Innland av Arne Dahl

Arne Dahl

Innland Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO

Arne Dahl Originalens tittel: Inland Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Arne Dahl 2017 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-56509-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miroslav Sokcic Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

i

1

Til førstebetjent Desiré Rosenkvist Første gang jeg hørte lyden var for to måneder siden. Det er vanskelig å beskrive den. Det er som om noen er inne i veggen. Lyden kommer liksom hverken utenfra eller innenfra, og den er neppe menneskelig. Men det som politiet foreslo for en ukes tid siden, da et par uniformerte ynglinger besøkte meg, føles nærmest som en fornærmelse nå som jeg har hatt tid til å fordøye det. Da visste jeg ikke engang hva en husbukk var.

Nå vet jeg det.

Det er husbukkens larver som lever veldig lenge inne i tørt treverk av bartrær, i inntil ti år før de til slutt forpuppes og tar seg ut. Treet blir fullstendig uthulet, men det ser friskt ut fra utsiden. Den eneste måten å bekjempe husbukkens larver på er å brenne det angrepne treverket eller gasse bygningen med giftgass.

Og de lager lyd, man kan tydelig høre larvene gnage inne i de angrepne bordene. De er hverken ute eller inne. De er i mørket.

Men det er ikke den lyden jeg har hørt. Hvis jeg da ikke har min egen onde husbukk. For det føles virkelig som om noen er ute etter meg.

7

Jeg bor svært ensomt til. Ingen kommer hit spontant, ingen campingturister som har gått seg vill, ingen nysgjerrige eiendomsspekulanter, ingen grupper med næringslivsfolk som later som om de kobler av med litt «Iron Man».

Det finnes derimot dyr, og det er klart at det første jeg tenkte, var at en bortkommen rein, kanskje til og med en elg, hadde tatt seg gjennom gjerdet og sto og rotet blant de klimatilpassede staudene mine. Men det fantes hverken spor i bedet eller skade på gjerdet. Og jeg vet at hverken rein eller elg klarer å ta seg over gjerdet. Da jeg fikk det satt opp, tilpasset jeg det nettopp med tanke på det.

Det kan altså ikke dreie seg om noe annet dyreliv enn menneske. Også mennesker kan være umenneskelige.

Spørsmålet er om ikke vi, blant alle de millioner av dyrearter på jorden, innehar verdensrekorden i umenneskelighet.

Til tross for at det er vi som liksom skal være menneskelige.

Dessuten anslår forskerne at vi har funnet høyst halvparten av jordens eksisterende dyrearter.

Likevel må det dreie seg om et menneske som lister seg innpå meg. Og han – jeg går ut fra at det er en mann – kan ikke ha noen annen hensikt med å befinne seg her oppe på høysletten. Nå har snøen falt, jeg har undersøkt snølaget, men ikke funnet noen beviser og ikke engang spor som ikke tilhører meg selv. Likevel vet jeg at det pågår; det pågår hele tiden.

Noen spionerer på meg.

Jeg er i Mørket.

På attenhundretallet ble alle innestengte, frihets- og rettferdighetstørstende kvinner avfeid som hysteriske, og dessverre har vi ikke kommet særlig mye lenger i dag. Jeg vet at politiet for lengst har avfeid meg som hysteriker, skjønt 8

dere skjuler overbevisningen godt bak begreper som «kverulant» og «konspirasjonsteoretiker» og har sikkert allerede en kjekk nevropsykiatrisk diagnose klar. Lykke til med det, sier jeg. Jeg håper at dere setter diagnosen i halsen når dere står bøyd over mitt ille tilredte lik.

For denne mannen vil meg ikke vel.

Det gjør meg virkelig trist at ingen tror på det jeg sier.

Eller, enda verre, tror jeg er gal. Jeg hørte nok konstablenes tonefall da de var her. Jeg hørte dem, indirekte, da de satte seg i patruljebilen og lo rått av «husbukk»-vittigheten. Som om jeg ikke ville høre forskjell på det mistilpassede avkommet etter en bille med lange følehorn, og en ondsinnet voksen mann. Som om jeg ville blande sammen deres respektive lyder.

Jeg har prøvd så mange ganger før, men ingen hører på meg. Jeg er virkelig i mørket.

Dere vet like godt som jeg at Operation Gladio var ekte, og at tobakksselskapene i USA tilsatte avhengighetsskapende stoffer i sigarettene. CIA har virkelig en hjerteattakkpistol som ikke etterlater seg spor, og scientologene gjennomførte sitt Snowwhite til tross for at ingen trodde det var sant.

Selv har jeg påpekt at Victor Gunnarsson helt klart ble observert på Luntmakargatan like etter drapet på Olof Palme – det er registrert skriftlig – og jeg har personlig snakket med en politimann som innrømmer at to vitner uavhengig av hverandre så en hvit sportsbil som tilhørte en lokal kriminaletterforsker den julikvelden, på veien ved kafeen på Kinnekulle.

Jeg har også understreket og prøvd å få dere til å forstå at Essam Qasims DNA er helt fraværende fra kniven som ble 9

funnet i sluket i Strömstad, samt at Penny Grundfelt i tre år før drapet på Anders Larsson var aktiv som den hissige hatprofilen DeathStar på Flashback. Det at kulepennmerket på Lisa Widstrands rumpeball til og med var nevnt i lokalpressen uten at politiet brydde seg, gir et perspektiv på Karl Hedbloms skyld, og jeg har fått innsyn i en e-postutveksling mellom tvillingene Abubakir, der til og med ammunisjonen til den Ruger Mini 14 som rev hodet av Sanchez, nevnes ved navn.

Men dere bryr dere ikke om det.

Dere bryr dere om meg først når jeg er myrdet. Først når jeg er et lik.

Ja, jeg bruker skrivemaskin. Jeg sluttet med PC så snart jeg hørte sannheten om NSA. Det er jo derfor Edward Snowden kan holde seg under radaren i Russland; han bruker aldri PC. Han, om noen, burde vel med rimelighet være rammet av store abstinensproblemer, men det lar seg tross alt håndtere. Jeg surfer med nettbrett, godt skjult, men jeg skriver aldri et ord på PC-en. Det befinner seg til evig tid i den store skyen og kan mangfoldiggjøres i det uendelige.

Hvis for eksempel Abubakir-tvillingene kunne lese om hva jeg vet, ville jeg ligge forferdelig dårlig an.

Nå hører jeg lyden igjen, akkurat nå. Herregud.

Det aller verste med å skrive mens den kan høres, er at han helt sikkert tar med seg dette arket. Med mitt blod på.

Så kvitter han seg med det, uten å tenke nærmere over det, som om det ikke betydde noe.

Jeg som skriver med mitt blod.

Ytterveggen, ned mot kjelleren. En feiende lyd, som om noe virkelig beveger seg inne i veggen, dypt inne i mørket.

Men det er klart at jeg forstår at han er utenfor, at han beve10

ger seg gjennom snøen ute i bedene. Jeg forstår bare ikke hva han vil.

Kom jeg likevel i skade for å lekke ut noen uønskede sannheter på nettet før jeg sluttet med PC-en? Er det tross alt en skyldig som har gått fri og føler sin frihet truet av min innsikt? Eller er det bare en vanlig, simpel sadist som ikke har andre hensikter enn selve gjerningen? En innbruddstyv, en voldtektsmann, en yrkesmorder – egentlig driter jeg i hva det er, men jeg vil gjerne vite hvorfor.

Jeg vil vite hvorfor jeg dør.

Jeg nekter å reise meg, nekter å avbryte skrivingen. Den stadig tidligere skumringen har allerede falt, og jeg aner at himmelen også er overskyet, for det finnes liksom enda et mørke bak mørket.

Lyden igjen. Den har forflyttet seg. En hastig, trekkende, slepende lyd ute ved veggen, klart nærmere ytterdøren.

Om det bare hadde vært husbukkens larver.

Blikket mitt vil ikke vike fra arket. Likevel kjenner jeg at jeg virkelig må søke en utvei. Stearinlyset mitt blafrer lett i mørket, på randen av utslettelse. Ingenting annet høres enn klapringen fra skrivemaskinen min, en lyd som i en hvilken som helst annen situasjon kunne ha lagt bånd på de overivrige nervene mine.

Men ikke nå.

For nå hører jeg lyden igjen, den raske slepingen, en kvikk krafsing. Den har aldri vært så nær.

To måneder med dette. Iblant hver dag, iblant flere dagers uutholdelig pause. Når jeg i dette øyeblikk hører lyden framme ved altantrappen, føles det nesten deilig; jeg ville ikke ha holdt ut uvissheten særlig mye lenger.

Kjelleren, som jeg sluttet å bruke for et par år siden; jeg 11

har ikke engang vært der nede siden da. I samme øyeblikk som jeg ser bort mot kjellerdøren, feier en plutselig, iskald vind gjennom soverommet. Akkurat idet stearinlysets lille flamme blåses ut, hører

2

Torsdag 12. november, kl. 14.17 Han het Berger. Sam Berger.

Det var det eneste han visste. Og at han dessuten måtte ut.

Vekk.

Han la hånden mot kjøkkenvinduet; det var så kaldt at det føltes som om håndsvetten var i ferd med å lime fingertuppene fast i glasset. Da han fort rykket hånden vekk, var avtrykkene så tydelige at han ante at de for en stor del besto av hud.

Det første han så i vindusruten, var seg selv. Han løftet høyre hånd, og strakte ut peke- og langfingeren slik at hånden minnet om en dobbeltløpet revolver.

Og skjøt seg.

Utenfor vinduet var alt hvitt. Fullstendig hvitt.

Det tykke snølaget lå flatt. Det dekket et jorde, kanskje en åker, og åkeren liksom strakte seg inn i uendeligheten.

Til han langt i det fjerne oppfattet en bevegelse, akkurat der synsfeltet ebbet ut. Hvis han anstrengte blikket til det ytterste, kunne han ane at den langstrakte rektangulære klossen som beveget seg gjennom ytterkanten av jordet, var en buss.

13

Det var dit han måtte.

Det var en vei der. En vei ut. Bort.

Døren til rommet hans hadde for første gang latt seg åpne på gløtt. Han hadde klart å smette ut i akkurat rett tid, i etter-lunsj-døsigheten, og så hadde han funnet veien til kjøkkenet, der han så vidt han visste, aldri tidligere hadde vært.

Kjøkkenpersonalet hadde gjort i stand ettermiddagskaffen, noen termoser sto på en serveringsvogn ved siden av et fat kanelboller som var dekket av plastfolie. Inntil vognen hang noen hvite frakker.

Han kikket ut gjennom vinduet igjen, nær. Kulda strålte mot ansiktet hans. Han så nedover kroppen sin; nedenfor det som i en annen sammenheng kunne ha blitt forvekslet med vide kosebukser i joggestoff, var føttene nakne. Han viftet fort med tærne, og det var som om tærne selv innså at han aldri ville nå fram til veien uten fottøy.

Likevel måtte han ut. Han måtte vekk. Han hadde sittet her for lenge.

Han hadde vært fraværende for lenge.

Han gikk en runde ut i spiskammeret. Innerst i et hjørne sto faktisk et par støvler, og selv om de var minst tre nummer for små, steg han ned i dem. Tærne bøyde seg dobbelt, men det var mulig å gå. Kanskje det til og med ville bli mulig å løpe.

Da han kom tilbake ut i kjøkkenet, hørte han rop gjennom kjøkkendøren ut mot hovedkorridoren. Den var lukket, men den ville neppe være lukket særlig lenge.

Han rev til seg alle de tre hvite frakkene ved serveringsvognen og tok de få skrittene mot den mindre kjøkkendøren. Smerten i de bøyde tærne holdt ham årvåken.

14

Han tok på seg den første hvite frakken, og så den andre, men da han skulle lirke den tredje over de to foregående, var lydene kommet altfor nær hovedkjøkkendøren. Han trykket dørhåndtaket forsiktig ned og smatt ut i sidekorridoren. Han lukket døren bak seg, så stille han klarte, og hørte hoveddøren bli revet opp. Mens han løp bortover den stadig mørkere korridoren, vrengte han på seg den tredje frakken. Støvlene fikk hans vanligvis så kjappe løpesteg til å fremstå som de slepende vanvittige skrittene til to klumpføtter.

Vanligvis? Det fantes overhodet ikke noe «vanligvis».

Definitivt ikke løpeskritt. Det var som om han hadde våknet til en helt tom, helt hvit verden.

En verden uten tegn.

Det som fremsto som minner, var ikke noe annet enn sjelens fantomsmerter. Alt var borte, kappet av. Det var som om hjernen målbevisst hadde feid igjen sporene etter seg.

Likevel kjente han igjen døren; han kjente til og med igjen glipen som lot en sky av kulde dekke de siste mørke meterne av korridoren.

Han slo opp døren. Altanen var stor, rett og slett enorm, som om den tilhørte et kongeslott, men bare et lite kvadrat nærmest døren var måkt. Det var fullt av sigarettsneiper.

Han måtte ha vært her ute i røykeruta og røkt da han fremdeles var inne i mørket. Sånn må det ha vært. Hvordan skulle han ellers ha funnet veien hit?

Men hadde han ikke sluttet å røyke?

Bortenfor det måkte kvadratet lå snøen metertykk på altanen. Snøen var skuffet vekk i store mengder slik at det var dannet et bratt trappetrinn av tettpakket snø, opp til et 15

snøplatå. Det var seks meter til altanens rekkverk og uvisst hvor langt ned til bakken.

Til jordet som førte til veien. Til veien som førte ut.

Vekk.

Han kastet seg opp på den dype snøen. Her var det så tykk skare at ikke engang hans uforholdsmessig små føtter trengte igjennom. Ikke før mot slutten, da kampen for å nå rekkverket gikk over i en kamp for i det hele tatt å forflytte seg. Han nådde rekkverket i nøyaktig samme øyeblikk som han hørte lyder bak seg, fra altandøren.

Det var sikkert fem meter ned til det som han hadde tolket som et vidstrakt jorde. Snølaget så tykkere ut enn oppe på altanen, men hvis det var like hardt, kom han til å brekke bena. Men det fantes ikke noe alternativ.

Han så seg ikke tilbake da han slengte den ene foten etter den andre og sakset over rekkverket. De tre lagene med frakker flakset rundt ham som underlige hvite vinger. De flakset veldig lenge.

Han slo ned i snøen, sank. Ja, han sank, snøen dempet nedslaget. Han falt forover, slo en kollbøtte rett inn i det drøyt metertykke snølaget. Munnen ble fylt av snø; han fikk ikke puste.

Det varte litt for lenge, panikken skyllet over ham. Skredpanikk. Men så kom han seg på føttene, bena holdt. Han spyttet snø, nøs snø, spydde snø, men løp videre over jordet. Mot veien. Det gikk ubarmhjertig langsomt. Som å bevege seg i kvikksand.

Da han var kommet rundt ti meter, kastet han et blikk over skulderen. To brede menn sto ved altanrekkverket og stirret ned på ham. Så forsvant de.

Han fortsatte. Snøen var både kompakt og porøs, lett å 16

trenge igjennom horisontalt, men tung vertikalt. Det var en kamp mot elementene. Og selv med de tre lagene med sykehusfrakker var det vanvittig kaldt.

Det begynte å snø. Store flak dalte ned fra den mørknende himmelen. Solen hadde allerede gått ned da han oppfattet en annen lyd enn sin egen ville pust. Han stoppet, vendte nesen opp mot verdensaltet, lot snøflakene legge seg over ansiktet som en fragmentert ansiktsmaske, holdt pusten, lyttet.

Lyttet intenst.

I det svake, duse lyset som fulgte etter solnedgangen, ante han en bevegelse, langt i det fjerne. Til slutt så han også formen. Gjennom hvitheten beveget det seg en rektangulær kloss.

Den var på vei mot ham. Han satte opp farten, tok et overentusiastisk skritt som ble et feilskjær, overkompenserte for ikke å falle forover, og falt i stedet langflat bakover mens leggene fortsatt sto igjen i snødekket. Kom ikke opp, dansende snøflak la seg til rette over hornhinnene hans, fikk fram tårer i øynene.

Han kom virkelig ikke opp.

Han måtte lete dypt i sitt innerste for å finne et glødende punkt av vilje, en godt skjult energireserve. Et stykke hardt sammenpresset voldsomhet. Med et brøl reiste han seg, snøen drysset rundt ham, frakkene flakset som om han slo hardt med vingene. Han var en fallen men gjenoppstått snøengel.

Han styrtet videre. Bussen nærmet seg. Sidene på den var dekket av oppvirvlet snø, bare deler av vinduer var synlige.

Sjåføren slo på fjernlyset, kjegler av lys skjøt ut fra den rektangulære klossen. Og dieselduren lød stadig sterkere.

17

Frihetens paradoksale lyd.

Han så veien nå, den snodde seg liksom nedsunket midt i det hvite teppet. Han løp, det var plutselig mulig å løpe, snøen gjorde ikke like mye motstand lenger. Han så bussen sno seg nærmere og nærmere. Han hadde ti meter igjen til veikanten. Han falt på kne, reiste seg igjen. Bussen var ikke mange meter unna nå. Han løftet armene, viftet voldsomt.

Sjåføren kunne umulig overse den vingeprydede hvite skikkelsen, innelukket i en aura av svirrende puddersnø.

Han løp videre, viftet videre, kom fram til veien, samlet sine aller siste krefter til et lengdehopp over grøfta. Bussen kom, han syntes et øyeblikk at han møtte førerens blikk.

Men den saktnet ikke farten.

Bussen saktnet ikke farten.

Han fikk fram hånden mot den snødekte siden av bussen og formet den til en klo, som om han med ren viljestyrke ville stanse de mange tonnene. Bussen brølte forbi ham, uten at hastigheten endret seg det minste. Da den svingte lett til siden, så han tydelig fem uregelmessige streker på bussens snødekte side, merkene etter de fem fingrene hans.

Han iakttok den stivfrosne høyrehånden, de blodige fingertuppene, men han kjente ingenting. Ingenting i det hele tatt. Han sank ned på kne. Han hadde ikke engang krefter nok til å skrike.

Bussen som forsvant i det fjerne etterlot seg en ugjennomtrengelig sky. Han befant seg midt inne i en plutselig puddersnøstorm. Sakte, sakte dabbet den av.

På den andre siden av snøtåka tonet noe fram. Bevegelse, som om den angikk ham. To skikkelser kom til syne, to brede menn i bevegelse. En av dem vinket fremdeles bussen forbi, som om tiden var helt av ledd.

18

Den andre krysset veien, løftet knyttneven og ga ham et slag rett i ansiktet. Selv var han overbevist om at han allerede var bevisstløs da slaget kom.

Det siste han hørte, var snøen som åndeløst falt gjennom verdensrommet.

3

Torsdag 12. november, kl. 17.48 En hvit flate. Ingenting hendte der, det fantes ikke et tegn å tyde.

Men i takt med at synsfeltet utvidet seg, kom et par parallelle lysrør inn i hvitheten. Ett av dem blinket, svakt men fort, og spredte et nervøst pulserende lysskinn over det hvite taket.

Han kjente igjen lysskinnet. Han hadde sett det før. Likevel kunne det knapt nok kalles et minne.

En første bevisst tanke: Så merkelig det var å være så tømt, så uten alt. Bare en kropp. Det lå en grotesk frihet i det. En frihet fra fortiden.

Men nå også en helt annen følelse. Som om glipe etter glipe utvidet seg ved dør etter dør i hjernen hans. Som om han faktisk for første gang ville huske.

En mannsstemme sa myndig: – Kraftig nedkjøling, men ingen direkte forfrysninger.

Han vred blikket ned fra taket. Den hvitkledde mannen, som dessuten hadde rikelig med hvitt hår, viklet bandasjen rundt høyrehånden hans igjen og festet den med et par teipbiter. Så møtte han blikket hans.

Mannen så ham lenge inn i øynene, myste ettertenk20

somt, sa: – Jeg er doktor Stenbom, kjenner du meg igjen, Sam? Han ristet på hodet. Han kjente ikke igjen den hvite mannen. Men noe sa ham at han burde det.

– Hånden ser i hvert fall bra ut, sa doktor Stenbom og la den, faktisk veldig ømt, tilbake på låret hans.

– Bandasjen har altså ingenting med forfrysninger å gjøre, men skyldes at fingertuppene dine fikk en del juling da du prøvde å krafse løs siden på lokalbussen. Vi har forbundet hver finger for seg. Ifølge det vi har fått opplyst, kjørte bussen på det tidspunktet i drøyt åtti kilometer i timen, noe som kan forklare sårskadenes natur. Men de kommer til å være leget om en ukes tid. Husker du at du prøvde å fange bussen, Sam? Til sin forbauselse nikket han. Han husket det faktisk.

Han husket hele den vanvittige vandringen. Han husket kjøkkenet, røykeruta, altanen, jordet. Han husket snøen som fylte munnen hans. Han husket bussen. Han husket de to kraftige mennene.

– Det jeg ikke helt forstår, fortsatte doktor Stenbom og pekte, – er knusningsskadene i ansiktet ditt.

Men det gjør jeg, tenkte han og smilte kort. Han smilte for seg selv. Det fikk det til å stramme merkelig i ansiktet hans.

Han kjente på det – hele hodet hans lot til å være bandasjert.

– Husker du hvordan du fikk skadene i ansiktet? spurte legen.

Han ristet på hodet.

Doktor Stenbom i sin tur nikket sakte, mer bekymret.

– Jeg syntes jeg nettopp så et nytt nærvær i blikket ditt, Sam, men nå virker det som om hukommelsen svikter deg likevel. Vet du hvilken ukedag det er i dag?

21

Han ristet på hodet. Han var ikke engang sikker på at han kunne navnene på alle ukedagene. Det var da vel sju av dem?

– Mandag, sa han.

– Ikke riktig, sa doktor Stenbom og rynket pannen.

– Tirsdag, fortsatte han. – Onsdag, torsdag, fredag, søndag.

– Du glemte lørdag, Sam. Han så opp i taket igjen. Han hadde glemt lørdag. Han hadde ikke engang kunnet telle til sju.

– Du har hjernerystelse, Sam, sa doktor Stenbom. – Det kan skyldes den, og ikke din … tidligere tilstand. Kan du si hva du heter?

– Sam Berger, sa han.

– Bra. Og husker du hvordan du kom hit?

Vage bevegelser i det indre, mer nede i nakken enn oppe i issen. I ryggmargen? Et bilde: vilt snøfall mot en frontrute, et hastig speilbilde i den samme frontruten, en hårmanke.

Borte igjen.

Han ristet på hodet. Doktor Stenbom nikket. – Men du husker at du prøvde å rømme?

Han nikket. – Det er faen så klart jeg prøvde å rømme, sa han. – Jeg vet jo ikke hvor jeg er. På Nordpolen?

Doktor Stenbom lo, men ble fort alvorlig igjen. – Husker du hvem som førte deg hit?

Vage minner igjen, bilder som ikke var fullstendige, som istykkerrevne fotografier. Han ristet på hodet.

– Husker du om det var en mann eller en kvinne?

– En kvinne, sa han umiddelbart, til sin egen forbauselse.

– Bra, Sam. Husker du hvordan hun så ut?

– Blond.

22

– Vi har overvåkningsbilder ute fra hovedinngangen vår, sa doktor Stenbom. – Det stemmer utmerket, en blond kvinne var det. Men hun lot deg ligge igjen utenfor i snøen.

Vi måtte gå ut og bære deg inn, Sam. Hvem var hun?

Han kjente at han blunket. Hvert blunk fikk bandasjen til å stramme seg. Var virkelig hele hodet hans viklet inn i bandasje?

– Jeg vet ikke, sa han.

– Ikke vi heller, sa doktor Stenbom og slo ut med hendene. – Vi har ingen pårørende å kontakte nå som du begynner å friskne til.

– Begynner jeg å friskne til? spurte han.

– Jeg synes nok tross alt det, smilte doktor Stenbom og reiste seg. – Jeg synes vi er på god vei, Sam. – Jeg aner ikke hvor jeg er på vei.

– Vi må skynde oss langsomt, Sam. Hvis du ikke vet hvor du er på vei, er det sannsynligvis ikke noe hastverk med å komme dit heller.

– Hva gjør du nå?

– Jeg setter tilbake infusjonen, Sam, dryppet som vi har hatt gående et par uker nå. Samme dose. Etter hvert kan vi begynne å redusere den.

– Men hva er det for noe?

– Hovedsakelig en næringsløsning, sa doktor Stenbom.

– Du har ikke akkurat vært i stand til å nyttiggjøre deg næring på annen måte, Sam. Men også noe beroligende. Du trengte det i høyeste grad da, og du trenger det i minst like høy grad nå, når virkeligheten så smått vender tilbake.

Han så på plasterremsene i venstre armkrok. Oppå dem var det et gult munnstykke, og i det førte legen inn slangen fra drypposen i stativet over hodet hans. Så stilte han 23

seg med hendene i siden og betraktet pasienten. Med rynket panne sa han: – Du rømte, Sam. Hvis ikke personalet hadde oppdaget det, hadde du gått en sikker død i møte der ute i kulda. Den normale prosedyren ville ha vært å spenne deg fast nå, holde deg lenket til sengen, av hensyn til ditt eget beste. Jeg velger likevel å ikke gjøre det, for jeg tror du innser at det ikke er oss du flykter fra, Sam, det er fra virkeligheten, fra minnene dine. Og skal jeg dømme etter det som jeg og det øvrige personalet har hørt i disse ukene, blir det ikke smertefritt når minnene kommer tilbake. Jeg vil at du skal tenke på det, Sam, kanskje til og med huske det. Det blir ikke smertefritt.

Doktor Stenbom reiste seg og så på ham en stund. Et vurderende blikk, og så var han borte. Muligens hørtes det et klikk fra en lås idet døren lukket seg bak ham.

Fra sengen iakttok han imidlertid ikke noe annet enn den gule gjenstanden som stakk opp fra armen. Langsomt begynte han å lirke løs remsene av kirurgisk teip som holdt munnstykket på plass.

Hudområdet der den grove nålen stakk inn i armen, var ikke bare blått, men også fullt av mer eller mindre legede nålestikk. Det hersket ingen tvil om at han hadde ligget her en god stund. Et par uker, det var det doktor fucking Stenbom hadde sagt, men det kunne være mye lenger. Foreløpig hadde tiden ingen betydning i det hele tatt.

Han dro nålen ut av armen med et rykk. En temmelig svak blodsprut sto ut av albuebøyen, som om det ikke fantes noe nevneverdig blodtrykk igjen. Spruten gikk over i en tynn stråle, og han rykket puten vekk fra hodet, rev av putevaret og la puten under albuen. Blodet snirklet seg bedagelig ned i den og spredte seg jevnt til en flekk.

24

Han bøyde den grove nålen; det var vanskeligere enn han hadde trodd. Til slutt fikk den en lett buet form. Han holdt den opp mot lyset mens han gransket den. Så stakk han den inn i det fortsatt blødende såret, rotet rundt, lette etter gangen gjennom venen.

Smerten holdt ham årvåken.

Han så på huden. Noen centimeter nedenfor inngangssåret oppsto det en liten utbulning. Han trykket litt hardere, utbulningen vokste. Til slutt sprakk huden. Innenfra.

Den bøyde nålen skjøt opp gjennom skinnet. Blod piplet ut av begge hull, inngangshullet og utgangshullet.

Han så et hull, et skuddhull. Bildet sveipet forbi, prøvde å holde seg der. Insisterte.

Men en klar væske midt i blodstrømmen skjøv bildet vekk. Væsken dryppet ut av spissen på den bøyde nålen.

Drypp, drypp. Infusjonsvæske. Den strømmet ikke lenger i årene og forgiftet kroppen hans.

Og sjelen hans.

Han satte teipen tilbake over sårene, skapte en liten tunnel i teipoverflaten, ventet til han så den første klare dråpen renne ut av tunnelen og ned på puten. Så justerte han det gule munnstykket, og alt så ut som før.

Han la den blodflekkete puten på den andre siden av sengen, liksom for å la den tørke, bøyde bena til siden og ble sittende på sengekanten. Så flyttet han kroppsvekten over til underkroppen og reiste seg. Det svaiet litt, lyn av smerte skjøt gjennom hodet, men han holdt seg oppreist. Så tok han et første prøvende skritt, et andre. Jo, skrittene var vaklende, og han lente seg hardt mot dryppstativet, men bena holdt.

I den bortre enden av det nakne rommet var det en ser25

vant med speil over. Han sjanglet dit, så det særegne mumieansiktet, fant det logisk. Mannen uten minner, mannen uten ansikt. Det var ikke Sam Bergers speilbilde. Han fingret lett over bandasjen, og det var som om han så en helt annen i speilet.

En helt annen. Et speilbilde av en helt annen. Plutselig var speilet en vindusrute, kanskje på en bil, og plutselig var den ikke klar og ren, men overskyllet av noe svirrende. Det var snøflak, store, flate snøflak som svirret ned mot frontruten, som om bilen trengte igjennom et virvar av hastig oppblussende lysflak. Og i et hastig speilbilde så han noe annet. Det var ikke hans speilbilde, ikke Sam Bergers. Det var en blond hårmanke. Men det fantes ikke noe ansikt, bare en hårmanke. Og så var alt borte. Bare den uforstyrrelig stirrende mumien var tilbake. Ikke i en frontrute, men i et speil i et trøstesløst nakent rom i noe som vel måtte være en behandlingsinstitusjon.

Han gikk bort fra speilet, ville ikke se mer. Vaklet til vinduet. Så ut. Jordet som tidligere hadde vært så hvitt, var nå helt svart. Ingenting var å se, ingen måne, ikke en eneste stjerne, bare bekmørke. Det var ikke engang mulig å avgjøre om det snødde.

Men det måtte vel snø.

Han kom ikke unna speilbildet sitt. Mumien igjen. Men nå gjorde mumien Sam Berger-bevegelsen, løftet den bandasjerte høyrehånden og skjøt seg selv med en dobbeltløpet revolver.

Så ble han helt stille. Som en skikkelse ved et bord.

Et lynglimt av forvirring. Bord? Skikkelse?

Den fryktelige følelsen av å huske noe man slett ikke husker. Nettopp det hulrommet.

26

Han ble stående ved det kullsvarte vinduet. Han så sitt eget speilbilde, det mumifiserte. I bakgrunnen tonet ting fram, bygde seg opp rett for øynene på ham. Et rom, et stort, nesten tomt hus. Regn som slo tungt mot vinduet. En skikkelse som satt på en stol midt i rommet. En tomhet, stillhet som ikke kunne sammenlignes med noe annet. Et møblement som tonet fram – eller heller fraværet av møblement. Et nesten helt umøblert interiør. Et skrik av uklar art som steg mot det forholdsvis høye taket. Men ikke noe mer. Ikke mer. Eller jo.

En hårmanke. En blond hårmanke. Hele hjernen gikk i spinn.

Den sittende skikkelsen. Alt var uklart.

En firkløver. Og så en plutselig eksplosjon av blod. Vold og blod. Et hus fylt av smerte. Kulehull overalt. I gulvet.

Kulehull i gulvet.

En sittende skikkelse. En kvinne. Stillhet.

Så var det en kjeller, mørk kjellertrapp. Dit klarte han ikke å gå. Hjernen sparket bakut.

En spinnende bevegelse begynte, han ante ikke hvor fra.

To mennesker, enda fjernere, som om han så dem på langt hold. I både tid og rom. Først gikk de, så satt de stille, på veldig nært hold.

De spant vilt.

Muligens var dette virkeligheten: Månen smøg seg ut av en sky så snøflakene som saktmodig tumlet ned, ble opplyst. De danset mer enn styrtet mot frontruten. Det var faktisk mulig å følge hvert eneste flak, urørt av all tid, av all hastighet.

For det fantes ingen hastighet. Den fantes inne i ham og ingen andre steder. Og der gikk det fort.

27

Minnenes uutgrunnelige vaghet: Alt gled unna. Akkurat idet han var i ferd med å fange et bilde, gled det unna.

De to menneskene igjen, et stort og et lite. Et radarpar.

Han tvang seg til å holde dem fast, til tross for at de var i bevegelse mot bordet. Den store var ham selv, det var Sam Berger, og ved siden av ham var det en kvinne. Men det var ikke en blond kvinne, hun var mørk, ganske liten, med pasjehår. Han prøvde forgjeves å huske navnet. Desiré?

Ja, det stemte, og det stemte slett ikke. Et annet navn, kanskje et klengenavn? Ja. Deer. Var det ikke slik? Og så så han dem plutselig utenfra, Sam og Deer, radarparet.

Politifolkene.

Så satt de på samme side av et bord i et avhørsrom. Sam selv til venstre, Deer til høyre. Rosenkvist. Desiré Rosenkvist.

Han så sitt eget ansiktsuttrykk, bistert. Han så Deers, oppmuntrende. Good cop, bad cop. Han så den hånlige Sam Berger-bevegelsen.

Det var tre kvinner. En av dem satt helt stille på en stol i et umøblert rom der regnet smatret mot vinduene, og der det fortsatt var blod og kulehull på gulvet.

Eller var det fire?

Eller enda flere?

Og så forsvant alt sammen.

Brått. Som om den utrente, omtåkede hjernen fikk en overdose av inntrykk og bare stengte ned.

Han tok et forkjært skritt. Dryppstativet skranglet. Det strammet i sårene der nålen satt. Han så på plastrene på armen. Det hadde visst ikke hendt noe. Han ventet. Til slutt piplet en klar væskedråpe ut fra den lille plastertunnelen.

Det fungerte fremdeles.

28

Han snudde seg og betraktet rommet. Han hadde etterlatt seg et spor på gulvet. Men ikke blodspor, det var et spor av noen få klare dråper. Et dråpespor. Et infusjonsspor. Han håpet det ville tørke før personalet kom tilbake til rommet hans.

Han vaklet mot sengen. Puten lå der, uten putevar, men med en tydelig blodflekk. Han kjente på den. Flekken var fremdeles våt. Han la putevaret inntil den og bestemte seg for å vente med å sette det på til blodet hadde størknet.

For ikke å etterlate seg spor. Blodspor.

Han rundet sengen og vendte tilbake til utgangspunktet.

Han satte seg på sengekanten, fikk bena opp og la seg til rette, flatt på sengen.

Han stirret opp i taket. Bak det nervøst pulserende lysskinnet var det helt hvitt. Og likevel fantes det flust av tegn der. Tegn som begynte å minne om minner.

Han skulle ta en pause. Tømme hjernen igjen, legge den til lading. Deretter måtte han begynne å huske.

Huske for alvor.

4

Fredag 13. november, kl. 07.33 Det var ingen vinduer i rommet. Desto flere mennesker.

Enda flere dataskjermer. Det var som om de befant seg i det underjordiske, eller i hvert fall under bakkenivå.

I et hjørne av det store rommet med hektisk virksomhet satt to menn litt for seg selv; de satt på hver sin side av et skrivebord, og de så hverandres ansikter nesten like ofte som de så dataskjermene. En av dem satt med blikket inn mot veggen, den andre ut i rommet. De vekslet på det, siden begge to foretrakk blikket ut i rommet.

Den storvokste mannen som denne uken hadde trukket det korteste strået og måtte sitte med blikket inn mot veggen, så på en billig dykkerklokke på det grove håndleddet sitt. Det var som om han nettopp var kommet opp til overflaten og målte hvor lenge han hadde klart å holde pusten.

Han trakk pusten dypt et par ganger og dykket ned igjen.

Dypt ned i det innhavet som var datamaskinen.

Ved siden av skjermen sto et messingskilt som forkynte at mannen het Roy Grahn.

Fra den andre siden av skrivebordet ble det kastet et raskt blikk mot ham. Ingen av dem ville egentlig vedgå det, men det pågikk en konstant kamp mellom de to mennene, en 30

indre feide om hvem som først ville nå offisiell status og bli forfremmet til intern ressurs.

De var nemlig stadig eksterne.

Ved siden av den dataskjermen som var vendt mot veggen, befant det seg et omtrent identisk messingskilt, men på dette sto det Kent Döös. Og nå kastet Kent Döös seg over datamaskinen, utstyrt med omtrent samme søkeparameter som Roy Grahn, for å finne ut om noe nytt hadde dukket opp.

Som vanlig var det knapt med resultater. Hvis noen av de ettersøkte mot formodning skulle dukke opp på offentlig sted, ville det skje ved en ren glipp. Det var den slags glipp Roy og Kent søkte etter: bruk av betalingskort, nærvær på internett, identitetsmessige tabber av alle slag.

Kent Döös tenkte: Molly Blom.

Roy og Kent hadde jobbet med henne, og hun hadde vært særdeles imponerende. Hun ville aldri gjøre noen feil av den typen. Hun var en intern ressurs, en av de høyest verdsatte, nest etter de legendariske infiltratørene. Hun hadde fått tillatelse til å bruke flere hemmelige identiteter som ikke engang Säpo kjente, og hun ville klare å holde seg under radaren uendelig lenge. Det var partneren hennes, hvis man nå kunne kalle ham det, den tidligere kriminaletterforskeren Sam Berger, som var det svake leddet. Nesten all energi gikk med til å søke etter Bergers eventuelle feilgrep. Og i et par uker nå hadde det virket som om også han var forsvunnet fra jordens overflate.

Enten hadde Molly full kontroll med ham, eller så hadde han gått under jorden av seg selv. Det siste virket tross alt usannsynlig. Den jævla Sam Berger kom til å begå en feil, det var uunngåelig. Det dreide seg bare om å være tålmo31

dig. På den annen side var tålmodighet hverken Kents eller Roys sterke side.

Vanlig søking, finne de mest avsidesliggende stedene, de som i beskjeden grad ble offentliggjort på nettet. Hoteller med manuell ekspedering av gjestene, pleie- og omsorgsinstitusjoner med taushetsplikt, treningsanlegg med hensikt plassert på avsides steder, flybilletter der tvilsomme identitetsdokumenter hadde utløst alarmen for sent, grenseoverganger med ekstremt treg rapportering, knapt synlige steder i hele Schengen der ingen identitetskontroll ble utført. Og selvfølgelig utenfor. Likevel var det mest sannsynlig at Berger og Blom befant seg i EU, i Schengen, og sannsynligvis der hvor det var aller mest behagelig akkurat nå, i den motbydelige måneden november.

Likevel var Kent ikke helt overbevist av hypotesen om en flukt til utlandet. Han hadde samarbeidet lenge med Molly Blom. Han trodde ikke at hun hadde flyktet utenlands. Han konsentrerte seg om Sverige, om de mest bortgjemte hjørnene av Sverige. Kanskje innlandet?

Roy Grahn og Kent Döös fikk ikke innsyn i den mest konfidensielle informasjonen. Altså visste de ikke nøyaktig hva Molly Blom og Sam Berger hadde gjort seg skyldige i, bare at de befant seg i toppsjiktet på Säpos liste over ettersøkte.

At Kent nå stoppet opp i noen sekunder, skulle han få angre på et minutt senere, men han klarte ikke helt å stanse en del paradoksale bilder i hukommelsen. Han husket tydelig en vill slåsskamp da Berger hadde brutt seg inn i Bloms leilighet. Berger hadde slåss som en barket kriminell; de hadde vært nødt til å bedøve ham. Så husket han Blom som avhørte Berger, knallhardt, men samtidig skapte hun også 32

teknisk støy i opptaket, av en eller annen uklar grunn. Til slutt husket han tilslaget mot en marerittleilighet i Sollentuna. Berger og Blom var der, sammen, og de hadde gjort en heroisk felles redningsinnsats.

Kent fikk ikke disse bildene i hukommelsen til å stemme.

Men han husket, med et lite smil, at Roy hadde spydd.

Det hadde ikke Kent.

Altså var han ikke helt oppmerksom da søketreffet kom.

Han visste ikke hvor lenge et vindu på dataskjermen hadde stått og blinket, men da han først så det, gikk det desto fortere. Han klikket seg videre gjennom en del registre, måtte trikse seg forbi et par brannmurer, avdekke et par passord, og akkurat idet han var på vei inn i det innerste, så han noe som han slett ikke ville se. En hånd.

En hånd over dataskjermen. En hånd med en billig dykkerklokke. Pekefinger og langfinger dannet en V. Roy reiste seg fort og ropte: – Arjeplog!

Han var allerede halvveis ute av rommet da Kent, med et uttrykk som viste avsmak, klarte å fullføre søket sitt. På skjermen sto det: «Sam Berger: Pleiehjemmet Lindstorp, Arjeplog.» * Som vanlig tok det en del tid før døren ga fra seg den lave brummingen som ga dem adgang til det aller helligste. Da hadde de stått ute i korridoren og trådt vannet i mer enn et minutt. Kent kunne ikke la være å undres over hva sjefen for Säpos etterretningsavdeling drev med i dette stadig tilbakevendende minuttet. Var det virkelig bare en maktdemonstrasjon?

33

Roy åpnet døren og gikk inn. Avdelingssjef August Steen satt bak skrivebordet, rett i ryggen som en spiker, med snauklipt grått hår uten antydning til måne, samt et lysegrått blikk av frossen stein.

– Vi har ham, sa Roy. Med en omstendelig bevegelse løftet avdelingssjef August Steen av seg lesebrillene, trommet med dem på bordet og sa: – Hvem har hva?

– Berger, sa Roy. – Sam Berger. Vi har ham. På et pleiehjem utenfor Arjeplog.

I et sekund oppsto en rynke mellom Steens øyebryn, ellers fortrakk han ikke en mine i det stramme ansiktet. Og ikke et ord kom over hans lepper.

– Kan jeg foreslå transport på hurtigste måte? fortsatte Roy. – Hvert sekund betyr økt rømningsrisiko.

August Steen betraktet ham nøye. Så vendte han blikket mot Kent. Det var aldri særlig behagelig.

Så nikket han kort.

Roy og Kent var ute av rommet på et halvt sekund. Steen så på døren som gikk igjen etter dem. Han så lenge på den.

Så strakte han på nakken så det knaket høyt, og trakk ut en av de nederste skuffene i skrivebordet. Han romsterte litt og fikk fram en aldrende mobiltelefon. Med et distré blikk ventet han mens den saktmodig våknet til liv. Så løftet han den og ringte. * Roy Grahn hadde trodd at «transport på hurtigste måte» skulle bety helikopter hele veien. Det var imidlertid 90 mil fra politihuset i Stockholm til Arjeplog, noe han ikke hadde hatt en anelse om.

34

Heldigvis hadde de rukket morgenflyet, og hvis alt fungerte som det skulle, burde et helikopter nå vente på dem på flyplassen i Arvidsjaur og transportere dem de 15 milene som gjensto til Arjeplog.

Da de gikk av det nesten tomme flyet, ble de møtt av et snøfall som føltes mye kraftigere enn ved landingen. Det var tydeligvis i ferd med å øke. Dessuten blåste det urovekkende.

Så satt de i et veldig lite helikopter og ble slengt hit og dit gjennom et hvittvirvlende luftrom som bare glimtvis lot dem skimte en uendelighet av et fjellmassiv. Siden de visste at Berger hadde en viss, om enn begrenset, evne til nærkamp, kontrollerte de våpnene sine, et par robuste Glockpistoler, og som reserve et par lett tilgjengelige sprøyter med grov kanyle for rask injisering, for eksempel i halspulsåren.

Det var bare så vidt mulig å skimte den liksom innefrosne lille byen som helikopteret nå passerte, før det igjen dro ut over landsbygda. Kent så en ørliten rettvinklet kloss sno seg fram langs en slangelignende formasjon, som ved nærmere betraktning sannsynligvis var en vei. Og den rettvinklede klossen var sannsynligvis en buss.

Gjennom snøværet vokste en herregårdlignende bygning seg nå stadig større, og foran bygningen strakte det seg ut et jorde, flatt, plant, der det var måkt en sirkel i snøen for helikopterlanding. Den rutinerte men fåmælte piloten satte helikopteret ned nøyaktig midt i sirkelen, og alt ble hvitt. Både motoren og rotoren hadde for lengst stilnet da den oppvirvlende snøen endelig la seg. Gjennom snøfallet kunne de nå skimte tre personer med tykke jakker. Døren ble åpnet, Kent og Roy ble slått av både kulda og de altfor 35

tynne klærne sine, og begge skjønte at det burde ha ant dem at Arjeplog i midten av november var en temmelig kjølig del av Sverige.

Den hvithårede mannen forrest kom dem i møte med utstrakt hånd.

– Doktor Stenbom, sa han. – Velkommen til Lindstorp.

– Roy Grahn, Säpo, sa Roy og grep hånden hans, – og Kent Döös.

– Også Säpo, tilføyde Kent.

Doktor Stenbom brydde seg ikke med å presentere de to mennene bak seg. Det var neppe nødvendig heller. Både Kent og Roy kjente godt typen – voktere, fangevoktere.

I stedet snudde doktoren seg og førte gjestene langs en dårlig måkt sti inn mot den herregårdlignende bygningen.

– Sam Berger, altså? sa legen mens de gikk gjennom snøen. – Jeg vet ikke om dere er klar over at han prøvde å rømme i går. Vi lokaliserte ham i siste øyeblikk, før han ville ha frosset i hjel.

– Rømme? sa Roy. – Er han sperret inne?

– For tiden, ja, sa doktor Stenbom. – Han var veldig langt nede da han kom hit. Da han ble sluppet av her, av en uidentifisert person, var han i en svært forvirret og voldelig tilstand. Vi ble nødt til å gi ham noe beroligende.

Da han våknet, var han rasende, truende, svært plaget av angst. Han var så utagerende at vi valgte å dope ham ned.

– Og når var det?

– For omtrent to uker siden.

– Har dere altså holdt ham dopet ned i to uker?

– Riktignok er vi et pleiehjem med avansert psykiatrisk behandling som spesialitet, men vi har ikke ressurser til 36

å være fangevoktere på heltid. I løpet av denne tiden har vi noen ganger redusert bruken av sedativer og undersøkt sinnstilstanden hans. Først i går morges virket han rolig nok til å få våkne langsomt opp. Men roen var tydeligvis bare beregnet på å forberede rømning. En ganske vill rømning, må det understrekes. Han prøvde å fange en buss med bare hendene.

– Og hvordan er tilstanden nå?

– Siden han også pådro seg en del skader, valgte vi å gå tilbake til maksimal dose. Han er skikkelig dopet.

– Skader? sa Kent og grøsset. – Forfrysninger?

– Ikke primært, sa doktor Stenbom. – Som sagt prøvde han fange en buss med bare hendene. Sannsynligvis ble han også påkjørt av samme buss og pådro seg en del ansiktsskader. Han er bandasjert.

– Bandasjert?

– Gasbind rundt hodet, ja.

Endelig kom de fram til noe som lignet en bakdør. Doktor Stenbom tastet en kode, dro et adgangskort og sa: – Så jeg er redd dere ikke får mulighet til å avhøre Berger akkurat nå. Uansett hva han måtte være mistenkt for …

Roy og Kent ignorerte nysgjerrigheten hans og børstet snøen av de tynne jakkene sine. Korridoren de vandret i, var helt naken, lysrørene i taket spredte et kaldt, grelt lys over trøstesløsheten. De dreide inn i en større korridor. En sykepleier vandret gjennom korridoren med en medisinvogn.

Det var alt, ikke en pasient var å se.

Til slutt stoppet doktor Stenbom ved en av de helt like dørene og tok opp et klassisk nøkkelknippe. Han stakk en nøkkel inn i noe som etter alt å dømme var en sikkerhetslås.

Straks så både Kent og Roy at pannen hans fikk en rynke, 37

fort, kortvarig, men utvetydig. Som på et gitt tegn dro begge to ned glidelåsen i jakken og kneppet opp skulderhylsteret.

Doktor Stenbom åpnet døren, som slett ikke var blitt låst opp.

I den enslige sengen ved den borteste veggen lå et menneske, helt dekket av et teppe.

Roy fikk fram pistolen og sikret rommet fort. Mens Kent løp de få meterne fram til sengen, fikk også han fram Glockpistolen. Han trakk overbredselet vekk.

Den som lå der, sov godt.

Det var en hvitkledd person.

En sykepleier.

En tom kanyle stakk ut av armen hennes. Stenbom undersøkte raskt helsetilstanden hennes og fant den tilfredsstillende.

– Men i helvete! ropte Roy og snudde seg mot de to pleierne som nettopp hadde slentret inn i rommet. De trakk forbauset på skuldrene.

Det hadde spredt seg en stor, våt flekk over lakenet under den sovende pleieren.

– Hva faen er dette? utbrøt Kent. – Har drittsekken pisset på seg? Eller er det pleieren?

Doktor Stenbom bøyde seg ned mot flekken og snuste litt. Så ristet han på hodet og snudde seg mot dryppstativet som sto ved sengen. Han grep dryppslangen og fulgte den til enden som burde ha vært stukket inn i munnstykket i armen til Sam Berger. I stedet hang selve munnstykket der, gult og med ferskt blod på. Doktor Stenbom så på nålen, den var bøyd.

– Infusjonen har ikke slått inn, sa han.

– Snakk så vi forstår deg! brølte Roy. 38

– Han har bøyd nålen, sa doktor Stenbom ettertenksomt.

– Infusjonsvæsken har lekket ut. Han er ikke dopet ned. Da pleieren kom inn for å gi ham en …

– Så var han parat, avbrøt Kent og pekte på de to pleierne. – Han rømte i går. Hvor rømte han?

Pleierne så på hverandre, litt for lenge.

– Svar, for faen! skrek Roy. – Kjøkkenet, sa den største av pleierne. – Deretter ut på terrassen. Og videre ut på jordet mot veien.

– Få opp farta, da! brølte Roy. De løp gjennom korridoren. Doktor Stenbom peste: – Det er helt ferskt blod på nålen. Ikke mange minutter siden.

De bykset oppover en trapp og svingte inn i en ny korridor. En av pleierne åpnet døren til et kjøkken. Noen termoser sto på en serveringsvogn ved siden av et fat kanelboller med plastfolie over. Ellers var det tomt.

– Søk! ropte Roy. Litt klønete fulgte pleiepersonalet Kents handlingsmønster og begynte å finkjemme det lurvete kjøkkenet. Den minste av pleierne sa: – Her. De gikk bort til vinduet der han sto. Gjennom den skitne vindusruten kunne helikopteret sees. Piloten sto utenfor i snøværet og røkte. Det var som om røykskyen ble fanget av snøfnuggene og sugd ned mot bakken i biter.

– Her, gjentok pleieren og fikk dem til å flytte blikkene fra vinduet og ned mot oppvaskbenken. I et av fire uvaskede kaffekrus hadde en bloddråpe falt ned og laget et stjernemønster.

Og blodet var ferskt.

Det var enda to dører i kjøkkenet. Roy løp bort til en av 39

dem og rev den opp. Et spiskammer kom til syne. Det var tomt.

– Sjekk det! skrek han og løp mot den andre døren.

Han åpnet den. En skittengrå korridor strakte seg i begge retninger. Han gikk ut i den og hørte et rop bak seg: – Blod her inne også.

Roy tenkte raskt på hvor helikopteret hadde befunnet seg, og stormet bortover til venstre i korridoren. Etter rundt ti meter stoppet han og så på det triste, beige strietapetet.

Kent innhentet ham og så pekefingeren hans nærme seg en svak rødfarge på veggen.

– Han er svimmel, sa Roy. – Har løpt inn i veggen.

De løp side om side mot en dør i enden av korridoren. De slo den opp og fikk snøstormen i ansiktet. Det tok litt tid før de kunne puste igjen, og enda lengre tid før de kunne se.

Snøen virvlet i alle tenkelige retninger.

De befant seg på en slags altan. Ikke mer enn et par kvadratmeter var måkt og dannet en provisorisk ståplass, muligens for røyking. De så ferske spor i den tykkere snøen, og antagelig var det et rekkverk eller en balustrade like ved, og trolig også et slags fall ned mot jordet, der de helt svakt kunne skimte helikopteret langt borte til venstre.

Roy løftet pistolen som om han faktisk fikk bedre syn hvis han hadde noe i sikte, men det gjorde at han mistet forspranget på Kent, som allerede var i bevegelse over den tykkere snøen og balanserte på et underlag av skare, som han høyst sannsynlig snart ville gå igjennom. Kent kom fram til kanten og kastet seg over den snødekte balustraden. Han sank dypt ned i snøen og brøt seg opp av den, mot et stadig mer ugjennomtrengelig snøvær. Han skimtet noe som sveipet gjennom den ville stormen. Det var et så spesielt syn at 40

han i en hvilken som helst annen situasjon ville ha stoppet og sett nærmere på det. Men nå var han på jakt, og da kom ingenting unna. Ingenting unnslapp ham.

Ikke engang denne engelen.

For det var slik han så ut. Vingene bredte seg ut, hvite mot den altomsluttende hvitheten, og det virket som om skikkelsen når som helst kom til å lette og trosse alle naturkrefter og bare fyke opp gjennom snøstormen og triumferende virvle gjennom de opprørske skyene, dukke ned mot ham og med det seierssikre Sam Berger-smilet gli forbi så vidt utenfor rekkevidde og deretter seile av sted mellom snøflakene og være borte.

Men det skjedde ikke. Skikkelsen foran ham kom nærmere. Nei, det var Kent som kom nærmere, det var Kent som hadde fremdrift, som nå var så nær at han faktisk så ham. Han så et tynt, langt blodspor i snøen som han nettopp trengte igjennom, og var nå så nær at han nesten kunne berøre den flaksende skikkelsen.

Kent vurderte raskt situasjonen. Han ville få én sjanse, en eneste sjanse. Han ventet på det øyeblikket da han kunne kaste seg etter den flyktende skikkelsen, men akkurat idet han tok fraspark med begge føttene, var det som om skikkelsen fikk ekstra energi og forsvant utenfor rekkevidde.

Den snudde seg, og han så det hvite, utviskede ansiktet stirre mot ham, som om han aldri hadde sett ham før, aldri hadde slåss hemningsløst mot ham i leiligheten til Molly Blom i Stenbocksgatan i det ennå helt snøfrie Stockholm.

Det var som om det var et helt annet menneske. En mumie. Og mumien løftet sin bandasjeprydede hånd som for å skyte ham med fingrene.

Dette førte til at mumien fikk et feilskjær, og plutselig var 41

øyeblikket der. Kent fikk feste igjen med begge føttene i den groteske snøen, tok det jamsides hoppet han hadde utsatt, og nådde fram, fikk et grep om den ene armen, vred den flaksende skikkelsen ned i snøen, som straks ga etter, kom ansikt til ansikt med den, dypt nede i snøen, tok det forbudte skulderbrytegrepet og presset drittsekken ned i løssnøen. Øynene stirret opp på ham gjennom gasbindet, over skulderen. Blå, gjenstridige, lett panikkslagne. Kent snudde ham, knærne på underarmene. Han fikk et grep om bandasjen et sted i nakken. Begynte å vikle den av. Han så et kinn som var et rent kjøttsår, en hake med flere hakk i.

Kent hadde Sam Bergers forhatte ansikt på netthinnen.

Det var på tide å ta hevn for de siste ukenes fornedrelse.

Han ville se dette blodige, skrekkslagne ansiktet sakte forvandle seg til en slagen Bergers ansikt.

Han viklet bandasjen sakte av, og nøt det. Hudstykke etter hudstykke kom til syne bak bandasjen. De store snøflakene smeltet på den langsomt fremkalte huden.

Men seierspokalens innhold begynte å få en bitter ettersmak. Allerede da kjevepartiet var blottlagt, følte Kent at noe var galt. Han kunne ikke la det trekke i langdrag mer.

Han begynte å vikle av full kraft.

Så var pokalen full av edder.

Kent så på det blåslåtte ansiktet fullt av sår en god stund.

Så vrælte han rett ut: – Dette er jo faen meg ikke Sam Berger!