Til Anne ANDRE BØKER AV BJØRN F. RØRVIK OG PER DYBVIG: Reddikhaien, 1996 Kafé Haletippen, 2001 Værhårene, 2002 Rebusløpet, 2003 Konglesugeren, 2004 Kumatpakkene, 2005 Nisseforeningen, 2006 Myggsprayen, 2007 Tutomaten, 2008 Prikkesyken, 2010
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-40056-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag og illustrasjoner: Per Dybvig Design: Elisabeth Vold Bjone Repro: Narayana Press, Danmark 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt med 15/19 pkt. Sabon og trykt på 150g Arctic Volume Utgitt med støtte fra Norsk kulturfond
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Julefuten_Materie.indd 4
11.09.14 09:48
BJØRN F. RØRVIK TEGNINGER AV PER DYBVIG
Julefuten_Materie.indd 5
05.09.14 12:36
Julefuten_Materie.indd 6
05.09.14 12:36
Det var i begynnelsen av desember, og Reven og Grisungen var ute og gikk. Et tykt, hvitt snøteppe hadde lagt seg over alle ting. – Trærne er jo helt pakket inn, sa Grisungen. – De har liksom tatt på seg jakke! Og lue! – Se på den raringen der, du! sa Reven. – Er det XX-Elg, eller? Og det VAR virkelig elg. En usedvanlig lat elg, som hadde stått stille litt for lenge.
Julefuten_Materie.indd 7
05.09.14 12:36
Det var morsomt å gå sånn og se på alt som hadde snødd ned. På ei slette fant Grisungen veldig humpete snø. – Hvorfor er det sånn opp og ned og opp og ned og opp og ned? spurte Grisungen. – Det er noe under snøen, forklarte Reven. – Stubber, kanskje. – Jeg tror at det BARE er snøen, sa Grisungen. – Den vil ikke være flat, og så gjør den sånn, for det er mye kulere. Reven smilte. – Snøen kan ikke tenke, da veit du, sa Reven. – Det ER noe humpegreier under der. – Hysj! sa Grisungen. – Vær stille! Hørte han ikke en stemme? Reven hørte det, han også. Stemmen kom fra snøen! – Vrir til spar, ett kort! sa den. – Snøen er ikke så dum som du tror, sa Grisungen. – Den spiller vri åtter. – SNØEN kan vel ikke spille vri åtter? sa Reven. – Du hørte at den sa «ett kort»? sa Grisungen. – Da ER det vri åtter! Reven tenkte seg om et øyeblikk, så stakk han snuten ned i snøen og ropte: – VRIR TIL KLØVER!
Julefuten_Materie.indd 8
05.09.14 12:36
Julefuten_Materie.indd 9
05.09.14 12:36
Julefuten_Materie.indd 10
05.09.14 12:36
I det samme tråkket de gjennom. Snøen knakk sammen under føttene deres, akkurat som skare, selv om det ikke var skare. – Hjelp, takras! ropte det. – Fram med kakespadene! Kakespader og teskjeer kastet snø opp i været, og Grisungen syntes han kunne se litt av en pappeske. En forskrekket dåse mikkel stakk hodet opp. – Det er en gris på taket, pappa! ropte hun. I neste øyeblikk kom Dåsemikkelsjefen tittende fram. – Kan dere ikke lese? freste han. – All ferdsel forbudt i vinterhalvåret. Smågnagerleir! Den dirrende labben pekte mot et skilt. «FREDET OMRÅDE», sto det.
Julefuten_Materie.indd 11
05.09.14 12:36
De hadde trampet rett inn i dåsemiklenes vinterkvarter! Før snøen kommer, samler dåsemiklene eskehusene sine på ei slette i skogen og lar dem snø ned. Så graver de ganger fra hus til hus og går på besøk. Da ønsker de hverandre «fredelig omdår», spiser kake og har det lunt og koselig.* Men i stedet for å ønske fredelig omdår til Reven og Grisungen, begynte Dåsemikkelsjefen å kjefte. – Ikke bare stå der og glo, da! Hjelp til og måk! ropte han. Reven og Grisungen tok hver sin kakespade og skuffet unna. Taket på spillebulen hadde fått en stor bulk, men esken var fullt brukbar, mente Reven. – Hvis dere bøyer dere litt, så kan dere spille ferdig runden, sa han. – Nei, det får vente, sa Dåsemikkelsjefen. – Klokka er over halv. Det er tid for Julefuten. – Hva da? sa Grisungen. – Julefuten, sa Dåsemikkelsjefen. – Han kommer klokka tre, vet dere. Dåsemikkelfrøkna fniste. – Har dere ikke hørt om Julefuten? sa hun. – Feirer dere ikke jul, eller? – Joda, sa Reven. – Men vi har ikke julefut. – Stakkars dyr! ropte Dåsemikkelsjefen. – De har ikke julefut!
* Den gamle skikken med å ønske «fredelig omdår» stammer fra den vinteren dåsemiklene fikk skilt for første gang. Da var Dåsemikkelsjefen bare en liten gutt. Han kunne ikke lese ordentlig ennå, så han leste feil på skiltet. I stedet for FREDET OMRÅDE trodde han det sto «fredelig omdår». Det syntes de voksne var så morsomt at de begynte å si det som en hilsen. Etter hvert ble det en tradisjon. Så snart skiltet var hengt opp, skulle man ønske hverandre fredelig omdår.
Julefuten_Materie.indd 12
05.09.14 12:36
Julefuten_Materie.indd 13
05.09.14 12:36