Jesu død
J.M. Coetzee
Jesu død Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
J.M. Coetzee Originalens tittel: The Death of Jesus Oversatt fra engelsk av John Erik Bøe Lindgren, MNO Copyright © 2019 by J. M. Coetzee By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300 New York, NY 10176-0187 USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65400-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow / Affair Omslagsfoto: August Z. Flatby Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Kapittel 1
Det er en frisk ettermiddag om høsten. Han står på gresssletten bak boligblokken og ser på noen som spiller fotball. Vanligvis er han eneste tilskuer til disse kampene mellom barna fra blokkene. Men i dag har to fremmede også stoppet for å se på, en mann i mørk dress og en jente i skoleuniform ved hans side. Ballen svever mot venstre ving, der David spiller. David tar imot ballen, springer lett fra forsvareren som kommer for å møte ham og vipper ballen inn mot midten. Den unngår alle, den unngår målvakten, den krysser mållinjen. I ukedagene spiller de ikke kamper med ordentlige lag. Guttene deler seg inn som de vil, bytter ut, bytter inn. Noen ganger er de tretti på sletten, andre ganger bare et halvt dusin. Da David ble med for første gang for tre år siden, var han den yngste og minste. Nå er han blant de største av guttene, men kvikk til å være så høy, rask og med overraskende fart. Kampen er inne i en dødperiode. De to fremmede kommer bort til ham. Hunden som døser ved føttene hans, våkner og løfter hodet. 5
«God dag,» sier mannen. «Hvilke lag er dette?» «Det er bare en improvisert kamp mellom barn i nabolaget.» «De spiller ikke så verst,» sier den fremmede. «Er en av dem din?» Er han en forelder? Er det noen vits i å prøve å forklare nøyaktig hva han er? «Det er sønnen min som er der borte,» sier han. «David. Den høye gutten med det mørke håret.» Den fremmede gransker David, den høye gutten med det mørke håret, som rusler åndsfraværende omkring uten å følge noe særlig med på kampen. «Har de tenkt på å organisere seg som lag?» sier den fremmede. «La meg introdusere meg selv. Jeg heter Julio Fabricante. Dette er Maria Prudencia. Vi kommer fra Las Manos. Kjenner du til Las Manos? Ikke? Det er barnehjemmet på den andre siden av elven.» «Simón,» sier han, Simón. Han håndhilser på Julio Fabricante fra barnehjemmet, nikker til Maria Prudencia. Han gjetter på at Maria er fjorten år, hun er grovt bygget, med kraftige øyenbryn og velutviklet byste. «Jeg spør fordi vi gjerne stiller som vertskap for dem. Vi har en ordentlig bane med ordentlig oppmerking og ordentlige mål.» «Jeg tror de er fornøyd med bare å sparke ball sammen.» «Man blir ikke bedre uten konkurranse,» sier Julio. «Enig. På den annen side vil det å danne et lag innebære å velge ut elleve og utelate resten, noe som står i motsetning til verdigrunnlaget de har utviklet. Slik ser jeg på det. 6
Men jeg tar kanskje feil. Kanskje ville de faktisk like å konkurrere og bli bedre. Spør dem.» David har ballen ved føttene. Han gjør en venstrefinte og tar til høyre, og bevegelsen er så glidende at forsvareren blir stående. Han sentrer ballen til en lagkamerat og ser på at lagkameraten lobber ballen slapt i armene på målvakten. «Han er veldig god, sønnen din,» sier Julio. «Et naturtalent.» «Han har en fordel i forhold til vennene sine. Han tar dansetimer, så han har god balanse. Hvis de andre guttene hadde tatt dansetimer, ville de vært like gode.» «Hørte du det, Maria?» sier Julio. «Kanskje du skulle følge Davids eksempel og begynne med dansetimer?» Maria stirrer rett framfor seg. «Maria Prudencia spiller fotball,» sier Julio. «Hun er en av bærebjelkene i laget vårt.» Solen er på vei ned. Snart kommer gutten som eier ballen til å gjøre krav på den («jeg må hjem»), og så vandrer spillerne hver til sitt. «Jeg vet at du ikke er treneren deres,» sier Julio. «Jeg skjønner også at du ikke er begeistret for organisert idrett. Men tenk over det uansett, for guttenes skyld. Her har du kortet mitt. Kanskje ville de like det, å spille som et lag mot et annet lag. Hyggelig å treffe deg.» Dr. Julio Fabricante, Educador, står det på kortet. Orfanato de Las Manos, Estrella 4. «Kom, Bolivar,» sier han. «På tide å gå hjem.» Hunden stabler seg på bena mens den slipper en illeluktende fjert. 7
Under middagen spør David: «Hvem var den mannen du snakket med?» «Han heter doktor Julio Fabricante. Dette er kortet hans. Han kommer fra et barnehjem. Han foreslår at dere gutter velger ut et lag som kan spille mot et lag fra barnehjemmet.» Inés undersøker kortet. «Educador,» sier hun. «Hva er det?» «Det er et finere ord for lærer.» Når han kommer til gressletten neste ettermiddag står doktor Fabricante der allerede og snakker med guttene som har samlet seg rundt ham. «Og så kan dere velge et navn på laget deres,» sier han. «Og velge farge på trøyene.» «Los Gatos,» sier en gutt. «Las Panteras,» sier en annen. Las Panteras slår an blant guttene, som virker oppglødd over doktor Julios forslag. «På barnehjemmet kaller vi oss Los Halcones, etter hauken, fuglen med det skarpeste synet av alle.» David snakker: «Hvorfor ikke Los Huérfanos?» Det blir ubehagelig stille. «Fordi, unge mann,» sier doktor Fabricante, «vi ikke er ute etter å få noe gratis. Vi ber ikke om lov til å vinne bare fordi vi er de vi er.» «Er du foreldreløs?» spør David. «Nei, jeg er ikke foreldreløs selv, men jeg er bestyrer på barnehjemmet og bor der. Jeg har stor respekt og stor kjærlighet for foreldreløse, som det finnes mange flere av i verden enn du kanskje skulle tro.» Guttene blir tause. Han, Simón, sier heller ikke noe. 8
«Jeg er foreldreløs,» sier David. «Kan jeg spille på laget deres?» Guttene fniser. De er vant til Davids provoserende utsagn. «Slutt, David!» hveser en av dem. Det er på tide at han blander seg inn. «Jeg er ikke helt sikker på, David, at du vet helt hva det vil si å være foreldreløs, virkelig foreldreløs. En foreldreløs har ingen familie, ikke noe hjem. Det er der doktor Julio kommer inn. Han tilbyr foreldreløse et hjem. Du har allerede et hjem.» Han snur seg mot doktor Julio. «Jeg beklager at du måtte trekkes inn i en familiekrangel.» «Ingen grunn til å beklage. Spørsmålet unge David stiller, er viktig. Hva vil det si å være foreldreløs? Betyr det ganske enkelt at man mangler synlige foreldre? Nei. Å være foreldreløs betyr dypest sett at man er alene i verden. Så i en viss forstand er vi alle foreldreløse, for dypest sett er vi alle alene i verden. Som jeg sier til de unge menneskene jeg har ansvar for, er det ikke noe å skamme seg over å bo på et barnehjem, for et barnehjem er samfunnet i mikrokosmos.» «Du svarte meg ikke,» sier David. «Kan jeg spille på laget deres?» «Det ville være best om du spilte på ditt eget lag,» sier doktor Fabricante. «Hvis alle skulle spille for Los Halcones, var det ingen igjen for oss å spille mot. Det ville ikke være noen konkurranse.» «Jeg spør ikke for alle. Jeg spør bare for meg.» Doktor Fabricante snur seg mot ham, Simón. «Hva mener du, señor? Synes du Las Panteras er et godt navn på fotballaget deres?» 9
«Det har jeg ingen formening om,» svarer han. «Jeg ønsker ikke å påtvinge disse unge mine egne preferanser.» Han stopper der. Han skulle gjerne tilføyd: Disse unge menneskene som gledet seg over å spille fotball på sin egen måte helt til du blandet deg inn.
Kapittel 2
Det er det fjerde året de bor i boligblokken. Selv om Inés’ leilighet i tredje etasje er stor nok for alle tre, er de blitt enige om at han skal bo i sin egen leilighet i første etasje, som er mindre og mer sparsomt møblert. Han har hatt råd til den helt siden inntekten hans fikk tilskudd fra en uføretrygd for en ryggskade som aldri ble helt bra igjen, en skade som skriver seg fra tiden som bryggesjauer i Novilla. Han har egen inntekt og egen leilighet, men ingen sosial omgang – ikke fordi han er usosial av natur eller fordi Estrella er en uvennlig by, men fordi han for lenge siden bestemte seg for å vie seg helt til guttens oppfostring. Når det gjelder Inés, bruker hun dagene og noen ganger kveldene på motebutikken hun er deleier av. Vennene hennes kommer fra Modas Modernas og moteverdenen i større forstand. Han er bevisst uinteressert i disse vennskapene. Om det finnes elskere blant vennene, vet han ikke og vil han ikke vite, så lenge hun fortsetter å være en god mor. David har blomstret under vingene deres. Han er sterk og sunn. For flere år siden, da de bodde i Novilla, kjempet de med det offentlige skolesystemet. Davids lærere syn11
tes han var obstinado, gjenstridig. Siden den gang har de holdt ham borte fra den offentlige skolen. Han, Simón, er trygg på at et barn født med så åpenbar intelligens, vil klare seg uten formell skolegang. Han er et usedvanlig barn, sier han til Inés. Hvem kan vite i hvilken retning evnene hans går? I sine mer sjenerøse øyeblikk, er Inés tilbøyelig til å være enig. David tar timer i sang og dans på Musikkakademiet i Estrella. Sangtimene gis av akademiets direktør, Juan Sebastián Arroyo. Når det gjelder dans, finnes det ingen på akademiet som har noe å lære ham. De gangene han dukker opp i timene, danser han som han vil. De andre elevene følger ham, eller ser på hvis de ikke klarer å følge. Han, Simón, er også en danser, dog på sine eldre dager og uten noen begavelse. Han danser hjemme, om kveldene, alene. Når han har tatt på seg pyjamas, setter han på grammofonen med lav lyd og danser for seg selv med øynene lukket, lenge nok til å bli tom i hodet. Så skrur han musikken av, går til sengs og sover de rettferdiges søvn. De fleste kveldene er musikken en suite for fløyte og fiolin komponert av Arroyo for å markere hans andre kones død, Ana Magdalena. Dansene har ikke noe navn, og platen, som er produsert på bakrommet i en butikk i sentrum, har ingen etikett. Selve musikken er langsom og majestetisk og trist. David nedlater seg ikke til å delta i vanlige skoletimer, særlig ikke gjøre oppgaver i regning som en vanlig tiåring, på grunn av en fordom mot regning, oppmuntret av den avdøde señora Arroyo, som formidlet til elevene sine at 12
heltall er guddommelige og himmelske enheter som eksisterte før den fysiske verden ble etablert, og som kommer til å fortsette å eksistere etter at verden har tatt slutt, og derfor fortjener aktelse. Å blande tallene sammen (adición, sustracción) eller å dele dem opp (fracciones) eller å bruke dem til å måle mengder murstein eller mel (la medida), er en hån mot deres guddommelighet. Som tiårspresang ga han og Inés David et armbåndsur som David nekter å gå med fordi (sier han) det låser tallene fast i en sirkulær rekkefølge. Det kan godt være at klokken ni er før klokken ti, sier han, men ni er hverken før eller etter ti. David hadde laget sin egen spesielle vri på señora Arroyos lidenskap for tall, som hun ga form gjennom dansene hun lærte elevene; identifisering av spesielle tall med spesielle stjerner på himmelen. Han, Simón, forstår ikke nummerfilosofien (som han egentlig betrakter mer som en kultus enn en filosofi) de prediker på akademiet: helt åpent av avdøde señora, mer diskret av enkemann Arroyo og musikervennene hans. Han forstår den ikke, men han tolererer den, ikke bare av hensyn til David, men også fordi det noen ganger – når han er i det rette humøret, under ensom dans en kveld – kommer et syn til ham, plutselig og forbigående, av det señora pleide å snakke om: talløse sølvfargede sfærer som roterer rundt hverandre med en overjordisk summing, i et uendelig verdensrom. Han danser, han har syner, men han betrakter seg ikke som en konvertitt til nummerkultusen. Han har en fornuftig forklaring på synene som han stort sett er fornøyd med; 13
dansens vuggende rytme, den hypnotiske lyden av fløyten, skaper en transetilstand der fragmenter suges opp fra minnenes leie og svirrer for hans indre øye. David kan ikke og vil ikke regne. Det at han ikke vil lese, er mer bekymringsfullt. Det vil si, etter at han lærte seg det selv ved å lese Don Quijote, viser han ingen interesse for å lese andre bøker. Han kan Don Quijote utenat, en forkortet utgave for barn. Han ser ikke på den som en oppdiktet fortelling, men som en virkelig historie. Et eller annet sted i verden – om ikke i denne verden, så i den neste – er Don Quijote ute og rir på hesten Rosinante, mens Sancho Panza humper ved siden av på et esel. De har hatt diskusjoner om Don Quijote, han og gutten. Hvis du åpner deg for andre bøker, sier han, vil du oppdage at verden byr på en rekke helter i tillegg til Don, og heltinner også, skapt av intet i forfatteres fruktbare hjerner. Du som er et begavet barn, kunne til og med dikte opp dine egne helter og sende dem ut i verden på eventyr. David hører knapt etter. «Jeg har ikke lyst til å lese andre bøker,» sier han avvisende. «Jeg kan jo lese.» «Du har feil oppfatning av hva det vil si å lese. Lesing er ikke bare å gjøre trykte tegn om til lyder. Lesing er noe dypere. Sann lesing er å høre hva boken har å si og grunne over det – kanskje til og med ha en indre samtale med forfatteren. Det er å lære om verden – verden slik den faktisk er, ikke slik du ønsker at den skal være.» «Hvorfor det?» sier David. «Hvorfor det? Fordi du er ung og uvitende. Du kan kvitte deg med uvitenheten ved å åpne deg for verden. Og 14
den beste måten å åpne seg for verden på, er ved å lese det andre har å si, folk som er mindre uvitende enn deg.» «Jeg vet om verden.» «Nei, det gjør du ikke. Du vet absolutt ingenting om verden utenfor din egen begrensede erfaring. Dans og fotball er gode nok aktiviteter i seg selv, men de lærer deg ingenting om verden.» «Jeg har lest Don Quijote.» «Jeg gjentar: Don Quijote er ikke verden. Så langt ifra. Don Quijote er en oppdiktet fortelling om en forvirret, gammel mann. Det er en underholdende bok, den suger deg inn i sin egen fantasi, men fantasi er ikke virkelighet. Faktisk er bokens budskap nettopp en advarsel til lesere som deg, mot å bli sugd inn i en uvirkelig verden, en fantasiverden, slik Don Quijote blir sugd inn. Husker du ikke hvordan boken slutter, med at Don Quijote kommer til sans og samling og ber niesen sin om å brenne bøkene hans så ingen skal bli fristet til å slå inn på den samme sprø veien i framtiden?» «Men hun brenner ikke bøkene hans.» «Det gjør hun! Det står kanskje ikke i boken, men det gjør hun! Hun er takknemlig over å bli kvitt dem.» «Men hun brenner ikke Don Quijote.» «Hun kan ikke brenne Don Quijote fordi hun er inne i Don Quijote. Du kan ikke brenne en bok du er inne i, hvis du er en figur i den.» «Det kan du. Men hun gjør det ikke. For hadde hun gjort det, ville jeg ikke hatt Don Quijote. Den ville vært brent opp.» Etter disse disputtene med gutten blir han sittende igjen 15
målløs, men merkelig stolt. Målløs fordi han ikke klarer å vinne over en tiåring i en diskusjon, og stolt fordi tiåringen så kløktig setter ham sjakk matt. Gutten er kanskje giddeløs, gutten er kanskje arrogant, sier han til seg selv, men gutten er i alle fall ikke dum.
Kapittel 3
Etter middag gir gutten av og til ordre om at de skal sette seg i sofaen (Kom igjen, Inés! Kom igjen, Simón!), og da gir han dem det han kaller un espectáculo, en forestilling. Det er ved disse anledningene de føler seg tettest som familie og guttens hengivenhet for dem kommer tydeligst til uttrykk. Sangene David synger under sine espectáculos, stammer fra sangtimene han tar hos señor Arroyo. Mange av dem er Arroyos egne komposisjoner, rettet til et tú som godt kan være Arroyos avdøde kone. Inés synes ikke de passer for barn, og han heller mot å dele hennes skepsis. Likevel, tenker han, må det glede Arroyo å høre sitt eget verk bæres fram av en så ren og ung stemme som Davids. «Inés, Simón, vil dere høre en mysteriesang?» sier gutten kvelden etter Fabricantes besøk. Og med uvanlig innlevelse og kraft hever han stemmen og synger:
17
In diesem Wetter, in diesem Braus, nie hätt’ ich gesendet das Kind hinaus – Ja, in diesem Wetter, in diesem Braus, durft’st Du nicht senden das Kind hinaus!
«Var det alt?» sier Inés. «Det var en veldig kort sang.» «Jeg sang den for Juan Sebastián i dag. Jeg hadde tenkt å synge en annen sang, men da jeg åpnet munnen, var det denne som kom ut. Vet dere hva det betyr?» Han gjentar sangen langsomt, artikulerer de fremmede ordene møysommelig. «Jeg aner ikke hva det betyr. Hva sier señor Arroyo?» «Han visste det heller ikke. Men han sa at jeg ikke måtte bli redd. Han sa at hvis jeg ikke finner ut hva det betyr i dette livet, kommer jeg til å finne det ut i det neste.» «Tenkte han på,» sier han, Simón, «at sangen kanskje ikke kommer fra det neste livet, men fra det forrige, det livet du levde før du gikk om bord i det store skipet og krysset havet?» Gutten blir taus. Der slutter samtalen og kveldens espectáculo. Men dagen etter, når han og David er alene, vender gutten tilbake til temaet. «Hvem var jeg, Simón, før jeg krysset havet? Hvem var jeg før jeg begynte å snakke spansk?» «Jeg vil si at du var den samme personen som du er i dag, bortsett fra at du så annerledes ut og hadde et annet navn og snakket et annet språk, som alt sammen ble skylt bort da du krysset havet, sammen med minnene dine. Men for å svare på spørsmålet Hvem var jeg?, vil jeg si at du i hjertet ditt, innerst inne, var deg selv, ditt ene og eneste 18
selv. Ellers ville det ikke gitt noen mening å si at du glemte språket du snakket og så videre. For hvem skulle stå for glemmingen andre enn deg selv, det selvet du vokter i ditt hjerte? Det er slik jeg ser det.» «Men jeg har ikke glemt alt, har jeg vel? In diesem Wetter, in diesem Braus – jeg husker det, jeg husker bare ikke hva det betyr.» «Nettopp. Eller kanskje ordene, som señor Arroyo foreslår, ikke kom fra ditt tidligere liv, men fra ditt neste. I så fall ville det være feil å si at ordene kom fra memoria, minnet, ettersom vi bare kan huske ting fra fortiden. Jeg ville i stedet kalt ordene dine profecía, profetiske. Det ville være som om du husker framtiden.» «Hva tror du det er, Simón, fortid eller framtid? Jeg tror det er framtid. Jeg tror det kommer fra mitt neste liv. Kan du huske framtiden?» «Nei, dessverre, jeg husker ingenting, hverken fortid eller framtid. Sammenlignet med deg, unge David, er jeg en veldig kjedelig fyr som ikke er usedvanlig på noen måte, faktisk det helt motsatte av usedvanlig. Jeg lever i nåtiden, som en okse. Å kunne huske er en stor gave, om det gjelder fortiden eller framtiden, noe jeg er sikker på at señor Arroyo ville være enig i. Du burde ha en notatblokk på deg så du kan skrive ting ned når du husker dem, selv om de ikke gir noen mening.» «Eller så kan jeg fortelle deg ting jeg husker, og så kan du skrive dem ned.» «God idé. Jeg kan være din secretario, den som nedtegner hemmelighetene dine. Vi kunne gjøre et prosjekt ut av det, du og jeg. I stedet for å vente på at ting skal dukke opp 19
i hodet ditt – mysteriesangen, for eksempel – kunne vi satt av noen minutter hver dag, når du våkner om morgenen eller som det siste vi gjør før du sovner, der du kan konsentrere deg og prøve å huske ting fra fortiden eller framtiden. Skal vi gjøre det?» Gutten er taus.