Jenta i den grønne kjolen
Derek B. Miller
Jenta i den grønne kjolen Oversatt av Tore Aurstad
Derek B. Miller Originalens tittel: The Girl in Green Oversatt av Tore Aurstad Copyright © by Derek B. Miller All rights reserved including the rights of reproduction in whole or in part in any form. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-53251-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Faber Omslagsbilder: Dean Conger/Corbis, Bryce Duffy/Getty Images, © choikh/Shutterstock, Mohammed Itani/Arcangel Forfatterfoto: Nuno Ferreira Santos. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til kona mi
del i
En tidlig vår 1991
1
Arwood Hobbes kjedet seg. Men det var ingen vanlig kjedsomhet. Ikke den typisk hverdagslige kjedsomheten som fuktigheten bringer med seg en regnværsdag, når det er null og niks å ta seg til. Dette var liksom noe annet. Det kjentes uvanlig og overlagt, komplett og fullstendig, industrielt og uavvendelig. Det var en kjedsomhet av det slaget som får en til å ligge og kave i evighetens grønne tåke mens man grubler over de store spørsmålene uten egentlig å lete etter svar. Og det var ingen manko på kjedsomhet heller, den ble delt ut som godteri på halloween til Arwood og de andre soldatene på Checkpoint Zulu, ved utkanten av Eufratdalen i det sentrale Irak, av verdens ledende leverandør av kjedsomhet: den amerikanske hæren. Hvor lenge hadde han kjedet seg? Hvor lenge var det forhåndsbestemt at han måtte kjede seg? Arwood gadd ikke engang å bry seg om han smeltet eller ei, der han hang over maskingeværet under den hete, hete sola som skinte på sandgrunnen overalt rundt ham. Det var ingen regndråpe i sikte og ingen som kunne by på noen atspredelse. M60-maskingeværet var akkurat passe høyt til å lene seg på. Det var sannsynligvis akkurat passe høyt til å skyte med også, men Arwood kunne ikke si det med sikkerhet, ettersom han ikke hadde skutt med geværet siden han ble kvalifisert til å betjene det, og dessuten fantes det ingenting å rette det mot her, for alt var langt unna, bortsett fra en kamel, og riktignok siktet han på kamelen en stund, men det virket i grunnen ganske slemt, så han droppet det. Og det hadde skjedd for evigheter siden. Siden da hadde ingenting like morsomt skjedd. Til og med kamelen hadde gått sin vei. 9
Det var ikke det at kjedsomhet var noe nytt for Arwood, eller at han manglet viljestyrke. Tross alt hadde Operation Desert Storm – som nå var over – egentlig bare vært en månedslang luftoperasjon mot utsatte irakiske tropper, etterfulgt av en fire døgn lang bakkekrig. Altså hadde det vært minimalt med bakkekrig for ham og kameratene hans, og heller ikke stort annet for bakkesoldatene å ta seg til. For Arwood hadde Golfkrigen stort sett handlet om å traske rundt i sanden i tre måneder uten noe annet å finne på enn å småløpe forventningsfullt ved siden av et pansret personellkjøretøy med våpen i noen dager, bare for å få høre at det hele var «over». Men da hadde det i det minste eksistert en følelse av at noe kunne skje. En følelse av forventning. Ikke nå lenger. Nå hadde Arwood gått tom for forventninger. Og da alle hadde trodd at de skulle sendes hjem, trakk kompaniet hans det korteste strået og var blitt brakt i stilling her på Checkpoint Zulu, to hundre og førti kilometer fra grensen til Kuwait. Han visste ikke hvorfor. Her var det ikke annet å se fram til enn fred. Endeløs, kjedelig, langtekkelig, ubestemmelig, loddenhvit fred. Det var nesten fristende å spise en granat, det var faktisk det. Det var i denne stillestående bakevjen av fred og tomhet at en skikkelse nærmet seg Arwood fra ørkenen. Som alt i Irak kom den mot ham fra siden. Arwood så ikke nærmere etter. På en måte likte han å ikke vite noe. Kanskje var det en fyr med sandaler og jesusskjegg. Eller kanskje var det ikke noen mann i det hele tatt. Kanskje det var Framtidens ånd fra En julefortelling som var ute på runden sin og hadde kommet for å opplyse Arwood om at i år – som følge av global oppvarming, sur nedbør og El Niño, for ikke å glemme den verdensomspennende mangelen på anstendige mennesker og den høye kullprisen – var jula avlyst. Uansett hva det var, vokste det seg større, noe som sann-
10
synligvis betydde at det nærmet seg. Det var neppe noe farlig; det kom mot ham fra hans side av våpenhvilelinja. Men det var neppe noe bra heller. Det var neppe en av Charlie’s Angels. Det var neppe Daisy Duke. Det var neppe Kelly LeBrock i blåhvit truse som steg ut av en døråpning omgitt av rød tåke. Nei, det var sannsynligvis en ny ordre på vei. En annen sjel, en annen person, ville kanskje ha ønsket en ny ordre velkommen, ettersom det ville ha medført «forandring». Men ikke Arwood. Det eneste som var verre enn kjedsomhet, var strev, og han hadde ikke lyst til å vaske noe, grave noe, flytte noe, stable noe, fylle noe, laste noe, losse noe, skrelle noe, og slett ikke kjenne lukta av noe som stinket. Med tanke på at han var en tjueto år gammel menig soldat og ikke, tja, en femti år gammel kjernefysiker, sto alt dette på lista over mulige arbeidsoppgaver. Nei, han aktet ikke å heve blikket. Her gjaldt det å verne om uvissheten så lenge som mulig. En uvisshet skjebnen hadde til hensikt å gjøre slutt på … omtrent … der. «Lyst på en røyk?» spurte en mann som nå var på størrelse med en mann, og som befant seg til høyre for ham. Mannen stilte seg ved Arwoods sandsekker. Arwood regnet dem som sine personlige sekker – ikke først og fremst fordi han bemannet maskingeværet bak dem, men fordi det var han som egenhendig hadde fylt sekkene med sand. Arwood tok imot sigaretten ved å åpne munnen. Mannen plasserte den der og tente den. Arwood inhalerte, bare glad for at den hadde gitt ham et påskudd for å fortsette å puste. «Jeg heter Thomas Benton,» sa mannen. «Jaha.» «Hva heter du?» «Arwood Hobbes.» «Hobbes. Interessant navn å ha med seg inn i en krigssone.» «Åssen da?» «Glem det. Hvor er du fra?» «Statene.» 11
«Ja, tenkte meg det, med tanke på uniformen din. Et spesielt sted?» «Har aldri tenkt sånn på det.» «Jeg er fra en landsby i Cornwall,» forklarte Benton. «Jeg aner ikke hvor det er.» «Cornwall ligger i England.» «Det er utenlands, ikke sant?» Thomas Benton huket seg ned bak Arwoods sandsekker, der det var svalere og mer skygge. Benton speidet gjennom ørkenen mot den stille byen halvannen kilometer unna. «Er du journalist?» «Ja. Fra The Times.» Arwood rørte seg ikke fra hvileposisjonen. «Når tar denne krigen slutt?» «Hva?» «Krigen.» «Den er slutt. Krigen er over. Det er fred nå. Nå driver advokatene og skriver utkast til FNs resolusjon om permanent våpenhvile.» «Så vi venter bare på at de skal bli ferdige med papirarbeidet?» «Det er slik vi fører krig i Vesten. Selv Hitler hadde orden på dokumentene. Ellers blir det bare rot. Hva er du satt til å gjøre?» «Jeg opprettholder vaktholdet ved grensen til basen.» «Safwan,» sa Benton, «ligger langt der borte i den retningen, i tilfelle du lurer. Det var der generalen deres, Stormin’ Norman, møtte den irakiske overkommandoen. Det var også der han begikk den tabben å la dem benytte helikoptre, som de bruker til å ta livet av alle som var involvert i oppstanden i sør og i nord. Det er et blodbad.» «Jeg trodde det var Safwan,» sa Arwood, uten å bry seg med å peke mot byen maskingeværet var rettet mot. «Det er Samawah.» «Når får jeg dra hjem?» «Det er amerikanerne som blir værende lengst, men noen av dere blir sendt ut den syttende. Det kan nok drøye litt.» 12
Arwood rørte omsider litt på seg og ristet på hodet. «Det er urettferdig at vi må sitte her som en annen Breakfast Club.» Benton trakk på skuldrene og gned seg i ansiktet med et rødt hodetørkle. Han røyket ikke. I morges hadde han spist noe han ikke tålte, så han ville ikke utfordre skjebnen ved å røyke en sigarett. «Det er ikke sikkert roen varer. Du bør prøve å nyte den mens du kan.» Arwood kviknet til. «Hva mener du?» «Har ikke befalet ditt forklart deg dette?» «Harvey, mener du?» «Jeg vet ikke hva han heter.» «Løytnant Harvey Morgan. Nei, han har ikke forklart noe som helst. Det er bare pisspreik fra den kanten, noe ubegripelig vås, for han siterer myndighetene i ett sett, og de snakker i gåter. Hva mener du med at roen ikke vil vare?» «Den irakiske borgerkrigen. Før eller siden kommer den hit. Ser du det grønne flagget der borte? Øverst i det løkformete vanntårnet?» Benton pekte mot et tårn midt i byen. «Ja, selvsagt. Hvis du nistirrer på det i timevis, rører det på seg iblant,» sa Arwood. «Det er et sjiittflagg. Det vil si at de har styrtet sunnimuslimenes styre i den byen. Det er bare et spørsmål om tid før Saddam sender troppene inn dit for å gjenerobre den.» «Å ja.» «Faktisk befinner du deg i stormens øye. Du er den amerikanske soldaten som befinner seg dypest inne på irakisk territorium. Var du klar over det?» «Hvorfor er du her, egentlig?» spurte Arwood. «På posten min?» «Mest for utsiktens skyld. Det er så nær jeg kan komme uten å krysse demarkasjonslinja. Jeg er innrullert journalist i kompaniet ditt. Jeg har rapportert om det som har skjedd med kameratene dine.» «Null og niks, med andre ord.» 13
«Nå ja, det var jo den masseovergivelsen.» «Jo da. Det var moro.» Arwood hadde moret seg over masseovergivelsen. Straks krigen nådde vendepunktet, hadde hele den irakiske hæren gitt opp. Ifølge en fransk journalist hadde Saddam forbudt soldatene å gå med hvitt undertøy så de ikke skulle kunne vifte med det for å overgi seg. Arwood hadde lurt på hvordan det foregikk i praksis. Som oftest når man overga seg, var det under skikkelig alvorlige omstendigheter, og det var kanskje ikke da man hadde lyst til å ta av seg buksa. Arwood hadde snakket mye med krigsfangene da de ble fløyet til der han var utstasjonert sent i februar. Det var mye lenger sør, og før de ble sendt hit. Det fantes en viss vennlighet overfor de irakiske vernepliktige. Jo da, de var fienden, og så videre, men aksenten deres var sjarmerende, og alle som en hadde Groucho Marx-bart. Dessuten var de higne etter å overgi seg. De var veldig likendes, faktisk, når de først hadde sluttet å brøle. «Men det er ingenting som skjer nå,» sa Arwood. «Ikke her. Men der borte, så. Og verden vil gjerne høre om det. Jeg tror i alle fall det.» «Er det å være engelsk det samme som å være britisk?» spurte Arwood. «Nei. England er en del av Storbritannia. Som også består av Wales og …» «Men hvem var det som forbød all den musikken?» Han så ikke sammenhengen før nå, for Arwood hadde aldri tidligere truffet en brite, men det hadde gått rykter blant troppene om at deres allierte – britene – hadde forbudt antikrigsmusikk hjemme, noe soldatene hadde hånflirt mye av i britenes fravær. På BBCs forbudsliste sto «We Gotta Get Out of This Place» med The Animals, «Walk Like an Egyptian» med The Bangles, «Killing Me Softly» med Roberta Flack, «Two Tribes» med Frankie Goes to Hollywood, «War» med Edwin Starr og 14
«Everybody Wants to Rule the World» med Tears for Fears.
«Det var dere, ikke sant?» sa Arwood. «Det var BBC.» «Trodde de virkelig at en gjeng streitinger ville gå rundt og synge Roberta Flack i ørkenen?» «Det du må forstå når det gjelder BBC, er at …» «Så du sitter her sammen med meg fordi du ser fram til at denne borgerkrigsgreia skal begynne, og så vil du ha tilskuerplass på første rad?» «Vel, nei, det er ikke riktig å si det,» sa Benton. «Men jeg har noen spørsmål. Slike som bare kan besvares der borte.» Han pekte mot Samawah. «For øyeblikket vet ingen noe som helst. De nyhetene vi får, kommer fra radiosendinger i Iran og Syria. Det er bare uvitenhet, rykter og frustrasjon. Jeg skulle gjerne personlig ha stilt dem noen spørsmål.» «Som hva da?» «Som hva? Seriøst? Tja, som … Planla dere denne revolusjonen? Mottar dere støtte fra Iran? Hvem har ledelsen? Hva er målet? Ønsker dere et helt og stabilt Irak, eller vil dere ha en ny statsdannelse oppdelt etter religiøse og etniske skillelinjer? Eller ingen stat overhodet? Er det den islamske umma som gjelder igjen? Er det mulig for dere å samarbeide med sunniene etter måten Saddam behandlet dere på? Er dere beredt på å samarbeide med Vesten? På hvilke betingelser? Samarbeider dere med den kurdiske motstandsbevegelsen nordpå? I så fall – hvordan? Finnes det en samlet kommandostruktur? Tror dere at dere vil danne en? Hvor godt utrustet er dere? Hva slags opplæring …» «Ja da, ålreit, politikk og sånt, skjønner.» «Det handler om Midtøstens framtid. Faktisk handler det om den framtidige verdensordenen etter den kalde krigen. I den byen, i tankene til de menneskene, finnes de første antydningene til et svar på om denne vidunderlige nye verdenen vår vil fortsette å holde på det påtvungne kolonisystemet som ble opprettholdt med den kalde krigen, eller om …» 15
«Spiser arabere is?» «Er det det spørsmålet som brenner i deg?» «Jeg har et oppfølgingsspørsmål.» «Ja. Det gjør de.» «Hva slags is?» «Vanlig is. Hvordan det?» «Jeg har lyst på en.» «Ok,» sa Benton. «Og så har jeg en idé jeg kom på mens du pratet. Du vil rapportere fra de politiske greiene som foregår i den byen, ikke sant?» «Jo, man kan vel si det slik.» «Jeg har lyst på en is, og du sa at de sannsynligvis har det der.» «Du mener at det er lurt av meg å dra inn til byen og skaffe deg en is?» «Du ymtet vel liksom frampå om at du hadde tenkt deg dit.» Benton satte seg i sanden. Han gravde furer i jorda med støvelhælene. Han hadde vært i området siden 28. februar, den dagen president Bush erklærte «seier for FN, for menneskeheten, for internasjonal lov og rettferdighet». Bentons kone, Vanessa, hadde sagt at det ikke passet særlig godt å reise fra henne og den ti år gamle datteren deres, Charlotte. Med tanke på at krigen var over, hadde hun sagt, fantes det ingen god grunn til å være der; dessuten var det farlig. Han hadde sagt at det fortsatt fantes spørsmål ingen stilte, for en seier er bestandig spennende, og derfor ikke en tid da folk var spesielt nøye med å sjekke detaljene. Han hadde sagt at han ville være hjemme igjen i løpet av noen uker. Et besøk i en opprørerby – om så bare for noen timer – kunne forsvare utgiftene. Benton skuet ut over det vindstille landskapet mot det slappe sjiittflagget. Noe avgjørende hadde allerede skjedd her, og noe annet var i ferd med å skje. Det var han overbevist om. Saddam hadde nektet journalister adgang til landet, men hva så? Benton nærmet seg sin førtiende fødselsdag 16
og hadde ennå ikke fått noen pris. Det var imponerende å skrive for The Times, men han var utplassert blant menige soldater, og han hadde aldri utmerket seg. Et besøk i Samawah kunne endre på det. Det var en interessant tanke. Men det var en ulempe ved planen, og siden Benton i motsetning til Arwood var nærmere førti og ikke i begynnelsen av tjueårene, hadde han en slags respekt for de større autoritets- og maktsystemene som muliggjorde journalistvirket hans. Ryker man uklar der, er man ute. Det han snakket med Arwood om, var å manipulere situasjonen, ja, men han vaklet fortsatt når det gjaldt å gjennomføre det i praksis. «Jeg har fått instruks om ikke å forlate basen, ellers mister jeg pressekortet,» sa han. Arwood stumpet sigarettsneipen på soldatvis og knipset restene i det som skulle ha vært vind. «Hvis du alltid følger reglene, kan du vel egentlig ikke regne deg som noen journalist uansett, kan du vel?» «Hva?» sa Benton. «Etter min erfaring – og dette har jeg bitter erfaring med, tro meg – er hemmeligheten bak å skaffe seg det man vil ha uten å bli tatt – og nå kommer det viktige – ikke å bli tatt.» «Og hvordan gjør man det?» spurte Benton. «Jeg sa jo det. Ved ikke å bli tatt.» «Det høres ut som sirkelargumentasjon.» Arwood tok ikke blikket fra bygningene i det fjerne, i en by hvor det skjedde absolutt ingenting. Nå som tanken på iskrem var grundig plantet i ham – rant ned i sjelens indre og fylte den med jordbær – så han for seg flokker av tiåringer som plutselig stormet inn i hjørnebutikken og rev opp hver eneste gjenværende ispinne så det bare var klissete papir igjen til ham. Det var en dyster tanke. «Jeg har en teori om at alt du egentlig trenger å vite,» sa Arwood, «altså, dypest sett og så lenge du lever, er å finne i Skulk med stil. Det faktum at det ikke kom noen oppfølger, viser bare at det ikke fantes mer å si. For meg er hæren 17
rektor Ed Rooney, og du må være Ferris Bueller, hovedpersonen.» «Du sier det ikke til noen hvis jeg drar?» «Jeg får ikke betalt for å holde deg inne. Jeg får betalt for å holde dem ute.» «De har ikke Ben & Jerry’s-is. Det er stort sett ispinner. Det kan også hende at de ikke har is overhodet. Det ble innført økonomiske sanksjoner etter invasjonen av Kuwait, og det har vært krig etter det. Dessuten smelter den kanskje før jeg rekker tilbake hit.» «Jeg er innstilt på at du skal ta den sjansen.» «Er det sikkert at du er her når jeg kommer tilbake? Jeg vil ikke bli skutt på veien tilbake til kontrollposten. Hvordan er synet ditt?» «Kom tilbake den veien du gikk. Jeg er her i hele dag. Same bat time, same bat channel.» «Jeg har ikke penger,» sa Benton. «Det er gratis, kompis.» «Nei, til isen. Jeg må kjøpe den. Jeg kan vel ikke stjele en is, kan jeg vel?» «Det … det tenkte jeg ikke på,» sa Arwood. «Du tror ikke han er grei og gir deg en?» «Kanskje, men jeg kan ikke ta det for gitt. Jeg synes det er upassende å spørre, og hvis han gir meg en gave, er det skikk og bruk at jeg gjengjelder gesten med en gave tilbake.» «Det er snakk om helt andre forhold her borte, ikke sant?» Arwood lente seg ikke mot geværet lenger. Tanken på is hadde fått ham til å kvikne til som en blomst i solskinn. «Jeg har heller ikke penger. Hva slags gave?» «Noe som har omtrent samme verdi og betydning som is, ellers føler han at han står i gjeld til meg, og vil ønske å gjenopprette balansen, og det er ikke det vi er ute etter her,» sa Benton. «Ja vel …» Arwood bøyde seg ned og tok et tegneserieblad opp av sekken. «Hva med Amazing Spider-Man nummer 312, Green Goblin versus Hobgoblin? Det er fra 1989, og jeg betalte en dollar for det. Det er ikke akkurat nytt, men 18
det skal jo bare byttes i en is, så jeg synes det er en fair handel. Det må da finnes en eller annen unge der borte som ikke har lest det ennå.» «Jeg vet ikke om de leser tegneserier.» «Herregud, hvor annerledes er disse folkene, egentlig?» «Greit, få det, da,» sa Benton, som reiste seg, børstet av seg og la tegneseriebladet i sin egen ryggsekk, sammen med kameraet og litt penger. «Så du går?» «Klokka er halv ett nå …» «Hæ?» «Klokka er tolv tretti nå,» oversatte Benton, «og jeg tror jeg kan gå dit på en halvtime, bruke tre timers tid på å intervjue folk, og så er jeg tilbake her til fire, som er i god tid før det mørkner. Er du sikker på at du fortsatt er her da?» «Jeg er her til klokka atten hundre.» «Jeg har virkelig ikke noe lyst til å bli skutt på tilbakeveien.» «Jeg skal ikke la deg komme ut for noe. Jeg lover.» «La gå, da. Audaces fortuna iuvat, ikke sant?» sa Benton. «Det aner jeg ikke noe om, men Ferris fikk Mia Sara til slutt.»
2
Benton drakk av en vannflaske mens han gikk mot Samawah under den blå himmelhvelvingen. Føttene var varme. Han hadde på seg billige sokker av nylon og polyester. Han visste bedre, men hadde allikevel ikke gjort noe med saken da han skulle pakke. Føttene fikk ikke puste, der han trådte fra stein til stein over den sprukne jorda, mot den beskjedne byen og de tause menneskene som bodde der. Han ble bestandig dyster til sinns av synet. På nært hold var den lille byen lite bemerkelsesverdig. Han kunne ha vært i Jordan, på Vestbredden eller i Bahrain, der han betraktet de flate takene og en skog av satellittskåler vinden hadde dekket med sand i mangel på regn eller et sosialt press om å vaske dem. Rundt byen lå søppelet strødd – kasserte kjøleskap og bildekk, sengerammer og lerretssekker. Det fantes ikke noe øvre jordlag. Det fantes nok en god forklaring på det, men Benton så for seg at altfor mange føtter hadde gått her altfor lenge på leting etter altfor mye. Han nærmet seg vraket av en oljetankbil på en stor, ubrukt parkeringsplass. På bilen hadde noen malt med store, hvite bokstaver: «Vi vil ha Friet. Vær snil jelp Irak folk.» Benton la den tomme vannflasken i sekken. Han fikk heller kaste den i en søppelkasse siden. Han så på klokka. Dhuhr-bønnen var omtrent halv tolv, og Asr-bønnen neppe før i tretiden. Han antok at han hadde et brukbart tidsvindu til å orientere seg og i alle fall føre et par samtaler. I Midtøsten har byer øyne. Men denne kjentes blind – som om den hvilte i middagssola for å hente krefter til en lang arbeidsøkt den kjølige kvelden som var i vente. 20
En gutt nærmet seg. Han var tynn, rundt tolv år gammel, og over skulderen bar han et brett, som en fransk servitør. På det sto det glass med te. Gutten var iført sandaler og hadde tykt, svart hår. Han forhastet seg ikke, men arbeidet konsentrert med å servere te og lunsj til butikkinnehaverne. Da gutten fikk øye på Benton, stanset han opp og ble stående som paralysert, som plantet i jorda. Han sperret opp øynene, der han sto ubevegelig, helt til en indre kraft raste gjennom lemmene hans og han fikk noen spastiske rykninger. Han kastet hodet til høyre og venstre og mot Benton igjen, som om Benton skulle komme med noen instrukser som kunne gjøre slutt på rådvillheten. Benton hørte hvordan glassene klirret på det tynne, forsølvete fatet og forsterket guttens skjelvinger, og så begynte de å danse i takt med den ujevne hjerterytmen hans. Snart klarte ikke glassene å holde tritt lenger. I tur og orden ramlet de ned på den hardpakkete jorda, og det søte vannet rant av fatet og ned over guttens føtter, der det skåldet de nakne tærne og tvang ham til å kaste seg inn i den dansen han i vanvare selv hadde startet. Gutten hoppet opp og ned av smerte, mistet fatet, snudde seg og løp så fort han kunne den veien han hadde kommet. Ikke høyt nok, ikke på langt nær, ropte Benton: «Jeg skal ikke gjøre deg noe! Jeg lover.» Men løftet nådde ikke guttens ører, og straks etter var han borte. Da Benton var alene igjen, trasket han videre mot de første husene og inn i et trangt smug. Det var mer skygge mellom husene, og svalere. Han stanset opp og klødde seg på den ene foten med den andre gjennom lærstøvlene. Det hjalp ikke noe videre. Han måtte ta av seg støvelen, kanskje sokken også. Benton satt på huk og hadde løsnet skolissen da han hørte en rumlelyd et stykke framme. Den kom fra enden av det lyse, smale smuget. Det hørtes ut som vann. Det var naturligvis en tullete tanke, men han ventet nesten at en tide21
vannsbølge skulle komme dundrende gjennom passasjen, en bølgekam av salt, hvitt skum som fosset rundt ham opp til livet, rant ned i støvlene og kjølnet føttene hans. Det var først da det nesten var over ham at han skjønte at lyden var en bølge av menneskestemmer, fremmede og opprørte. Da han hadde knyttet lissen, reiste han seg og så seg tilbake mens han lurte på om han skulle dra eller bli. Ingen av alternativene virket særlig overbevisende. Men valget ble tatt for ham mens han sto der og funderte. De kom strømmende på som en flom i en wadi. Han så dem i silhuett mot det klare lyset fra sola over Irak, og akkurat da nådde de fram til ham og skylte over ham. Hender grep fatt i ham, og han verget ansiktet mens folk begynte å hale i ham, omgi ham og føre ham ut av byen. De ropte og skrek på arabisk. Sekken ble dratt av skulderen, og plutselig var han ikke lenger sikker på noe. Han ropte at de skulle vente, men for andre gang i Samawah sviktet stemmen ham. Det var for mange mennesker her, for mye følelser. Da hodet traff noe hardt, falt han i bakken. Benton besvimte ikke. Men han blødde og klarte ikke å røre seg. To menn løftet ham opp. De luktet vondt. De var kledd i svette bomullsskjorter. Han kunne ikke se ansiktene deres. Han hadde blod i øynene. Det kom fra hodet hans. Han løftet hånden for å kjenne etter hvor blodet kom fra. Han ble dratt inn i et hus og skjøvet ned i en stol. Det hørtes en stemme. «Amerikaner?» Benton kunne ikke se hvem det var som spurte. Mannen sto for nær. Lukta av alle menneskene ble nesten overveldende. Solskinnet fant veien gjennom åpningene i mengden rundt mannens ansikt og over skuldrene på dem som sto rundt ham. «Amerikaner?» sa mannen. «Jeg er britisk,» sa Benton. «Amerikaner?» «Herregud, britisk.» 22
«Engelsk?» «Ja, ja. Jeg får ikke puste.» Det mørke ansiktet framfor ham ropte noe på arabisk, og så trakk personen seg unna og skjøv de andre til side. Han hysjet på folk rundt seg og manet til stillhet, orden og ro. Han rakte Benton et lommetørkle og en vannflaske. «Takk,» sa Benton. «Hvem er du?» «Jeg heter Thomas Benton. Jeg er journalist i The Times. Jeg er her for å forstå hva som skjer, og finne ut hva dere har tenkt å gjøre videre. Jeg … jeg er skadet. Jeg ønsker ikke at andre skal bli uroet eller komme til skade. Kan vi snakke sammen?» Det lød mumling, og så sa Benton: «Snakker dere engelsk?» «Ja, ja. Alle her snakker engelsk. Alle-alle. Du er ikke amerikaner? Du er ikke her for å hjelpe oss?» «Nei. Jeg er journalist.» I det stille, uavbrutte øyeblikket som fulgte, klarte Benton å se seg rundt og finne ut hvor han var. Han befant seg ikke i noen grotte eller et irakisk torturkammer. Ikke engang i en trang leilighet med tilgitrete vinduer og et tv-apparat stående på i bakgrunnen med et dubbet vestlig tv-program. Dette var et apotek – et apotek som lagerførte hårprodukter fra L’Oréal og pastiller fra Halls, og hvor det visstnok var tjue prosent rabatt på lesebriller hvis man brukte styrke 1,50 og ikke hadde noe imot å gå med oransje innfatning. Mannen som hadde stått nær ham, tok noen skritt bakover og hentet en plaststol, som han dro over gulvet. Han satte seg, gned ansiktet med et lommetørkle som han deretter la i lomma. «Hva kommer til å skje med Saddam?» spurte mannen. «Unnskyld?» sa Benton og tørket sitt eget ansikt med det røde hodetørkleet. «Saddam. Vi må få vite hva dere har tenkt å gjøre med Saddam. Hvordan er framtidsutsiktene våre?» «Jeg kom hit for å spørre dere om akkurat det samme.» 23
Mannen ristet på hodet. Nei. Dette var komplett uforståelig for ham. «Dere har en hær. Stor hær. Dere drev Saddam ut av Kuwait. Greit. Hva nå, da? Skal dere rydde Saddam av veien?» «Vel … nei.» «Hvorfor ikke?» «Den internasjonale koalisjonen ble dannet for å befri Kuwait og sikre de internasjonale landegrensene.» «Greit, greit, men problemet er Saddam. Vi har kriget mot Iran og så Kuwait og så Amerika. Bestandig krig på grunn av Saddam. Så … nå er det på tide å bli kvitt Saddam, ja?» «Er det ikke det dere gjør?» spurte Benton. Han kjente et kutt i hodet. «Hvorfor var det noen som slo meg?» «Nei, nei. Unnskyld, du slo hodet i veggen. Folk ble veldig opprørt over å få nyheter. Du er journalist. Så … du har nyheter.» «Nei. Jeg er her for å få nyheter av dere og formidle dem i Storbritannia.» «De trenger ikke nyheter. Vi trenger nyheter. Har dere tenkt å rydde Saddam av veien?» «Vi har forstått det slik,» prøvde Benton å forklare, «at dere har en revolusjon under oppseiling. At dere er i ferd med å rydde Saddam av veien. Jeg er her for å få innsikt i planene deres. Dere har allerede tatt kontrollen over byen. Det vaier et sjiittflagg på vanntanken. Får dere støtte fra Iran? Håper dere –» En annen mann, kledd i hvit apotekerkappe, brøt inn. Benton forsto ikke hva han sa, men mengden begynte å spre seg, og mannen han hadde snakket med, nikket, reiste seg fra stolen, la hånden på en og annen arm på veien ut og forsvant. Apotekeren betraktet Bentons sår. «Jeg sa til deg at vi ikke var gode verter, at du måtte få hjelp først, og så kan vi snakke om saken over litt mat og te. Det er tydelig at du ønsker å snakke med oss, og vi ønsker å snakke med deg. Vi må gjøre dette på skikkelig vis. Situasjonen er vanskelig. Veldig vanskelig. Men jeg kan si dette: Svarene på spørsmålene dine fin24
nes ikke ennå. Jeg er utdannet i kjemifaget. I kjemien ligger svarene der ute, klare til å finnes. Men i livet, i politikk, i krig, eksisterer det ikke svar ennå. Hele yrket ditt er basert på en veldig merkelig teori.» «Jeg har vondt i hodet,» sa Benton, som nå ikke bare kjente bankingen, men også begynte å høre den. «Jeg skal skaffe deg litt smertestillende, så sant du ikke er allergisk. Republikanergarden tok det meste. Men vi har litt igjen. Jeg vil også gjerne bandasjere deg.» «Ja. Fint. Takk.» Apotekeren husjet folk ut av lokalet og gikk bort til et lite skap. Han låste det opp med en liten nøkkel og fant fram en hvit plastflaske. «Hvordan har du det?» spurte Benton. «Hvordan jeg har det?» sa han. «Ja. Hvordan har du det?» «Jeg er bekymret. Veldig, veldig bekymret. Men takk som spør.» Apotekeren trykte ned barnesikringen, men så nølte han og kikket på Benton. De kunne høre det, begge to. Det var som om lufta ble sugd ut av rommet og presset inn igjen, hurtig og gjentatte ganger. «Hva var det?» spurte Benton.
3
Arwood hadde bestandig likt helikoptre. Da han var gutt, hadde han bygd modeller av legoklosser sammen med onkelen, som iblant kom på besøk når faren var «ute» og moren var indisponert. Det var blant de koseligste og fredeligste barndomsminnene han hadde. Da Arwood var i tiårsalderen, hadde de gått videre til modeller med lim og lakk. Modellbyggingen var en aktivitet de kunne gjøre sammen, det ga dem en felles oppgave som gjorde at de unngikk å snakke så mye om hvorfor det var de to som bygde modeller sammen, og ikke Arwood og foreldrene. Jo mindre de pratet, desto flere helikoptre og andre maskiner kunne de bygge. De hadde stor glede av å slå opp farkostenes egenskaper i et gammelt eksemplar av Jane’s World Air Forces, som onkel Maxwell hadde kjøpt på boksalg på et eller annet bibliotek. Nå var han tjueto år gammel, og på avstand liknet helikopteret faktisk på modellen. Det hadde omtrent samme størrelse. Først kjente han et stikk av fryd da det massive kamphelikopteret kom svevende over åsryggen, på vei mot byen. Mi-24-maskinen var en viktig bestanddel av Iraks slagorden og var blitt brukt med knusende virkning bare tre år før, i krigen mot Iran. Det var et sovjetprodusert råskinn av et fartøy, med all den sjarmløse, industrielle, truende framtoningen den kalde krigen kunne mønstre. Helikopteret hadde to cockpiter, i høyden, begge innkapslet i glass. På sidene var det to massive vinger med et spenn på seks og en halv meter. Forrest satt en 12,7 mm helikopterkanon ladet med omkring femten hundre skudd. Under vingene satt det rakettkastere og minebeholdere. Som støtte, i helikopterets 26
klokka seks-posisjon, fulgte et Aérospatiale Gazelle-helikopter, produsert i Frankrike. Sammen utgjorde de et jeger- og drapslag. Akkurat som modellene hans. Men angrepsvinkelen røpte for Arwood at disse maskinene, i motsetning til i Iran eller i kjelleren hans, ikke skulle bedrive vanlig krigføring. De var sendt ut for å drepe mennesker – alminnelige, hverdagslige, myke mennesker. Ikke engang da kjedsomheten herjet som verst tidligere, hadde Arwood gått lenger fra basen enn noen få hundre meter, og han hadde hatt radio. Når han så seg tilbake mot det verdiløse territoriet han forsvarte, hadde han kunnet se at løytnant Harvey Morgans oppførsel og måte å bære hjelmen på skilte ham fra de vervete menige, som med soldaters komplekse kroppsspråk uttrykte: «Jeg er en kylling som følger reglene, og ikke en tøffing som tygger på sigarer og plaffer ned japser og nazister.» «Se ut som dere lever, tosker!» brølte han. Men det tok ikke lang tid før alle skjønte at irakerne ikke var på vei mot dem. Helikoptrene la seg i stilling over byen. Og så, med erfaren, nådeløs hånd, åpnet de ild mot sykehuset. Med fullkommen militær presisjon avfyrte Mi-24-en to raketter fra under venstre vinge og sprengte veggene på sykehuset og drepte de skadde og syke og alle der som hadde avlagt legeeden. Deretter satte luftstyrkene kursen for jernbanesporene i den hensikt å ta livet av hver eneste mann, hver eneste kvinne og hvert eneste barn i en provisorisk flyktningleir som var blitt anlagt og drevet av flyktninger fra andre byer. Arwood kalte opp sin overordnede offiser over radioen og spurte: «Hva faen, løytnant?» Til høyre var et Apache-helikopter i lufta og inntok forsvarsstilling over Checkpoint Zulu. Arwood tok ladegrep og siktet. Den eneste retningen å vende våpenet var mot nord. Bak Arwood løp troppen den korte strekningen bort til stillingen hans – så langt inn i Irak de hadde adgang, juridisk sett – og der begynte de å rope ut forslag. 27
«Vi styrter det!» var det første store forslaget. Det kom fra korporal Ben Ford. Han var fra Tampa i Florida, så ut som en bulldogg og var omtrent like dannet. Men han tok ikke bestandig feil. «Kom igjen, folkens, vi kverker de jævlene!» Arwood kastet et siste blikk i siktet for å dobbeltsjekke at ingen styrker nærmet seg kontrollposten, og så snudde han seg og så Ford i samtale med løytnanten, som om begge befant seg i et helikopter med fingeren på knappen til rakettkasteren og det nå var opp til dem. Den som måtte ha hatt fingeren på avtrekkeren, kunne ha tatt ut Mi-24-en med et lett trykk. Gudene visste hva som foregikk i hodet på den fyren. Englene og djevlene måtte ha gått berserk på skuldrene hans med sine motstridende budskap. Arwood hadde hørt at det jevnlig hadde funnet sted luftkamper mellom irakerne og iranerne. Det var de eneste to landene i verdenshistorien som hadde drevet med det. Det lot seg gjøre. Hvor vanskelig kunne det være, egentlig? De svevde der som målskiver på en sky, klare til å plaffes ned. Men løytnant Harvey Morgans utdannelse fra West Point militærakademi slo ut i full blomst den kvelden. Han ga ingen ordre om å ta ut Mi-24-en. Ikke bare kjente han sine instrukser, men av en eller annen grunn – til tross for hærens filosofi, hensikt, tradisjon, forventninger og alminnelige operasjonsprosedyrer – visste han også hvorfor disse var som de var. Så det neste store forslaget var å ikke ta ut helikopteret. Og til å underbygge forslagets fortreffelighet hadde han dokumenter. I store mengder. Arwood kunne ikke fordra dokumenter. Morgan hadde et presidentsitat. Arwood kunne ikke fordra presidentsitater. Morgan betraktet presidentens ord som avgjørende. Arwood betraktet kuler som blåste ut hjernen på barn som avgjørende. Morgan betraktet loven som rettferdighetens fundament. Arwood betraktet rettferdighet som lovens fundament. 28
Morgan betraktet Arwoods oppfatning som irrelevant. Det samme gjorde Arwood, akkurat det kunne de enes om. Morgan banket arkene til en pen bunke med en bevegelse som var dreven nok til å vise hans store erfaring med papirarbeid. En gjeng karer hadde samlet seg. De ville også høre dette. En av dem var en arabisk-amerikansk soldat ved navn Rob Husseini, som var født i Maryland av marokkanske foreldre. Han var tjuetre og sannsynligvis den eneste tilstedeværende som forsto arabisk. Men de ordene han hadde mest erfaring med i det arabiske språket, handlet om mat og aktiviteter som foregikk på kjøkkenet. De ordene han forsto dårligst i det arabiske språket, handlet om lov og rett og krig. Det emnet han forsto dårligst uansett språk, var lov og rett og krig. Rob forsto kanskje ikke så mye av det han fikk høre av flyktningene og krigsfangene, men han forsto nok til å være den dystreste mannen til stede. Morgan ga seg til å lese opp noe byråkratisk svada forfattet av Utenriksdepartementet, kjedelige saker inntil han kom til dette partiet: «… ingen forsøk på amerikansk innblanding i Iraks interne konflikter med mindre amerikanske politisk valgte myndighetspersoner på høyere nivå beslutter at dette truer koalisjonens militærstyrker utplassert i forsvarsstillinger langs våpenhvilelinja i Irak sør for Eufrat.» «Og det,» sa Morgan, som om det hadde bevist noe, «kommer fra Utenriksdepartementet. Og de styrkene vil si oss.» Arwood tente en sigarett. «Styrke, det er oss, det,» sa han. «Hva for noe?» «Det er vi som er styrken, kamerat,» sa Arwood. Rob ristet på hodet. «Det går rykter om at irakerne slipper løpesedler fra helikoptre med beskjed om at hvis sjiamuslimene ikke stanser opprøret, vil det brukes kjemiske våpen mot dem.» Morgan overhørte ham. «Frankrike sier at opprøret er et problem irakerne selv må håndtere. Saudi-Arabia vil ikke ha 29
noen befatning med dette. Marokko. Egypt. Canada. Britene. Dette er fra gårsdagens Washington Post.» Han bladde seg fram til et nytt ark. «’Det finnes ikke viljestyrke i denne regjeringen, i denne koalisjonen, eller i regionen, til å rykke inn militært på den måten som trengs for å støtte opprørsgruppene i å velte Saddams styre. En slik innblanding i et annet lands indre anliggender’ – her siterer jeg, folkens – ’ville få enorme, enorme konsekvenser for det vi forsøker å få til i regionen generelt, og ville dessuten stemple opprørerne som ’USAs lakeier’, noe som vil gjøre det vanskeligere for dem å lykkes.’ Fyren sier videre: ’Vi ønsker ikke våre fingeravtrykk på noe som har med opprørerne å gjøre.’ Sitat slutt. Mer eller mindre.» Morgan så opp. «Det kommer fra Dick Cheney, forsvarsministeren vår. Hvis USA blander seg inn, undergraver vi revolusjonens integritet.» «Hvorfor det?» sa Rob Husseini. «Hvorfor hva da?» sa Harvey. «Hvorfor ville de hate oss om vi hjalp dem?» «Fordi araberne bestandig har hatt konspirasjonsteorier om Vestens innblanding.» «Ja, vi ville ha blandet oss inn. Men det ville jo ikke ha vært noen konspirasjon. De ber om hjelp.» «De ønsker den egentlig ikke. De bare tror de ønsker den. Det de egentlig vil ha, i enda større grad, er en grunn til å legge all skyld på oss. Derfor må vi unngå å gi dem en grunn.» «Men gjør vi ikke det ved å unnlate å hjelpe?» «Nei. Vi holder oss unna sakene deres.» «Jeg forstår ikke hva du sier, løytnant.» «Det er ikke meg. Det er Dick Cheney. Utenriksdepartementet vurderer det slik at hvis vi hjelper disse menneskene nå, kommer de til å hate oss siden.» «Akkurat.» «Og hvis vi bare overlater dem til deres skjebne og lar dem dø, får vi et bedre forhold til dem på lang sikt.» «Skjønner.» 30
Arwood så på Rob, som snudde seg og betraktet helikoptrene som avfyrte raketter mot teltlandsbyen. «Det er noe dritt,» sa Rob. «Vi burde enten hjelpe disse folkene eller bare pelle oss vekk, for faen.» «Bifaller,» sa Ben. «Trifaller,» sa Arwood. «Ingen har spurt noen av dere. Og det går ikke an å trifalle noe.» «Like fullt,» sa Arwood, «gjorde jeg det.» En guttunge Arwood ikke kjente, kom bort, gjorde honnør for løytnanten og sa: «Flyktninger ankommer kontrollpostene Alfa og Eagle. Og irakiske bakkestyrker nærmer seg nordfra.» «Det kommer flyktninger hit også,» sa Arwood. Han skuet ut over ørkenen mot mennesker i bevegelse og på troppene som stormet ut av Ural-lastebilene. «Det ser ut til at hvis ikke vi drar til sivilistene, kommer de til oss.» Da han oppfattet at noe rørte seg i det fjerne, stilte han seg bak våpenet igjen. M60-ens bakre sikte dannet et høyt og smalt rektangel som var skåret gjennom midten med en stift som utgjorde fremre del av siktet. I siktet så han dem nærme seg som om de var innrammet av en døråpning de aldri ville få slippe inn gjennom. Noen løp. Noen gikk med skader, haltet av sted. Andre kunne ikke gå i det hele tatt og ble båret av folk som heller risikerte livet enn å etterlate noen. Morgan sveipet med kikkerten over de ankommende flyktningene. «Vi skal ta imot flyktninger og lappe dem sammen. Vi tar krigsfanger. Vi skyter ikke så sant vi ikke selv blir beskutt. Og så sender vi dem tilbake når vi får ordre om å trekke oss ut.» De strømte på i timevis. Arwood hadde aldri før sett folk med et slikt oppsyn. Han hadde aldri før sett skrekk i folks ansikt. Ettersom han var en av de første flyktningene så, var 31
han blant de første de snakket med. Det forbauset ham at så mange av dem snakket engelsk. Hele landet var visst tospråklig. En flyktning bar på en død atten måneder gammel baby. Vedkommende som hadde skutt barnet i brystet, hadde gjort det på så kloss hold at det var blitt kruttmerker på T-trøya og bleien. Babyen var livløs og så ut som den var av gummi. Situasjonen var kaotisk. Rekkene ble invadert av mennesker – først hundrevis, deretter tusenvis – som hadde samlet seg utenfor ruinen av oljeraffineriet innenfor de amerikanske forsvarsverkene. Unge soldater begynte å dele ut feltrasjonene sine, og folk åt som om de aldri hadde sett mat før. Det var ikke bare flyktninger som kom. Noen var irakiske vernepliktige og soldater fra Republikanergarden som hadde overgitt seg. Seks av dem sto bak Arwood, ved et telt, under bevoktning. Én manglet skjorte og var iført støvler og standard beige militærbukse. Han var ubarbert og presset hodet mot bakken, enten i bønn eller fortvilelse eller utmattelse. Uansett hva det var, hadde Arwood ingen problemer med å avbryte ham. «Ben, pass den greia her for meg,» sa han, og så forlot han maskingeværet og klappet på fyrens skulder. Araberen så opp med tårer i øynene. «Hva i helvete har du å klage for?» sa Arwood. «Her er du, trygg og i god behold, og snart får du både mat og vann. Du er beskyttet av alle mulige lover og snille folk som sørger for at dere har det bra. Du burde være den gladeste kødden i hele Midtøsten. Forresten.» Arwood knipset sigarettsneipen mot den skyfrie himmelen. «Det var noe jeg gjerne skulle ha spurt en av dere jævla drittsekker om: Hva faen er det som feiler dere? Altså, ærlig talt. Hvem skyter en baby? Hvem gjør noe sånt? Har du gjort det? Var det din idé? Tror du det finnes en gud som vil at dere skal skyte en baby? Hva er det som foregår der borte? Hva skjer inne i hodene deres?» «Saddam. Han sa at byen er uren. Han gir oss to hundre og femti dinarer for å drepe babyer og kvinner, og opptil fem tusen dinarer for voksne menn. Han sa at vi kan drepe opptil 32
hundre om dagen. Det er grensen.» Så sa han noe på arabisk med ordet «Allah» i, og det var da Arwood bare skrudde av. «Ben,» sa han og hoppet over sandsekkene, tilbake til stillingen sin. «Det er noe jeg må gjøre. Du må dekke for meg. Det kan ta noen timer.» «Hva i alle dager kan du overhodet måtte gjøre?» sa Ben. «Det er en fyr – en engelskmann. Han dro inn til byen. Han gikk dit før angrepet for å ta bilder. Det var liksom mitt forslag. Jeg må dra og se etter ham.» «Har du gått fra vettet?» «Hør her, kamerat, jeg smetter bort dit, henter ham og smetter ut igjen. Det er Samawah. Ikke akkurat Moskva eller noe.» «Du stikker av fra tjenesten.» «Ære før ordre.» «Da bør du få ræva i gir.» «Redd Ferris.»