__MAIN_TEXT__

Page 1


Forvandlingen


John Grisham

Forvandlingen Oversatt av Truls Holst Kopperud


John Grisham Originalens tittel: Gray Mountain Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2014 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50799-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,5/12,6 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om Rick Hemba 1954–2013 Ha det bra, Ace


KAPITTEL 1

Det redselsfulle var ventetiden – det ukjente, søvnløsheten, magesårene. Kolleger overså hverandre og gjemte seg bak låste dører. Sekretærer og advokatassistenter spredte rykter og unngikk øyekontakt. Alle var i helspenn, funderte på: «Hvem blir neste?» Partnerne, de store gutta, syntes å være rammet av granatsjokk og ønsket ingen kontakt med sine underordnede. De kunne snart få ordre om å slakte dem. Sladderen hadde ingen ende. Ti fullmektiger i prosessavdelingen var sluttet; delvis sant – bare syv. Hele eiendomsavdelingen stengt, partnere og alle ute; sant. Åtte partnere i antitrustavdelingen hadde hoppet av og begynt i et annet firma; ikke riktig, i hvert fall foreløpig. Atmosfæren føltes så giftig at Samantha forlot bygningen så ofte det lot seg gjøre og jobbet på laptopen fra kaffebarer rundt om på nedre Manhattan. Hun satt på en parkbenk en deilig dag – dag ti etter Lehman Brothers’ fall – og betraktet den høye bygningen litt lenger nede i gaten. Den ble kalt bare 110 Broad, og den øverste halvparten var utleid til Scully & Pershing, det største advokatfirmaet verden noen gang hadde sett. Det var der hun jobbet, i hvert fall nå, selv om fremtiden var alt annet enn sikker. To tusen advokater i tyve land, halvparten av dem i New York City alene, tusen kolleger stuet sammen fra etasjene 30 til og med 65. Hvor mange av dem vurderte å hoppe? Det ville være som å tenke på et tall, men hun var ikke den eneste. Verdens største advokat7


firma sank i grus i kaos, i likhet med konkurrentene. Det var kjent som «Big Law», men var like grepet av panikk som hedgefondselskapene, investeringsbankene, hypotekbankene, forsikringskonglomeratene, byråkratene i Washington og så videre nedover næringskjeden til dem som drev varehandel i Main Street. Dag ti kom og gikk uten blodsutgytelser, det samme gjorde den neste. På dag tolv kom det et blaff av optimisme da Ben, en av Samanthas kolleger, formidlet et rykte om at kredittmarkedene i London så litt lysere på det. Låntakerne kunne kanskje tross alt klare å finne midler. Men sent på ettermiddagen hadde ryktet mistet all fremdrift. Det var ingenting i det. Og så var det bare å vente. To partnere drev avdelingen for næringseiendom hos Scully & Pershing. Den ene nærmet seg pensjonsalderen og var allerede blitt satt på porten. Den andre var Andy Grubman, en førti år gammel skrivebordsslave som aldri hadde sett innsiden av en rettssal. Fordi han var partner, hadde han et brukbart kontor der han kunne skue utover Hudson River i det fjerne, vann han ikke hadde lagt merke til på flere år. På en hylle bak skrivebordet og nøyaktig midt på det som var skryteveggen, sto det en samling skyskrapere i miniatyr. «Bygningene mine,» likte han å kalle dem. Alltid når en av bygningene hans var ferdig, ga han en skulptør i oppdrag å modellere den i liten skala slik at han sjenerøst kunne overrekke et enda mindre trofé til alle som var med i «gruppen min». Etter tre år hos S & P besto Samanthas samling av seks bygninger, og større enn det kom den aldri til å bli. «Sitt ned,» beordret han idet han lukket døren. Samantha satt i en stol ved siden av Ben, som hadde Izabelle på den andre siden. De tre advokatfullmektigene studerte skotuppene sine og ventet. Samantha følte trang til å gripe fatt i hånden til Ben lik en angstfylt fange som stilles opp foran en eksekusjonspelo8


tong. Andy falt ned i stolen, unngikk å se på dem, ville for all del få seansen overstått, og begynte med å oppsummere elendigheten de var havnet i. «Som dere vet, klappet Lehman Brothers sammen for fjorten dager siden.» Jaså, Andy, sier du det? Finanskrisen og kreditter som forsvant, hadde ført verden til randen av katastrofe, og alle visste det. Men hva Andy angikk, tenkte han sjelden originale tanker. «Vi har fem prosjekter gående, alle er finansiert av Lehman. Jeg har hatt lengre samtaler med eierne, og alle fem har gitt stoppordre. Det lå an til ytterligere tre fremtidige prosjekter, to av dem med Lehman, et med Lloyd’s, og … ja, alt av utlån har opphørt. Bankfolkene sitter i bunkerne sine og er livredde for å låne ut en eneste cent.» Ja, Andy, vi vet det også. Det står på alle forsidene. Bare få det overstått før vi hopper. «Styret kom sammen i går, det ble noen nedskjæringer. Tredve førsteårsfullmektiger blir overflødige, noen gikk med det samme, andre sa opp. Alle nye ansettelser legges på is på ubestemt tid. Bo- og skifteseksjonen er nedlagt. Det er dessverre ingen enkel måte å si dette på, men hele divisjonen vår ligger tynt an. Det kuttes overalt. Elimineres. Hvem vet når eierne begynner å bygge igjen, om de i det hele tatt gjør det. Firmaet er ikke villig til å ha dere på lønningslisten mens verden venter på at kredittsystemet skal komme i gang igjen. For alt jeg vet, kan vi være på vei mot en større helvetes depresjon. Dette er sannsynligvis bare den første runden med nedskjæringer. Jeg kan bare beklage, folkens. Jeg er svært lei for det.» Ben var den første som sa noe. «Betyr det at vi får sparken med en gang?» «Nei. Jeg kjempet deres sak, folkens. Først hadde de tenkt å gi dere sparken direkte. Jeg trenger ikke minne dere på at avdelingen for næringseiendom er firmaets 9


minste og trolig den som er hardest rammet akkurat nå. Jeg overtalte dem til noe vi kaller permittering. Dere slutter nå, men kommer tilbake senere. Kanskje.» «Kanskje?» gjentok Samantha. Izabelle tørket en tåre, men bevarte fatningen. «Ja, kanskje med stor K. Ingenting er endelig akkurat nå, Samantha, du skjønner vel det? Vi løper etter halen vår, alle sammen. Om seks måneder møtes vi kanskje i køen foran suppekjøkkenet. Dere har sett de gamle fotoene fra 1929.» Ærlig talt, Andy, suppekjøkken? I egenskap av partner hentet du hjem 2,8 millioner dollar, noe som var fjerde best blant partnerne. Og fjerdeplass var ikke bra nok, det var i hvert fall ikke det før Lehman gikk nedenom og Bear Stearns ramlet sammen og boliglånsboblen sprakk. Plutselig så fjerdeplass ganske bra ut, i hvert fall for noen. «Hva betyr permittering?» spurte Ben. «Det funker slik: Firmaet beholder dere som ansatte de neste tolv månedene, men dere får ingen lønn.» «Herlig,» mumlet Izabelle. Andy overhørte henne og braste videre. «Dere beholder helseforsikringen, men bare hvis dere skaffer dere noe å gjøre hos en kvalifisert ideell organisasjon. Personalavdelingen holder på å sette opp en liste over godkjente steder. Dere forsvinner, gjør det dere må for fellesskapet, redder verden og håper som helvete på at økonomien tar seg opp, for da er dere tilbake her om et års tid uten å ha mistet ansiennitet. Dere kommer ikke tilbake til avdelingen for næringseiendom, men firmaet vil finne en jobb til dere.» «Er jobbene våre garantert når vi ikke lenger er permittert?» spurte Samantha. «Nei, ingenting er garantert. Ærlig talt er det ingen som er klok nok til å forutse hvor vi befinner oss om et år. Vi står midt oppe i et valg, Europa går til helsike, 10


kineserne holder på å tørne, bankene klapper sammen, markedene stuper, ingen kjøper noe, ingen bygger noe. Verden holder på å gå under.» De satt et øyeblikk i den dystre stillheten i Andys kontor, alle fire tynget av vissheten om verdens undergang. Endelig spurte Ben: «Du også, Andy?» «Nei, de overfører meg til skatteavdelingen. Kan du fatte det? Jeg avskyr skatt, men det var enten skatt eller å kjøre taxi. Men jeg har en master i skattespørsmål, så de tenkte de ville spare meg.» «Gratulerer,» sa Ben. «Jeg beklager, folkens.» «Nei, jeg mener det. Jeg gleder meg på dine vegne.» «Kanskje jeg er borte om en måned. Hvem vet?» «Når må vi gå?» spurte Izabelle. «Med en gang. Prosedyren går ut på å undertegne en permitteringsavtale, pakke sammen sakene, rydde skrivebordene og komme seg ut. Personal sender dere en e-post med oversikt over steder dere kan kontakte, pluss nødvendige papirer. Jeg beklager dette, folkens.» «Ikke si det der mer, er du snill,» sa Samantha. «Det er ingen ting du kan si som gjør denne situasjonen bedre.» «Sant nok, men det kunne vært verre. Det store flertallet av folk i deres situasjon fikk ikke noe tilbud om permittering. De måtte gå på dagen.» «Jeg er lei for det, Andy,» sa Samantha. «Det blir litt følelsesladet akkurat nå.» «Det er greit. Jeg skjønner det. Dere har all rett til å være sinte og oppbrakte. Her står dere – alle tre med eksamen fra ærverdige New England-universiteter, og så blir dere snart fulgt ut av bygningen som om dere var tyver. Satt på porten som fabrikkarbeidere. Det er forferdelig, helt forferdelig. Noen av partnerne tilbød seg å gå ned til halv lønn for å avverge noe sånt.» «Skal vedde på at det ikke var veldig mange av dem,» sa Ben. 11


«Det stemmer. Svært få, dessverre. Og beslutningen er tatt.» En kvinne kledd i svart drakt og slips sto ved den firkantede båsen som Samantha delte med tre andre, inkludert Izabelle. Ben befant seg litt lenger nede i korridoren. Kvinnen forsøkte å smile idet hun sa: «Jeg heter Carmen. Skal jeg hjelpe deg med noe?» Mellom hendene holdt hun en tom pappeske uten logo på noen av sidene, slik at ingen skulle vite at den utgjorde Scully & Pershings formelle forvaringssted for kontorskrotet etter dem som ble permittert eller oppsagt eller hva som helst. «Nei takk,» svarte Samantha, og hun klarte å si det på en høflig måte. Hun kunne svart nebbete og vært uhøflig, men Carmen gjorde bare jobben sin. Samantha begynte å åpne skuffene og fjerne alt som var hennes. I en av skuffene lå det noen arkivmapper merket Scully & Pershing, så hun spurte: «Hva med disse?» «De blir liggende der,» svarte Carmen som fulgte med på hver bevegelse hun gjorde, som om Samantha kunne tenkes å rappe med seg en eller annen verdifull eiendel. Sannheten var at alt av verdi var lagret i datamaskinene – en stasjonær modell hun brukte på kontoret og en laptop hun hadde med seg nesten overalt. En Scully & Pershing-laptop. Den måtte også bli stående igjen. Hun kunne skaffe seg tilgang til alt fra sin egen laptop, men hun visste at adgangskodene var endret allerede. Søvngjengeraktig ryddet hun ut av skuffene og la forsiktig ned de seks miniatyrskyskraperne hun hadde samlet seg, skjønt hun hadde lurt på om hun skulle hive dem i søppelbøtten. Izabelle dukket opp og fikk sin egen pappeske. Alle andre – fullmektiger, sekretærer, advokatassistenter – var plutselig blitt opptatt et annet sted. Reglene var raskt blitt tilpasset – når noen rydder skrivebordet, gi dem fred til å gjøre det. Ingen vitner, ingen glaning, ingen halvt hjertelige farvelscener. 12


Øynene til Izabelle var røde og hovne, hun hadde åpenbart vært inne på toalettet og grått. Hun hvisket: «Ring meg. La oss ta en drink i kveld.» «Helt klart,» sa Samantha. Hun presset alt på plass i pappesken, i dokumentmappen og i den digre designerbagen, og uten å se seg tilbake marsjerte hun etter Carmen bortover korridoren mot heisdørene i åtteogførtiende etasje. Mens de ventet, nektet hun å snu seg og ta synet inn over seg en siste gang. Døren åpnet seg, og heldigvis var heisen tom. «Jeg kan ta den,» sa Carmen og pekte på pappesken som allerede føltes tyngre og mer omfangsrik. «Nei,» svarte Samantha og gikk inn. Carmen trykket på knappen der det sto vestibyle. Hvorfor ble hun egentlig eskortert ut av bygningen? Jo lenger hun funderte på svaret, desto sintere ble hun. Hun hadde lyst til å gråte, til å slå vilt rundt seg, men det hun virkelig ønsket, var å ringe moren. Heisen stanset i treogførtiende etasje, og en velkledd ung mann kom inn. Han bar på en identisk pappeske, hadde en stor bag hengende fra skulderen og en dokumentmappe av skinn under den ene armen. Han hadde det samme lamslåtte uttrykket av frykt og forvirring i ansiktet. Samantha hadde sett ham i heisen før, men aldri hilst på ham. For et firma. Så mammutdigert at fullmektigene måtte gå med navneskilt under det grufulle juleselskapet. Nok en sikkerhetsvakt i svart dress kom inn, og da alle var vel inne, trykket Carmen nok en gang på knappen der det sto vestibyle. Samantha studerte heisgulvet, var fast besluttet på ikke å svare selv om hun ble snakket til. I niogtredevte etasje stanset heisen enda en gang, og inn kom Mr. Kirk Knight med nesen i mobiltelefonen. Straks døren hadde glidd igjen, så han seg rundt, oppdaget de to pappeskene og prøvde å undertrykke et gisp mens han ble stående som paralysert. Knight var seniorpartner i avdelingen for fusjoner og oppkjøp og medlem av styret. Ved brått å ha blitt stilt overfor to av sine ofre svelget han dypt og stir13


ret i gulvet. Så plutselig trykket han på knappen til åtteogtyvende etasje. Samantha var for følelsesløs til å si noe fornærmende til ham. Da heisen stanset, strøk Knight på dør. Etter at døren hadde lukket seg, husket Samantha at firmaet leide kontorer i etasjene fra 30 til og med 65. Hvorfor skulle Knight brått av i nummer 28? Hvem brydde seg om det? Carmen førte henne gjennom vestibylen og døren og ut i Broad Street. «Jeg er lei for det,» mumlet hun forsagt, men Samantha svarte ikke. Med en oppakning som et muldyr drev hun med folkehavet langs fortauet uten å skulle noe bestemt sted. Da husket hun avisfotografiene av ansatte i Lehman og Bear Stearns som forlot kontorene med pappesker fulle av sakene sine, som om bygningene sto i brann, og de måtte flykte for livet. På et av bildene, et stort et i farger på forsiden av New York Times’ seksjon B, var en av Lehmans aksjemeglere blitt knipset mens hun sto hjelpeløs på fortauet med tårer nedover kinnene. Men bildene var gamle nå, og Samantha så ingen kameraer. Hun satte pappesken fra seg på hjørnet av Broad Street og Wall Street og ventet på en taxi.


KAPITTEL 2

Vel inne i sin snertne takleilighet i SoHo, som kostet henne 2000 dollar i måneden, slengte Samantha kontorskrotet på gulvet og lot seg falle bakover i sofaen. Hun holdt mobiltelefonen i et fast grep, men ventet. Hun pustet tungt, holdt øynene lukket, merket at hun på sett og vis hadde følelsene under kontroll. Hun trengte morens beroligende stemme, men hadde ikke lyst til å virke svak, krenket og sårbar. Lettelsen kom da det brått gikk opp for henne at hun nettopp var blitt befridd fra en jobb hun avskydde. Klokken syv i kveld satt hun kanskje og så en film eller var ute med venner og spiste middag i stedet for å slite og streve på kontoret mens taksameteret gikk. Søndag kunne hun reise ut av byen uten å skjenke Andy Grubman og stabelen av papirer han trengte før sin neste livsviktige avtale, en eneste tanke. Firmaets telefon, kalt FirmFone, en uhyrlig liten dings som hadde sittet klebet fast til kroppen i tre år, var tilbakeført til eieren. Hun følte seg frigjort og vidunderlig fri for alle byrder. Angsten skyldtes tapet av inntekt og at karrieren plutselig var blitt penset inn på et sidespor. Som tredjeårsfullmektig hadde hun 180 000 dollar per år i grunnlønn, pluss en hyggelig bonus. Masse penger, men livet i storbyen hadde en egen evne til å fortære dem. Halvparten fordampet i skatt. Hun hadde en sparekonto som hun bare halvhjertet fulgte opp. Når du er niogtyve, singel og uten bånd i en storby, og jobber i en bransje der neste års belønning vil overgå årets lønn pluss bonus, trenger man 15


da å tenke altfor mye på å spare penger? Hun hadde en bekjent fra jusstudiet ved Columbia som hadde jobbet i S & P i fem år, nettopp var blitt juniorpartner og kom til å tjene en halv million i inneværende år. Samantha hadde fulgt det samme sporet. Hun hadde også venner som etter tolv måneder gladelig hadde flyktet fra forretningsjussens forskrekkelige verden. En av dem, nå skilærer i Vermont, en eks-redaktør i studentavisen ved juridisk fakultet ved Columbia og flyktning fra Scully & Pershings indre, bodde nå i en hytte ved en elv og svarte bare sjelden hvis noen ringte ham. På bare tretten måneder hadde han gått fra å være en ambisjonsrik ung fullmektig til å bli en mentalt forstyrret tomsing som sov ved skrivebordet. Rett før personalavdelingen skulle gripe inn, fikk han sammenbruddet og reiste fra byen. Samantha tenkte ofte på ham, vanligvis med et stikk av misunnelse. Lettelse, frykt, ydmykelse. Foreldrene hadde betalt for et kostbart, forberedende studieår i D.C. Hun studerte statsvitenskap ved Georgetown og tok eksamen til laud. Hun feide gjennom jusstudiet og fullførte med beste karakter. Et titalls megafirmaer tilbød henne jobb etter et års praktikantopphold ved en føderal domstol. De første niogtyve årene av livet hadde vært preget av overveldende suksess og få problemer. Å ha fått sparken på en slik måte virket knusende. Å bli ledsaget ut av bygningen var nedverdigende. Dette var ikke bare en mindre snublestein langs veien til en lang og lønnsom karriere. Det var en viss trøst å finne i antallet. Da Lehman brøt sammen, var tusenvis av unge økonomer og advokater blitt satt på porten. Felles skjebne er en trøst og alt det der, men akkurat nå klarte hun ikke å mønstre særlig sympati for noen andre. «Karen Kofer, er du snill,» sa hun inn i telefonen. Hun lå på sofaen, helt stille, forsøkte å roe pusten. Og så: 16


«Mamma, det er meg. De gjorde det. Jeg har fått sparken.» Hun bet seg i leppen og presset tårene på retrett. «Det var synd, Samantha. Når skjedde det?» «For cirka en time siden. Ble ikke egentlig overrasket, men det er vanskelig å fatte likevel.» «Jeg vet det, kjære deg. Jeg er så lei for det.» Den siste uken hadde de ikke snakket om annet enn sannsynligheten for å miste jobben. «Er du hjemme?» spurte Karen. «Ja, og det går greit. Blythe er på jobb. Jeg har ikke sagt det til henne ennå. Jeg har ikke sagt det til noen.» «Jeg er så lei for det.» Blythe var en venninne og studiekamerat fra Columbia som jobbet i et annet enormt firma. De delte leilighet, men ikke mye av hverandres liv. Når en jobber femogsytti til hundre timer per uke, er det lite å dele. Ting gikk ikke så bra der Blythe jobbet heller, så hun hadde forberedt seg på det verste. «Det går greit, mamma.» «Nei, det gjør det ikke. Kan du ikke komme og bo hos meg noen dager?» «Hjem» var et begrep fylt av vekslende forventninger. Moren bodde i en vakker utleieleilighet i nærheten av Dupont Circle, og faren leaset en liten selveierleilighet i Alexandria, ikke langt fra elven. Samantha hadde ikke tilbrakt mer enn en måned på noen av stedene, og hadde ingen planer om det nå. «Jeg skal det,» svarte hun, «men ikke akkurat nå.» En lang pause, og deretter et lavmælt: «Hva har du tenkt å gjøre, Samantha?» «Jeg har ingen planer, mamma. Jeg er i sjokk og klarer knapt å se en time fremover.» «Jeg skjønner. Jeg skulle ønske jeg var hos deg.» «Det går greit, mamma, helt sikkert.» Det siste Samantha trengte akkurat da, var sin mors trykkende nærvær og endeløse råd om hva hun nå burde gjøre. 17


«Er det avskjedigelse eller en eller annen form for permisjon?» «De kaller det permittering, en ordning der vi skal gjøre nytte for oss i en ideell organisasjon et år eller to uten å miste helseforsikringen. Og hvis alt går bedre da, ansetter de oss igjen, uten tap av ansiennitet.» «Høres ut som et ynkelig forsøk på holde dere hengende for enden av et snøre.» Takk, mamma, for din vanlige ufølsomhet. Karen fortsatte: «Hvorfor sier du ikke til de slubbertene at de bare kan ryke og reise?» «Fordi jeg gjerne vil beholde helseforsikringen, og fordi jeg liker å tenke på at jeg en dag kanskje kan begynne der igjen.» «Du kan skaffe deg en jobb hvor som helst.» En typisk bemerkning fra en karrierebyråkrat. Karen Kofer var senioradvokat i justisdepartementet i Washington, den eneste jobben innen jussen hun noen gang hadde hatt i løpet av tredve år, faktisk. Hennes posisjon, i likhet med alle hennes kollegers posisjoner, var grundig beskyttet. Uavhengig av lavkonjunkturer, kriger, regjeringskriser, nasjonale katastrofer, politisk uro eller hvilken som helst annen elendighet var Karen Kofers lønnsutbetaling ukrenkelig. Av dette hadde hun utviklet den likegyldige arrogansen som preger så mang en rotfestet byråkrat. Vi er så verdifulle fordi vi er så nødvendige. Samantha sa: «Nei, mamma, det finnes ingen jobber akkurat nå. Hvis du altså ikke har hørt det, er vi midt inne i en finanskrise, og rett rundt hjørnet står nedgangstidene og lurer. Advokatfirmaene sparker fullmektiger i bøttevis før de låser døren etter seg.» «Jeg tviler på at situasjonen er så ille.» «Å, jaså, ja. Scully & Pershing har lagt alle nyansettelser på is, noe som betyr at et drøyt titall av de mest oppvakte på jusstudiet ved Harvard nettopp har fått beskjed om at jobben de ble lovet i september, ikke 18


lenger eksisterer. Det samme gjelder Yale, Stanford og Columbia.» «Men du er så evnerik, Samantha.» Diskuter aldri med en byråkrat. Samantha trakk pusten dypt og gjorde seg klar til å runde av samtalen da en viktig telefon «fra Det hvite hus» ble meldt, og Karen måtte legge på. Hun lovte å ringe tilbake med en gang etter at hun nok en gang hadde berget nasjonen. Helt greit, mamma, svarte Samantha. Hun fikk all den oppmerksomheten av sin mor som hun kunne tenkes å ønske seg. Hun var enebarn, helt fint sett i ettertid og i lys av vrakrestene etter foreldrenes skilsmisse som lå strødd høyt og lavt. Det var en klar og vakker dag hva været angikk, og Samantha hadde behov for å gå en tur. Hun gikk på kryss og tvers gjennom SoHo, fortsatte deretter gjennom West Village. Fra en tom kaffebar ringte hun endelig til sin far. Marshall Kofer hadde en gang vært en hardtslående sivilrettsadvokat, en spesialist på erstatningssøksmål som tok ut stevning mot flyselskaper etter en flystyrt. Han opparbeidet seg et pågående og vellykket advokatfirma i D.C. og tilbrakte seks kvelder per uke på hotellrom verden rundt på jakt etter saker eller i retten med dem for å få dem prøvd. Han skapte seg en formue, brukte pengene nesten like fort, og som barn hadde Samantha vært svært klar over at familien hennes hadde mer enn foreldrene til mange av barna i klassen hennes på barneskolen i D.C. Mens faren sprang omkring mellom den ene høyprofilerte saken etter den andre, ble Samantha i all stillhet oppdratt av moren, som samtidig hardnakket ivaretok sin egen juridiske karriere. Hvis foreldrene kranglet, var ikke det noe Samantha merket; faren var ganske enkelt aldri hjemme. På et eller annet tidspunkt, ingen skulle noensinne få vite nøyaktig når, kom en ung og vakker advokatassistent inn i bildet, og Marshall tok steget. Sidespranget ble til en affære, der19


etter et romantisk forhold, og etter et par år ble Karen Kofer mistenksom. Hun spurte sin mann rett ut om hva som foregikk, han løy til å begynne med, men valgte etter kort tid å si sannheten. Han ville ha skilsmisse, han hadde funnet sitt livs kjærlighet. Omtrent på samme tid som Marshall skapte komplikasjoner i sitt privatliv, traff han tilfeldigvis også et par andre dårlige beslutninger. Den ene av dem omfattet en plan om å kanalisere et større salær til en konto i et skatteparadis. En jumbojet fra United Asia Airlines hadde styrtet på Sri Lanka med blant andre førti amerikanere om bord. Det fantes ikke overlevende, og typisk nok kom Marshall Kofer frem til åstedet før noen andre. Mens forhandlingene om erstatning pågikk, etablerte han en rekke stråselskaper på forskjellige steder i Karibien og i Asia som skulle motta, videreføre og rett og slett skjule det betydelige honoraret. Samantha satt på en tykk mappe full av avisartikler og etterforskningsrapporter om farens forholdsvis klønete forsøk på å unndra seg inntektsskatt. Det kunne blitt en fascinerende roman, men hun hadde ingen interesse av å skrive den. Han ble knepet, ydmyket, hengt ut på avisenes førstesider, fratatt advokatbevillingen og idømt tre års fengsel. Han ble benådet to uker før hun gikk ut med eksamen fra Georgetown. Nå for tiden jobbet Marshall som en eller annen form for konsulent fra et lite kontor i den gamle delen av Alexandria. Det han sa, var at han holdt kurs for andre advokater om gruppesøksmålenes spesielle karakter, men han var alltid svært sparsom med detaljer. Samantha var, i likhet med sin mor, overbevist om at Marshall hadde klart å grave ned en del av byttet et eller annet sted i Karibien. Karen hadde gitt opp å lete etter det. Selv om Marshall alltid kom til å ha en mistanke om det, og Karen alltid kom til å benekte det, hadde han en sterk følelse av at hans ekskone hadde hatt en finger 20


med i straffesaken mot ham. Hun jobbet i justisdepartementet, hadde en ledende stilling samt massevis av venner. «Jeg fikk sparken, pappa,» sa hun lavt inn i mikrofonen på mobilen. Kaffebaren var tom, men baristaen befant seg på kloss hold. «Å, Sam, så leit å høre,» svarte Marshall. «Få høre hva som skjedde.» Så vidt hun visste, hadde faren lært bare én ting under fengselsoppholdet. Men det var hverken ydmykhet, tålmodighet, forståelse, tilgivelse eller noen av de andre vanligste egenskapene man ofte tilegner seg etter pinlige feiltrinn. Han var like energisk og ambisjonsrik som før, ennå ivrig etter å gi seg i kast med dagen og overkjøre dem foran seg som nølte for lenge. Men av en eller annen grunn hadde Marshall Kofer lært seg å lytte, i hvert fall til sin datter. Hun fortalte langsomt hele historien fra ende til annen, og han slukte hvert ord. Hun forsikret ham om at det gikk greit med henne. På et tidspunkt hørtes det ut som om han var nær ved å begynne å gråte. Vanligvis ville han kommet med spydige kommentarer om hvordan hun hadde valgt å bruke sin juridiske utdannelse. Han avskydde store advokatfirmaer fordi han hadde kjempet mot dem i årevis. Han så på dem som anonyme selskapsstrukturer, ikke som et partnerskap av ekte advokater som sto på for å ivareta sine klienters interesser. Han hadde et repertoar av historier om hvilken ondskap som var knyttet til de store firmaene. Samantha hadde hørt hver eneste en, og var ikke i humør til å høre dem igjen. «Skal jeg komme og være hos deg, Sam?» spurte han. «Jeg kan være der i løpet av tre timer.» «Takk skal du ha, men ikke nå. Ikke ennå. Gi meg en dag eller to. Jeg trenger en pause og lurer på om jeg skal reise bort i noen dager.» 21


«Jeg kommer og henter deg.» «Kanskje, men ikke nå. Det går fint med meg, pappa, helt sikkert.» «Nei, det gjør det ikke. Du trenger faren din.» Det var fremdeles underlig å høre nettopp det fra en person som hadde vært fraværende de første tyve årene av livet hennes. Men nå forsøkte han i hvert fall å stille opp. «Takk for det, pappa. Jeg ringer snart igjen.» «La oss ta en tur, finne en strand et eller annet sted og drikke rom.» Hun måtte le, for de hadde aldri reist noe sted sammen, i hvert fall ikke bare de to. Det hadde forekommet noen hastige ferier da hun var liten, gjerne til byer i Europa, som oftest var de blitt avsluttet for tidlig på grunn av viktige forretninger hjemme. Tanken på å tilbringe tid på en strand sammen med faren var ikke umiddelbart tiltalende, uansett hvilke omstendigheter som lå bak. «Takk, pappa. Kanskje senere, men ikke nå. Jeg har mye å ta meg av her.» «Jeg kan skaffe deg jobb,» sa han. «En skikkelig jobb.» Nå er vi gang igjen, tenkte hun, men lot bemerkningen passere. Faren hadde nå i mange år forsøkt å lokke henne over i en skikkelig juridisk praksis, skikkelig i den forstand at den ville omfatte søksmål mot store advokatfirmaer for all verdens maktmisbruk. Etter Marshall Kofers oppfatning måtte alle firmaer av en viss størrelse ha begått ekstreme synder for å overleve i den vestlige kapitalismens verden der alle var alles fiender. Det var et kall blant advokater (og kanskje eks-advokater) som ham å avdekke uretten og gå til søksmål som gale. «Takk, pappa. Jeg ringer deg senere.» Det var ironisk at faren fremdeles var så ivrig etter å få henne til å praktisere den samme formen for juri22


disk virksomhet som hadde ført ham selv i fengsel. Hun hadde ingen interesse av rettssaler eller konflikter. Hun var egentlig ikke sikker på hva hun ønsket, sannsynligvis en fredelig skrivebordsjobb med en hyggelig lønn. Hovedsakelig fordi hun var kvinne og i tillegg smart, ville hun hatt en brukbar sjanse til å bli partner i Scully & Pershing. Men til hvilken pris? Kanskje hun ønsket seg en slik karriere, kanskje ikke. Akkurat nå ønsket hun ikke annet enn å streife gatelangs på nedre Manhattan og klarne tankene. Hun slentret gjennom Tribeca mens timene gikk. Moren ringte to ganger og faren én, men hun avviste samtalene. Izabelle og Ben meldte seg også, men hun hadde ikke lyst til å snakke. Hun befant seg plutselig utenfor Moke’s Pub, ikke langt fra Chinatown, og et øyeblikk ble hun stående og kikke inn. Den første drinken sammen med Henry hadde de tatt på Moke’s Pub, det var svært lenge siden. Venner hadde presentert dem for hverandre. Han var en lovende skuespiller, en blant millioner i storbyen, og hun var fersk fullmektig hos S & P. De var sammen i et år før forholdet dovnet hen under hennes nådeløse arbeidstid og hans arbeidsledighet. Han flyktet til L.A. der han, så vidt hun visste, kjørte limoer for ukjente skuespillere og sporadisk hadde tause roller i reklamefilmer. Hun kunne elsket Henry om omstendighetene hadde vært annerledes. Han hadde tid, interesse og lidenskap. Hun hadde vært altfor utkjørt. Det var ikke uvanlig for kvinner i store firmaer å våkne opp i en alder av førti og brått innse at de fortsatt var single, og at et tiår var gått. Hun vendte ryggen til Moke’s og gikk nordover mot SoHo. Anna i personalavdelingen viste seg å være bemerkelsesverdig effektiv. Klokken 17.00 mottok Samantha en lang e-post som omfattet navnene til ti ideelle organi23


sasjoner der man anså det som passende at slagne og medtatte sjeler brått permittert fra verdens største advokatfirma kunne utføre sin ubetalte praktikantinnsats. Våtmarksvokterne i Lafayette, Louisiana. Krisesenteret for kvinner i Pittsburgh. Immigrantinitiativet i Tampa. Fjellklinikken Fri Rettshjelp i Brady, Virginia. Eutanasiforeningen i Tucson. En organisasjon for hjemløse i Louisville. Forsvarsforeningen for Lake Erie. Og så videre. Ingen av de ti lå i nærheten av sentrum av New York City. Hun ble sittende og stirre lenge på oversikten mens hun grublet over hvordan det måtte være å legge City bak seg. Hun hadde bodd der i seks av de siste syv årene – tre som student ved Columbia, tre som advokatfullmektig. Etter studiet hadde hun vært sekretær for en føderal dommer i D.C. før hun skyndte seg tilbake til New York. Hun hadde aldri bodd andre steder enn under storbyens glitrende lys. Lafayette, Louisiana? Brady, Virginia? Med en språkbruk som var altfor munter for anledningen, gjorde Anna de permitterte oppmerksom på at det kunne være begrenset plass ved enkelte av de nevnte ideelle organisasjonene. Med andre ord, meld dere i en fart, ellers får dere kanskje ikke sjansen til å flytte langt ut i gokk og jobbe gratis de neste tolv månedene. Men Samantha var altfor sjokkskadet til å gjøre noe som helst i en fart. Blythe stakk som snarest innom for å si hei og spise pasta fra mikrobølgeovnen. Samantha hadde varslet den store nyheten i en tekstmelding, og romkameraten var nesten gråten nær da hun kom. Men etter noen minutter klarte Samantha å roe henne ned og forsikre henne om at livet kom til å gå videre. Firmaet Blythe jobbet i, representerte en gruppe pantelånsytere, og stemningen der var like dyster som hos Scully & Pershing. I flere dager hadde ikke de to snakket om annet enn faren for å 24


få sparken. Da pastaen var halvspist, begynte mobilen til Blythe å vibrere. Det var sjefspartneren hennes som ville ha tak i henne. Klokken 18.30 løp hun panisk av sted til kontoret, full av frykt for at selv den minste forsinkelse kunne utløse en oppsigelse. Samantha skjenket i et glass vin og fylte badekaret med varmt vann. Hun la seg i bløt og drakk og bestemte seg for at hun, på tross av pengene hun tjente, avskydde store advokatfirmaer og aldri mer ville jobbe der. Hun ville aldri mer tillate å la seg bli kjeftet på fordi hun ikke befant seg på jobb etter mørkets frembrudd eller før soloppgang. Hun ville aldri mer la seg forføre av en fet lønn. Det var mange ting hun aldri ville mer. På finansfronten rådet det en viss usikkerhet, men det var langt fra dystert. Hun hadde 31 000 dollar i banken og var gjeldfri, bortsett fra ytterligere tre måneders leie av loftsleiligheten. Hvis hun reduserte utgiftsnivået betraktelig og ordnet en form for inntekt gjennom deltidsjobber, kunne hun muligens holde seg flytende til stormen la seg. Forutsatt naturligvis at verdens ende likevel ikke ble noe av. Hun kunne ikke se seg selv som serveringsdame eller skoselger, men så hadde hun heller aldri sett for seg at den prestisjefylte karrieren skulle få en så brå slutt. New York City ville snart flyte over av enda flere serveringsdamer og butikkekspeditører med universitetsutdannelse. Tilbake til karrieren i S & P. Målet hadde vært å bli partner i en alder av femogtredve, bli en av få kvinner helt på toppen, og innta et hjørnekontor der hun kunne konkurrere med gutta, nådeløst og aggressivt. Hun skulle ha en sekretær, en assistent, noen medhjelpere, en sjåfør som sto klar når hun trengte ham, en gyllen utgiftskonto, og en garderobe full av designerklær. Hundretimers arbeidsuker ville krympe til et eller annet håndterbart. Hun skulle skåre to mill pluss bonuser i tyve år, deretter trekke seg tilbake og reise omkring i ver25


den. På et eller annet tidspunkt ville hun finne seg en mann, få et barn eller to, og ha et storartet liv. Alt var planlagt og syntes å være innen rekkevidde. Hun skulle ta en martini med Izabelle og traff henne i lobbyen på Hotel Mercer fire kvartaler unna der hun bodde. De hadde invitert Ben også, men han hadde ny kone og var opptatt med andre ting. Permitteringene slo begge veier. Samantha hadde begynt mestringsprosessen, var i ferd med å riste sjokket av seg og tenke på hvordan hun skulle overleve. Men hun var heldig, hun hadde ikke studielån. Foreldrene hennes hadde hatt råd til å betale for den gode utdannelsen. Men Izabelle ble nesten kvalt av gamle lån og så mørkt på fremtiden. Hun slurpet i seg martinien, og ginen gikk rett til hodet på henne. «Jeg kan ikke gå ett år uten inntekt,» sa hun. «Kan du det?» «Muligens,» sa Samantha. «Hvis jeg kutter ned på alt og lever på suppe, kan jeg spinke og spare og bli boende i City.» «Det kan ikke jeg,» sa Izabelle trist og tok en ny svelg. «Jeg kjenner en fyr i prosessavdelingen. Han gikk inn på den permitteringsavtalen sist fredag. Han har allerede ringt til fem av de ideelle organisasjonene, og alle fem sa at plassene de hadde, allerede var tatt av andre fullmektiger. Kan du fatte det? Så han ringte til personalavdelingen, kjeftet dem huden full, og de sa at de holdt på å utvide listen, at de fortsatt mottar forespørsler fra organisasjoner som er ute etter ekstremt billig arbeidskraft. Så den lille permitteringsordningen funker altså ikke så bra. Ingen vil ha oss selv om vi jobber gratis. Det er ganske sykt.» Samantha nippet forsiktig til drinken, nøt den bedøvende væsken. «Jeg er tilbøyelig til ikke å ta imot permitteringstilbudet.» 26


«Men hva gjør du med helseforsikringen? Du kan ikke gå naken.» «Kanskje jeg kan det.» «Men hvis du blir syk, mister du alt.» «Jeg har ikke så mye.» «Det er bare tåpelig, Sam.» En ny slurk av martinien, litt mindre denne gangen. «Så du gir altså opp en lysende fremtid hos kjære, gamle Scully & Pershing.» «Firmaet har gitt opp meg og deg og en hel del andre. Det må finnes et bedre sted å jobbe, og et bedre alternativ å leve av.» «Det vil jeg skåle for.» En servitør dukket opp, og de bestilte en ny runde.

Profile for Cappelen Damm AS

John Grisham Forvandlingen  

Samantha Kofer gjør karriere i et advokatfirma på Wall Street, og alt går hennes vei – helt til nedgangstider rammer firmaet og Samantha får...

John Grisham Forvandlingen  

Samantha Kofer gjør karriere i et advokatfirma på Wall Street, og alt går hennes vei – helt til nedgangstider rammer firmaet og Samantha får...