3
Torsdag 12. november, kl. 17.48 En hvit flate. Ingenting hendte der, det fantes ikke et tegn å tyde. Men i takt med at synsfeltet utvidet seg, kom et par parallelle lysrør inn i hvitheten. Ett av dem blinket, svakt men fort, og spredte et nervøst pulserende lysskinn over det hvite taket. Han kjente igjen lysskinnet. Han hadde sett det før. Likevel kunne det knapt nok kalles et minne. En første bevisst tanke: Så merkelig det var å være så tømt, så uten alt. Bare en kropp. Det lå en grotesk frihet i det. En frihet fra fortiden. Men nå også en helt annen følelse. Som om glipe etter glipe utvidet seg ved dør etter dør i hjernen hans. Som om han faktisk for første gang ville huske. En mannsstemme sa myndig: – Kraftig nedkjøling, men ingen direkte forfrysninger. Han vred blikket ned fra taket. Den hvitkledde mannen, som dessuten hadde rikelig med hvitt hår, viklet bandasjen rundt høyrehånden hans igjen og festet den med et par teipbiter. Så møtte han blikket hans. Mannen så ham lenge inn i øynene, myste ettertenk20