__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Line Nyborg

Hvordan ser lengsel ut


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70163-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Basert på foto fra www.stock.adobe.com Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Sunniva kommer inn i klassen ei uke etter at skolen har begynt, og får plass på pulten foran meg. Jeg ser rett inn i ryggen hennes. Det første man legger merke til ved Sunniva er ryggen. Den er bøyd, og ser ut som en pukkel. Ikke en veldig stor en. Men den er der. Den går ganske rett ut fra nakken, som et lite hopp, før det går nedover igjen i en vanlig rygg. Det ser rart ut. Hodet med det lysebrune håret i halvlange bølger kikker opp og fram, og ser ut som det strever med å holde seg oppe. Sunniva kommer fra Oslo, setter seg foran meg i en mørk rød bluse med knapper og rysjer på kragen og ermene, og snakker som om ho jobba på tv eller i radio, sånn som vi gjorde da vi lekte med dokker da vi var små, da snakka dokkene bokmål. Sunniva snakker sånn hele tida. Hele dagen sitter ho der foran meg, helt til skolen slutter halv tre, da forsvinner ho ut døra i blå dunjakke og hvit lue, og jeg og Jenny står igjen på trappa og ser etter ho der ho går alene på veien, til Jenny tar ut sykkelen fra stativet og sier ho vil på butikken og kjøpe godt. 5


Vi sykler langs sykkelstien fra skolen, langs elva og forbi kirka og tannlegen, før vi kommer til senteret, setter syklene inn i stativet mot vinduene og henger sekken på styret. Vi bruker lang tid inne i butikken, plukker puter og kuler opp i posen og tar dem ut igjen og legger dem tilbake. Bakken fra senteret og opp til der vi bor, er dryg, vi går mens vi skyver sykkelen med vekta av kroppen oppover med godteposen i handa, opp til dit veien krysser elva med et lågt rekkverk av støtfangere på hver side. Elva renner sakte og mørk med våte høstblader på overflata, den ser kald ut. Lenger opp blir det villere, der får elva en høyere lyd, mot fossen. Lyden av elva drar med seg alt der oppe fra. Elva har bestandig vært der, jeg har gått over den hundrevis av ganger, likevel blir jeg aldri vant til den, den er annerledes hver dag, og jeg kan stå og se og se på vannet som renner og det mørke dypet nede i det. Jenny går over brua uten å se på elva. Ka du ser på, det e jo berre ei elv, sier ho. Etter broa kommer svingen og krysset hvor vi skiller lag, hvor vi står og skyver syklene fram og tilbake før Jenny går oppover den siste kneika til huset sitt. Jenny spør meg aldri om å komme til ho, og ho kommer aldri til meg. Det er alltid jeg som kommer til Jenny. Jeg kommer etter middag, sier jeg. Ho svarer ikke. Jeg ser etter ho der ho luter seg over sykkelen, albuene peker ut til hver side når ho skyver den opp mot det store, langstrakte huset med brede vinduer som ligger på toppen. Jeg setter foten på pedalen og sykler videre rett fram og så til venstre opp en bakke og ned igjen til det røde huset i 6


dumpa. Jeg stopper sykkelen rett før den tar bort i veggen. Høsten i Troms er gul på bunnen, det er ikke trærne som blir gule her oppe, sånn som høsten ser ut på bilder eller på tv, for bladene blåses av så fort her, og nå står de som svarte ris, gjennomsiktige med de tynne greinene mot himmelen. Det er bakken som har farger, gyllen og rød lyng og gult myrgress. Regnet setter seg som perler på vindusruta og rører seg ikke. Huset vi bor i er ikke et helt hus sånn som Jenny sitt, det er delt i to som ei kake, og vi bor oppe med egen inngang. Jeg henger jakken mi på knaggen og tar ut matpakken og termosen av sekken. Da jeg kommer inn på kjøkkenet, blir jeg stående og kjenne på rommet, som om det var noe der. Som om det må ta tid å komme inn i et rom. Rommet har mørkerøde skapdører og lysebrunt golv. Det er tegninger i det, et mønster som ligner på blomster og blader, som gjentar seg. Det er gjort på en fabrikk, det er lagt der av de som bygde huset, lenge før vi bodde her, og mamma kan også lage sånne mønstre, tegne like fint, men dette mønsteret har ikke mamma laga, det er for fint og jevnt, og sånt klarer ikke mamma engang. I kroken på kjøkkenet med det golvet står jeg, ved langskapet, med langkost og bøtte og kluter og støvsuger. Jeg angrer på noe med mora mi. Men jeg vet ikke hva det er. Jeg går inn på rommet mitt og lukker døra. Det er et lite rom med ei seng inntil veggen, en liten pult foran vinduet med en stol foran, som jeg aldri bruker, et klesskap og en 7


kommode med speil over. Speilet har ei gul ramme, det er ei gammeldags bilderamme som mamma har malt med gul lakkfarge. Jeg kan sitte på sengekanten og se hodet midt i midten av speilet. Det er ikke mye golvplass. Mellom skapet og senga er det så tett at jeg kan åpne skapdøra uten å stå opp, bare henge litt ut av senga og strekke armen ut og åpne det, og dra ut de klærne jeg skal ha på meg. Jeg setter meg i senga med ryggen inntil veggen. Så lener jeg meg over til kommoden, åpner skuffen og tar ut den dagboka jeg fikk av mamma til en bursdag, som jeg ikke har åpna før nå. På første side skriver jeg høsten året det og det. På neste linje skriver jeg: Sunniva har begynt i klassen. Ho sitter foran meg. Jeg må skrive navnet hennes en gang til. Sunniva. Sunniva. Så hører jeg ytterdøra, og skritt i gangen. Jeg legger boka under puta. Lyder fra kjøkkenet, skapdører som åpnes og lukkes, vann som renner. Det er bare plass til to rundt kjøkkenbordet, en på hver side, to tallerkener på en gulrutete duk, en kjele mellom oss. Mamma sitt flate fjes på den andre sida, med mørkt kort hår med grå streker i tett rundt hodet. Korsjn var det på skolen, spør ho, som vanlig. Bra, svarer jeg. Har du lekser. Ja. Vi har matteprøve i morra. Så kommer jeg på det. At jeg kunne glemme det. Det har bynt ei ny jente i klassen, sier jeg. Å, ka hete ho da? Sunniva. Halsen min skjelver litt av å si det, det er et uvant navn for meg, det kommer fra et anna sted enn her. 8


Så fint navn. Kor ho e fra. Oslo. Å. Etter at vi har spist, skraper mamma middagsrestene ned i en boks med lokk som ho setter i kjøleskapet. Den tar ho med seg på jobb dagen etter. Så setter ho på kaffen, en halv kolbe med vann i trakteren, skyller tallerkenene, fyller vasken med så varmt vann som mulig og har i oppvaskmiddel, dypper kluten i det og vrir den opp, tørker av komfyren og bordet og benken med den kokende kluten. Vasken damper, oppvasklukta brer seg i lag med kaffelukta, ho heller opp kaffen og går til stolen med den røde kaffekanna og koppen, setter seg med rumpa først i stolen, tar en sigarett ut av Pall Mall-pakken som ligger der på kaffebordet med aviser og ukeblad og fjernkontrollen til tv-en. Ho tenner sigaretten med en rød lighter med et ett-tall på. Røyken kommer ut gjennom neseborene. Så tar ho avisen og bretter den ut i fanget, og bøyer hodet over den. Det knirker litt i skinnstolen da ho snur seg til venstre, vrir øret mot meg som står i gangen med ytterjakken på og drar opp glidelåsen og knepper knappen øverst. Ikkje bli sein, Una. Æi skal bare til Jenny, sier jeg. * Jenny sitt hus ligger der oppe hvor de fineste husene ligger. De familiene som har bodd her lengst. Utafor huset bjeffer hundene i hundegården, potene krafser i grusen og snutene dunker i gitteret da jeg går forbi. Jeg tenker alltid på 9


at døra kan åpne seg og hundene komme etter meg, så jeg går fort forbi uten å se på dem, bak huset dit inngangsdøra er, og ringer på. Hei, Una, e det deg, sier mora til Jenny i døra. Jeg venter i gangen til Jenny kommer. Det henger bilder på veggene av hunder og mennesker på jakt. Vorstehhunder som ser våkent opp i været med hengende kjefter. Et knippe med snøhvite ryper som blir holdt av ei rødbarka hand. En båt innover et vann, Jenny og faren sitt fjes med mysende øyne over båtripa, håret til Jenny som blåser ut til sida. Jenny står i gangen og tar jakken si ned fra knaggen og sier at ho må gå tur med Laika. Jenny låser opp hundegården og går inn til dem uten å nøle, mens jeg står igjen utafor. Tja, tja, sier ho, og smiler som jeg aldri ser ho gjøre til noen andre, med gapende munn mens ho legger hodet bakover og lar hundene hoppe opp på seg og slikke seg i fjeset, de slår med labbene mot ho, og ho tar den minste, fester båndet i halsen og tar den med seg ut. De andre setter i å pipe og jamre seg da ho lukker døra etter dem. Plastskålene deres har kanter som er tygd i stykker. Laika drar i båndet langs veien, og vil ut i grøfta, Jenny holder igjen ved å lene seg litt bakover mens ho går. Fot, sier ho hardt til hunden. Har du lest til prøven, sier jeg, mens jeg prøver å finne en plass å gå ved sida av ho, følge den rykkende rytmen til hunden og ho. Prøven, sier Jenny som om ho ikke skjønte hva jeg snakka om, og tar rundt halsbåndet med begge hender, for 10


Laika er langt foran igjen, ho drar hunden tilbake ved sida av seg. Vi går ei stund langs asfaltveien, forbi de store husene. Et sted mellom to hus går det en sti inn. Ka du syns om ho nye fra Oslo, spør jeg da vi er inne i skogen, og stopper litt mens Laika snuser rundt en stubbe. Ka var det ho het igjen. Sunniva, sier Jenny, med blikket festa på Laika. Sunniva, ja. Ho virke grei, ho, sier Jenny. Nei, Laika! Hunden rykker i båndet og vil bort fra stien, inn mellom trærne, Jenny stuper forover og klarer så vidt å finne balansen, hendene klatrer seg innover på båndet til ho holder hunden rundt halsen, og den setter seg tett ved beinet hennes og peser. Æi lure på ka som har skjedd med ryggen hennes, sier jeg. Kofførr lure du på det, sier Jenny. Ho slipper taket i båndet rundt halsen til hunden, og gir den gradvis mer bånd, som om ho slapp ut et garn, den begynner å gå med en gang ho beveger seg. Nei, æi bare lurte. E det nåkkå å lure på. Ho e berre fødd sånn. Hunden er langt av gårde igjen. Nei, roper Jenny, ho skyver hodet litt forover og spytter ordet ut, som for å gi fart til ordet. Fot! Hunden kommer snublende tilbake og ser ut som den må kjempe med alt den har for å holde seg i ro, mens halen slår mot beina våre, labbene tråkker fram og tilbake og hodet rister og tipper opp og ned, siklet renner ut av kjeften og lukta av den river i nesen. Stien har blitt smalere, det er ikke plass til å gå ved sida av hverandre lenger. Ho går foran med hunden, holder den tett inntil seg, mens jeg går et stykke bak. 11

Profile for Cappelen Damm AS

Hvordan ser lengsel ut  

Hvordan ser lengsel ut er en finstemt og innsiktsfull roman om det å være ung, og å vente på at noe, eller noen, skal åpne opp verden. På e...

Hvordan ser lengsel ut  

Hvordan ser lengsel ut er en finstemt og innsiktsfull roman om det å være ung, og å vente på at noe, eller noen, skal åpne opp verden. På e...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded