__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Den gode historien


J.M. Coetzee og Arabella Kurtz

Den gode historien Samtaler om sannhet, fiksjon og psykoterapi

Oversatt av Eivind LilleskjĂŚret


J.M. Coetzee og Arabella Kurtz Originalens tittel: The Good Story - Exchanges on Truth, Fiction and Psychotherapy Oversatt av Eivind Lilleskjæret Copyright © 2015 by J.M. Coetzee Copyright © 2015 by Arabella Kurtz Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-48237-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: © majivecka/Shutterstock, © Ficus777/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2016 Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Forord

Samtalene i denne boka handler om psykoanalytisk psykoterapi som praksis og hva den betyr i en bredere sosial og filosofisk sammenheng. De omhandler prosesser, i enkeltmennesker og i grupper, både i og utenfor en klinisk kontekst. Siden psykoterapi og idealet om personlig vekst er blitt en del av tidsånden i vår sekulære tidsalder og i den vestlige verden, håper vi at de også vil bli oppfattet som relevante for lesere utenfor terapiyrket. Samtalene bygger på tanken om at det er noe å hente ved at en terapeut utforsker den terapeutiske praksisen i selskap med en som står utenfor psykologifaget, i dette tilfellet en sympatisk innstilt forfatter og litteraturkritiker. På overflaten har psykoterapeuten og romanforfatteren mye til felles, i hvert fall når det gjelder hva de er interessert i. Menneskets natur og opplevelser angår dem begge sterkt, og det samme gjør mulighetene for menneskelig vekst og utvikling. Språket er naturligvis arbeidsredskapet til både forfattere og samtaleterapeuter. Begge beskjeftiger seg med å utforske, beskrive og analysere menneskelige erfaringer, med å finne eller oppfinne lingvistiske og narrative strukturer som kan romme erfaringer, og kanskje spesielt med erfaringens yttergrenser. Det intellektuelle engasjementet som disse samtalene er uttrykk for, begynte i 2008 og gjenspeiler (på den ene siden) interessen til en terapeut som ble fengslet av en rekke romaner der indre prosesser blir formidlet fra et standpunkt som er radikalt forskjellig fra et psykologisk perspektiv


Side 6

(for eksempel den stramme, energiske redegjørelsen for Michael Ks mentale motstand mot undertrykking i Michael K. – hans liv og tid) og (på den andre siden) en forfatters interesse i å få en dypere forståelse for en postreligiøs form for terapeutisk dialog. Det du har foran deg nå, er det andre produktet av dette engasjementet. Det første ble publisert under tittelen «Nevertheless, my sympathies are with the Karamazovs» i tidsskriftet Salmagundi nr. 166–167 (2010), s. 39–72. De foreliggende samtalene legges fram både i en tverrfaglig og en utforskende ånd. De følger ikke alltid en rett tankebane. Iblant gjentar og motsier de seg selv, de vender tilbake til spørsmål som ikke slipper taket, eller de følger en tankerekke uten å vite hvor den fører hen. Dette skjer i håpet om at de her og der kan åpne for et nytt eller annerledes perspektiv på psykoanalytisk psykoterapeutisk praksis og på det psykoterapeutiske prosjektet i dets mer vidtfavnende sosiale former. Forfatterne ønsker å takke de følgende for nyttige synspunkter på utkast til samtalene og/eller for verdifulle diskusjoner om relevante ideer: Nick Everett, Jillian Vites, Orna Hadary, Margot Waddell og Daisy Evans. AK & JMC


Om bruken av kliniske eksempler I de kliniske eksemplene er personopplysninger blitt endret for å verne om pasientenes anonymitet. Framgangsmåten med å kamuflere materialet i stedet for å innhente samtykke fra pasientene er valgt på grunn av risikoen for å forstyrre den terapeutiske prosessen.

Faguttrykk Begreper som er merket med én asterisk, er definert i listen over begrepsforklaringer. To asterisker viser til noter.


Kapittel 1

Å være sin egen livshistories forfatter (finne opp sin egen fortid) vs. bare å være fortelleren av den. Å skape en velformet historie vs. å fortelle den sanne historien. Psykoanalytikeren som den ideelle, oppmerksomme tilhører. Å høre og analysere motstand i fortellingen. Det terapeutiske målet: å frigjøre pasientens stemme, pasientens fortellerfantasi. *** Hva er det som kjennetegner en god (en troverdig, til og med overbevisende) historie? Når jeg forteller livshistorien min til andre – og enda viktigere, når jeg forteller livshistorien min til meg selv – burde jeg prøve å gjøre den til et velformet kunstprodukt, fly fort over de periodene det ikke skjedde noe, løfte dramaet i de periodene da det skjedde mye, gi fortellingen en form, skape forventning og spenning; eller burde jeg tvert imot være nøytral, objektiv, strebe etter å fortelle en type sannhet som ville oppfylt rettssalens kriterier: sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten? Hvilket forhold har jeg til livshistorien min? Er jeg dens bevisste forfatter, eller burde jeg simpelthen tenke på meg selv som en stemme som med så liten innblanding som mulig ytrer en strøm av ord som veller opp fra mitt indre? Framfor alt, med tanke på den mengden materiale jeg har i hukommelsen, materialet fra et helt liv, hva burde eller må jeg utelate? Jeg kjenner jo godt til Freuds advarsel om at det


Side 9

jeg utelater uten å tenke over det (dvs. uten å tenke bevisst over det), kan være nøkkelen til den dypeste sannheten om meg. Likevel, hvordan er det logisk mulig for meg å vite hva jeg utelater uten å tenke over det? *** Jeg antar at det er psykoanalysens oppgave å prøve å fortelle den dypeste sannheten; eller mer beskjedent og mer nøyaktig, å analysere motstanden mot å fortelle den slik at den enkeltes historie kan komme fram på en så fullstendig og sammenhengende og engasjert måte som mulig – fordi prosessen er kontinuerlig, historien forandrer seg hele tiden. Den sanne historien man forteller som barn, er annerledes enn den historien man forteller om de samme opplevelsene som ungdom, som voksen og så videre. Freud lanserte metoden med frie innfall som den beste måten å få tilgang til ubevisste erfaringer på i terapirommet, men min erfaring er at den egentlig ikke virker på den måten folk forventer. Pasienten blir bedt om å snakke så fritt han eller hun klarer, uten hensyn til vanlige sosiale normer og takt og tone, men det pasienten vanligvis oppdager, er hvilke bånd som ligger på den frie ytring – selv i ens eget sinn. Det vi oppnår med dette, er å se hvordan forsvarsmekanismer fungerer for den enkelte, og å arbeide med analyse av motstand*. Dette er en betydelig oppgave i de fleste terapier. Én måte å tenke på psykoanalysen på, er å si at den sikter mot å frigjøre den fortellende eller selvbiografiske fantasien. Hvis vi følger denne linjen, er det mulig at en forfatter som deg kan si oss noe om den formen fortellingen antar i terapirommet. *** Greit. La meg da stille et spørsmål som har plaget meg en god stund. Hva er det som driver deg, som terapeut, til å ville få pasienten til å konfrontere sannheten om seg selv,


Side 10

i motsetning til å samarbeide eller konspirere i en historie – la oss kalle det en fiksjon, men en frigjørende fiksjon – som ville få pasienten til å få det godt med seg selv, godt nok til å gå ut i verden med en bedre evne til å elske og arbeide? En mer radikal måte å stille det samme spørsmålet på er: Er ikke alle selvbiografier, alle livsfortellinger, fiksjon, iallfall i den forstand at de er konstruksjoner (fiksjon kommer fra det latinske fingere, å forme)? Påstanden her er ikke at selvbiografien er fri, i den betydning at vi kan finne opp livshistorien vår etter eget forgodtbefinnende. Påstanden er heller at ved å finne opp selvbiografien vår, benytter vi den samme friheten som vi har i drømme, der vi legger en fortellende form som er vår egen, om enn påvirket av krefter som er uklare for oss, oppå elementer fra en virkelighet vi husker. Som vi begge er klar over, finnes det varianter av selvhjelpsterapi som helt åpent ser det som sitt mål å få pasienten til å få det godt med seg selv, og som gjerne stiller seg avvisende til sannhetskriteriet hvis sannheten er for hard å takle. Vi har en tendens til å se ned på slike terapier. Vi sier at den kuren de tilbyr, bare er tilsynelatende, at før eller siden kommer pasienten til å krasje med virkeligheten igjen. Men hva om vi, ved en slags sosial konsensus, ble enige om ikke å pirke borti det ubehagelige, men tvert imot gå sammen om å bekrefte hverandres fantasier, slik man gjør i noen terapigrupper? Da ville det ikke ha vært noen virkelighet å krasje med. I vår liberale, postreligiøse kultur tenker vi gjerne på den fortellende fantasien som en velvillig kraft i oss. Men det finnes en annen måte å se det på, basert på vår erfaring av hvordan selvfortellinger virker i manges liv: som en evne vi bruker til å utarbeide for oss selv og de rundt oss den historien som passer oss best, en historie som rettferdiggjør hvordan vi har oppført oss tidligere og oppfører oss nå, en historie der vi generelt har rett og andre generelt tar feil. Når denne selvfortellingen braker sammen med virkelighe-


Side 11

ten, med hvordan ting egentlig er, konkluderer vi som observatører med at pasienten lider av en vrangforestilling, at sannheten-for-selvet som pasientens fantasi har produsert, er i strid med den egentlige sannheten. Er det ikke derfor en av terapeutens plikter å få pasienten til å innse at han/hun ikke står fritt til å finne på livshistorien sin, at det å finne på historier om oss selv kan få alvorlige følger i den virkelige verden? *** Men en fortelling om ens eget liv som er for egennyttig, slik du beskriver det, vil ha en spinkelhet, en skjørhet, en tendens til å rakne av seg selv. Man kan beskrive psykoanalysen som aktivitet som en kombinasjon av oppmerksom lytting og selektiv kommentering – av de sidene ved en livshistorie som ikke ser ut til å holde, eller som ser ut til å peke mot muligheten av at en mer overbevisende, underliggende historie kan bryte fram. Det var det jeg mente da jeg sa at jeg tenker på psykoanalysen som at den sikter mot å frigjøre den fortellende fantasien. Jeg har lyst til å spørre deg: Finner ideen om å jobbe seg gjennom maskefortellinger for å finne en som er sannere, gjenklang hos deg som forfatter? Jeg mener sannere i betydningen poetisk eller følelsesmessig sannhet, når noe både er sant mot seg selv, har indre sammenheng og korresponderer med ting på utsiden, men ikke nødvendigvis på en måte som er gjennomsiktig eller direkte. Og det forfattere vet, og som jeg tror psykoterapeuter kan lære av dem, er at den beste måten å prøve å komme til noe som både er sant og nytt på, eller nytt som bevisst innsikt, ofte er kreativt arbeid; eller iallfall er den i strid med det som er etablert og nedfelt som en uutforsket sannhet i vår felles virkelighet. Jeg tror virkelig at de bedre psykoterapeutene, i likhet med de bedre og mer medfølende lytterne, er mer opptatt av den indre sammenhengen i en fortelling – de uuttalte lengslene og frustrasjonene, som trer gradvis fram i motsetnin-


Side 12

ger og brudd i form og innhold – og legger pü mindre av seg selv i form av ideer utenfra om hvordan det virkelig forholder seg med en situasjon, eller forutinntatte meninger om hvordan et liv bør leves.

Profile for Cappelen Damm AS

J.M. Coetzee og Arabella Kurz Den gode historien  

Nobelprisvinner JM Coetzee undersøker forholdet mellom fiksjon, sannhet og psykoanalyse. Den gode historie er en utveksling mellom Coetzee o...

J.M. Coetzee og Arabella Kurz Den gode historien  

Nobelprisvinner JM Coetzee undersøker forholdet mellom fiksjon, sannhet og psykoanalyse. Den gode historie er en utveksling mellom Coetzee o...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded