Judaskysset

William gjenvant kontrollen over åndedrettet. Det var greit, han fortjente en straff etter det han gjorde med Ketil.

Plutselig kom en statisk skurring fra hoften til Freddy.

«Det er Kalle.»

Freddy dro opp en sambandsenhet fra utstyrsbeltet og holdt inne taleknappen. «Ja?» «En slask har gått inn på toalettet på mesaninen. Sikkert for å sette ei sprøyte.»

«Mottatt. Jeg kom over en junkie som sitter i gangtunnelen. Tar det når jeg er ferdig.»

«Ikke noe hast. Bare narkiser som bruker dassene der oppe uansett.»

Freddy trakk ned stretchtrøyen og kledde på seg vesten og skjorten. Så dro han opp en mobil fra lommen og tastet et telefonnummer.

«Hvor er’e rottereiret deres ligger?» * Neseborene rynket seg av den stramme svettelukten.

Svettingen var vel et symptom på kreften, kanskje svulsten forstyrret senteret som registrerte varme og kulde.

Eller det kunne være en reaksjon på alkoholabstinens.

Faren satt delvis oppreist i sengen. Kinnene hans hadde et fiolett skjær som minnet om dødsflekker på et lik, antagelig på grunn av alle de brustne blodkarene i ansiktet. En blek, flasset hodebunn skinte gjennom det tynne, bustete håret, og pannen hadde dype rynker selv om han satt med øynene lukket.

Så gammel han er blitt, tenkte Mikael.

I den ene hånden knuget faren en grå, tykk Nokia, et symbol på forfallet de siste årene. Mobilen som Mikael brukte, hadde han tatt fra skrivebordsskuffen hans for 26