrangla en bil med løse skjermer og flakkende lyskastere ned bjørke-alleen til Storsteigen Landbrukskole. Litt etter vrinska det borti stallen. Fars Overland med fire sylindre var atter på plass. Mors bønner var hørt. Lykkelig er den …
24 kjell aukrusts verden
Aukrust Materie Del1_NY.indd 24
17.02.2020 15:10
42
Aukrust Materie Del1_NY.indd 25
17.02.2020 15:10